Pionerruta til Falketind 2068 moh, Midtre Stølsnostind 2001 moh og Stølsnostind 2074 moh

Jeg har gledet meg skikkelig til å fortelle om turen vår til Falketind. Dette ble virkelig en drømmetur fra start til slutt! Det er nesten så det er vanskelig å gjenfortelle, det må rett og slett bare oppleves. Men jeg skal gjøre et forsøk på å beskrive denne fantastiske turen og opplevelsen vi hadde!

Turen til Falketind fikk jeg i 40-årsgave av min kjære mann. Da jeg gikk Uranostind for to år siden, fikk jeg høre om pionerruta til Falketind. Falketind er så godt som “nabotoppen” til Uranostind. Jeg tenkte at denne toppen ville jeg oppleve en eller annen gang. Så da jeg fikk spørsmålet om hva jeg ønsket meg i 40-års gave var svaret enkelt!

Falketind er en vakker og karakteristisk tind i Jotunheimen. Toppen ligger forholdsvis langt sørvest i Jotunheimen, utenfor nasjonalparken, men innenfor Utladalen landskapsvernområde. Toppen har en imponerende profil, spesielt fra øst og er i dag blant de mer populære toppene i Jotunheimen. Det finnes flere alternative ruter til toppen. Pionerruta er krevende og går både på bre og i landskap med luftige punkter. Dette er en spesielt bratt rute fra Falkbreen og opp østveggen og kan derfor kreve sikring enkelte partier. Ruta anbefales derfor å gås sammen med en fjellfører.

Jeg gledet meg veldig til denne turen, men samtidig var det stor usikkerhet om vi i det hele tatt skulle få gjennomført turen med tanke på de store snømengdene det har vært langt ut på sommeren dette året. Vi hadde i forkant avtalt med føreren, at dersom ikke været tillot det, måtte vi være innstilt på en alternativ tur til en annen fjelltopp.

Vi ankom Tyinholmen fjellstue fredag kveld i regn og tåke, og vi visste fortsatt ikke om det ville være mulig å gå Falketind. Værutsiktene var noe bedre for lørdagen, men vi begynte å tvile på om det ville la seg gjøre.

Tidlig lørdag morgen våknet vi, utrolig nok til sol fra klar himmel. Det var nesten ikke til å tro at vi skulle ha så flaks med været. Vi møtte vår fjellfører til frokost, som kunne bekrefte at det ville bli tur til Falketind. Jeg kjente sommerfuglene i magen, men tenkte at dette kunne ikke bli annet enn en Fantastisk Turglede-dag!

Med stegjern, isøks, tau og godt med mat og drikke i sekken, dro vi, en gruppe på 5 turglade folk, fra Tyinholmen ved 9-tiden. Vi kjørte et stykke på grusveien innover Koldedalen til vi kom til Koldedalsvatnet, hvor vi parkerte og begynte på stigningen opp mot Falkebreen.

Turen opp til Falkbreen/Snøggeken gikk stort sett på snø. Vi gikk i et rolig, men jevnt tempo og kjente solen varmet i ryggen. Det gikk ikke lang tid før vi måtte stoppe for å få av oss litt tøy og fylle på med drikke. Vi møtte på et annet turfølge som også ville benytte den flotte dagen til å bestige Falketind.

Et lite stykke opp på Falkbreen kunne vi beundre Falkungen i front og Falketind rett bak.

Vi gikk et lite stykke til før vi gjorde oss klare med sikring av tau på breen. I og med at breen var dekket av mye snø, var det ikke behov for å benytte stegjern. Opplevelsen av å gå på bre ble derfor noe annerledes enn om det hadde vært blåis og synlige sprekker.

Pionerruta til Falketind går, som tidligere nevnt, bratt opp østveggen, og vi var straks klare for å begynne på det bratteste partiet. Ruta går svakt på skrå fra høyre mot venstre, se bildet over.

Ruta har klyveklatring i grad 2, 2+. Om man trenger sikring eller ikke når man skal gå pionerruta er et vanskelig spørsmål. Klatreteknisk er ruta meget enkel, men den er nokså vedvarende og man er avhengig av å finne rett vei. Det er flere steder hvor fall eller utglidning vil være fatalt, så man bør være ganske trygg på foten før man vurderer å gå den usikret. Vi var derfor glad for at vi hadde med oss en kompetent fjellfører som var godt kjent i området og som hadde gått denne turen mange ganger før.

I og med at været var bra og det ikke var vått og glatt i fjellet, valgte vi å begynne klatringen uten sikring.

Jeg har så absolutt ikke høydeskrekk, men etter hvert som vi beveget oss oppover i høyden, begynte vi å kjenne suget i magen. Jeg tenkte på at jeg var i ferd med å bevege meg litt utenfor min egen comfortsone og at konsekvensene av et fall ville være stor. Jeg konsentrerte meg derfor om å ta det rolig steg for steg.

