Så var det altså siste dag på denne herlige hytte til hytteturen. Dagen startet litt roligere enn de andre dagene, fordi båten fra Fondsbu til Torfinsbu ikke gikk før kl 11.30. Vi benyttet derfor muligheten til å sove litt lengre og tok oss bedre tid til frokosten.

Vi skulle alle fire dra til Torfinsbu, hvor gutta skulle overnatte på turisthytta der, mens vi jentene skulle gå over fjellet tilbake til Gjendebu.

Etter en times båttur, fra altså Fondsbu til Torfinsbu, gjorde vi oss klare for turen over fjellet. Dagen hadde startet bra værmessig, men nå kom de mørke tordenskyene, som var meldt, faretruende nærmere.

Torfinsbu er en utrolig fredelig og stille plass, og et knutepunkt for flere hytte til hytteturer, men det er kanskje ikke like mange som overnatter her. Torfinsbu er en selvbetjent hytte med ca 30 sengeplasser. Hytta har en praktfull beliggenhet helt nede ved Bygdinvannet og er absolutt verdt et besøk.

Gutta ville slå følge med oss et lite stykke opp fjellsiden. Turen til Gjendebu starter nemlig bratt opp Torfinsdalen nordover, rett bak hytta på Torfinsbu. Den bratte oppstigningen er unnagjort relativt raskt og man har da kommet opp på ca 1200 moh, hvor terrenget flater ut. Derfra går turen videre på sommerbru over Torfinsdøla, før man fortsetter videre nordover inn i Svartdalen pa? østsida av vassdraget, forbi vannskillet og over pa? vestsida av elva. Etter det siste av tre tjern krysser man elva på T-merkede steiner. Selv om elva krysses uten bro, er den lett å forsere når man følger de merkede steinene i elveleiet.

Turen går videre på ryggen vest for elva, bratt ned mot Gjende. Langs nedstigningen mot Gjendebu kan man blant annet se Bukkelægeret og Besseggen på nordsiden av Gjendevannet.

Stien går ned i skogen like ved elva og deretter på helårsbru over Vesleåe ganske langt nede på sletta. Fra brua nordvestover og inn på ruta fra Fondsbu og Olavsbu, der vi hadde gått dagen i forveien. Siste stykke går på helårsbruer over de to løpene av Storeåe rett før Gjendebu.

Vi sa ha det til gutta et stykke opp i lia. Da vi snudde oss for å se utover Bygdinvannet, så vi regnet komme raskt sigende østfra. Et lite stykke lengre bort, så vi nemlig at det allerede hadde begynt å regne.

Så var det igjen bare oss to på tur. Det var kun vi, samt tre andre jenter som bega seg ut på turen over fjellet fra Torfinsbu. Jeg må innrømme at jeg var litt spent på været. At det regner, har for så vidt ingen ting å si, det må man være forberedt på i fjellet. Men at det var meldt kraftige tordenbyger, uroet meg noe mer, der vi skulle gå i en lang dal i mange timer, mellom mange 2000 meters topper. Dessuten er nedstigningen til Gjendebu utrolig bratt, og jeg var ikke fullt så fristet til å gå ned der med vått og sleipt underlag.

Men jeg valgte å tenke at det går bra, og det gjorde det jo så absolutt. Vi fikk to regnskyll i løpet av turen, en litt kort skur og en litt lengre, men ikke tordenvær. Ellers hadde vi oppholdsvær og på slutten av turen kom også solen frem.

Plutselig ble vi opptatt av noe helt annet enn dårlig vær, da vi oppdaget en reinsdyrflokk på andre siden av et lite vann vi passerte. Det er ikke sikkert at vi hadde sett de, hvis ikke det var for at de hadde bjeller. De gikk nemlig veldig i ett med fargene i terrenget.

I følge skipperen ombord på Bitihorn-båten, så vandrer det ca 4000 reinsdyr i fjellene på hver side av Bygdinvannet. Så sjansen er stor for at man møter på noen på denne turen.

Vi begynte nå å nærme oss toppunktet på 1500 moh og fikk dermed flott utsikt mot Svartdalstjednet. Vi måtte se oss tilbake mot Bygdinvannet før vi «forsvant» inn i Svartdalen.

Nede i Svartdalen får man mange mektige 2000 meters topper på begge sider, nesten som en allé. Her ligger blant annet Mesmogtinden, Leirungskampen, Svartdalspiggene og Store Knutsholstind. Sistnevnte topp var jeg på for noen år siden, en flott, men krevende tur med sine 2341 moh.

Mens vi gikk der litt i våre egne tanker, stoppet vi brått opp. Vi hadde nemlig en ny reinsdyrflokk bare ca 10-15 meter foran oss. De bråstoppet de også og vi ble stående og kikke på hverandre en liten stund før de beveget seg videre.

Vi hadde nå hatt vår andre regnskur, og vi måtte faktisk kle på oss både regntøy og lue. Selv om dette er vanlig klær i fjellet, så var det nesten litt uvant etter alt godværet på Østlandet alle disse ukene. Alle turene mine i fjellet denne sesongen har jeg nemlig gått i shorts, men nå måtte vi altså ta frem regntøyet. Det var faktisk litt deilig også, å kjenne på all slags vær på denne turen.

