Vega er en øy på Helgelandskysten, nordvest for Brønnøysund, og dette var altså vårt neste Fantastiske Turglede turmål. Vi har vært på Vega en gang før, men denne gangen hadde vi veldig lyst til å få gått Via Ferrata ruta der. Det var fortsatt litt utenfor sesong, men en hyggelig kar fra Ravnfloget Via Ferrata var svært hjelpsom og ordnet oss guide.
Vi har gått en del Via Ferrata tidligere og kunne egentlig tenkt oss å gå ruta uten guide, men guide er visstnok påkrevd og vi var egentlig bare fornøyde med at vi fikk klatre ruta.
Vega er en liten øy med ca 1200 fastboende og det som kanskje trekker flest turister hit er Vega trappa med sine 2000 trappetrinn og som fører deg 350 moh. På toppen kan man nyte fin utsikt mot øya Søla og Vegaøyan verdensarvområde.
Vi fant en fin fricamp på vestsiden av øya med utsikt rett mot Søla. Det var litt overskyet den kvelden vi kom, men det var meldt strålende vær og vi gledet oss til å klatre Via Ferrata igjen!
Ravnfloget Via Ferrata har to ruter, en grønn og en rød. Vi var mest fristet på rød løype, som skulle vise seg å være nesten tilsvarende svart, og vi var veldig glade for at guiden også ønsket rød løype. Starten på turen starter samme sted som Vega trappa og med en gang man fester seg på vaieren, så er det virkelig rett opp 150 meter på en loddrett vegg.
Man bør ikke ha høydeskrekk på denne ruta og man bør nok begynne med grønn løype hvis man er nybegynner. Det var skikkelig gøy og utfordrende, og ganske fort fikk vi flott utsikt utover havet.
Det er ingen overheng på denne ruta, men ganske utfordrende likevel. Det kilte litt i magen når vi så ned.
Selve turen avsluttes med en vaier spent over et juv. Også her får man kjent litt på høydefølelsen og med Vega trappa langt under seg.
Vi nøt utsikten fra toppen i strålende sol før vi gikk Vega trappa ned.
Vi ble på Vega i fire dager, hvor vi prøvde fiskelykken, nøt noen rolige dager og koste oss i finværet.
På 17.mai tok vi turen til Gullsvågfjellet, 725 moh. Dette er Vega’s nest høyeste fjell og er en motbakke du kjenner i lårene. Fjellet ligger sørvest på øya og på toppen har du fin utsikt med Søla som ser ut som en hatt som ligger ute i havet. Dessverre var ikke været det beste denne dagen, men vi fikk heldigvis opphold på hele turen.
Fra Vega gikk turen inn til fastlandet og videre nordover til Tjøtta og derfra med ferja ut til Herøy. Fra Herøy kan man kjøre videre til Dønna, en fantastisk kystvei som snirkler seg over holmer og skjær.
Men først skulle vi oppleve Herøy, som viste seg å være en helt fantastisk øy. Vi tok sykkelen og syklet ut til stranden som er kåret av NRK Nordland som nord Norges vakreste strand; Rakelfjæro. Herfra har du en utrolig flott utsikt mot «De syv søstre.» Vi var veldig fristet til å gå disse, men dessverre var det litt tidlig på sesongen og altfor mye snø.
Men vi var fornøyde med å få oppleve vakre Herøy og syklet videre ut på Tenna, hvor vi kunne beundre en helt utrolig fin kystnatur.
Og jammen ble det ikke en pizza og en øl på Restaurant Brygga og det til og med på en helt vanlig mandag!
Turen gikk som sagt videre til Dønna. Fra Herøy kan man altså kjøre til øya Dønna uten å måtte ta ferje. Denne veistrekningen må være noe av det fineste vi har sett. Veien snirkler seg over holmer, skjær, gjennom terrenget, mellom fjell og med utsikt mot øyene ut i storhavet.
På Dønna hadde vi ikke helt planlagt hva vi hadde lyst til å gjøre, og etter en natt hadde vi egentlig bestemt oss for å ta ferja over til Sandnessjøen. Men tilfeldighetene ville det annerledes.
Plutselig havnet vi på en helt utrolig fin sandstrand i Breivika som vi hadde helt for oss selv, og vi tenkte med en gang at her må vi bli. Breivika er som en sydenstrand og her er det tilrettelagt for telting og bobilturister.
Og med fjellet Dønnamannen som nærmeste nabo og fortsatt knallvær i vente, kunne vi ikke annet enn å bli. Mer om vår fantastiske tur til Dønnamannen kommer på neste innlegg. Dette ble en helt uttrolig flott tur som vi ikke kommer til å glemme.
Etter fine dager i Bergen, gikk turen videre nordover, men vi hadde ikke helt bestemt oss for ruta videre. Været hittil hadde vært strålende, men så var det meldt litt kaldere med temperaturer ned mot null og siden vi kjører med sommerdekk, ga ruten seg litt selv. Med en gang vi kom litt opp i høyden møtte vi i korte perioder på sludd og snø, dermed ble det et litt ufrivillig stopp i blant annet Gloppen og Nordfjordeid. Men vi hadde det absolutt ikke travelt og nøt tiden likevel.
Fra Nordfjordeid gikk turen videre forbi Ørsta, Volda, Ålesund og Molde, til Bud, et sjarmerende lite tettsted og fiskevær ytterst ute på Romsdalskysten, med det kjente havområdet Hustadvika.
Stedet er kjent for sin råe kystnatur og regnes som et av de farligste havstykkene langs norskekysten, med mange dramatiske skipsforlis opp gjennom tidene. Solen varmet, men vi kunne kjenne sjøbrisen og kunne absolutt forestille oss hvordan det rusker her når det er uvær.
Fra Bud kjørte vi videre langs kysten over Atlanterhavsveien til Kristiansund. Atlanterhavsveien er en spektakulær veistrekning som slynger seg over holmer, skjær og broer mellom Vevang og Averøy og er også kjent for sitt dramatiske landskap og åpne hav. Her var det også utrolig mange fine små tettsteder, strender, gårdsbruk, smale snirklede veier og fjell som stuper ned i havet.
At veien er kåret til en av Norges mest populære turistveier, fikk vi også oppleve, da et busslass med utenlandske turister stormet ut av bussen på jakt etter gode fotomotiver, til tross for at vi var langt utenfor hovedsesongen for turister.
Da vi kom til Kristiansund hadde vi plukket ut turen «I Annas fotspor» – en fin kystrute som kan gås som en rundtur ved Dale. Langs klippelandskapet kommer man til «Fanthola» – en grotte/hule inne i fjellet med bålplass og fin utsikt mot storhavet. Mer informasjon om turen finner man på UT.no.
