Etter en drømmestart på Lofoten-oppholdet var forventningene til de neste dagene og ukene store! Vi gledet oss til å utforske enhver krik og krok i dette fantastiske landskapet. Det føltes som å ha «godtebutikken» rett utenfor stuedøra.
Og det ble flere sykkelturer og fjellturer i området. Fra Gravdal er det blant annet en fin sykkeltur til Ballstad. Ballstad er et av de største og mest aktive fiskeværene i Lofoten, og ligger sørvest på Vestvågøy.
Stedet er kjent for sitt autentiske kystmiljø, tradisjonelle rorbuer, vakre fjell og nærhet til både hav og spektakulær natur. Fra Ballstad kunne vi se rett opp på Skottinden, fjellet vi hadde gått dagen i forveien. Fra denne kanten er fjellet markant og imponerende der det reiser seg bratt opp fra havet, og det ser nærmest umulig ut å bestige. Men det er faktisk mulig å gå turen til toppen av Skottinden også fra Ballstadsiden, men dette er en mye lengre tur enn den vi gikk.
Det ble også en sykkeltur til Haugheia, rett ved Gravdal, som vi hadde fått anbefalt av de vi leier hos. Det vi ikke visste var at vi kunne sykle helt opp til topp-punktet, og det var utrolig flott å sykle oppe på heia med utsikt mot Nappstraumen, Stornappstinden, Offersøykammen og rett ut i storhavet.
En av de tingene jeg har vært spent på dette halvåret, er hvordan det vil føles å gå på tur i fjellet alene. Men underveis på turen har jeg oppdaget at jeg faktisk trives ganske godt med det, mye bedre enn forventet. Dermed ble det en solotur til Ballstadheia hvor jeg fikk med meg hele 4 topper.
Ballstadheia består av et stort, åpent platå på omtrent 200 til 400 meters høyde, omgitt av topper som Brurstolen, Nonstinden, Munkan og Fløya.
Jeg valgte å gå turen i nevnte rekkefølge og koste meg i dette vakre landskapet i strålende solskinn. Turen starter vel Kræmmervika på Ballstad og første del av turen går på sherpatrapper.
Fra Brurstolen og Munkan hadde jeg flott utsikt mot Flakstadøy og faktisk også mot de sørlige delene av Lofoten, med blant annet Værøy og Røst.
Fra Nonstinden, som er den høyeste toppen med sine 459 moh, og fra Fløya er utsikten mot Ballstad og nesten hele Vestvågøy også utrolig flott.
Jeg brukte ca 3,5 timer på hele rundturen og var utrolig takknemlig for å få oppleve turen i slikt knallvær. Hadde jeg visst hvordan de neste dagene og ukene skulle bli, hadde jeg nok tenkt at jeg måtte nyte det enda litt mer.
For juli i Lofoten skulle vise seg å kun bestå av 4 hele solskinnsdager og ingen dager over 20 grader. Men vi hadde vært utrolig heldige med været på turen så langt, så vi hadde egentlig ingen grunn til å klage.
Med stort sett overskyet, regn og 12 grader prøvde vi heller å finne på litt andre ting; tur til Svolvær, et besøk på Lofotr Vikingmuseum, tur til Nusfjord på Flakstadøya til det sjarmerende fiskeværet og kafeen der, og en kjøretur ut til Eggum.
Svolvær – en del av havna med Svoværgeita så vidt synlig i bakgrunnen.
Svolvær – Svinøya
Svolvær – fjellet Fløya og Svolværgeita i bakgrunnen.
Besøk på Lofotr Vikingmuseum.
Nusfjord – et av Norges eldste og best bevarte fiskevær.
En utrolig sjarmerende kafe i den gamle landhandelen fra 1907.
Smia i Nusfjord
Kjøreturen ut til Eggum var også utrolig fin. Veien snirkler seg mellom høye fjell og med utsikt mot havet. Egentlig hadde vi planlagt å gå turen fra Unstad til Eggum langs havet, men på grunn av det ustabile været kom vi aldri så langt at vi fikk tatt turen dessverre.
Overalt i Lofoten dukker det opp flott strender, her fra stranden på Eggum.
Etter dager med diverse aktiviteter fikk vi plutselig besøk av to spreke og målbevisste 20-åringer som skulle sykle den imponerende strekningen fra Nordkapp til Lindesnes. En slik prestasjon vitner om både utholdenhet, viljestyrke og eventyrlyst, spesielt med det dårlige været det var på dette tidspunktet. Før de fortsatte ferden videre sørover, fikk vi bidra med å fylle på energilagrene deres med taco og snacks, og litt tørking av tøy. Det hører med til historien at de fullførte turen på Lindesnes snaue to uker etterpå. Det står det respekt av!
Med noen opphold innimellom alt gråværet ble det også en sykkeltur til Kyllingdalen på Ballstad og en tur til Offersøykammen, en fin og populær topp 436 moh. Her er det flott utsikt mot blant annet Hauklandsstranda og fjellene Mannen, Veggen og Vestvågøys høyeste topp; Himmeltinden. Om du ønsker å gå alene i fjellet, så er det ikke Offersøykammen du bør velge, dette er nemlig en tur som er svært populær og den står nok høyt på ønskelisten til mange turister som besøker området på grunn av sin spektakulære utsikt.
Med innstillingen om at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær, tok vi en dag sykkelturen ut til Ballstad igjen, og gikk Ballstadheia rundt, langs kysten. Dette var også en veldig fin rundtur, selv om været fortsatt var ganske grått. Første del av turen går fra Kræmmarvika ved Ballstad på en smal sti, men også en del i steinrøys. Mens ved oppstigningen til Brurstolen, snirkler stien seg opp langs heia omgitt av en bratt gressbakke. Ved toppen av Brurstolen går man i retning Ballstad og ned sherpatrappene tilbake til Kræmmarvika. Dette er en fin rundtur på 2-3 timer.
Noen småturer i området ved Gravdal der vi bodde ble det også. Blant annet en rusletur ned til Løkta, et fint lite fyr og et populært turmål ved Buksnesfjorden.
