Vehuskjerringa 1356 moh

Etter en utrolig opplevelsesrik sommer med mange Fantastiske Turgleder, var det igjen tid for den årlige tradisjonelle jenteturen i september. Hindsæter; et koselig lite tømmerhotell i Jotunheimen er opprinnelig en del av denne tradisjonen, men på grunn av all usikkerheten rundt koronapandemien, valgte vi hyttetur til Rauland isteden dette året, og det ble absolutt minst like bra.

Og med Rauland som utgangspunkt, måtte vi jo så klart finne en tilgjengelig fjelltopp i området som vi kunne bestige. Rauland ligger ved foten av Hardangervidda i Telemark fylke, og her kan man velge mellom ti fjelltopper over 1000 moh. For vår del falt valget på Vehuskjerringa, da denne turen er mulig å gå som en rundtur, hvor man får fin variasjon gjennom hele turen, istedenfor å måtte gå opp og ned samme vei.

Turen til Vehuskjerringa passer for de fleste, men det anbefales at man har noe tur-erfaring, da stigningen er relativt krevende enkelte steder og man skal bevege seg drøye 600 høydemeter oppover i terrenget før man når toppen. Vi brukte ca 2 timer til det høyeste punktet 1356 moh og 4 timer totalt på distansen på hele turen som er ca 12 km.

For å komme til startpunktet av turen, kjør fylkesvei 37 fra Rauland sentrum mot Åmot. Et stykke etter skiltingen mot Vehus, ser man en skogsbilvei inn til venstre ved en bom. Her starter turen, men kjør da et lite stykke forbi og ta av til høyre mot en parkeringsplass.

Det første stykket følger man denne skogsbilveien, og det kunne se ut til at de hadde lagt om stien noe, slik at vi måtte følge veien videre et godt stykke før vi litt senere kom inn på selve stien. Det er derfor ikke sikkert at den avmerkede ruta på kartet over stemmer helt overens med skiltingen vi måtte følge. Men turen er godt merket og stien er tydelig hele veien.

Etterhvert viste skiltingen at vi skulle holde mot venstre og vi fulgte skogsbilveien et stykke oppover før vi altså kom inn på selve stien. Stigningen går jevnt oppover hele veien, så det er viktig å legge inn noen drikke- og pustepauser underveis.

Plutselig hørte vi lyden av en sildrende bekk og deretter kom det til syne en sjarmerende, gammel tømmerbu. Turen hadde startet med yr og litt regn, og dessverre var det ikke meldt det beste været denne dagen, men plutselig så det nesten ut som det skulle klarne opp.

Men klarne opp gjorde det dessverre ikke, det føltes derimot som om vi opplevde alle årstidene på denne turen, med både regn, sludd, vind, tåke og glimt av sol. Deilig var det å være på tur igjen likevel, det gjelder bare å ha klær tilpasset vær.

Og med slikt skiftende vær, dukket også regnbuen opp. Utrolig nok fikk vi glimt av regnbuen gjennom store deler av turen, noe som ga et fint lys over landskapet. Vi hadde nå beveget oss over tregrensa og fikk dermed også flott utsikt ned mot dalen i vest.

Så tetnet tåken til igjen og vi tok fatt på siste etappe opp mot toppen. Her dukket også høstfargene opp, noe som minte oss på at høsten nå var i anmarsj. Høstfarger i fjellet er alltid så flott, men det gjelder å treffe på riktig tidspunkt, da fargene forsvinner fort når frosten gjør sitt inntog.

At høsten var på vei, fikk vi også kjenne på da vi rundet siste sving opp mot toppen. Plutselig sluddet det og vinden økte i styrke. Det er virkelig fascinerende hvor fort været kan skifte i fjellet, og det gjelder alltid å ha med seg både lue, votter og vindtette klær uansett når på året man er på tur.

Etter ca 2 timer nådde vi altså toppen, og herfra har man flott utsikt over store deler av Vest-Telemark, men også mot fjellene i øst. Jeg ble litt overrasket og fascinert av det flotte høyfjellsterrenget Rauland har å by på. Jeg har ikke vært på fjelltur her tidligere og synes derfor det var spennende å oppleve et nytt fjellområde. Jeg syntes faktisk det minnet meg om en blanding av fjellene i Jotunheimen og Rondane.

På toppen av Vehuskjerringa blåste det altså friskt denne dagen og det ble kun en kort stopp for en matbit og for å knipse noen bilder. Ofte blir det til at man legger matpausen til topp-punktet av turen, men det er ofte bedre å ta pausen litt lavere i terrenget, enten rett før eller rett etter toppen. Det kan være vanskelig å finne en lun plass på toppen av et fjell og man blir fort kald når man har vært svett og varm, og deretter setter seg ned.

Jeg synes det var fint at vi ikke skulle gå samme vei ned, men at vi kunne fortsette på stien videre østover. Man kan velge flere alternative ruter ned fra toppen Vehuskjerringa. Enten kan man velge å gå mot sør, mot Mjåvasskaret, men da må man ha en plan for hvordan man skal komme seg tilbake til parkeringsplassen.

Ellers så kan man jo velge å gå tilbake samme vei som man kom. Om man ønsker å få mest mulig variasjon på turen og samtidig komme tilbake til samme utgangspunkt, kan man gjøre slik vi gjorde, å gå nordøstover, før man på slutten av turen dreier sørover og dermed kommer ned i bygda igjen.

Stien nordøstover går jevnt nedover langs vannet Svartetjønn som ligger 1177 moh, og leder etterhvert forbi en koselig liten hytte. På oversiden av hytta, holdt vi mot venstre og deretter rundet vi rundt nordsiden av Lomsdalsnuten.

Etter en stund fikk vi til Store Reinstjønn foran oss, og også her fikk vi glimt av de begynnende høstfargene. Vi hadde nå kommet i le for vinden og opplevde dermed en deilig stillhet her nede.

Stien ledet oss tett forbi tjernet og vi begynte nå å bevege oss ned mot skogen igjen. Turen begynte å nærme seg slutten og tiden hadde gått så alt for fort. Det gjelder derfor å minne seg på at man virkelig må nyte hvert eneste øyeblikk på tur.

Siste delen av stien, førte oss til en hyttevei nær Øygarden. Vi fulgte hytteveien nedover og holdt mot venstre da veien delte seg. Vi gikk Vehusvegen tilbake til parkeringsplassen gjennom et hyttefelt og et gårdstun.

Og temmelig nøyaktig etter 4 timer var vi tilbake ved parkeringen. Selv om været ikke hadde vært lovende på begynnelsen av turen, så ble det faktisk bedre enn forventet. I mine øyne er det en Fantastisk Turglede uansett, så lenge man ikke er våt og kald. Og dette tror jeg også mine fine turvenninner vil si seg enig i. Etter en herlig dag ute, ventet nå hyttekos og god mat.

Lomseggen 1289 moh

Siste stoppested etter nesten fire, fantastiske uker på tur, ble Lom i Gudbrandsdalen. Et sjarmerende lite sted i Innlandet fylke, med vakre fjell på alle kanter. Det er faktisk slik at syv av Norges ti høyeste fjell ligger i Lom, deriblant også Galdhøpiggen.

