Nordskaret 475 moh

Sted: Hamarøy, Skutvik

Lengde og varighet: Ca 2 timer tur/retur

Antall høydemeter: 475 moh

Vanskelighetsgrad: Lett

Veibeskrivelse: For å komme til Nordskaret, dersom man kommer kjørende fra Skutvik, følg Rv 81 nordover. Etter ca 9 km ta av til venstre ved et buss-skur og følg veien et lite stykke til du kommer til et veikryss, hvor det er mulighet for å parkere. Turen starter ved Hestbakkveien opp mot høyre forbi et eldre bolighus. Det er et lite stykke å gå på denne grusveien før man kommer inn gjennom tunet til den fraflyttede gården Eidislia i Hestbakk, og som etterhvert leder deg inn på den godt synlige stien mot Nordskaret.

Instagram: @fantastiskturglede

Endelig hadde sola kommet til nord og det ble virkelig en magisk kveld på Nordskaret, slik jeg hadde håpet på. Hvis man har mulighet, vil jeg absolutt anbefale å gå turen på kveldstid dersom det er klarvær, slik at man får oppleve den fantastiske solnedgangen på toppen. Dette er også en tur vi har gått tidligere, og hvis du ønsker en mer detaljert beskrivelse av selve turen, så kan du finne det her.

Vi hadde fått besøk av familie på denne Norgesferien vår, og jeg hadde hatt et stort ønske om at de skulle få den samme fantastiske wow-følelsen som vi hadde fått første gang vi gikk denne turen. Derfor timet vi det til at vi skulle være på toppen av Nordskaret senest kl 22.00 denne dagen i slutten av juli, slik at vi skulle få se sola før den forsvant bak fjellene. Dersom man går turen tidligere på sommeren, når sola står høyere på himmelen, kan man nok gå turen enda noe senere om man ønsker.

Sist vi gikk denne turen, brukte vi ca 1 time opp, men denne gangen hadde vi et relativt høyt tempo, da jeg var litt redd for at vi ikke skulle rekke opp tidsnok. Selv om jeg vil betegne dette som en relativt enkel tur, så kan den likevel være noe krevende, da turen er kort og bratt med sine drøye 400 høydemeter.

Stien er tydelig mesteparten av turen og leder deg gjennom et skogparti, før landskapet åpner seg igjen. Rett før det siste bratte partiet, deler stien seg i to. Jeg vil da anbefale å holde mot høyre og heller velge den andre ruten ned igjen. Vi hadde nå Nordskaret rett imot oss, som ligger som en flate mellom to fjelltopper; Eldridtinden 648 moh og Hansbakkfjellet 895 moh.

Temmelig nøyaktig 50 minutter etter at vi hadde startet turen, kom vi over kanten av Nordskaret og fikk sola rett og slett midt i fleisen. Og selv om jeg visste hva som ventet meg, ble vi alle like imponert av utsikten som møtte oss.

Tåken hadde ligget lavt store deler av dagen og jeg hadde også vært litt spent på om det ville skygge for utsikten, men det var nesten enda finere enn sist, med tanke på at tåka hadde lagt seg som et flott teppe ned mot havet.

Fra Nordskaret har man flott utsikt over Vestfjorden med Lofotveggen i bakgrunnen. Etter 11 dager med regn, tåke og sterk vind hittil på denne Norgesferien, ble det et ekstra spesielt Fantastisk Turglede øyeblikk  denne kvelden.

Vi hadde rukket opp akkurat i tide til å få se sola, men når den forsvant bak fjellene, ble det faktisk nesten enda finere.

Omsider klarte vi å løsrive oss fra den vakre utsikten og begynne på nedoverturen. Jeg var ekstra glad for at vårt turfølge hadde fått den samme flotte opplevelsen som vi hadde fått første gangen vi gikk denne turen. Og dagen etter skulle vi få enda en fantastisk turopplevelse her på Hamarøy, nemlig turen til Hamnestinden, som vil bli neste innlegg her på bloggen.

Tuva 477 moh

Sted: Lofoten, Austvågøya

Lengde og varighet: Ca 3-4 timer tur/retur

Antall høydemeter: 477 moh

Vanskelighetsgrad: Lett/middels

Veibeskrivelse: Tuva ligger på Austvågøya, ca 3 km fra Svolvær sentrum. Turen starter rett ved Røde kors huset i Knutmarka. Etter at du har passert det lille tjernet; Sommartjønna, følger du Knutvikveien oppover et lite stykke til du ser treskiltet merket Tuva og Blåtind til venstre der veien svinger. Du kan parkere her eller nede ved Røde kors huset.

Instagram: @fantastiskturglede

Vi hadde gitt opp å vente på godværet denne ferien, men vi hadde ikke gitt opp motivasjonen til å komme oss ut på topptur og oppleve Fantastiske Turgleder i Lofoten. Tåka lå tidvis ganske tykk over topp-punktet av Tuva, men vi tok sjansen på at det ville åpne seg litt etter hvert, slik at vi forhåpentligvis kunne få noe utsikt.

Da vi hadde kommet oss inn på stien, gikk terrenget slakt oppover gjennom en lav bjørkeskog og over noen små fjellpartier, før vi kom til Grønnåsvatnet. Her er det mulig å få fisk, hvis man er interessert i fiske. Det er forsåvidt mitt turfølge, men dessverre hadde vi ikke tatt med oss fiskestengene. Det er jo gjerne ikke det man pakker i sekken, når man skal på topp-tur.

Vi fulgte stien videre på den nordvestre siden av vannet, og ved enkelte myrete steder, var det lagt ut klopper, slik at man kunne passere tørrskodd. Men på en fuktig dag som denne, hadde vi tatt på oss fjellstøvler og var uansett tørre og varme på føttene.

Turen går videre i et relativt bratt skogsterreng, og det var nok ekstra sleipt og glatt denne dagen etter mye nedbør over lengre tid. Enkelte steder måtte vi holde oss litt fast i vegetasjonen og klyve opp.

Bekken sildret langs store deler av stien og etter ca en halvtimes tid kom vi til et lite fossefall.

Etter den bratte stigningen, kom vi opp på et platå, før vi skulle følge ryggen av Tuva opp til toppen. Herfra kan man også velge å gå opp til Blåtinden og fortsette videre over mot Djevelporten og Fløya, hvis man ønsker en lengre tur. Turen til Djevelporten og Fløya er også absolutt verdt et besøk om man er i Lofoten. Om du vil lese om turen min dit, så kan du gjøre det her.

Siste stykket opp mot toppen, var noe smalt og luftig, og ganske bratt ned mot nordvest. De som eventuelt har litt høydeskrekk, kan nok kjenne litt kiling i magen her.

Med Tuvvatnet i ryggen, klatret vi opp det siste stykket opp til toppen 477 moh. Det var litt irriterende å tenke på at vi ville ha fått et helt annet inntrykk av denne turen, om været hadde vært litt bedre. Tåka lå fortsatt relativt tykk og vi ville dermed ikke få oppleve den imponerende utsikten som denne toppen kan by på.

