FantastiskTurglede

Da 17.mai likevel ville bli annerledes dette året 2020, fant vi ut at vi ville feire nasjonaldagen med noe av det jeg liker aller best, nemlig å være på tur. Å dra på tur med campingvogn er noe vi har god erfaring med, og som gjør det lett å dra på spontane turer. Tidligere har vi ikke fricampet så mye, da vi stort sett har vært på campingplasser. Men denne helgen hadde vi Linnekleppen i Rakkestad og Marker kommune i tidligere Østfold som turmål, og vi satset derfor på å finne et fint friområde i nærheten, hvor vi kunne overnatte. Vi kjørte ned mot Ørje og fant oss et fint og rolig sted som het Husborn ved Bøensfjorden mellom Aremark og Marker.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

På selveste nasjonaldagen var altså planen å gå til Linnekleppen, som er et fjell på 326 moh, og som med sine nettopp 326 høydemeter er det nest høyeste punktet i gamle Østfold fylke. Vi passerte sjarmerende Strømsfoss på vei til Linnekleppen, hvor vi tok et lite stopp for å se på slusene. Og plutselig fikk vi virkelig følelsen av 17.mai, da et litt uvanlig veteranbil-tog, med masse norske flagg, passerte.

Ved Strømsfoss er det også lagt tilrette for fricamping i området nede ved slusene. Her var det flere som hadde tilbrakt natten ved den koselige innsjøen, en plass jeg gjerne kommer tilbake til. Det er gøy å oppdage nye steder og man trenger ikke alltid reise så langt. Man kan rett og slett dra på oppdagelsesferd i eget fylke.

Strømsfoss sluser er den minste slusen i Haldenkanalen og består av to porter og et kammer. Her er det også gjestebrygge med tilgjengelig dusj og toalett. Det var, naturlig nok, ikke mye aktivitet ved slusene denne dagen, men gjennom sommeren vil jeg tro det er mye folk her.

Vi tuslet litt rundt og kikket, før vi kjørte videre mot Linnekleppen.

Fra Strømsfoss fulgte vi rv 124 mot Degernes. Skiltet til Linnekleppen ser man ca midt mellom Strømsfoss og Degernes. Her er det en stor parkeringsplass med romslig plass til å parkere.

Turen til Linnekleppen går på en bred og godt opparbeidet tursti. Turen passer for de fleste og er 3,5 km lang (en vei). Vi brukte ca 45 min opp i rolig tempo. Vi fulgte den blåmerkede løypa tur/retur, men det er også mulig å velge en rødmerket løype enten opp eller ned, dersom man ønsker å få en rundtur.

Linnekleppen skal visstnok være Nord-Europas eneste betjente brannvakttårn, hvor man har god utsikt over store skogsområder i den sørøstlige delen av Viken fylke. Tårnet er 17 meter høyt og er bemannet i sommermånedene juni, juli og august. Med det norske flagget i sekken var vi altså klare for en liten topptur.

Vi tenkte først at vi kanskje kom til å være en av få som gikk på skogstur/topptur på 17.mai, men det skulle vise seg at det faktisk var ganske mange som hadde tenkt som oss, som hadde pakket sekken med flagg og god niste denne dagen. Og underveis på turen var det laget små artige figurer som ønsket oss velkommen.

Dersom man blir sulten på turen, er det også laget fine raste- og bålplasser underveis, hvor man kan ta seg en liten matbit. Eller om man har med seg små barn som bare trenger en liten pause. Vi tenkte at vi ville ta pausen på toppen, så vi trasket videre.

Etter et lite stykke kom det til syne et fint, lite tjern mellom trærne, på østsiden av stien.

Ut fra UT appen, fant vi ut at det måtte være Svartetjern som ligger 234 moh. Om man er mye på tur, vil jeg anbefale å laste ned denne appen, da den via stedstjenester hele tiden kan vise deg hvor du er og hvor langt du har kommet på turen. Dette er også kjekt hvis du lurer på om du er på rett vei og du ikke har med kart over området.

Terrenget opp mot Linnekleppen er lett stigende hele veien opp, med noen flate partier underveis og et lite bratt parti mot slutten. Vi møtte til og med på et eldre ektepar som nærmet seg 80 år, som også skulle feire nasjonaldagen på en liten topptur, så jeg vil si at turen passer for de fleste, så lenge man avpasser farten etter fysisk evne.

Etter 45 min var vi altså fremme på det høyeste punktet av Linnekleppen; 326 moh. Overraskende var det ganske mange folk på toppen, og vi fikk nok en gang skikkelig 17-maifølelse med alle flaggene rundt omkring, selv om vi ikke akkurat hadde finstasen på.

På godværsdager skal man visstnok kunne se båe til Gaustatoppen og Holmenkollen fra Linnekleppen. På toppen er det altså et brannvakttårn. Tårnet var dessverre stengt pga smittevern i disse koronatider, men til normale tider skal det være mulig å komme opp i tårnet for å få enda bedre utsikt over området.

På toppen av Linnekleppen er det også en liten gapahuk og flere sittebenker. Eller man kan sette seg på en av fjellknausene rundt, dersom man vil sitte litt mer i fred og nyte utsikten.

Å være på topptur på nasjonaldagen er noe jeg faktisk har tenkt på lenge. Riktignok har ikke akkurat tur til Linnekleppen vært i tankene, men en gang har jeg tenkt at jeg skal feire 17-mai på selveste Galdhøpiggen. Tenk å stå på Norges høyeste fjell på Norges bursdag, det hadde vært Fantastisk Turglede det.

Hulderstigen i Jotunheimen er en flott natur- og kultursti i Sjodalen. Dette er en fin dag nummer 2 tur, dersom man har utfordret lårmuskulaturen med topptur dagen i forveien, slik vi hadde gjort på vår tur til Rasletinden. Hulderstigen er en fin, enkel og lettgått rute gjennom fjellbjørk- og furuskog. Dersom du kommer fra Bessheim, kjør nordover ned til Russtangen. Her ser du skilt merket Hulderstigen og det er gode muligheter for parkering rett ved Rv 51.

Vi hadde ikke vært så heldige med været på turen vår til Rasletind 2105 moh dagen i forveien, med tåke, snøvær og ingen utsikt. (se tidligere turbeskrivelse her på bloggen) Da vi våknet denne morgenen, skulle vi ønske at det var denne dagen vi hadde valgt Rasletind som vårt turmål. Vi kunne jo ikke akkurat begi oss ut på den turen på nytt, men jeg skulle gjerne fått med meg utsikten fra Rasletind i et slikt knallvær.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Helgen hadde gått så fort, og turen gjennom Hulderstigen, var en passe lang søndagstur før vi måtte begynne på hjemreisen. Langs Hulderstigen passerer man små bekker, skogstjern og flere informasjonsskilt langs stien. Selve turen tar ca halvannen time og er ca 5,5 km lang.