Til vår store glede, hadde vi også fått med oss jentene våre på denne siste delen av ferien, og vi hadde plukket ut Lomseggen som turmål. Egentlig var det Åndalsnes og Romsdalseggen som var mitt neste Fantastisk Turglede ønske, men fordi det var meldt dårlig vær der og fordi dette tydeligvis hadde vært et ekstremt populært turmål denne sommeren med mye folk, valgte vi Lomseggen i stedet. Det skulle vise seg å være et veldig godt alternativ. Turen til Lomseggen er nemlig en spennende tur med noen utfordringer underveis.

Turen starter fra sentrum av Lom og er godt skiltet derfra. Vi krysset broa over elva Bøvre og holdt mot venstre opp forbi Norsk Fjellsenter og deretter Storstabburet.

Man kan velge to alternative ruter opp til Lomseggen. Enten går man mot nord om Kvilarsteinen eller man holder mot sørvest forbi Smith-hytta. Vi ble litt i tvil hvilken vei vi skulle velge, og vi vurderte hva som ville være best; å gå det bratteste partiet opp eller ned. Vi valgte tilslutt ruta om Smith-hytta og etter endt tur, fant vi ut at det nok er hipp som happ hvilken vei man velger. Fordelen med ruta vi valgte, var at vi fikk den fantastiske utsikten ned mot Lom rett imot oss store deler av turen på vei ned. Det var riktignok noe brattere ned på denne siden av fjellet, men bratt er det uansett og dermed ikke store forskjellen.

Etter å ha passert herskaplige Sygard Andvord tok vi av stien mot høyre, skiltet til Lomseggen og Bordvassvegen. Etter et lite stykke deler stien seg og ruta til Lomseggen har gul merking.

Foreløpig var terrenget flatt og lettgått, men dette er en ganske krevende tur, da man skal bevege seg ca 900 høydemeter opp i høyden. Turen er ca 9,5 km lang og vi brukte ca 5 timer totalt inkludert en liten matpause på toppen.

Det som er fint med denne turen er at man ikke trenger å gå opp og ned samme vei, men at man får en fin rundtur, nettopp fordi man kan velge to alternative ruter til toppen med samme utgangspunkt. Første del av turen går på en gammel skogsvei gjennom en fin bjørkeskog.

Og etter en liten halvtime, begynte stigningen å gjøre seg gjeldende. Enkelte partier var såpass bratte at vi nesten måtte klatre. Ideelt sett bør man ha hver sin sekk på en slik tur, slik at man ikke bærer for tungt. Det er viktig å ha med nok drikke, men samtidig unngå å bære unødvendig vekt. Da kjennes motbakkene ekstra tunge, spesielt på en slik varm sommerdag som denne dagen. Vi hadde pakket den ene sekken litt for tung, men heldigvis kunne vi bytte på å bære. Det var absolutt merkbar forskjell å gå med og uten sekk, og uten sekk føltes det nesten som om man kunne fly oppover.

Etterhvert hadde vi kommet oss såpass opp i høyden og terrenget flatet noe ut langs fjellsiden. Vi hadde nå flott utsikt innover dalen og bakover ned mot Lom. Elva Bøvre var et tydelig blikkfang langt der nede blant frodige og grønne jorder.

På 1000 moh passerer man et bekkedrag hvor man kan fylle på drikkeflaskene med deilig friskt fjellvann. Vi hadde nå gått drøye 600 høydemeter og hadde dermed ca 300 høydemeter igjen til topp-punktet av Lomseggen. Vi passerte straks tregrensa og terrenget bar nå mer preg av høyfjellsnatur.

På denne turen beveger man seg inn i Breheimen nasjonalpark, og om jeg ikke tar helt feil hadde vi nå kommet inn i dette området.

Smith-hytta ligger på 1150 moh. Den er murt opp av sherpaer fra Nepal og herfra kan man faktisk få utsikt til selveste Galdhøpiggen og Jotunheimen nasjonalpark. Det tenkte ikke vi på der og da, så vi glemte helt å se etter Norges høyeste fjell. Vi hadde nå bare 1,3 km igjen til toppen av Lomseggen og vi var klare for siste etappe.

Stien gjorde nå en krapp sving mot høyre og vi beveget oss dermed tilbake i retning Lom.

Etter drøye 2 timer nådde vi toppen av Lomseggen og fikk en fantastisk utsikt ned mot Lom og alle fjellene omkring. Her får man utsikt til nasjonalparkene Jotunheimen, Reinheimen og Rondane. Det er ingen umiddelbart bratte stup rett ned, og jeg vil anbefale at man går et ganske langt stykke videre forbi topp-punktet for å få bedre utsikt over Lom.

I turbeskrivelsen vi hadde lest om Lomseggen, hadde vi sett bilde av Kvilarsteinen. Da vi kom til toppen, ble vi gående å lete litt etter denne, og vi ble litt skuffet da vi trodde at vi hadde gått forbi den. Men Kvilarsteinen ligger på nordsiden av fjellet og den kom dermed som en hyggelig overraskelse på vei ned.

Vi ble ganske fascinert av utsikten på toppen og vi måtte ta en del bilder her. Langvatnet nede i Lom minnet meg om Gjendevannet i Jotunheimen, med sin irrgrønne farge.

Det var litt vemodig å tenke på at dette ville bli den siste fjellturen denne ferien, men jeg slo tanken fra meg og tenkte heller at vi måtte nyte turen her og nå.

Vi følte nesten at vi var midt i et maleri <3

Vi fant oss en lun plass hvor vi tok oss en liten matbit. Selv om det var en varm sommerdag med utrolige 25 grader, blir man fort kald når man har vært varm og svett, og deretter setter seg ned.

Det ble derfor en kort pause på toppen før vi vandret videre nedover på andre siden av fjellet enn der vi altså kom opp. Dersom man ønsker en lengre tur, kan man benytte muligheten til å ta turen opp til Eggjapiken herfra. Denne fjelltoppen ligger 1524 moh og utgjør bare 250 høydemeter ekstra. Vi var fornøyde med rundturen om Lomseggen og valgte derfor å gå videre nedover.

Plutselig møtte vi på en fin “blomstereng” med geitrams og diverse fjellblomster, som ga fine fotomotiv.

Vi hadde altså trodd at vi hadde gått glipp av Kvilarsteinen, men til vår store glede dukket den plutselig opp på vei ned. Steinen ligger høyt og luftig ca 700 moh med utsikt ned mot Lom. Og selvfølgelig måtte vi ta det obligatoriske bildet på steinen alle tre.

Kvilarsteinen minnet litt om Trolltunga i miniformat.

Og å slappe av litt på Kvilarsteinen var heller ikke dumt.

Etter mangfoldige bilder her, tuslet vi videre nedover den bratte fjellsiden. På turen fram til nå, hadde vi ikke møtt på så mange folk, men tydeligvis var det mange som hadde benyttet denne dagen til å klatre Via Ferrata. Det skjønte vi da det plutselig var mange som kom gående med seler og hjelm. Via Ferrata-ruten i Lom går fra Nissegården, 2 km vest for Lom sentrum og opp til Eggjapiken 1524 moh. Dette er en klatrerute på 1200 høydemeter og en strekning på 2000 meter.

Det var vakkert også innover Ottadalen og ned mot innsjøen Skim som ligger lang og smal innover dalsøkket. Turen videre ned fra Kvilarsteinen er temmelig bratt ned mot tregrensa. Man følger stien ned gjennom skogen og skiltingen videre ned mot Lom.

