Dagene i Lofoten begynte å nærme seg slutten. Etter ribsafari i Trollfjorden i Svolvær og enda en tur opp på Reinebringen på Moskenesøy, ble turen til Nubben vår siste topptur i Lofoten for denne gang. Vi hadde fått besøk av vår andre datter og hennes kjæreste, som også ville oppleve Norges beste tur-paradis. Dessverre hadde godværet forsvunnet, men dette hindret ikke vår entusiasme for topptur.
Nubben er en fin liten fjelltur på Flakstadøy ved Ramberg i Lofoten. Med bare 240 moh er dette en kort tur, men man skal ikke undervurdere dette fjellet, da motbakken som møter deg allerede fra start og helt til topps er temmelig bratt. Vi brukte en snau halvtime til toppen i et relativt raskt tempo.
Utgangspunktet for turen starter ved kjøpesenteret på Ramberg, hvor man kan parkere. Kryss hovedveien og følg veien mot ungdomshuset UL Lysbøen og videre mot et stort vanntårn. Stien herfra er godt synlig hele veien opp fjellsiden.
På ca 200 moh deler stien seg. For å komme til toppen av Nubben, hold mot høyre, hvor stien runder en slak hei og fortsetter ut på selve utsiktspunktet 240 moh. Stien til venstre leder mot Moltinden 696 moh, som er en mye lengre tur, og en samtidig mer luftig og utfordrende opplevelse. Til gjengjeld byr den på enda bedre utsikt.
Vi fulgte stien mot høyre, da vårt mål for dagens Fantastiske Turglede var nettopp Nubben. Fra toppen av Nubben får man blant annet flott utsikt over Ramberg og Rambergstranda, tuppen av Moskenesøy mot Mulstøtinden og Stokkvika, samt havet og fjellene omkring.
Vi håpet stadig at tåka skulle lette og at det skulle klarne opp, men vi måtte nok bare innse at godværet nok ikke ville komme tilbake. Vi kunne jo ikke akkurat klage på været, etter så mange, fantastiske dager med knallvær her i Lofoten, men utsikten presenterer seg absolutt mye bedre i godvær, og jeg synes det var litt synd at “besøket” vårt ikke fikk oppleve dette på samme måte som vi hadde gjort tidligere denne ferien.
Likevel nøt vi turen og utsikten, vel vitende om at dette ville bli den siste turen her i Lofoten. Vi fikk toppen helt for oss selv, hvor vi tok en liten matbit, før vi begynte på nedover turen. Da vi var på vei ned, møtte vi faktisk på en del folk, noe som bekrefter at også dette er en populær tur, til tross for sine beskjedne 240 høydemeter.
Det beste jeg vet er å være på tur. Dette er grunnen til at jeg ønsker å dele min turglede i denne bloggen. Jeg kaller det Fantastisk Turglede, og jeg håper at jeg med dette kan inspirere andre til å gå mer på tur. Og dersom du lurer på hvor du skal dra, vil jeg på det aller varmeste anbefale Lofoten. Jeg kommer helt klart tilbake til dette fantastiske tur-paradiset.
Så var det altså slik at vi hadde reist fra Lofoten, etter en fantastisk uke med mange fine toppturer; til Reinebringen, Ryten, Offersøykammen, Mannen og Fløya (se tidligere innlegg her på bloggen). Det var faktisk ganske vemodig å reise fra denne vakre øygruppen, som Lofoten virkelig er. Men det vi ikke visste da, var at tilfeldighetene skulle ha det til at vi allerede om 6 dager skulle dra tilbake. Det er dette som er det beste med å feriere i Norge med campingvogn, at man har mulighet til å planlegge alt etter innfallsmetoden.
Etter en snau uke på Senja og Andøya, satte vi altså kursen tilbake igjen til Lofoten. Vi hadde hatt noen rolige og avslappende dager på Senja, og nå begynte tur-iveren, spesielt for min del, å melde seg igjen. Senja har også mange Fantastiske Turgleder å by på, og det var nesten litt ille å dra fra Senja uten å ha gått en eneste topptur. Men det er ikke siste gangen vi reiser nordover på ferie, så det er lurt å spare på noen av godbitene også.