Samme kveld fant vi en fin fricamping og fikk med oss en utrolig vakker solnedgang ved Nordlandet. Et rosa skjær bredte seg rundt fjellene omkring og vi klarte nesten ikke å løsrive oss fra dette vakre landskapet. Det var den tredje uka på tur og tenk at vi hadde hatt innslag av blå himmel og sol eller knallvær hver eneste dag!
Fra Kristiansund gikk turen ut mot Hitra og Frøya, selv om vi hadde fått råd om å kanskje ikke prioritere turen ut dit. Det ble en lang kjøretur og opplevelsen vår av øyene innfridde ikke helt våre forventninger, så vi skulle nok kanskje hørt på rådet vi fikk. Hitra består av mye skog og flatt terreng, mens Frøya bød på litt finere kystlandskap. Det ble bare en natt her før vi tok en litt lengre kjøreetappe gjennom Trøndelag. Det ble en natt på Inderøy, som i og for seg var et ganske fint sted.
Men nå hadde vi bestemt oss for å dure videre til øya Leka og var motiverte for å komme dit mens det fortsatt var meldt bra vær.
Leka er en liten øy med bare drøye 600 fastboende. Den er Trøndelags nordligste kommune og er kjent for unik geologi. Ferja fra Gutvik til Leka tar ca bare 30 min. Vi fant en fin plass å stå ved båthavna ved Cafe Flora nord på øya.
Her fikk vi en utrolig fin solnedgang og kystnaturen viste seg absolutt fra sin beste side.
Det var lyst til langt på kveld, selv om det var litt for tidlig og litt for langt sør med tanke på midnattssola.
Dagen etter var vi klare for å utforske øya og alt den har å by på. Leka er en veldig variert øy med store kontraster i naturen. Først syklet vi til startstedet for turen til Vattind, som er øyas høyeste topp med sine 418 moh. Turen kan gås fra ulike steder på øya, så jeg vil anbefale å sjekke ut på UT.no hvilken rute man ønsker å gå. Fra Vattind fikk vi blant annet flott utsikt til de røde fjellene som øya er kjent for. Fjellene her gløder i rødt, oransje og gull. Dette er farger som ikke skyldes solnedgangen, men selve steinen.
Vi gledet oss til å utforske dette mer nordvest på øya. Men først måtte vi nyte solen og utsikten fra Vattind hvor man også kan se deler av fjellene på Helgelandskysten.
Deretter syklet vi videre til MOHO nordøst på øya. Turen inn til MOHO er skiltet fra fylkesveien og man kan gå hele veien inn eller ta sykkelen et stykke før man starter på selve stien. Overgangen fra stien til vi kom inn til fjellområdet var mildt sagt veldig overraskende. Plutselig var vi omgitt av et veldig spesielt landskap. Her kan du vandre på bergarter fra jordas indre, og stå med en fot på jordskorpa og en fot i mantelen.
MOHO er altså overgangen mellom jordskorpa og mantelen. For over 500 millioner år siden ble jordas indre presset opp til overflaten, slik at man faktisk kan vandre på gammel havbunn og på mineralene fra mantelen under jordskorpa.
Turen denne dagen gikk videre til Støypet og Ørnerovet, nordvest på øya. Her var fjellet også veldig spesielt med et rødbrunt skjær. Støypet er en rullesteinsstrand som ligger 90 moh og Ørnerovet er kjent for sin historie der en 3,5 år gammel jente ble tatt av havørn, men ble funnet i live. Mens vi stod der og tittet opp, hørte vi faktisk havørnen. Det var ganske spesielt.
Siste dagen på Leka, kjørte vi fra nord til sør på øya, en kort kjøretur, da øya ikke er mer enn 14,5 km lang. Her fant vi en utrolig lun og fin strand hvor vi tilbrakte siste kvelden.
Også denne kvelden fikk vi en fantastisk solnedgang. Selv om vi ikke kunne se sola fra denne siden av øya, fikk vi oppleve et utrolig fint rosa skjær over fjellene og landskapet rundt. Helt magisk var det.
Til slutt måtte vi løsrive oss fra denne spennende øya og sette kursen videre nordover på jakt etter nye Fantastiske Turgleder.
Vi hadde da bestemt oss for å dra til øya Vega rett nord for Brønnøysund. Gleder meg til å fortelle mer om turene og opplevelsene der i neste innlegg.
Øya Utsira var et av de stedene vi hadde merket av på Google Maps og litt tilfeldig havnet vi altså her.
Vi har merket av mange steder på kartet og vi vil jo absolutt ikke rekke innom alle stedene. Denne dagen var vi egentlig på vei til Kinsarvik for å gå Dronningstien, men i det vi var i ferd med å passere Haugesund, oppdaget vi plutselig at vi var rett ved avkjøringen til ferjen til Utsira. Vi endret umiddelbart planene og tenkte at det er nå vi har muligheten, så Dronningstien i Hardanger måtte vente. Og det har vi ikke angret et sekund på, for Utsira; maken til sjarmerende øy!
Ferjen ut til Utsira er gratis, men man må bestille plass. Heldigvis var det fortsatt utenfor sesong og vi kom med på neste ferje. Ferjeturen tar 70 min og i det vi kjører i land blir vi virkelig fascinert av denne øya.
Her er det kun 230 fastboende og det er som å skru tiden tilbake, med gamle fine hus og rorbuer, et lite samfunn og kun en nærbutikk. Utsira er Norges minste kommune i folketall og nest minst i areal.
Øya var spennende å utforske og vi tok turen både på sykkel og til fots. To fine havner, fine utsiktspunkter og turstier, samt en DNT hytte og en dagsturhytte er noe av det man kan oppleve på øya.
Den rolige stemningen gjorde at vi «landet» litt her og valgte å bli en natt ekstra.
Flere steder på øya var det også flott gatekunst.
Men så var det på tide å komme seg videre. Neste stopp ble Bondhusvatnet i Sunndal. Dette er et vann som er mye publisert på Instagram. Dessverre var det blitt litt for sent på dagen innen vi kom oss inn til vannet og sola hadde gått bak fjellene, men flott var det likevel. Vannet er kjent for sin smaragdgrønne farge på grunn av smeltevann fra Bondhusbreen, en brearm fra Folgefonna. Sammenlignet med bilder jeg har sett, virket det som om det var tappet ut en del vann, for vannstanden var mye lavere denne dagen da vi var her.
Så gikk turen videre til Kinsarvik med Dronningstien i Hardanger som turmål. Og vi fant en idyllisk fricamp.
Været var fortsatt strålende og det lovet godt for en fin tur, selv om vi var spent på snøforholdene over fjellet fra Kinsarvik til Lofthus. Anbefalt sesong for denne turen er juni-sept. Da får man også med seg blomstringen i Hardanger som skal være veldig flott. Nå var det bare slutten av april og vi så med en gang at blomstringen ikke hadde startet.