Så hadde vi kommet så langt inn i Svartdalen, at vi begynte å få utsikt mot fjellene rundt Gjende. Været hadde begynt å lette og vi fikk små gløtt av sol.

Vi skulle straks dreie mot vest over elva som renner ned mot Gjendevannet. Jeg mente å huske at det var en bru her, men det var det altså ikke. Vi hadde god hjelp fra stavene når vi skulle manøvrere oss over fra stein til stein. Vi hadde snakket mye om at vi var glad for at vi hadde tatt med stavene på denne turen, og det var vi spesielt nå.

Løypa er som tidligere nevnt, godt merket over elva, så det gikk helt fint å komme seg over. Nå var det riktignok mye mindre vannføring enn sist jeg gikk her, etter tørken denne våren og forsommeren.

Før vi skulle begynne på nedstigningen mot Gjende, måtte vi snu oss og beundre landskapet innover Svartdalen. Og nå var jammen himmelen blitt blå igjen, og det virket ikke som om det hadde regnet så mye på denne siden av Svartdalen. En fordel for oss som straks skulle begynne på det bratte partiet.

På bildet over, kan man se Store Knutsholstind til venstre og Mesmogtinden til høyre.

Og så fikk vi synet av Gjendevannet igjen, og vi begynte å nærme oss Gjendebu. Det skulle bli litt godt å komme ned, etter mange timer på tur tre dager i strekk, men kroppen føltes likevel utrolig bra og jeg kunne gjerne gått flere dager til. Men nå nærmet dessverre turen seg mot slutten, og vi bestemte oss for å nyte siste del.

Vi kunne så vidt skimte Gjendebu turisthytte ved enden av Gjendevannet.

Og vi fikk utsikt til elva Storåe og Vesleåe som vi hadde gått langs, innover mot Veslådalen på vei til Fondsbu dagen før. Se bilde over.

På det bratte partiet ned mot Gjende, satte vi stavene i sekken, for å kunne ha hendene frie til å støtte oss med nedover. Da er det kjekt med staver som kan slås sammen og en sekk som har feste for staver.

Sola kom mer og mer fram og ga et flott lys ned mot Gjendevannet. Vi fikk nesten bare lyst til å sette oss ned og nyte utsikten, men klokka begynte å bli mye, siden vi ikke hadde startet turen før en del senere denne dagen.

Nedstigningen på det bratteste partiet var ikke så bratt som jeg husket det, men bratt nok for de med høydeskrekk. Underlaget her består for det meste av løs jord, så det er viktig å trå forsiktig og ta det rolig nedover.

Så var vi kommet ned til bjørkeskogen og terrenget flatet helt ut. Det var nok en gang litt godt å gå bortover igjen. En slik bratt nedstigning som vi hadde passert, kjennes godt i knærne.

Jeg begynte å tenke på hvor fantastisk denne turen hadde vært. Alt hadde klaffet så bra, både med vær, utstyr, logistikk i forhold til båtene, overnatting på turisthyttene og ikke minst, selve turene og opplevelsene på vei fra hytte til hytte.

Som tidligere nevnt, så er området rundt Gjendebu et beiteområde for kuer, og nå fikk vi de litt tettere inn på oss enn vi kanskje kunne ønske oss. De stod nemlig rett foran brua vi skulle passere. Men de er nok vant til mye folk, for de lot seg omtrent ikke merke med at vi passerte, til vår store glede.

Og med dette bildet fikk vi et blinkskudd av «Et lite stykke Norge» (se over)

Så var vi fremme på Gjendebu etter drøye 5 timer på tur. Det var litt godt å få av seg fjellstøvlene, men følelsen i kroppen var utrolig god etter mange timer med fysisk aktivitet. Resten av kvelden skulle nå bare nytes.

Men det måtte bli en tidlig kveld etter middag denne dagen, da vi måtte tidlig opp dagen etter. Båten vi skulle ta fra Gjendebu til Gjendesheim, skulle nemlig gå kl halv ni på morgenen.

Det var litt vemodig å måtte reise hjem, men jeg var så utrolig takknemlig for denne flotte turen og alle de gode opplevelsene. Hytte til hyttetur skal jeg helt klart planlegge igjen.

Tusen takk min kjære datter, for en Fantastisk Turglede sammen med deg. Jeg er så glad for at du ville være med på dette tureventyret sammen med meg!

Vår neste etappe på denne hytte til hytteturen var altså Gjendebu til Fondsbu. Dette er en tur som går i et litt slakere terreng enn turen vår dagen før. Turen er til gjengjeld en del lengre enn foregående tur, med sine ca 19 km. Jeg har sett at det står litt forskjellig på ulike nettsider, men med vår GPS målte vi den altså til ca 19 km.

Underlaget her består for det meste av mykt jordterreng, noe varding enkelte steder og kryssing av noen små og noen litt større bekker hist og her. Været var minst like strålende denne dagen, og vi var veldig klare for en ny tur. Kroppen og bena kjentes gode ut, til tross for en relativt lang tur dagen i forveien.