Fra toppen av Tuva har man nemlig utsikt over Svolvær, Skrova, Kabelvåg, flotte holmer og skjær, og nesten til alle de høyeste toppene på Austvågøya. Slik det var nå, kunne vi så vidt skimte Vestfjorden og Svolvær der nede. Men turgeden min var likevel tilstede, man kan jo ikke bare gå på tur i godvær. Og jeg prøvde å ikke tenke så mye på at det akkurat denne dagen var 27 grader og sol fra klar himmel hjemme i sør, he, he.

Turen ned går samme vei som vi gikk opp, med mindre man velger å gå videre over Blåtinden mot Djevelporten og Fløya. Da kan man få en fin rundtur og gå ned mot Blåtindveien ved Svolvær kapell, hvis man er villig til å gå langs veien tilbake til Knutmarka (ca 30 min).

Planen for denne Norgesferien var nå å reise videre til Hamarøy, på andre siden av Vestfjorden. Vi forelsket oss helt i Hamarøy i fjor sommer og gledet oss veldig til å komme tilbake for nye turopplevelser der. Og det beste av alt, var at det var meldt sol og sommervarme også her oppe i nord.

Reinebringen 448 moh

Sted: Lofoten, Moskenesøy

Lengde og varighet: Ca 1,5-2 timer tur/retur

Antall høydemeter: 448 moh

Vanskelighetsgrad: Lett/middels

Veibeskrivelse: Startpunktet til Reinebringen finner du ved Ramsvika, langs E10, like ved Reinehalsen, der veien tar av fra E10 inn til Reine sentrum. Hovedparkeringen finner man ved Reinehalsen, men dersom det ikke er plass her kan man også parkere i Reine sentrum. Det er uansett ikke langt å gå tilbake.

Instagram: @fantastiskturglede

Det er vanskelig å beskrive akkurat hvor fantastisk utsikten på Reinebringen er, den må nesten bare oppleves. Men det er ingen tvil om at den skiller seg ut fra alle andre toppturer jeg har vært på, og jeg kan godt forstå at Reinebringen er en av Norges mest ettertraktede utsiktspunkter. Selv om jeg har gått denne turen to ganger tidligere, var jeg like forventningsfull til utsikten denne gangen. Dersom du ønsker å lese en litt mer detaljert beskrivelse fra min forrige tur hit, så kan du gjøre det her.

På grunn av mye vind og mye dårlig vær, hadde vi måttet sende vår datter hjem med båten over til Bodø en dag tidligere, da vi ikke tok sjansen på innstilt ferje nok en gang og at hun skulle bli værfast her opp i nord. Vi hadde virkelig fått kjenne på hvordan det nord-norske været kunne være, de siste dagene, men denne dagen var det utrolig nok relativt fint vær, men fortsatt en del vind. Jeg var supermotivert for en tur opp på Reinebringen og fikk med meg to noe motvillige karer. Jeg forstår at ikke nødvendigvis alle har like stor topptur-entusiasme som meg, men Reinebringen må jo være en obligatorisk tur når man er i området.

Turen opp er bratt fra start til slutt. Trappene som sherpaene fra Nepal har bygget starter allerede ved startpunktet av turen. Det er kun det siste stykket opp til første utsiktspunkt hvor det ikke er trapper. Her skal man være ganske forsiktig, da terrenget er sårbart og det kan være glatt og sleipt, spesielt hvis det har vært eller er mye nedbør. Jeg trodde faktisk at trappen nå skulle skulle være bygget ferdig helt opp til første utsiktspunkt, men det var den altså ikke, og kanskje er ikke det planen heller.

Etter alt slitet med utallige trappetrinn, får man virkelig en fantastisk belønning når man kommer til første utsiktspunkt. Man blir jo nesten målløs av synet som møter deg over kanten. Og selv om jeg har sett det før, ble jeg like bergtatt denne gangen.

Egentlig har man sett mesteparten av utsikten på dette utsiktspunktet, men det er også mulig å gå et lite stykke videre opp, slik at man får utsikt også noe mer vestover. Opp hit måtte jeg gå alene og på topp-punktet 448 moh blåste det så kraftig denne dagen at jeg måtte sette meg ned på huk, da jeg følte at jeg nesten skulle blåse avgårde. Og utrolig nok hadde jeg toppen helt for meg selv ganske lenge, selv om mange hadde valgt Reinebringen som turmål denne dagen.

Lofoten er virkelig et tureldorado og jeg skulle gjerne ha bodd her et år for å utforske hver krik og krok av dette turparadiset. Men så minnet jeg meg på det utfordrende været vi hadde hatt de siste dagene, og ble derfor litt usikker på om jeg hadde trivdes et helt år med nord-norskt vær:- )

Etter å ha gått amok med kamera på toppen, måtte jeg løsrive meg og gå ned til gutta igjen. Men det er mulig å gå videre dersom man har lyst på en lengre tur. Da fortsetter man videre vestover, over eggen mot neste topp-punkt. Stien her er tydelig, men smal. Dette er noe jeg må gjøre neste gang jeg går denne turen, for at jeg skal tilbake hit er helt sikkert. Man blir aldri lei en slik utsikt som Reinebringen byr på.

Skylaget lå tung over fjellene og det var bare et tidsspørsmål før regnet igjen ville være over oss, men jeg var utrolig takknemlig for at vi hadde fått oppleve denne turen i relativt godt vær.

Det ble en liten pause i skråningen før vi begynte på nedoverturen. Fram til man igjen kommer ned til trappene, er det altså bratt og sleipt. Terrenget bærer mye preg av at dette er et populært turistmål og at det i høysesongen er opp mot 800-1000 personer som går denne turen hver dag.

Selv om jeg har gått denne turen to ganger før, må jeg si meg enig i, slik jeg skrev på forrige innlegg om Reinebringen her på bloggen, at denne turen er en Fantastisk Turglede som står på min topp 10 favoritt tur-liste.

Tjeldbergtinden 367 moh

Sted: Lofoten, Austvågøy

Lengde og varighet: Ca 2 timer, mulig rundtur

Antall høydemeter: 367 moh

Vanskelighetsgrad: Lett

Veibeskrivelse: Tjeldbergtinden kan gåes fra to ulike startsteder, enten fra Åvika i Kabelvåg eller fra Osan i Svolvær. Vi lyttet til lokalkjente og startet derfor turen fra Esso/Kiwi langs E10 ved Osan, drøye 2 km vest for Svolvær sentrum. Man tar av fra E10 opp Kongsvatnveien, hvor det et lite stykke opp i veien er en parkeringsplass.

Instagram: @fantastiskturglede

Aller mest hadde vi lyst på en tur opp på Festvågtiden, men på grunn av det ustabile været vi fortsatt hadde på denne Norgesferien, fant vi ut at vi måtte velge en kortere tur. Samtidig ønsker jeg helst å oppleve Festvågtinden i knallvær, derfor var det like greit å spare turen dit til en annen gang.

