Turen til Gjendehøe er en fin liten tur som passer de aller fleste. Selv om fjellet bare er 1257 moh, så skal man ikke undervurdere denne lille toppturen. Utsikten herfra er nemlig utrolig flott, spesielt denne første helgen i september hvor høstfargene hadde begynt å sette sine spor i landskapet.

Gjendehøe er fjellet som ligger mellom Knutshøe og Besseggen. Herfra har man fantastisk utsikt over Gjendevannet, Gjendesheim og fjellene rundt; både vestover mot Memurudalen og Gjendealpene, sørover mot Valdresflya og østover mot Maurvangen.

Turen opp til toppen tar en snau time, litt avhengig av tempo, og passer derfor godt som en ettermiddagstur eller en dag nummer to tur. Turen til Gjendehøe blir betegnet som en "kosetur," og det kan jeg si meg enig i.

Jeg har som tidligere nevnt, også gått denne turen tidligere, men denne dagen viste været seg fra en mye bedre side enn sist, og jeg gledet meg til å få et enda bedre inntrykk av utsikten på toppen.

Vi startet turen fra riksvei 51, et lite stykke fra avkjøringen til Gjendesheim (mot Valdresflya). Der stien fra Haugseter krysser veien, tar man av til høyre ned en liten grusvei, eller man kan parkere langs riksvei 51 på andre siden av veien, en parkeringslomme med plass til flere biler. Man kan også gå turen fra Gjendesheim, dersom man ønsker det.

Fra parkeringsplassen nederst ved grusveien, går man over et viltgjerde ved en liten koselig hytte, og deretter over en bro før man etterhvert kommer inn på selve stien. Der stien begynner står det skiltet mot Gjendesheim. Man følger denne stien et lite stykke, men når stien skrår av mot høyre mot Gjendesheim fortsetter man rett fram. Stien er ikke T-merket, men det er et tydelig tråkk hele veien, så det er likevel lett å finne fram. Man følger stien langs Gjendehøe på sørsiden av fjellet, og etterhvert skrår stien slakt oppover mot nord i retning Besseggen.

Men før vi kom så langt, måtte vi beundre den koselige, lille seteren vi passerte. Sist jeg gikk her, var det mange sauer på beite, men nå var det ikke en sau å se. Kanskje de hadde forlatt seteren for vinteren. Nå var det jo riktignok ikke vinter enda, men høsten var i full anmarsj og vinteren kan jo nesten komme når som helst i fjellet.

Mot venstre kunne vi se hele Knutshøe på langs og vi drømte oss tilbake til fjorårets jentetur. Dette er også en utrolig flott tur som byr på et par utfordrende partier. Knutshøe blir gjerne kalt "Besseggens lillebror" men den er ikke noe mindre krevende av den grunn. En litt kortere tur, men samtidig et par riktig luftige partier. Dette er faktisk også en tur jeg kunne tenkt meg å gå på nytt og som jeg virkelig anbefaler om man ikke allerede har gått turen.

Etterhvert deler stien seg og vi holdt mot høyre. Jeg tror nok egentlig man kan gå begge veier, da begge stiene fører i samme retning og dermed også mest sannsynlig til toppen.

Det var faktisk en del folk på tur til Gjendehøe denne søndag formiddagen, men ingen Besseggen-tendenser hvor man nesten kan bli gående litt i kø. Det var nok flere som oss, som syntes det var deilig å kunne benytte denne formiddagen til en liten topptur før vi skulle reise hjemover.

Etter ca en halv time fikk vi igjen utsikt til Gjendevannet. Med de flotte høstfargene i forgrunnen, gikk jeg nesten amok med kamera. Men det har jeg faktisk bestemt meg for, at det er mye bedre å knipse i vei, enn å komme tilbake fra tur og tenke at man har tatt for lite bilder. Da er det bedre å heller slette de man ikke vil ha.

Litt facinert av dette bildet over, som nesten ligner et maleri. Dette er tatt innover mot Memurubu.

Bildet under viser Gjendebåten på vei inn mot Gjendesheim. Det begynner å gå mot slutten av båtsesongen for i år, da siste avgang er 7.okt.

Toppen av Gjendehøe er ganske vidstrakt, så dersom man vil få utsikt over Gjendesheim, må man gå et lite stykke fra vardene på toppen, i retning Besseggen.

