Den årlige jenteturen er alltid et høydepunkt, og i tradisjonens tro er det den koselige fjellstuen på Hindsæter som er vårt valg for overnatting. Og med Jotunheimen som turmål, er det bare å velge og vrake mellom tinder, høer, pigger og daler.

Livet er virkelig aller best ute. Turer i fjellet gir meg masse ny energi, glede og fysisk velvære. Jeg kan ikke annet enn å elske det. Denne helgen skulle derfor rett og slett bare nytes med gode venninner!

Jeg begynner å bli godt kjent i området, og utfordringen blir etterhvert å finne en tur som er akkurat «passe» lang, og som jeg ikke har gått tidligere. Nå er det jo ikke slik at jeg ikke kan gå samme turen flere ganger, men det er jo alltids gøy å oppdage nye steder.

Valget falt til slutt på Sikkilsdalshø inspirert av turboka «Turguide Jotunheimen»

Sikkilsdalshø ligger rett sør for Gjende, og fra toppen har man panoramautsikt til store deler av Jotunheimen. Turen starter ved Maurvangen camping, som ligger på andre siden av avkjøringen til Besseggen. Her er det gode parkeringsmuligheter. Turen er beregnet til drøye 5 timer tur/retur, og går i et lettgått terreng, med noe bratt stigning det siste partiet opp mot toppen.

Snøen hadde allerede vært på besøk helgen før, så vi var litt spente på vær-og førerforhold på denne turen. Men det skulle vise seg at vi hadde valgt riktig helg for topptur, litt kald vind på toppen, men ellers fantastisk turvær.

Turen begynner altså fra Maurvangen camping, hvor man går gjennom campingområdet og videre inn på en sti, som går skrått mot høyre og er merket «Sikkilsdalsseter».

Stien er T-merket, og det første partiet går gjennom en fin fjellbjørkeskog med en lett stigning oppover. Stien skrår hele tiden noe mot høyre, selv om man nesten føler at man går parallellt med rv 51 i retning Øvre Sjodalsvatnet. Vi trodde et øyeblikk at vi hadde gått feil, men med en sjekk på kartet, kunne vi heldigvis konstatere at det hadde vi ikke.

Selv om det nå var første helgen i september, hadde høstfargene bare så vidt begynt å komme til syne. Jeg synes alltid det er ekstra flott i fjellet på høsten, og skulle derfor ønske at det hadde vært enda mer høstfarger. Trolig har «tørken» i sommer også påvirket vegetasjonen i fjellet.

Etterhvert åpnet terrenget seg noe, og et par steder var det faktisk litt vanskelig å se hvor stien gikk videre. Et godt tips er å følge med på de røde T-ene hele tiden underveis, selv om man tenker at man følger riktig sti. Av og til kan det være avstikkere på stien, og dersom man ikke er oppmerksom, er det lett å gå feil.

Enkelte steder passerte vi små bekker og fuktige partier. Uansett vær og førerforhold vil jeg anbefale fjellstøvler på denne turen, da det enkelte steder kan være ganske vått, samtidig som det er godt med støvler som gir god støtte, når man skal gå i steinur det siste partiet opp mot toppen.

Den første timen av denne turen, gikk vi i et relativt flatt terreng. Den svake stigningen oppover var nesten ikke merkbar, og jeg begynte å forstå at siste delen mot toppen, måtte være en del brattere. Turen starter på Maurvangen på 1000 moh og toppen av Sikkilsdalshø er 1778 moh, altså en høydestigning på 778 meter som gjøres unna på ca 3 timer.

Etter en drøy time kom vi til Sikkilsdalsskaret. Her er det et stidele hvor man kan fortsette rett fram mot Sikkilsdalen eller man kan ta av mot venstre mot Sikkilsdalshø, slik vi gjorde. Dersom man ønsker, kan man ta denne turen som en rundtur, med for eksempel en overnatting på Sikkilsdalsseter. Hele rundturen er litt for lang som en dagstur, beregnet til 11-12 timer.

