Vi var fortsatt ivrige etter en ny tur denne fjerde dagen i Lofoten. Vi var vel kanskje litt opptatt av at vi ikke skulle gå glipp av “noe.” Men det vil jeg påstå at man ikke gjør i Lofoten, da alle turene er fantastiske på sin måte og absolutt innfrir forventningene uansett. Dersom man ikke skal gå glipp av noe i Lofoten, må man nok være her i månedsvis, for å få med seg “alt.”

Vi spurte likevel en av de som jobbet på campingen vi bodde på, hvilken tur vi måtte gå, når vi først var her på Vestvågøy. Hun innrømmet at hun ikke var noe toppturmenneske, det var mer fisking som var hennes hobby, men dersom hun skulle gå en topptur noen gang, så måtte det bli Mannen. Dette er en tur som har alt, mente hun; utsikt til strand og åpent hav, samt mange flotte fjelltopper rundt og utsikt til store deler av Lofoten. Vi var veldig fornøyde med at vi hadde spurt en lokalkjent, for turen til Mannen var virkelig en spennende og utrolig flott tur.

Turen starter ved Haukland stranden som ligger midt i Lofoten, på nordsiden av Vestvågøy. Dersom man kommer fra Leknes, kjør drøye 10 minutter mot Uttakleiv. Stranden ligger på venstre side rett før Uttakleivtunellen. Her finnes også en stor parkeringsplass og Mannen ses fra parkeringen litt skrått opp mot venstre.

Å komme seg opp på Mannen er en relativt enkel tur, med en jevn stigning hele veien opp mot toppen. Enkelte partier kan være litt luftige, men det er fullt mulig å gå litt på siden av stien for å unngå de “verste” partiene. Vi brukte i underkant av en time opp, så dette er heller ikke en lang tur.

Vi fulgte veien som går opp til høyre ved tunellen. På toppen av bakken tok vi av mot venstre og fulgte kjerreveien et stykke oppover. Etter å ha blitt litt bortskjemt med mange dager med sol og knallvær, var det litt kjedelig med regn og gråvær på denne turen. Men det var meldt bedre vær utover dagen, så vi håpet at regnet skulle gi seg innen vi nådde toppen. Det var godt og varmt likevel, så vi fant ut at vi ikke hadde noe å klage på.

Etter et lite stykke går stien mot venstre langs ryggen av Mannen. Vi var faktisk litt usikre her, da det var et tydelig tråkk også mot høyre. Jeg vil tro at denne stien kanskje leder mot Uttakleiv og Himmeltinden som er nabotoppen til Mannen. Vi hadde nå kommet til partiet som kan oppleves som noe luftig, hvor terrenget skråner bratt ned på høyresiden og går rimelig rett ned på venstresiden. Jeg måtte snu meg og ta bilde bakover, og som man kan se på bildet over, så er stien ganske smal der ute på kanten. Enkelte partier er det også lett klyving og litt sleipt, spesielt på en fuktig dag som denne.

Vi hadde nå kommet såpass høyt at vi fikk utsikt mot både Haukland- og Uttakleivstranden på hver side av fjellet. Regnet hadde gitt seg, men vi var uansett veldig enige om at Fantastisk Turglede opplever man uansett vær. Vi ble gående å snakke om turene vi hadde gått hittil og at de var fine på hver sin måte. Det som var spesielt spennende med denne turen, som vi ikke hadde opplevd på de andre turene i Lofoten, var nettopp det smale partiet hvor man kan kjenne på litt sug i magen.

Så var vi altså framme på toppen etter en snau time. Jeg vil tro at denne turen egentlig er veldig populær, men på grunn av det noe dårlige været, fikk vi toppen helt for oss selv en god stund.

Når man kommer på toppen av Mannen, blir man nesten trollbundet, for her får man en helt utrolig utsikt over noe av det fineste Vestvågøy og kanskje Lofoten har å tilby. Blikkfanget er først og fremst Hauklandstranden ned mot sør, men også Uttakleivstranden på nordsiden av Mannen er et flott skue. For ikke å snakke om den endeløse horisonten man ser mot vest og alle de vakre fjellene omkring. Utsikten hadde nok presentert seg enda flottere med bedre vær, men vi ble imponert likevel og var glad for at vi hadde fått oppleve denne turen også.

Med samme startpunkt som Mannen, ser man Himmeltinden mot øst; den høyeste toppen på Vestvågøy med sine 962 moh. At denne toppen er over dobbelt så høy som Mannen, var ikke så lett å se fra der hvor vi stod. Dette er en betydelig lengre tur, da man skal bevege seg enda 562 høydemeter opp. Selv om det hadde vært litt fristende å gå denne turen i samme slengen, var vi enige om at det får bli neste gang. For det er i hvert fall sikkert, at vi skal tilbake til Lofoten.

