I juli hadde vi noen herlige dager ved Torfinnsbu! Jotunheimen har absolutt et hav av turer å by på, men når man skal planlegge tur med barn, kan det være litt vanskelig å velge en tur som er passe lang. Spesielt nå når vi hadde planlagt å være i fjellet noen dager og dermed skulle bære med oss tung sekk. For barn handler det ofte mer om motivasjon enn at de ikke orker å gå. Da er det viktig å ikke ødelegge denne motivasjonen. Jeg pleier alltid å tenke at det er bedre å heller velge en litt for kort tur enn litt for lang.

Først lurte vi litt på om vi skulle dra på sykkeltur i fjellet, her er det også mange muligheter, men etter litt vurdering fram og tilbake fant vi ut, at utstyrsmessig, var det enklest å velge fottur! Vi bestemte oss dermed for at vi ville starte turen fra Bygdin og gå til Torfinnsbu. Deretter hadde vi tenkt å ta båten videre inn til Eidsbugarden, som er et fint utgangspunkt for fjellturer, men da vi oppdaget at det var Vinjerock akkurat disse dagene, landet vi på at vi bare skulle gå til Torfinnsbu og nyte dagene i området der.

Vinjerock er forøvrig landets største musikkfestival over tregrensa, som sikkert er litt av en opplevelse. Den går over tre dager og arrangeres hvert år. Vi hørte på radioen på vei til fjellet at gjennomsnittsalderen pleide å være 26 år, og vi tenkte derfor at vår gutt på 10 år mest sannsynlig ikke ville ha så mye glede av dette.

Turen fra Bygdin til Torfinnsbu er ca 13,5 km lang, og går i lett og relativt flatt terreng langs Bygdinvannet. Dette er en familievennlig tur som er beregnet til 4-6 timer inkludert stopp, dersom man går i rolig tempo med barn. Mange velger å ta båten Bitihorn fra Bygdin og inn til Torfinnsbu for så å gå tilbake, spesielt hvis man planlegger turen som en dagstur. Vi derimot hadde planlagt å gå fra Bygdin og tilbringe 2-3 overnattinger i fjellet og deretter ta båten tilbake. Denne gangen hadde vi også med oss telt i bagasjen, men vi hadde ikke helt bestemt oss for om vi skulle overnatte på turisthytta Torfinnsbu eller i telt, vi ville se an været før vi bestemte oss.

Foreløpig så det ut til at været skulle holde seg ganske bra, men man kan jo aldri vite med været i fjellet, så vi hadde pakket med oss alt fra shorts og badetøy til lue, votter og regntøy.

Vi parkerte ved Bygdin fjellhotell (parkering koster 40kr pr døgn) og gjorde oss klare til å begynne første etappe, som går ca 3 km på grusvei mot Bygdisheim. Etter en liten stund måtte jeg snu meg tilbake og beundre utsikten tilbake mot Bygdin fjellhotell. Fjellet Synshorn kan så vidt ses til venstre på bildet over. Dette har blitt en populær Via Ferrata-tur for de som vil utfordre klatreferdighetene. Eller man kan gå turen til toppen på vestsiden av fjellet. Dette er en fin 2-3 timers tur, som jeg skal skrive om senere her på bloggen.

Det var ikke så mange folk å se foreløpig, bortsett fra en liten familie hvor barna dristet seg til et bad i det kalde vannet. Jeg kan ikke akkurat si at jeg var fristet til et bad, selv om jeg begynte å kjenne svetten på ryggen under den tunge sekken. Av en eller annen merkelig grunn, liker jeg faktisk å gå med tung sekk. Kombinasjonen fysisk aktivitet og opplevelser i naturen er noe som trigger meg.

Etter ca 1 time kom vi til den T-merkede stien langs Bygdinvannet. Her er det også mulig å ta turen videre mot Valdresflya, men vi skulle følge stien vestover.