Når man går opp til Tjeldbergtind fra Osan, er det mulig å gå turen som en rundtur, og man kan selvfølgelig velge hvilken vei man vil gå. Vi valgte å følge Kongsvatnveien i retning Litl-Kongsvatn og fulgte skiltingen derfra på Kongshalsveien. Etter ca 20 min på denne grusveien, tok vi av på stien i retning Tjeldbergtind. Vi begynte dermed oppstigningen på “baksiden”av fjellet, altså ikke på Svolvær-siden. Jeg vil anbefale UT appen hvis man er usikker på om man er på rett vei.

Herfra er det en tydelig sti hele veien til toppen. Tjeldbertinden er en lett tilgjengelig topp som gir flott utsikt over blant annet Kabelvåg, Svolvær, Vestfjorden og fjellene rundt. Dette er en fin tur hvis du vil komme deg opp i høyden, men ikke ønsker å dra på langtur med mange høydemeter.

Første partiet av stien går gjennom en glissen furuskog, før landskapet åpner seg og du ser Tjeldbergtinden rett imot. Heldigvis hadde vi oppholdsvær på hele turen, til tross for at det var meldt regn stort sett hele dagen. Over et myrete parti var det lagt ut klopper, før vi begynte på det siste bratte partiet opp mot topp-punktet. Og det var her vi plutselig….

…oppdaget regnbuen ned mot Litl-Kongsvatnet. Jeg har sett mye regnbuebilder fra Lofoten på Instagram og har skjønt at den ofte inntreffer her oppe. Dessverre blir regnbuen aldri like tydelig og skarp på bilder som i virkeligheten.

Tåka lå tett over fjellene rundt, og vi innfant oss med at vi måtte være fornøyde bare det var oppholdsvær. Det er viktig å minne seg selv på at det kan være fint å være på tur, selv om ikke været er det beste. Det var bare det, at når vi først var i dette turparadiset som Lofoten virkelig er, så hadde utsikten presentert seg så utrolig mye finere med bedre vær. Men en Fantastisk Turglede var det uansett.

Tjeldbergtinden har to topper, hvor den høyeste toppen som ligger lengst nordvest er 367 moh. Den noe lavere sørøsttoppen ser du tydelig fra hovedtoppen, og er vel verd en tur bort, da utsikten herfra nesten er enda bedre.

Ned fra hovedtoppen er det en bratt renne, hvor du kan holde deg fast i et tau, eller om du heller vil gå rundt toppen for å slippe dette bratte partiet.

Men det var jo gøy med en liten utfordring, selv om den var veldig kort.

Fra Tjeldbergtinden har man også fantastisk utsikt over Svolvær by. Jeg har vært så heldig å få oppleve etterhvert ganske mange, fine toppturer i Lofoten, og her fra Tjeldbergtinden kunne vi se over til Fløya på andre siden av Svolvær. Hvis du har lyst til å lese om turen vår til Fløya, så kan du gjøre det her.

Turen fra hovedtoppen og bort til sørøsttoppen er bare en liten rusletur på 10-15 minutter og her tok vi en liten pause, bare for å nyte utsikten.

Og plutselig kom regnbuen til syne igjen igjen, og faktisk litt blå himmel.

Om jeg ikke tar helt feil, så er det øya Skrova man ser ute i Vestfjorden på bildet under. Vi måtte etterhvert løsrive oss fra den fantastiske utsikten og begynne på nedoverturen.

Fra sørøsttoppen går man et lite stykke tilbake igjen, før man skrår ned på stien i retning Svolvær. Det første stykket er stien noe bratt før man etterhvert kommer ned på en grusvei. Herfra følger man veien forbi en radiomast og deretter en pistolbane. Mange velger nok å gå opp og ned til Tjeldbergtinden fra denne kanten, men vi var veldig fornøyde med veivalget og at vi fikk en fin rundtur.

Tilbake ved Osan, var det ikke lengre enn at vi kunne gå inn til Svolvær og nyte en bedre middag der. Og denne turen til Tjeldbergtinden skulle heller ikke bli den siste her i Lofoten. Flere innlegg kommer på bloggen her etterhvert. Eventuelt følg meg gjerne på Instagram @fantastiskturglede.

Hoven 368 moh

Sted: Lofoten, Gimsøy

Lengde og varighet: Ca 1,5 – 2 timer tur/retur

Antall høydemeter: Ca 368 m

Vanskelighetsgrad: Lett

Veibeskrivelse: Denne turen går du fra parkeringsplassen ved golfbanen på Hov, på nordsiden av Gimsøya. Startpunktet på turen ligger rett ved Hov camping og Hov gård. Ta av fra fra E10 mot Gimsøy og følg skiltingen til “Lofoten Links.” Her, ved golfanlegget kan man parkere, men husk å betale 50kr i parkeringsavgift.

Instagram: @fantastiskturglede

Vi hadde fått en ganske ruskete start i møte med Lofoten denne gangen. Med vindstyrke på opp i mot 25 m/s i kastene, i tillegg til regn og tåke, var det ikke så trivelig å legge ut på topptur. Vi prøvde å holde ut det nord-norske sommerværet så godt vi kunne, og ventet tålmodig på litt bedre forhold, slik at vi kunne komme oss ut på en tur og oppleve den fantastiske naturen Lofoten har å by på.

Da vi skjønte at været ikke kom til å endre seg med det første, skyndte vi oss ut på en rask tur opp på Hoven, mens det et par timer var meldt opphold.

Hoven er et lite, frittstående fjell som ligger helt nord på Gimsøya med fantastisk utsikt mot havet,  Vesterålen og fjellene rundt. Fjellet er lett å kjenne igjen når du kommer kjørende på E10 fra Vestvågøy på grunn av sin trekantede form, hvor det på nord-vestsiden går bratt ned og på nord-østsiden har en slak stigning opp mot topp-punktet.

Hoven er lett tilgjengelig for de fleste, og er et flott sted å nyte midnattssola på sommerstid, hvis været tillater det. Dessverre ville det ikke bli noe midnattssol på oss denne kvelden, men vi var fornøyde med at vi kom oss ut på en liten tur tross alt.

Området rundt Hoven er omgitt av myrer og flatmark. Det første partiet av turen, går derfor i relativt flatt terreng gjennom golfanlegget, før man begynner på en slak oppstigning. Man følger fjellets nordøstre rygg oppover og etterhvert blir terrenget en del brattere. Deretter kommer man til et parti som er litt slakere før det igjen blir relativt bratt det siste partiet opp.

Vi hadde lest at dette er en tur for alle, også den eldre generasjonen, men jeg vil poengtere at det var såpass bratt to partier på turen, slik at man bør ha noe tur-erfaring fra før. Eventuelt om man beregner litt mer tid og tar det rolig oppover, så vil nok de fleste absolutt komme seg opp.

