Lårdalsstigen; for en tur, for et vær og for et turfølge. Dette er virkelig en tur jeg vil anbefale på det varmeste. Her får du mange fine overraskelser underveis på turen, men du bør være forberedt på at de siste 4 kilometerne byr på bratt terreng. Turen er derfor gradert som krevende og jeg tenker at det er viktig å merke seg, slik at man ikke legger ut på en tur som krever mer enn man evner.

Lårdalsstigen har stått på min liste over ønsketurer en stund, og da jeg fikk muligheten til å være med en god kollega og turvenn på bobiltur, tenkte jeg at denne turen passet midt i blinken. Lårdalsstigen finner man i den innerste delen av Telemarkskanalen i Tokke kommune i Telemark. Om du kommer på E134, tar du av ved Høydalsmo på fv 45 mot Dalen. Her kan du parkere på bryggeområdet, på motsatt side av bobilparkeringen.

 

De fleste velger å starte turen ved Eidsborgberget ovenfor Dalen. Herfra går man over fjellet til Lårdal, hvor man på store deler av turen går framme på fjellkanten opp til 800 meter over Telemarkskanalen. Her blir man virkelig trollbundet av den fantastiske utsikten ned mot fjorden og fjellene rundt. For å komme tilbake tar man M/S Victoria eller M/S Henrik Ibsen på Telemarkskanalen til Dalen. Turen er ca 14 km lang og er beregnet til 7-8 timer (minimum 6 timer). Det er selvfølgelig også mulig å starte i Lårdal og gå motsatt vei, og noen vil kanskje synes det er bedre, med tanke på at man da ikke trenger å tenke på om man rekker båten, men vi fulgte anbefalingen på ut.no om å gå fra Eidsborgberget, da dette nok kanskje gir en bedre turopplevelse.

Vi hadde stasjonert oss på Dalen bobilparkering, og var klare for tur kl 9.00 om morgenen. Vi beregnet god tid, slik at vi skulle rekke ettermiddagsbåten kl 17.55. Det vi ikke visste da, var at vi ville komme til å bruke bare 6 timer på turen og dermed ha veldig god margin til båten skulle gå.

Vi tok taxi til startpunktet av turen ved Eidsborgberget, ca 4 km ovenfor Dalen  Vi hadde da ringt Tokke Taxi på tlf 90971909 dagen i forveien for å være sikker på at vi ville få skyss opp. De er vant til slike forespørsler og det var ingen problem å få bestilt taxi. Husk også å bestille båtbilletter til tilbaketuren www.telemarkskanalen.no, slik at du er sikret plass.

Etter bare noen minutters gange, fikk vi en gammel seter rett i mot oss. Plassen er kalt Sud-Rui, visstnok oppkalt etter to kortvokste søstre, som aldri hadde vært utenfor den vesle Telemarksbygda si, men som en dag ble landskjente som “Rui-søstrene,” fordi de fikk invitasjon fra selveste kong Olav.

Og det gikk heller ikke lang tid, før vi fikk øye på Bandaksfjorden mellom trærne, der stien førte oss frem til et flott utsiktspunkt. Turen er godt merket hele veien, og der stien ikke går langs fjorden, er det flere små stier ut til det ene flotte utsiktspunktet etter det andre. Det var en varm og deilig sommerdag, og vi nøt allerede hvert sekund av denne fantastiske turen.

Jeg hadde riktignok lest om turen på forhånd, men at den skulle by på så mange spennende overraskelser underveis, hadde jeg ikke fått med meg. Og kanskje var det dette som gjorde turen så spesiell for oss, fordi vi ikke ante så mye av hva som ville møte oss. Vi følte oss nesten som to små barn som hadde fått et kinderegg av en tur.

Plutselig stod vi ved en stor kløft i fjellet. Dette er en lang og smal kløft som man kan velge å gå gjennom eller man kan følge stien på oversiden. Vi ville selvfølgelig ta turen gjennom, og det var utrolig fascinerende å smyge seg gjennom den relativt trange kløften. I tillegg var det merkbart kaldere luft med en gang vi kom ned i kløften.

Vi hadde ikke gått langt, før vi kom til de to særegne fjellformasjonene; Risen og Gygri. Et sagn om denne fjellformasjonen, sier at Risen og Gygri bodde her ved Juvstøyl, og at Gygri en dag mistet hodet sitt etter et slagsmål.

Risen og Gygri er godt synlig fra Bandaksfjorden og Lårdalsstigen for alle som farer forbi. Se bilde under.

Turen over Lårdalsstigen byr som sagt på mange flotte utsiktspunkt og mange dype juv. Da er det fristende å kjenne litt på høydefølelsen og driste seg litt utfor kanten, men samtidig med godt fotfeste på trygg grunn.

Vi var nå kommet såpass godt opp i høyden og utsikten ned mot Dalen i vest var virkelig imponerende.

Jeg pleier å si at jeg ikke har høydeskrekk, men at jeg har respekt for høyder. Selv om det kanskje ikke ser slik ut, så holdt vi oss altså trygt innenfor kanten.

Og vi hadde nesten bare lyst til å sette oss ned og nyte utsikten.