Med en god stopp på toppen, for en liten matbit og siste mulighet til å nyte deilig fjell-luft, gikk vi samme vei tilbake. Det vil si, vi var faktisk litt usikre på om vi fulgte samme sti ned. Det kan være litt vanskelig å finne stien igjen når man har vært på toppen, men retningen var vi uansett ikke i tvil på, så det er ingen problem å finne veien tilbake.

Jotunheimen har gitt meg mange Fantastiske Turgleder og jeg gleder meg over at flere skal det bli. Så blir det spennende å se om jeg rekker noen flere turer i Jotunheimen før vinteren setter inn. Om ikke, så kan jeg jo alltids ta med meg ski!

Når du har en hel helg til å gjøre noe av det du liker aller best. Til rett og slett bare nyte utsikten av vakker natur, kjenne den friske fjell-luften, få være ute og være i fysisk aktivitet. Når din lidenskap er fjell og fantastiske turgleder. Når stillheten rundt er til å ta og føle på. Sammen med de du bryr deg om. Da kjenner man på en indre glede og takknemlighet over alle de gode stundene man får oppleve ute. Fantastisk Turglede er min lidenskap!

Høsten i fjellet er alltid fantastisk, og jeg hadde gledet meg ekstra til denne turen. Sammen med gode venninner, har dette blitt en utrolig koselig tradisjon. Jeg er så glad for at jeg har venninner som jeg også kan dele Fantastiske Turgleder sammen med.

Dessverre ble det bare to av oss som fikk gått denne flotte turen over Bukkelægeret denne helgen. En tur som jeg også har gått tidligere, bare motsatt vei!

Jeg har tidligere skrevet at jeg sjelden går samme tur flere ganger. Grunnen til det er fordi jeg synes det er gøy å stadig oppleve nye steder. Men ved å gå motsatt vei på denne turen, ble det likevel som en ny opplevelse.

Det at vi valgte å gå motsatt vei, var egentlig litt tilfeldig. Man er avhengig av båt når man skal gå turen over Bukkelægeret, hvis man ikke har planer om å være på tur i fjellet over flere dager. Bukkelægeret er nemlig fjellet som ligger i tilknytning til Besseggen. De fleste tar båten inn til Gjendebu, går over Bukkelægeret og tar båten fra Memurubu tilbake til Gjendesheim, eller går videre over Besseggen etter en overnatting på Memurubu. Men fordi båtavgangene ikke var like hyppige nå på høsten og fordi vi ikke var fristet til å stå så tidlig opp, valgte vi altså motsatt vei. Det betyr at vi tok båten fra Gjendesheim til Memurubu. Det var det utrolig mange andre som gjorde også, men alle, bortsett fra oss, hadde tydeligvis planer om å gå Besseggen.

Det skulle vise seg å være et lurt valg, å gå over Bukkelægeret motsatt vei, vi følte nemlig at vi hadde fjellet for oss selv på denne turen.

Jeg vil også nevne at de har byttet ut Gjendebåten med en ny og flott båt. Man bestiller nå billetter på gjende.no god tid i forkant, for å være sikret å få plass. Man kan kjøpe billett på kaien også, men så populær som denne båten er, vil jeg ikke anbefale å ta sjansen. Det er riktignok plass til 97 passasjerer, men jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å stå igjen på kaia når man har planlagt og er klar for tur.

Bukkelægeret ligger altså mellom Memurubu og Gjendebu i Midt-Jotunheimen. Man har utsikt mot det fantastiske, irrgrønne Gjendevannet så å si på mesteparten av turen. Turen er T-merket og er beregnet til 4-5 timer. Nedstigningen eller oppstigningen, alt etter hvilken vei man går, er temmelig bratt, med sikring av kjetting på de bratteste partiene. Det er ikke stup rett ned, da fjellsiden er dekket av vegetasjon, men dersom man har skikkelig høydeskrekk, vil jeg nok kanskje ikke anbefale turen. Det er riktignok mulig å gå "omveien" om Storådalen, men dette er en del lengre tur.

Fra Memurubu gikk vi på en bru over elven Muru og startet på den bratte oppstigningen til Sjugurdtinden.

Som alltid, blir man ekstra opptatt av været når man skal på en slik tur, men det så ikke ut til å skulle bli noen bekymring denne dagen. Etter mye regn og en relativt grå høst hjemme, så det nå ut til at vi skulle få se Gjendevannet bade i sol.

