Etter fantastiske dager på Hamarøy, hadde vi nå satt kursen sørover igjen. Denne Norgesferien begynte å gå mot slutten, men det betydde likevel ikke at det var slutt på Fantastiske Turgleder. Etter et tips fra en god venninne, havnet vi på Munkstigen Via Ferrata i Nord Trøndelag. Via Ferrata er et italiensk ord som betyr klatresti eller jernsti, som går ut på at man klatrer via en wire og bolter i fjellet ved at man er sikret med en klatresele. Jeg har tidligere klatret Via Ferrata i Loen, se gjerne tidligere innlegg her på bloggen.

Munkstigen ligger ved fylkesvei 755 mellom Vanvikan og Leksvik. Fra Trondheim tar det ca 1 time med bil, inkludert fergetur over Flakk – Rørvik. Vi derimot kom nordfra og fulgte derfor fylkesvei 755 sørover fra Steinkjer på vestsiden av Trondheimsfjorden.

Framme ved resepsjonen ved Hindrum Fjordsenter, ble vi tatt imot av et hyggelig, eldre ektepar. Vi fikk en god og grundig instruksjon, før vi kjørte de siste kilometerne sørover fram til der klatrestien begynner. Munkstigen er beskrevet som en klatrsti for alle, og det kreves ikke noen form for forkunnskaper. Turen er 950 meter lang og er beregnet til ca 3-5 timer totalt opp og ned.

Klatrestien starter med en liten utfordring. Om man føler at man mestrer denne, kan man trygt klatre videre, ellers kan man velge “angrestien” som er en gåsti ned igjen.

Neste del av løypa kalles for Katedralen, hvor fjellsiden faktisk byr på noen skikkelige utfordringer. Jeg må nok innrømme at jeg hadde undervurdert denne klatrestien, fordi min venninne som hadde anbefalt turen faktisk har høydeskrekk. Det var virkelig gøy å møte på noen overraskende utfordringer og jeg var imponert over at min venninne hadde kommet seg helt til topps på denne turen.

Vi beveget oss sakte men sikkert oppover fjellsiden, og jeg hadde ikke lyst til at denne turen skulle ta slutt. Via Ferrata er absolutt en fin familieaktivitet man kan gjøre sammen, og som er gøy for både små og store. Min motivasjon til toppturer er alltid til stede, men dersom man vil ha med seg ungdommen på tur, kan Via Ferrata være et godt alternativ.

Når man klatrer Via Ferrata bør man ha hansker og helst gode sko som gir god støtte. Man sikrer seg selv  oppover ved hjelp av to karabinkroker. Det er viktig at man hele tiden passer på at den ene karabinkroken sitter fast i wiren når man flytter den andre oppover. På denne måten er man alltid sikret ved et eventuelt fall.

Dersom man er litt engstelig og usikker på om man kan stole på selen, kan det være lurt å å teste selen ved å lene seg forsiktig bakover.

Vi hadde nå kommet oss såpass høyt opp, at vi begynte å få flott utsikt over Trondheimsfjorden. Det var en varm sommerdag, men dessverre noen mørke skyer som truet i det fjerne. Vi hadde stort sett hatt strålende vær på denne 4 ukers lange Norgesferien vår, så vi kunne ikke akkurat klage. Men vi håpet likevel at vi skulle rekke å fullføre turen før himmelen åpnet seg.

Et lite parti av klatrestien, som kalles Nonnekløften var det en noe trang passasje. Dessverre husket jeg ikke på å ta bilde akkurat her. De ulike delene av klatrestien har altså fått sine navn, og de neste partiene var nå Klosterhagen med et noe kupert terreng, og deretter et mer flatt parti som het Nedre Granitthavet.

Mot slutten er det Zebraveggen som byr på noen siste, spennede utfordringer, hvor man klatrer fjellet sideveis. Så kommer man til Øvre Granitthavet, Opplevelseshyllen og Toppveggen, hvor man da til slutt er ved enden av klatrestien og kan traske på sti de siste meterne til toppen av Munken hvor man har flott utsikt over Trondheim og Trondheimsfjorden.

Da vi nådde toppen av Munken 519 moh, hadde vi brukt drøye to timer opp. Vi hadde ingen følelse av tid, da det var iveren etter å klatre som hadde vært i fokus. Det er litt godt å av og til glemme tid og sted, og rett og slett bare kose seg med det man driver med. Det var akkurat det vi hadde gjort de siste timene.

Selv om vi hadde sett at det kom noen etter oss nede i klatrestien, fikk vi toppen for oss selv. Det hadde vært stor pågang på denne klatrestien gjennom sommeren, men nå som fellesferien var over, begynte det nok å avta noe med besøkende.

Det ble en liten matbit på toppen, før vi begynte på nedoverturen.

Turen ned går man til fots på sti. Man kan velge to alternative ruter ned, den ene kort og bratt, den andre noe lengre, men i lettere terreng. Vi hadde blitt anbefalt den siste varianten, men hadde vi kunnet velge på nytt hadde vi nok valgt den korteste, selv om denne visstnok skulle være ganske bratt. Når man har klatret Via Ferrata og har kommet seg til topps, føler man på en måte at turen er over. Det blir liksom litt antiklimaks og på den måten ganske annerledes enn en “vanlig” topptur.

Veien ned føltes derfor uendelig lang og terrenget var veldig vått og myrete.

Det var visstnok noen før oss som hadde fått en veldig lang tur ned, det er derfor viktig å følge med, slik at man ikke går forbi den oransje pilen som viser vei ned mot høyre.

Via Ferrata er noe som virkelig gir mersmak, og det finnes mange slike klatreruter i Norge med ulik vanskelighetsgrad. Jeg tenkte på, at neste gang måtte det bli Via Ferrata ved Romsdalseggen i Åndalsnes, som jeg har hørt så mye om.

Tilbake ved parkeringen hadde vi vært på tur i nesten 4 timer. Fire herlige timer i et flott område med fantastisk utsikt og spennende utfordringer.