Ved stidelet begynte vi å få fin utsikt mot Besseggen og fjellene omkring, samt et lite glimt av Gjendevannet.

Jeg har ikke vært på tur i dette området tidligere, altså på denne siden av fv 51. Det var derfor litt gøy å stå på «den andre siden» og få utsikt til alle fjellene rundt Gjende som jeg har vært på tidligere.

Det var først etter at vi hadde tatt av mot Sikkilsdalshø, at vi møtte på enkelte bratte kneiker. Disse gikk litt i rykk og napp.

Vi gikk og snakket om at det hadde vært litt gøy om vi hadde møtt på kongefamilien, som har sin fritidseiendom; Prinsehytta i Sikkilsdalen. Etter hva jeg har lest, så benytter de ofte dette stedet i påsken og i jaktsesongen om høsten. Men akkurat hvor Prinsehytta ligger ift Sikkilsdalshø, er jeg usikker på.

Det frodige landskapet begynte nå å gå mer og mer over til stein. Stien var likevel tydelig og merkingen var fortsatt god.

Vi tok en liten pause, for å fylle på energilagrene, før vi begynte på det siste partiet opp til Sikkilsdalshø. Vinden hadde tatt seg en del opp i styrke, og vi kunne ikke sitte lenge, før vi begynte å fryse. Jeg så at flere av de som gikk forbi oss, allerede hadde tatt på seg både lue og votter.

Etter den siste stigningen, kom vi til en varde, som vi først trodde var toppen. Etter en liten sjekk på GPS’en på telefonen, kunne vi konstantere at det var det ikke. Vi hadde nemlig noen få høydemeter igjen til 1778 moh.

Vinden hadde nå begynt å røyne skikkelig på, dermed måtte vi også ta frem lue og votter fra sekken. Vi hadde ikke trodd det, da vi begynte på turen for noen timer siden, at det skulle være nødvendig. Men slik er det i fjellet, så det er alltid lurt å pakke det med.

Siste partiet, bort til høyeste punkt, går i lett, steinete terreng, slakt, slakt oppover. Strekningen er unnagjort på 10-15 minutter.

Vi nådde toppen etter temmelig nøyaktig 3 timer. Det var relativt friskt der oppe, så det ble bare et kort stopp for å ta en del bilder og nyte utsikten, før vi måtte få varmen i kroppen igjen og starte på nedoverturen.

Fra toppen av Sikkilsdalshø har man flott utsikt i alle retninger, blant annet innover i Jotunheimen mot vest, mot Rondane i øst, og mot nærområdet; flott utsikt ned i Sikkilsdalen.

Det var fascinerende å betrakte Gjendevannet og Bessvatnet, som ligger med en høydeforskjell på ca 500 høydemeter, og med Øvre Sjodalsvatnet i forgrunnen. Det var ikke like lett å se fargeforskjellen på Gjendevannet og Bessvatnet herfra, som når man står på Besseggen.

Sikkilsdalshø er en vidstrakt topp, hvor man må vandre et lite stykke for å få utsikt ned i dalen i alle retninger.

Fra varden på toppen, ser man blant annet ned mot Gjendevannet, Leirungsdalen, Knutshøe, Gjendehøe og Besseggen. Dette er turer jeg har beskrevet tidligere her på bloggen.

Som sagt, det ble et kort stopp på toppen, på grunn av den friske vinden. Det er jo alltid slik at man blir svett og varm på vei opp, og dermed fort kald om man blir stående for lenge stille på toppen. Et godt tips er å ha med en tørr ulltrøye i sekken, slik at man kan skifte før man går ned igjen. I tillegg er erfaringen min at man alltid trenger å ha på seg et lag ekstra på vei ned, enn man har på vei opp. Jeg pleier derfor alltid å kle meg etter lag-på-lag prinsippet, slik at det er lettere å regulere ift om man er varm eller kald.