Ganske tidlig på turen fikk vi flott utsikt innover mot Eidsbugarden, i enden av Bygdinvannet. Vi ble straks oppmerksomme på den karakteristiske formen på Falketind, fjellet som ses som en liten spiss i midten av bildet under. Mange gode minner fra den fantastiske turen til Falketind i fjor sommer, dukket opp.

Et lite stykke innover på stien, dukket plutselig båten Bitihorn opp nede på Bygdinvannet. Jeg vil tro at båten var rimelig full disse dagene som Vinjerock ble arrangert på Eidsbugarden. M/B Bitihorn går fast rute hver sommer med to avganger hver dag. Dette er faktisk Nord Europas høyestliggende båtrute. Vær og snøsmelting er avgjørende for at Bygdinvannet blir tilstrekkelig oppfylt og har betydning for når båtene kan begynne å kjøre på begynnelsen av sesongen. Flere steder kan det se ut til at vannet ikke er dypt nok for en såpass stor båt. På veien innover mot Torfinnsbu og Eidsbugarden ser man noen av Jotunheimens 2000 meterstopper; Torfinnstindene og Nørdre Kalvehølotinden for å nevne noen. Båten frakter ca 10 000 passasjerer i sesongen, mange på vei til Fantastiske Turgleder i fjellet.

Turen til Torfinnsbu er godt merket og flere steder må man krysse små bekker eller elver. Ca halvveis på turen passerer man, vest for Dyrnesodden, både Breidløypa og stidelet til Valdresflya Vandrerhjem, som nå er stengt pga brann.

Store partier av stien var det veldig myrete og vått, så vi var glade for at vi hadde gode fjellstøvler alle tre.

På UT.no hadde vi lest at brua ved Hestvollen var tatt av flommen og vi var litt spente på om de hadde rukket å lage en ny for sesongen. Da vi kom dit, ble vi noe lettet over at brua var på plass, siden det ellers ville vært noe vanskelig å komme over ved mye nedbør og kraftig snøsmelting.

Plutselig kom vi til en fin liten seter. Det var litt morsomt å oppdage at bildet under er det samme bildet som på forsiden av kartet over Jotunheimen som vi alltid har med oss når vi er på tur i området. I bakgrunnen ser man Torfinnstinden til venstre og Nørdre Kalvehølotinden til høyre.

Seteren var utrolig fin, men så temmelig forlatt ut.

Vi begynte nå å nærme oss Torfinnsbu. Selv om vi nesten allerede fra starten av turen kunne se Torfinnstinden, som ligger rett bak Torfinnsbu, så er avstanden ganske lang likevel. Det er vanskelig å beregne avstander i fjellet, det har vi erfart flere ganger.

Det siste partiet er ruta lagt om. Stien går høyere opp fra vannet enn det kartet viser og videre i omtrent 1100 meters høyde til Torfinsdøla og over elva på sommerbru et stykke ovenfor hytta. Vi stoppet opp ved skiltet og vurderte hvilken vei vi skulle gå. Til tross for omlagt rute valgte vi å følge rett fram, videre langs vannet. Vi er litt usikre på hvorfor stien er lagt om, men mest sannsynlig skyldes det at terrenget herfra var ekstra vått.

Selv om det var skikkelig vått, var vi glad for at vi hadde valgt dette alternativet. Vi kom nemlig til en utrolig fin strand, hvor vi valgte å ta en liten pause. Ganske utrolig og litt uventet at det finnes en så stor strand i et fjell-landskap. Selv om det fortsatt ikke fristet med et bad, var det fint å slappe av litt på stranden likevel.

Litt ut på ettermiddagen kom vi endelig fram til Torfinnsbu, som altså ligger rett ved Torfinnstinden og ved utløpet av Svartdalen.