Herfra har man også fin utsikt til Skottinden, som ble en av mine favoritt-turer denne sommeren.
Planen for Lofoten-oppholdet var opprinnelig at vi skulle få en del besøk av både familie og venner. Men med den dårligste sommeren på aldri så lenge i nord, ble det dessverre ikke mye besøk. Og med bare gråvær i sikte og knallvær i sør, begynte værsyken og hjemlengselen å melde seg. I planleggingsfasen av dette halvåret, hadde vi blitt enige om at dette halvåret skulle vi prioritere akkurat det vi hadde lyst til, og dermed ble det en 10-dagers tur hjem til «syden» for meg, mens min bedre halvdel ble igjen i nord for turer med kajakk og fisking.
Så var vi tilbake i nord etter veldig fine dager hjemme i sør. Det var litt frustrerende å dra fra sol og varme hjemme, til 13 grader og regn i nord, men vi håpet på at det skulle snu og at vi skulle få litt sommerfølelse i Lofoten også!
Fra Bardufoss gikk turen videre i retning Lofoten med et stopp i Lødingen for å rekke å få med oss VM kampen Norge – Elfenbenkysten på storskjerm på Havnebørsen der. Det ble skikkelig god stemning og jubel da kampen endte med seier til Norge!
Så var det blitt 1.juli og vi skulle overta leiligheten i Gravdal i Lofoten. Vi var veldig spente på hvordan det ville bli å bo mer permanent et sted, kontra å farte rundt slik vi hadde gjort de siste 9 ukene. Vi var veldig fornøyde med å ha valgt Gravdal-Leknes området, da Gravdal ligger omtrent midt i Lofoten. Derfra er det ca like langt til Reine og Moskenes som det er til Svolvær, og dermed et fint utgangspunkt for å kunne oppleve hele Lofoten fra sør til nord.
Vi fikk en veldig fin mottakelse da vi kom og alt lovet godt for fine uker her. Vi ruslet en tur på kvelden og tenkte «for et fantastisk nærmiljø» vi skulle tilbringe de neste ukene. Vi tittet opp på fjellene rundt oss, og her kan man virkelig bare velge og vrake mellom ulike fjellturer. Det er som å ha «godtebutikken» rett utenfor stuedøra. Vi fikk raskt øye på den mest spisse fjelltoppen i området, nemlig Skottinden og vi tenkte; den skal vi gå i morgen.
Vi våknet til knallvær og var klare for turen til Skottinden. Vi tok fram syklene og syklet drøye 7 km til Sund på vestsiden av Ballstad hvor turen starter. Her er det vanskelig med parkering, så vi var glade for at vi hadde tatt syklene.
Toppen ligger 671 moh og turen opp er så godt som en eneste stor motbakke. Stien går først gjennom innmark og over et gjerde, før stien snirkler seg bratt opp i terrenget med underlag bestående stort sett av gress og jord.
Etter ca 350 høydemeter flater stien litt ut og du får et bredt platå hvor Skotttinden reiser seg rett foran deg og du har flott utsikt mot Flakstadøya, og faktisk også mot Værøy og Røst i det fjerne.
Stien videre er lett å følge skrått mot sør, men etter bare noen få minutters gange, krever motbakken igjen ekstra energi opp mot toppen. Like under toppen blir det mer steinete og den aller siste klyvingen til varden er luftig og går nær stupene på østsiden. Et lite parti rett før toppen valgte vi å følge vegetasjonen under en stor steinblokk, fremfor å klatre over. Dette føltes tryggere og dessuten lettere å passere!
Ved den store blokka rett under topp-punktet er det et tydelig hull i fjellet, som strekker seg mangfoldige meter gjennom fjellet. Ved hullet er det montert en minneplate etter en ulykke i 1995 hvor en dame omkom etter et fall ned i hullet. Her bør man være ekstra oppmerksom, for det er lett å bli opptatt av minnesmerket og glemme at hullet faktisk er rett ved siden av deg!
Skottinden er kjent for sin markante og spisse silhuett og sammenlignes ofte med Matterhorn i Sveits. På avstand ser den altfor spiss ut til å kunne bestiges, og selve topp-punktet er lite med bare plass til 2-3 personer. Men det var ingen problem, da det bare var oss der oppe denne dagen. Vi hadde møtt på 3 personer på vei ned, helt i starten av turen, men nå hadde vi toppen helt for oss selv.
Fra Skottinden har man fantastisk utsikt mot Ballstad, Nappstraumen, Buksnesfjorden og store deler av Lofoten. På en godværsdag som denne gjaldt det å virkelig nyte, da været i Lofoten kan endres raskt, noe vi har fått erfare senere på dette Lofoten-oppholdet. Vi satt lenge på toppen og nøt utsikten og tenkte på hvor heldige vi er som får oppleve dette.
Men så var det på tide å løsrive seg og begynne på nedover-turen, og vi gikk turen ned samme vei som vi kom opp. Det er mulig å gå toppen også fra Ballstad, men dette er en lengre tur.
Da vi omsider hadde kommet oss ned fra fjellet, tok vi en spisepause i sola, før vi syklet tilbake.
Det hadde virkelig vært en fin start på Lofoten-oppholdet og nå gledet vi oss veldig til flere fine turer i vårt nye nærmiljø, som skulle utforskes de neste dagene og ukene, på jakt etter nye Fantastiske Turgleder.
Etter flotte dager på Senja, gikk turen videre mot Sørreisa og Tennevoll. Vi var gira på å klatre en ny Via Ferrata rute og da passet det bra at Rungu Via Ferrata var rett i nærheten.
Rungu Via Ferrata finner man ved Midnattssoltrappa i Lavangen, på fjellsiden under Spanstinden, hvor man får flott utsikt over Lavangsfjorden.
Ruta er beskrevet som moderat til krevende og består også av en Nepal bru og eksponerte partier. Dette syntes vi hørtes spennende ut og siden turen krever guide booket vi dette på nett. Heldigvis var det ingen problem å bestille på kort varsel og jammen fikk vi også en veldig trivelig guide.