Et stykke opp i fjellveggen, begynte utsikten å bli fantastisk og folkene på breen langt der nede kunne vi så vidt bare skimte.

Godt over halvveis opp i fjellveggen, var vi klare for å sikre med tau siste delen opp til platået. Det lå nemlig et tykt lag med snø på toppen av platået og enkelte steder helte skavelen utover, med en viss mulighet for rasfare.

Det var trangt om plassen på fjellhylla vi hadde til disposisjon, så det gjaldt å bevege seg forsiktig. Da alle var klare for neste etappe, gikk vår dyktige fjellfører opp først for å sikre i fjellet oppe på platået. Deretter klatret vi oppover en etter en i “trappen” han hadde laget i snøen.

Vel oppe alle fem, hadde vi nå kommet oss opp på flatryggen ca1900 moh like til høyre for laveste punkt på ryggen mellom Falketind og Austre Stølsnostinden. Utsikten østover var utrolig flott, det var overraskene stille og lite vind her oppe, og vi var klare for en liten matpause i solen!

Turen opp hit hadde gått så radig og vi hadde fortsatt mye igjen av dagen, vi begynte derfor å vurdere muligheten for å få med oss tre 2000 meterstopper på samme dag. Midtre Stølsnostind 2001 moh og Stølsnostind 2074 moh lå bare et steinkast unna, se bilde under.

Men først skulle vi opp på toppen av Falketind i underkant av 200 høydemeter fra platået. Solen varmet godt, så vi måtte få av oss litt klær før vi startet på selve oppstigningen.

Første del gikk på nysnø faktisk. Regnet som kom dagen før, hadde kommet som snø her oppe. Det var ganske bratt og vi måtte lage oss en trapp oppover. For å ikke miste grepet, brukte vi isøksa for å få skikkelig feste oppover.

Vi måtte stoppe litt opp og nyte utsikten. Da kunne vi igjen se ned på turfølget etter oss, som nå kun kunne ses som små fyrstikkmennesker.

Etter en stund kom vi til et snøfritt parti og vi gikk stort sett fra stein til stein opp til toppen.

Vel oppe på toppen med en fantastisk følelse og en vakker utsikt, som måtte nytes i fulle drag. Turen opp til toppen av Falketind hadde virkelig innfridd, for min del, på alle måter.

Fotoshoot hører selvfølgelig også med!

Falketind kan by på en 360 graders panoramautsikt hvor man kan se Koldedalsvatnet, Andrevatnet, Stølsnosbreen og ikke minst alle de vakre fjellene omkring. En Fantastisk Turglede-opplevelse som ikke kan sammenlignes med noen av de andre toppene jeg har vært på tidligere.

Så var vi klare for nedstigningen, tilbake mot platået på flatryggen mellom Falketind og Austre Stølsnostind. Opplevelsen ved å gå nedover føltes helt annerledes enn da vi gikk opp. Det var skikkelig bratt, så vi måtte gå baklengs ned i “trappa” vi hadde laget på vei opp. For hvert steg nedover festet vi isøksa godt i snøen for ikke å miste grepet.

Da vi hadde kommet et stykke nedover, forbi steinrøysa, satte vi oss ned og rett og slett akte nedover. Vi brukte isøksa for å bremse farta og det var utrolig morsomt. Følte ikke helt at jeg hadde bremseteknikken inne, men moro var det likevel.

Vi hadde bestemt oss for at vi ønsket å gå alle tre 2000 meterstoppene, så vi var nå klare for Midtre Stølsnostind. For å komme til Midtre Stølsnostind gikk vi fra Falketinds nordrygg og over Austre Stølsnostinden 1960 moh.

Midtre Stølsnostind er den laveste av toppene som bryter den “magiske” grensen på 2000 moh.

Toppen er pyramideformet med stup mot nordvest og ligger drøyt 500 meter øst for Stølsnostinden.

Turen hit var relativt enkelt og ikke så langt å gå fra platået. Vi var så ivrige på å komme oss til Stølsnostind, at vi rett og slett glemte å stoppe og ta bilder på denne toppen.

Ned vestryggen av Midtre Stølsnostind bød derimot på litt nye utfordringer. Enkelte steder var det ganske så luftige omgivelser og vi måtte sette oss ned for å ake oss nedover.

I passasjen mellom Midtre Stølsnostind og Stølsnostind, ved kanten av Stølsnosbreen, satte vi fra oss sekkene og begynte på siste etappe opp ryggen av Stølsnostind. Herfra og opp var det temmelig bratt, men forholdsvis enkel klyving opp til toppen.

Stølsnostind er en usedvanlig vakker fjelltopp. Omgitt av breer på nesten alle kanter, reiser den seg steilt mot himmelen. På avstand kan det se ut som om toppen er utilgjengelig, men etterhvert som vi nærmet oss, oppdaget vi at det ikke er så umulig likevel, bare man kjenner “stien.”