Olav Thon kjøpte Torfinnsbu våren 2016 og hytta drives nå som en selvbetjeningshytte av DNT. Hytta har foreløpig 30 sengeplasser, men det er planer om å utvide. Da vi kom på tunet, ble vi møtt av en hyggelig vert som ønsket oss velkommen. Som selvbetjeningshytte er det vanligvis ikke vertskap, men fordi hytta nylig er overtatt av DNT hadde de ansatt en vert for sommeren som skulle begynne på utbedringen av hytta.

Vi fikk beskjed om at det var ledige sengeplasser til oss på hytta, men etter ønske fra vår 10-åring ble vi enige om å sove i telt, til tross for noe utrygt vær.

Etter at teltet var satt opp og vi hadde fått "installert" oss, smakte det utrolig godt med en pose Real turmat. Vi gledet oss til noen deilige dager i fjellet og var spente på hva morgendagen ville bringe (fortsettelse på neste innlegg).

Gjendehøe er fjellet som ligger mellom Knutshøe og Besseggen i Jotunheimen. Dette er en kort, koselig tur som passer fint for barnefamilier eller bare som en liten ettermiddagstur eller en dag to tur. Gjendehøe er bare 1257 moh og ser ut som en liten knaus, men har likevel god utsikt over Gjendevannet og Gjendesheim. For de som har tatt båten fra Gjendesheim, er Gjendehøe fjellet man ser til venstre.

Vi har virkelig hatt en aktiv tursommer i år og jeg har mange turer å skrive om på bloggen, men først vil jeg drømme meg tilbake til den koselige turen til Gjendehøe. Terrenget her er grønt og frodig, og har god utsikt til Knutshøe som også er en fantastisk tur!

Man kan starte turen fra Gjendesheim med båt over Gjendeosen eller man kan kjøre riksvei 51 litt opp mot Valdresflya (fra Gjendesheim). Der stien fra Haugseter krysser veien, tar man av til høyre, ned en bratt grusvei. Nederst i veien er det en parkeringsplass. Vi valgte det siste alternativet da vi tenkte at det var greit å slippe å koordinere med båt.

Fra parkeringsplassen starter turen over et viltgjerde, ved en liten koselig hytte. Deretter over en liten bro, før man etterhvert kommer inn på selve stien.

Været denne dagen var ganske grått og trist, men etter å ha vært i fjellet nesten en uke, tenker man ikke så mye på været. Man venner seg til at været i fjellet skifter raskt og at man bare må kle seg deretter. Så selv om det yret gjennom nesten hele turen, tenker jeg at det var en Fantastisk Turglede likevel.

Litt opp i lia, stoppet vi opp og så på den koselige seteren vi passerte. Her var det mange sauer på beite, men ingen folk å se. Vi var faktisk de eneste på tur til denne toppen.

Etter en liten stund delte stien seg. Turen til Gjendehøe er ikke merket, så vi ble litt i tvil ved dette stidelet. Vi holdt en knapp på å holde mot høyre, noe som viste seg å være ganske lurt. Turen opp til toppen går langs Gjendehøe på sørsiden, før den etterhvert skrår slakt oppover mot nord, i retning Besseggen.

Plutselig hørte vi noe breking oppe i fjellveggen. Vi fikk øye på en sau som stod langt oppe i ura. Vi trodde nesten den hadde satt seg fast og at sauen som møtte oss på stien hadde gått for å hente hjelp, he, he! Men etter å ha sett masse sauer i sommer, har vi skjønt at de er ganske gode på å vandre opp bratte fjellskrenter. Vi har funnet ut at det må være fordi de har fire bein og derfor er mye mer stødige enn oss mennesker på to bein.

Jeg gledet meg skikkelig til å få utsikt mot Gjendevannet igjen. Jeg er så fascinert av den vakre grønnfargen som vannet har fått på grunn av partikler fra brevann. Etter en drøy time i rolig tempo, kunne vi se vannet, til tross for noe tåke. Vi begynte nå å nærme oss toppen.