Vi tok fram boka “Turguide Lofoten” igjen, hvor vi fant turbeskrivelsen til Glomtinden. Vi hadde egentlig tenkt oss opp på Festvågtinden, da dette fjellet har fantastisk utsikt over idylliske Henningsvær. Men fordi det akkurat disse dagene, ble arrangert Trevarefest i Henningsvær, tenkte vi at det nok ville bli veldig folksomt på denne populære fjelltoppen. Siden Glomtinden ligger rett ved og er en passe utfordrende tur, valgte vi den i stedet.
Det skulle vise seg at dette var et godt valg, for selv om Glomtinden er et relativt lite, lettgått fjell, byr den til gjengjeld på en luftig topp som gir deg sug i magen når du kikker utover kanten. Beregn ca 1 time opp.
Glomtinden ligger på Austvågøy, ca 15 minutters kjøring fra Svolvær. Turen kan gås fra tre forskjellige utgangspunkt, men det mest brukte alternativet er å starte ved Rørvikvatnet på vestsiden av Rørviktunellen. Alternativt kan man starte ved Hopsvatnet på østsiden av tunellen eller starte ved fyllinga på vestsiden av Hopspollen.
Vi startet ved det mest brukte alternativet ved Rørvikvatnet. Her kan man parkere ved gamleveien. Man ser parkeringen på høyre side av veien dersom man kommer nordfra. Første del av turen fulgte vi grusveien oppover mot Rørvikskaret. Etter drøye 15 min tok vi av mot høyre mellom noen busker og trær og fulgte den tydelige stien oppover. Det var ingen tvil om hvor stien starter, se bilde under.
Det ville bli nok en fantastisk turopplevelse i Lofoten, med sol fra klar himmel og nesten ikke et vindpust. Vi var veldig fornøyde med at vi hadde tatt avgjørelsen om å reise tilbake og at vi skulle tilbringe enda 5 dager i dette vakre turparadiset.
Stien oppover er velbrukt, men ganske steinete. Det er en jevn stigning hele veien og etter et stykke kommer man til et parti som kan minne litt om”ørkenlandskap.” Vi hadde med oss vår lille hund, en bichon frisee, og jeg vil si at turen egner seg fint med hund, til tross for en litt bratt kneik det siste stykket opp til selve toppen av Glomtinden.
Når man har passert “ørkenlandskapet,” kommer man til et lite platå hvor det er flott utsikt i retning Kabelvåg. Herfra får man også et bedre inntrykk av selve topp-punktet som ser ut som en liten knaus.
Rett før siste oppstigning er det også et steinplatå hvor terrenget flater noe ut. Herfra ser man ned mot Rørvikvannet, Hopsvannet, Svolvær og Vågakallen. Stien fra Hopspollen møtes også her. Denne ruta betegnes som mer luftig enn om du kommer fra Rørvikskaret.
Etter en liten time hadde vi bare noen få høydemetere igjen mot toppen. Her er terrenget altså brattere og det kreves litt lett klyving opp ura. Dette partiet er ikke spesielt utsatt, men kan kanskje være en utfordring for noen likevel, spesielt dersom man ha høydeskrekk.
På toppen av Glomtinden får man nesten Vågakallen “rett i fleisen,” slik det står i turguiden vi hadde lest. Vågakallen betegnes av mange som det fineste fjellet i Lofoten. Dette fjellet rager over dobbelt så høyt som Glomtinden, med sine 943 moh. Og det er kanskje ikke så overraskende at jeg ble fristet til å bestige denne toppen også.
Men akkurat nå nøt vi rett og slett å være på toppen av Glomtinden. Herfra er det virkelig nydelig utsikt mot alle toppene og havet rundt. Og ja, det kiler litt i magen når man kikker utfor kanten av Glomtinden, for det er temmelig bratt ned på nordsiden av fjellet.
Fantastisk utsikt er det også mot sør. Dessverre ser man ikke sjarmerende Henningsvær fra denne toppen, men siden valget ikke falt på Festvågtinden som kan by på nettopp det, fant vi ut at vi fikk ta kjøreturen ut til Henningsvær etter denne toppturen til Glomtinden. Og om man er i området, vil jeg virkelig anbefale en tur dit, for makan til sjarmerende sted skal man lete lenge etter. Henningsvær kan så absolutt by på ekte skjærgårdsidyll.