Dronningstien går altså fra A til B; fra Kinsarvik til Lofthus, så man må sørge for transport tilbake til Kinsarvik etter endt tur. Mer informasjon om parkering og om selve turen, finner man på UT.no.
Som sagt, så var vi spente på snøforholdene, siden det fortsatt var tidlig på sesongen, men vi lurte ikke så lenge, for da vi kom opp til der stien begynte, så vi med en gang at vi kom til å måtte gå i en del snø. Kanskje hadde vi veldig høye forventninger til turen eller kanskje hadde det presentert seg som enda finere litt senere i sesongen, men vi kunne ikke klage på at vi fikk gå turen i strålende solskinn, for selv om det var litt mye snø og litt for tidlig for blomstringen, så var det vakkert likevel.
Før vi forlot Vestlandet, fikk vi en veldig koselig helg med besøk hos familie og venner i Bergen, og til og med fikk vi gått en flott tur til Veten, det høyeste fjellet i bydel Åsane i Bergen.
Da vi kjørte fra Bergen, hadde vi ikke bestemt oss for ruten videre. At vi skulle videre nordover og at det skulle bli flere Fantastiske Turgleder, var det eneste vi var sikre på!
15.april startet vårt livs eventyr. Tenk at vi er så heldige å få gjennomføre en drøm vi har hatt lenge. Fantastisk Turglede minneboken vil få mange uforglemmelige øyeblikk og forhåpentligvis inspirerende turforslag til dere som har lyst til å følge oss på reisen. Vi skal ha permisjon et halvt år og planen er at vi skal være i Nord-Norge mesteparten av tiden, men på veien dit vil vi prøve å få med oss mest mulige godbiter underveis, og så satser vi på at tiden også strekker til, til en tur innom Finnmark.
Det er lenge siden jeg har hatt nye innlegg her på bloggen, og innleggene framover vil få en litt annen form enn tidligere. Jeg vil skrive det mer som et reisebrev med tips til turer og fine steder å besøke i Norge, istedenfor grundige turbeskrivelser av en spesiell tur.
Jeg håper dere vil følge oss på reisen og at jeg kan inspirere til turer i vårt vakre Norge.
Nå har vi altså startet reisen, men planleggingen startet for lenge siden. Det er mye å tenke på når man skal være borte så lenge og det er begrenset hva man kan ta med i en liten bybobil på 6 meter. Så, etter mye grubling, innkjøp og pakking var vi endelig klare for å dra av gårde 20.april 2026. Heldigvis har vi vært mye på tur i bobil og campingvogn de siste årene, og vet at livet i bobil er kompakt, enkelt og primitivt, men det er det primitive og frie livet som fascinerer oss, og heldigvis skal vi ha et mer fast bosted i Lofoten etter hvert.
Det er vanskelig å planlegge en slik tur i detalj og veien blir litt til mens man går, men som inspirasjon har vi lest oss opp på nett, tittet i diverse turbøker og lagret mange ulike steder på Google Maps etter inspirasjon fra Instagram, andre medier og tips vi har fått fra venner og bekjente.
Så var vi altså på vei og første stopp ble Kristiansand med en tur ut til Odderøya, en fin liten øy sør for Kristiansand sentrum. Øya har fine turmuligheter og Odderøya fyr badet i sol denne kvelden. Værmeldingen framover lovet sol, sol, sol – tenk at vi skulle få en slik start på denne turen.
Fra Kristiansand gikk turen videre til Lindesnes og Lindesnes fyr. Vi fikk oppleve Lindesnes fyr i vakker solnedgang, vært oppe i fyret og lærte litt om fyrets historie i Norge og hvordan fyrvokterne og deres familier levde under tøffe værforhold og livsvilkår. En tur på museet med utstilling og filmfremvisning anbefales.
Om man kommer med bobil, er det mulig å overnatte på parkeringsplassen mot avgift.
Turen videre gikk til Helleren i Jøssingfjord. To små fascinerende hus som ligger beskyttet under et fjell. Her henger til og med tøyvasken ute. Utrolig at det har bodd folk her en gang i tiden.
I Sokndal oppdaget vi plutselig turen til Nesvåghålo, en bitteliten jettegryte skjult ned mot havet, men som gir et flott fotomotiv om du klarer å krype tørrskodd inn på den lille plassen innerst i «gryta.»
Etter et besøk på Nærbø, havnet vi helt uplanlagt på Preikestolen en lørdag kveld. Dette er en relativt lettgått tur og er veldig lagt til rette med sherpatrapper store deler av turen. Dessverre hadde solen allerede forsvunnet på selve Preikestolen da vi kom opp, men på vei ned fikk vi flott solnedgang.
Fra Preikestolen gikk turen helt spontant til Utsira, en liten og idyllisk øy utenfor Haugesund. Mer om turen dit kommer på neste blogginnlegg. Jeg kan love dere mange flere Fantastisk Turglede godbiter på turen vår videre.
Veibeskrivelse: Turen starter ved Spranget parkeringsplass ovenfor Mysussæter. Ta av mot Rondanevegen Fv444 ved Otta og følg veien bratt oppover. Bilturen fra Otta til Spranget tar ca 30 min. Etter ca 20 min ta av mot Tjønnbakkvegen ved Mysussæter og følg vegen fram til du kommer opp på vidda og du ser parkeringen ved Spranget rett imot deg. Dette er bomveg med mulighet for å betale med kort.
Rutebeskrivelse: Denne hytte til hytteturen kan gås fra forskjellige utgangspunkt, men turen jeg beskriver er nok den mest vanlige. Turen går fra Spranget til Rondvassbu, deretter til Dørålseter, så til Bjørnhollia og tilbake til Rondvassbu og Spranget.
Instagram: @fantastiskturglede
Hytte til hyttetur er noe som virkelig fasinerer meg og som jeg bare har lyst til å gjøre mer av. Det er alltid så hyggelig å treffe andre turglade folk, og DNT hyttene byr alltid på god mat og god stemning. På denne turen var jeg så heldig å få meg meg mann og sønn, til tross for at det er jeg som er den mest ivrige fjellgeita i familien. Vi gikk turen i midten av juli 2023 og dessverre var det ikke meldt det beste været, men heldigvis ble det mye bedre enn fryktet. Det sies at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlig klær, men forutsetningene for en Fantastisk Turglede ligger jo bedre til rette ved godt vær.
Rondvassbu ligger fantastisk til inne i fjellheimen i Rondane nasjonalpark, ca 7 km fra parkeringen ved Spranget. Denne strekningen kan man gå eller sykle. DNT har sykler tilgjengelig ved parkeringen som man kan leie, eller man kan ha med egne sykler. I høysesongen kan det dessverre være en utfordring med tilgangen på sykler, det vil si at man kan bli stående å vente på sykler, da betjeningen ikke har lov til å frakte sykler frem og tilbake av hensyn til nasjonalparken.