Toppen av Gjendehøe er ganske vidstrakt. Jeg måtte derfor gå et stykke fra vardene på selve toppen for å få utsikt mot Gjendesheim. Plutselig tittet sola så vidt frem også, og da kom også regnbuen.

Gjendebåten kjørte i skytteltrafikk nede på Gjendevannet. Dersom det virkelig er 30 000 turister som går Besseggen hver sesong, så sier det seg jo selv at det krever jevnlige båtavganger. Ellers kan man jo ta båten helt inn til Gjendebu, som også er et godt utgangspunkt for mange fjellturer.

Vi trosset regnet og tok likevel fram stormkjøkkenet for pølsesteking. Vi fant oss en fin, liten fjellsprekk hvor vi kunne søke ly for regnet. Det blåste ganske mye og vi ble fort kalde, så det ble en rask rast denne gangen.

Vi gikk nogenlunde samme vei tilbake. Det vil si, vi fant ut at vi hadde holdt litt mer mot høyre, da det var noe vanskelig å finne stien på vei ned. Stien vi da kom inn på, møter etterhvert den samme stien vi gikk opp. Det er altså umulig å gå feil.

Tilbake på parkeringen etter nesten tre timer på tur, kunne vi si oss enige i beskrivelsen av Gjendehøe på ut.no, turen til Gjendehøe er virkelig en kosetur!

Denne sommeren har vært fylt med mange herlige turopplevelser. Jeg gleder meg virkelig til å fortelle om turen fra Bygdin til Torfinsbu, samt toppturene til Skogshorn, Bjørgovarden og Gjendehøe. Enda har jeg flere turer å glede meg til denne høsten, men aller først vil jeg ta dere med til turen på Skrim i slutten av juni.

Ellers må jeg jo også benytte anledningen til å si at jeg synes det er utrolig gøy å se at så mange har vært innom bloggen min i løpet av sommeren. Jeg har nylig lest at stadig flere nordmenn velger å feriere i eget land og at særlig turer i fjellet har blitt spesielt populært. Dette er kanskje noe av forklaringen på at jeg har hatt overraskende mange treff på bloggen min. Dersom min turglede kan være til inspirasjon og en hjelp til å velge passende turmål, vil jeg bli utrolig glad. Legg også gjerne igjen kommentarer eller spørsmål på innleggene.

Tilbake til turen til Skrim; for de av dere som har lest mine tidligere innlegg, så var vi på Skrim i august i fjor. Planen da, var at vi skulle gå fra hytte til hytte og samtidig ta turen opp til Styggemann 872 moh. Vi fikk dessverre ikke tid til å gå opp på Styggemann, derfor fant vi ut at vi måtte tilbake til turisthytta Sørmyrseter, som er et godt utgangspunkt for dagstur til nettopp Styggemann.

Skrimfjella, eller bare Skrim, er et fjellområde i Kongsberg kommune i Buskerud, beliggende mellom Kongsberg og Skien. Området er et mye benyttet friluftsområde. Høyeste topp er Styggmann med 872 moh, mens Skrim er nest høyest med 859 moh. Den norske turistforening har flere ubetjente hytter i området; Ivarsbu, Sørmyrseter, Darrebu og Sveinsbu, samt en nødbu på toppen av Styggemann.

For å komme til Sørmyrseter kjører man sørover mot Hvittingfoss fra Horten, deretter mot Svarstad og Steinsholt, før man tar av mot Siljan og deretter Grorud. Ved Langlidalen, nord for Bykle tar det ca 45 min å gå til Sørmyrseter turisthytte. Dette er en perfekt avstand å gå en fredag ettermiddag, dersom man planlegger turen til Skrim/Sørmyrseter for en helg!