Memurubu ligger 1008 moh og Sjugurdtinden 1490 moh. Vi unnagjorde 480 høydemeter på en snau time, og fikk dermed veldig raskt flott utsikt mot både Memurudalen og Gjendevannet. Jeg slutter aldri å la meg fascinere av Gjendevannet. Denne dagen var det til og med helt vindstille, og skyene speilet seg så fint i vannet.

Stien opp til Sjugurdtind er tydelig hele veien, men til gjengjeld veldig bratt. Enkelte steder var det stablet steiner som en liten mur, for å hindre at man havner utenfor stien. Stien kan vel ikke karakteriseres som utsatt, men det er likevel såpass bratt at man bør ha kontroll på balansen.

Det var mange timer til båten skulle gå tilbake til Gjendesheim, så vi hadde god tid til både å nyte utsikten og å bare nyte å være på tur. Dette er fordelen ved å velge en tur som ikke er så lang, at man kan ta seg god tid til å suge til seg alle inntrykkene. Det er jo gjerne slik at når man går i et såpass kupert terreng, så blir man også gående å se mye ned for ikke å snuble. Da er det fint å ha god tid, slik at man kan ta mange stopp underveis.

Det var første helgen i september og de første høstfargene hadde begynt å gjøre sitt inntog. Jeg liker dette landskapet spesielt godt på grunn av den rike floraen. Dersom man beveger seg høyere enn 1500 moh går som regel vegetasjonen mer over til stein og gir ikke dette varierte landskapet med mose, lav og lyng.

Turen videre fra Sjugurdtinden, går i et relativt kupert terreng, med flere oppstigninger og nedstigninger underveis. Vi hadde hittil ikke møtt på noe særlig med folk. Enten hadde alle satset på Besseggen denne dagen, ellers så ville vi møte på de som eventuelt gikk motsatt vei etterhvert.

På vei over mot Bukkelægeret passerte vi flere fiskevann; Sjugurdtindtjønne, Grunnevatnet og Langtjønne. Dersom man ønsker å ta et lite fiskestopp, så er dette fullt mulig her. Området egner seg nok også bra hvis man vil telte i fjellet.

Det var nå vi begynte å møte på flere folk. Jeg hadde dermed hatt rett i mine antagelser; at de fleste hadde valgt å gå denne turen motsatt vei. Jeg begynte å bli litt spent på hvordan det ville være å gå den bratte stigningen ned Bukkelægeret, men ingen av oss har høydeskrekk, så det skulle nok gå bra.

Stien er som tidligere nevnt godt merket og godt synlig hele veien. Ved to veiskiller står det skiltet mot Bukkelægeret, men det er også mulig å ta av mot Memurudalen og etterhvert Storådalen. Vi holdt mot venstre ved disse stiskillene og kom etterhvert til Memurutunga.

På platået på Memurutunga er det praktfull utsikt i alle retninger. Mot syd ligger Gjendealpene, med blant annet Tjønnholstinden, Mesmogtinden, Svartdalspiggene og Knutsholstindene på rekke og rad. Det begynner å bli noen år siden jeg var på toppen av Store Knutsholstind, men jeg kan fortsatt godt huske følelsen av å stå på det høyeste punktet av dette mektige fjellet og beundre utsikten av alle de flotte fjellene rundt. Til tross for at vi ikke skulle bestige en topp på denne turen, var utsikten upåklagelig likevel.

Mot nord og øst dominerer Memurutindene, Surtningssue og Besshø, mens Hurrungane strekker seg mot horisonten i vest.

Etter en liten pause, startet vi nå på den smale stien ned mot Gjendebu. Det er altså strekningen mellom Memurutunga og Gjendebu som er selve Bukkelægeret. Lia skråner 400 meter ned mot Gjendevannet. Jeg er ingen ekspert på flora, men jeg har lest at i denne frodige lia vokser det soleier, jonsokblom, tyrihjelm og storkonvall. Rikelig med fuktighet og en berggrunn som gir godt jordsmonn danner grunnlaget for denne artsrikdommen.

Vi hadde fortsatt god tid til båten skulle gå, så vi satte oss rett og slett ned, midt i lia for å beundre alt det vakre rundt oss, og nyte solen som varmet så godt.

På de mest utsatte stedene er det sikret med kjetting og wire som man kan holde seg i, og det gikk egentlig like bra å gå ned som å gå opp.

Da vi hadde kommet oss ned den bratte skråningen, gikk siste delen av turen i lett skogsterreng bort mot Gjendebu, vestover langs Gjendevannet.