Nå gledet vi oss til en skikkelig utfordring igjen og vi var litt spente på om denne ruta skulle oppleves som like morsom som Ravnfloget Via Ferrata på Vega. Og turen, den innfridde absolutt! Det var en skikkelig fin, spennende og utfordrende klatrerute opp fjellet, akkurat slik vi ønsket oss.
Når man har klatret helt opp er det bare en bitte liten rusletur bort til Midnattssoltrappen. Dersom man ikke ønsker å klatre Via Ferrata, vil jeg absolutt anbefale en tur opp trappen isteden. Det er riktignok 2117 trappetrinn og en temmelig bratt trapp, men det er rekkverk hele veien og utsikten på toppen er utrolig flott, og dermed verdt alle kalorier man bruker på å komme seg opp.
På øverste platå er det sittebenker hvor man kan beundre utsikten mot Lavangsfjorden og fjellene i Lavangen og Salangen, eller bare ta seg en pust i bakken og mobilisere til å gå ned igjen, for man blir litt gelé i bena på vei ned.
Turen vår gikk videre til Polar Park i Salangsdalen i Bardu kommune, hvor vi fikk sett både bjørn, jerv, ulv og gaupe, og et reinsdyr som plutselig kom trippende rett bak oss. Dersom man er interessert i dyr, vil jeg anbefale en tur hit. Hvis man timer det riktig, får man også sett dyrene i forbindelse med mating.
Så var vi egentlig på vei videre nordover, men plutselig ble det et spontant besøk hos familie i Gratangen. Noe av det vi setter skikkelig pris på med denne turen er også å få hilst på familien i nord. Og maken til gjestfrihet de har nordpå, der har vi søringer virkelig noe å lære.
I Gratangen ble det luksus servering, hyggelig prat og litt tull og tøys, og ikke minst en liten sightseeingtur i området med blant annet besøk på Gratanglaks, hvor vi lærte litt om lakseoppdrett, og fikk oss en tur ut til en av merdene.
Så var det på tide å sette kursen mot Bardufoss, hvor vi skulle få sette bobilen hos foreldrene til en veldig god venninne. For å få treffe familien i sør, hadde vi bestilt flybilletter hjem. Det ble fine dager hjemme og i Oslo, med barna og andre nære og kjære, før vi igjen var klare for neste del av denne turen, nemlig innflytting i leilighet i Lofoten og forhåpentligvis nye Fantastiske Turgleder der! Vi var veldig spente på hvordan det ville oppleves å bo mer permanent der, kontra å “være på veien” som vi hadde vært de siste 9 ukene.
Da vi kom til Senja var planen å kjøre nordvestover langs kysten mot Skaland, Ersfjord og Mefjord, for å utforske godbitene der, men siden det var meldt litt mer ustabilt vær, valgte vi å endre litt på planene.
Dermed ble det en tur til Finnsnes for en treningsøkt på Sporty før vi beveget oss videre nordover i retning Tromsø. Dette er noe av det beste med dette halvåret fri, det å ha friheten til gjøre akkurat det man vil når man vil, og å kunne ta ting på sparket. Og det var akkurat det vi skulle nå, vi skulle nemlig sette kursen mot Tromsø og overraske foreldrene mine som var i Tromsø akkurat denne uka.
Da vi kom frem, tittet solen frem igjen og det ble en veldig fin og hyggelig gåtur til Tromsø sentrum for å se på livet der.
Og rakett kiosken måtte også inspiseres. Tenk at en bitte liten kiosk som selger de populære Mydland pølsene trekker turister fra alle verdenshjørner på grunn av Tik Tok og Instagram. Og til og med har par også valgt å gifte seg foran kiosken. Det er ganske utrolig.
Etter en natt i Tromsø gikk turen videre til Sommarøy, som er et av stedene jeg hadde merket av på kartet og som jeg hadde gledet meg veldig til å se. Sommarøy er kjent for sine kritthvite strender og krystallklare vann, som gir en nesten karibisk følelse på fine sommerdager. Det er broforbindelse ut til Sommarøy og videre ut til Hillesøy. Vi gikk turen opp til Hillesøytoppen og her fikk vi flott overblikk over de to flotte øyene.
Da sola tittet frem kom også den turkise fargen i havet frem og man fikk litt inntrykk av den omtalte karibiske følelsen.
Det ble også en liten rusletur i området og vi ble sjarmert av de søte små rorbuene som opprinnelig er enkle hus der fiskerne bodde, men som nå leies ut til besøkende. Sommarøy er et av de travleste fiskeværene i Troms og på vinterstid reiser mange fiskere hit for det berømte skreifisket. Det var ganske folksomt her nå også og vi kan godt forstå at Sommarøy er en turistmagnet, selv om vi kanskje ikke synes at Sommarøy innfridde våre forventninger. Men det kan rett og slett handle om at vi nå har sett så utrolig mange andre plasser i Norge som presenterer seg finere enn Sommarøy, etter vår mening.
Etter en natt på Sommarøy, gledet vi oss til veldig til en fjelltur igjen og valget falt på Barden ved Fjordgård på Senja, og DET ble virkelig litt av en tur, faktisk en av favorittene mine så langt dette halvåret. Godværet var tilbake og det lovet godt for enda en Fantastisk Turglede-tur.
Turen starter ved parkeringen rett før Ørnfjordtunellen på Mefjordeidet mot Fjordgård. Etter ca 200 høydemeter, får man utrolig fin utsikt mot Ørnfjorden og fjellrekken ut mot Husøy og Stedjelandet. Enkelte steder er stien noe luftig og bratt, men rett før toppen flater terrenget ut, hvor det er god mulighet til å ta med telt for overnatting.
På toppen av Barden 659 moh har man panaromautsikt over Mefjorden, Ørnfjorden og mot Senjas høyeste fjell, Breitinden, men også mot den ikoniske og populære fjelltoppen Segla. Utsikten til Segla herfra er nok ikke like spektakulær som fra toppen av fjellet Hesten. Mange velger derfor å gå turen til Hesten, fordi det beste utsiktspunktet for å fotografere Segla er nettopp fra Hesten.