Der turen starter, over den flotte tømmerbrua over Sjoa, er det et informasjonsskilt hvor du kan finne informasjon om selve turen. Hulderstigen er altså en fin liten runde i Stuttgonglia naturreservat med 15 poster underveis. Her får man informasjon om naturen og kulturen langs stien og i Sjodalen.

Det var så idyllisk og stille denne søndagsmorgenen, da området ikke hadde våknet helt til liv enda og det ikke var noen andre å se. Stien går på myk skogsbunn i et flatt terreng, gjennom myrområder og langs små bekker.

Over noen av myrområdene var det laget små trebruer, og langs stien går man også forbi gamle furutrær, som er faktisk er opp mot 400 år gamle.

Solen skinte så flott i vannet denne solskinnsdagen og det fristet med en liten rotur på stille vann.

Halvveis er det en fin rasteplass med krakker og flott utsikt over et fint, lite tjern. Vi tok et lite stopp her, og den tøffeste av oss dristet seg også til et forfriskende bad. Det kunne se ganske fristende ut, men jeg er ingen isbader og klarte derfor helt fint å motstå fristelsen.

Jeg var derimot ikke så fristet til å skulle reise hjem igjen så fort. En helg i Jotunheimen er egentlig alt for kort tid. Selv om jeg har hatt mange Fantastiske Turgleder i dette området, er det fortsatt mange uoppdagede plasser jeg ønsker å utforske. Jeg ble blant annet sittende å gruble på hvilken topp vi kunne se foran oss. Dette er et fint, lite fjell man kan se fra hovedveien og som jeg lurte på om også kunne være en fin søndagstur.

Vi måtte bryte opp idyllen og tusle videre. Det var litt vemodig å tenke på at det mest sannsynlig ville bli en stund til neste besøk i fantastiske Jotunheimen.

Jeg var likevel godt fornøyd med helgens turopplevelser sammen med mine gode venninner, og jeg gleder meg allerede til neste tur.

Denne turen til Helgelandstrappen og Øyfjellet i Mosjøen, var starten på et fantastisk tureventyr i Nord-Norge sommeren 2019. Alle turene fra denne sommeren er beskrevet her på bloggen. De fleste turene gikk vi i fantastiske Lofoten, men turen til Øyfjellet i Mosjøen er også verdt å nevne.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Etter mange og lange timers kjøring fra Rygge, var vi endelig klare for en fjelltur. Jeg hadde lest om Helgelandstrappen på nettet, og at dronning Sonja akkurat hadde hatt en offisiell åpning av trappen. Helgelandstrappen er en steintrapp som kanskje blir den lengste steintrappen i Norge når den er ferdig. Den er bygget av sherpaer fra Nepal og når den er helt ferdig i 2020, vil den gå helt til toppen av fjellet 818 mot.

Turen starter i et turområde ca 1 km fra sentrum av Mosjøen, på andre siden av lakseelva Vefsna. Trinnene er ca 2 meter brede, slik at det er mulig for flere personer å passere hverandre i bredden. Flere steder i trappen, er det bygd sitteplasser, slik at det er mulig å ta en pust i bakken og nyte utsikten. Trappen starter bratt opp helt fra starten, og det tar derfor ikke lang tid før man får flott utsikt over Mosjøen.

Etter ca 45 minutter, nådde vi slutten av trappen, så langt de hadde kommet med byggingen. Her var det fortsatt sherpaer i sving for å bygge trappen videre. Vi undret oss over hvordan en slik trapp kunne være bygget av menneskehender og hvordan de kunne klare å få all denne steinen opp i fjellskråningen. Helt tilfeldig kom vi i snakk med en mann som var helikopterpilot. Han kun fortelle oss at han faktisk jobbet med å fly lass av stein inn i området. Selv om sherpaene da tydeligvis hadde fått god hjelp til å bringe stein inn i fjellsiden, var vi ikke mindre imponert over jobben de hadde gjort. Det er liten tvil om at det er tungt arbeid å bygge en slik trapp og at det kreves rå muskelstyrke uansett.

Selv om trappen sluttet her, var vi ivrige på å komme oss til toppen av Øyfjellet 818 moh. Stien gikk videre, men det var noe vrient å finne riktig sti med en gang, da deler av området var stengt av der sherpaene jobbet. Det skulle vise seg å være noe lengre til toppen enn først antatt, men med min Fantastisk Turglede-iver var jeg ikke mye lysten på å snu her.

 Etter en liten stund, møtte vi på en barnefamilie som hadde vært på toppen. De kunne fortelle at det ikke var så veldig langt igjen, og vi ble derfor enige om å fortsette videre, selv om mitt turfølge ikke var like ivrige som meg.

Utsikten over Mosjøen har man hele veien opp til topp-punktet. Dessverre hadde skyene lagt seg som et teppe over området, og det kom nå et lett dusk-regn.

818 høydemeter er en relativt god stigning på 3,1km, og siste stykket opp til toppen, måtte jeg gå alene.

Og etter 2,5 timer, kunne jeg ta en selfie på toppen før jeg mer eller mindre løp tilbake for å ta igjen mitt turfølge som så smått hadde begynt på nedoverturen, samme vei som vi hadde gått opp.

Men aller først måtte jeg ta noen bilder av utsikten.

Øyfjellet har visstnok flere topper og den høyeste heter Stortuva og måler altså 818 moh. Herfra kan man  få utsikt mot blant annet De syv søstre mot nordvest. Jeg lot meg ikke merke med dette, knipset raskt noen bilder ved Øyfjellvarden og begynte på returen.

Det må vel ha vært et av de korteste stoppene jeg har hatt på toppen av en fjelltur noen gang, men jeg rakk i alle fall å ta på Øyfjellvarden og dokumentere at jeg faktisk hadde vært på toppen, he, he.

Denne turen kan egentlig fint gås med barn, og man trenger faktisk ikke komme seg helt til toppen for å få flott utsikt over Mosjøen. Siste stykket bort til topp-punktet er relativt flatt og utsikten ned mot Mosjøen har man altså hele veien langs ryggen av fjellet. Vår lille hund derimot hadde fått litt nok av hele turen, og foretrakk en liten pause i tursekken.