Vi oppdaget raskt at Stølsnostind er en utrolig utsiktstopp, og på en så fantastisk dag som denne, kunne vi nesten “ta på” tindene i Hurrungane tvers over Utladalen. Fra Stølsnostind hadde vi også god utsikt til Falketind, som vi også nesten kunne ta på!

Turen ned fra skaret mellom de to toppene, gikk i et raskt tempo. Vi sikret med tau og satte opp farten ned på Stølsnosbreen i øst. Breen her var temmelig bratt og et lite stykke ned på breen satte vi oss ned og akte igjen nedover i full fart. Vi passerte dalen mellom Midtre Stølsnostind og toppen Snøggeknosi mot øst i raskt tempo da rasfaren fra vest var tilstede.

Vel forbi Stølsnostindene, like nord for Falkbreen, tok vi av oss sikringen. Vi hadde da gjort unna 700 høydemeter på en drøy halvtime.

Siste delen av turen gikk på snøen ved foten av Falkbreen/Snøggeken i retning Koldedalsvatnet der vi hadde parkert.

Jeg måtte flere ganger stoppe og nyte utsikten av Falketind høyt der oppe, og måtte tenke gjennom hva vi faktisk hadde opplevd denne fantastiske dagen i fjellet.

Etter 10 timer på tur var vi trygt tilbake ved bilen ved Koldedalsvatnet.

Tusen takk til vår fantastiske fjellfører Henning Gladheim for en uforglemmelig tur som jeg vil “leve lenge” på! Og takk til dere to turglade damer! Det var utrolig hyggelig at det var dere som meldte dere på denne turen sammen med oss. Vi kunne ikke vært et bedre turfølge, og kanskje ses vi igjen!

Telttur til Dillingøy i Vansjø

Vi hadde lovet yngstemann i familien en telttur i løpet av sommerferien og ekstra stas var det at vi fikk selskap av våre turglade venner fra Oslo!

Men hvor i distriktet finnes det gode teltmuligheter. Vi vurderte ulike steder, men fant ut at vi burde velge en lun plass uten altfor mye vind. Været viste seg å bli veldig bra, men dessverre har det ofte vært slik denne sommeren, når det først er fint vær, så blåser det til gjengjeld desto mer.

Valget falt detfor til slutt på Dillingøya som er en øy i Vansjø her i Østfold. Dillingøya ligger i Moss kommune og er Vansjøs største øy.

Den eneste veien å nå øya på fra Moss uten å krysse vann med båt, går gjennom Våler kommune. Siden vi ikke har båt, måtte vi derfor benytte bilen. Rett før butikken på Sperrebotn tok vi av til høyre, og fulgte skiltingen mot Dillingøy. Vi parkerte ved Viken hotell som ligger på østsiden av øya.

For å komme til leirplassen på vestsiden av øya, gikk vi grusveien gjennom Dillingøy gård. Etter en drøy halvtime i rolig tempo, fulgte vi stien i ytterkanten av jordet, for deretter å dreie mot høyre ned mot vannet.

Leirplassen har fått navnet Havnahuken og er gjort i stand av Den norske turistforeningen. Her er det en gapahuk med plass til 6 og leirplass for 2 mellomstore telt. Plassen har utedo, godkjent ildsted/grill, ved, sagkrakk og sag.

Plassen ligger noen få meter fra vannet og har også fine fiske- og bade-muligheter.

Da vi kom fram til leirplassen, var det mange proskjekter på gang; “montering” av slakk line, som umiddelbart vekket konkurranseinstinktet hos de fleste av oss, oppsetting av telt, og matlaging og kokkelering av hamburgere på stormkjøkken.

For de tøffe gutta ble det også noen forfriskende bad i løpet av ettermiddagen/kvelden. Da var det godt å kunne varme seg ved bålet etterpå. Barna var ivrige bålsjefer og samarbeidet godt for å holde liv i bålet hele kvelden.

Så var det klart for dagens dessert; pannekakesteking som alltid smaker ekstra godt i det fri.

Det beste med slike turer er å se at barna koser seg ute i naturen, at man kan være ute hele dagen og stillheten man opplever. Det var ikke mange folk å se, bortsett fra noen forbipasserende båter i ny og ne. Vi hadde plassen helt for oss selv og vi nøt det!

Fiskelykken måtte også prøves, men ingen Vansjøgjedder lot seg lure til å bite på kroken denne kvelden.

Solnedgangen var virkelig flott og det var straks leggetid for små og store.

Da vi våknet etter en god natts søvn var det på nytt klart for litt kokkelering. “Cowboyfrokost” bestående av stekte egg, pytt i panne og rundstykker hører også med på telttur og smakte virkelig godt denne morgenen.

Etter litt lek og moro, var vi klare for å pakke sammen og “gi fra oss leirplassen” til en ny familie som kom padlende. Selv om vi bare hadde overnattet en natt, føltes det nesten som om vi hadde vært på en liten ferietur. Nok en Fantastisk Turglede!