Vi hadde lest i turbeskrivelsen på UT.no at det var mulig å gå rundtur fra Barden over eggen til Segla og tilbake. Når vi først var i området og været var strålende, fant vi ut at vi ikke kunne la denne muligheten gå fra oss.
Stien ned fra Barden er bratt og luftig og på avstand ser det ikke ut som om det er mulig å gå der, men det er bare et relativt kort stykke før man er nede ved eggen og man kan gå en stund i flatere terreng før oppstigningen til Segla.
Langs eggen har man hele veien fantastisk utsikt over Mefjorden og vi fikk følelsen av å vandre i et levende maleri. Det var virkelig helt magisk og vi måtte nesten klype oss i armen.
Fra avstand så det også nesten umulig ut å gå opp på toppen av Segla. Det siste stykket opp mot toppen er nemlig veldig bratt og fjellet stuper ned i havet. Man følger ryggen av Segla opp en steinur, med mye løs sand og grus, så det gjelder å gå forsiktig, men det er ikke utsatte partier her, bare mest bratt.
På toppen av Segla får man virkelig sug i magen når man titter utfor kanten 600 meter rett ned i Mefjorden.
Det ble en pause på toppen for å nyte utsikten og det var vanskelig å løsrive seg fra dette eventyrlandskapet. Planen vår var egentlig å gå ned i dalen og deretter tilbake over Barden til parkeringen der vi kom fra, men vi ble fristet til å gå turen ned til Fjordgård og prøve å få skyss tilbake. Men så fant vi ut at vi like gjerne kunne gå veien, og selv om dette var en litt kjedeligere variant, så fikk vi spart en del høydemetere i beina.
Turen på Senja avsluttet vi med et stopp i Skaland. Skaland er utgangspunktet for turen til Husfjellet som også har fantastisk utsikt, blant annet til Ersfjorden, Steinfjorden og Bergsfjorden, men ikke minst også til Okshornan også kalt Djevelens tanngard. Selv om været fortsatt var bra, var det en del tåke som lå dekket over fjellene i området, og jeg konkluderte derfor med at jeg fikk spare denne turen, da jeg mest sannsynlig ikke ville komme til å få sett noe på toppen.
Etter en god kjøreetappe fra Langsanden, endte vi til slutt i Ulvsvåg.
Med knallvær og ikke en sky på himmelen, tok vi en rolig og avslappende ettermiddag her og nøt midnattssola til det fulle, vel vitende om at neste dag ville det bli en ny topptur.
Vi har vært i området flere ganger tidligere og tilbrakt flere ferier på vakre Hamarøy. Vår tidligere nabo som har vokst opp der, har anbefalt toppturen til Hatten, og endelig skulle vi få til å gå turen.
Fjellet Hatten ligger tett ved kommunegrensen mellom Hamarøy og Tysfjord, og er lett å kjenne igjen, fordi den ser ut som en hatt. Med sine 850 moh og med god avstand fra andre fjell, har man en helt utrolig flott utsikt på toppen.
Turen starter ved det høyeste punktet på E6 ved Tortenåsen. Herfra ser toppen ufremkommelig ut, men stien er fin å gå på, selv om den er bratt. Det første stykket går du på en gammel kjerrevei i et skogsterreng, før du ganske snart begynner på motbakkene. Turen beskrives som en krevende fottur, da det er 725 høydemeter som skal bestiges. Stien snirkler seg bratt oppover og det tar litt tid før man kommer over tregrensa og kan begynne å nyte utsikten. Når man kommer et godt stykke opp i høyden er det først og fremst utsikt mot fjellene i øst man får.
Selv om vi visste at denne turen skulle være veldig fin, hadde vi ingen anelse om hva som skulle møte oss. På første platå fikk vi virkelig den «wow» følelsen, da vi plutselig fikk utsikt til Lofotveggen.
Da var det et lite stykke igjen opp til toppen. Opp den siste lille kneika er det faktisk satt opp en stige for å kunne komme seg opp på selve topp-punktet..
Fra toppen av Hatten er det en helt fantastisk 360 graders utsikt over hele Nord-Salten. Vi kunne også se over til Stetinden i øst, som vi var så heldige å få oppleve i fjor, og hele Vestfjorden og Lofotveggen mot vest. Det var vanskelig å løsrive seg fra en slik utsikt.
Etter turen til Hatten kjørte vi videre til Sortland og så til Skårvågen i Vesterålen. Her har vi familie, så vi hadde planlagt å bli noen dager her.
Vi gikk tur til vakre Søbergstranda, og jeg fikk meg en topptur til Skårvågsfjellet og Tverrfjellet, mens min bedre halvdel tok seg en padletur.
Det ble også sightseeingtur til store deler av Vesterålsen, blant annet Nykvåg, Hovden, Bø og Ringstad.
Vesterålen er virkelig også et eldorado for vakker kyst-natur, vakre fjell og fantastiske toppturer. Mange vil aller helst til Lofoten for å oppleve nettopp dette, men Vesterålen bør absolutt ikke undervurderes.
Oppholdet i Skårvågen avsluttet vi med en liten utfordrende tur til Gullsvågfjellet. Her er det ikke så mange som går og dermed var det heller ingen tydelig sti. Men vi kom oss opp til slutt og fikk nyte utsikten mot Søbergstranda og rett ut i storhavet.
Veldig fine dager i Skårvågen var over og vi satte kursen videre til Andøya hvor vi også har familie.
Været var fortsatt meldt strålende og jeg gledet meg til flere fine toppturer her. Vi gikk turen til Ramnan, og jeg fikk også med meg toppene Andhue og Røyken.
Disse tre toppene ligger i en klynge og er lett tilgjengelige fra parkeringen ved Bjørndalen. Til Ramnan kan man gå på grusveien helt opp, men den er skikkelig bratt, så det anbefales å gå, ikke sykle. Til Andhue og Røyken går du mesteparten av turen på sti.