Tur-retur hadde vi brukt ca 4,5 timer og gått ca 4000 trappetrinn. Jeg var nok en gang glad for at jeg hadde tatt med stavene. Dette avlaster blant annet ryggen på vei opp og knærne på vei ned. Jeg gledet meg til alle toppturene vi skulle oppleve denne sommerferien, men hva som ventet meg i Lofoten, hadde jeg ingen anelse om. Disse turene kan dere altså lese om her på bloggen min.

I høstferien har gjerne snøen begynt å legge seg på de høyeste fjelltoppene. Dersom man likevel har lyst på en fottur i fjellet, kan det være lurt å velge topper som er under 1500 moh. Rundemellen er en slik fin høst-tur, som er kjent for å ha en av Valdres beste utsikter. Med sine 1345 moh, er den derfor et eksempel på at man ikke nødvendigvis må opp på de høyeste toppene for å få flott utsikt.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Rundemellen har en karakteristisk form, den er derfor lett å få øye på, og kan ses fra mange steder i Valdres. Jeg har lagt merke til denne fjelltoppen mange ganger på vei til Jotunheimen, men jeg har aldri festet meg ved at det er dette som er Rundemellen.

Det er mulig å gå turen fra flere utgangspunkt; enten fra Turrsjøen, Rabalen eller Øyanglia. Turen fra Rabalen er den lengste varianten med ca 2 – 2,5 timer opp. De to andre alternativene er beregnet til ca 1 time opp til toppen.

Vi valgte å gå turen med utgangspunkt fra Øyanglia. Dette er en fin familietur på ca 3 km en vei og med en stigning på ca 340 høydemeter. Selv om det ikke er en lang tur, bør den ikke undervurderes, da partiet før man når toppen er ganske bratt. Selve toppunktet derimot er relativt flatt og ganske langstrakt.

For å komme til Øyanglia, følg Rv 1 fra Fagernes. Etter ca 15 km ta av til høyre mot Rogne Øvrebygd/Rabalen. Følg veien mot Rabalen ca 2 km til man kommer til en bom. Kjør gjennom bommen (dette koster 50 kr – det er mulig å betale med kort) og følg veien innover mot Fiskeløyse – Øyangen. Midt ved det store vannet, følger man skilt mot Øyanglie/Rundemellen opp til høyre ved et lite hyttefelt. Nederst i veien er det en litt større parkeringsplass som er merket. Det kan være litt kronglete å finne fram, jeg vi derfor anbefale å bruke UT-appen for å orientere seg hvor man er i området. Der vi parkerte var det satt opp et tre-skilt merket Rundemellen.

Første delen av turen går på en gjengrodd traktorvei som deretter går over i en tydelig sti, i en åpen bjørkeskog. Det hadde lagt seg et lett snølag i terrenget som utgjorde en kontrast til høstfargene. Det minnet om at vinteren mest sannsynlig ikke var langt unna, men at høsten ikke helt hadde gitt slipp enda.

Det var en fin høstdag og med solen som skinte på selveste Rundemellen, så det ut til at den hadde fått et lett melisdryss over seg. Det er mange fine steder langs stien ved bjørkeskogen, hvor man kan ta en liten pause i le for vinden, før man kommer over tregrensa og hvor terrenget blir mer åpent.

I øvre delen mot selve toppen, er stien vardet. Det lønner seg å følge godt med på neste varde, da det kan være litt lett å miste retningen på tråkket. Men det er uansett ikke vanskelig å finne fram, så lenge man beveger seg oppover i steinura. Topp-platået er nemlig temmelig langstrakt og man får straks øye på alle vardene bortover mot hovedvarden når man kommer over den bratteste kneika, se bilde under.

Og man er heller ikke i tvil om hva som er topp-punktet, når man ser den store varden et godt stykke bort. Rundemellen har virkelig en fantastisk utsikt i alle retninger. På en godværsdag som denne kunne vi blant annet se til Gaustatoppen i Telemark, Hallingdal, Hemsedalsfjellene, fjellrekka i Jotunheimen og Synnfjell.

Som en hjelp til å orientere oss hvor de ulike fjelltoppen ligger, benyttet vi retningsskiva som er avbildet under.

Det er også en postkasse på toppen hvor man kan skrive seg inn.

Det blåste friskt på toppen, så det ble ikke lange pausen før vi begynte på tilbaketuren samme vei som vi kom. Vi hadde planlagt å finne en fin rasteplass nede i bjørkeskogen, og forhåpentlig finne et lunt sted hvor vi også kunne kjenne sola varme.

Det var litt vemodig å tenke på at dette kanskje ville bli den siste topp-turen for i år. Samtidig kunne jeg tenke tilbake på alle de Fantastiske Turgledene jeg hadde fått oppleve denne sesongen. Det har virkelig vært en begivenhetsrik tur-sesong. Og selv om topp-tursesongen til fots gikk mot slutten, så er det mange andre turgleder man kan planlegge gjennom hele året.

Nede igjen i bjørkeskogen var det igjen “blitt” høst, og det var godt å sette seg ned for en liten pause og en matbit. Og så er det jo slik at maten smaker jo alltid best ute.

Å komme meg opp på toppen av Rasletinden, er noe jeg har snakket om lenge. Dette er en av de lettest tilgjengelige 2000-meters toppene i Norge, og jeg har mang en gang speidet etter denne toppen, da jeg har passert på riksvei 51 over Valdresflya. Det var nå tid for den årlige jenteturen tidlig på høsten, og siden jeg har vært så privilegert til å få lov til å plukke ut turmål på disse jenteturene, falt valget dermed på Rasletinden denne gangen.

Rasletinden eller Rasletind som den også blir kalt, ligger mellom Leirungsdalen og Bygdin i Jotunheimen. Turen starter ca 1400 moh ved gamle Valdresflya vandrerhjem, langs riksvei 51, hvor det er mulig å parkere. På andre siden av veien er det en stor varde og skiltet mot Rasletinden. Det er flere alternative ruter til toppen, så det kan være lurt å være litt oppmerksom idet stien deler seg. Vi fulgte den T-merkede stien over Flye, opp Steindalen og videre opp til fortoppen Østre Rasletinden 2010 moh og derfra videre til selveste topp-punktet 2105 moh. Det er satt opp i overkant av 150 varder fra Valdresflya og opp til Rasletinden, så det er ikke vanskelig å finne veien, med mindre det er dårlig sikt, som det ofte kan være i dette området. Rasletinden består altså av to topper, hvor den vestre og høyeste toppen ligger på grensen mellom kommunene Vang i sør og Vågå i nord, og hvor den østre grenser mot Øystre Slidre. Alle tre kommunene ligger i Oppland fylke.

