Jeg samler på Fantastiske Turgleder og det er ikke så ofte jeg går den samme turen flere ganger. Men fjellet kan virkelig vise seg fra forskjellige sider avhengig av været, og turen til Bitihorn er et godt eksempel på det. Ekstra gøy er det å nå en fjelltopp i strålende sol med utsikt i alle himmelretninger!
Turen til Bitihorn gikk vi i fjor høst, en litt annen årstid enn vi er i nå. Jeg ligger dessverre litt etter i bloggingen og det skal jeg prøve å gjøre noe med nå!
Bitihorn ligger, som sikkert mange kjenner til, i fantastiske Jotunheimen, en liten biltur unna Beitostølen. Det er en helt overkommelig topp beregnet til 4-5 timer. Toppen er kjent for sin karakteristiske form og navnet benyttes også som navn på noe av Norrønas turtøy.
Når jeg nå tok fram bildene fra turen til Bitihorn, fikk jeg raskt tilbake minnene fra denne flotte turen i høstferien i fjor. Sommeren hadde vært fantastisk turmessig og jeg var på ingen måte mettet på turopplevelser!
Vi hadde planlagt et stopp på Beitostølen med bob-bane-kjøring, før vi skulle ta fatt på turen opp til toppen av Bitihorn. På toppen av heisen ved bob-banen kunne vi se rett over til selvste toppen av Bitihorn. Det var et flott skue, med knallblå himmel og nydelige høstfarger!
Vi startet turen fra parkeringsplassen rett overfor sameleiren, ca 10 km fra Bygdin. Det er også mulig å gå turen opp fra Båtskaret, men dette er en betydelig brattere variant.
Vi fulgte den T-merkede stien slakt innover dalen i et ganske gjørmete terreng. Det hadde snødd på toppene denne natten, så vi regnet med at det hadde kommet som regn her nede. Det var ikke så praktisk med en hvit hund, som etterhvert ikke var så hvit lenger. Vi fikk en del kommentarer på dette innover på stien, men han er jo "vaskbar," så hva gjør vel det, så lenge han koser seg på tur.
Første del av turen er godt merket, men etterhvert går terrenget mer og mer over til stein, og det kan da være litt vanskeligere å se T-ene. Utsikten herfra er fantastisk. Jeg begynner å bli godt kjent i området og det er gøy å kunne peke ut de fleste toppene. Det er samtidig en god følelse å føle seg "hjemme" i dette landskapet.
Siste del av turen gikk jeg alene opp til toppen. Vår 10-åring var ikke så motivert for topptur denne dagen og da "vant jeg billetten" om å få gå opp til toppen. Vi er opptatt av å ikke ødelegge turgleden til vår sønn, og presser han derfor ikke hvis han ikke er motivert. Mest sannsynlig er han mer motivert for neste tur.
Ivrig hastet jeg videre opp mot toppen. Underlaget var mer og mer dekket av snø jo lengre opp jeg kom. Enkelte steder var det litt sleipt og glatt og jeg prøvde å ta det med ro. Men med "topptur-syke" og utsiktsabstinens (he, he) var ikke dette så lett.
Så kom mastene på toppen til syne og jeg kunne se varden på toppen. Selve toppen er ikke like uberørt og vakker, som mange av de andre fjelltoppene jeg har vært på. Mastene og søylen (som jeg er usikker på hva benyttes til) ødelegger noe, men til gjengjeld er utsikten storslått. Man kan se store deler av Jotunheimen og Valdres herfra.
Det bratte stupet ned mot Båtskaret gir litt sug i magen, så det gjelder å holde seg godt innenfor kanten. Nå går det riktignok ikke rett ned, da det som tidligere nevnt er mulig å komme seg opp denne veien, men det er viktig å ha respekt for slike høyder likevel.
Jeg stod en stund helt alene og nøt utsikten. Dette er virkelig Fantastisk Turglede på sitt beste. Det var begynt å bli godt ut på ettermiddagen og solen var på vei ned. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde tatt denne turen på nytt, glad for å oppleve slik en fantastisk utsikt i et område jeg "elsker."
På turen ned prøvde jeg å være ganske rask, siden gutta ventet langt der nede. Men jeg fant fort ut at det ikke var så lurt. Det var temmelig sleipt og glatt på steinene og jeg hadde lyst til å komme meg helskinnet ned, noe jeg gjorde etter snaue 4 timer på tur. For en fantastisk tur, for et fantastisk landskap, for noen fantastiske fjell, for et fantastisk land Norge er! Jeg gleder meg allerede til neste Fantastiske Turglede!