Vi syklet inn til Rondvassbu og tok første natten her. På den måten ble det en myk start på turen og vi fikk kjenne på den gode fjell-følelsen. Fra Rondvasbu har man utsikt til mange av toppene i Rondane som til sammen består av ti 2000-meterstopper, og hytta ligger fint nede ved Rondvatnet, som kan by på et forfriskende bad om man ønsker.
Etter en deilig tre-retters middag i hyggelig selskap med andre turinteresserte folk, ble det en tidlig kveld og opplading til morgendagens tur-etappe.
Litt trøtte, men klare for tur dagen etter, startet vi på turen mot Dørålseter. Her kan man velge to alternativ, enten ta båten over Rondvatnet og deretter en 3 timers tur videre til Dørålseter, eller gå turen om Rondhalsen, som utgjør 2 timer ekstra. Vi valgte å gå turen om Rondhalsen, som jeg egentlig vil anbefale, da utsikten du får ned mot Rondvatnet på toppen av Rondhalsen var utrolig flott, og turen derfra til Dørålseter likevel ikke er uoverkommelig lang.
Vi fulgte stien og tråkket jevnt oppover Rondhalsen i et steinete terreng. Jeg liker å gå med staver, spesielt når man går med tung sekk. Da får man avlastet rygg og knær og fordelt belastningen på kroppen bedre. Spesielt viktig er det å ha gode fjellsko og ikke pakke sekken for tung. Jeg har lest en gang at for damer anbefales det at sekken ikke veier mer enn mellom 9-12 kg og for menn mellom 12-15 kg. Med 13 kg på ryggen denne turen, skulle kroppen få kjørt seg, og da angret jeg ikke på at jeg hadde prioritert å ha med staver.
På vei ned fra toppen av Rondhalsen var vi omgitt av mektige fjell, og vi så tydelig hvor stien går for de som velger å ta båten. Fra enden av Rondvatnet går turen videre i lett og fint terreng gjennom Rondvassdalen, Bergedalen og Dørålen.
Vi var fornøyde med valget av rute og fulgte stien mot et litt frodigere terreng etter hvert som vi nærmet oss Dørålseter. Været hadde heldigvis lettet og humøret var på topp.
Etter 5 1/2 time var vi framme ved Dørålseter. Her er det to tilgjengelige hytter for overnatting; Øvre Dørålseter er en DNT hytte, mens Nedre Dørålseter er en privat Turisthytte. Begge hyttene er betjente i sommersesongen. Vi valgte Øvre Dørålseter og hadde bestilt overnatting på alle hyttene på denne turen på forhånd. Her ventet en deilig dusj og en nydelig tre retters middag. Det er den beste belønningen man kan få etter en dagsetappe med tung sekk på ryggen.
Etter en god natts søvn var vi klare for neste etappe. Her er det også to mulige alternative ruter til neste hytte, Bjørnhollia. Den ene turen går over Høgronden 2118 moh og er beregnet til en 9-10 timers tur, mens den andre ruten er en lettere variant på ca 7 timer, hvor man følger stien et stykke tilbake mot Rondvassbu, til sti-delet ovenfor Bergdalstjønnen og deretter følger stien gjennom Langglupdalen til Bjørnhollia.
Vi hadde grublet og diskutert hvilket alternativ vi skulle velge kvelden i forveien, og hadde enda ikke bestemt oss før vi kom til sti-delet der vi måtte ta et valg. Jeg visste jo hva jeg hadde lyst til, men jeg hadde innstilt meg på og var fast bestemt på at vi måtte ta det valget som gjorde at det ble en hyggelig tur for alle.
Vi måtte ta en rask avgjørelse, før tiden begynte å renne fra oss med tanke på middagen på Bjørnhollia. Avgjørelsen ble tatt av ungdommen som plutselig sa; “vi gjør det, vi går over Høgronden!” Og etter å ha forsikret oss om at alle var innstilt på dette, satte vi i marsj opp fjellsiden.
Første motbakke var seig og hard, men dette var bare småtteri i forhold til hva som skulle møte oss senere på dagen. Og godt var det, at vi ikke visste dette når avgjørelsen var tatt, for det var nemlig ikke tid til å snu.
Etter første stigning, flater terrenget ut og man går på tydelig sti helt til foten av Høgronden. Ved siste bekk før oppstigningen til Høgronden tok vi en matpause for å fylle på med ny energi før kroppen skulle få kjørt seg oppover fjellsiden. Her er det viktig å fylle opp flaskene med nok drikke, da det er lenge til neste mulighet for vann. Dessverre ble det en liten misforståelse oss imellom, og det skulle dessverre straffe seg senere på turen. Å ha for lite vann er en skikkelig tabbe, og jeg trodde vi hadde nok turerfaring til å unngå en slik blemme.
Så var det bare å stålsette seg og få med seg armer og bein opp til toppen av Høgronden 2118 moh. Det gikk overraskende bra for min del, men jeg priste meg lykkelig over at jeg hadde valgt å gå med staver.
Terrenget her er utfordrende og man må være fokusert og holde seg unna stupet som møter deg på venstresiden. Vi måtte ta noen stopp underveis for å “hente oss litt inn,” men også for å nyte utsikten.
Etter hvert som vi beveget oss opp mot toppen, ble utsikten bedre og bedre. Jeg var glad for at vi hadde valgt ruten om Høgronden, men samtidig begynte klokka å bli mye og vi begynte å lure på om vi i det hele tatt ville rekke middagen på Bjørnhollia. Jeg valgte derfor å ringe turisthytta for å høre hvilket klokkeslett middagen var. Heldigvis hadde de to bordsettinger; kl 18.30 og 20.30, og vi tenkte at vi ville være framme innen kl 20.30.
Etter 5 1/2 time nådde vi endelig toppen av Høgronden som byr på fantastisk utsikt i alle retninger og til alle 2000 meterstoppene i Rondane; Storronden, Midtronden, Vinjeronden, Digerronden, Storsmeden m fl.
Selv om klokka hadde begynt å bli mye, måtte vi unne oss en god pause på toppen, i ly for vinden bak en steinmur som var lagd til på toppen. Mens vi satt der, kom det en turgåer til, ellers hadde vi ikke sett en eneste en. Med tanke på at det hadde vært ganske folksomt på hyttene, undret vi oss litt over dette, men samtidig kunne det nok være at de som eventuelt hadde valgt turen over Høgronden, hadde begynt litt tidligere enn oss.
Så måtte vi omsider begi oss i vei på den lange veien ned til Bjørnhollia. Med lite vann igjen skulle den vise seg å føles ekstra lang. Terrenget her er steinete og jeg synes stort sett det er litt mer kronglete å gå ned enn å gå opp i slikt terreng.
Smått om senn kom vi oss ned til vegetasjonen på andre siden av fjellet og det var stor glede da vi hørte fossefallet og lyden av vann. Det var godt å få slukket tørsten og vite at nå var det ikke langt igjen.