Turen kan fint gås med turvante barn og er beregnet til drøye 3 timer opp. Men vær oppmerksom på at ved tåke kan det være vanskelig å se neste varde selv om det bare er ca 50 meter mellom hver. Dessverre var det en del tåke over 2000-meters toppene i området denne dagen og jeg fryktet at vi ikke ville komme til å få noen særlig utsikt på toppen. Mot sør hadde vi foreløpig god utsikt til Bitihorn, se bilde over.

Første delen av turen går i flatt terreng innover Flye. Her er det noen bløte partier hvor det er lagt ut planker man kan gå på. Deretter møter man på lett stigende terreng innover Steindalen, og etter ca 1 time hadde vi beveget oss såpass opp i høyden at vi fikk flott utsikt ned mot Besseggen, til venstre i bildet over.

I den retningen vi skulle gå, var det derimot ikke mye til utsikt. Selv om tåka beveget seg hele tiden og det noen ganger så ut til å lysne, ble jeg mer og mer usikker på om det ville være mulig å se noe som helst fra toppen. Men det var utrolig deilig å være på tur igjen likevel, Fantastisk Turglede er det uansett!

Herfra og opp til første fortopp begynte stigningen å gjøre seg gjeldende, men ikke verre enn at det er lett klyving opp fjellsiden. Selv om tåka lå tykkere og tykkere etterhvert som vi beveget oss oppover, var det ingen problem å følge merkingen.

Dette var første helgen i september, men nå møtte vi plutselig på skikkelig vintervær, og det kunne nesten like gjerne ha vært midt på vinteren. Dette er nok en påminnelse om hvor fort været skifter i fjellet og hvor viktig det er å ha med seg godt med varme klær. Vi møtte på noen som hadde valgt å snu, men vi var temmelig samstemte på at vi gjerne ville nå dagens turmål.

Og plutselig, etter snaue 3 timer nådde vi Østre Rasletinden 2010 moh. Herfra hadde vi bare en drøy halvtime igjen til selveste Rasletinden i et relativt flatt til svakt, stigende terreng. Det var ikke veldig folksomt på denne topp-turen denne dagen, men det var likevel tydelige spor i snøen som vi kunne følge.

Og så, endelig nådde vi toppen av Rasletinden etter ca 3,5 timer. Sola prøvde å trenge seg gjennom tåkeskyene, og jeg fikk et ørlite håp om at det skulle sprekke opp og belønne oss med fantastisk utsikt i alle retninger. Utsikten skal visstnok være en av de beste i landet, hvor det på en klarværsdag, skal være mulig å se nesten helt til Oslo. Litt usikker på om det kan være mulig, men det ville i hvert fall vært flott utsikt mot Gjendealpene, mot Dovrefjell mot nord og Rondane mot nordøst.

Det ble en kort og litt kald pause på toppen, før vi begynte på tilbaketuren samme vei som vi kom opp. Rasletinden er også en populær ski-topp. Når Valdresflya åpner i månedsskiftet april-mai, er det mange som tar turen hit for å gå på ski. Dette er noe jeg har som turønske i 2020.

Det snødde fortsatt et godt stykke på vei nedover, men plutselig oppdaget vi hvor vær-skillet gikk. Her oppe hvor vi stod, var det fortsatt vinter, mens nede i dalen var det høsten som var gjeldende.

Da vi kom ned i Steindalen igjen var altså vinteren plutselig borte og temperaturen en helt annen. Det er fascinerende hvordan noen få høydemeter gjør en så stor forskjell værmessig.

Vi nærmet oss slutten av denne turen, og jeg ble gående å tenke på hvor utrolig avkoblende slike fjellturer er. Hvor tiden er ubetydelig og hvor det eneste som betyr noe er hva du opplever her og nå. En liten pause fra hverdagens forventninger og forpliktelser. Slike avkoblinger bør man unne seg ganske ofte med de du er glad i. Jeg kaller det Fantastisk Turglede.

NB! Denne trappa er nå dessverre stengt for fri ferdsel.

På vei sørover fra Lofoten, valgte vi å kjøre deler av Kystriksveien som går fra Bodø til Steinkjer. Denne veien kalles ofte for verdens vakreste turistvei hvor man kan oppleve noe av det flotteste norskekysten har å by på. Man bør beregne god tid på denne distansen for å få tid til alle severdighetene. Vi hadde kjørt hele denne turistveien tidligere, derfor valgte vi bare å kjøre deler av den denne gangen, fra Bodø til Mæla, for å få med oss Fykantrappa i Glomfjord.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Fykantrappa er Europas best bevarte utendørs tretrapp. Dette er en 100 år gammel trapp fra Rallartiden, som slynger seg opp fjellsiden inne i Glomfjord. Om du ønsker å gå denne trappen, så er det virkelig en fantastisk tur fra dalbunnen og opp på høyfjellet. Turen passer for de fleste med normal fysikk, men med sine 1132 trinn, krever det litt likevel. Trappen er veldig bratt, så man bør være ekstra varsom dersom man går med barn, og sørge for at de holder seg fast i rekkverket/kjettingen.

Fykantrappa ligger mellom Fykantunellen og Svartistunellen på RV 17 i Glomfjord i Meløy kommune. Det er bare mellom 50-100 meter mellom disse tunellene, så man bør være veldig oppmerksom på at man skal ta av mellom tunellene, på nordsiden av Fykanvannet. Det var ikke så godt merket akkurat her, men det står en turist-tavle ved en åpen plass langs veien. Herfra kjører man innover en smal vei til du kommer til en tunellåpning. Veien er smal, men det er flere møtelommer underveis. Det er to parkeringsplasser hvor det er mulig å parkere, den ene får du på venstre side et stykke innover, men dersom du kjører litt videre til du kommer til en gammel tunellåpning, er det også en romslig parkeringsplass.

Første delen av turen går over en hengebru og deretter på en sti i skogsterreng, før man kommer til stedet der trappetrinnene begynner. Allerede fra parkeringen kan man så vidt skimte hvordan trappen slynger seg opp fjellsiden og man får fort et inntrykk av hvor bratt det faktisk er. Det er satt opp skilt med “danger” og “all ferdsel på eget ansvar,” noe som kan virke litt skremmende, men som nok også er nødvendig, da trappen jo faktisk er 100 år gammel.

Fra parkeringen og helt opp til toppen av Glomfjellet er det ca 1,7 km og hele 300 høydemeter. Med sitt bratte terreng, drøyer det ikke så lenge før man begynner å få flott utsikt over Fykanvatnet og fjellene omkring.