Så var denne flotte turen over, men jeg kunne ikke fått en bedre avslutning på 4 fantastiske uker på farta i eget land. At mine jenter deler min Fantastiske Turglede med meg på en slik herlig tur, er en stor glede i seg selv.

Munkstigen

Etter fantastiske dager på Hamarøy, hadde vi nå satt kursen sørover igjen. Denne Norgesferien begynte å gå mot slutten, men det betydde likevel ikke at det var slutt på Fantastiske Turgleder. Etter et tips fra en god venninne, havnet vi på Munkstigen Via Ferrata i Nord Trøndelag. Via Ferrata er et italiensk ord som betyr klatresti eller jernsti, som går ut på at man klatrer via en wire og bolter i fjellet ved at man er sikret med en klatresele. Jeg har tidligere klatret Via Ferrata i Loen, se gjerne tidligere innlegg her på bloggen.

Munkstigen ligger ved fylkesvei 755 mellom Vanvikan og Leksvik. Fra Trondheim tar det ca 1 time med bil, inkludert fergetur over Flakk – Rørvik. Vi derimot kom nordfra og fulgte derfor fylkesvei 755 sørover fra Steinkjer på vestsiden av Trondheimsfjorden.

Framme ved resepsjonen ved Hindrum Fjordsenter, ble vi tatt imot av et hyggelig, eldre ektepar. Vi fikk en god og grundig instruksjon, før vi kjørte de siste kilometerne sørover fram til der klatrestien begynner. Munkstigen er beskrevet som en klatrsti for alle, og det kreves ikke noen form for forkunnskaper. Turen er 950 meter lang og er beregnet til ca 3-5 timer totalt opp og ned.

Klatrestien starter med en liten utfordring. Om man føler at man mestrer denne, kan man trygt klatre videre, ellers kan man velge “angrestien” som er en gåsti ned igjen.

Neste del av løypa kalles for Katedralen, hvor fjellsiden faktisk byr på noen skikkelige utfordringer. Jeg må nok innrømme at jeg hadde undervurdert denne klatrestien, fordi min venninne som hadde anbefalt turen faktisk har høydeskrekk. Det var virkelig gøy å møte på noen overraskende utfordringer og jeg var imponert over at min venninne hadde kommet seg helt til topps på denne turen.

Vi beveget oss sakte men sikkert oppover fjellsiden, og jeg hadde ikke lyst til at denne turen skulle ta slutt. Via Ferrata er absolutt en fin familieaktivitet man kan gjøre sammen, og som er gøy for både små og store. Min motivasjon til toppturer er alltid til stede, men dersom man vil ha med seg ungdommen på tur, kan Via Ferrata være et godt alternativ.

Når man klatrer Via Ferrata bør man ha hansker og helst gode sko som gir god støtte. Man sikrer seg selv  oppover ved hjelp av to karabinkroker. Det er viktig at man hele tiden passer på at den ene karabinkroken sitter fast i wiren når man flytter den andre oppover. På denne måten er man alltid sikret ved et eventuelt fall.

Dersom man er litt engstelig og usikker på om man kan stole på selen, kan det være lurt å å teste selen ved å lene seg forsiktig bakover.

Vi hadde nå kommet oss såpass høyt opp, at vi begynte å få flott utsikt over Trondheimsfjorden. Det var en varm sommerdag, men dessverre noen mørke skyer som truet i det fjerne. Vi hadde stort sett hatt strålende vær på denne 4 ukers lange Norgesferien vår, så vi kunne ikke akkurat klage. Men vi håpet likevel at vi skulle rekke å fullføre turen før himmelen åpnet seg.

Et lite parti av klatrestien, som kalles Nonnekløften var det en noe trang passasje. Dessverre husket jeg ikke på å ta bilde akkurat her. De ulike delene av klatrestien har altså fått sine navn, og de neste partiene var nå Klosterhagen med et noe kupert terreng, og deretter et mer flatt parti som het Nedre Granitthavet.

Mot slutten er det Zebraveggen som byr på noen siste, spennede utfordringer, hvor man klatrer fjellet sideveis. Så kommer man til Øvre Granitthavet, Opplevelseshyllen og Toppveggen, hvor man da til slutt er ved enden av klatrestien og kan traske på sti de siste meterne til toppen av Munken hvor man har flott utsikt over Trondheim og Trondheimsfjorden.

Da vi nådde toppen av Munken 519 moh, hadde vi brukt drøye to timer opp. Vi hadde ingen følelse av tid, da det var iveren etter å klatre som hadde vært i fokus. Det er litt godt å av og til glemme tid og sted, og rett og slett bare kose seg med det man driver med. Det var akkurat det vi hadde gjort de siste timene.

Selv om vi hadde sett at det kom noen etter oss nede i klatrestien, fikk vi toppen for oss selv. Det hadde vært stor pågang på denne klatrestien gjennom sommeren, men nå som fellesferien var over, begynte det nok å avta noe med besøkende.

Det ble en liten matbit på toppen, før vi begynte på nedoverturen.

Turen ned går man til fots på sti. Man kan velge to alternative ruter ned, den ene kort og bratt, den andre noe lengre, men i lettere terreng. Vi hadde blitt anbefalt den siste varianten, men hadde vi kunnet velge på nytt hadde vi nok valgt den korteste, selv om denne visstnok skulle være ganske bratt. Når man har klatret Via Ferrata og har kommet seg til topps, føler man på en måte at turen er over. Det blir liksom litt antiklimaks og på den måten ganske annerledes enn en “vanlig” topptur.

Veien ned føltes derfor uendelig lang og terrenget var veldig vått og myrete.

Det var visstnok noen før oss som hadde fått en veldig lang tur ned, det er derfor viktig å følge med, slik at man ikke går forbi den oransje pilen som viser vei ned mot høyre.

Via Ferrata er noe som virkelig gir mersmak, og det finnes mange slike klatreruter i Norge med ulik vanskelighetsgrad. Jeg tenkte på, at neste gang måtte det bli Via Ferrata ved Romsdalseggen i Åndalsnes, som jeg har hørt så mye om.

Tilbake ved parkeringen hadde vi vært på tur i nesten 4 timer. Fire herlige timer i et flott område med fantastisk utsikt og spennende utfordringer.

Salen 476 moh

Det begynte å nærme seg slutten av de fine dagene på Hamarøy i Salten i Nordland. Snart var planen å sette kursen sørover igjen, men først insisterte jeg på en tur til Salen, en fin, liten topptur ved Skutvik. Selv om dette er en relativt kort tur, er det likevel noe krevende, da terrenget her er bratt store deler av turen.

Vi fulgte ut.no sin turbeskrivelse og startet derfor fra Skutvik. Turen herfra er beregnet til ca 4,1 km og snaue halvannen time til toppen. Men, det skal visstnok også være mulig å starte turen fra Støvranveien noe lengre nord, i følge noen vi møtte underveis på turen. De hadde fått veibeskrivelse på Skutvik landhandel.

Allerede fra Skutvik er det skiltet mot Salen og vi fulgte skiltingen nordover, hvor vi etterhvert skrådde av mot venstre inn på en sti i retning Støvran. Vi fulgte stien gjennom to gårdstun før vi etterhvert begynte på den bratte stigningen rett etter Hjelman gård.

