Rundemellen 1345 moh

I høstferien har gjerne snøen begynt å legge seg på de høyeste fjelltoppene. Dersom man likevel har lyst på en fottur i fjellet, kan det være lurt å velge topper som er under 1500 moh. Rundemellen er en slik fin høst-tur, som er kjent for å ha en av Valdres beste utsikter. Med sine 1345 moh, er den derfor et eksempel på at man ikke nødvendigvis må opp på de høyeste toppene for å få flott utsikt.

Rundemellen har en karakteristisk form, den er derfor lett å få øye på, og kan ses fra mange steder i Valdres. Jeg har lagt merke til denne fjelltoppen mange ganger på vei til Jotunheimen, men jeg har aldri festet meg ved at det er dette som er Rundemellen.

Det er mulig å gå turen fra flere utgangspunkt; enten fra Turrsjøen, Rabalen eller Øyanglia. Turen fra Rabalen er den lengste varianten med ca 2 – 2,5 timer opp. De to andre alternativene er beregnet til ca 1 time opp til toppen.

Vi valgte å gå turen med utgangspunkt fra Øyanglia. Dette er en fin familietur på ca 3 km en vei og med en stigning på ca 340 høydemeter. Selv om det ikke er en lang tur, bør den ikke undervurderes, da partiet før man når toppen er ganske bratt. Selve toppunktet derimot er relativt flatt og ganske langstrakt.

For å komme til Øyanglia, følg Rv 1 fra Fagernes. Etter ca 15 km ta av til høyre mot Rogne Øvrebygd/Rabalen. Følg veien mot Rabalen ca 2 km til man kommer til en bom. Kjør gjennom bommen (dette koster 50 kr – det er mulig å betale med kort) og følg veien innover mot Fiskeløyse – Øyangen. Midt ved det store vannet, følg skilt mot Øyanglie/Rundemellen opp til høyre ved et lite hyttefelt. Her er det en litt større parkeringsplass, ellers er det mulig å parkere litt spredt i området. Det kan være litt kronglete å finne fram, jeg vi derfor anbefale å bruke UT-appen for å orientere seg hvor man er i området. Der vi parkerte var det satt opp et tre-skilt merket Rundemellen.

Første delen av turen går på en gjengrodd traktorvei som deretter går over i en tydelig sti, i en åpen bjørkeskog. Det hadde lagt seg et lett snølag i terrenget som utgjorde en kontrast til høstfargene. Det minnet om at vinteren mest sannsynlig ikke var langt unna, men at høsten ikke helt hadde gitt slipp enda.

Det var en fin høstdag og med solen som skinte på selveste Rundemellen, så det ut til at den hadde fått et lett melisdryss over seg. Det er mange fine og lune rasteplasser langs stien ved bjørkeskogen, før man kommer over tregrensa og hvor terrenget blir mer åpent.

I øvre delen mot selve toppen, er stien vardet. Det lønner seg å følge godt med på neste varde, da det kan være litt lett å miste retningen på tråkket. Men det er uansett ikke vanskelig å finne fram, så lenge man beveger seg oppover i steinura. Topp-platået er nemlig temmelig langstrakt og man får straks øye på alle vardene bortover mot hovedvarden når man kommer over den bratteste kneika, se bilde under.

Og man er heller ikke i tvil om hva som er topp-punktet. Rundemellen har virkelig en fantastisk utsikt i alle retninger. På en godværsdag som denne kunne vi blant annet se til Gaustatoppen i Telemark, Hallingdal, Hemsedalsfjellene, fjellrekka i Jotunheimen og Synnfjell.

Som en hjelp til å orientere oss hvor de ulike fjelltoppen ligger, benyttet vi retningsskiva som er avbildet under.

Det er også en postkasse på toppen hvor man kan skrive seg inn.