På Andhue er det flott utsikt over Andenes, mens på Røyken er utsikten mot Bleik og Bleiksøya helt magisk. Spesielt på en godværsdag som jeg fikk. Da jeg satt på toppen av dette fjellet og nøt utsikten kjente jeg virkelig på en glede og en lykkefølelse for at jeg får oppleve nettopp dette, som jeg elsker.
Med sydenvær i vente ble det også noen rolige dager på Stave og Nordmela, på vestsiden av Andøya, med avslapning på stranden, padling, løpetur og bading. Og det var forfriskende, med bare 12 grader i vannet.
Og jammen fikk vi også nærkontakt med elgen på en liten rusletur, da den plutselig hoppet frem fra skogen 4-5 meter foran oss. Heldigvis var det en rolig kar, som bare var mest nysgjerrig.
Vi var veldig takknemlige for Fantastiske Turgleder også på Andøya, men nå var planen å sette kursen videre fra Andenes med ferja over til Gryllefjord på Senja på jakt etter nye godbiter.
Dønnamannen – for en mann! Han bød på skikkelig motbakke, klyving, strålende sol, 858 moh og ikke minst den beste 360 graders utsikten man kan få over vakre Helgeland! Virkelig helt magisk!
Vi valgte altså å bli noen dager i Breivika for å gå Dønnamannen, og det har vi ikke angret på!
Vi våknet til knallvær og var klare for en skikkelig utfordring som Dønnamannen nettopp er.
Det første stykket går man langs havet, men så skrår stien inn i skaret hvor motbakkene og ura begynner. Først gikk vi gjennom et skogsterreng og deretter kommer man ganske raskt over tregrensa hvor man får flott utsikt mot havet.
Når du kommer over tregrensen kommer du til et veiskille med skilt til de ulike toppene på Dønnamannen. Når du ser Dønnamannen fra avstand kan det se ut som hodet på en mann som ligger på ryggen og ser opp mot himmelen. Skiltet viser altså vei til de ulike toppene; Panna, Nasen, Leppa og Haka. Det er Leppa som er den høyeste toppen og det var hit vi valgte å gå!
Ruta videre er litt dårlig merket og man må følge nøye med på den litt blasse rødmerkingen for å unngå å havne på de utsatte partiene. Noen steder må man klyve og enkelte steder er stien ganske smal, så det gjelder å være fokusert for å ikke trå feil. Jeg vil anbefale å vente med denne turen hvis man er «nybegynner» i fjellet.
Turen opp til toppen kan oppleves som litt tung og seig, men utsikten man får er verdt alt strevet! Her får man nemlig 360 graders utsikt til hele Helgeland med alt fra «De syv søstre,» til alle holmer og skjær ute i havgapet! Helt magisk, spesielt på en slik godværsdag som vi fikk!
Med turen til Dønnamannen godt gjemt i den Fantastiske Turglede minneboken, gikk turen videre til Sandnessjøen. Her fikk vi for første gang på 5 uker oppleve litt ruskevær. Det ble en liten bytur og restaurant besøk, før vi duret videre til Mo i Rana. Siden været ikke var meldt så lovende et par dager, tenkte vi å få trent på Sporty. Med abonnement på Sporty, som har ca 100 treningssentre omkring i landet, har vi benyttet muligheten til å få oss en treningsøkt, og ikke minst en dusj både her og der!
Og etter en treningsøkt er det alltid deilig med avslapning og et godt måltid i bilen.
Det ble noen småturer i Mo i Rana før vi satte kursen mot øya Lovund. Lovund er en bitte liten øy i Lurøy kommune. Øya har bare drøye 530 innbyggere og er kjent for sin enorme koloni av lundefugl, lakseoppdrett og det majestetiske Lovund fjellet! Vi hadde et håp om å få sett lundefugl på nært hold, men det skulle vise seg å bli et vanskelig prosjekt!
Vi tok i stedet syklene fatt og utforsket øya, med blant annet et besøk på The coast coffee, en tur til Risnesset sørøst på øya og et stopp på Emaus pub og spiseri. Øya er ikke så tilrettelagt for bobiler, men utenfor sesong funket det ganske bra.
Vi var også fristet til å ta turen ut til øygruppen Træna, men vi fant ut at vi ikke kunne rekke innom alle disse øyene på Helgelandskysten, for det er nemlig veldig mange! Så Træna får vi spare til en annen gang.
Så dermed gikk turen videre nordover med et lite fotostopp ved Svartisen. Dessverre har breen smeltet mye, bare siden vi var her i 2017.
Så ble det en liten tur innom Finnes for å gå turen til Finnesgjura. Denne turen hadde jeg lest om i turboka til Helene Myhre; «Tur – retur Norge på nye eventyr.» Dette var en fin, men ganske bratt tur opp til fjellformasjonen Finnesgjura. Finnesgjura ligger ca 250 moh og består av spisse steinsøyler som rager rundt 25 meter opp fra terrenget. Den spesielle formasjonen gjør stedet til et populært fotomål.
Så satte vi kursen mot Langsanden, også kalt Sandviksanden, på Sandhornøy i Gildeskål kommune. Langsanden er en vakker hvit sandstrand på ca 2 km og denne stranden er nok en av de største sandstrendene i Norge.
Området er tilrettelagt med toalett og dusjer i tilknytning til stranden og en stor parkeringsplass med mulighet for å overnatte i bobil. Eller man kan sove i telt på stranden og nyte midnattssolens fantastiske lys. Vi fikk oppleve stranden i nydelig vær og tok noen ganske rolige dager her.
Men så var vi ivrige på å komme oss et godt stykke nordover, og forberedte oss på en litt lenger kjøreetappe som vi ikke helt visste hvor skulle ende…
Vega er en øy på Helgelandskysten, nordvest for Brønnøysund, og dette var altså vårt neste Fantastiske Turglede turmål. Vi har vært på Vega en gang før, men denne gangen hadde vi veldig lyst til å få gått Via Ferrata ruta der. Det var fortsatt litt utenfor sesong, men en hyggelig kar fra Ravnfloget Via Ferrata var svært hjelpsom og ordnet oss guide.