Vi hadde ikke så flaks med været denne fredags ettermiddagen, vårt turfølge på fire voksne, tre barn og vår lille hund, Ludwig. Men værutsiktene for lørdagen var desto bedre, så vi var optimistiske om at vi ville få en knallfin tur til Styggemann dagen etter. Med ganske tunge sekker, fylt med klær, utstyr og mat for en hel helg, ruslet vi innover skogsstien denne fredagen. Jeg synes alltid det er en god følelse å starte en slik tur, vel vitende om at man er borte fra alle plikter og gjøremål, og kun med et fokus, nemlig bare å nyte at man er på tur! For min del gir det en helt egen følelse av ro og avkobling.

Distansen fra parkeringen og opp til Sørmyrseter er ikke så lang, kun 3,3 km. Det er en lett stigning innover, helt overkommelig selv med blytunge sekker. Ja, min sekk var virkelig blytung denne gangen. Grunnen til dette var at jeg nok hadde tatt med meg kanskje litt i overkant mye vann. Som vi husket fra sist, var vanntilgangen på Sørmyrseter noe begrenset og ikke helt optimal. Vannet lar seg drikke, men det inneholdt litt mer humus enn hva jeg synes er ok, så jeg valgte derfor heller å bære litt ekstra tungt, siden avstanden ikke var så lang. Det skal sies at vannet denne gangen var mye bedre. Det er lagt ut en slange i bekken som fører vann til en kran utenfor hytta. Det hadde vært en del mer nedbør den siste tiden og derav kanskje også bedre vannkvalitet. Jeg har stadig hørt at man skal være noe forsiktig med å drikke vann fra bekker pga fare for harepest. Selv synes jeg dette er ganske synd, da jeg som barn vokste opp med; at å drikke vann fra bekken er det reneste vannet man får.

Vår lille hund tuslet også ivrig på stien innover Langlidalen. Stien er tydelig hele veien, så det er lett å finne fram. Etter en stund kom vi opp på et liten høyde og fikk utsikt over Fagervannet. Det var riktignok ikke klarvær denne ettermiddagen, så utsikten var ikke så god som den sikkert kunne vært.

Det dukker stadig opp fine fotomotiv i naturen!

Rett før Sørmyrseter deler stien seg. Her er det også mulig å ta turen videre mot Ivarsbu om man ønsker en lengre tur eller en rundtur.

Det er alltid like spennende å komme til ubetjente DNT hytter. Man vet jo aldri om det er mange folk der og hvem man møter på. Mitt inntrykk er at det alltid ordner seg med sengeplasser, jeg har ihvertfall foreløpig ikke opplevd at det ikke har vært plass nok. Som medlem i DNT låser man seg inn med en felles nøkkel for alle hyttene. Denne nøkkelen får man blant annet kjøpt for 100 kr på nettbutikken til DNT.

Da vi ankom hytta var det rimelig stille og ingen i hytta, men vi kunne se av det ene soverommet at to personer hadde innlosjert seg. Det skulle vise seg å være to fiskere som hadde mange gode historier å fortelle fra sine utallige jakt- og fisketurer. Mange av DNT hyttene er tilrettelagt for hund. På Sørmyrseter er det et eget rom for de som har med seg dyr. Her var det ledig og vi følte på en måte at vi nesten hadde hytta for oss selv.

Da vi hadde fått innlosjert oss, var vi straks klare for litt tacomiddag, ja faktisk taco! Vi hadde forberedt det meste hjemmefra, men fikk alikevel kommentarer på at taco på ubetjent turisthytte hadde de to fiskerne aldri opplevd. Det smakte ihvertfall veldig godt og vi var fornøyde med middagsvalget.

Lørdag morgen våknet vi til strålende solskinn og herlig temperatur. Vi gledet oss sikkelig til en flott tur til Styggemann denne dagen. Men først måtte vi ha i oss litt frokost. Jeg synes havregrøt til frokost alltid smaker godt på tur. Jeg pleier å kjøpe porsjonspakker med havregrøt, slik at det er lettvint å koke opp og tilsette vann. Med litt rosiner i grøten smaker det ekstra godt og man holder lenge på metthetsfølelsen.