Fykantrappa ble altå bygget i 1919 av Rallarane. Noen kaller derfor også trappen for Rallartrappa. Rallarene var anleggsarbeidere som jobbet med å lage blant annet jernbanelinjer, veier eller gruver. Fykantrappa ble bygget i forbindelse med et vannkraftprosjekt for å lede vannet ned til Glomfjord Kraftverk, og det er ganske utrolig at trappen er så godt bevart 100 år etter.

Vi brukte ca 45 minutter til toppen av fjellet, men vi brukte nok litt ekstra tid fordi vi hadde med oss vår lille hund. Vi fant fort ut at det ikke var helt gunstig å gå denne turen med hund. Trinnene er korte og veldig bratte, så vi ble faktisk nødt til å bære han hele veien opp og ned.

 Vel oppe på toppen av trappen lot vi oss fascinere av den flotte utsikten ned mot Glomfjord. Jeg hadde sette bilder av denne utsikten på Instagram og var nå glad for at vi hadde prioritert å ta turen hit, da det virkelig er en minnerik opplevelse, en opplevelse som jeg er glad for at nå hører til i samlingen min i Fantastisk Turglede.  

Til og med det norske flagget ønsket oss velkommen på toppen av trappen.

Etter hva jeg har lest, så ble visstnok Fykantrappa tatt av et steinras i 2015, hvor trappen ble stengt i en periode før de fikk utbedret trappetrinnene der det hadde rast. Så trappen er altså ikke 100 år i sin helhet.

På toppen av Fykantrappen, kan man velge å fortsette ca 200 meter innover fjellet, hvor det åpner seg opp en veldig koselig plass. Noen dager i uka, er det kafèdrift i Rallarbrakka her, men denne dagen var det lukket og låst. Ikke møtte vi på så mange andre folk heller, så vi fikk hele stedet for oss selv. Egentlig fikk vi mest lyst til å bare bli her og overnatte, men det hadde vi ikke med oss utstyr til dessverre.

Ved Rallarbrakka kan man få se verktøy og ting som er blitt tatt vare på fra den tiden som Rallarane jobbet her oppe, og vi prøvde å se for oss hvor tøff arbeidsdag de måtte ha hatt.

Belønningen måtte vel være den flotte utsikten mot fjellene rundt. Terrenget her var så frodig og fint, så selv om det måtte ha vært en tøff arbeidsdag, foregikk det absolutt i fine og rolige omgivelser.

Det var satt ut krakker og bord på plattingen foran brakka, og til og med en sjarmerende liten utedo finnes på stedet.

Dersom du besøker Rallarbrakka på en dag kafèen er åpen, serverer vertskapet nystekte vafler, kake og kaffe. De forteller visstnok gjerne også historier fra Rallartiden, og man kan blant annet også få kjenne på sekken på 50 kg som arbeiderne måtte bære oppover trappen og som kanskje ikke er like gode å ha på ryggen som sekker man får kjøpt i dag.

Fra Rallarbrakka er det mulighet til å gå en rundtur, ved å fortsette innover Glomfjellet, enten fordi man har lyst på en lengre tur eller dersom man synes trappen var bratt og skummel. For å gå denne rundturen følger man rødmerket sti ned igjen mot startpunktet. Dersom man går videre innover Glomfjellet møter man etterhvert på Glomfjorløva, en karakteristisk sten som ser ut som en sjøløve. Jeg var ikke klar over denne muligheten, samtidig var vi litt ivrige på å gå trappen ned også.

Man må trå mer forsiktig på vei ned enn opp. Trinnene er små, og det er lett å tråkke feil. Vi møtte på noen folk på vei ned, og det var da relativt trangt å passere hverandre. Vi ble i tillegg ganske fascinert av en mor med fire små barn som hadde tatt turen opp hit alene.

Men det virket som de var fra omårdet, og de hadde sikkert gått denne turen flere ganger tidligere. Men likevel, dersom man faller her, kan det være ganske skummelt, så det gjelder å holde seg på bena.

Trygt tilbake på parkeringen var vi veldig fornøyd med dagens turmål. Litt vemodig også, med vissheten om at denne turen ville bli den siste Fantastiske Turgleden på denne Norgesferien for i år. Nå hadde vi flere lange kjøreetapper foran oss, fra Glomfjord i nord til Rygge i sør. Men takknemlig og glad var vi så absolutt, for alle de flotte opplevelsene i vårt vakre land denne sommeren.

Dagene i Lofoten begynte å nærme seg slutten. Etter ribsafari i Trollfjorden i Svolvær og enda en tur opp på Reinebringen på Moskenesøy, ble turen til Nubben vår siste topptur i Lofoten for denne gang. Vi hadde fått besøk av vår andre datter og hennes kjæreste, som også ville oppleve Norges beste tur-paradis. Dessverre hadde godværet forsvunnet, men dette hindret ikke vår entusiasme for topptur.

Nubben er en fin liten fjelltur på Flakstadøy ved Ramberg i Lofoten. Med bare 240 moh er dette en kort tur, men man skal ikke undervurdere dette fjellet, da motbakken som møter deg allerede fra start og helt til topps er temmelig bratt. Vi brukte en snau halvtime til toppen i et relativt raskt tempo.

Utgangspunktet for turen starter ved kjøpesenteret på Ramberg, hvor man kan parkere. Kryss hovedveien og følg veien mot ungdomshuset UL Lysbøen og videre mot et stort vanntårn. Stien herfra er godt synlig hele veien opp fjellsiden.

På ca 200 moh deler stien seg. For å komme til toppen av Nubben, hold mot høyre, hvor stien runder en slak hei og fortsetter ut på selve utsiktspunktet 240 moh. Stien til venstre leder mot Moltinden 696 moh, som er en mye lengre tur, og en samtidig mer luftig og utfordrende opplevelse. Til gjengjeld byr den på enda bedre utsikt.

Vi fulgte stien mot høyre, da vårt mål for dagens Fantastiske Turglede var nettopp Nubben. Fra toppen av Nubben får man blant annet flott utsikt over Ramberg og Rambergstranda, tuppen av Moskenesøy mot Mulstøtinden og Stokkvika, samt havet og fjellene omkring.

Vi håpet stadig at tåka skulle lette og at det skulle klarne opp, men vi måtte nok bare innse at godværet nok ikke ville komme tilbake. Vi kunne jo ikke akkurat klage på været, etter så mange, fantastiske dager med knallvær her i Lofoten, men utsikten presenterer seg absolutt mye bedre i godvær, og jeg synes det var litt synd at “besøket” vårt ikke fikk oppleve dette på samme måte som vi hadde gjort tidligere denne ferien.