Gjendebu ligger i hjertet av Jotunheimen, i vestenden av det irrgrønne Gjendevannet, omkranset av mange spennende topper og breer. Gjendebu er DNT's eldste hytte som ble bygget i 1871. Jeg liker atmosfæren her utrolig godt, beliggende i skjæringspunktet mellom høyfjell og skog. Her er den ingen mobildekning og langt fra allfarvei. Eneste mulighet herfra til sivilisasjonen er til fots eller med båt. Til gjengjeld er Gjendebu et flott utgangspunkt for mange flotte turer. Herfra er det mulig å gå fra hytte til hytte både til Torfinnsbu, Fondsbu og Leirvassbu, eller bare velge seg en topp i området.

Vi hadde en hel time til å nyte dette vakre stedet og jeg var egentlig fristet til å bare bli. Men det var en herlig middag på Hindsæter som ventet på oss, så vi fikk vel ta båten tilbake til Gjendesheim.

Før vi dro fikk vi hilse på tre små bukker som kanskje skulle til seters for å gjøre seg fete:-)

Dagen og turen over Bukkelægeret ble virkelig en Fantastisk Turglede. Det har ingen betydning for opplevelsen at jeg har gått denne turen tidligere, snarere tvert i mot. Man ser og opplever turer forskjellig avhengig av vær og vind, årstid og hvem man går sammen med. Kanskje må jeg revurdere min oppfatning av at jeg ikke ønsker å gå samme tur flere ganger. Dagen etter gikk vi nemlig turen til Gjendehøe, også en tur jeg har gått før. Denne turen kommer som neste innlegg her på bloggen.

Følg meg ellers gjerne på Instagram under navnet; lindalyby

Gaustatoppen er en tur jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, men denne gangen fikk jeg mulighet til å arrangere tur for en herlig 7.klasse-gjeng med foreldre. Det skulle vise seg å bli en vellykket tur, noe jeg er spesielt glad for, siden det var jeg som hadde hovedansvaret for selve turen. Det krever litt mer planlegging når man er 41 stykker som skal dra på tur, men til gjengjeld er det ekstra gøy når alle var fornøyde med denne helgens turopplevelse.

Jeg er glad for å få mulighet til å kunne inspirere og motivere til tur gjennom bloggen min, men det ga samtidig også mersmak å få mulighet til å arrangere tur for en større turgruppe.

Kvitåvatn fjellstue var et perfekt utgangspunkt for turen til Gaustatoppen. Fjellstua ligger 945 meter over havet med utsikt over Kvitåvatnet, og med imponerende utsikt til Gaustatoppen 1883 moh, bare 5 kilometer unna. På Kvitåvatn er det en hyggelig, uformell og avslappet stemning, med utrolig god mat og hyggelig betjening. Her får man også mye igjen for pengene.

Når man skal på tur i fjellet er det viktig å være godt forberedt. Med en så stor gruppe, med såpass ulik erfaring med fjellturer, hadde jeg derfor laget en pakkeliste på forhånd. For at forutsetningene for en Fantastisk Turglede skal være tilstede, synes jeg det er viktig å ha nok, og ikke minst riktig utstyr tilpasset vær og vind.

Vi var mange som hadde fulgt med på værmeldingen i forkant, spente på om været skulle være på vår side. Når man går på topptur er man jo gjerne opptatt av om man får nyte utsikten på toppen, som en bonus på selve turen. Været begynte veldig bra på morgenen, noe som jeg dessverre ofte har erfart at kan føre til at skyene og tåken kommer sigende utover dagen. Det gjorde det også denne dagen, men jeg hadde hele tiden troen på at tåken ville lette. På toppen av Gaustatoppen kan man faktisk se en sjettedel av Norge i klarvær. Det er nesten utrolig å tenke på når toppen "bare" er 1883 moh.

Turen opp til Gaustatoppen kan gås fra flere utgangspunkt. Vi valgte å gå fra Stavsro, hvor turen er beregnet til 2,5 timer opp. Vi måtte kjøre ca 10-15 minutter fra Kvitåvatn fjellstue til parkeringen på Stavsro. Det lønner seg å være tidlig ute, da parkeringen ofte blir fort full. Ellers kan man også parkere langs veien, ca 1 km fra utgangspunktet for turen, men det er da viktig at alle fire hjulene på bilen er utenfor veibanen, for å unngå å bli bøtelagt. Parkeringen på Stavsro koster 100kr.