Man følger stien et godt stykke inne i skogen i retning Kværna, hvor man glimtvis får utsikt mot øst, mot Fjellvatnet ved Digerneset. Etterhvert flater terrenget noe ut og stien dreier mer mot vest.

Og plutselig åpner landskapet seg på et lite platå og man skimter Lofotveggen i det fjerne. Midt imot ligger Øvre Kvanndalsvatnet nede i dalen og etter å ha gått et godt stykke inne i skogen, er dette en gledelig overraskelse og lønn for strevet for motbakkene man akkurat har tilbakelagt.

Herfra er det bare 0,9 km til Salens topp-punkt. Når det er sagt, så var det ikke bare, bare, for motbakken vi nå møtte på, var ganske utfordrende.

Det var et tydelig tråkk opp den bratte skråningen, men underlaget bestod av løs, tørr jord, noe som gjorde det ganske utfordrende å få godt fotfeste. Vi måtte tråkke forsiktig i de små “trappetrinnene” som hadde formet seg i terrenget. På fuktige regnværsdager, vil jeg tro at dette partiet vil oppleves ganske sleipt og glatt, både opp og ned. Da kan det være en fordel å gå med staver man kan støtte seg til.

Jo nærmere vi kom topp-punktet, jo mer utsikt fikk vi, både mot fjellene i Steigen, men etterhvert også til Lofotveggen. Det ville bli nok en god og varm sommerdag, og jeg kunne nesten ikke skjønne at vi hadde vært så heldige med været denne uka på Hamarøy. Det sies jo at “det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær”, men turopplevelsen og inntrykkene man sitter igjen med etter en tur, blir alltid et hakk bedre om man har fått oppleve naturen i godvær.

På siste delen av turen, følger man ryggen opp til Salen på godt synlig sti. Herfra har man ikke mange høydemeterne igjen til toppen. Det var ikke mange turgåere i området denne dagen, og jeg tenkte at dette kanskje ikke var en så populær tur. Men det handlet nok heller mer om at vi hadde startet relativt tidlig denne dagen, for da vi var på vei ned igjen, var det flere som var på vei opp.

Vi fikk dermed hele toppen for oss selv og kunne nyte den flott utsikten i ro og mak.

Da vi nåde toppen hadde vi altså tilbakelagt 476 høydemeter og en distanse på ca 4,1 km. Vi hadde da brukt drøye halvannen time opp i rolig tempo.

Fra toppen av Salen har man utsikt mot Skutvik som er mest kjent for fergeforbindelsen over Vestfjorden til Svolvær. Fristelsen var stor til å ta turen over til Lofoten, nå som vi var så nærme. Lofoten imponerte meg virkelig i fjor sommer, og jeg har mange Fantastiske Turgleder i samlingen min herfra (se tidligere innlegg på bloggen) Men jeg må virkelig si at også Hamarøy har fått en plass i hjertet mitt, og at det nesten blir feil å sammenligne disse stedene, da de imponerer på hver sin måte.

Det ble en kort pause på toppen for å nyte utsikten, og akkurat i passasjen mellom Salen og Lundøya kom en av fergene fra Skutvik kjørende forbi. Avstanden herfra til Steigen, er nesten bare et steinkast unna, og en relativt kort distanse med båt, men dersom man skal kjøre bil er det desto lenger når man må kjøre rundt.

Fra Salen har man også utsikt rett ned mot Skutviks visningssenter for norsk fiskeoppdrett, som er vel verdt et besøk. Her kan man få innblikk i moderne, norsk lakseproduksjon for den som er interessert i slikt.

Så var vi klare for nedoverturen samme vei som vi kom opp. Det er mulig å velge alternativ rute ned, vestover mot Olebu. Dette er en noe lengre tur, men sikkert også en veldig fin rundtur.

Tilbake ved Skutvik hadde vi vært på tur i ca 3,5 timer. Turen til Salen er altså en fin liten tur, med noen utfordringer underveis, men passer for små og store som har noe erfaring med toppturer.

Takknemlig og glad for alle turene og opplevelsene på Hamarøy, skulle vi nå sette kursen sørover igjen. Og hva som ble vår neste FantastiskeTurglede på denne Norgesferien, vil jeg beskrive i neste blogginnlegg.

Straumstien

Vi var fortsatt på Hamarøy i Salten i Nordland. Rett ved Ness camping, der vi bodde, finner man turen; Straumstien. Dette er en fin rusletur i et flatt landskap langs havet, med flott utsikt mot de vakre fjellene i Steigen og på Hamarøy. Rundturen er ca 4 km lang og byr i tillegg på en fascinerende tidevannsstrøm ved en fin rasteplass med gapahuk ca halvveis på turen.

Utgangspunktet for Straumstien er altså ved Ness camping, som ligger ca 5 km fra Skutvik langs FV 661. Man kan parkere ved Ness camping og begynne turen i retning Skutvik, rett på oversiden av campingen eller man kan kjøre rett fram forbi campingen til der veien slutter ved en småbåthavn. Her er det en stor parkeringsplass på høyre side av veien. Turen starter ved en informasjonstavle over et svaberg mot høyre.

Vi valgte å gå turen motsatt vei, det vil si fra oversiden av campingen, og fulgte dermed skiltingen ved gårdsveien ned mot fjæra, til vi kom inn på en sti som ledet oss ned mot havet.

Dette er en lettgått tur i rolige omgivelser som i tillegg byr på historie fra bronsealderen og vikingtiden. Landskapet her er idyllisk og frodig rammet inn av de flotte fjellene rundt.

Vi fulgte stien rundt odden og nærmet oss raskt Nesstraumen ved gapahuken. Nesstraumen er en av Nord- Europas kraftigste strømmer, hvor hastigheten er målt opptil 23 knop, som et resultat av den grunne og smale passasjen mellom den lille Straumøya og Neset ved Nes. Når tidevannet presses ut og inn kan man tydelig se den sterke strømmen, og dersom man er interessert i å se havstrømmen på sitt sterkeste, kan man laste ned tidevannsappen og følge med når på døgnet strømmen er sterkest.

Ved Nesstraumen er det en fin rasteplass tilrettelagt med gapahuk og bålplass. Her kan man beundre utsikten og nyte synet av det flotte landskapet, mens man inntar et godt måltid, eller man kan bruke gapahuken som omkledningsrom dersom man skal snorkle i strømmen, slik mine turkompiser hadde planlagt i løpet av tiden her på Hamarøy.

Dersom man er fristet til nettopp snorkling her, er det utrolig viktig at man følger tidevannstabellen via appen og følger med på når strømmen er på sitt roligste. Heldigvis for oss, hadde vi på forhånd møtt på en lokalkjent som har snorklet mye her og som kunne bekrefte at vi hadde forstått tidevannstabellen riktig.

Jeg liker meg best over vann og gjerne på høye fjelltopper, så aktiviteter under vann overlater jeg til gutta. Men det var gøy å høre om alt det spennende de hadde sett under vann. Dykkerutstyret de brukte er egentlig ment til fridykking, noe de gjorde mye av på denne Norgesferien, men akkurat i Nesstraumen var det tryggest å holde seg til snorkling rett under vannoverflaten.