Etter nok en god frokost, smøring av matpakke og rigging av sekk, vandret vi avsted fra Gjendebu. Hadde det ikke vært for at vi skulle tilbake hit på denne rundturen, hadde det nesten vært litt vemodig å dra fra denne fantastiske plassen. Men nå var altså planen å gå til Fondsbu, overnatte der en natt og så dra tilbake til Gjendebu for siste overnatting. Mer om denne turen kommer på neste innlegg her på bloggen.

Kort oppsummert går selve turen fra Gjendebu til Fondsbu over to helårsbruer over Storåe, forbi Gjendetunga, opp Veslådalen og på bru over Veslåe, et stykke ovenfor skogen. Deretter forbi stidelet til Olavsbu og Skogadalsbøen. Derfra nord for Rundtom og videre forbi stidelet mot Torfinsbu. Så videre ned til Høystakktjernet, over bekken på sommerbru ved utoset og bratt ned til Bygdin. Siste delen av turen går langs vannet til Fondsbu og Eidsbugarden, og det aller siste stykket på vei.

Turen er godt skiltet og stien er tydelig hele veien, merket med røde T’er. Vi hadde med oss kart fra området likevel, mest for å kunne orientere oss om hvor langt vi hadde kommet og hvilke fjell vi hadde rundt oss. Dessuten er det alltid viktig med kart og kompass i fjellet for å kunne orientere deg, i tilfelle værskifte og dårlig sikt.

Etter at vi hadde gått et lite stykke, kom vi til et viltgjerde. Området rundt Gjendebu er nemlig beiteområde for kuer. Denne morgenen, til frokost, hadde vi faktisk fått litt av et syn, som vi aldri hadde opplevd tidligere, nemlig en flokk med kuer som vasset ut i Gjendevannet. Og de gikk ikke bare et lite stykke, men langt ut til andre siden av vannet. Nå var det riktignok langgrunt der, men det var likevel litt av et syn. Synd vi ikke hadde tatt med oss kameraet til frokostbordet.

Utsikten ned mot Gjendevannet er alltid utrolig flott. Vi hadde nå også passert fjellet; Gjendetunga, en fin liten topptur på 1516 moh. Dette er en tur jeg ikke har gått, men som jeg vil tro passer godt for tur med barn.

Lufta var nå ganske stillestående og svetten silte, men like blide var vi likevel. Vi kunne jo bare prise oss lykkelige over at vi var så heldige med været. For turen vi skulle gå, dagen etter, fra Torfinsbu til Gjendebu, ble nemlig ikke like bra værmessig.

Så var vi kommet til det første stidelet, skiltet mot Olavsbu/Skogadalsbøen og mot Fondsbu. Vi gikk da videre rett fram. Det var ikke mange folk vi møtte på denne turen, og det var faktisk litt deilig «å ha fjellet for oss selv», men vi så et par et stykke bak oss, ta av mot Olavsbu. Hadde vi hatt flere dager til disposisjon, så kunne vi ha tatt turen om denne hytta vi også, og gått derfra videre mot Fondsbu, men vi hadde avtalt å møte «nesten resten» av familien på Fondsbu denne dagen.

Etterhvert kom vi til et lite vann, og jeg begynte å bli litt spent på når vi ville se Bygdinvannet. Vi hadde nemlig bestemt oss for at vi ville ta en god pause og lunsj med utsikt til Bygdinvannet og Fondsbu.

Men det skulle vise seg at det var et stykke igjen dit. Vi var nå kommet til et slakt nedoverskrånende terreng mellom Geithøy og Rundtom, to topper på hver vår side på ca 1500 moh.

Et langt parti så terrenget veldig likt ut, og vi begynte å lure på om vi burde ta pausen før vi fikk utsikt til Bygdinvannet.

Det skal sies at vi nok brukte litt lengre tid pga alle mine foto-stopp, he, he.

På denne turen brukte vi stavene hele veien. Det var ypperlig, spesielt når vi skulle passere alle de små bekkene, med hensyn til bedre balanse når vi gikk fra stein til stein. Dessuten er det som tidligere nevnt, en utrolig fin måte å avlaste bena på.

Så var vi kommet til stidelet ved Uksendalen hvor man kan ta av mot Torfinsbu. Hit skulle vi riktignok dagen etterpå, men ikke til fots, men derimot med båt fra Fondsbu. Vi fortsatte derfor rett fram her også.

Over Høystakkbekken kom vi oss over via en noe vinglete hengebru.

Og så fikk vi endelig utsikt mot Bygdinvannet, som lå og badet i sol. Her tok vi en god og lang pause for å spise, og rett og slett bare nyte den flotte utsikten.

Vi var spente på om vi ville se Bitihorn båten, som vår familie skulle komme med. Men det var nok litt tidlig enda. Bygdinvannet er 3 mil langt og båten bruker 1/2 time fra Bygdin til Torfinsbu og 1 time fra Torfinsbu til Eidsbugarden/Fondsbu. De hadde akkurat satt seg på båten og hadde da altså en relativt lang båttur foran seg. Denne strekningen er det imidlertid mulig å gå også, men som sagt den er 3 mil lang og bør deles opp i to med en overnatting på Torfinsbu. Vi har tidligere gått turen fra Bygdin til Torfinsbu, en flott tur langs Bygdinvannet, se tidligere innlegg her på bloggen.