Utsikten fra Hoven er utrolig flott, selv i dårlig vær. Dessverre presenterer ikke bildene seg like fine, men jeg kunne fint forestille meg hvordan det ville være å nyte utsikten med midnattssol her oppe.

Siden Hoven er et frittstående fjell, har man fin utsikt i alle retninger. Om man ser i retning av broen mellom Vestvågøy og Gimsøya mot sør-øst, er det også mulig å se blant annet fjellene Festvågtinden og Vågakallen, og ellers også Matmora i øst. Festvågtinden er en tur jeg enda ikke har fått gått, og som er et ønsket turmål her i Lofoten, da utsikten derfra er fantstisk ned mot sjarmerende Henningsvær.

Et lite øyeblikk på toppen, kunne det se ut til at det skulle begynne å lysne, men dessverre var det bare et kort øyeblikk.

Returen går samme vei som man kommer opp. Vi ble litt nysgjerrige på stien som var tråkket opp ut på et lite platå, men den stopper der og vi krysset derfor tilbake over på riktig sti.

Hoven er omgitt av et yrende fugleliv og vi kunne så vidt skimte en havørn et stykke unna. Det var utrolig fascinerende og vi ble stående lenge å vente på at den skulle fly.

Vi var fornøyde med at vi endelig hadde fått oppleve en Fantastisk Turglede i Lofoten igjen. Riktignok ikke med det samme været vi hadde da vi var i Lofoten sist. Hvis du har lyst å lese mer om noen av våre turopplevelser fra vakre Lofoten for 2 år siden, så kan du gjøre dette her.

Og om du er i Lofoten vil jeg også absolutt anbefale en tur til Kvalvika og Ryten.

Keiservarden 366 moh

Sted: Bodø, fra Løpsvika

Lengde og varighet: Ca 3,2 km – 2 timer

Antall høydemeter: Ca 366 m

Vanskelighetsgrad: Lett til middels

Veibeskrivelse: Denne turen går du fra Midnattsol sjøcamp som ligger ca 7 km nord for Bodø. Følg Fv 834 nordover fra Bodø sentrum til du ser campingplassen på venstre side av veien, beliggende helt nede ved havet. Her er det gode muligheter for parkering.

Første lille topptur denne sommerferien ble turen til Keiservarden. Dette er en fin liten tur, som blant annet gir fantastisk utsikt over Bodø by, øya Landegode og Lofotveggen i det fjerne. Turen til Keiservarden kan gås fra forskjellig utgangspunkt; enten fra Maskinisten, Turisthytta eller fra Løpsvika. Jeg gikk denne turen også for noen år siden, men da med utgangspunkt fra Turisthytta. Hvis du ønsker mer informasjon om turen fra dette utgangspunktet, så kan du lese om turen her.

Men denne gangen startet vi turen fra Løpsvika, altså ca 7 km nord for Bodø. Startpunktet for turen finner du rett over veien for Midnattssol sjøcamp, og den begynner allerede fra start med en bratt oppoverbakke på en grus-/skogsvei, som etterhvert går over til en sti etter ca 0,3 km.

Stien snor seg bratt oppover i terrenget i en lav bjørkeskog, før man etter ca 15 min begynner å få fin utsikt over Vestfjorden, Steigen og Kjerringøy. Et stykket før du kommer ut av skogen, kan det se ut som om stien deler seg i to. Hold mot høyre her, da tråkket mot venstre leder deg mot et mer utfordrende parti.

Vi var utrolig heldig med været denne dagen og vi krysset fingrene for at Nord-Norge skulle vise seg fra sin beste side også i år. Men hadde vi visst hvordan været skulle komme til å bli denne ferien, hadde vi nok satt enda mer pris på denne solskinnsdagen.

Etter noen flere høydemeter og ca en halv time senere, åpnet landskapet seg og utsikten mot øya Landegode var utrolig flott. Det er litt rart å tenke på at det er ca 40 fastboende på denne øya. Det er nok litt andre forhold der enn det vi er vant med i sør, og temmelig værhardt om vinteren vil jeg tro.

Etter et lite stykke går stien videre inn i et nytt skogsterreng, før den dreier opp mot Keiservarden. Men før vi kom oss opp til toppen, ble vi stående å betrakte flere paraglidere som svevde i lufta rundt oss.

Dette området av Keiservarden er et populært utgangspunkt for paraglidere, spesielt på en dag som denne, hvor været og vinden var optimal for paragliding. Det så ganske deilig ut å sveve der oppe i lufta.

På toppen av Keiservarden 366 moh har man altså utrolig flott utsikt mot Bodø by, Lofotveggen og Vestfjorden, og på en dag som denne viser toppen seg absolutt fra sin beste side.

Dersom man ønsker en lengre tur, er det fullt mulig å gå flere ruter videre, evt om man går ned fra fjellet ved Maskinisten eller Turisthytta, men da er man avhengig av transport tilbake til Løpsvika, hvis man har parkert der.

Fordelen ved å gå turen opp og ned fra Løpsvika, slik vi gjorde, er at det ser ut til å mindre folksomt på denne ruten. Herfra kan man også nyte utsikten ned mot havet på mesteparten av turen.

En liten Fantastisk Turglede til Keiservarden var en god start på ferien. Ferieturen videre skulle gå til Lofoten og Hamarøy, men det skulle dessverre gå lang tid før vi fikk se sola igjen her opp i nord. Men turer ble det heldigvis likevel. Nye innlegg på denne bloggen kommer etterhvert.

Følg meg gjerne også på instagram; @fantastiskturglede eller legg igjen kommentarer eller spørsmål her i kommentarfeltet.

Ønsker dere alle en fortsatt fin turhøst!

Gygrestolen 490 moh

GYGRESTOLEN 490 MOH

Sommeren har virkelig vært full av Fantastiske Turgleder, så nå er det på tide å prioritere tid til flere turbeskrivelser her på bloggen. Turen til Gygrestolen hadde jeg hørt om gjennom en tur-podcast, og da det var meldt skikkelig bra vær en juli-helg, så tok vi turen dit. Det ble en magisk kveld på Gygrestolen i Bø i Telemark med en fantastisk solnedgang. Dette er en kort, liten tur som jeg absolutt vil anbefale.

NB! For å gjøre det litt lettere å hente tur-inspirasjon fra bloggen min, har jeg nå valgt å ta med fakta om turene i innledningen. På denne måten håper jeg det vil bli lettere å få et inntrykk av hvor lang og krevende turen er og hvem den kan passe for. Jeg håper likevel dere har lyst til å lese resten av turbeskrivelsen og på den måten få å et enda bedre inntrykk av selve turen.

 

Sted: Telemark, Bø

Lengde og varighet: Ca 6 km – 3 timer

Antall høydemeter: Ca 350 m

Vanskelighetsgrad: Lett til middels

Veibeskrivelse: Følg riksvei 359 fra Bø sentrum mot Lunde. Ta til høyre mot Tveiten ved Tjønnås etter ca 4 km. Fra Bø sentrum er det ca 8 km til parkeringen nær Uvdalstjønna. Om du benytter google maps, søk opp “parkering Gygrestolen” dersom du er usikker på om du er på rett vei.

