Allerede dagen etter turen til Reinebringen, var vi klare for en ny tur. I Lofoten er det Fantastisk Turglede i hver krik og krok, og vi ville gå flest mulig turer, når vi først hadde muligheten. Det var helt utrolig å våkne opp til nok en solskinnsdag, og vi var spente på hva denne dagen ville bringe av inntrykk og opplevelser.
Siden vi fortsatt var på Moskenesøy og avstandene mellom turmulighetene er korte, valgte vi å ta turen til Kvalvika og Ryten, som ligger nordvest på Moskenesøy, på grensa mot Flakstadøy. Dette er også en av turene som er beskrevet i boka “Turguide Lofoten”, en bok vi hadde utrolig mye glede av denne ferien.
Turen til Kvalvika og Ryten, kan man starte fra Torsfjord, Bergland, Medvold eller Marka. Vi valgte å starte turen fra Torsfjord. For å komme hit kjørte vi E10 nordover fra Moskenes, mot Yttersand og tok av over brua mot Fredvang litt sør for Ramberg. Vi fulgte veien langs Torsfjorden til vi kom til parkeringen langs veien. Den var allerede full denne dagen, men vi fikk heldigvis parkert i en liten lomme litt lengre bort. Ellers er det mulig å parkere ved Fredvang, men da er det litt lengre å gå langs veien til startpunktet av turen.
Turen over mot Kvalvika stranda er skiltet på andre siden av veien ved parkeringen, og stien følger det slake terrenget på sørøstsiden av Torsfjordtinden, se kartet over.
Kvalvika kan by på kritthvit strand, stupbratte fjell, som virkelig gir deg sug i magen og en fantastisk utsikt mot langstrakt hav. Ingenting av dette ser du når du begynner på stien og beveger deg gjennom passet ved Skoren ca 170 moh. Derfor blir opplevelsen desto bedre når man kommer over på vestsiden, og man får synet av krystallklart hav og en endeløs horisont, omkranset av bratte fjellsider.
Turen over til Kvalvika er relativt kort (ca 30 minutter), og kan dermed fint gås med barn. Stien går etterhvert over til en steinrøys ved nedstigningen mot selve stranda, så det kreves litt ekstra konsentrasjon her for ikke å trå feil. Med blikkstille vann og ikke en sky på himmelen, presenterte stedet seg som reneste paradis denne dagen. Stranda er også et yndet turistmål på kveldstid, da midnattsola er spesielt flott her.
Mens gutta koste seg på stranda, hadde vi jentene Ryten som turmål. Ryten rager 543 meter over havet og gir panoramautsikt over Kvalvika. Stien går nedenfra stranda, på venstre side av bekken, på sørøstsiden av fjellet. Den første oppstigningen fra stranda er temmelig bratt, men når man har kommet seg et stykke opp, flater terrenget noe ut.
På alle mine turer benytter jeg staver. Disse er gode å ha både oppover og nedover, for å avlaste både rygg og knær. Jeg anbefaler teleskop-staver, slik at man kan slå de sammen og feste de på sekken, for eksempel på spesielt bratte partier hvor det kan være litt kronglete med staver. Også denne dagen priste jeg meg lykkelig over stavene, til tross for at turen ikke er så lang. Det ville bli en uke med mange topp-turer, og belastningen på kroppen blir bedre fordelt med stavene, synes jeg.
Et lite stykke opp i høyden, begynte den flotte utsikten ned mot stranda å gjøre seg gjeldende, og alle menneskene der nede ble som til små maur. Det var ikke vanskelig å forstå at denne stranda er et populært turistmål som man ikke vil gå glipp av, det var nemlig mange om hadde tatt turen hit denne herlige sommerdagen i vakre Lofoten. Stranda ligger der så innbydende, og man får virkelig lyst til å ta seg et forfriskende bad, men for oss søringer er det lett å glemme hvor kaldt vannet faktisk er her oppe i nord.
Der terrenget opp mot toppen flater ut, er det et langt parti laget en “tre-sti.” Jeg vil tro at dette myrområdet er temmelig bløtt i perioder med mye nedbør, så derfor er det nok veldig kjekt med denne “trestien.” Vi hadde nå kommet til Forsvatnet, og herfra har man flott utsikt mot fjellene i nord, på Flakstadøy. Etterhvert skrår stien av mot vest, og vi hadde da ca 300 høydemeter igjen til toppen.
Siste partiet opp mot selve toppen av Ryten, går slakt oppover ryggen av fjellet, hvor man hele tiden har fabelaktig utsikt ned mot stranda. Det blir igjen et noe brattere parti, før man til slutt skrår opp mot nord til selve topp-punktet av Ryten.