En del av oss hadde planlagt å ta Gaustabanen ned, vi måtte derfor sette igjen en bil ved parkeringen på Svineroi, der banen kommer ned. Det er mulig å gå fra Svineroi til Stavsro hvis man ønsker å ta banen ned, men ikke har tilgang på flere biler. Men det er et godt stykke å gå, da strekningen er 5 km.

Gaustatoppen er et populært turmål for mange. Dette skyldes nok at det er en relativt lett tilgjengelig topp til tross for sine drøye 700 høydemeter. Denne helgen ble det også arrangert nattevandring og konsert på toppen, på kvelds-og nattestid, så vi tenkte kanskje at det ikke ville være fullt så mange som ville gå turen på dagtid. Men, det skal sies at det VAR mye folk likevel.

Fire Sherpaer fra Nepal var i full sving med å gjøre ferdig porten og trappen nede ved Stavsro. De hadde nok press på seg til å få det ferdig til nattevandringen skulle starte kl 20.00. Sherpaene er innleid av Turistforeningen og Gaustabanen, og hadde også bygget trapper oppe ved turisthytta for å gjøre det enklere å komme seg opp til Gaustatoppen.

Turen fra Stavsro starter med en tydelig og bred sti, som ganske raskt går over til et mer steinete terreng. Stigningen er jevn allerede fra starten, og vi hadde ikke gått langt før vi begynte å få flott utsikt over landskapet rundt. Det er alltid litt vanskelig å kle seg på slike turer, men mitt tips er å være litt kald når man starter. Man blir nemlig veldig fort varm med en gang man begynner på oppstigningen. Det er også viktig at man tar små drikkestopp underveis, for å være sikker på at man får i seg nok væske. Er man ikke vant til å gå slike turer, er det lett å glemme å drikke.

Til tross for at dagen hadde startet med nesten skyfri himmel, hadde tåka altså kommet sigende. Selve toppen var nå fullstendig dekket av tåke, bare innimellom kunne vi få et lite glimt av toppen. Stemningen i gruppa var likevel god, og jeg ble veldig glad da jeg overhørte to av guttene snakke sammen; "Dette er faktisk veldig hyggelig og en veldig fin tur!" Det er jo nettopp det jeg er opptatt av når man har med barn på tur; at de skal få en god opplevelse og at de kanskje får lyst til å gjøre det igjen.

Vi fulgte de røde T'ene hele veien. Tråkket er tydelig hele veien opp, og jeg vil ikke tro at det er mulig å ta feil, men jeg har likevel vent meg til å følge med på merkingen. Jeg har nemlig selv erfart at det er lett å glemme seg bort og plutselig havne utenfor stien.

Med drøye 700 høydemeter er stigningen ganske bratt hele veien, og det siste partiet opp mot toppen kjennes godt i bena. Jeg er virkelig imponert over denne fine turgjengen. Det skal sies at mange ikke har gått en slik fjelltur før, og selv om noen kanskje ble litt slitne underveis, var det likevel god stemning og stor motivasjon til å komme seg til topps.

Plutselig oppdaget vi en liten teltleir et lite stykke fra toppen. Vi var litt forundret over at det er mulig å slå opp telt i et så steinete terreng, men vi var desto mer overrasket over at en hest hadde kommet seg opp dette bratte, steinete og ulendte terrenget.

Da vi hadde gått opp de siste sherpatrappene og kommet opp til platået der Gaustabanen går ned, var det mange som trodde at vi hadde nådd toppen. Her bar det forresten også preg av forberedelser til konserten og nattevandringen, som skulle arrangeres på kvelden, med salg av diverse drikke og snacks.

Men det er altså et lite stykke til, opp til Gaustatoppen turisthytte og platået over hvor man kan nyte utsikten i klarvær. Dette platået ligger 1820 moh og er heller ikke Gaustatoppens høyeste punkt. Da vi kom opp hit var tåken fortsatt så tett, at det ikke var sjans til å nyte noen utsikt. Jeg hadde lagt merke til på veien opp at det bare var selve toppen som var dekket av tåke. Det er jo ikke så rart siden dette var den høyeste toppen i området, men så lenge ikke hele området var tåkelagt, hadde jeg fortsatt troen på at tåken skulle sprekke opp.