Vi har gått en del Via Ferrata tidligere og kunne egentlig tenkt oss å gå ruta uten guide, men guide er visstnok påkrevd og vi var egentlig bare fornøyde med at vi fikk klatre ruta.
Vega er en liten øy med ca 1200 fastboende og det som kanskje trekker flest turister hit er Vega trappa med sine 2000 trappetrinn og som fører deg 350 moh. På toppen kan man nyte fin utsikt mot øya Søla og Vegaøyan verdensarvområde.
Vi fant en fin fricamp på vestsiden av øya med utsikt rett mot Søla. Det var litt overskyet den kvelden vi kom, men det var meldt strålende vær og vi gledet oss til å klatre Via Ferrata igjen!
Ravnfloget Via Ferrata har to ruter, en grønn og en rød. Vi var mest fristet på rød løype, som skulle vise seg å være nesten tilsvarende svart, og vi var veldig glade for at guiden også ønsket rød løype. Starten på turen starter samme sted som Vega trappa og med en gang man fester seg på vaieren, så er det virkelig rett opp 150 meter på en loddrett vegg.
Man bør ikke ha høydeskrekk på denne ruta og man bør nok begynne med grønn løype hvis man er nybegynner. Det var skikkelig gøy og utfordrende, og ganske fort fikk vi flott utsikt utover havet.
Det er ingen overheng på denne ruta, men ganske utfordrende likevel. Det kilte litt i magen når vi så ned.
Selve turen avsluttes med en vaier spent over et juv. Også her får man kjent litt på høydefølelsen og med Vega trappa langt under seg.
Vi nøt utsikten fra toppen i strålende sol før vi gikk Vega trappa ned.
Vi ble på Vega i fire dager, hvor vi prøvde fiskelykken, nøt noen rolige dager og koste oss i finværet.
På 17.mai tok vi turen til Gullsvågfjellet, 725 moh. Dette er Vega’s nest høyeste fjell og er en motbakke du kjenner i lårene. Fjellet ligger sørvest på øya og på toppen har du fin utsikt med Søla som ser ut som en hatt som ligger ute i havet. Dessverre var ikke været det beste denne dagen, men vi fikk heldigvis opphold på hele turen.
Fra Vega gikk turen inn til fastlandet og videre nordover til Tjøtta og derfra med ferja ut til Herøy. Fra Herøy kan man kjøre videre til Dønna, en fantastisk kystvei som snirkler seg over holmer og skjær.
Men først skulle vi oppleve Herøy, som viste seg å være en helt fantastisk øy. Vi tok sykkelen og syklet ut til stranden som er kåret av NRK Nordland som nord Norges vakreste strand; Rakelfjæro. Herfra har du en utrolig flott utsikt mot «De syv søstre.» Vi var veldig fristet til å gå disse, men dessverre var det litt tidlig på sesongen og altfor mye snø.
Men vi var fornøyde med å få oppleve vakre Herøy og syklet videre ut på Tenna, hvor vi kunne beundre en helt utrolig fin kystnatur.
Og jammen ble det ikke en pizza og en øl på Restaurant Brygga og det til og med på en helt vanlig mandag!
Turen gikk som sagt videre til Dønna. Fra Herøy kan man altså kjøre til øya Dønna uten å måtte ta ferje. Denne veistrekningen må være noe av det fineste vi har sett. Veien snirkler seg over holmer, skjær, gjennom terrenget, mellom fjell og med utsikt mot øyene ut i storhavet.
På Dønna hadde vi ikke helt planlagt hva vi hadde lyst til å gjøre, og etter en natt hadde vi egentlig bestemt oss for å ta ferja over til Sandnessjøen. Men tilfeldighetene ville det annerledes.
Plutselig havnet vi på en helt utrolig fin sandstrand i Breivika som vi hadde helt for oss selv, og vi tenkte med en gang at her må vi bli. Breivika er som en sydenstrand og her er det tilrettelagt for telting og bobilturister.
Og med fjellet Dønnamannen som nærmeste nabo og fortsatt knallvær i vente, kunne vi ikke annet enn å bli. Mer om vår fantastiske tur til Dønnamannen kommer på neste innlegg. Dette ble en helt uttrolig flott tur som vi ikke kommer til å glemme.
Etter fine dager i Bergen, gikk turen videre nordover, men vi hadde ikke helt bestemt oss for ruta videre. Været hittil hadde vært strålende, men så var det meldt litt kaldere med temperaturer ned mot null og siden vi kjører med sommerdekk, ga ruten seg litt selv. Med en gang vi kom litt opp i høyden møtte vi i korte perioder på sludd og snø, dermed ble det et litt ufrivillig stopp i blant annet Gloppen og Nordfjordeid. Men vi hadde det absolutt ikke travelt og nøt tiden likevel.
Fra Nordfjordeid gikk turen videre forbi Ørsta, Volda, Ålesund og Molde, til Bud, et sjarmerende lite tettsted og fiskevær ytterst ute på Romsdalskysten, med det kjente havområdet Hustadvika.
Stedet er kjent for sin råe kystnatur og regnes som et av de farligste havstykkene langs norskekysten, med mange dramatiske skipsforlis opp gjennom tidene. Solen varmet, men vi kunne kjenne sjøbrisen og kunne absolutt forestille oss hvordan det rusker her når det er uvær.
Fra Bud kjørte vi videre langs kysten over Atlanterhavsveien til Kristiansund. Atlanterhavsveien er en spektakulær veistrekning som slynger seg over holmer, skjær og broer mellom Vevang og Averøy og er også kjent for sitt dramatiske landskap og åpne hav. Her var det også utrolig mange fine små tettsteder, strender, gårdsbruk, smale snirklede veier og fjell som stuper ned i havet.
At veien er kåret til en av Norges mest populære turistveier, fikk vi også oppleve, da et busslass med utenlandske turister stormet ut av bussen på jakt etter gode fotomotiver, til tross for at vi var langt utenfor hovedsesongen for turister.