Det blåste friskt på toppen, så det ble ikke lange pausen før vi begynte på tilbaketuren samme vei som vi kom. Vi hadde planlagt å finne en fin rasteplass nede i bjørkeskogen, og forhåpentlig finne et lunt sted hvor vi også kunne kjenne sola varme.

Det var litt vemodig å tenke på at dette kanskje ville bli den siste topp-turen for i år. Samtidig kunne jeg tenke tilbake på alle de Fantastiske Turgledene jeg hadde fått oppleve denne sesongen. Det har virkelig vært en begivenhetsrik tur-sesong. Og selv om topp-tursesongen til fots gikk mot slutten, så er det mange andre turgleder man kan planlegge gjennom hele året.

Nede igjen i bjørkeskogen var det igjen “blitt” høst, og det var godt å sette seg ned for en liten pause og en matbit. Og så er det jo slik at maten smaker jo alltid best ute.

Rasletinden 2105 moh

Å komme meg opp på toppen av Rasletinden, er noe jeg har snakket om lenge. Dette er en av de lettest tilgjengelige 2000-meters toppene i Norge, og jeg har mang en gang speidet etter denne toppen, da jeg har passert på riksvei 51 over Valdresflya. Det var nå tid for den årlige jenteturen tidlig på høsten, og siden jeg har vært så privilegert til å få lov til å plukke ut turmål på disse jenteturene, falt valget dermed på Rasletinden denne gangen.

Rasletinden eller Rasletind som den også blir kalt, ligger mellom Leirungsdalen og Bygdin i Jotunheimen. Turen starter ca 1400 moh ved gamle Valdresflya vandrerhjem, langs riksvei 51, hvor det er mulig å parkere. På andre siden av veien er det en stor varde og skiltet mot Rasletinden. Det er flere alternative ruter til toppen, så det kan være lurt å være litt oppmerksom idet stien deler seg. Vi fulgte den T-merkede stien over Flye, opp Steindalen og videre opp til fortoppen Østre Rasletinden 2010 moh og derfra videre til selveste topp-punktet 2105 moh. Det er satt opp i overkant av 150 varder fra Valdresflya og opp til Rasletinden, så det er ikke vanskelig å finne veien, med mindre det er dårlig sikt. Rasletinden består altså av to topper, hvor den vestre og høyeste toppen markerer grensen mellom kommunene Vang i sør og Vågå i nord, og hvor den østre danner grense mot Øystre Slidre. Alle tre kommunene ligger i Oppland fylke.

Turen kan fint gås med turvante barn og er beregnet til drøye 3 timer opp. Men vær oppmerksom på at ved tåke kan det være vanskelig å se neste varde selv om det bare er ca 50 meter mellom hver. Dessverre var det en del tåke over 2000-meters toppene i området denne dagen og jeg fryktet at vi ikke ville komme til å få noen særlig utsikt på toppen. Mot sør hadde vi foreløpig god utsikt til Bitihorn, se bilde over.

Første delen av turen går i flatt terreng innover Flye. Her er det noen bløte partier hvor det er lagt ut planker eller “klopper” som det også kalles. Deretter møter man på lett stigende terreng innover Steindalen, og etter ca 1 time hadde vi beveget oss såpass opp i høyden at vi fikk flott utsikt ned mot Besseggen, til venstre i bildet over.

I den retningen vi skulle gå, var det derimot ikke mye til utsikt. Selv om tåka beveget seg hele tiden og det noen ganger så ut til å lysne, ble jeg mer og mer usikker på om det ville være mulig å se noe som helst fra toppen. Men det var utrolig deilig å være på tur igjen likevel, Fantastisk Turglede er det uansett!

Herfra og opp til første fortopp begynte stigningen å gjøre seg gjeldende, men ikke verre enn at det er lett klyving opp fjellsiden. Selv om tåka lå tykkere og tykkere etterhvert som vi beveget oss oppover, var det ingen problem å følge merkingen.