Gleden var stor da vi kom fram og klokka viste 20.43. Vi snublet lykkelig inn i matsalen og fikk servert verdens deiligste suppe til forrett og flesk og duppe til hovedrett. Jeg har aldri smakt flesk og duppe, men jeg tror heller ikke, hvis jeg kommer til å spise det igjen, at det vil smake sååå godt. Etter 11 timer på tur smakte det helt himmelsk. Det ble tidlig kvelden på oss alle tre og nå trengte kroppen å lades opp til siste etappe.
Siste del av turen går fra Bjørnhollia tilbake til Rondvassbu gjennom Illmanndalen. Dette er en lett og fin tur i et mer frodig terreng. Her møter man på en rekke fine vann og man hører sildring i bekker.
Turen starter med en jevn og slak stigning fra Bjørnhollia og flater mer ut gjennom dalen. Denne etappen er 12 km lang og er beregnet til ca 4 timer.
Vi hadde nå tilbakelagt en del km i bena, og med litt såre føtter skulle det bli godt å komme fram til Rondvassbu, men samtidig ønsket jeg heller ikke at denne flotte turen skulle ta slutt.
Siste delen av turen går bratt ned mot Rondvassbu og vi måtte unne oss en deilig vaffel og en brus før vi satte oss på sykkelsetet tilbake til Spranget. Sykkelturen tilbake til parkeringen er den beste, for når man etter de første motbakkene kan suse avgårde og trille ned mot Spranget, er det virkelig godt å få la bena hvile etter en totalt 60 km lang tur!
Vanskelighetsgrad: Lett, med et noe utfordrende parti mot slutten.
Veibeskrivelse: Om du kommer fra Skien, kjør gjennom Skotfoss sentrum og ta til høyre på Dalsbygdveien. Etter ca 1 km ta av mot venstre inn på Pollenvegen og deretter Omdalvegen videre forbi Pollen. Etterhvert vil du passere en liten gravlund på venstre side før grusveien fortsetter ned i skogen. 1 km lenger fremme er det skiltet parkering til Mikaelshulen. Det er to mulige parkeringsplasser rett ved hverandre. Den ene er godt synlig på venstre side og den andre ligger rett bortenfor mellom noen trær.
Instagram: @fantastiskturglede
Stien begynner rett ved den første parkeringen og er godt synlig hele veien fram til hulen. Mikaelshulen, også kalt Sankt Mikaels kirke er en fredet hule som ligger midt i en klippevegg, ca 30 meter over Norsjø, rett nord for Løveid sluse langs Telemarkskanalen. Det er også mulig å komme seg til hulen via sjøveien, man kan da legge til med båt ved en liten brygge og følge en bratt sti opp.
Vi fulgte den merkede løypa fram til hulen, og dette tok oss ca 30 minutter. Langs stien i høydedraget ut mot vannet, er det flere fine plasser hvor man kan raste og nyte fin utsikt mot Norsjø.
Det siste partiet går i bratt terreng og her er det hengt ut tau man kan holde seg i.
Og det aller siste partiet mot hula kan det være noe utfordrende å gå. Her er det satt opp et skilt med “ferdsel på eget ansvar.” Ved nedbør kan det være glatt på stien, men det er også satt opp rekkverk man kan holde seg i.
Og oppstigningen til selve hulen er svært bratt. Her er det satt opp trappetrinn.
Mikaelshulen er ca 5-6 meter bred ved inngangen og går ca 18 meter inn i fjellet. Mikaelshula ble dannet ved at den lett forvitrede bergarten ble vasket vekk den gangen landet lå på nivå med havflaten, og hulen ble brukt som kirke i middelalderen.
Fra hulen har man fin utsikt mot Norsjø og huleinngangen skal visstnok også være godt synlig fra vannflaten.
Akkurat i det vi gikk inn i hulen var det en flaggermus som fløy ut. Bare noen meter inn i hula kjente vi raskt forskjellen mellom varm og god sommervarme utenfor kontra kald og rå luft inne i hula.
Fra hulen er det mulig å få flotte fotomotiv.
På toppen av fjellet skal det også være en gravplass, altså en kirke med kirkegården på taket.
Dersom man er i området, vil jeg absolutt anbefale denne turen. Dette er en spennende tur både for små og store og absolutt en Fantastisk Turglede!
Veibeskrivelse: Dersom du kommer fra Hemsedal sentrum følger du Rv 52 østover mot Gol. Etter ca 9 km ta av mot høyre mot Torsetstølane og ta deretter til venstre i neste kryss. Følg bomvei (kortbetaling) til Torsetstølane. Grusveien slynger seg oppover i terrenget og hold mot høyre rett over skoggrensa. Kjør rett fram til veien stopper ved den store parkeringen på Hornslie. Man kan også legge inn Hornslie parkeringsplass på Google Maps, hvis du vil være sikker på at du kjører riktig.
Instagram: @fantastiskturglede
En fantastisk bobilturhelg i Hemsedal begynte å gå mot slutten, men før vi begynte på kjøreturen hjemover, hadde vi planlagt å gå Kjerringkjeften og Veslehorn, eller Veslehødn som den også kalles. Dette er en fin 3 timers tur som passer for de fleste og som gir flott utsikt ned mot Hemsedal og omkringliggende fjell.
Vi hadde kommet til midten av august, men likevel hadde vi fortsatt strålende og varmt vær, og Hemsedal hadde virkelig vist seg fra sin aller beste side. Hemsedal har et rikt tilbud til aktive og friluftsinteresserte folk, noe vi hadde benyttet oss av denne helgen. Dagen i forveien hadde vi nemlig klatret Via Ferrata ved Skarsnuten inn mot Vesle Røgjin. Om du er i Hemsedal, bør du absolutt vurdere en klatretur hit.
Men nå var vi klare for turen opp til Kjerringkjeften og Veslehødn. Denne turen kan fint kombineres med en tur opp på Storehødn, men dessverre hadde vi ikke nok med tid denne dagen og måtte derfor nøye oss med “lillebroren” og “kjerringa.” Fra Hornslie følger man stien skrått opp i terrenget, med en relativt bratt stigning det første partiet. Når man har lagt bak seg den første halve kilometeren, flater landskapet ut og du får glimt av Hødnetjedne foran deg. Her kan man ta seg et forfriskende bad om man ønsker det, eller det er også en idyllisk plass for en liten lunsjpause.
På denne turen kan man også få med seg det 140 meter høye vannfallet til Hydnefossen, som man forøvrig også kan se nedenfra Rv 52. Dessverre oppdaget vi avstikkeren dit litt for sent, og vi valgte derfor ikke å gå tilbake.