Da vi kom til Kristiansund hadde vi plukket ut turen «I Annas fotspor» – en fin kystrute som kan gås som en rundtur ved Dale. Langs klippelandskapet kommer man til «Fanthola» – en grotte/hule inne i fjellet med bålplass og fin utsikt mot storhavet. Mer informasjon om turen finner man på UT.no.
Samme kveld fant vi en fin fricamping og fikk med oss en utrolig vakker solnedgang ved Nordlandet. Et rosa skjær bredte seg rundt fjellene omkring og vi klarte nesten ikke å løsrive oss fra dette vakre landskapet. Det var den tredje uka på tur og tenk at vi hadde hatt innslag av blå himmel og sol eller knallvær hver eneste dag!
Fra Kristiansund gikk turen ut mot Hitra og Frøya, selv om vi hadde fått råd om å kanskje ikke prioritere turen ut dit. Det ble en lang kjøretur og opplevelsen vår av øyene innfridde ikke helt våre forventninger, så vi skulle nok kanskje hørt på rådet vi fikk. Hitra består av mye skog og flatt terreng, mens Frøya bød på litt finere kystlandskap. Det ble bare en natt her før vi tok en litt lengre kjøreetappe gjennom Trøndelag. Det ble en natt på Inderøy, som i og for seg var et ganske fint sted.
Men nå hadde vi bestemt oss for å dure videre til øya Leka og var motiverte for å komme dit mens det fortsatt var meldt bra vær.
Leka er en liten øy med bare drøye 600 fastboende. Den er Trøndelags nordligste kommune og er kjent for unik geologi. Ferja fra Gutvik til Leka tar ca bare 30 min. Vi fant en fin plass å stå ved båthavna ved Cafe Flora nord på øya.
Her fikk vi en utrolig fin solnedgang og kystnaturen viste seg absolutt fra sin beste side.
Det var lyst til langt på kveld, selv om det var litt for tidlig og litt for langt sør med tanke på midnattssola.
Dagen etter var vi klare for å utforske øya og alt den har å by på. Leka er en veldig variert øy med store kontraster i naturen. Først syklet vi til startstedet for turen til Vattind, som er øyas høyeste topp med sine 418 moh. Turen kan gås fra ulike steder på øya, så jeg vil anbefale å sjekke ut på UT.no hvilken rute man ønsker å gå. Fra Vattind fikk vi blant annet flott utsikt til de røde fjellene som øya er kjent for. Fjellene her gløder i rødt, oransje og gull. Dette er farger som ikke skyldes solnedgangen, men selve steinen.
Vi gledet oss til å utforske dette mer nordvest på øya. Men først måtte vi nyte solen og utsikten fra Vattind hvor man også kan se deler av fjellene på Helgelandskysten.
Deretter syklet vi videre til MOHO nordøst på øya. Turen inn til MOHO er skiltet fra fylkesveien og man kan gå hele veien inn eller ta sykkelen et stykke før man starter på selve stien. Overgangen fra stien til vi kom inn til fjellområdet var mildt sagt veldig overraskende. Plutselig var vi omgitt av et veldig spesielt landskap. Her kan du vandre på bergarter fra jordas indre, og stå med en fot på jordskorpa og en fot i mantelen.
MOHO er altså overgangen mellom jordskorpa og mantelen. For over 500 millioner år siden ble jordas indre presset opp til overflaten, slik at man faktisk kan vandre på gammel havbunn og på mineralene fra mantelen under jordskorpa.
Turen denne dagen gikk videre til Støypet og Ørnerovet, nordvest på øya. Her var fjellet også veldig spesielt med et rødbrunt skjær. Støypet er en rullesteinsstrand som ligger 90 moh og Ørnerovet er kjent for sin historie der en 3,5 år gammel jente ble tatt av havørn, men ble funnet i live. Mens vi stod der og tittet opp, hørte vi faktisk havørnen. Det var ganske spesielt.
Siste dagen på Leka, kjørte vi fra nord til sør på øya, en kort kjøretur, da øya ikke er mer enn 14,5 km lang. Her fant vi en utrolig lun og fin strand hvor vi tilbrakte siste kvelden.
Også denne kvelden fikk vi en fantastisk solnedgang. Selv om vi ikke kunne se sola fra denne siden av øya, fikk vi oppleve et utrolig fint rosa skjær over fjellene og landskapet rundt. Helt magisk var det.
Til slutt måtte vi løsrive oss fra denne spennende øya og sette kursen videre nordover på jakt etter nye Fantastiske Turgleder.
Vi hadde da bestemt oss for å dra til øya Vega rett nord for Brønnøysund. Gleder meg til å fortelle mer om turene og opplevelsene der i neste innlegg.
Øya Utsira var et av de stedene vi hadde merket av på Google Maps og litt tilfeldig havnet vi altså her.
Vi har merket av mange steder på kartet og vi vil jo absolutt ikke rekke innom alle stedene. Denne dagen var vi egentlig på vei til Kinsarvik for å gå Dronningstien, men i det vi var i ferd med å passere Haugesund, oppdaget vi plutselig at vi var rett ved avkjøringen til ferjen til Utsira. Vi endret umiddelbart planene og tenkte at det er nå vi har muligheten, så Dronningstien i Hardanger måtte vente. Og det har vi ikke angret et sekund på, for Utsira; maken til sjarmerende øy!
Ferjen ut til Utsira er gratis, men man må bestille plass. Heldigvis var det fortsatt utenfor sesong og vi kom med på neste ferje. Ferjeturen tar 70 min og i det vi kjører i land blir vi virkelig fascinert av denne øya.
Her er det kun 230 fastboende og det er som å skru tiden tilbake, med gamle fine hus og rorbuer, et lite samfunn og kun en nærbutikk. Utsira er Norges minste kommune i folketall og nest minst i areal.
Øya var spennende å utforske og vi tok turen både på sykkel og til fots. To fine havner, fine utsiktspunkter og turstier, samt en DNT hytte og en dagsturhytte er noe av det man kan oppleve på øya.
Den rolige stemningen gjorde at vi «landet» litt her og valgte å bli en natt ekstra.