Det ble en liten matbit på toppen før vi tok samme vei tilbake mot Rørvikskaret. Det er mulig å kombinere denne turen med de to andre alternativene, men det frarådes sterkt å gå gjennom Rørviktunellen, da denne er smal og mørk, og sterkt trafikkert sommerstid.
Så måtte vi altså til slutt rive oss løs fra utsikten og starte på nedoverturen. Men heldigvis hadde vi altså noen dager igjen i Lofoten og forhåpentligvis ville det bli noen flere toppturer. Jeg var spent på hvilken topp som skulle bli den neste.
Godværet var tilbake og vi hadde beveget oss et lite stykke lengre nord i Lofoten, nærmere bestemt Kabelvåg på Austvågøy. Det var egentlig ikke så vanskelig å velge neste tur, da bildet av Djevelporten er er et obligatorisk “skrytebilde” jeg har sett mange ganger på sosiale medier. Når vi først var i nærheten av Svolvær, hadde vi lyst til å få med oss denne turen også.
Turen til Djeveporten kan kombineres med topptur til fjellet Fløya 590 moh, som byr på flott utsikt over Svolvær. Stien opp er bratt og ganske luftig flere steder, men enkelte partier flater terrenget noe ut. Beregn ca en time opp til Djevelporten og en halv time derfra og videre opp til Fløya.
For de som eventuelt ønsker en litt mer utfordrende tur i området, så ligger Svolværgeita, en 150 meter høy fjelltopp på sørvestsiden av Fløyfjellet. Om du skal opp på denne fjelltoppen med to spisser, som kan minne om to geithorn, bør du ha komplett klatreutstyr og eventuelt ha med deg en kyndig klatreguide, dersom du ikke har tilstrekkelig klatreerfaring selv.
Turen opp til Djevelporten og Fløya er altså en sentrumsnær tur med gangavstand fra Svolvær sentrum. Stien starter ved et skilt ved barnehagen i Blåtindveien. Her er det en liten parkeringsplass, men det er også mulig å parkere ved kirka/Svolvær kapell.
Allerede fra parkeringen starter stien bratt opp i terrenget. Enkelte steder er det festet tau og kjettinger slik at man lettere kan komme seg opp den bratte fjellsiden. Ellers er det mulig å dra seg opp mellom busker og trær. Stien er godt merket, samtidig som vi tenkte at den også bærer preg av at det er mange om har gått denne turen før oss. Vegetasjonen har blitt noe sårbar på dette første partiet og underlaget kan nok være ganske sleipt i fuktig og vått vær. Det kreves en del klatring og klyving på starten, jeg vil derfor anbefale at man er noe fjellvant før man legger ut på denne turen.
Da vi hadde kommet oss opp den første, lange og bratte kneika, delte stien seg i to. Stien mot høyre leder mot Svolværgeita, mens stien rett fram, leder inn i den brede dalen som fører deg videre mot Djevelporten i et dalsøkk mellom fjellet Fløya og Frosken.
Jeg hadde på forhånd vært litt fristet til å klatre opp på Svolværgeita, Lofotens mest berømte fjellformasjon. Nå da vi fikk utsikt til geita på såpass nært hold, må jeg innrømme at jeg ble litt overrasket over hvor lavt nede og hvor “lite” dette fjellet faktisk er. Men det er nok ikke sikkert jeg hadde tenkt akkurat slik, dersom jeg hadde hengt og dinglet i denne fjellveggen 150 meter over bakken. På bildet over kan man skimte to personer på toppen.
Vi hadde nå også kommet oss såpass høyt opp i terrenget, at vi fikk flott utsikt over Svolvær. Det var godt og varmt, og vi kunne nesten ikke tro at vi fortsatt skulle få oppleve Lofoten fra sin beste side værmessig. Det gjaldt virkelig å bare nyte denne Fantastiske Turgleden.