Så var det på med shortsen og fjellstøvlene, og tid for å pakke sekk. Det er alltid viktig å ha med nok drikke på tur, spesielt på varme dager. Ofte synes jeg at man spiser mindre på selve turen, men at man drikker desto mer.

Turen til Styggemann fra Sørmyrseter går i et variert og kupert terreng. Stien er godt skiltet, det er derfor strengt tatt ikke nødvendig med kart. Vi hadde alikevel med et lite kart, for å følge litt med på hvor langt vi hadde kommet. Det var for det meste grønt og frodig, men ganske vått flere steder, så godt fottøy er derfor å anbefale. Turen går over Jotefjell, hvor man har fin utsikt til Styggemann med steinhytta på toppen. Styggemannshytta er en uisolert steinbu med enkel standard. Den ble bygd i 1927, og ble opprinnelig brukt til brannvakt. Et gammelt sagn forteller at det bodde et troll i Styggemannshytta og at det gjaldt å ikke komme for nære, for da ville trollet kaste store steiner nedover mot Sørmyrsetra. I dag er det faktisk mulig å overnatte i hytta og den kan brukes hele året. Den disponeres av Tønsberg og Omegn Turistforening som har spesialnøkkel til hytta. Det koster riktignok 450kr pr natt.

På vei opp møtte vi på en far og en sønn som hadde tilbrakt natta der. De kunne fortelle at det er soveplass til 2-3 stykker, men at det da var noe trangt om plassen. Hytta har noe utstyr og madrasser henges i taket på grunn av mus. Da jeg hørte det, var jeg glad for at vi overnattet på Sørmyrseter.

Det var godt og varmt denne dagen og det var herlig å slippe å ha på seg så mye klær. Det var samtidig fint å se at barna koste seg og at de deler den samme turgleden som oss voksne.

Flere steder langs stien var det tett i tett med "ormeblader."

Skrimområder kjennetegnes for sine mange nedlagte setrer. Vi passerte en av de.

Siste delen av turen opp til Styggemann er temmelig bratt. Her måtte vi faktisk noen steder ned på alle fire. Barna var spesielt ivrige det siste partiet og nådde toppen før oss "gamlingene!" Dette er en tur som er svært godt egnet for barn. Den er ikke lang, ca 5,3 km. Vi brukte ca 2 timer opp til toppen, passelig langt til at vi kunne ta oss god tid til å nyte utsikten, slappe av i solen og spise en god lunsj.

Fra toppen er det utsikt i alle retninger; til Luksefjell, Siljan, Kongsberg, og vi kunne faktisk også se helt til Gaustadtoppen.

Det var flere enn oss som benyttet dagen til en tur til Styggemann og det var i perioder ganske folksomt på toppen. Vi fant oss en fin plass og med stormkjøkken i sekken ble det faktisk pølse og lompe til lunsj.

Etter noen deilige timer på toppen gikk turen tilbake til Sørmyrseter samme vei. Resten av helgen tilbrakte vi på hytta på Sørmyrseter. I løpet av kvelden kom det også fire stykker til, da var hytta tilnærmet full. Til middag denne kvelden spiste vi Real turmat. For de som ikke kjenner til disse, så er det poser med frysetørret mat, hvor man bare koker opp vann og tilsetter i posen. Etter en liten stund er maten klar og faktisk veldig god. Den finnes i ulike varianter og smaker. Lettvint og greit når man er på tur rett og slett.

Søndag var det igjen en grå regnværsdag, men det gjorde ikke så mye, vi var egentlig bare glad for at vi hadde fått så fantastisk vær på turen til Styggemann. Dessuten finnes det jo ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Vi ruslet den lille turen tilbake til parkeringen i Langlidalen og jeg var glad for nok en Fantastisk Turglede med fine folk.