Flere steder på øya var det også flott gatekunst.
Men så var det på tide å komme seg videre. Neste stopp ble Bondhusvatnet i Sunndal. Dette er et vann som er mye publisert på Instagram. Dessverre var det blitt litt for sent på dagen innen vi kom oss inn til vannet og sola hadde gått bak fjellene, men flott var det likevel. Vannet er kjent for sin smaragdgrønne farge på grunn av smeltevann fra Bondhusbreen, en brearm fra Folgefonna. Sammenlignet med bilder jeg har sett, virket det som om det var tappet ut en del vann, for vannstanden var mye lavere denne dagen da vi var her.
Så gikk turen videre til Kinsarvik med Dronningstien i Hardanger som turmål. Og vi fant en idyllisk fricamp.
Været var fortsatt strålende og det lovet godt for en fin tur, selv om vi var spent på snøforholdene over fjellet fra Kinsarvik til Lofthus. Anbefalt sesong for denne turen er juni-sept. Da får man også med seg blomstringen i Hardanger som skal være veldig flott. Nå var det bare slutten av april og vi så med en gang at blomstringen ikke hadde startet.
Dronningstien går altså fra A til B; fra Kinsarvik til Lofthus, så man må sørge for transport tilbake til Kinsarvik etter endt tur. Mer informasjon om parkering og om selve turen, finner man på UT.no.
Som sagt, så var vi spente på snøforholdene, siden det fortsatt var tidlig på sesongen, men vi lurte ikke så lenge, for da vi kom opp til der stien begynte, så vi med en gang at vi kom til å måtte gå i en del snø. Kanskje hadde vi veldig høye forventninger til turen eller kanskje hadde det presentert seg som enda finere litt senere i sesongen, men vi kunne ikke klage på at vi fikk gå turen i strålende solskinn, for selv om det var litt mye snø og litt for tidlig for blomstringen, så var det vakkert likevel.
Før vi forlot Vestlandet, fikk vi en veldig koselig helg med besøk hos familie og venner i Bergen, og til og med fikk vi gått en flott tur til Veten, det høyeste fjellet i bydel Åsane i Bergen.
Da vi kjørte fra Bergen, hadde vi ikke bestemt oss for ruten videre. At vi skulle videre nordover og at det skulle bli flere Fantastiske Turgleder, var det eneste vi var sikre på!
15.april startet vårt livs eventyr. Tenk at vi er så heldige å få gjennomføre en drøm vi har hatt lenge. Fantastisk Turglede minneboken vil få mange uforglemmelige øyeblikk og forhåpentligvis inspirerende turforslag til dere som har lyst til å følge oss på reisen. Vi skal ha permisjon et halvt år og planen er at vi skal være i Nord-Norge mesteparten av tiden, men på veien dit vil vi prøve å få med oss mest mulige godbiter underveis, og så satser vi på at tiden også strekker til, til en tur innom Finnmark.
Det er lenge siden jeg har hatt nye innlegg her på bloggen, og innleggene framover vil få en litt annen form enn tidligere. Jeg vil skrive det mer som et reisebrev med tips til turer og fine steder å besøke i Norge, istedenfor grundige turbeskrivelser av en spesiell tur.
Jeg håper dere vil følge oss på reisen og at jeg kan inspirere til turer i vårt vakre Norge.
Nå har vi altså startet reisen, men planleggingen startet for lenge siden. Det er mye å tenke på når man skal være borte så lenge og det er begrenset hva man kan ta med i en liten bybobil på 6 meter. Så, etter mye grubling, innkjøp og pakking var vi endelig klare for å dra av gårde 20.april 2026. Heldigvis har vi vært mye på tur i bobil og campingvogn de siste årene, og vet at livet i bobil er kompakt, enkelt og primitivt, men det er det primitive og frie livet som fascinerer oss, og heldigvis skal vi ha et mer fast bosted i Lofoten etter hvert.
Det er vanskelig å planlegge en slik tur i detalj og veien blir litt til mens man går, men som inspirasjon har vi lest oss opp på nett, tittet i diverse turbøker og lagret mange ulike steder på Google Maps etter inspirasjon fra Instagram, andre medier og tips vi har fått fra venner og bekjente.
Så var vi altså på vei og første stopp ble Kristiansand med en tur ut til Odderøya, en fin liten øy sør for Kristiansand sentrum. Øya har fine turmuligheter og Odderøya fyr badet i sol denne kvelden. Værmeldingen framover lovet sol, sol, sol – tenk at vi skulle få en slik start på denne turen.
Fra Kristiansand gikk turen videre til Lindesnes og Lindesnes fyr. Vi fikk oppleve Lindesnes fyr i vakker solnedgang, vært oppe i fyret og lærte litt om fyrets historie i Norge og hvordan fyrvokterne og deres familier levde under tøffe værforhold og livsvilkår. En tur på museet med utstilling og filmfremvisning anbefales.
Om man kommer med bobil, er det mulig å overnatte på parkeringsplassen mot avgift.
Turen videre gikk til Helleren i Jøssingfjord. To små fascinerende hus som ligger beskyttet under et fjell. Her henger til og med tøyvasken ute. Utrolig at det har bodd folk her en gang i tiden.
I Sokndal oppdaget vi plutselig turen til Nesvåghålo, en bitteliten jettegryte skjult ned mot havet, men som gir et flott fotomotiv om du klarer å krype tørrskodd inn på den lille plassen innerst i «gryta.»
Etter et besøk på Nærbø, havnet vi helt uplanlagt på Preikestolen en lørdag kveld. Dette er en relativt lettgått tur og er veldig lagt til rette med sherpatrapper store deler av turen. Dessverre hadde solen allerede forsvunnet på selve Preikestolen da vi kom opp, men på vei ned fikk vi flott solnedgang.
Fra Preikestolen gikk turen helt spontant til Utsira, en liten og idyllisk øy utenfor Haugesund. Mer om turen dit kommer på neste blogginnlegg. Jeg kan love dere mange flere Fantastisk Turglede godbiter på turen vår videre.