Likevel nøt vi turen og utsikten, vel vitende om at dette ville bli den siste turen her i Lofoten. Vi fikk toppen helt for oss selv, hvor vi tok en liten matbit, før vi begynte på nedover turen. Da vi var på vei ned, møtte vi faktisk på en del folk, noe som bekrefter at også dette er en populær tur, til tross for sine beskjedne 240 høydemeter.

Det beste jeg vet er å være på tur. Dette er grunnen til at jeg ønsker å dele min turglede i denne bloggen. Jeg kaller det Fantastisk Turglede, og jeg håper at jeg med dette kan inspirere andre til å gå mer på tur. Og dersom du lurer på hvor du skal dra, vil jeg på det aller varmeste anbefale Lofoten. Jeg kommer helt klart tilbake til dette fantastiske tur-paradiset.

Så var det altså slik at vi hadde reist fra Lofoten, etter en fantastisk uke med mange fine toppturer; til Reinebringen, Ryten, Offersøykammen, Mannen og Fløya (se tidligere innlegg her på bloggen). Det var faktisk ganske vemodig å reise fra denne vakre øygruppen, som Lofoten virkelig er. Men det vi ikke visste da, var at tilfeldighetene skulle ha det til at vi allerede om 6 dager skulle dra tilbake. Det er dette som er det beste med å feriere i Norge med campingvogn, at man har mulighet til å planlegge alt etter innfallsmetoden.

Etter en snau uke på Senja og Andøya, satte vi altså kursen tilbake igjen til Lofoten. Vi hadde hatt noen rolige og avslappende dager på Senja, og nå begynte tur-iveren, spesielt for min del, å melde seg igjen. Senja har også mange Fantastiske Turgleder å by på, og det var nesten litt ille å dra fra Senja uten å ha gått en eneste topptur. Men det er ikke siste gangen vi reiser nordover på ferie, så det er lurt å spare på noen av godbitene også.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Vi tok fram boka “Turguide Lofoten” igjen, hvor vi fant turbeskrivelsen til Glomtinden. Vi hadde egentlig tenkt oss opp på Festvågtinden, da dette fjellet har fantastisk utsikt over idylliske Henningsvær. Men fordi det akkurat disse dagene, ble arrangert Trevarefest i Henningsvær, tenkte vi at det nok ville bli veldig folksomt på denne populære fjelltoppen. Siden Glomtinden ligger rett ved og er en passe utfordrende tur, valgte vi den i stedet.

Det skulle vise seg at dette var et godt valg, for selv om Glomtinden er et relativt lite, lettgått fjell, byr den til gjengjeld på en luftig topp som gir deg sug i magen når du kikker utover kanten. Beregn ca 1 time opp.

Glomtinden ligger på Austvågøy, ca 15 minutters kjøring fra Svolvær. Turen kan gås fra tre forskjellige utgangspunkt, men det mest brukte alternativet er å starte ved Rørvikvatnet på vestsiden av Rørviktunellen. Alternativt kan man starte ved Hopsvatnet på østsiden av tunellen eller starte ved fyllinga på vestsiden av Hopspollen.

Vi startet ved det mest brukte alternativet ved Rørvikvatnet. Her kan man parkere ved gamleveien. Man ser parkeringen på høyre side av veien dersom man kommer nordfra. Første del av turen fulgte vi grusveien oppover mot Rørvikskaret. Etter drøye 15 min tok vi av mot høyre mellom noen busker og trær og fulgte den tydelige stien oppover. Det var ingen tvil om hvor stien starter, se bilde under.

Det ville bli nok en fantastisk turopplevelse i Lofoten, med sol fra klar himmel og nesten ikke et vindpust. Vi var veldig fornøyde med at vi hadde tatt avgjørelsen om å reise tilbake og at vi skulle tilbringe enda 5 dager i dette vakre turparadiset.

Stien oppover er velbrukt, men ganske steinete. Det er en jevn stigning hele veien og etter et stykke kommer man til et parti som kan minne litt om”ørkenlandskap.” Vi hadde med oss vår lille hund, en bichon frisee, og jeg vil si at turen egner seg fint med hund, til tross for en litt bratt kneik det siste stykket opp til selve toppen av Glomtinden.

Når man har passert “ørkenlandskapet,” kommer man til et lite platå hvor det er flott utsikt i retning Kabelvåg. Herfra får man også et bedre inntrykk av selve topp-punktet som ser ut som en liten knaus.

Rett før siste oppstigning er det også et steinplatå hvor terrenget flater noe ut. Herfra ser man ned mot Rørvikvannet, Hopsvannet, Svolvær og Vågakallen. Stien fra Hopspollen møtes også her. Denne ruta betegnes som mer luftig enn om du kommer fra Rørvikskaret.

Etter en liten time hadde vi bare noen få høydemetere igjen mot toppen. Her er terrenget altså brattere og det kreves litt lett klyving opp ura. Dette partiet er ikke spesielt utsatt, men kan kanskje være en utfordring for noen likevel, spesielt dersom man ha høydeskrekk.

På toppen av Glomtinden får man nesten Vågakallen “rett i fleisen,” slik det står i turguiden vi hadde lest. Vågakallen betegnes av mange som det fineste fjellet i Lofoten. Dette fjellet rager over dobbelt så høyt som Glomtinden, med sine 943 moh. Og det er kanskje ikke så overraskende at jeg ble fristet til å bestige denne toppen også.

Men akkurat nå nøt vi rett og slett å være på toppen av Glomtinden. Herfra er det virkelig nydelig utsikt mot alle toppene og havet rundt. Og ja, det kiler litt i magen når man kikker utfor kanten av Glomtinden, for det er temmelig bratt ned på nordsiden av fjellet.

Fantastisk utsikt er det også mot sør. Dessverre ser man ikke sjarmerende Henningsvær fra denne toppen, men siden valget ikke falt på Festvågtinden som kan by på nettopp det, fant vi ut at vi fikk ta kjøreturen ut til Henningsvær etter denne toppturen til Glomtinden. Og om man er i området, vil jeg virkelig anbefale en tur dit, for makan til sjarmerende sted skal man lete lenge etter. Henningsvær kan så absolutt by på ekte skjærgårdsidyll.

Det ble en liten matbit på toppen før vi tok samme vei tilbake mot Rørvikskaret. Det er mulig å kombinere denne turen med de to andre alternativene, men det frarådes sterkt å gå gjennom Rørviktunellen, da denne er smal og mørk, og sterkt trafikkert sommerstid.

Så måtte vi altså til slutt rive oss løs fra utsikten og starte på nedoverturen. Men heldigvis hadde vi altså noen dager igjen i Lofoten og forhåpentligvis ville det bli noen flere toppturer. Jeg var spent på hvilken topp som skulle bli den neste.