Og det var faktisk flere som dristet seg uti med snorkelutstyr i det kalde vannet. Det er som sagt viktig å treffe på riktig tidspunkt med tanke på styrken på strømmen, og man har en drøy time på seg til å utforske livet under vann, før havstrømmen igjen øker i styrke.

Når strømmen blir sterkere, ser man dette tydelig i bevegelsene i vannet og det er ikke tvil om at det da er sterke krefter i sving. Det var fascinerende å se hvor stor forskjell det er mellom flo og fjære.

Turen går videre rundt odden i retning Ness camping. Her ser man tydelig Hamarøyskaftet, et karakteristisk og lett gjenkjennelig fjell som utrolig nok er mye brukt til klatring, selv om det ser ganske ubestigelig ut fra avstand. Hamarøyskaftet er fjellet omtrent midt i bildet, se under.

Rundturen rundt Nesstraumen er også beiteområde for villsauer, så det er viktig å lukke porter og huske båndtvang.

Området ved Straumstien og Ness camping byr på flere Fantastiske Turgleder, blant annet også rotur med Nordlandsbåt, som man kan leie på Ness camping. Dette ble virkelig også en opplevelse, da fiskelykken slo til og vi kunne dra opp den ene torsken større enn den andre. Vi likte oss utrolig godt på Hamarøy og var glad for at vi hadde bestemt oss for å nyte de varme sommerdagene her en stund til.

Nordskaret på Hamarøy

Etter fine dager i Steigen, satte vi kursen videre mot vakre Hamarøy i Salten i Nordland. Vi hadde nå vært på farta i ca halvannen uke og vi var strålende fornøyd med at vi fortsatt hadde over to uker igjen av denne herlige ferieturen i nord. Etter omtrent to timers kjøring fra Steigen, endte vi opp på Ness camping ved Skutvik, en idyllisk, stille og rolig plass rett i sjøkanten. Etter en del kjøring fra sør den siste uka, bestemte vi oss for å “lande” litt her. Været hadde også snudd om og værmeldingen en uke framover viste sol, sol og atter sol, samt 25 grader. Jeg kunne nesten ikke tro at vi skulle være så heldige med været enda en gang på en slik ferietur til Nordland.

Jeg hadde rådført meg med en tidligere nabo, som har vokst opp på Hamarøy, hva som var verdt å oppleve her. Hun anbefalte denne turen til Nordskaret, noe jeg er evig takknemlig for. Dette ble litt av en opplevelse, sikkert fordi vi ikke ante hva som ville møte oss på toppen av skaret. Mest sannsynlig er dette også en tur jeg aldri hadde blitt oppmerksom på, hadde det ikke vært for tips fra en lokalkjent.

Vi valgte å gå turen litt sent på dagen, og klokka hadde faktisk blitt nesten ni på kvelden før jeg fikk overbevist sønn og mann om at dette ville bli en fin kveldstur.

For å komme til Nordskaret, dersom man kommer kjørende fra Skutvik, følg Rv 81 nordover. Etter ca 9 km ta av til venstre ved et buss-skur. Etter et lite stykke kommer man til et veikryss, hvor man kan parkere. Vi var litt usikre på om vi hadde kjørt rett, så vi fulgte Hestbakkveien opp mot høyre til vi kom til et eldre bolighus. Her sluttet veien og vi spurte pent om vi kunne få parkere der. Tydeligvis var de ikke så glade for dette, så jeg vil anbefale å parkere nede ved veikrysset. Men, det er da et lite stykke å gå, før grusveien går over til stien som følger videre mot Nordskaret. Man følger deretter bakken opp gjennom tunet til den fraflyttede gården Eidislia i Hestbakk.

Det var et magisk lys denne deilige sommerkvelden og jeg slutter aldri å la meg fascinere av midnattssola her oppe i nord. Tenk at man kan begi seg ut på en topp-tur kl 21 på kvelden, og så er det like lyst som midt på dagen her hjemme i sør. Selv om mitt turfølge var nokså motvillige til en tur så sent, så steg forventningen min til hva som ville møte oss på toppen. Jeg er alltid klar for Fantastiske Turgleder, uansett når på døgnet.

Dette er en enkel og heller ikke så lang tur, men samtidig noe krevende fordi du skal bevege deg over 400 høydemeter opp i terrenget på ca 1 times tid. Turen passer derfor for små og store som har noe turerfaring.

Vi fulgte den gamle bygdeveien mellom Hestbakk og Hansbakk før vi kom inn på den smale og godt synlige stien som førte oss oppover mot vårt turmål.

Mens solen skinte på fjellene i øst, var vi nå midt inne i et skyggelandskap som etterhvert går inn i en litt mørk skog. På den andre siden av skogen fikk vi etterhvert synet av Eldridtinden mot oss, og Nordskaret ligger midt mellom Eldridtinden 648 moh og Hansbakkfjellet 895 moh.

Rett før vi begynte på det siste bratte partiet, deler stien seg i to. Her kan man velge enten alternativet som skrår noe mot venstre eller høyre. Vi valgte alternativet mot høyre og tenkte at vi kunne velge den andre ruta ned igjen. Vi hadde nå Nordskaret rett imot oss, som ligger som en flate mellom de to fjelltoppene. Vi passerte en lav bjørkeskog før vi fortsatte på åsryggen oppover mot foten av Eldridtinden.

Her hørte vi plutselig sauebreking og vi kunne skimte sauene langt oppe i lia. Vi måtte også snu oss flere ganger for å beundre utsikten mot Steigenfjellene i øst. Og tenk at vi hadde hele området for oss selv, det var virkelig ingen andre turfolk å se.

Vi hadde ikke mange høydemeterne igjen nå, og ut fra sollyset som hadde begynt å vise seg mellom fjellene, skjønte vi at vi ikke hadde lange stykket igjen.

Jeg hadde virkelig ingen anelse om hvilket syn som skulle møte oss, bortsett fra at jeg antok at vi ville få sola midt i fleisen. Men vi ble nesten litt overveldet alle tre, der vi fikk synet av Lofotveggen og Vestfjorden som badet i sol rett imot oss. Det var virkelig en wow-følelse som jeg nesten ikke kan beskrive med ord og et øyeblikk som har festet seg på netthinnen. Gutta måtte nesten takke meg for at jeg hadde insistert på denne turen akkurat denne kvelden.

Og det var virkelig magisk å se midnattssola nesten stupe ned i havet. Vi hadde ikke lyst til å løsrive oss fra utsikten noen av oss, men vinden hadde økt i styrke og det føltes nesten som om den presset seg gjennom skaret og kunne rive oss overende ethvert sekund.

Etter en liten pause bak en stein, i le for vinden, måtte vi omsider rive oss løs og begynne på nedoverturen. Vi hadde brukt ca 1 time til toppen og hadde nå i underkant av 1 time ned igjen.

Vi valgte nå å holde stien mot høyre, slik at vi fikk en liten rundtur der oppe i lia. Vi kom dermed inn på stien igjen fra motsatt side av hva vi valgte i stiskillet. Dette partiet var noe brattere enn partiet vi hadde valgt opp, men helt greit å gå enten man velger denne ruta opp eller ned. Det var uansett fint med en liten rundtur.