Vi ankom parkeringsplassen ved 19-tiden lørdag kveld og hadde planlagt en Fantastisk Turglede med en natt i det fri. Siden turen opp er relativt kort, så hadde det ikke noe å si at vi hadde kommet oss litt sent avgårde. Kvelden var “enda ung” og det var godt og varmt, faktisk opp mot 29 grader, så kaldt ville det nok heller ikke bli utover kvelden og natta.

Turen opp til Gygrestolen er, allerede fra starten, stort sett en lang oppoverbakke med en høydeforskjell på ca 350 meter. Med mye vekt på ryggen og mye godt i sekken, var det derfor kjekt å gå med staver. Stien er godt synlig og går først i tett skog. Deretter over noe svaberg, før man kommer opp på selve platået med furuskog. Turen kan gås som en rundtur, hvor det er ca 3,5 km opp til toppen og hele rundturen det dobbelte.

Stien består av mye stein og røtter, og jeg vil derfor anbefale gode sko, spesielt hvis det er fuktig vær. Når man har gjort unna de verste motbakkene, kommer man til Svarttjønn. Vi hadde lest at det skulle være en hule i to etasjer på nordvestsiden av dette tjernet, men vi skjønte ikke helt hvor denne hula kunne være, da den ikke var merket. Etter et lite forsøk på å finne den, men uten hell, bestemte vi oss for å gå videre.

Når man har kommet til Svarttjønn, har man ikke lange stykket igjen til toppen. Etter motbakkene opp hit i 28-29 varmegrader var det fristende med et lite bad i Venetjønn, som ligger en liten avstikker rett før topp-punktet av Gygrestolen. Men vi tok oss ikke tid til denne lille avstikkeren, da vi var mest motivert til å komme oss til toppen og nyte solnedgangen.

Vi fant oss en fin plass til hengekøyene på toppen, eller man kan også slå opp telt, men ut fra det vi kunne se, var det nok ikke plass til mange telt, i hvert fall ikke der hvor utsikten var som best. Det er ellers også mulig å telte ved Venetjønn, men her får man jo heller ikke nyte den flotte utsikten ned mot Gygrestolen.

Fra Gygrestolen har man flott utsikt ned mot ura og de to store steinblokkene, som er en helt spesiell fjellformasjon skapt etter istiden. Det var faktisk ganske fascinerende, og vi lurte på om det ville være mulig å komme seg opp på en av de. Hvis man følger stien videre rundt mot ura i vest, så er det faktisk mulig å komme seg opp, men jeg mener å ha lest at man bør ha klatreutstyr og klatreerfaring. Vi derimot, skulle tilbringe den fantastiske sommerkvelden her oppe og nyte solnedgangen og utsikten ned mot Uvdal og Uvdalstjernet.

Sagnet om Gygrestolen sier at det var her Gygra satt, da hun i rasende sinne over at kristendommen kom til bygda, kastet store steinblokker etter Gårakirka. Sagnet sier også at en dag skal stolen rase ut i Uvdalstjønna og da er det slutt på verden. (Ref ut.no)

Det var virkelig en magisk kveld, og etter at solen hadde gått ned ble himmelen bare finere og finere. Foruten to gutter i telt lengre ned, hadde vi hele stedet for oss selv. For et fantastisk sted å tilbringe lørdagskvelden en slik varm sommerkveld.

Med god mat og noe godt i koppen ble det god stemning her oppe på toppen, og Helinox-stolene ble omdøpt til Gygrestol. Men, det skal sies, disse Helinox stolene er virkelig helt geniale på tur, de veier nesten ingen ting og er virkelig gode å sitte i.

Det ble sent på natt før vi klarte å løsrive oss fra utsikten, men det var godt å krype opp i køya etterhvert.


Vi våknet til et skikkelig brak kl 07.30 på morgenen, og vi var ganske spente på om tordenværet som var meldt ville komme over oss. Vi hadde nemlig glemt den ene tarpen til hengekøya og vi ville nok bli veldig våte hvis uværet slo til. Utrolig nok kom det bare noen få drypp og været passerte oss på vestsiden.

Men da var dagen allerede i gang og vi var klare for en aldri så liten frokost i det fri.

Med jetboil var vannet kokt opp på et blunk, og det ble deilig havregrøt til frokost. Selv om været ikke var like bra som dagen før, var det fortsatt god temperatur og det ville bli nok en varm dag.

Etter en god frokost, var vi klare for å fortsette rundturen videre. På grunn av et tre som hadde falt over stien, rotet vi, etter en stund, litt med veien videre. Vi brukte den blå prikken på kartet på UT appen (husk å slå på stedstjenester på telefonen), for å orientere oss om vi var på riktig spor.

Som sagt, så var det varmt denne dagen også, og vi bestemte oss for at det måtte bli et bad i Uvdalstjønna før vi begynte på kjøreturen hjemover.

Når man kommer på nedsiden av steinblokkene, er det mulig følge ura innover, der det står skiltet til Maurnatten. Herfra får man visstnok en helt spesiell utsikt mot den store, grove ura under stolene. Vi var litt nysgjerrige og var fristet til å gå innover, men også her var det litt vanskelig å få inntrykk av hvor “tråkket” gikk.

Vi valgte derfor å gå videre og var mer fristet på et bad

Stien går videre i lett skrånende skogsterreng før man kommer ut på grusveien som fører tilbake til parkeringsplassen. Her er det også skiltet til Gygrestolen, så man kan forsåvidt gå turen begge veier.

Telemark er virkelig en uoppdaget perle for min del, og dersom du ønsker flere turtips til Fantastiske Turgleder i Telemark, så vil jeg absolutt anbefale Lårdalsstigen. Denne turen kan du lese om her.

Lårdalsstigen

Lårdalsstigen; for en tur, for et vær og for et turfølge. Dette er virkelig en tur jeg vil anbefale på det varmeste. Her får du mange fine overraskelser underveis på turen, men du bør være forberedt på at de siste 4 kilometerne byr på bratt terreng. Turen er derfor gradert som krevende og jeg tenker at det er viktig å merke seg, slik at man ikke legger ut på en tur som krever mer enn man evner.

Lårdalsstigen har stått på min liste over ønsketurer en stund, og da jeg fikk muligheten til å være med en god kollega og turvenn på bobiltur, tenkte jeg at denne turen passet midt i blinken. Lårdalsstigen finner man i den innerste delen av Telemarkskanalen i Tokke kommune i Telemark. Om du kommer på E134, tar du av ved Høydalsmo på fv 45 mot Dalen. Her kan du parkere på bryggeområdet, på motsatt side av bobilparkeringen.