Godværet var tilbake og vi hadde beveget oss et lite stykke lengre nord i Lofoten, nærmere bestemt Kabelvåg på Austvågøy. Det var egentlig ikke så vanskelig å velge neste tur, da bildet av Djevelporten er er et obligatorisk “skrytebilde” jeg har sett mange ganger på sosiale medier. Når vi først var i nærheten av Svolvær, hadde vi lyst til å få med oss denne turen også.

Turen til Djeveporten kan kombineres med topptur til fjellet Fløya 590 moh, som byr på flott utsikt over Svolvær. Stien opp er bratt og ganske luftig flere steder, men enkelte partier flater terrenget noe ut. Beregn ca en time opp til Djevelporten og en halv time derfra og videre opp til Fløya.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

For de som eventuelt ønsker en litt mer utfordrende tur i området, så ligger Svolværgeita, en 150 meter høy fjelltopp på sørvestsiden av Fløyfjellet. Om du skal opp på denne fjelltoppen med to spisser, som kan minne om to geithorn, bør du ha komplett klatreutstyr og eventuelt ha med deg en kyndig klatreguide, dersom du ikke har tilstrekkelig klatreerfaring selv.

Turen opp til Djevelporten og Fløya er altså en sentrumsnær tur med gangavstand fra Svolvær sentrum. Stien starter ved et skilt ved barnehagen i Blåtindveien. Her er det en liten parkeringsplass, men det er også mulig å parkere ved kirka/Svolvær kapell.

Allerede fra parkeringen starter stien bratt opp i terrenget. Enkelte steder er det festet tau og kjettinger slik at man lettere kan komme seg opp den bratte fjellsiden. Ellers er det mulig å dra seg opp mellom busker og trær. Stien er godt merket, samtidig som vi tenkte at den også bærer preg av at det er mange om har gått denne turen før oss. Vegetasjonen har blitt noe sårbar på dette første partiet og underlaget kan nok være ganske sleipt i fuktig og vått vær. Det kreves en del klatring og klyving på starten, jeg vil derfor anbefale at man er noe fjellvant før man legger ut på denne turen.

Da vi hadde kommet oss opp den første, lange og bratte kneika, delte stien seg i to. Stien mot høyre leder mot Svolværgeita, mens stien rett fram, leder inn i den brede dalen som fører deg videre mot Djevelporten i et dalsøkk mellom fjellet Fløya og Frosken.

Jeg hadde på forhånd vært litt fristet til å klatre opp på Svolværgeita, Lofotens mest berømte fjellformasjon. Nå da vi fikk utsikt til geita på såpass nært hold, må jeg innrømme at jeg ble litt overrasket over hvor lavt nede og hvor “lite” dette fjellet faktisk er. Men det er nok ikke sikkert jeg hadde tenkt akkurat slik, dersom jeg hadde hengt og dinglet i denne fjellveggen 150 meter over bakken. På bildet over kan man skimte to personer på toppen.

Vi hadde nå også kommet oss såpass høyt opp i terrenget, at vi fikk flott utsikt over Svolvær. Det var godt og varmt, og vi kunne nesten ikke tro at vi fortsatt skulle få oppleve Lofoten fra sin beste side værmessig. Det gjaldt virkelig å bare nyte denne Fantastiske Turgleden.

Vi begynte så på det siste bratte partiet opp mot Djevelporten. Djevelporten er en steinblokk som har kilt seg fast i en kløft mellom fjellsidene av nettopp Fløya og Frosken, og som altså har blitt et populært sted å ta bilde. Det merket vi fort da vi kom opp hit, hvor det faktisk var kø for å komme seg ut på steinblokken. Jeg syntes nesten det var litt ille å skulle stå i kø, men jeg klarte liksom ikke å gå videre heller, før jeg hadde fått foreviget det obligatoriske “skrytbildet.”

Vær forsiktig dersom du drister deg utpå, det er virkelig stupbratt og veldig langt ned. Ta forsiktige skritt nedenfor steinen, på høyre side og klyv varsomt ut på midten av steinblokken, så er det ikke så skummelt som det kanskje kan se ut som, med mindre man har høydeskrekk da.

Fra Djevelporten fulgte vi stien videre på en bratt og smal rygg i en bueform bortover fjellsiden. Vi fikk et glimt til av de flotte fjellene mot nord, før vi kom opp på platået av Fløya hvor man får utsikt mot blant annet Vestfjorden og ned mot Svolvær.

Fra dette platået er det et bratt parti med utfordrende klyving opp på høyeste punktet av Fløya 590 moh. Det var mye folk på toppen denne godværsdagen, men vi valgte heller gå det lille stykket fram på tuppen av Fløyas fortopp, hvor vi fikk enda bedre utsikt over Svolvær.

Men aller først måtte vi rett og slett bare nyte denne imponerende utsikten i alle retninger, som presenterte seg ekstra flott i slikt vær. Det var nesten som om det lå et slør over landskapet.

Mot sør, se bilde under, kunne vi beundre fjellene i retning Kabelvåg. Vi hadde lest om mange av disse toppturene i “Turguide Lofoten,” men det var vanskelig å plukke ut hvilken topp som var hvem her oppe fra. Jeg drømte meg helt vekk og hadde lyst til å gå alle disse turene, men jeg måtte likevel si meg fornøyd med at vi hadde fått oppleve 5 fantastisk fine toppturer på under en uke.

Det var to blide jenter som gikk litt amok med kamera på denne turen og vi klarte nesten ikke å rive oss løs fra denne vakre utsikten.

Det var samtidig litt vemodig at denne opplevelsesrike uka begynte å nærme seg slutten, og at turen til Fløya ville bli den siste turen sammen i Lofoten for denne gang. Men vi var ganske samstemte på at vi skal tilbake til Lofoten og utforske mye mer av hva Lofoten har å by på.

Siste partiet ut til fremste punkt av Fløya er noe smalt, se bilde av stien under. Jeg vil absolutt anbefale å ta turen ut hit, da man får enda bedre utsikt ned mot Svolvær herfra. Så lenge man tar det rolig, er det ikke skummelt å gå ut her, ofte ser det smalere ut på avstand enn hvordan det faktisk oppleves.

Svolvær er det største tettstedet i Lofoten og byen preges av kaipromenader, rorbuer, fiskebruk, fiskebåter og den vakre naturen. Nå som sola hadde brutt seg mer gjennom disen, fikk vi også glimt av den klare, flotte grønnfargen i havet.