Ut fra formen på dette treet, kan man tenke seg at det er ganske værhardt her om vinteren, men denne dagen var det et herlig sommervær og nesten vindstille. Vi kunne ikke vært mer heldig med været.

Vi var utrolig fornøyde med valget av tur denne lørdagen, og hadde ikke sett for oss at denne turen skulle by på så mange overraskelser. Alle informasjonstavlene underveis på turen, gjør turen ekstra spennende.

Når vi trodde det var slutt på overraskelser, dukket det plutselig opp en ny. Den såkalte Møyskriv eller Møyskrivrenna er en dyp renne med loddrett fjell på begge sider. Denne renna er spesielt utformet, fordi det ligger en diger stein på tvers av renna helt øverst ved stien.

Herfra kan man se rett ned på Bandaksfjorden 600 meter rett ned og man kan lese sagnet om en dødsdømt jente på infoplakaten ved skiltet om Møyskriv.

Vi lot oss fascinere av flere dype kløfter, før stien snodde seg gjennom et skogsparti og hvor vi da mistet Bandaksfjorden av syne et lite stykke.

Stien snodde seg da et lite stykke inn i et lett skogsterreng, før vi etterhvert nærmet oss Gløstøylnuten.

Gløstøylnuten er den høyeste toppen på turen med sine 848 moh. Herfra hadde vi en helt magisk utsikt over Bandaksfjorden i et helt utrolig deilig vær. Dette er virkelig en Fantastisk Turglede som føyer seg inn i rekken som en av favoritt-turene mine.

Med blikkstille vann og en utrolig flott utsikt over fjellene omkring, ble vi der og da nesten trollbundet av synet som møtte oss.

Dette er nok et naturlig stoppested for mange og et fint sted for å ta seg en matbit, mens man nyter utsikten. Og det gjelder å nyte utsikten her, for resten av turen går stort sett i skogsterreng med ikke mange mulighetene til å få øye på Bandak. Når man har kommet hit, har man også kommet litt over halvveis på turen.

Da vi tuslet videre, fikk vi plutselig øye på toppen av en stige, og vi ble straks nysgjerrige på hva dette kunne være. Da vi rundet fjellknausen på siden, oppdaget vi den sjarmerende trappen ved siden av.

Etter et lite stykke går stien altså inn i skogen igjen og her passerte vi Heddebu, som er en restaurert tømmerkoie med ett rom med ovn, to køyesenger og en ekstra madrass. Om man ønsker å dele turen opp i to dager, kan man overnatte her, eller om man vil ha med seg hengekøye eller telt, så er det gode muligheter for å finne en fin plass for å slå leir for natten.

Etter Heddebu begynner den bratte nedstigningen, altså partiet som gjør at denne turen er beskrevet som krevende. Det er vanskelig å få inntrykk ut fra bildene hvor bratt det er, men det er rimelig bratt og det kan være lett å skli på den tørre jorden, eller dersom underlaget er fuktig.

Man går et ganske langt stykke nedover, før stien etter hvert går bratt oppover igjen. Og det var her jeg plutselig følte at jeg ikke hadde flere krefter igjen. Jeg er vant til å gå slike turer, men plutselig sa kroppen stopp. Heldigvis så skjønte jeg at det var fordi jeg hadde spist for lite, og etter en matbit, litt drikke og en sjokoladebit, kunne jeg nesten ikke skjønne hvorfor jeg hadde følt meg så sliten. Dette er en påminnelse om at det er veldig viktig å fylle på med nok energi og nok drikke, spesielt når det er varmt og man svetter mye.

Etter de siste motbakkene, begynte vi nå å nærme oss Lårdal og dermed siste delen av turen. Nedstigningen til Lårdal går for det meste inne i skogen, i et relativt bratt terreng.

Aller siste del av turen går langs asfaltveien ned mot Lårdal brygge. Vi var godt fornøyd med at vi hadde valgt å gå turen fra Dalen mot Lårdal og ikke omvendt. Vi kunne si oss enig i at man får en bedre turopplevelse, ved å ha synet av Bandaksfjorden rett imot på store deler av turen.

To svette, men veldig fornøyde damer ankom Lårdal etter 6 timer. Vi hadde da drøye to timer til båten skulle gå og vi kunne nyte tiden i sola. Sånn sett kunne vi ha tatt en lengre pause underveis på turen, men det var likevel deilig å ha god tid til båten skulle gå.

Lårdal har et sjarmerende bryggeområde, og her kan du nyte noe godt å spise eller drikke på kafeen der, eller om du bare vil ligge på gresset og slappe av etter en relativt krevende tur, dersom det er deilig vær.

Det var fristende å ta seg et bad i Bandaksfjorden, men vi hadde dessverre ikke med oss badetøy.

Etterhvert så vi M/S Victoria nærme seg Lårdal. Turen over Lårdalsstigen er blitt en populær tur og det var faktisk ganske mange som skulle ta båten tilbake til Dalen. Båten tar riktignok mange passasjerer og jeg vil ikke tro det er noe problem å få plass, men det er nok en fordel å ha bestilt billetter på forhånd.

To fornøyde damer på båten på vei tilbake til Dalen, takknemlig for dagen turopplevelse. Tusen takk til mitt fantastiske reisefølge, jeg håper jeg kan dele mange flere Fantastiske Turgleder med deg.