I høstferien har gjerne snøen begynt å legge seg på de høyeste fjelltoppene. Dersom man likevel har lyst på en fottur i fjellet, kan det være lurt å velge topper som er under 1500 moh. Rundemellen er en slik fin høst-tur, som er kjent for å ha en av Valdres beste utsikter. Med sine 1345 moh, er den derfor et eksempel på at man ikke nødvendigvis må opp på de høyeste toppene for å få flott utsikt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Rundemellen har en karakteristisk form, den er derfor lett å få øye på, og kan ses fra mange steder i Valdres. Jeg har lagt merke til denne fjelltoppen mange ganger på vei til Jotunheimen, men jeg har aldri festet meg ved at det er dette som er Rundemellen.

Det er mulig å gå turen fra flere utgangspunkt; enten fra Turrsjøen, Rabalen eller Øyanglia. Turen fra Rabalen er den lengste varianten med ca 2 – 2,5 timer opp. De to andre alternativene er beregnet til ca 1 time opp til toppen.

Vi valgte å gå turen med utgangspunkt fra Øyanglia. Dette er en fin familietur på ca 3 km en vei og med en stigning på ca 340 høydemeter. Selv om det ikke er en lang tur, bør den ikke undervurderes, da partiet før man når toppen er ganske bratt. Selve toppunktet derimot er relativt flatt og ganske langstrakt.

For å komme til Øyanglia, følg Rv 1 fra Fagernes. Etter ca 15 km ta av til høyre mot Rogne Øvrebygd/Rabalen. Følg veien mot Rabalen ca 2 km til man kommer til en bom. Kjør gjennom bommen (dette koster 50 kr – det er mulig å betale med kort) og følg veien innover mot Fiskeløyse – Øyangen. Midt ved det store vannet, følger man skilt mot Øyanglie/Rundemellen opp til høyre ved et lite hyttefelt. Nederst i veien er det en litt større parkeringsplass som er merket. Det kan være litt kronglete å finne fram, jeg vi derfor anbefale å bruke UT-appen for å orientere seg hvor man er i området. Der vi parkerte var det satt opp et tre-skilt merket Rundemellen.

Første delen av turen går på en gjengrodd traktorvei som deretter går over i en tydelig sti, i en åpen bjørkeskog. Det hadde lagt seg et lett snølag i terrenget som utgjorde en kontrast til høstfargene. Det minnet om at vinteren mest sannsynlig ikke var langt unna, men at høsten ikke helt hadde gitt slipp enda.

Det var en fin høstdag og med solen som skinte på selveste Rundemellen, så det ut til at den hadde fått et lett melisdryss over seg. Det er mange fine steder langs stien ved bjørkeskogen, hvor man kan ta en liten pause i le for vinden, før man kommer over tregrensa og hvor terrenget blir mer åpent.

I øvre delen mot selve toppen, er stien vardet. Det lønner seg å følge godt med på neste varde, da det kan være litt lett å miste retningen på tråkket. Men det er uansett ikke vanskelig å finne fram, så lenge man beveger seg oppover i steinura. Topp-platået er nemlig temmelig langstrakt og man får straks øye på alle vardene bortover mot hovedvarden når man kommer over den bratteste kneika, se bilde under.

Og man er heller ikke i tvil om hva som er topp-punktet, når man ser den store varden et godt stykke bort. Rundemellen har virkelig en fantastisk utsikt i alle retninger. På en godværsdag som denne kunne vi blant annet se til Gaustatoppen i Telemark, Hallingdal, Hemsedalsfjellene, fjellrekka i Jotunheimen og Synnfjell.

Som en hjelp til å orientere oss hvor de ulike fjelltoppen ligger, benyttet vi retningsskiva som er avbildet under.

Det er også en postkasse på toppen hvor man kan skrive seg inn.

Det blåste friskt på toppen, så det ble ikke lange pausen før vi begynte på tilbaketuren samme vei som vi kom. Vi hadde planlagt å finne en fin rasteplass nede i bjørkeskogen, og forhåpentlig finne et lunt sted hvor vi også kunne kjenne sola varme.

Det var litt vemodig å tenke på at dette kanskje ville bli den siste topp-turen for i år. Samtidig kunne jeg tenke tilbake på alle de Fantastiske Turgledene jeg hadde fått oppleve denne sesongen. Det har virkelig vært en begivenhetsrik tur-sesong. Og selv om topp-tursesongen til fots gikk mot slutten, så er det mange andre turgleder man kan planlegge gjennom hele året.

Nede igjen i bjørkeskogen var det igjen “blitt” høst, og det var godt å sette seg ned for en liten pause og en matbit. Og så er det jo slik at maten smaker jo alltid best ute.