Vi begynte så på det siste bratte partiet opp mot Djevelporten. Djevelporten er en steinblokk som har kilt seg fast i en kløft mellom fjellsidene av nettopp Fløya og Frosken, og som altså har blitt et populært sted å ta bilde. Det merket vi fort da vi kom opp hit, hvor det faktisk var kø for å komme seg ut på steinblokken. Jeg syntes nesten det var litt ille å skulle stå i kø, men jeg klarte liksom ikke å gå videre heller, før jeg hadde fått foreviget det obligatoriske “skrytbildet.”
Vær forsiktig dersom du drister deg utpå, det er virkelig stupbratt og veldig langt ned. Ta forsiktige skritt nedenfor steinen, på høyre side og klyv varsomt ut på midten av steinblokken, så er det ikke så skummelt som det kanskje kan se ut som, med mindre man har høydeskrekk da.
Fra Djevelporten fulgte vi stien videre på en bratt og smal rygg i en bueform bortover fjellsiden. Vi fikk et glimt til av de flotte fjellene mot nord, før vi kom opp på platået av Fløya hvor man får utsikt mot blant annet Vestfjorden og ned mot Svolvær.
Fra dette platået er det et bratt parti med utfordrende klyving opp på høyeste punktet av Fløya 590 moh. Det var mye folk på toppen denne godværsdagen, men vi valgte heller gå det lille stykket fram på tuppen av Fløyas fortopp, hvor vi fikk enda bedre utsikt over Svolvær.
Men aller først måtte vi rett og slett bare nyte denne imponerende utsikten i alle retninger, som presenterte seg ekstra flott i slikt vær. Det var nesten som om det lå et slør over landskapet.
Mot sør, se bilde under, kunne vi beundre fjellene i retning Kabelvåg. Vi hadde lest om mange av disse toppturene i “Turguide Lofoten,” men det var vanskelig å plukke ut hvilken topp som var hvem her oppe fra. Jeg drømte meg helt vekk og hadde lyst til å gå alle disse turene, men jeg måtte likevel si meg fornøyd med at vi hadde fått oppleve 5 fantastisk fine toppturer på under en uke.
Det var to blide jenter som gikk litt amok med kamera på denne turen og vi klarte nesten ikke å rive oss løs fra denne vakre utsikten.
Det var samtidig litt vemodig at denne opplevelsesrike uka begynte å nærme seg slutten, og at turen til Fløya ville bli den siste turen sammen i Lofoten for denne gang. Men vi var ganske samstemte på at vi skal tilbake til Lofoten og utforske mye mer av hva Lofoten har å by på.
Siste partiet ut til fremste punkt av Fløya er noe smalt, se bilde av stien under. Jeg vil absolutt anbefale å ta turen ut hit, da man får enda bedre utsikt ned mot Svolvær herfra. Så lenge man tar det rolig, er det ikke skummelt å gå ut her, ofte ser det smalere ut på avstand enn hvordan det faktisk oppleves.
Svolvær er det største tettstedet i Lofoten og byen preges av kaipromenader, rorbuer, fiskebruk, fiskebåter og den vakre naturen. Nå som sola hadde brutt seg mer gjennom disen, fikk vi også glimt av den klare, flotte grønnfargen i havet.
Vi hadde nå kommet til det ytterste punktet, hvor fjellsiden går drøye 550 meter bratt ned.
Svolværgeita ses i forgrunnen av bilde over, her zoomet en del inn, eller på bilde under hvor man får bedre inntrykk av hvordan geita ligger i forhold til Svolvær sentrum.
På turen tilbake kan man skrå av litt tidligere ned dalsiden mot venstre, slik at man ikke trenger å gå bortom Djevelporten på nytt. Her er det også et temmelig bratt parti hvor man må klyve forsiktig nedover. Etter et lite stykke kommer man ned igjen til det brede dalsøkket i forgrunnen av Fløya og Frosken. Herfra og videre ned går man samme vei som man går opp.
Vi tok en liten pause i sola før vi måtte innse at denne flotten turen straks var over. Jeg var fortsatt litt nysgjerrig på turen til Svolværgeita, men jeg ville ikke byttet ut dagens turopplevelse sammen med min datter, med en klatretur dit. Lykken er virkelig å ha en datter som er like glad i toppturer som meg. Takk for en magisk uke sammen med deg i Lofoten, min aller beste turvenn!