Fra dette utsiktspunktet kunne vi også se det karakteristiske fjellet Falketind, som ses så vidt til høyre i bildet over. En tur jeg gikk for noen år siden og som jeg virkelig kan anbefale.

Fra toppen ved Høystakkbekken og ned til Fondsbu brukte vi snaue 2 timer. Terrenget her går jevnt nedover på en tydelig sti. Ikke så bratt som Bukkelægeret som vi hadde gått dagen i forveien, men bratt nok til at de som kom imot pustet noe andpustent.

Vi hadde god utsikt mot Eidsbugarden hele veien, men i fjellet ser det ofte kortere ut enn det er, og vi skulle faktisk et godt stykke rundt Bygdinvannet før vi var framme.

Så var vi kommer til det siste stykket som går på grusvei. Plutselig føltes det så lett å gå, til tross for en ca 9 kilos tung sekk som vi hadde hatt på ryggen i 6 timer.

Vel framme på Fondsbu, ble vi møtt av vår familiære velkomstkommite. Vi gledet oss til å fortelle om den flotte turen vi hadde hatt så langt. Så skulle det bli ekstra godt med en dusj, og en deilig middag, som faktisk var grønnsakssuppe til forrett, ribbe til hovedrett og geitostis til dessert. Jeg må virkelig si at middagene på disse turisthyttene er utrolig bra, men så er det jo også slik at maten smaker ekstra godt når man har vært mange timer på tur. God middag er den beste belønningen man kan få på disse turene.

På Eidsbugarden og Fondsbu, som ligger på samme sted, men hvor Fondsbu er en DNT hytte og Eidsbugarden er et hotell, var det full rigging til Vinjerock, som er landets største rockefestival over tregrensa. Denne musikkfestivalen skulle arrangeres et par dager etter at vi hadde reist. Festivalen har fått navnet etter Aasmund Olavsson Vinje.

Aasmund Olavsson Vinje var nemlig en norsk forfatter og journalist. Vinje ble svært glad i det fjellområdet som han kalte Jotunheimen, og som siden er blitt det offisielle navnet. Det er hentet fra norrønt og betyr kjempenes bosted. Vinje uttalte ofte at når han var død, ville hans sjel sette seg på toppen av Falketind. Det er grunnen til at Vinjehodet i granitt ved Eidsbugarden hotell er vendt mot Falketind.

Nok en herlig dag i fjellheimen var straks over, og denne drømmeturen begynte å nærme seg slutten. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at hytte til hyttetur har virkelig gitt mersmak.

Etter litt kikking rundt på Eidsbugarden var vi klare for en god natts søvn, for å kunne være klar for en ny Fantastisk Turglede dagen etterpå.

Vi våknet til nok en fantastisk dag, med sol fra klar himmel. Etter en god frokost og smøring av matpakke til dagens tur-økt, gjorde vi oss klare til å begynne på første tur. Det ville bli en varm dag, så vi tok med oss 2 liter vann til hver.

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen, så har jeg alltid på ullsokker i fjellstøvlene på slike turer, helst ullsokker med mest mulig ull for å unngå gnagsår. Selv om det kanskje føles litt unaturlig å ta på tykke ullsokker i 23 grader og strålende sol, så vil jeg påstå at dette har stor innvirkning på om turopplevelsen blir god. Det er ikke noe særlig å gå 5-6 timer med verkende ben.

Etter å ha stilt inn stavene i riktig høyde, var vi klare til avmarsj.

Første delen av turen går over en bru over elven Muru, og opp den bratte stigningen mot Sjugurdtinden. Dersom man ikke ønsker denne bratte oppstigningen på starten av turen, kan man velge å følge skiltingen mot høyre, å gå Memurudalen innover isteden. Man vil ikke da få den flotte utsikten mot Gjendevannet, før mye senere på turen, men det er visstnok også en veldig flott tur, ifølge noen vi snakket med senere denne dagen.

Om man går opp Sjugurdtinden, slik vi gjorde, får man derimot raskt flott utsikt over Memurubu og Gjendevannet.

Vi merket med en gang at det var en stor fordel å bruke staver. Når man bærer en sekk på 9-10 kg, er det veldig avlastende for både rygg og ben. Det kan føles litt unaturlig i starten, til man venner seg til hvor man skal sette stavene, men når man kommer inn i rytmen fungerer det perfekt.

Bildet over viser stien langs elva innover Memurudalen.

Men til tross for bratt motbakke og mye svette, ville vi ikke vært foruten denne utsikten. Med blikkstille vann og strålende sol, måtte vi rett og slett stoppe opp flere ganger og bare nyte. Og fylle på med drikke, ikke minst.

Stien opp til Sjugurdtind er tydelig hele veien, men til gjengjeld altså veldig bratt. Enkelte steder var det stablet steiner som en liten mur, for å hindre at man havner utenfor stien. Stien kan vel ikke karakteriseres som utsatt, men det er likevel såpass bratt at man bør ha kontroll på balansen. Fra Memurubu og opp til Sjugurdtind er det snaue 500 høydemeter, så det er virkelig en bra stigning.