Å komme meg opp på toppen av Rasletinden, er noe jeg har snakket om lenge. Dette er en av de lettest tilgjengelige 2000-meters toppene i Norge, og jeg har mang en gang speidet etter denne toppen, da jeg har passert på riksvei 51 over Valdresflya. Det var nå tid for den årlige jenteturen tidlig på høsten, og siden jeg har vært så privilegert til å få lov til å plukke ut turmål på disse jenteturene, falt valget dermed på Rasletinden denne gangen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Rasletinden eller Rasletind som den også blir kalt, ligger mellom Leirungsdalen og Bygdin i Jotunheimen. Turen starter ca 1400 moh ved gamle Valdresflya vandrerhjem, langs riksvei 51, hvor det er mulig å parkere. På andre siden av veien er det en stor varde og skiltet mot Rasletinden. Det er flere alternative ruter til toppen, så det kan være lurt å være litt oppmerksom idet stien deler seg. Vi fulgte den T-merkede stien over Flye, opp Steindalen og videre opp til fortoppen Østre Rasletinden 2010 moh og derfra videre til selveste topp-punktet 2105 moh. Det er satt opp i overkant av 150 varder fra Valdresflya og opp til Rasletinden, så det er ikke vanskelig å finne veien, med mindre det er dårlig sikt, som det ofte kan være i dette området. Rasletinden består altså av to topper, hvor den vestre og høyeste toppen ligger på grensen mellom kommunene Vang i sør og Vågå i nord, og hvor den østre grenser mot Øystre Slidre. Alle tre kommunene ligger i Oppland fylke.

Turen kan fint gås med turvante barn og er beregnet til drøye 3 timer opp. Men vær oppmerksom på at ved tåke kan det være vanskelig å se neste varde selv om det bare er ca 50 meter mellom hver. Dessverre var det en del tåke over 2000-meters toppene i området denne dagen og jeg fryktet at vi ikke ville komme til å få noen særlig utsikt på toppen. Mot sør hadde vi foreløpig god utsikt til Bitihorn, se bilde over.

Første delen av turen går i flatt terreng innover Flye. Her er det noen bløte partier hvor det er lagt ut planker man kan gå på. Deretter møter man på lett stigende terreng innover Steindalen, og etter ca 1 time hadde vi beveget oss såpass opp i høyden at vi fikk flott utsikt ned mot Besseggen, til venstre i bildet over.

I den retningen vi skulle gå, var det derimot ikke mye til utsikt. Selv om tåka beveget seg hele tiden og det noen ganger så ut til å lysne, ble jeg mer og mer usikker på om det ville være mulig å se noe som helst fra toppen. Men det var utrolig deilig å være på tur igjen likevel, Fantastisk Turglede er det uansett!

Herfra og opp til første fortopp begynte stigningen å gjøre seg gjeldende, men ikke verre enn at det er lett klyving opp fjellsiden. Selv om tåka lå tykkere og tykkere etterhvert som vi beveget oss oppover, var det ingen problem å følge merkingen.

Dette var første helgen i september, men nå møtte vi plutselig på skikkelig vintervær, og det kunne nesten like gjerne ha vært midt på vinteren. Dette er nok en påminnelse om hvor fort været skifter i fjellet og hvor viktig det er å ha med seg godt med varme klær. Vi møtte på noen som hadde valgt å snu, men vi var temmelig samstemte på at vi gjerne ville nå dagens turmål.

Og plutselig, etter snaue 3 timer nådde vi Østre Rasletinden 2010 moh. Herfra hadde vi bare en drøy halvtime igjen til selveste Rasletinden i et relativt flatt til svakt, stigende terreng. Det var ikke veldig folksomt på denne topp-turen denne dagen, men det var likevel tydelige spor i snøen som vi kunne følge.

Og så, endelig nådde vi toppen av Rasletinden etter ca 3,5 timer. Sola prøvde å trenge seg gjennom tåkeskyene, og jeg fikk et ørlite håp om at det skulle sprekke opp og belønne oss med fantastisk utsikt i alle retninger. Utsikten skal visstnok være en av de beste i landet, hvor det på en klarværsdag, skal være mulig å se nesten helt til Oslo. Litt usikker på om det kan være mulig, men det ville i hvert fall vært flott utsikt mot Gjendealpene, mot Dovrefjell mot nord og Rondane mot nordøst.

Det ble en kort og litt kald pause på toppen, før vi begynte på tilbaketuren samme vei som vi kom opp. Rasletinden er også en populær ski-topp. Når Valdresflya åpner i månedsskiftet april-mai, er det mange som tar turen hit for å gå på ski. Dette er noe jeg har som turønske i 2020.

Det snødde fortsatt et godt stykke på vei nedover, men plutselig oppdaget vi hvor vær-skillet gikk. Her oppe hvor vi stod, var det fortsatt vinter, mens nede i dalen var det høsten som var gjeldende.

Da vi kom ned i Steindalen igjen var altså vinteren plutselig borte og temperaturen en helt annen. Det er fascinerende hvordan noen få høydemeter gjør en så stor forskjell værmessig.

Vi nærmet oss slutten av denne turen, og jeg ble gående å tenke på hvor utrolig avkoblende slike fjellturer er. Hvor tiden er ubetydelig og hvor det eneste som betyr noe er hva du opplever her og nå. En liten pause fra hverdagens forventninger og forpliktelser. Slike avkoblinger bør man unne seg ganske ofte med de du er glad i. Jeg kaller det Fantastisk Turglede.