 

De fleste velger å starte turen ved Eidsborgberget ovenfor Dalen. Herfra går man over fjellet til Lårdal, hvor man på store deler av turen går framme på fjellkanten opp til 800 meter over Telemarkskanalen. Her blir man virkelig trollbundet av den fantastiske utsikten ned mot fjorden og fjellene rundt. For å komme tilbake tar man M/S Victoria eller M/S Henrik Ibsen på Telemarkskanalen til Dalen. Turen er ca 14 km lang og er beregnet til 7-8 timer (minimum 6 timer). Det er selvfølgelig også mulig å starte i Lårdal og gå motsatt vei, og noen vil kanskje synes det er bedre, med tanke på at man da ikke trenger å tenke på om man rekker båten, men vi fulgte anbefalingen på ut.no om å gå fra Eidsborgberget, da dette nok kanskje gir en bedre turopplevelse.

Vi hadde stasjonert oss på Dalen bobilparkering, og var klare for tur kl 9.00 om morgenen. Vi beregnet god tid, slik at vi skulle rekke ettermiddagsbåten kl 17.55. Det vi ikke visste da, var at vi ville komme til å bruke bare 6 timer på turen og dermed ha veldig god margin til båten skulle gå.

Vi tok taxi til startpunktet av turen ved Eidsborgberget, ca 4 km ovenfor Dalen  Vi hadde da ringt Tokke Taxi på tlf 90971909 dagen i forveien for å være sikker på at vi ville få skyss opp. De er vant til slike forespørsler og det var ingen problem å få bestilt taxi. Husk også å bestille båtbilletter til tilbaketuren www.telemarkskanalen.no, slik at du er sikret plass.

Etter bare noen minutters gange, fikk vi en gammel seter rett i mot oss. Plassen er kalt Sud-Rui, visstnok oppkalt etter to kortvokste søstre, som aldri hadde vært utenfor den vesle Telemarksbygda si, men som en dag ble landskjente som “Rui-søstrene,” fordi de fikk invitasjon fra selveste kong Olav.

Og det gikk heller ikke lang tid, før vi fikk øye på Bandaksfjorden mellom trærne, der stien førte oss frem til et flott utsiktspunkt. Turen er godt merket hele veien, og der stien ikke går langs fjorden, er det flere små stier ut til det ene flotte utsiktspunktet etter det andre. Det var en varm og deilig sommerdag, og vi nøt allerede hvert sekund av denne fantastiske turen.

Jeg hadde riktignok lest om turen på forhånd, men at den skulle by på så mange spennende overraskelser underveis, hadde jeg ikke fått med meg. Og kanskje var det dette som gjorde turen så spesiell for oss, fordi vi ikke ante så mye av hva som ville møte oss. Vi følte oss nesten som to små barn som hadde fått et kinderegg av en tur.

Plutselig stod vi ved en stor kløft i fjellet. Dette er en lang og smal kløft som man kan velge å gå gjennom eller man kan følge stien på oversiden. Vi ville selvfølgelig ta turen gjennom, og det var utrolig fascinerende å smyge seg gjennom den relativt trange kløften. I tillegg var det merkbart kaldere luft med en gang vi kom ned i kløften.

Vi hadde ikke gått langt, før vi kom til de to særegne fjellformasjonene; Risen og Gygri. Et sagn om denne fjellformasjonen, sier at Risen og Gygri bodde her ved Juvstøyl, og at Gygri en dag mistet hodet sitt etter et slagsmål.

Risen og Gygri er godt synlig fra Bandaksfjorden og Lårdalsstigen for alle som farer forbi. Se bilde under.

Turen over Lårdalsstigen byr som sagt på mange flotte utsiktspunkt og mange dype juv. Da er det fristende å kjenne litt på høydefølelsen og driste seg litt utfor kanten, men samtidig med godt fotfeste på trygg grunn.

Vi var nå kommet såpass godt opp i høyden og utsikten ned mot Dalen i vest var virkelig imponerende.

Jeg pleier å si at jeg ikke har høydeskrekk, men at jeg har respekt for høyder. Selv om det kanskje ikke ser slik ut, så holdt vi oss altså trygt innenfor kanten.

Og vi hadde nesten bare lyst til å sette oss ned og nyte utsikten.

Ut fra formen på dette treet, kan man tenke seg at det er ganske værhardt her om vinteren, men denne dagen var det et herlig sommervær og nesten vindstille. Vi kunne ikke vært mer heldig med været.

Vi var utrolig fornøyde med valget av tur denne lørdagen, og hadde ikke sett for oss at denne turen skulle by på så mange overraskelser. Alle informasjonstavlene underveis på turen, gjør turen ekstra spennende.

Når vi trodde det var slutt på overraskelser, dukket det plutselig opp en ny. Den såkalte Møyskriv eller Møyskrivrenna er en dyp renne med loddrett fjell på begge sider. Denne renna er spesielt utformet, fordi det ligger en diger stein på tvers av renna helt øverst ved stien.

Herfra kan man se rett ned på Bandaksfjorden 600 meter rett ned og man kan lese sagnet om en dødsdømt jente på infoplakaten ved skiltet om Møyskriv.

Vi lot oss fascinere av flere dype kløfter, før stien snodde seg gjennom et skogsparti og hvor vi da mistet Bandaksfjorden av syne et lite stykke.

Stien snodde seg da et lite stykke inn i et lett skogsterreng, før vi etterhvert nærmet oss Gløstøylnuten.

Gløstøylnuten er den høyeste toppen på turen med sine 848 moh. Herfra hadde vi en helt magisk utsikt over Bandaksfjorden i et helt utrolig deilig vær. Dette er virkelig en Fantastisk Turglede som føyer seg inn i rekken som en av favoritt-turene mine.

Med blikkstille vann og en utrolig flott utsikt over fjellene omkring, ble vi der og da nesten trollbundet av synet som møtte oss.

Dette er nok et naturlig stoppested for mange og et fint sted for å ta seg en matbit, mens man nyter utsikten. Og det gjelder å nyte utsikten her, for resten av turen går stort sett i skogsterreng med ikke mange mulighetene til å få øye på Bandak. Når man har kommet hit, har man også kommet litt over halvveis på turen.

Da vi tuslet videre, fikk vi plutselig øye på toppen av en stige, og vi ble straks nysgjerrige på hva dette kunne være. Da vi rundet fjellknausen på siden, oppdaget vi den sjarmerende trappen ved siden av.

Etter et lite stykke går stien altså inn i skogen igjen og her passerte vi Heddebu, som er en restaurert tømmerkoie med ett rom med ovn, to køyesenger og en ekstra madrass. Om man ønsker å dele turen opp i to dager, kan man overnatte her, eller om man vil ha med seg hengekøye eller telt, så er det gode muligheter for å finne en fin plass for å slå leir for natten.

Etter Heddebu begynner den bratte nedstigningen, altså partiet som gjør at denne turen er beskrevet som krevende. Det er vanskelig å få inntrykk ut fra bildene hvor bratt det er, men det er rimelig bratt og det kan være lett å skli på den tørre jorden, eller dersom underlaget er fuktig.

