Rondane nasjonalpark ligger sentralt i Norge mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, i et høyfjellsområde i Hedmark og Oppland. Nasjonalparken består av tre markerte fjellgrupper, alle med topper på over 2000 meter over havet. Nede i et dypt skar ligger Rondvatnet, som skjærer seg inn mellom fjellene.

Nasjonalparken omfatter et variert fjellområde med frodige fjelldaler og mektige fjelltopper. Berggrunnen er karrig og gir en fattig vegetasjon der lav og lyng dominerer.

Det er ti fjelltopper i Rondane som rager over 2 000 moh.:

Rondslottet 2 178 moh.
Storronden 2 142 moh.
Høgronden 2 115 moh.
Midtronden Vest 2 060 moh.
Vinjeronden 2 044 moh.
Midtronden Øst 2 024 moh.
Trolltinden (tidl. Sagtinden) 2 018 moh.
Storsmeden 2 016 moh.
Digerronden 2 016 moh.
Veslesmeden 2 015 moh.

Rondane Høyfjellshotell på Mysusæter, er det hotellet som ligger nærmest Norges eldste nasjonalpark og et av landets mest populære fjellpartier.

Fra hotellet er det et lite stykke med bil opp til Spranget. Dette er en bomvei, så husk 20kr. Herfra går det en grusvei inn til turistforeningens turisthytte Rondvassbu, en drøy times gåtur eller en snau halv time med sykkel. Det er mulighet for å leie sykkel hvis man ønsker det. Man ringer da til turisthytta, får en kode og betaler når man kommer inn til Rondvassbu.

Fra Rondvassbu ligger de fleste 2000 meterstoppene i umiddelbar nærhet.

Dessverre hadde vi ikke værgudene helt med oss denne første dagen i Rondanes rike. Men vi valgte å være optimistiske; været i fjellet kan jo skifte raskt, så vi håpet på det beste.

Målet for turen var Rondeslottet 2178 moh. Turen dit går på merket sti fra Rondvassbu oppover mot Rondholet. Ved bandet mellom Rondholet og Storbotn dreier stien nordover og følger eggen oppovet til toppen av Vinjeronden. Fra Vinjeronden går man bratt ned i et skar for så å gå bratt opp igjen og følge eggen mellom Storbotn og Styggebotn videre opp til Rondeslottet.

Da vi hadde tilbakelagt strekningen fra Spranget til Rondvassbu til fots, var vi klare for å komme oss opp i terrenget. Det startet med en utrolig bratt stigning opp fra Rondvassbu og opp til stidelet mot Storronden og Rondeslottet. Her var det på sin plass å nyte den flotte utsikten.

Vi fulgte deretter den godt merkede stien oppover mot Rondholbekken og Rondholet.

Selve stien er ikke så tydelig i seg selv på grunn av mye stein, men Turistforeningen har merket løypa godt med røde T’er.

Vi ble fascinert av fjellets mønster med fargekombinasjonen av grønt og grått og var enige om at fjellet her skiller seg betraktelig ut fra fjellene i Jotunheimen.

Etterhvert som vi kom oss lenger og lenger inn i Rondholet, skjønte vi at sannsynligheten for klarvær ble mindre og mindre. Tåka lå tett og sikten ble stadig dårligere og dårligere. Men så lenge vi lett kunne følge de røde T’ene, fortsatte vi innover i dalsøkket.

Terrenget endret seg etterhvert fra småstein til mer og mer større steinblokker, slik at vi måtte “hoppe” fra stein til stein.

Så kom snøen… Rart å tenke på hvor raskt været egentlig kan skifte og hvor store kontraster man faktisk kan oppleve på så kort tid.

Etter en stund, ca 2 timer, måtte vi stoppe opp og se oss rundt. Da oppdaget vi at vi plutselig var “fanget” inne i en tåkesky. Det var ikke lenger mulig å se fjellene omkring. Vi ble derfor enige om at “det er faktisk ingen skam å snu.” Så burde vi kanskje ha hatt med oss kart og kompass likevel, men vi trøstet oss med at siden tåka lå så tett som den gjorde, ville vi heller ikke kunne nyte utsikten på toppen av verken Vinjeronden eller Rondeslottet.

Vel ute av tåka og en smule skuffet over ikke å få kommet seg til topps, men likevel i godt humør over å kunne kjenne den fantastiske fjell-luften og samtidig kjenne den gode følelsen over å kunne være i fysisk aktivitet.

Da vi nærmet oss nedstigningen til Rondvassbu igjen, begynte tåkelaget å sprekke opp mot nord og den blå himmelen kom mer og mer tilsyne. Men Vinjeronden og Rondeslottet lå fortsatt gjemt bak de tykke tåkebankene.

Nede ved Rondvassbu, fikk vi faktisk et glimt av selveste Rondeslottet langt der oppe. Toppen skilte seg ut med sitt tynne lag med nysnø.

På vei tilbake til Spranget, beundret vi Rondanemassivet mot nord og begynte samtidig å planlegge turmålet for neste dag. En ting var vi ganske bestemte på, og det var at vi skulle komme oss opp på en fjelltopp i løpet av disse dagene i Rondane. Men så er det jo også slik at Turgleden kan være Fantastisk selv om man ikke nødvendigvis når målet, det er jo veien dit som er den største delen av opplevelsen!