Dette var første helgen i september, men nå møtte vi plutselig på skikkelig vintervær, og det kunne nesten like gjerne ha vært midt på vinteren. Dette er nok en påminnelse om hvor fort været skifter i fjellet og hvor viktig det er å ha med seg godt med varme klær. Vi møtte på noen som hadde valgt å snu, men vi var temmelig samstemte på at vi gjerne ville nå dagens turmål.

Og plutselig, etter snaue 3 timer nådde vi Østre Rasletinden 2010 moh. Herfra hadde vi bare en drøy halvtime igjen til selveste Rasletinden i et relativt flatt til svakt, stigende terreng.  Det var ikke veldig folksomt på denne topp-turen denne dagen, men det var likevel tydelige spor i snøen som vi kunne følge.

Og så, endelig nådde vi toppen av Rasletinden etter ca 3,5 timer. Sola prøvde å trenge seg gjennom tåkeskyene, og jeg fikk et ørlite håp om at det skulle sprekke opp og belønne oss med fantastisk utsikt i alle retninger. Utsikten skal visstnok være en av de beste i landet, hvor det på en klarværsdag, skal være mulig å se nesten helt til Oslo. Litt usikker på om det kan være mulig, men det ville i hvert fall vært flott utsikt mot Gjendealpene, mot Dovrefjell mot nord og Rondane mot nordøst.

Det ble en kort og litt kald pause på toppen, før vi begynte på tilbaketuren samme vei som vi kom opp. Rasletinden er også en populær ski-topp. Når Valdresflya åpner i månedsskiftet april-mai, er det mange som tar turen hit for å gå på ski. Dette er noe jeg har som turønske i 2020.

Det snødde fortsatt et godt stykke på vei nedover, men plutselig oppdaget vi hvor vær-skillet gikk. Her oppe hvor vi stod, var det fortsatt vinter, mens nede i dalen var det høsten som var gjeldende.

Da vi kom ned i Steindalen igjen var altså vinteren plutselig borte og temperaturen en helt annen. Det er fascinerende hvordan noen få høydemeter gjør en så stor forskjell værmessig.

Vi nærmet oss slutten av denne turen, og jeg ble gående å tenke på hvor utrolig avkoblende slike fjellturer er. Hvor tiden er ubetydelig og hvor det eneste som betyr noe er hva du opplever her og nå. En liten pause fra hverdagens forventninger og forpliktelser. Slike avkoblinger bør man unne seg ganske ofte med de du er glad i. Jeg kaller det Fantastisk Turglede.

Fykantrappa i Glomfjord

På vei sørover fra Lofoten, valgte vi å kjøre deler av Kystriksveien som går fra Bodø til Steinkjer. Denne veien kalles ofte for verdens vakreste turistvei hvor man kan oppleve noe av det flotteste norskekysten har å by på. Man bør beregne god tid på denne distansen for å få tid til alle severdighetene. Vi hadde kjørt hele denne turistveien tidligere, derfor valgte vi bare å kjøre deler av den denne gangen, fra Bodø til Mæla, for å få med oss Fykantrappa i Glomfjord.

Fykantrappa er Europas best bevarte utendørs tretrapp. Dette er en 100 år gammel trapp fra Rallartiden, som slynger seg opp fjellsiden inne i Glomfjord. Om du ønsker å gå denne trappen, så er det virkelig en fantastisk tur fra dalbunnen og opp på høyfjellet. Turen passer for de fleste med normal fysikk, men med sine 1132 trinn, krever det litt likevel. Trappen er veldig bratt, så man bør være ekstra varsom dersom man går med barn, og sørge for at de holder seg fast i rekkverket/kjettingen.