Vi hadde nemlig satt kursen mot Kjerringkjeften og holdt oss derfor på stien som gikk mot høyre. Det var en del folk som hadde tatt turen til Kjerringkjeften denne dagen, og siden folk gikk litt på kryss og tvers oppe i fjellsiden, fikk vi ikke helt oversikt over hvor hovedstilen egentlig gikk.
Men alle de små stiene førte mer eller mindre til toppen av Kjerringkjeften, og man ser “kjerringkjeften” tydelig nede fra stien, på en måte som et åpent gap, se bilde over.
Her kan man sitte på den lille kanten og se rett ned mot Hemsedal, men det er trangt om plassen, så vær forsiktig. Om man går videre mot høyre og runder fjellet, kommer man på baksiden og får sett “kjeften” fra den andre siden. Her er det også stup rett ned og man bør trå varsomt.
Utsikten sørover var utrolig flott og med slikt vær presenterte den seg absolutt på sitt beste.
Vi gikk ned fra Kjerringkjeften samme vei som vi kom opp og fulgte stien videre på høyre side av vannet. Etterhvert kom vi til skiltet som viser stien videre mot Veslehødn og Storehødn. Visstnok skal det være mulig å gå direkte opp fra Kjerringkjeften til toppen av Veslehødn, men det oppdaget vi først etterpå. Men det er uansett ikke langt å gå rundt.
Litt nedenfor toppen av Veslehødn er det en liten mini trolltunge man kan sitte på, hvis man tør….
Og det kiler litt i magen. Jeg pleier å si at jeg ikke har høydeskrekk, men respekt for høyder, og man bør absolutt ikke ta noen sjanser.
…Eller man kan heller nyte utsikten i alle retninger på toppen av Veslehødn som raver 1300 moh og skrive deg inn i turboka som ligger i postkassen.
Fra Veslehødn har man også god utsikt mot Storehødn. Jeg klarte ikke helt å slå meg til ro med at vi ikke ville rekke å gå opp hit, men det får bli neste gang.
På vei ned fra Veslehødn, fulgte vi stien som går på nordsiden av tjernet, slik at vi fikk en liten rundtur. Det var faktisk fristende med et avkjølende bad, men vi tok heller en liten spisepause før vi ruslet ned til bilen.
Fra lunsjplassen vår kunne vi se opp på både Veslehødn og Kjerringkjeften, se bilde over.
Og også rett fram der Hydnefossen har sitt utspring.
Da vi hadde rundet vannet, var vi igjen tilbake på stien som vi hadde gått på vei opp. Dette hadde virkelig vært en utrolig Fantastisk Turglede helg med min kjære datter. Med hus på hjul, kan man dra hvorsomhelst nårsomhelst og jeg gleder meg til mange flere bobilturer framover. Å kjøpe bobil er virkelig den beste investeringen vi har gjort!
Veibeskrivelse: Startstedet for denne Via Ferrata ruten opp Nomelandsfjell, starter i Valle sentrum fra Nordibøvegen 151. For mer informasjon og bestilling, se Bratt Friluftsliv
Instagram: @fantastiskturglede
Jeg kan vel si at jeg har blitt hekta på Via Ferrata, og klatreruta på Nomelandsfjell i Valle ble virkelig et høydepunkt denne sommeren. Via Ferrata betyr jernsti, hvor man klatrer en fastlagt klatrerute sikret i en jernvaier. Det finnes mange slike klatre-ruter i Norge med ulik vanskelighetsgrad, men jeg hadde hørt at denne ruta skulle være en av de bedre, og gledet meg derfor litt ekstra til å komme i gang.
Nomelandsfjellet er godt synlig fra Valle sentrum med sin markante fjellvegg. Denne Via Ferrata-ruta har noen av Nord-Europas lengste sva-ruter, det vil si glattslipt svaberg. I tillegg til å være sikret i en stålvarer, har også denne ruta jerntrinn som er festet i fjellet som en stige.
For å komme til startpunktet av løypa, går man fra Valle sentrum og over hengebrua som krysser elva Otra. På andre siden av brua holder man mot høyre til man kommer til et skilt som viser vei til en sti inn i skogen. Siden vi har klatret en del tidligere, trengte vi ikke guide. Vi leide da bare sele og hjelm hos Bratt friluftsliv og kunne starte turen en god stund etter alle andre, Fordelen med dette er at man slipper å måtte oppleve kø/venting i fjellveggen. Men dersom man ikke har klatreerfaring, bør man gå ruten med guide.
Jeg kan forøvrig skryte av virkelig god service og hyggelig betjening på Bratt Friluftsliv.
Man skal ikke mange meterne opp i høyden før man får flott utsikt ned mot Bygelandsfjorden. Og med strålende sol, ble egentlig utsikten bare finere og finere jo høyere opp vi kom.
Ruta har jevn stigning allerede fra start, hvor man blir gående en del krumbøyd for å feste karabinkrokene over vaier-festene. Her må man alltid ha en krok festet fast i vaieren når man flytter den andre. Da er man godt sikret og trygg under hele ruta.
Etterhvert ble terrenget brattere og det anbefales sko med god såle, kanskje aller helst vibram-såle. Dersom det har vært mye fuktig vær, kan det bli sleipt og glatt og vanskelig å få godt fotfeste.
Et stykke opp i fjellveggen deler ruta seg i to, med to ulike vanskelighetsgrader. Hvis du har klatret tidligere og vil ha en skikkelig utfordring, vil jeg anbefale veggen, se bilde under. Her bør du være i god fysisk form og tåle høyder godt, for her er det virkelig rett opp eller rett ned alt ettersom hvordan man ser det. Dette partiet er riktignok relativt kort, men likevel vil man kjenne det godt i både armer og bein. Noe av teknikken man bør ha fokus på når man klatrer, er at man bruker bena godt istedenfor å dra seg opp etter armene. Da kan det være lurt å huske på å flytte karabinkrokene litt for tidlig enn litt for sent, slik at man ikke må bøye seg ned igjen for å få de med seg. Ikke det at jeg er noen klatre-ekspert, men det er i hvert fall et godt tips.
Den andre ruta byr også på noen luftige partier, så hvis man ikke vil velge det bratteste partiet, får man absolutt utfordringer her også.
Via Ferrata gir virkelig en god blanding av fysisk aktivitet, utfordringer, sug i magen, utsikt og mestringsfølelse. Så lenge man stoler på selen og føler seg trygg er dette en Fantastisk Turglede.
Mange av Via Ferrata rutene i Norge er godt egnet også for barn helt ned i 11-12 årsalderen og dette er derfor en fin aktivitet man kan gjøre sammen som familie.
Jeg hadde ikke lyst til at denne turen skulle ta slutt, og jeg bestemte meg allerede der og da for at denne ruta vil jeg gå igjen en annen gang.
Siste partiet før toppen av Nomelandsfjell og slutten av ruta er også ganske bratt. Her er det en stige rett opp, men dette partiet er relativt kort.