Turen videre fra Sjugurdtinden, går i et relativt kupert terreng, med flere oppstigninger og nedstigninger underveis. Vi hadde hittil ikke møtt på noe særlig med folk, men jeg vet fra tidligere at det er en del som tar denne turen motsatt vei, fordi det kan føles ekstra luftig å gå Bukkelægeret ned enn opp.

Selv om jeg har gått denne turen to ganger før, føltes det ekstra bra denne gangen, fordi jeg visste at vi ikke skulle hjem samme dag. Turen hadde akkurat såvidt begynt, og jeg var så glad for at jeg kunne dele denne Fantastiske Turgleden sammen med min datter.

Sekken føltes god på ryggen, det var deilig å være i fysisk aktivitet, været var strålende, og humøret var på topp; nei vi kunne faktisk ikke hatt det bedre. Jeg tror aldri jeg blir lei av slike turer i fjellet, hvor man virkelig «lever her og nå».

På vei over mot Bukkelægeret passerte vi flere fiskevann; Sjugurdtindtjønne, Grunnevatnet og Langtjønne. Dersom man ønsker å ta et lite fiskestopp, så er dette fullt mulig her. Området egner seg nok også bra hvis man vil telte i fjellet.

Vi tok en liten pause ca halvveis på turen. Selv om jeg ikke følte meg så sulten, er det viktig å fylle på med litt energi underveis. Spis gjerne før man kjenner sulten, da er man sikker på at kroppen får nok energi.

Stien er, som tidligere nevnt, godt merket og godt synlig hele veien. Ved to veiskiller står det skiltet mot Bukkelægeret, men det er også mulig å ta av tilbake mot Memurudalen eller etterhvert mot Storådalen, dersom man ikke ønsker å gå ned det bratte Bukkelægeret. Det blir da riktignok en lengre tur, men er en fin variant om man har høydeskrekk.

Vi holdt mot venstre ved begge disse stiskillene og kom etterhvert til Memurutunga.

Ved Memurutunga tok vi en ny pause, før vi skulle begynne på det bratte partiet ned mot Gjendebu. Vi følte oss plutselig «hoppende lette» uten sekk, he, he.

På platået på Memurutunga er det praktfull utsikt i alle retninger. Mot syd ligger Gjendealpene, med blant annet Tjønnholstinden, Mesmogtinden, Svartdalspiggene og Knutsholstindene på rekke og rad. Det begynner å bli noen år siden jeg var på toppen av Store Knutsholstind, men jeg kan fortsatt godt huske følelsen av å stå på det høyeste punktet av dette mektige fjellet og beundre utsikten av alle de flotte fjellene rundt. Til tross for at vi ikke skulle bestige en topp på denne turen, var utsikten fantastisk likevel.

Det blir tatt en del bilder på disse turene mine, spesielt denne gangen, med nytt kamera. Så jeg må innrømme at det ble litt vel mange foto-stopp underveis, men jeg må liksom ta for mange bilder enn for få.

Da blir det litt vanskelig å velge ut bilder til bloggen etterpå.

Men Gjendevannet er alltid like flott og gir så flotte fotomotiv. Det irrgrønne vannet fascinerer meg hver gang, og det forandrer på en måte litt farge ut fra hvordan sola står på himmelen.

Etter en god pause, puttet vi stavene i sekken og, startet på den smale stien ned mot Gjendebu. Det er altså strekningen mellom Memurutunga og Gjendebu som er selve Bukkelægeret. Lia skråner 400 meter ned mot Gjendevannet. Det føles kanskje ikke så bratt fordi skråningen er dekket av vegetasjon, men når vi snudde oss og så oppover, kan man faktisk nesten ikke tro at det er mulig å gå opp eller ned her.

Vi kunne så vidt skimte Gjendebu der nede i enden av Gjendevannet. En idyllisk og fredelig plass uten dekning og hvor alt annet enn mobil er i fokus.

Et bra tur-team som nyter utsikten!

Jeg er ingen ekspert på flora, men jeg har lest at i denne frodige lia vokser det soleier, jonsokblom, tyrihjelm og storkonvall. Rikelig med fuktighet og en berggrunn som gir godt jordsmonn danner grunnlaget for denne artsrikdommen.

På de mest utsatte stedene er det sikret med kjetting og wire som man kan holde seg i. Til tross for at vi gikk med en litt tyngre sekk enn de foregående gangene jeg har gått her, så gikk det veldig bra. Vi brukte riktignok litt tid på å komme oss ned, fordi underlaget bestod mye av tørr jord og det var lett å skli. Vi tok det derfor med ro og brukte ca 1 1/2 time ned til Gjendevannet.

Da vi hadde kommet oss ned den bratte skråningen, går siste delen av turen i lett skogsterreng bort mot Gjendebu, vestover langs Gjendevannet. Det var litt deilig å gå bortover igjen, selv om denne siste delen av turen føltes litt lang. Vi begynte å lengte til en avkjølende dusj og en deilig middag begge to.

Og så var vi endelig framme etter ca 6 timer på tur.