Fykantrappa ligger mellom Fykantunellen og Svartistunellen på RV 17 i Glomfjord i Meløy kommune. Det er bare mellom 50-100 meter mellom disse tunellene, så man bør være veldig oppmerksom på at man skal ta av mellom tunellene, på nordsiden av Fykanvannet. Det var ikke så godt merket akkurat her, men det står en turist-tavle ved en åpen plass langs veien. Herfra kjører man innover en smal vei til du kommer til en tunellåpning. Veien er smal, men det er flere møtelommer underveis. Det er to parkeringsplasser hvor det er mulig å parkere, den ene får du på venstre side et stykke innover, men dersom du kjører litt videre til du kommer til en gammel tunellåpning, er det også en romslig parkeringsplass.

Første delen av turen går over en hengebru og deretter på en sti i skogsterreng, før man kommer til stedet der trappetrinnene begynner. Allerede fra parkeringen kan man så vidt skimte hvordan trappen slynger seg opp fjellsiden og man får fort et inntrykk av hvor bratt det faktisk er. Det er satt opp skilt med “danger” og “all ferdsel på eget ansvar,” noe som kan virke litt skremmende, men som nok også er nødvendig, da trappen jo faktisk er 100 år gammel.

Fra parkeringen og helt opp til toppen av Glomfjellet er det ca 1,7 km og hele 300 høydemeter. Med sitt bratte terreng, drøyer det ikke så lenge før man begynner å få flott utsikt over Fykanvatnet og fjellene omkring.

Fykantrappa ble altå bygget i 1919 av Rallarane. Noen kaller derfor også trappen for Rallartrappa. Rallarene var anleggsarbeidere som jobbet med å lage blant annet jernbanelinjer, veier eller gruver. Fykantrappa ble bygget i forbindelse med et vannkraftprosjekt for å lede vannet ned til Glomfjord Kraftverk, og det er ganske utrolig at trappen er så godt bevart 100 år etter.

Vi brukte ca 45 minutter til toppen av fjellet, men vi brukte nok litt ekstra tid fordi vi hadde med oss vår lille hund. Vi fant fort ut at det ikke var helt gunstig å gå denne turen med hund. Trinnene er korte og veldig bratte, så vi ble faktisk nødt til å bære han hele veien opp og ned.

 Vel oppe på toppen av trappen lot vi oss fascinere av den flotte utsikten ned mot Glomfjord. Jeg hadde sette bilder av denne utsikten på Instagram og var nå glad for at vi hadde prioritert å ta turen hit, da det virkelig er en minnerik opplevelse, en opplevelse som jeg er glad for at nå hører til i samlingen min i Fantastisk Turglede.  

Til og med det norske flagget ønsket oss velkommen på toppen av trappen.

Etter hva jeg har lest, så ble visstnok Fykantrappa tatt av et steinras i 2015, hvor trappen ble stengt i en periode før de fikk utbedret trappetrinnene der det hadde rast. Så trappen er altså ikke 100 år i sin helhet.

På toppen av Fykantrappen, kan man velge å fortsette ca 200 meter innover fjellet, hvor det åpner seg opp en veldig koselig plass. Noen dager i uka, er det kafèdrift i Rallarbrakka her, men denne dagen var det lukket og låst. Ikke møtte vi på så mange andre folk heller, så vi fikk hele stedet for oss selv. Egentlig fikk vi mest lyst til å bare bli her og overnatte, men det hadde vi ikke med oss utstyr til dessverre.

Ved Rallarbrakka kan man få se verktøy og ting som er blitt tatt vare på fra den tiden som Rallarane jobbet her oppe, og vi prøvde å se for oss hvor tøff arbeidsdag de måtte ha hatt.

Belønningen måtte vel være den flotte utsikten mot fjellene rundt. Terrenget her var så frodig og fint, så selv om det måtte ha vært en tøff arbeidsdag, foregikk det absolutt i fine og rolige omgivelser.

Det var satt ut krakker og bord på plattingen foran brakka, og til og med en sjarmerende liten utedo finnes på stedet.