På toppen er det en spesiell stein som er et yndet fotomotiv. Det er veldig populært å redigere litt på bildet her, for å få det til å se ut som det er mye lenger ned enn det faktisk er. Men jeg kan forsikre om at det er mye tryggere enn det ser ut til, og at jeg aldri tar unødvendige sjanser når jeg beveger meg i fjellet. Jeg har ikke høydeskrekk, men respekt for høyder, pleier jeg å si.
Fra Ryten har man altså en fantastisk utsikt mot stranden og mot åpent hav, og man blir rett og slett trollbundet. Vi kunne nesten ikke tro at vi i tillegg skulle være så heldige med været, det var nesten som om dette bare var en drøm. Man blir jo utrolig glad av slikt!
Men etterhvert måtte vi løsrive oss fra utsikten, og begynne på nedoverturen.
Turen ned gikk vi samme vei som vi kom opp. Det er mulig å gå flere rundturer i området, og vi var litt fristet til å gjøre nettopp det. Men det er dårlig dekning på stranden, så vi hadde ikke mulighet til å få gitt beskjed til gutta der nede.
Bildet over viser “tre-stien” jeg nevnte tidligere. Det var en liten utfordring å nyte utsikten framover og samtidig sørge for ikke å snuble, da avstanden mellom listene på tvers var litt for lange til ett skritt og litt for korte til to.
Etter ca to timer var vi nede på stranden igjen, og klare for siste tur tilbake til parkeringen, samme vei som vi kom. Og vi var ikke sene med å begynne å planlegge neste tur, for nå hadde vi virkelig fått blod på tann i dette tur-paradiset som Lofoten virkelig er.
Jeg har lenge drømt om å oppleve Lofoten. Med ganske høye forventninger ankom vi Moskenesøy med ferja fra Bodø en strålende solskinnsdag i midten av juli. Utsikten man får på ferja mot Lofotveggen, er virkelig fantastisk, og jeg gledet meg skikkelig til å oppleve disse flotte fjellene. Og at forventningene ble innfridd, disse dagene i Lofoten, er det ingen tvil om. Lofoten er virkelig et eldorado for topptur-elskere som meg, og med boka “Turguide Lofoten” fikk vi god oversikt over de ulike turene, vanskelighetsgrad, veibeskrivelse osv. Planleggingen av hvilke turer vi ville gå, planla vi underveis.
Med midnattssola i nord, går folk på tur når som helst på døgnet, og vi var klare for tur allerede samme kveld. Vårt første møte med Lofoten ble turen til Reinebringen. Reinebringen ligger altså på Moskenesøy som er øya lengst vest i Lofoten. Jeg hadde plukket ut turen via turboka, men hadde ikke fått med meg at dette fjellet hadde vært delvis stengt i tre år på grunn av alvorlige ulykker. Det var utrolig flaks for oss at det ble åpnet igjen bare noen dager før vi kom, for utsikten man får på turen til Reinebringen kan nesten ikke beskrives med ord.
Turen til Reinebringen er middels krevende. Det er bratt stigning hele veien opp, med sine 448 høydemeter fra hav til topp-punkt, men siden stien nå er lagt i trapper, vil jeg si at den er overkommelig for de fleste, men kanskje ikke om man har høydeskrekk. Tiden opp avhenger nok av hvilken fysisk form man er i, men jeg vil anslå at de fleste bruker ca 45 min til 1 time opp.
At Reinebringen er et av Norges mest ettertraktede utsiktspunkt, skjønte vi fort da vi skulle parkere. Det er flere muligheter for parkering i området, men hovedparkeringen finner man ved Reinehalsen, der veien tar av fra E10 inn til Reine sentrum. Dersom det ikke er plass her, kan man kjøre ned til Reine sentrum, slik vi gjorde, og parkere der. Det er uansett ikke langt å gå tilbake. Ellers er det parkeringslommer langs E10, som man også kan benytte.
Dersom man parkerer ved Reinehalsen, må man gå et lite stykke langs E10 i retning Moskenes, til hovedveien går inn i en tunnel. Herfra går man gamleveien på yttersiden av tunellen til man kommer til Ramsvika. Tidligere begynte stien opp blant gress og rognebærbusker, mens etter at stien ble steinlagt, er startpunktet flyttet et lite stykke lengre bort. Det er godt merket, med hvite piler i asfalten, og det er dermed ikke vanskelig å finne fram.