Gjendebu ligger altså i hjertet av Jotunheimen, i vestenden av det irrgrønne Gjendevannet, omringet av mange spennende topper og breer. Gjendebu er DNT's eldste hytte som ble bygget i 1871. Jeg liker atmosfæren her utrolig godt, beliggende i skjæringspunktet mellom høyfjell og skog. Her er det altså ingen mobildekning og langt fra allfarvei. Eneste mulighet herfra til sivilisasjonen er til fots eller med båt. Til gjengjeld er Gjendebu et flott utgangspunkt for mange flotte turer. Herfra er det mulig å gå videre til andre DNT hytter, som blant annet, Torfinnsbu, Fondsbu, Olavsbu og Leirvassbu. Eller man kan velge seg en topptur i området, f eks en kort tur som Gjendetunga, eller lengre turer som Svartdalspiggene, Mesmogtinden eller Store Knutsholstind.

Resten av dagen skulle vi bare nyte dette stedet, samt nok en herlig treretters middag. Det er en spesiell stemning på Gjendebu, så jeg vil anbefale en tur hit. Om man ikke ønsker å gå, kan man eventuelt bare ta båten helt inn.

Jeg gledet meg spesielt til vår neste tur-etappe på denne hytte til hytteturen, som var Gjendebu til Fondsbu, da det er en tur jeg ikke har gått tidligere. Beskrivelse av denne turen kommer på neste innlegg.

Hytte til hyttetur i vakre Jotunheimen har jeg drømt om lenge. At jeg skulle få mulighet til å oppfylle denne drømmen sammen med min datter, kunne ikke gledet meg mer. Og det ble et fantastisk tur-eventyr fra start til slutt.

I og med at vi har litt ulik erfaring med å gå i fjellet, var jeg opptatt av å velge en tur som hadde passe lang distanse mellom hyttene.

Jeg begynner å bli godt kjent i området rundt Gjendevannet og Bygdinvannet og fant dermed ut at turene mellom Memurubu, Gjendebu, Fondsbu og tilbake til Gjendebu måtte være perfekt. Disse turene vil jeg skrive om på de neste innleggene her på bloggen.

Men aller først; jeg hadde forberedt turen godt på forhånd, ved å forhåndsbestille både båtbilletter og overnatting på alle hyttene. DNT hyttene har som policy at alle skal få plass og at man strengt tatt ikke må forhåndsbestille, men for å være på den sikre siden, valgte jeg å bestille på forhånd likevel. Jeg tok da kontakt med de ulike hyttene pr mail for bestilling, men noen av hyttene har også bookingbestilling på nettsiden. Båtbilletter på Gjendevannet kan man bestille på gjende.no, mens båtbestilling på Bygdinvannet kan ikke forhåndsbestilles.

Lørdag morgen kjørte vi hjemmefra fra Rygge til Gjendesheim ved Besseggen. Dette er en relativt lang kjøretur, så vi var ikke framme før på ettermiddagen. Ved Gjendesheim er det en korttidsparkering og en langtidsparkering. På langtidsparkeringen, ca 1,6 km unna kaia ved Gjendeosen, betaler man på automat ut fra hvor mange døgn man skal stå. I tillegg går det shuttlebuss hver halvtime i høysesongen fra parkeringen og inn til kaia. For mer i formasjon om parkering, se visitgjende.no

Vi hadde god tid til båten skulle gå kl 17.30, så vi valgte å gå det lille stykket fra parkeringen til båten. Da fikk vi også kjenne litt på hvordan sekkene føltes på ryggen, som vi skulle bære fra hytte til hytte i flere dager.

Vi hadde nøye vurdert hva vi måtte ha med av nødvendig klær og utstyr, for å unngå å bære for tung sekk. En sekk man skal gå med fra hytte til hytte bør veie mellom 7 og 12 kg. Våre sekker veide ca 9 kg og det skulle vise seg å være en absolutt overkommelig vekt.

Vi hadde da pakket:

Regntøy/gore tex tøy (jakke og bukse)

Tynn vindjakke og turbukse

Ullundertøy + ekstra skift

Sokker med mye ull + ekstra skift

Ullgenser + fleecejakke

Lue/vanter

Lette joggesko til innesko

Fjellstøvler

Shorts og t-skjorte (ikke bomull)

Regntrekk til utenpå sekken

Lakenpose i silke

Førstehjelpsutstyr, gnagsårplaster og sportstape

Toalettsaker, kun det nødvendigste

Såpe etc helt over i små turflasker

Lett turhåndkle

Litt toalettpapir i pose

Solbriller og solkrem

Myggmiddel

Drikkeflasker, ca 1,5 liter pr person

Kart, kompass og kartmappe

Penger/kort

Medlemskort DNT digitalt i DNT appen

I tillegg hadde vi med oss staver, dette for å kunne fordele belastningen på kroppen bedre når vi skulle gå. Det skulle vise seg å være et klokt valg.

Mat skulle vi spise på hyttene, samt smøre matpakke, så vi hadde kun med oss bananer og litt nøtter som ekstra turproviant.

Båten fra Gjendesheim til Memurubu er unnagjort på 20 minutter. Memurubu er for de fleste utgangspunkt for turen over Besseggen. Vi derimot skulle gå videre innover mot Gjendebu, over blant annet Sjugurdtinden, og ned Bukkelægeret, en tur jeg har skrevet om et par ganger tidligere her på bloggen. Jeg har altså gått denne turen to ganger tidligere, begge veier.