Dersom du besøker Rallarbrakka på en dag kafèen er åpen, serverer vertskapet nystekte vafler, kake og kaffe. De forteller visstnok gjerne også historier fra Rallartiden, og man kan blant annet også få kjenne på sekken på 50 kg som arbeiderne måtte bære oppover trappen og som kanskje ikke er like gode å ha på ryggen som sekker man får kjøpt i dag.

Fra Rallarbrakka er det mulighet til å gå en rundtur, ved å fortsette innover Glomfjellet, enten fordi man har lyst på en lengre tur eller dersom man synes trappen var bratt og skummel. For å gå denne rundturen følger man rødmerket sti ned igjen mot startpunktet. Dersom man går videre innover Glomfjellet møter man etterhvert på Glomfjorløva, en karakteristisk sten som ser ut som en sjøløve. Jeg var ikke klar over denne muligheten, samtidig var vi litt ivrige på å gå trappen ned også.

Man må trå mer forsiktig på vei ned enn opp. Trinnene er små, og det er lett å tråkke feil. Vi møtte på noen folk på vei ned, og det var da relativt trangt å passere hverandre. Vi ble i tillegg ganske fascinert av en mor med fire små barn som hadde tatt turen opp hit alene.

Men det virket som de var fra omårdet, og de hadde sikkert gått denne turen flere ganger tidligere. Men likevel, dersom man faller her, kan det være ganske skummelt, så det gjelder å holde seg på bena.

Trygt tilbake på parkeringen var vi veldig fornøyd med dagens turmål. Litt vemodig også, med vissheten om at denne turen ville bli den siste Fantastiske Turgleden på denne Norgesferien for i år. Nå hadde vi flere lange kjøreetapper foran oss, fra Glomfjord i nord til Rygge i sør. Men takknemlig og glad var vi så absolutt, for alle de flotte opplevelsene i vårt vakre land denne sommeren.

Nubben 240 moh

Dagene i Lofoten begynte å nærme seg slutten. Etter ribsafari i Trollfjorden i Svolvær og enda en tur opp på Reinebringen på Moskenesøy, ble turen til Nubben vår siste topptur i Lofoten for denne gang. Vi hadde fått besøk av vår andre datter og hennes kjæreste, som også ville oppleve Norges beste tur-paradis. Dessverre hadde godværet forsvunnet, men dette hindret ikke vår entusiasme for topptur.

Nubben er en fin liten fjelltur på Flakstadøy ved Ramberg i Lofoten. Med bare 240 moh er dette en kort tur, men man skal ikke undervurdere dette fjellet, da motbakken som møter deg allerede fra start og helt til topps er temmelig bratt. Vi brukte en snau halvtime til toppen i et relativt raskt tempo.

Utgangspunktet for turen starter ved kjøpesenteret på Ramberg, hvor man kan parkere. Kryss hovedveien og følg veien mot ungdomshuset UL Lysbøen og videre mot et stort vanntårn. Stien herfra er godt synlig hele veien opp fjellsiden.

På ca 200 moh deler stien seg. For å komme til toppen av Nubben, hold mot høyre, hvor stien runder en slak hei og fortsetter ut på selve utsiktspunktet 240 moh. Stien til venstre leder mot Moltinden 696 moh, som er en mye lengre tur, og en samtidig mer luftig og utfordrende opplevelse. Til gjengjeld byr den på enda bedre utsikt.

Vi fulgte stien mot høyre, da vårt mål for dagens Fantastiske Turglede var nettopp Nubben. Fra toppen av Nubben får man blant annet flott utsikt over Ramberg og Rambergstranda, tuppen av Moskenesøy mot Mulstøtinden og Stokkvika, samt havet og fjellene omkring.

Vi håpet stadig at tåka skulle lette og at det skulle klarne opp, men vi måtte nok bare innse at godværet nok ikke ville komme tilbake. Vi kunne jo ikke akkurat klage på været, etter så mange, fantastiske dager med knallvær her i Lofoten, men utsikten presenterer seg absolutt mye bedre i godvær, og jeg synes det var litt synd at “besøket” vårt ikke fikk oppleve dette på samme måte som vi hadde gjort tidligere denne ferien.