Mens vi håpet på at tåka skulle forsvinne, tok vi oss en god matpause og ventet på de siste som var på vei opp. Første pulje hadde brukt ca 2 timer og 20 minutter opp og siste pulje var oppe etter drøye 2,5 timer. Jeg er utrolig imponert over denne gjengen og veldig glad for at vi kunne dele denne Fantastiske Turgleden. Slike felles opplevelser er så viktig for samholdet i klassen.

Hvis man skal nå det høyeste punktet på Gaustatoppen, må man følge eggen bortover bak "tårnet." Sist jeg var på Gaustatoppen kom vi oss aldri helt bort hit. Vi var en god gjeng med både barn og foreldre, som klatret oss bortover eggen. Eggen er ikke et veldig utsatt parti, men krever noe klatring enkelte steder. Fra platået over turisthytta og bort brukte vi ca 20 minutter. Det var en del folk bortover, det ble derfor også litt venting på de smaleste partiene.

Da vi hadde nådd høyeste punkt 1883 moh begynte tåka å sprekke opp. Vi fikk flott utsikt over Rjukan og fjellene rundt. Selv om Gaustatoppen er temmelig "grå" med sitt steinete terreng, må jeg si at det er en fantastisk turopplevelse likevel. Men dersom man foretrekker mer frodig terreng, er det ikke denne toppen jeg vil anbefale først og fremst.

På vei tilbake over eggen lettet tåka mer og mer, og jeg var utrolig glad for at alle fikk oppleve den flotte utsikten, som en god belønning på dagens prestasjon.

Som tidligere nevnt, ønsket mange av oss å ta banen ned. Gaustabanen er en kabelbane som går i en tunnel inne i fjellet. Deretter går man over i en batteridrevet motorvogn som går horisontalt ut av fjellet. Det er mulig å ta banen både opp og ned, men veldig mange velger å gå fjellet opp og ta banen ned, slik som oss.

Gaustabanen ble opprinnelig bygget for å frakte folk og utstyr opp til 1800 meters høyde for montering av radiolinjer. Banen var ferdig i 1958 og fungerte som hovedsender for radio og fjernsyn fra 1960. Kostnadene for byggingen var da 1 million dollar. I dag ville prisen vært så høy at banen aldri ville blitt bygget. De første 50 årene var Gaustabanen også et hermetisk lukket NATO-anlegg.

Banen ble først åpnet for allmen turisme i 2010.

Å ta banen ned er en spennende opplevelse for både små og store. Dersom man ikke orker å gå ned igjen er banen et fint alternativ. Den bruker ca 15 min ned og kan frakte 23 passasjerer pr vogn. På folksomme dager må man beregne en del ventetid.

Det var også en del venting denne dagen, slik at vi som gikk ned til fots var nede ved parkeringen ikke lenge etter de andre. Turen ned går radig, vi brukte ca halvannen time ned. Jeg synes ofte det er mer vrient å gå ned, spesielt i et slikt steinete terreng. Man blir gående å se mye ned, så vi måtte stoppe litt underveis for å få et glimt av utsikten.

Tilbake ved Stavsro etter herlige timer på tur, hadde sherpaene, imponerende nok gjort seg ferdige. De virket fornøyde med eget arbeid og fikk en tommel opp fra meg.

Det hadde nå begynt å strømme på med folk, som gjorde seg klare til nattevandringen. Mange hadde slått teltleir i området rundt og det var kaos med biler og folk overalt. Ikke visste jeg at dette var en stor happening med 7000 besøkende. Det så også ut til at de skulle få flott vær og en vindstille kveld og natt på toppen. Jeg var nesten fristet til å gå opp igjen, men vi dro tilbake til Kvitåvatn fjellstue for en deilig middag og en hyggelig kveld sammen med klassen.

Dagen etterpå våknet vi til et fantastisk vær, med sol fra klar himmel! Vi måtte benytte anledningen til å ta noen fine bilder før avreise.

Utrolig gøy at denne turen ble så vellykket. Gøy å se og høre at mange hadde en god mestringsopplevelse av å ha nådd en topp på 1883 moh, og at det for mange fristet til gjentakelse. Kanskje blir det en avslutningstur til våren for denne fine klassen. Jeg er i hvert fall ikke lei å be når det gjelder å planlegge en ny Fantastisk Turglede. Takk til dere alle som var med på å gjøre dette til en perfekt tur og takk til deg, Pål for lånet av noen av disse bildene:-)