Stien er nå altså åpnet igjen, i en tryggere og mer tilgjengelig form, etter at sherpaer ble leid inn for å bygge en trapp i fjellet. Trappa er riktignok ikke helt ferdig (sommeren 2019), det er ca 100 meter igjen øverst mot toppen, men kommunen håper å kunne ferdigstille trappen i 2020. Oppover i trappa har sherpaene laget sittebenker hvor man kan “ta en pust i bakken” eller rett og slett bare nyte utsikten.
Flere steder kunne man se hvor stien mest sannsynlig gikk tidligere, og vi kunne godt forstå at det hadde vært flere ulykker her tidligere. Og selv om stien nå er lagt i trapper, er det likevel viktig å trå forsiktig. Det er en bratt fjellside og et feiltrinn her kan være ganske skummelt.
Det var en helt magisk kveld, denne kvelden vi gikk til Reinebringen. Vi hadde gledet oss så mye til å komme til Lofoten, og vi hadde håpet på at vi skulle være heldige med været, men at det skulle være så godt og varmt, og i tillegg vindstille, var bare noe vi kunne drømt om. Selve turen til Reinebringen, går opp på skyggesiden på kveldstid, og det er noe av dette jeg synes var så fascinerende med turen. Da vi kom opp på første utsiktspunkt, opplevde vi nemlig å få en virkelig “wow-følelse”. Egentlig hadde jeg ikke sett så mange bilder fra Reinebringen på forhånd, og vi visste dermed ikke så mye om hvilken utsikt som ville møte oss. Dette gjorde opplevelsen enda mer spesiell.
For utsikten vi fikk på første platå er virkelig magisk, en utsikt som nesten tar pusten fra en, og som jeg tror har festet seg på minnet for alltid. Sollyset fra vest, ga et utrolig fint lys ned mot Reine, og vi klarte nesten ikke å løsrive oss for å gå videre.
Med blikkstille vann, ikke en sky på himmelen og med utsikt mot hav, fjord og fjell, kjente jeg virkelig på den magiske lykkefølelsen ved å få oppleve denne turen, og man får nesten lyst til å juble av synet som møter deg, slik det står beskrevet i turboka om Lofoten.
Vi hadde i underkant av 50 høydemeter igjen til toppen, men vi klarte altså nesten ikke å løsrive oss fra utsikten. Og dette måtte selvfølgelig også foreviges med x antall bilder, noe dette blogginnlegget også bærer preg av. For det er jammen ikke lett å velge ut bilder av et slikt fotomotiv.
Siste stykket opp, til selveste topp-punktet av Reinebringen på 448 moh er gjort unna på drøye 10 minutter. Underlaget her kan være noe glatt og sleipt, siden dette foreløpig er et parti uten trapper, men det er helt overkommelig så lenge man går forsiktig. Fra toppen får man god utsikt til hvordan E10 slynger seg gjennom holmer og skjær videre mot, Flakstadøy, Vestvågøy, Gimsøy og Austvågøy som er øyene som utgjør Lofoten. Det er kun på Moskenesøy man kan få utsikt mot hele Lofotveggen, og med knallblå himmel var det ikke noe annet enn et vakkert syn.
Et syn som er vanskelig å beskrive med ord.
Det er omlag 800-1000 personer hver dag, som går opp Reinebringen i høysesongen, og mange turister reiser til Lofoten for å oppleve nettopp den spektakulære utsikten herfra. Det var ikke så aller verst mange på toppen denne kvelden, noe som egentlig passet oss ganske bra. Noe av sjarmen med å gå på tur er jo nettopp å kunne kjenne på stillheten og bare nyte øyeblikket, men når man oppsøker en slik topp som denne, kan man jo ikke akkurat forvente å få stedet for seg selv.
Mot øst kunne vi så vidt skimte fjellene i Steigen i det fjerne.
Og mot vest var solen på vei ned bak fjellene.
Dersom man har lyst på en lengre tur, er det mulig å fortsette turen videre vestover, over eggen mot neste topp-punkt. Stien her er tydelig, men smal. Vi valgte å stoppe turen her, da vi var veldig fornøyde med dagens turmål. Et Fantastisk Turglede-øyeblikk som vil bli på min topp 10 favoritt-tur-liste for alltid.
Fornøyde og glade trippet vi lett nedover trappen og tilbake mot Reine sentrum. Vi lurte på om noen av de andre turene vi ville komme til å gå i Lofoten disse dagene, ville kunne måle seg med denne turen. Det var nesten vanskelig å tro, men det skulle vise seg å bli flere slike magiske turglede-øyeblikk i Lofoten denne ferien.