Også noen sauer beitet i skråningen ned mot Uttakleiv, uten å la seg bemerke med alle turistene som passerte. Det begynte nemlig å komme en del folk oppover, da vi var på vei ned igjen. De hadde nok kanskje fulgt med på værmeldingen og fått med seg at været skulle lette utover dagen. Dette var enda et tegn på at i Lofoten går man på tur uansett, uavhengig når på døgnet.

Turen ned går altså samme vei som vi gikk opp. Nede på stranden var det liv og røre, men arrangementer av ulike slag. Dersom det hadde vært strålende sol, ville det kanskje fristet med et bad på denne stranden som tidligere har blitt kåret til Norges fineste strand. Men det får også bli en annen gang, tenkte vi.

Etter flotte dager på Moskenesøy, beveget vi oss videre nordover mot Vestvågøy, klare for nye oppdagelser. Vi kunne jo ikke ligge på latsiden i dette flotte turparadiset. I følge lokale folk vi snakket med, er Vestvågøy ofte “plaget” av mye tåke. Det var en del tåke som kom sigende også denne dagen, men det stoppet ikke oss, vi hadde nemlig valgt oss ut Offersøykammen som turmål.

Offersøykammen beskrives, i “Turguide Lofoten,” som en av Vestvågøys kanskje mest brukte tur, til trening og nytelse for både store og små. Den har en høyde på 436 moh, og betegnes som enkel, med ca 1 time opp. Jeg vil nok gradere den som enkel/middels, da det er temmelig bratt oppstigning hele veien til toppen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Turen starter ved veiskuldra på E10, rett nedenfor Offersøykammens sørøstside. Om man kommer fra Leknes, følg E10 over Offersøybrua og ta av mot Skreda. Etter ca 600 meter kommer man til en parkering langs veien, men denne har bare plass til 1-2 biler, så vi kjørte ned til rorbuene på nedsiden av E10 og parkerte der. Herfra går det en liten sti opp til hovedveien. Selve stien opp til toppen starter mellom noen busker og trær, og kan være litt vanskelig å finne, da den ikke er merket. Når man først har funnet riktig sti, skrår den noe mot høyre, mot nord, før selve oppstigningen begynner. Herfra er det et tydelig tråkk hele veien opp.

Et lite stykke opp i terrenget, får man flott utsikt mot Offersøystraumen. Tåka kom raskt inn fra havet i øst, og vi begynte å tenke på om vi ville se noe som helst på toppen. Etter å ha opplevd fantastisk utsikt fra både Reinebringen og Ryten, var vi litt gira på å få nyte den imponerende utsikten vi hadde lest at Offersøykammen hadde til omkringliggende fjell.

Men etterhvert som vi kom oppover i høyden, skjønte vi at sjansen for utsikt var relativt liten. Det som til gjengjeld var ganske fascinerende, var at vi begynte å bevege oss over tåkelaget.

Etter allerede ca 1 time, nådde vi toppen, og det må jeg si, det var virkelig et magisk utsyn. Det føltes som om vi hadde kommet til eventyrland. At vi hadde engstet oss for ikke å få utsikt på toppen, var som blåst bort nå, for maken til utsikt har vi vel aldri sett. En utsikt som ikke kan sammenlignes med noen annen utsikt jeg har opplevd på alle mine toppturer.

Vi hadde møtt noen folk på vei opp, men nå hadde vi toppen helt for oss selv. Og med et relativt lite platå, på det øverste topp-punktet, var det nesten like greit, for her stuper toppen drøye 400 meter rett ned i havet. Det var nesten litt lett å glemme, når tåka lå tykk som et teppe litt nedenfor kanten.

Det var virkelig lett å drømme seg bort her, og vi var egentlig bare begeistret for at vi fikk oppleve toppen akkurat på denne måten. Det var absolutt et Fantastisk Turglede-øyeblikk!

Vi tok oss derfor god tid, til å ta masse bilder og bare nyte stillheten.

På en klarværsdag uten tåke, kan man se Hauklandsstranda herfra, som ligger hvit og fin noen kilometer nord for Offersøykammen. Vi hadde ikke helt bestemt turmål for dagen etter, men det skulle vise seg at det nettopp ble Hauklandsstranda som skulle bli vårt utgangspunkt for tur til Mannen, som er neste tur jeg vil skrive om her på bloggen.

Det var på tide å løsrive seg fra utsikten og begynne på nedoverturen. Turen ned går samme vei som vi kom opp.

Tilsammen på denne turen, brukte vi ca to timer, men da hadde vi riktignok brukt lang tid på toppen. Dette er en fin ettermiddagstur, som jeg vil tro er et fantastisk sted for å nyte midnattssola i klarvær.

Tilbake ved parkeringen måtte vi konkludere med, at vi var veldig glade for at vi hadde valgt akkurat denne turen, akkurat denne dagen.