Det var godt å komme seg ned i et mer lunt terreng igjen, og varme seg på en kopp kaffe. Det som er bra med denne turen, som altså ikke er så lang, er at man rett og slett kan ta seg tid til slike stopp og faktisk nyte den Fantastiske Turgleden det er å være på fjelltur.

Turen tilbake gikk vi altså samme vei som vi gikk opp, og tilsammen brukte vi 5,5 timer på denne flotte turen. Dette er et område som vekket min nysgjerrighet, og jeg har absolutt lyst til å ta rundturen om Sikkilsdalsseter senere en gang.

Vi hadde noen herlige dager ved Jæren på denne campingferien vår, før vi satte kursen mot Haugesund og turmålet Himakånå. Himakånå hadde jeg fått anbefalt av en kollega, og jeg ble straks nysgjerrig på denne turen. Jeg, som de fleste andre, har jo hørt om Trolltunga, men i motsetning til Trolltunga er Himakånå en lettere tilgjengelig tur. Himakånå kalles nemlig for mini-Trolltunga og gir noe av det samme inntrykket, akkurat som en tunge som strekker seg ut over kanten av fjellet.

Himakånå ligger i Tysvær kommune, ved Nedstrand. For å komme hit, følg E134 til Grinde og deretter fylkesvei 515 til Hindervåg.Turen starter ved Joker-butikken rett nedenfor kirka. Det er lov å parkere ved butikken, men husk å betale 100 kr med Vipps. Pengene går til søppelhåndtering og toalettene i bygget på baksiden av kirken.

Vi kom kjørende fra Haugesund og brukte en snau time derfra til parkeringen ved Hindervåg.

Vi hadde gledet oss veldig til denne turen, da jeg hadde blitt fortalt at det var en utrolig flott tur. Jeg hadde også lest, at fra Himakånå, som ruver 357 moh, har man fantastisk utsikt over Lysevatnet i nordvestlig retning, og Nedstrandsfjorden i sørlig retning. Kombinasjonen av blått vann mot frodige grønne daler, gir en imponerende og flott utsikt på dette turmålet.

Turen opp til toppen er beregnet til 1,5-2 timer tur/retur og er drøye 5 km lang. På ut.no er den gradert til vanskelighetsgrad middels, mest sannsynlig fordi det er 357 høydemeter som skal gjøres unna på ca en time. Det er altså et veldig bratt terreng, men ikke verre enn at man fint kan ta turen med barn, som er vant til å gå på tur.

Første delen av turen gikk vi over fylkesveien, mot kirken og fulgte gangveien/fortauet langs hovedveien i retning Nedstrand. På gjerdet ved kirken står det en stor plakat som beskriver turen, og turen er godt merket herfra og hele veien opp til toppen.

Da vi hadde gått ca 750 meter, kom vi til en liten rødmalt trafokiosk, hvor det stod skiltet mot Himakånå og Stølanuten. Området byr på flere turmuligheter og turen til Himakånå kan blant annet kombineres med tur til nettopp Stølanuten, da turen til Himakånå i seg selv er relativt kort. Det er i tillegg mange flotte turer du kan gå i Nedstrand og omegn, disse er beskrevet på plakaten ved kirken.

Fra skiltet ved trafokiosken gikk vi først på en god traktorvei, som etterhvert gikk over til en gammel vei og deretter til en sti. Terrenget går bratt oppover allerede fra fylkesveien og inn i et skogsterreng. Vi møtte på flere porter, hvor det stod skiltet at det beiter dyr i området, blant annet en okse. Heldigvis møtte vi ikke på denne oksen. Jeg så for meg en sint okse, men mest sannsynlig er det en okse som er vant til at folk passerer, da turen til Himakånå har blitt svært populær i de seneste årene.