Likevel nøt vi turen og utsikten, vel vitende om at dette ville bli den siste turen her i Lofoten. Vi fikk toppen helt for oss selv, hvor vi tok en liten matbit, før vi begynte på nedover turen. Da vi var på vei ned, møtte vi faktisk på en del folk, noe som bekrefter at også dette er en populær tur, til tross for sine beskjedne 240 høydemeter.

Det beste jeg vet er å være på tur. Dette er grunnen til at jeg ønsker å dele min turglede i denne bloggen. Jeg kaller det Fantastisk Turglede, og jeg håper at jeg med dette kan inspirere andre til å gå mer på tur. Og dersom du lurer på hvor du skal dra, vil jeg på det aller varmeste anbefale Lofoten. Jeg kommer helt klart tilbake til dette fantastiske tur-paradiset.

Glomtinden 419 moh

Så var det altså slik at vi hadde reist fra Lofoten, etter en fantastisk uke med mange fine toppturer; til Reinebringen, Ryten, Offersøykammen, Mannen og Fløya (se tidligere innlegg her på bloggen). Det var faktisk ganske vemodig å reise fra denne vakre øygruppen, som Lofoten virkelig er. Men det vi ikke visste da, var at tilfeldighetene skulle ha det til at vi allerede om 6 dager skulle dra tilbake. Det er dette som er det beste med å feriere i Norge med campingvogn, at man har mulighet til å planlegge alt etter innfallsmetoden.

Etter en snau uke på Senja og Andøya, satte vi altså kursen tilbake igjen til Lofoten. Vi hadde hatt noen rolige og avslappende dager på Senja, og nå begynte tur-iveren, spesielt for min del, å melde seg igjen. Senja har også mange Fantastiske Turgleder å by på, og det var nesten litt ille å dra fra Senja uten å ha gått en eneste topptur. Men det er ikke siste gangen vi reiser nordover på ferie, så det er lurt å spare på noen av godbitene også.

Vi tok fram boka “Turguide Lofoten” igjen, hvor vi fant turbeskrivelsen til Glomtinden. Vi hadde egentlig tenkt oss opp på Festvågtinden, da dette fjellet har fantastisk utsikt over idylliske Henningsvær. Men fordi det akkurat disse dagene, ble arrangert Trevarefest i Henningsvær, tenkte vi at det nok ville bli veldig folksomt på denne populære fjelltoppen. Siden Glomtinden ligger rett ved og er en passe utfordrende tur, valgte vi den i stedet.

Det skulle vise seg at dette var et godt valg, for selv om Glomtinden er et relativt lite, lettgått fjell, byr den til gjengjeld på en luftig topp som gir deg sug i magen når du kikker utover kanten. Beregn ca 1 time opp.

Glomtinden ligger på Austvågøy, ca 15 minutters kjøring fra Svolvær. Turen kan gås fra tre forskjellige utgangspunkt, men det mest brukte alternativet er å starte ved Rørvikvatnet på vestsiden av Rørviktunellen. Alternativt kan man starte ved Hopsvatnet på østsiden av tunellen eller starte ved fyllinga på vestsiden av Hopspollen.

Vi startet ved det mest brukte alternativet ved Rørvikvatnet. Her kan man parkere ved gamleveien. Man ser parkeringen på høyre side av veien dersom man kommer nordfra. Første del av turen fulgte vi grusveien oppover mot Rørvikskaret. Etter drøye 15 min tok vi av mot høyre mellom noen busker og trær og fulgte den tydelige stien oppover. Det var ingen tvil om hvor stien starter, se bilde under.

Det ville bli nok en fantastisk turopplevelse i Lofoten, med sol fra klar himmel og nesten ikke et vindpust. Vi var veldig fornøyde med at vi hadde tatt avgjørelsen om å reise tilbake og at vi skulle tilbringe enda 5 dager i dette vakre turparadiset.