Det skulle bli ekstra gøy å ta masse bilder fra turen med mitt nye kamera. For å sikre god kvalitet på bildene her på bloggen har jeg investert i et systemkamera. Jeg var spent på om kameraet ville innfri mine forventninger. Fram til nå har alle bilder på bloggen vært tatt med I phone kamera. Det har fungert bra det også, og et I phone kamera er jo litt lettere håndterlig når man går på tur. Men med en liten kameraveske rundt halsen og skulderen føltes ikke kameraet i veien når vi gikk.

Turisthytta på Memurubu og området rundt er veldig flott. Vi hadde litt tid før middagen, som vi måtte nyte nede ved Gjendevannet. Vi bar spente på om turen vår ville bli så bra som vi håpet på. Ut fra værmeldingen lovet det i hvert fall godt for det.

Middagen på turisthyttene pleier å være veldig bra, med suppe til forrett, fisk eller kjøtt til hovedrett og ulike desserter. Det var den også her på Memurubu, og maten smaker jo alltid ekstra godt i fjellet. Til middag sitter man på langbord og kommer da i prat med andre turinteresserte folk. Det er alltid spennende å høre hvilke turplaner og tur-erfaringer andre folk har.

Etter middag, var vi klare for en god natts søvn, før første etappe, fra altså Memurubu til Gjendebu dagen etter. Se neste innlegg som kommer etterhvert her på bloggen.

Nå gledet vi oss virkelig til Fantastisk Turglede i fire dager i fjellet!

For meg er fjell bare fjell, sa min gode venninne for noen år siden. Denne helgen ble ikke fjellet bare fjell, men en Fantastisk Turglede fra start til slutt.

Da jeg fikk spørsmål om jeg kunne ta med henne og en venninne på tur, var jeg ikke lei å be. Er det noe jeg liker aller best, så er det jo å inspirere til tur.

Jeg var opptatt av å finne en tur som var akkurat passe lang, akkurat passe bratt og akkurat passe utfordrende. Jeg tenker at den første toppturen i fjellet man er på, ikke må ødelegge lysten til å dra på tur igjen!

Ut fra disse forutsetningene, valgte jeg Mugnetinden som turmål. Dette fordi den nettopp er akkurat passe lang, beregnet til ca 5 timers tur. Den er akkurat passe bratt, med sine ca 700 høydemeter fra start til slutt, og den er akkurat passe utfordrende, med noen bratte partier de siste høydemeterne opp til toppen. Og ikke minst så er utsikten på toppen ubeskrivelig flott.

Mugnetind er et fjell i Vang kommune i Oppland, med sine 1740 moh, er det dermed det høyeste fjellet i området mellom Bygdin og Tyin.

Turen starter fra Mugnestølen ved elven Mugna. For å komme hit følger man Slettefjellvegen fra Beito/Beitostølen. Dette er en bomvei med mulighet til å betale med kort. Man bruker ca 20 min med bil fra Beitostølen. Etterhvert går veien over til grusvei, og man følger skiltene merket Slettefjellvegen, til man kommer til en stor parkeringsplass. Allerede herfra ser man toppen på selve Mugnetind.

Vi hadde valgt å bo på Bygdin Fjellhotell, så vi brukte dermed en drøy halvtime til parkeringen ved Mugnestølen. Bygdin Fjellhotell kan vi forøvrig absolutt anbefale. En utrolig koselig fjellstue som ligger ved foten av Jotunheimen ved Bygdinvannet. Her er det god mat og god service til en hyggelig pris.

Jeg har skrevet om turen til Mugnetind her på bloggen tidligere, men da måtte vi snu pga dårlig vær. Jeg hadde krysset fingrene for at vi skulle få knallvær på denne turen, og det var ingen tvil om at jeg skulle få ønsket mitt oppfylt. Dette til min store glede, da det ville være med på å gjøre turen og opplevelsen enda bedre, og ikke minst at vi ville komme oss til toppen denne gangen.

Turen starter med en slak, jevn stigning på en lett synlig sti, langs elven Mugna. Man kan nesten hele tiden se toppen foran seg, hvis det er klarvær vel å merke. Mugnetind er toppen til høyre på bildet over.

Stien er merket med hvite V’er som er godt synlig hele veien både opp og ned.

Etter ca 1 time fikk vi synet av et lite vann på vår venstre side, og plutselig hørte vi lyden av sauebjeller. De var ikke så lett å få øye på med en gang, da de gikk på en måte litt i ett med terrenget. Så oppdaget vi de på andre siden av vannet, der de gikk og beitet.

For en herlig dag dette ville bli. Med lite vind og ikke en sky å se, måtte vi bare nyte hvert sekund. Jeg var glad for å endelig være på tur igjen, og mine to venninner var spente på dagens turmål. Jeg håpet jo veldig på at denne turen skulle gi mersmak, slik at vi kan planlegge flere turer sammen!

