Etter en utrolig opplevelsesrik sommer med mange Fantastiske Turgleder, var det igjen tid for den årlige tradisjonelle jenteturen i september. Hindsæter; et koselig lite tømmerhotell i Jotunheimen er opprinnelig en del av denne tradisjonen, men på grunn av all usikkerheten rundt koronapandemien, valgte vi hyttetur til Rauland isteden dette året, og det ble absolutt minst like bra.

Og med Rauland som utgangspunkt, måtte vi jo så klart finne en tilgjengelig fjelltopp i området som vi kunne bestige. Rauland ligger ved foten av Hardangervidda i Telemark fylke, og her kan man velge mellom ti fjelltopper over 1000 moh. For vår del falt valget på Vehuskjerringa, da denne turen er mulig å gå som en rundtur, hvor man får fin variasjon gjennom hele turen, istedenfor å måtte gå opp og ned samme vei.

Turen til Vehuskjerringa passer for de fleste, men det anbefales at man har noe tur-erfaring, da stigningen er relativt krevende enkelte steder og man skal bevege seg drøye 600 høydemeter oppover i terrenget før man når toppen. Vi brukte ca 2 timer til det høyeste punktet 1356 moh og 4 timer totalt på distansen på hele turen som er ca 12 km.

For å komme til startpunktet av turen, kjør fylkesvei 37 fra Rauland sentrum mot Åmot. Et stykke etter skiltingen mot Vehus, ser man en skogsbilvei inn til venstre ved en bom. Her starter turen, men kjør da et lite stykke forbi og ta av til høyre mot en parkeringsplass.

Det første stykket følger man denne skogsbilveien, og det kunne se ut til at de hadde lagt om stien noe, slik at vi måtte følge veien videre et godt stykke før vi litt senere kom inn på selve stien. Det er derfor ikke sikkert at den avmerkede ruta på kartet over stemmer helt overens med skiltingen vi måtte følge. Men turen er godt merket og stien er tydelig hele veien.

Etterhvert viste skiltingen at vi skulle holde mot venstre og vi fulgte skogsbilveien et stykke oppover før vi altså kom inn på selve stien. Stigningen går jevnt oppover hele veien, så det er viktig å legge inn noen drikke- og pustepauser underveis.

Plutselig hørte vi lyden av en sildrende bekk og deretter kom det til syne en sjarmerende, gammel tømmerbu. Turen hadde startet med yr og litt regn, og dessverre var det ikke meldt det beste været denne dagen, men plutselig så det nesten ut som det skulle klarne opp.

Men klarne opp gjorde det dessverre ikke, det føltes derimot som om vi opplevde alle årstidene på denne turen, med både regn, sludd, vind, tåke og glimt av sol. Deilig var det å være på tur igjen likevel, det gjelder bare å ha klær tilpasset vær.

Og med slikt skiftende vær, dukket også regnbuen opp. Utrolig nok fikk vi glimt av regnbuen gjennom store deler av turen, noe som ga et fint lys over landskapet. Vi hadde nå beveget oss over tregrensa og fikk dermed også flott utsikt ned mot dalen i vest.

Så tetnet tåken til igjen og vi tok fatt på siste etappe opp mot toppen. Her dukket også høstfargene opp, noe som minte oss på at høsten nå var i anmarsj. Høstfarger i fjellet er alltid så flott, men det gjelder å treffe på riktig tidspunkt, da fargene forsvinner fort når frosten gjør sitt inntog.

At høsten var på vei, fikk vi også kjenne på da vi rundet siste sving opp mot toppen. Plutselig sluddet det og vinden økte i styrke. Det er virkelig fascinerende hvor fort været kan skifte i fjellet, og det gjelder alltid å ha med seg både lue, votter og vindtette klær uansett når på året man er på tur.

Etter ca 2 timer nådde vi altså toppen, og herfra har man flott utsikt over store deler av Vest-Telemark, men også mot fjellene i øst. Jeg ble litt overrasket og fascinert av det flotte høyfjellsterrenget Rauland har å by på. Jeg har ikke vært på fjelltur her tidligere og synes derfor det var spennende å oppleve et nytt fjellområde. Jeg syntes faktisk det minnet meg om en blanding av fjellene i Jotunheimen og Rondane.

På toppen av Vehuskjerringa blåste det altså friskt denne dagen og det ble kun en kort stopp for en matbit og for å knipse noen bilder. Ofte blir det til at man legger matpausen til topp-punktet av turen, men det er ofte bedre å ta pausen litt lavere i terrenget, enten rett før eller rett etter toppen. Det kan være vanskelig å finne en lun plass på toppen av et fjell og man blir fort kald når man har vært svett og varm, og deretter setter seg ned.

Jeg synes det var fint at vi ikke skulle gå samme vei ned, men at vi kunne fortsette på stien videre østover. Man kan velge flere alternative ruter ned fra toppen Vehuskjerringa. Enten kan man velge å gå mot sør, mot Mjåvasskaret, men da må man ha en plan for hvordan man skal komme seg tilbake til parkeringsplassen.

Ellers så kan man jo velge å gå tilbake samme vei som man kom. Om man ønsker å få mest mulig variasjon på turen og samtidig komme tilbake til samme utgangspunkt, kan man gjøre slik vi gjorde, å gå nordøstover, før man på slutten av turen dreier sørover og dermed kommer ned i bygda igjen.

Stien nordøstover går jevnt nedover langs vannet Svartetjønn som ligger 1177 moh, og leder etterhvert forbi en koselig liten hytte. På oversiden av hytta, holdt vi mot venstre og deretter rundet vi rundt nordsiden av Lomsdalsnuten.

Etter en stund fikk vi til Store Reinstjønn foran oss, og også her fikk vi glimt av de begynnende høstfargene. Vi hadde nå kommet i le for vinden og opplevde dermed en deilig stillhet her nede.

Stien ledet oss tett forbi tjernet og vi begynte nå å bevege oss ned mot skogen igjen. Turen begynte å nærme seg slutten og tiden hadde gått så alt for fort. Det gjelder derfor å minne seg på at man virkelig må nyte hvert eneste øyeblikk på tur.

Siste delen av stien, førte oss til en hyttevei nær Øygarden. Vi fulgte hytteveien nedover og holdt mot venstre da veien delte seg. Vi gikk Vehusvegen tilbake til parkeringsplassen gjennom et hyttefelt og et gårdstun.

Og temmelig nøyaktig etter 4 timer var vi tilbake ved parkeringen. Selv om været ikke hadde vært lovende på begynnelsen av turen, så ble det faktisk bedre enn forventet. I mine øyne er det en Fantastisk Turglede uansett, så lenge man ikke er våt og kald. Og dette tror jeg også mine fine turvenninner vil si seg enig i. Etter en herlig dag ute, ventet nå hyttekos og god mat.