Vi begynte etterhvert å nærme oss Hetland gård, som ligger på høyre side av stien. Stien ledet oss inn i skogen og rundt gården. Jeg kan godt forstå at stien er merket med rødt på begynnelsen av turen og med blått, når man har kommet et stykke opp, for det var litt av en motbakke på starten av turen. Etter hvert flater terrenget mer ut og det siste stykke til toppen er relativt behagelig i forhold til alle motbakkene i begynnelsen.

Bildene derimot, gir ikke samme inntrykk av hvor bratt det er.

Fordelen med at man gjør unna en del høydemeter så kjapt, er at man får raskt fin utsikt. Da vi hadde passert gården, kom vi ut i et mer åpent terreng, og vi fikk flott utsikt til Nedstrandfjorden og Ryfylkeøyene.

Det var noen mørke skyer som truet i det fjerne, og vi håpet at de ikke ville komme så raskt mot oss. Etter mange uker med knallvær, hadde vi absolutt blitt bortskjemt med herlig turvær. På alle turene jeg har gått i sommer, så har turantrekket faktisk vært shorts, t-skjorte og fjellstøvler.

Et godt stykke opp, kom vi til et stiskille. Her kan man velge å gå videre opp mot Stølanuten, som ligger ovenfor Himakånå, eller man kan ta av mot venstre mot Himakånå, slik vi gjorde. Fra dette stiskillet og bort til Himakånå bruker man ca 15-20 minutter.

Vi hadde nå gjort unna det bratte partiet, og stien herfra går for det meste bortover på rister som er lagt ut. Tidligere var stien veldig våt og gjørmete på denne strekningen, men den er nå altså utbedret.

Like før selve turmålet, er det satt opp en tavle hvor man kan lese om to ulike sagn som beskriver hvordan Himakånå har fått navnet sitt. Om man er på tur med barn, kan det være ekstra spennende å stoppe opp og lese de to sagnene.​

Der stien slutter, stuper fjellet loddrett ned mot Lysevatnet, så vær forsiktig. Vi var nå kommet fram til selveste Himakånå, og jeg kan godt forstå hvorfor denne turen er blitt så populær. Utsikten herfra er virkelig magisk. Mot sør ser man altså hele Nedstrand og Nedstrandfjorden, som er omgitt av fjord, fjell og frodige daler, og mot nordvest har man flott utsikt mot Lysevatnet.

Selve utspringet som er Himakånå, stikker ut fra fjellveggen som en tunge. Som et av sagnene beskriver, så var Himakånå en kjerring som bodde i Stølanuten på østsiden av Lysevatnet. Folk kalte henne for Himakånå og hun var kjent i hele Ryfylke, for sitt gull og sølv som hun oppbevarte inne i fjellet. Ifølge sagnet ble visstnok "himakånå" en dag til stein, men det er uvisst om det var kirkeklokkene eller soloppgangen som kom for brått på henne.

Det er flere utspring ved Himakånå, og vi dristet oss forsiktig ut for å få tatt noen bilder.

Vi tok en lang og god pause på toppen, for å spise litt, og rett og slett bare nyte utsikten. Nok en gang ble jeg minnet på hvor stor pris jeg setter på denne Fantastiske Turglede-interessen min. Man får rett og slett i pose og sekk på slike turer; ved å være ute i fysisk aktivitet og ikke minst oppleve norsk natur på sitt beste.

Omsider måtte vi rive oss løs og begynne på tilbakeveien. Turen ned går samme vei som vi kom opp, om man ikke vil gå videre opp til Stølanuten. Herfra kan man gå ned igjen til Gurigjerde, men da er man avhengig av å ha en ekstra bil der.

Tilbake ved Joker-butikken, tok vi fram kikkerten, for å se om vi kunne se folk oppe på Himakånå, og det kunne vi faktisk. Himakånå kan også ses med det blotte øyet, oppe i åsen til høyre for kirken. Og er man i området, vil jeg absolutt anbefale denne turen.