Stien oppover er velbrukt, men ganske steinete. Det er en jevn stigning hele veien og etter et stykke kommer man til et parti som kan minne litt om”ørkenlandskap.” Vi hadde med oss vår lille hund, en bichon frisee, og jeg vil si at turen egner seg fint med hund, til tross for en litt bratt kneik det siste stykket opp til selve toppen av Glomtinden.

Når man har passert “ørkenlandskapet,” kommer man til et lite platå hvor det er flott utsikt i retning Kabelvåg. Herfra får man også et bedre inntrykk av selve topp-punktet som ser ut som en liten knaus.

Rett før siste oppstigning er det også et steinplatå hvor terrenget flater noe ut. Herfra ser man ned mot Rørvikvannet, Hopsvannet, Svolvær og Vågakallen. Stien fra Hopspollen møtes også her. Denne ruta betegnes som mer luftig enn om du kommer fra Rørvikskaret.

Etter en liten time hadde vi bare noen få høydemetere igjen mot toppen. Her er terrenget altså brattere og det kreves litt lett klyving opp ura. Dette partiet er ikke spesielt utsatt, men kan kanskje være en utfordring for noen likevel, spesielt dersom man ha høydeskrekk.

På toppen av Glomtinden får man nesten Vågakallen “rett i fleisen,” slik det står i turguiden vi hadde lest. Vågakallen betegnes av mange som det fineste fjellet i Lofoten. Dette fjellet rager over dobbelt så høyt som Glomtinden, med sine 943 moh. Og det er kanskje ikke så overraskende at jeg ble fristet til å bestige denne toppen også.

Men akkurat nå nøt vi rett og slett å være på toppen av Glomtinden. Herfra er det virkelig nydelig utsikt mot alle toppene og havet rundt. Og ja, man får litt sug i magen når man kikker utfor kanten av Glomtinden, for det er temmelig bratt ned på nordsiden av fjellet.

Fantastisk utsikt er det også mot sør. Dessverre ser man ikke sjarmerende Henningsvær fra denne toppen, men siden valget ikke falt på Festvågtinden som kan by på nettopp det, fant vi ut at vi fikk ta kjøreturen ut til Henningsvær etter denne toppturen til Glomtinden. Og om man er i området, vil jeg virkelig anbefale en tur dit, for makan til sjarmerende sted skal man lete lenge etter. Henningsvær kan så absolutt by på ekte skjærgårdsidyll.

Det ble en liten matbit på toppen før vi tok samme vei tilbake mot Rørvikskaret. Det er mulig å kombinere denne turen med de to andre alternativene, men det frarådes sterkt å gå gjennom Rørviktunellen, da denne er smal og mørk, og sterkt trafikkert sommerstid.

Så måtte vi altså til slutt rive oss løs fra utsikten og starte på nedoverturen. Men heldigvis hadde vi altså noen dager igjen i Lofoten og forhåpentligvis ville det bli noen flere toppturer. Jeg var spent på hvilken topp som skulle bli den neste.

Djevelporten og Fløya 590 moh

Godværet var tilbake og vi hadde beveget oss et lite stykke lengre nord i Lofoten, nærmere bestemt Kabelvåg på Austvågøy. Det var egentlig ikke så vanskelig å velge neste tur, da bildet av Djevelporten er er et obligatorisk “skrytebilde” jeg har sett mange ganger på sosiale medier. Når vi først var i nærheten av Svolvær, hadde vi lyst til å få med oss denne turen også.

Turen til Djeveporten kan kombineres med topptur til fjellet Fløya 590 moh, som byr på flott utsikt over Svolvær. Stien opp er bratt og ganske luftig flere steder, men enkelte partier flater terrenget noe ut. Beregn ca en time opp til Djevelporten og en halv time derfra og videre opp til Fløya.