Man går et ganske langt stykke nedover, før stien etter hvert går bratt oppover igjen. Og det var her jeg plutselig følte at jeg ikke hadde flere krefter igjen. Jeg er vant til å gå slike turer, men plutselig sa kroppen stopp. Heldigvis så skjønte jeg at det var fordi jeg hadde spist for lite, og etter en matbit, litt drikke og en sjokoladebit, kunne jeg nesten ikke skjønne hvorfor jeg hadde følt meg så sliten. Dette er en påminnelse om at det er veldig viktig å fylle på med nok energi og nok drikke, spesielt når det er varmt og man svetter mye.

Etter de siste motbakkene, begynte vi nå å nærme oss Lårdal og dermed siste delen av turen. Nedstigningen til Lårdal går for det meste inne i skogen, i et relativt bratt terreng.

Aller siste del av turen går langs asfaltveien ned mot Lårdal brygge. Vi var godt fornøyd med at vi hadde valgt å gå turen fra Dalen mot Lårdal og ikke omvendt. Vi kunne si oss enig i at man får en bedre turopplevelse, ved å ha synet av Bandaksfjorden rett imot på store deler av turen.

To svette, men veldig fornøyde damer ankom Lårdal etter 6 timer. Vi hadde da drøye to timer til båten skulle gå og vi kunne nyte tiden i sola. Sånn sett kunne vi ha tatt en lengre pause underveis på turen, men det var likevel deilig å ha god tid til båten skulle gå.

Lårdal har et sjarmerende bryggeområde, og her kan du nyte noe godt å spise eller drikke på kafeen der, eller om du bare vil ligge på gresset og slappe av etter en relativt krevende tur, dersom det er deilig vær.

Det var fristende å ta seg et bad i Bandaksfjorden, men vi hadde dessverre ikke med oss badetøy.

Etterhvert så vi M/S Victoria nærme seg Lårdal. Turen over Lårdalsstigen er blitt en populær tur og det var faktisk ganske mange som skulle ta båten tilbake til Dalen. Båten tar riktignok mange passasjerer og jeg vil ikke tro det er noe problem å få plass, men det er nok en fordel å ha bestilt billetter på forhånd.

To fornøyde damer på båten på vei tilbake til Dalen, takknemlig for dagen turopplevelse. Tusen takk til mitt fantastiske reisefølge, jeg håper jeg kan dele mange flere Fantastiske Turgleder med deg.

Tvetervannet rundt

Tvetervann rundt er en fin og lettgått tur, hvor stien for det meste går langs vannet. Turen er 7 km lang og man bør beregne ca 2-3 timer på turen, avhengig av om man tar pauser underveis. Turen passer for de fleste, men for små barn vil nok turen føles litt lang.

Tvetervann er en innsjø i Sarpsborg kommune. For å komme hit, kjør Rokkeveien fra Sarpsborg eller Halden og ta deretter inn på Sandåsveien. Etter et lite stykke vil du se det lille pumpehuset mellom trærne ved Delås (se bildet over). Her er det en liten parkeringsplass, og vi startet turen her. Om det er fullt her, kan man kjøre litt videre på Sandåsveien til man igjen møter Rokkeveien. Før man kommer til Sandbæk gård er det også en liten parkeringsplass. Om man legger inn Tvetervann på Google maps, slik vi gjorde, vil den guide deg til parkeringen ved pumpehuset. Om man legger inn Parkering Tvetervann, vil den guide deg til alternativ parkering.

Vi startet altså turen ved det sjarmerende, gamle pumpehuset, og fulgte stien mot nord. Etter at vi hadde gått et stykke, skjønte vi at de fleste nok velger å gå turen motsatt vei, men vi syntes det var naturlig å starte ved pumpehuset, siden vi hadde parkert der. Det avhenger nok litt av hvor man får parkert, med tanke på i hvilken retning det føles naturlig å starte.

Stien er godt synlig stort sett hele veien fra starten, men om man går turen motsatt vei enn det vi gjorde, må man gå på veien et lite stykke, i retning Tvetervann, før man etterhvert får øye på selve stien.

Det er flere fine rasteplasser underveis på turen, og etter et lite stykke passerte vi en fin, liten lavvo. Jeg tok dessverre ikke bilde av denne, men den lå fint mellom trærne ned mot vannet med krakker til å sitte på utenfor.

Man passerer flere demninger underveis på turen, blant annet ved Kvernstad og ved nordenden av vannet mellom Tvetervann og Tvetermosen.

Som sagt, så er det mange fine rasteplasser underveis, så her er det nok å velge i, avhengig av hvor langt man vil gå, før man vil ha en pause. Og, plutselig dukket det opp enda en lavvo.

Etter at vi hadde passert Langemuren på nordsiden av vannet, kommer man til en fin, liten strand. Tvetervann er drikkevannskilden til Fredrikstad, så det er dessverre ikke lov å bade her. Nå var det riktignok ikke badetemperatur denne dagen, men om man går turen på en varm sommerdag, vil det nok være fristende å ta seg et bad her, noe man dessverre ikke kan.

Etter den lille stranden må man følge retningen mot nord et lite stykke, før man dreier østover. Det kan være lurt å bruke UT appen for å sjekke at man er på riktig vei. Om man ikke benytter appen, så sørg bare for å holde stien rundt vannet og ikke prøv på en snarvei mot øst, da vil man fort oppdage at man må snu. Når du har våtmarksområdene på nordsiden av stien, er du på rett vei.

Stien ledet oss videre, stort sett hele tiden i kontakt med vannet.

Dessverre var det en del vind denne dagen, og det beste med hensyn til vindretningen, hadde vært om vi hadde tatt pausen på vestsiden av vannet. På leting etter en lun plass, havnet vi til slutt ved en liten hytte, på østsiden av vannet med utsikt rett over til pumpehuset på Delås. Her har man igjen adkomst til Rokkeveien, som gå rundt vannet på sørsiden.

Det passet fint med en pause her og det smakte godt med noe varmt å drikke i den fine turkoppen min fra DNT.

Så tuslet vi videre sørover, mot enden av vannet. Etterhvert går stien over til en vei og den leder litt bort fra vannet et lite stykke før vi kom inn på en ny sti hvor vi holdt mot høyre. Ved Sandås ble vi så litt lurt av stien som ledet oss rett mot nord, ut på en odde. Her endte vi med å gå gjennom litt buskas før vi kom oss opp på Sandåsveien. Idet vi hadde passert vannet på sørsiden og stien igjen gikk over til en vei, burde vi altså ha holdt mot venstre direkte opp på Sandåsveien. Om man er i tvil her, vil jeg anbefale UT appen til å orientere seg.

Siste stykke av turen, fulgte vi Sandåsveien tilbake til pumpehuset.

Det er alltid gøy å oppdage nye steder, og turen rundt Tvetervann er absolutt å anbefale. Denne turen er et godt bevis på at vi ikke trenger å dra så langt for å oppleve nye Fantastiske Turgleder. Ofte har nærområdene mer å by på enn man tror.