Hamarøy hadde hittil vist seg fra sin beste side, og jeg gledet meg til å tilbringe mange flere dager her med  flere Fantastiske Turgleder.

Dronningruta i Steigen

Neste stoppested på vår 4 ukers Norgesferie ble Steigen. Jeg hadde lest at Steigen er en flott naturhemmelighet i Nordland, som byr på fantastiske fjell, kritthvite strender, nærhet til hav og utsikt til Lofotveggen. Dagen vi kom hit, var en skikkelig gråværsdag og jeg hadde mistet litt troen på at vi sulle få oppleve Steigen i godvær. Vi hadde plukket ut Dronningruta fra Skånland til Holkestad som turmål og utrolig nok, ble dette en etterlengtet Fantastisk Turglede i strålende solskinn.

Turen går fra Skånland over høyeste punkt; Fløya 360 moh til Holkestad, en distanse på 10,2 km. Terrenget varierer fra noe bratt skogsterreng i starten, til relativt lett terreng på tydelig sti over ryggen av fjellet, og etterhvert også noe lett klyving enkelte partier. Vi brukte ca 5 timer på hele turen, inkludert en god og lang pause underveis. Det er viktig å merke seg at man bør ha tilgang til to biler ved ankomst til Holkestad, evt sørge for transport tilbake. Siden vi ikke hadde to biler tilgjengelig, tok vi kontakt med Taxi Steigen i forkant av turen for å avtale skyss tilbake til Skånland. Taxiene her er vant til denne type forespørsler, men jeg vil anbefale å ta kontakt på forhånd for å avtale ca tid for transport tilbake. Turen fra Holkestad tilbake til Skånland er en distanse på ca 20 km. Evt kan man velge å snu når man har nådd Fløya, det høyeste punktet på turen. Dersom man snur her, har man likevel fått oppleve den flotte utsikten denne turen har å by på.

Det er altså Skånland som er utgangspunktet for turen. Hit kommer man ved å kjøre fra Bogen i retning Holkestad. Etter ca 3 km, ta av mot Skånland og ta deretter til venstre i veikrysset ved Skånland og følg skilting mot “Dronningruta” opp mot en gård. Her er det mulighet for å parkere, men husk å Vippse for parkeringsavgift. Ved parkeringen er det en tavle med informasjon om turen.

Stien er godt merket med stolper opp bak gården og inn i skogen. Første del av turen starter bratt oppover, men man får til gjengjeld ganske raskt belønning for den innsatsen man må legge ned i starten, for etter bare ca 15 min begynner man å få glimt av den fantastiske utsikten man kan nyte gjennom hele turen.

Turen har fått navnet etter at dronning Sonja har vandret her, og dronningen har visstnok beskrevet den som en av de vakreste turene hun har gått. Det kan jeg godt forstå, da utsikten man får både til Hamarøy, Engleøya og Lofotveggen er virkelig magisk, spesielt på en deilig sommerdag som denne med sola som begynte å titte mer og mer fram.

Stien er stort sett tydelig hele veien og vi fulgte ryggen videre over fjellet mot varden på Fløya, det høyeste punktet av turen 360 moh.

Vi hadde nå også kommet såpass godt opp i høyden at vi hadde fin utsikt i nesten alle retninger og dermed også ned mot Skånland der vi hadde parkert.

Terrenget varierer en del underveis på turen med noen bratte partier, før det igjen flater litt ut, og enkelte steder får man nesten følelse av å være på skogstur. Dette var noe av det jeg likte spesielt godt med denne turen, nettopp at man får mye variasjon underveis.

Det ble mange småstopp underveis for å forevige landskapet på “kamerarullen,” noe dette blogginnlegget bærer preg av. Landskapet i nord er virkelig så vakkert og kan nesten ta pusten fra en. Spesielt for oss “søringer” som ikke er bortskjemt med slike flotte fjell i umiddelbar nærhet.

Etter ca 1 time var vi fremme ved varden på Fløya.

Vi kunne da se tilbake på stien vi hadde fulgt oppover, og vi kunne se at det var flere som hadde valgt Dronningruta som turmål denne dagen. Jeg hadde hørt flere omtale Steigen som like fint som Lofoten. Egentlig synes jeg det er vanskelig å sammenligne disse stedene, men det jeg likte spesielt godt med Steigen, er at det ikke er like mye folk som i Lofoten. Noe av sjarmen med å gå på tur, er å få mulighet til å kjenne på roen og stillheten, uten at man må gå i kø.

Det var nok et spesielt godt valg å velge Steigen framfor Lofoten i år, da sommeren 2020 ble året da alle skulle til Lofoten. Likevel synes jeg det var litt vanskelig å falle til ro med at vi var så nærme Lofoten uten at vi skulle ta turen over. Lofoten har virkelig imponert meg og er et sted jeg skal reise tilbake til. Og når det er sagt, så er Steigen virkelig også et sted jeg gjerne vil se mer av.

Men nå var vi altså her i Steigen og var utrolig fornøyd med at vi hadde valgt Dronningruta akkurat denne dagen. Jeg hadde ikke lyst til at turen skulle ta slutt og vi hadde god tid til taxien skulle hente oss i Holkestad, så vi prioriterte å legge oss i lyngen for å nyte utsikten og spise en god lunsj.

Steigen byr på mange fjellturer og man kan egentlig bare velge og vrake. Vi ble stående å titte over mot Engleøya og lurte på hvilket fjell som var Trohornet, det høyeste punktet på øya med sine 649 moh.

Engleøya har også en utrolig flott fricamp plass, beliggende på en av småøyene ute i havet, se bilde under. Vi angret litt på at vi ikke hadde valgt å kjøre ut hit, men etter hva vi kunne se i kikkerten så det ganske fullt ut der ute, på denne dagen midt i fellesferien. På slike steder må man nok være tidlig ute for å få plass.

Som sagt, jeg ønsket ikke at denne turen skulle ta slutt, og før vi begynte på siste etappe, måtte utsikten nytes i fulle drag. Det er viktig å minne seg på, at man må ta seg god tid til å nyte naturen, ikke bare tenke at man må haste videre. Å bare være “her og nå” er noe av det beste jeg liker ved å være på tur.

Vi begynte å nærme oss Holkestad og langs stien passerte vi flere småvann, blant annet Store og Litl Trollvatnet. Enkelte steder er skogen også litt tett og noen partier kreves det noe lett klatring, men helt overkommelig for både små og store, vil jeg si.

Rett før siste “topp” passerte vi noen myrete områder, så det er viktig å velge riktig skotøy. Men uansett vær og terreng, vil jeg anbefale gode, vanntette fjellstøvler med god støtte på slike fjellturer.

Ved siste “topp” svinger stien mot høyre ned mot havet. Her er det ganske bratt enkelte steder, men ikke skummelt. Siste del av turen følger man stien nedover fjellet langs havet.

Og om ikke lenge kunne vi se ned på den fantastiske Holkestad stranden. Med solen rett imot, kritthvit strand og klart, blått hav var dette et fantastisk skue. Og for de tøffeste av oss, ble det faktisk også et bad før taxien sto klar til å skysse oss tilbake til Skånland.

Underveis på turen hadde vi kommet i prat med en hyggelig familie som også ønsket ta taxi tilbake. Da passet det ekstra bra at det var en maxi taxi og at vi kunne dele på utgiften.Vi var absolutt godt fornøyd med dagens turmål alle sammen.