Jeg vil også anbefale bruk av hansker når man klatrer Via Ferrata. Dette får man som oftest kjøpt når man leier sele og hjelm.
Jeg ble virkelig bergtatt av den flotte utsikten ned mot Bygelandsfjord, spesielt på en dag om denne.
Og for vår kjære sønn, bød høyden denne gangen på litt ekstra utfordringer. Da er det ekstra godt å komme i mål og kjenne på mestringsfølelsen over at man har kommet seg til topps.
På toppen av Nomelandsfjell kan du ta deg et forfriskende bad i Fingredalstjørni eller bare finne deg en fin plass for en liten pause.
Nedstigningen fra Nomelandsfjellet går på skogsti ned mot Honnevje raste- og badeplass på nordsiden av fjellet. Returen ned er ca 1 km lang og går på noe svaberg og ned mot en skogsti.
Honnevje ligger i gangavstand, ca 2 km fra Valle sentrum. Dersom man ønsker det, kan man evt plassere sykkel her slik at man kan sykle tilbake til Valle, eller om man har to biler tilgjengelig. Hvis ikke er gangavstanden helt overkommelig og er gjort unna på en snau halvtime.
Tidligere har jeg også gått Via Ferrata i Loen, denne beskrivelsen kan du lese om her, eller om ruta på Munkestigen i Nord-Trøndelag her.
Veibeskrivelse: Turen over Langfjell Panoramasti starter ved Gaurak. Om du kommer fra Treungen, ta av fra rv 41 og inn på rv 354 mot Fjone. Etter ca 2,5 km er det skiltet til Langfjell inn til venstre ved et grustak, hvor du kan parkere.
Turen over Langfjell går fra A til B. Om du ikke har transport tilbake til parkeringen, må du beregne avstand (ca 3 km – noe usikker mht distansen) og tid langs asfaltveien tilbake, evt om du setter sykler ved Naurak, sluttpunktet av turen, før du parkerer ved Gaurak.
Instagram: @fantastiskturglede
Med skyfri himmel og god temperatur var vi veldig fornøyde med å ha valgt Langfjell panoramasti denne turhelgen i Telemark. Panoramastien byr på flott utsikt ned mot innsjøen Nisser store deler av turen, og med mye skogsterreng på turen om Raudbles og Brautestøl dagen i forveien (les gjerne om denne turen her) så var vi klare for en Fantastisk Turglede med mye utsikt.
Ved parkeringen er det en infotavle hvor du kan lese om turen. Det første stykket følger man en noe gjengrodd traktorvei til man kommer til et lite skilt som viser hvor stien begynner, se bilde under.
Oppstigningen til fjellet kan føles noe tung, da det de første kilometerne er bratt og ulendt og med ca 450 meter stigning. Enkelte steder er det satt opp tau som man kan holde seg i, og for en liten hund, som vi hadde med, var det noe utfordrende flere steder, men ikke verre enn at man kan bære den over de vanskeligste partiene.
Men når du først har kommet deg opp på fjellet er Langfjell lett å gå. Og etter en noe strevsom start får man raskt belønning i form av flott utsikt.
Når man har kommet til toppen, flater terrenget altså ut og man kommer etterhvert til et stidele. Her er det skiltet til “Panoramasti – varden 3,1 km og “Hattetjønn – varden 2,9 km.” Det er Panoramastien som leder deg til kanten av det bratte fjellet og som gir deg fantastisk utsikt over Nisser. Den andre stien går lengre inn på fjellet og forbi Hattetjønn. Stiene møtes etterhvert igjen og går sammen til varden, men jeg vil absolutt anbefale å velge Panoramastien.
Allerede etter en drøy time fikk vi godt utsyn til utsikten som ville følge oss på store deler av turen.
Og med ikke en sky på himmelen og stille vann fremstod Nisser som knallblått denne dagen.
I sørlig retning får man også flott utsikt ned mot det idylliske tettstedet Treungen og fjellene rundt. Området rundt Treungen har mange flotte turer å by på. Blant annet Skuggenatten, som jeg nylig har gått og som vil komme her på bloggen etterhvert, men også Kronfjell som jeg har fått anbefalt av de lokale i bygda, men som jeg foreløpig ikke har gått.
Telemark har virkelig mange flotte perler, og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å utforske flere av turene i dette området.
Etter ca 2 timer fikk vi øye på varden som markerer det høyeste punktet på turen 753 moh. Men etter postkassen å dømme, ser det ut til at det er noe uenighet om høyden på dette fjellet, da det kan se ut til at det står 654 moh på postkassen.
Skiltet ved varden viser i hvert fall 753 moh. Herfra er det mulig å gå mot Skulhomvarden, som jeg forøvrig ikke kjenner til, så vi fulgte skiltingen som planlagt videre nordover, ned mot Naurak.
Men først måtte vi ha en liten pause med påfyll av mat og drikke. Til tross for at dette var siste helgen i august, var det likevel godt og varmt, og det er viktig å få i seg nok drikke på tur. Også for en liten hund som ble tørst i varmen, var det godt med et lite fjellvann på toppen.
To glade fjellgeiter på tur!
Fra varden kan man velge å gå tilbake samme vei som man kom, eller man kan altså følge stien videre ned mot Naurak. Jeg vil da anbefale å sørge for transport tilbake til parkeringen, for å slippe å måtte gå langs asfaltveien tilbake. Jeg er noe usikker på hvor lang denne distansen er, da beskrivelsene som står om turen på nettet er noe forskjellig og jeg ikke selv har målt. Selv om vi ikke hadde transport tilbake, valgte vi likevel å gå videre mot Naurak. Vi hadde møtt en mann tidligere på turen. Vi håpet på at han hadde bil og at han ville være nede omtrent samtidig med oss.
Jeg måtte knipse noen flere bilder, før jeg klarte å løsrive meg fra utsikten.
Turen ned går på godt synlig sti som slynger seg i terrenget. Etterhvert kommer man inn på en traktorvei som man følger ned til Haukåsen hyttegrend.
Blåbærlyngen ga signaler om at høsten var i anmarsj, selv om det ikke var mye som minnet om høst denne dagen.
Da vi kom ned til hovedveien hadde vi vært på tur i 3,5 timer. Varme og svette var det fristende med et lite bad i Nisser før vi begynte på hjemoverturen. Vi skulle bare ned og kjenne på vannet før vi skulle begynne på den lange turen tilbake til bilen. Og der, nede på stranda satt jammen mannen vi hadde møtt oppe på fjellet. Han tilbød seg å kjøre oss tilbake. Takknemlig og glade takket vi ja til dette. Man møter alltid hyggelige folk på tur.
Og da ble det også tid til et bad, en perfekt avslutning på en herlig turhelg!