Vehuskjerringa 1356 moh

Etter en utrolig opplevelsesrik sommer med mange Fantastiske Turgleder, var det igjen tid for den årlige tradisjonelle jenteturen i september. Hindsæter; et koselig lite tømmerhotell i Jotunheimen er opprinnelig en del av denne tradisjonen, men på grunn av all usikkerheten rundt koronapandemien, valgte vi hyttetur til Rauland isteden dette året, og det ble absolutt minst like bra.

Og med Rauland som utgangspunkt, måtte vi jo så klart finne en tilgjengelig fjelltopp i området som vi kunne bestige. Rauland ligger ved foten av Hardangervidda i Telemark fylke, og her kan man velge mellom ti fjelltopper over 1000 moh. For vår del falt valget på Vehuskjerringa, da denne turen er mulig å gå som en rundtur, hvor man får fin variasjon gjennom hele turen, istedenfor å måtte gå opp og ned samme vei.

Turen til Vehuskjerringa passer for de fleste, men det anbefales at man har noe tur-erfaring, da stigningen er relativt krevende enkelte steder og man skal bevege seg drøye 600 høydemeter oppover i terrenget før man når toppen. Vi brukte ca 2 timer til det høyeste punktet 1356 moh og 4 timer totalt på distansen på hele turen som er ca 12 km.

For å komme til startpunktet av turen, kjør fylkesvei 37 fra Rauland sentrum mot Åmot. Et stykke etter skiltingen mot Vehus, ser man en skogsbilvei inn til venstre ved en bom. Her starter turen, men kjør da et lite stykke forbi og ta av til høyre mot en parkeringsplass.

Det første stykket følger man denne skogsbilveien, og det kunne se ut til at de hadde lagt om stien noe, slik at vi måtte følge veien videre et godt stykke før vi litt senere kom inn på selve stien. Det er derfor ikke sikkert at den avmerkede ruta på kartet over stemmer helt overens med skiltingen vi måtte følge. Men turen er godt merket og stien er tydelig hele veien.

Etterhvert viste skiltingen at vi skulle holde mot venstre og vi fulgte skogsbilveien et stykke oppover før vi altså kom inn på selve stien. Stigningen går jevnt oppover hele veien, så det er viktig å legge inn noen drikke- og pustepauser underveis.

Plutselig hørte vi lyden av en sildrende bekk og deretter kom det til syne en sjarmerende, gammel tømmerbu. Turen hadde startet med yr og litt regn, og dessverre var det ikke meldt det beste været denne dagen, men plutselig så det nesten ut som det skulle klarne opp.

Men klarne opp gjorde det dessverre ikke, det føltes derimot som om vi opplevde alle årstidene på denne turen, med både regn, sludd, vind, tåke og glimt av sol. Deilig var det å være på tur igjen likevel, det gjelder bare å ha klær tilpasset vær.

Og med slikt skiftende vær, dukket også regnbuen opp. Utrolig nok fikk vi glimt av regnbuen gjennom store deler av turen, noe som ga et fint lys over landskapet. Vi hadde nå beveget oss over tregrensa og fikk dermed også flott utsikt ned mot dalen i vest.

Så tetnet tåken til igjen og vi tok fatt på siste etappe opp mot toppen. Her dukket også høstfargene opp, noe som minte oss på at høsten nå var i anmarsj. Høstfarger i fjellet er alltid så flott, men det gjelder å treffe på riktig tidspunkt, da fargene forsvinner fort når frosten gjør sitt inntog.

At høsten var på vei, fikk vi også kjenne på da vi rundet siste sving opp mot toppen. Plutselig sluddet det og vinden økte i styrke. Det er virkelig fascinerende hvor fort været kan skifte i fjellet, og det gjelder alltid å ha med seg både lue, votter og vindtette klær uansett når på året man er på tur.

Etter ca 2 timer nådde vi altså toppen, og herfra har man flott utsikt over store deler av Vest-Telemark, men også mot fjellene i øst. Jeg ble litt overrasket og fascinert av det flotte høyfjellsterrenget Rauland har å by på. Jeg har ikke vært på fjelltur her tidligere og synes derfor det var spennende å oppleve et nytt fjellområde. Jeg syntes faktisk det minnet meg om en blanding av fjellene i Jotunheimen og Rondane.

På toppen av Vehuskjerringa blåste det altså friskt denne dagen og det ble kun en kort stopp for en matbit og for å knipse noen bilder. Ofte blir det til at man legger matpausen til topp-punktet av turen, men det er ofte bedre å ta pausen litt lavere i terrenget, enten rett før eller rett etter toppen. Det kan være vanskelig å finne en lun plass på toppen av et fjell og man blir fort kald når man har vært svett og varm, og deretter setter seg ned.

Jeg synes det var fint at vi ikke skulle gå samme vei ned, men at vi kunne fortsette på stien videre østover. Man kan velge flere alternative ruter ned fra toppen Vehuskjerringa. Enten kan man velge å gå mot sør, mot Mjåvasskaret, men da må man ha en plan for hvordan man skal komme seg tilbake til parkeringsplassen.

Ellers så kan man jo velge å gå tilbake samme vei som man kom. Om man ønsker å få mest mulig variasjon på turen og samtidig komme tilbake til samme utgangspunkt, kan man gjøre slik vi gjorde, å gå nordøstover, før man på slutten av turen dreier sørover og dermed kommer ned i bygda igjen.

Stien nordøstover går jevnt nedover langs vannet Svartetjønn som ligger 1177 moh, og leder etterhvert forbi en koselig liten hytte. På oversiden av hytta, holdt vi mot venstre og deretter rundet vi rundt nordsiden av Lomsdalsnuten.

Etter en stund fikk vi til Store Reinstjønn foran oss, og også her fikk vi glimt av de begynnende høstfargene. Vi hadde nå kommet i le for vinden og opplevde dermed en deilig stillhet her nede.

Stien ledet oss tett forbi tjernet og vi begynte nå å bevege oss ned mot skogen igjen. Turen begynte å nærme seg slutten og tiden hadde gått så alt for fort. Det gjelder derfor å minne seg på at man virkelig må nyte hvert eneste øyeblikk på tur.

Siste delen av stien, førte oss til en hyttevei nær Øygarden. Vi fulgte hytteveien nedover og holdt mot venstre da veien delte seg. Vi gikk Vehusvegen tilbake til parkeringsplassen gjennom et hyttefelt og et gårdstun.

Og temmelig nøyaktig etter 4 timer var vi tilbake ved parkeringen. Selv om været ikke hadde vært lovende på begynnelsen av turen, så ble det faktisk bedre enn forventet. I mine øyne er det en Fantastisk Turglede uansett, så lenge man ikke er våt og kald. Og dette tror jeg også mine fine turvenninner vil si seg enig i. Etter en herlig dag ute, ventet nå hyttekos og god mat.