Vår plan videre på denne ferieturen, var å sette kursen mot Hamarøy. Det skulle vise seg å være en riktig god plan, og beskrivelser fra turene på Hamarøy, vil du etterhvert kunne lese om her på bloggen min.

Junkerfjellet og 255 toppen

Vi var kommet til Bodø på vår Norgesferie. Dessverre hadde vi hatt noen dager med gråvær, og vi benyttet derfor muligheten til å komme oss et stykke lengre nord. Denne ferien hadde vi en plan om å benytte gråvær til kjøring og godvær til å være ute på tur og nyte sola. Planen om å ta oss god tid til mange stopp langs Kystriksveien, ble derfor noe endret. Det er fortsatt mange steder vi kunne tenkt oss å oppleve langs denne delen av kysten i Norge, men det kommer ikke til bli siste gang vi kjører her.

Bodø har flere fine toppturer å by på. Sist jeg var i Bodø gikk vi turen til Keiservarden, en tur jeg også har beskrevet her på bloggen. Men denne gangen ble det Junkerfjellet og 255 toppen som ble turmålet. Turen opp til Junkerfjellet kan man gå fra ulike steder, blant annet fra Maskinisten eller Bestemorenga. Vi valgte å gå fra Bestemorenga og parkerte derfor ved Bestemorenga skianlegg.

Vi startet turen ved skiløypetraseen, men det er også mulig å parkere litt lenger ned, slik at man kan gå grusveien hele veien opp. Da er turen også godt egnet med barnevogn. Dette er heller ikke en lang tur, vi brukte en drøy halvtime opp til toppen av Junkerfjellet 283 moh.

Det er et skytefelt i området, men dette er godt merket, slik at man kan holde seg trygt utenfor. Vi var ikke helt sikre på om vi fulgte riktig sti, da det er et stort utvalg av stier og muligheter for rundturer i området. Men etterhvert kom vi inn på grusveien som vi fulgte videre opp til toppen.

Etter mange dager med regn, var det heldigvis oppholdsvær. Jeg var spent på om værgudene ville komme til å spille på lag med oss denne sommeren. Selv om vi hadde pakket med oss alt fra ulltøy til badetøy på denne 4 uker lange ferien nordover, hadde jeg et håp om godvær mesteparten av ferien.

På toppen av Junkerfjellet har man god utsikt over byen, Bodømarka, flyplassen og fjellene rundt. Her er det også en stor gapahuk man kan trekke inn i ved dårlig vær.

Fra toppen får man også fin utsikt mot vest, mot øya Landegode som ligger rett utenfor Keiservarden. Jeg husker sist, da vi var på toppen av Keiservarden, hvor flott utsikten var mot denne øya. Landskapet presenterer seg dessverre ikke like flott i overskyet vær, men med mye regn de siste dagene var vegetasjonen derimot frodig og grønn.

Det ble en liten pause på toppen. Her møtte vi en familie som var litt kjent i området. De anbefalte oss å ta en tur innom 255 toppen, når vi først var i området. Denne toppen ligger bare et lite stykke øst for Junkerfjellet.

Nok en gang fikk vi god bruk for UT appen. Det er helt utrolig hvor god denne appen er til å få oversikt over stiene og hvor man befinner seg i området. Selv på steder med dårlig dekning, vises den blå prikken når man har skrudd på stedstjenester. Nå skal det sies, at man egentlig alltid bør ha med seg kart og kompass på tur, men på slike småturer som dette, med god dekning, vil jeg si at det holder med kart på mobilen.

Det var ikke lange turen bort til 255 toppen, og heller ikke så stor forskjell på utsikten, men egentlig likte vi denne toppen bedre.

Her fikk vi toppen helt for oss selv og vi tok en liten pause på den søte, lille krakken som kun hadde plass til to.

Turen ned gikk vi på østsiden av skytefeltet, slik at det ble en liten rundtur. Jeg ble gående å tenke på hvilken tur som ville bli den neste Fantastiske Turgleden på denne Norgesferien. Vi hadde planlagt veien videre til Steigen og var veldig spent på dette, siden jeg har hørt at Steigen er like flott som Lofoten. Forventningene var derfor høye og det skulle vise seg at vi skulle få en virkelig Fantastisk Turglede over Dronningruta i Steigen. Beskrivelse av denne turen kommer snart her på bloggen min.

Eidem til Ervika

Vi var fortsatt på øya Vega langs Kystriksveien på denne Norgesferien vår. Det er vanskelig å finne en tur som overgår turen til Vegatrappa, som vi hadde gått dagen i forveien, men turen fra Eidem til Ervika er virkelig en idyllisk tur jeg vil anbefale, dersom man ønsker en tur hvor man får gå i ro og mak uten mye folk. Om man ønsker, kan man også gå videre fra Ervika til Sundsvoll, men dette er en betydelig lengre tur og terrenget her er visstnok noe mer utfordrende, fikk jeg høre av noen lokalkjente jeg møtte på.

For å komme til Eidem, følg Fv 84 mot Eidem og videre til Levika på landbruksvei. I Levika er det gode muligheter for parkering der veien slutter og turstien begynner, ved en gapahuk og en grillplass.

Turen til Ervika starter på en liten landevei, fram til man kommer til Juvikstranda, som er kjent for å være en av Vegas fineste strender. Her kan man ta seg et aldri så lite bad, dersom vær og temperatur tillater det.

Deretter går stien opp i en liten steinrøys i enden av stranden. Her fikk vår lille hund litt problemer med sine korte ben, og han fikk derfor sitte i sekken, en løsning som har fungert ganske bra på enkelte av våre turer, når terrenget blir litt for utfordrende for en liten hund.

Turen går videre gjennom en liten skog og over flere områder med myr. Jeg vil anbefale gore tex sko eller skotøy som tåler vann på denne strekningen. Denne gangen hadde jeg bare tatt joggesko, og det skulle vise seg å bli temmelig bløtt.

Langs hele turen har man utsikt opp til fjellet Trollvasstinden og Svartfloglia. Trollvasstinden rager 800 moh og er det høyeste fjellet på Vega. Denne tinden bestiger man fra nordøstsiden av fjellet og betegnes som en krevende tur.

På flere av myrområdene var det lagt ut klopper man kunne balansere på, og enkelte steder går turen over små fjellknauser. Dette er en tur som egner seg godt med barn, da distansen bare er ca 1,8 km og terrenget er relativt flatt.

Når man begynner å nærme seg Ervika, kommer man inn i en frodig løvskog.

Etter ca 45 minutter var jeg framme ved Ervika som har både sitteplasser, bålplass og en koselig, liten strand som ligger flott til inne i en liten vik.

Selv om jeg hadde sett at Vega var full av turister denne dagen i midten av juli, var det omtrent ikke et menneske å se her.

Jeg valgte å snu her og ta samme veien tilbake, men det er altså mulig å gå videre rundt til Sundsvoll, stedet som er utgangspunktet for turen opp Vegatrappa. Jeg må si jeg var litt fristet tl å gå videre, men jeg hadde ikke planlagt en slik langtur i dag.

Tilbake ved Eidem og Levika ventet jeg på gutta som hadde testet ut snorkelløypa der. Dette er en selvguidet natursti i sjøen med 10 store bøyer over vann med beskrivelser av planter og dyr man kan finne i det grunne farvannet på Vega.