For å komme videre mot toppen, gikk vi rundt vannet på vår venstre side, før vi fikk Mugnebottjernet på vår høyre side. Stien går videre oppover mellom disse to tjernene. Se bildet under, man kan så vidt se vannet på hver side. Vi var nå på 1280 moh og det er her første, virkelige stigningen begynner. Jeg var glad vi hadde med oss godt med drikke, for solen varmet godt i ryggen. Og med disse motbakkene vi nå skulle begynne på, måtte vi ta flere drikkepauser underveis.

Vi var nå straks kommet til det punktet på kartet, hvor det er tegnet inn to alternative ruter til toppen. Den ene ruten følger man de hvite V’ene rett fram, den andre ruten kan man ta av til høyre. Det er en stein som er merket med to hvite piler akkurat ved dette stiskillet, se bildet under.

Jeg var litt i tvil hvilken vei vi skulle velge. På kartet vises det tydelig at ruten mot høyre er brattere, men det kan være vanskelig å vite akkurat hvor bratt det er ut fra et kart. Jeg bestemte meg for å høre med de neste vi møtte, hva de ville anbefale. Heldigvis møtte vi på et par akkurat før stiskillet. De var ikke i tvil om at ruten rett fram var best. Den er mer enn bratt nok, fikk vi vite.

Og det skulle det vise seg at de hadde rett i. Stigningen vi nå skulle ta fatt på var temmelig bratt og det var nesten som om det så ut til at det ikke var mulig å gå der. Slik er det ofte i fjellet, men når man kommer nærme nok, er det ikke så umulig likevel.

Terrenget her var altså bratt, men ikke eksponert eller spesielt utsatt. Merkingen var fortsatt god, men underlaget bestod nå mer og mer av bare stein.

Vi var nå på ca 1500 moh og hadde da snaue 250 høydemeter igjen til toppen.

Og de gjorde vi unna på 23 minutter. Det siste partiet var også ganske bratt, men plutselig var vi på toppen. Det kom litt overraskende på, fordi arealet på toppen av Mugnetind er ganske stort, var det vanskelig å se akkurat hvor toppen var.

Og det første jeg fikk øye på på toppen var dette. Se bildet over. En helt fantastisk utsikt til fjellene i Jotunheimen. I tillegg ser man blant annet Valdresflya, hele Valdres og vestover mot Sognefjellene. Jeg kunne straks kjenne igjen både Falketind og Uranostind, topper jeg har vært på tidligere.

Ja, utsikten fra toppen var virkelig fantastisk, her ser man området mot Bygdin, Bitihorn og Beitostølen, se bilde over.

På toppen var det også en stor varde.

Det var en del som hadde tatt turen opp hit denne lørdagen i slutten av juni, men riktignok ikke så mye folk man gjerne treffer på i området rundt Besseggen på denne tiden. Sesongen i fjellet har startet for fullt, i hvert fall nå som været har holdt seg stabilt og fint så lenge.

Til og med et ektepar på 80 og 86 år hadde tatt turen opp til Mugnetind denne dagen. Det i seg selv, syntes vi var ganske imponerende, og vi begynte å bekymre oss litt for om de ville klare å komme seg ned igjen.

På bildet over, ser man de to tjernene vi gikk mellom på vei opp!

Vi tok oss en god pause på toppen med litt mat og drikke. Egentlig hadde jeg ikke lyst til å gå ned igjen, men bare sitte der oppe og nyte utsikten. Jeg blir nok aldri lei av slik utsikt, og ekstra flott synes jeg det var at mitt turfølge var like begeistret som meg.

Omsider måtte vi begynne på tilbaketuren, som man går samme vei som man går opp. Jeg synes som regel det er bedre å gå opp enn ned, og nå skulle jeg ønske at jeg hadde tatt med meg stavene. Når man går med staver, får man avlastet knærne, og nedoverturen vil bli lettere. Neste tur skal stavene være med i sekken.

Vi var raskt nede ved vannet som ligger på 1460 moh. Her var det også merket med en stein med to hvite piler. Vi valgte samme vei som vi kom opp, altså mot høyre.

Det var en utrolig fin og mørk blåfarge på dette vannet og vi måtte knipse en del bilder her.

Så tok vi en liten pause, for å fylle på litt energi og bare nyte fjell-livet. Det er dette som også er fint med turen til Mugnetind, at turen i seg selv ikke er så lang, slik at man kan ta seg gode pauser underveis. Når man går i slikt terreng, blir man gående å se mye ned, for ikke å snuble. Da er det viktig å stoppe opp å faktisk nyte synet av flott natur.

Så møtte vi plutselig på sauene igjen. Denne gangen var de mye nærmere og de snudde seg når vi ropte på de.

Så var vi igjen tilbake ved det lille fossefallet ved elven Mugna og turen nærmet seg slutten.

Da hadde vi vært på tur i 6 fantastiske timer. Det er riktignok noe lengre enn turen er beregnet til, men til gjengjeld hadde vi kost oss veldig underveis.

Vi var alle sammen fornøyd med dagens turmål. Mugnetind er virkelig en flott topptur. Det som imponerte og overrasket meg mest, var den fantastiske utsikten på denne toppen på 1740 moh. Takk for en Fantastisk Turglede sammen med dere, Mona og Katrine. Jeg tror dere har lyst til å dra på tur igjen og at jeg kan planlegge en ny turhelg for oss neste år også.