I høstferien har gjerne snøen begynt å legge seg på de høyeste fjelltoppene. Dersom man likevel har lyst på en fottur i fjellet, kan det være lurt å velge topper som er under 1500 moh. Rundemellen er en slik fin høst-tur, som er kjent for å ha en av Valdres beste utsikter. Med sine 1345 moh, er den derfor et eksempel på at man ikke nødvendigvis må opp på de høyeste toppene for å få flott utsikt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Rundemellen har en karakteristisk form, den er derfor lett å få øye på, og kan ses fra mange steder i Valdres. Jeg har lagt merke til denne fjelltoppen mange ganger på vei til Jotunheimen, men jeg har aldri festet meg ved at det er dette som er Rundemellen.

Det er mulig å gå turen fra flere utgangspunkt; enten fra Turrsjøen, Rabalen eller Øyanglia. Turen fra Rabalen er den lengste varianten med ca 2 – 2,5 timer opp. De to andre alternativene er beregnet til ca 1 time opp til toppen.

Vi valgte å gå turen med utgangspunkt fra Øyanglia. Dette er en fin familietur på ca 3 km en vei og med en stigning på ca 340 høydemeter. Selv om det ikke er en lang tur, bør den ikke undervurderes, da partiet før man når toppen er ganske bratt. Selve toppunktet derimot er relativt flatt og ganske langstrakt.

For å komme til Øyanglia, følg Rv 1 fra Fagernes. Etter ca 15 km ta av til høyre mot Rogne Øvrebygd/Rabalen. Følg veien mot Rabalen ca 2 km til man kommer til en bom. Kjør gjennom bommen (dette koster 50 kr – det er mulig å betale med kort) og følg veien innover mot Fiskeløyse – Øyangen. Midt ved det store vannet, følger man skilt mot Øyanglie/Rundemellen opp til høyre ved et lite hyttefelt. Nederst i veien er det en litt større parkeringsplass som er merket. Det kan være litt kronglete å finne fram, jeg vi derfor anbefale å bruke UT-appen for å orientere seg hvor man er i området. Der vi parkerte var det satt opp et tre-skilt merket Rundemellen.

Første delen av turen går på en gjengrodd traktorvei som deretter går over i en tydelig sti, i en åpen bjørkeskog. Det hadde lagt seg et lett snølag i terrenget som utgjorde en kontrast til høstfargene. Det minnet om at vinteren mest sannsynlig ikke var langt unna, men at høsten ikke helt hadde gitt slipp enda.

Det var en fin høstdag og med solen som skinte på selveste Rundemellen, så det ut til at den hadde fått et lett melisdryss over seg. Det er mange fine steder langs stien ved bjørkeskogen, hvor man kan ta en liten pause i le for vinden, før man kommer over tregrensa og hvor terrenget blir mer åpent.

I øvre delen mot selve toppen, er stien vardet. Det lønner seg å følge godt med på neste varde, da det kan være litt lett å miste retningen på tråkket. Men det er uansett ikke vanskelig å finne fram, så lenge man beveger seg oppover i steinura. Topp-platået er nemlig temmelig langstrakt og man får straks øye på alle vardene bortover mot hovedvarden når man kommer over den bratteste kneika, se bilde under.

Og man er heller ikke i tvil om hva som er topp-punktet, når man ser den store varden et godt stykke bort. Rundemellen har virkelig en fantastisk utsikt i alle retninger. På en godværsdag som denne kunne vi blant annet se til Gaustatoppen i Telemark, Hallingdal, Hemsedalsfjellene, fjellrekka i Jotunheimen og Synnfjell.

Som en hjelp til å orientere oss hvor de ulike fjelltoppen ligger, benyttet vi retningsskiva som er avbildet under.

Det er også en postkasse på toppen hvor man kan skrive seg inn.

Det blåste friskt på toppen, så det ble ikke lange pausen før vi begynte på tilbaketuren samme vei som vi kom. Vi hadde planlagt å finne en fin rasteplass nede i bjørkeskogen, og forhåpentlig finne et lunt sted hvor vi også kunne kjenne sola varme.

Det var litt vemodig å tenke på at dette kanskje ville bli den siste topp-turen for i år. Samtidig kunne jeg tenke tilbake på alle de Fantastiske Turgledene jeg hadde fått oppleve denne sesongen. Det har virkelig vært en begivenhetsrik tur-sesong. Og selv om topp-tursesongen til fots gikk mot slutten, så er det mange andre turgleder man kan planlegge gjennom hele året.

Nede igjen i bjørkeskogen var det igjen “blitt” høst, og det var godt å sette seg ned for en liten pause og en matbit. Og så er det jo slik at maten smaker jo alltid best ute.