Vi hadde nå kommet til det ytterste punktet, hvor fjellsiden går drøye 550 meter bratt ned.

Svolværgeita ses i forgrunnen av bilde over, her zoomet en del inn, eller på bilde under hvor man får bedre inntrykk av hvordan geita ligger i forhold til Svolvær sentrum.

På turen tilbake kan man skrå av litt tidligere ned dalsiden mot venstre, slik at man ikke trenger å gå bortom Djevelporten på nytt. Her er det også et temmelig bratt parti hvor man må klyve forsiktig nedover. Etter et lite stykke kommer man ned igjen til det brede dalsøkket i forgrunnen av Fløya og Frosken. Herfra og videre ned går man samme vei som man går opp.

Vi tok en liten pause i sola før vi måtte innse at denne flotten turen straks var over. Jeg var fortsatt litt nysgjerrig på turen til Svolværgeita, men jeg ville ikke byttet ut dagens turopplevelse sammen med min datter, med en klatretur dit. Lykken er virkelig å ha en datter som er like glad i toppturer som meg. Takk for en magisk uke sammen med deg i Lofoten, min aller beste turvenn!

Vi var fortsatt ivrige etter en ny tur denne fjerde dagen i Lofoten. Vi var vel kanskje litt opptatt av at vi ikke skulle gå glipp av “noe.” Men det vil jeg påstå at man ikke gjør i Lofoten, da alle turene er fantastiske på sin måte og absolutt innfrir forventningene uansett. Dersom man ikke skal gå glipp av noe i Lofoten, må man nok være her i månedsvis, for å få med seg “alt.”

Vi spurte likevel en av de som jobbet på campingen vi bodde på, hvilken tur vi måtte gå, når vi først var her på Vestvågøy. Hun innrømmet at hun ikke var noe toppturmenneske, det var mer fisking som var hennes hobby, men dersom hun skulle gå en topptur noen gang, så måtte det bli Mannen. Dette er en tur som har alt, mente hun; utsikt til strand og åpent hav, samt mange flotte fjelltopper rundt og utsikt til store deler av Lofoten. Vi var veldig fornøyde med at vi hadde spurt en lokalkjent, for turen til Mannen var virkelig en spennende og utrolig flott tur.

Turen starter ved Haukland stranden som ligger midt i Lofoten, på nordsiden av Vestvågøy. Dersom man kommer fra Leknes, kjør drøye 10 minutter mot Uttakleiv. Stranden ligger på venstre side rett før Uttakleivtunellen. Her finnes også en stor parkeringsplass og Mannen ses fra parkeringen litt skrått opp mot venstre.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Å komme seg opp på Mannen er en relativt enkel tur, med en jevn stigning hele veien opp mot toppen. Enkelte partier kan være litt luftige, men det er fullt mulig å gå litt på siden av stien for å unngå de “verste” partiene. Vi brukte i underkant av en time opp, så dette er heller ikke en lang tur.

Vi fulgte veien som går opp til høyre ved tunellen. På toppen av bakken tok vi av mot venstre og fulgte kjerreveien et stykke oppover. Etter å ha blitt litt bortskjemt med mange dager med sol og knallvær, var det litt kjedelig med regn og gråvær på denne turen. Men det var meldt bedre vær utover dagen, så vi håpet at regnet skulle gi seg innen vi nådde toppen. Det var godt og varmt likevel, så vi fant ut at vi ikke hadde noe å klage på.

Etter et lite stykke går stien mot venstre langs ryggen av Mannen. Vi var faktisk litt usikre her, da det var et tydelig tråkk også mot høyre. Jeg vil tro at denne stien kanskje leder mot Uttakleiv og Himmeltinden som er nabotoppen til Mannen. Vi hadde nå kommet til partiet som kan oppleves som noe luftig, hvor terrenget skråner bratt ned på høyresiden og går rimelig rett ned på venstresiden. Jeg måtte snu meg og ta bilde bakover, og som man kan se på bildet over, så er stien ganske smal der ute på kanten. Enkelte partier er det også lett klyving og litt sleipt, spesielt på en fuktig dag som denne.

Vi hadde nå kommet såpass høyt at vi fikk utsikt mot både Haukland- og Uttakleivstranden på hver side av fjellet. Regnet hadde gitt seg, men vi var uansett veldig enige om at Fantastisk Turglede opplever man uansett vær. Vi ble gående å snakke om turene vi hadde gått hittil og at de var fine på hver sin måte. Det som var spesielt spennende med denne turen, som vi ikke hadde opplevd på de andre turene i Lofoten, var nettopp det smale partiet hvor man kan kjenne på litt sug i magen.

Så var vi altså framme på toppen etter en snau time. Jeg vil tro at denne turen egentlig er veldig populær, men på grunn av det noe dårlige været, fikk vi toppen helt for oss selv en god stund.

Når man kommer på toppen av Mannen, blir man nesten trollbundet, for her får man en helt utrolig utsikt over noe av det fineste Vestvågøy og kanskje Lofoten har å tilby. Blikkfanget er først og fremst Hauklandstranden ned mot sør, men også Uttakleivstranden på nordsiden av Mannen er et flott skue. For ikke å snakke om den endeløse horisonten man ser mot vest og alle de vakre fjellene omkring. Utsikten hadde nok presentert seg enda flottere med bedre vær, men vi ble imponert likevel og var glad for at vi hadde fått oppleve denne turen også.

Med samme startpunkt som Mannen, ser man Himmeltinden mot øst; den høyeste toppen på Vestvågøy med sine 962 moh. At denne toppen er over dobbelt så høy som Mannen, var ikke så lett å se fra der hvor vi stod. Dette er en betydelig lengre tur, da man skal bevege seg enda 562 høydemeter opp. Selv om det hadde vært litt fristende å gå denne turen i samme slengen, var vi enige om at det får bli neste gang. For det er i hvert fall sikkert, at vi skal tilbake til Lofoten.

Også noen sauer beitet i skråningen ned mot Uttakleiv, uten å la seg bemerke med alle turistene som passerte. Det begynte nemlig å komme en del folk oppover, da vi var på vei ned igjen. De hadde nok kanskje fulgt med på værmeldingen og fått med seg at været skulle lette utover dagen. Dette var enda et tegn på at i Lofoten går man på tur uansett, uavhengig når på døgnet.

Turen ned går altså samme vei som vi gikk opp. Nede på stranden var det liv og røre, men arrangementer av ulike slag. Dersom det hadde vært strålende sol, ville det kanskje fristet med et bad på denne stranden som tidligere har blitt kåret til Norges fineste strand. Men det får også bli en annen gang, tenkte vi.