Det ble et deilig pølsemåltid før vi avsluttet dagens Fantastisk Turglede-utflukt.

Vegatrappa

Vegatrappa ble en av mine favoritt-turer denne sommeren. Som nevnt i forrige innlegg her på bloggen, var vi på vei nordover langs Kystriksveien som strekker seg fra Steinkjer i Trøndelag til Bodø i Nordland. Veien langs kysten byr på fantastisk natur og mange flotte opplevelser, man bør derfor beregne god tid på denne strekningen. Totalt er det 6-7 ferjer på denne distansen langs Fv 17 på Helgelandskysten, og i tillegg kommer ferjer ut til øyene.

Jeg hadde lest om øya Vega på forhånd, og via Facebook hadde jeg sett bilder fra Vegatrappa. Med min tur-interesse, var fristelsen stor til å få med meg denne turen i min Fantastisk Turglede-samling. Vi valgte derfor å ta ferja fra Brønnøysund til Vega, altså en liten avstikker fra selve Kystriksveien. Ferjeturen over tar ca 50 minutter.

Vega er en sjarmerende liten øy nordvest for Brønnøysund. Her er det muligheter for flere toppturer, som blant annet Vegtindan eller Trollvasstinden, man kan ta et besøk på Vegas Verdensarvsenter eller klatre Via Ferrata på vestsiden av øya. Her er det  også gode muligheter for fricamping ved Sundsvoll, hvor man kan nyte midnattssola på solrike dager.

Vegatrappa finner du med samme utgangspunkt som Ravnfloget Via Ferrata, altså på vestsiden av øya. Følg Fv 83 fra Gladstad til Brandsvika og fortsett videre på landbruksveien til Sundsvoll. Ved Sundsvoll er det gode muligheter for parkering og deler av trappen begynner allerede nede ved grusveien like ovenfor rullesteinsstranden. Selv om jeg gjerne skulle klatret Via Ferrata, var jeg mest motivert for å gå trappen denne dagen, sammen med mine foreldre.

Underveis på turen møter man på ulike skulpturer, og ved første rasteplass var det en søt liten maur som ønsket oss velkommen. Det er mange muligheter for små pauser underveis på turen, hvor det er tilrettelagt  for rasteplasser med krakker.

Det første stykket av turen går man vekselsvis i noen enkeltstående trapper, på utlagte klopper og i et svakt skrånende fjellterreng, før man kommer til utgangspunktet for Via Ferrata klatreruten, ca 30 minutters gange og ca 100 høydemeter fra parkeringen. Det var en del folk i området denne solrike dagen på Vega, både folk som skulle klatre og folk som skulle gå trappen slik som oss.

Vegatrappa har omlag 2000 trappetrinn og ligger fantastisk til med flott utsikt ut mot havet, samt øya Søla og Vegaøyan.

Etter ca 400 meter kommer man altså til der hvor selve Vegatrappa begynner. Innen vi hadde kommet oss hit, hadde vi måttet få av oss noen lag med klær. Man blir fort varm når man begynner å gå, selv om det, på den første etappen ikke var særlig mye stigning. Trappa snirkler seg oppover i terrenget, se bilde under.

Trappen er blant annet finansiert av folk som har ønsket å kjøpe trinn. Alle som kjøper trinn får navnet sitt på en messingplate som skrus fast på trinnet. Trinnene oppover er gode å gå i og det er rekkverk hele veien, så selv for de med litt høydeskrekk, tenker jeg det er helt overkommelig å gå trappen. Denne trappen kan derfor ikke sammenlignes med Fykantrappa, som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen.

Et godt stykke opp i trappen møtte vi på den fine uglen Elias. Vi begynte nå å få et godt inntrykk av den imponerende utsikten som ville møte oss på toppen av Ravnfloget. Jeg priste meg lykkelig over at vi hadde et så fantastisk vær på denne turen, og jeg var virkelig spent på hvordan resten av ferieværet ville bli denne sommeren, da slike turer som denne presenterer seg mye flottere i godt vær. Men akkurat nå måtte jeg nyte øyeblikket her og nå, og det gjorde jeg i fulle drag.

På siste delen av turen smalner trappen noe og trinnene blir enkelte steder noe mindre. Det er også ganske bratt det siste stykket, så lårmuskulaturen fikk absolutt kjørt seg, men jeg synes stort sett det er bedre å gå opp enn ned.

Aller siste del av trappa svinger inn under Nepalbrua, som er en del av klatreløypa, hvor det går en line over den store sprekken i fjellet.

Og brått var vi på toppen av Ravnfloget 349 meter over havet, etter ca 45 minutter. Utsikten som møtte oss her oppe, på en slik solrik dag som denne, kan jo nesten ikke beskrives med ord. Det var blått hav så langt øyet kunne se.

Og øya Søla lå så flott til der ute i havet midt i kontrasten mellom det knallblå havet og den lyseblå himmelen.

Vi tok en lang pause på toppen for å spise litt og rett og slett for å ta inn den fantastiske utsikten. Vi angret plutselig litt på at vi ikke hadde campet her på vestsiden av øya, for jeg vil tro at solnedgangen her må være utrolig vakker. At fricampingen på Sundsvoll er veldig populær, kunne vi se fra toppen, og man bør nok derfor være tidlig ute for å få plass der i høysesongen.

Fra toppen av Ravnfloget kan man velge å ta turen videre opp til Gullsvågfjellet 725 moh og videre tilbake ned mot Vegdalen noe lengre sør for Sundsvoll. Jeg gikk et lite stykke videre opp mot dette fjellet av ren nyskjerrighet, for å se om man fikk bedre utsikt mot nord lenger opp. Jeg hadde ikke planlagt en lang topptur denne dagen og hadde derfor bare valgt joggesko denne gangen. Turen i trappen krever ikke noe annet, men terrenget oppover mot Gullsvågfjellet krever bedre skotøy, så jeg tuslet ned til trappen igjen, der mine foreldre ventet.

Også på toppen av Ravnfloget er det en flott skulptur, denne gangen en ørn. Det var faktisk ganske flott med disse skulpturene underveis, og dette er noe jeg aldri har sett på andre turer jeg har vært på.

Så var det tid for å ta turen ned igjen. Om ikke beina får kjørt seg på vei opp, så kjenner man det i hvert fall på vei ned. Vanligvis pleier jeg alltid å ha med meg staver på tur for å avlaste knærne. Denne gangen hadde jeg ikke tatt de med, men det hadde min mor. Hun valgte å ikke bruke de, da det nok kanskje kan være litt vanskelig å koordinere bein og staver i trappetrinnene. Siden det er rekkverk hele veien, har man mulighet til å “holde litt igjen” hvis man trenger det.

Jeg hadde ikke noe lyst til at denne turen skulle ende, men med vissheten om at det ville bli mange flere Fantastiske Turgleder denne ferien, så var det greit likevel. Beskrivelser av disse turene kommer her på bloggen etterhvert.

Ellers vil jeg nok en gang takke dere alle som benytter bloggen min som inspirasjon til turer. Jeg er veldig glad for å kunne dele min turlidenskap med dere og jeg er overveldet over hvor mange som har benyttet bloggen min i sommer.