Veibeskrivelse: Turen starter ved Fv 355 ved Basthommen, ca 12 km sør for Fyresdal sentrum på østsiden av Fyresvatn. Dersom du kommer kjørende på Rv 41 sørfra, ta av mot Fv 355 rett nord for Tjonnefoss og følg veien langs Fyresvatn ca 35 min. Du vil da få parkeringen ved Basthommen på venstre side, der turen starter.
Instagram: @fantastiskturglede
Sammen med en god turvenninne var jeg klar for nye turer denne helgen i slutten av august. Sommeren hadde vært rik på Fantastiske Turgleder i nord, men jeg var absolutt ikke mettet på gode turopplevelser. Denne gangen var det Telemark og nærmere bestemt Igletjønnuten 949 moh som skulle bestiges. Da startpunktet for turen ligger på 650 moh, er dette i seg selv ikke en krevende tur, men om man velger å gå hele rundturen om Raudbles, som er merket av på informasjonstavla, er den i og for seg noe krevende i den forstand at det er en lang tur. Jeg vil derfor gjøre oppmerksom på at det er mulig å velge å bare gå deler av turen og likevel få med seg det som er verdt å se. Hadde vi skullet velge på nytt, hadde vi nok gjort det, men vi valgte altså å gå hele turen.
Telemark har vist seg for meg å være en skjult perle. Jeg ble virkelig sjarmert av dette fylket på turen over Lårdalsstigen på forsommeren, les gjerne om denne turen her. Og nå var jeg spent på om turen til Igletjønnuten ville innfri mine forventninger. Vi valgte å starte turen rett på andre siden av veien for parkeringsplassen, først over et fjellparti og deretter på en skogsti merket med blått. På informasjonstavlen nede ved veien står det skiltet “Start Igletjønnuten 250 m”. Begge rutene fører deg opp til toppen, så det er litt hipp som happ hva man velger. Bruk gjerne UT appen for å orientere deg.
Det var fortsatt smak av sommer med god temperatur, og med den jevne stigningen opp mot toppen av Igletjønnuten, ble det fort godt og varmt. Etter ca 30 minutter minnet terrenget mer om høyfjellsterreng, og vi hadde da kommet såpass høyt opp at vi fikk noe utsikt ned mot Fyresvatn. Vi brukte ytterligere 30 min før vi nådde toppen, hvor vi fikk utsikt i alle retninger. Vi hadde så vidt startet turen og var derfor ivrige på å vandre videre, da vi hadde sett på bildene på UT.no at utsikten fra utsiktspunktet var enda finere.
Vi fulgte stien videre nedover på denne rundturen i retning Fyresvatn i lett skrånende terreng før vi etter ca 30 minutter kom til skiltet som er merket “Rundtur – Utsiktspunkt”. Her flater landskapet ut og stien går over noen myrer og forbi et lite vann i retning mot Storsteinheia.
Plutselig fikk vi øye på det vi trodde var blåbær. Med sportsbriller på som gir et litt annet lys, slo det oss ikke at det ikke kunne være blåbær. Vi satte oss ned i lyngen og begynte å plukke, og tenkte at det kunne være godt med litt blåbærsyltetøy til kveldskos. Noen bær gikk også i munnen, og det var da vi etterhvert skjønte at det ikke var blåbær. Heldigvis var det bare blokkebær som ikke er giftig, men kanskje heller ikke anbefalt å spise. Vi fikk oss en god latter og konkluderte med at alt som er blått ikke er blåbær, og at vi hadde vært helt på bærtur:-)
Vi trasket videre til neste kryss ved Raudbleshei, hvor vi holdt mot høyre, skiltet mot utsiktspunktet. Her begynner man på en ny sløyfe av turen, hvor det er mulig å gå rundturen om Brautestøl rundt Raudblestjønn. Vi valgte å gå i retning utsiktspunktet først, da vi ville ta en pause der, men det er altså mulig å gå motsatt vei enn det vi gjorde.
Terrenget er fortsatt variert med noen fjell- og myrpartier, men stien er godt merket og synlig hele veien. Vi var spente på om utsikten ned mot Fyresvatn var like flott som utsikten ned mot Bandak ved Lårdalsstigen.
Og selv om det egentlig ikke kan sammenlignes, så var vi enige om at synet som møtte oss ved Raudblesbergene, var nesten like flott. Med solen som glitret i vannet og med blå himmel og nesten vindstille var det en fin plass å nyte utsikten nede ved den store steinen som har blitt liggende utpå kanten etter istida.
Vi ble litt fascinert av den store steinen og tenkte at vi skulle dytte den litt på plass før vi satte oss ned for en pause, he, he! Og her kunne vi gjerne ha sittet i timesvis og beundre utsikten, men vi hadde bestemt oss for å gå hele rundturen og tenkte det var på tide å rusle videre.
Hvis vi skulle valgt på nytt ville vi altså valgt å gå tilbake her, da turen om Brautestøl er noe langtekkelig og går for det meste i skogs-terreng i ca 1 time. Vi fulgte stien videre og ganske raskt mistet vi utsikten mot Fyresvatn.
Etter å ha gått en stund i skogsterreng, kom vi plutselig til Raudblesberga, og vi ble litt overrasket over dette rødbrune fjellpartiet som dukket opp midt inne i skogen.
Rett før vi kom til Brautestøl måtte vi også gjennom en bregneskog.
Fra Brautestøl skrår stien igjen etterhvert vestover og et lite stykke er terrenget noe bratt, før man kommer opp på Brautestøylrista rett nord for Brautestølnuten.
Også her måtte vi over flere myrområder, og vi oppdaget etterhvert mange dyrespor. Vi ble litt nysgjerrige på om det bare var hundespor eller om vi plutselig ville møte på andre dyrearter. Fyresdal har nemlig et varierende plante-og dyreliv som blant annet omfatter elg, hjort og rein, og jeg var ikke så lysten til å møte på skogens konge enda en gang denne sommeren.
Da vi hadde kommet tilbake til krysset ved Storsteinane, fulgte vi stien videre rett fram tilbake til skiltet “Rundtur – Utsiktspunkt”. Herfra holdt vi mot venstre og fikk da flott utsikt ned mot Fyresvatn igjen.
Siste stykket ned er det ganske bratt og det er festet tau som man kan holde seg i.
Turen begynte nå å nærme seg slutten, og selv om vi syntes at rundturen om Raudblestjønn og Brautestøl hadde vært litt lang, hadde vi uansett kost oss veldig på tur. Vi hadde allerede begynt å planlegge tur for neste dag, hvor valget falt på Langfjell Panoramasti. Dette skulle vise seg å bli en knallfin tur med utsikt ned mot innsjøen Nisser på mesteparten av turen. Se neste innlegg som kommer her på bloggen.
Men først skulle kvelden nytes ved den sjarmerende lille innsjøen Drang hvor vi hadde funnet en fantastisk fricamp-plass. Livet er virkelig aller best ute, det var vi absolutt enige om.