For de som eventuelt ønsker en litt mer utfordrende tur i området, så ligger Svolværgeita, en 150 meter høy fjelltopp på sørvestsiden av Fløyfjellet. Om du skal opp på denne fjelltoppen med to spisser, som kan minne om to geithorn, bør du ha komplett klatreutstyr og eventuelt ha med deg en kyndig klatreguide, dersom du ikke har tilstrekkelig klatreerfaring selv.

Turen opp til Djevelporten og Fløya er altså en sentrumsnær tur med gangavstand fra Svolvær sentrum. Stien starter ved et skilt ved barnehagen i Blåtindveien. Her er det en liten parkeringsplass, men det er også mulig å parkere ved kirka/Svolvær kapell.

Allerede fra parkeringen starter stien bratt opp i terrenget. Enkelte steder er det festet tau og kjettinger slik at man lettere kan komme seg opp den bratte fjellsiden. Ellers er det mulig å dra seg opp mellom busker og trær. Stien er godt merket, samtidig som vi tenkte at den også bærer preg av at det er mange om har gått denne turen før oss. Vegetasjonen har blitt noe sårbar på dette første partiet og underlaget kan nok være ganske sleipt i fuktig og vått vær. Det kreves en del klatring og klyving på starten, jeg vil derfor anbefale at man er noe fjellvant før man legger ut på denne turen.

Da vi hadde kommet oss opp den første, lange og bratte kneika, delte stien seg i to. Stien mot høyre leder mot Svolværgeita, mens stien rett fram, leder inn i den brede dalen som fører deg videre mot Djevelporten i et dalsøkk mellom fjellet Fløya og Frosken.

Jeg hadde på forhånd vært litt fristet til å klatre opp på Svolværgeita, Lofotens mest berømte fjellformasjon. Nå da vi fikk utsikt til geita på såpass nært hold, må jeg innrømme at jeg ble litt overrasket over hvor lavt nede og hvor “lite” dette fjellet faktisk er. Men det er nok ikke sikkert jeg hadde tenkt akkurat slik, dersom jeg hadde hengt og dinglet i denne fjellveggen 150 meter over bakken. På bildet over kan man skimte to personer på toppen.

Vi hadde nå også kommet oss såpass høyt opp i terrenget, at vi fikk flott utsikt over Svolvær. Det var godt og varmt, og vi kunne nesten ikke tro at vi fortsatt skulle få oppleve Lofoten fra sin beste side værmessig. Det gjaldt virkelig å bare nyte denne Fantastiske Turgleden.

Vi begynte så på det siste bratte partiet opp mot Djevelporten. Djevelporten er en steinblokk som har kilt seg fast i en kløft mellom fjellsidene av nettopp Fløya og Frosken, og som altså har blitt et populært sted å ta bilde. Det merket vi fort da vi kom opp hit, hvor det faktisk var kø for å komme seg ut på steinblokken. Jeg syntes nesten det var litt ille å skulle stå i kø, men jeg klarte liksom ikke å gå videre heller, før jeg hadde fått foreviget det obligatoriske “skrytbildet.”

Vær forsiktig dersom du drister deg utpå, det er virkelig stupbratt og veldig langt ned. Ta forsiktige skritt nedenfor steinen, på høyre side og klyv varsomt ut på midten av steinblokken, så er det ikke så skummelt som det kanskje kan se ut som, med mindre man har høydeskrekk da.

Fra Djevelporten fulgte vi stien videre på en bratt og smal rygg i en bueform bortover fjellsiden. Vi fikk et glimt til av de flotte fjellene mot nord, før vi kom opp på platået av Fløya hvor man får utsikt mot blant annet Vestfjorden og ned mot Svolvær.

Fra dette platået er det et bratt parti med utfordrende klyving opp på høyeste punktet av Fløya 590 moh. Det var mye folk på toppen denne godværsdagen, men vi valgte heller gå det lille stykket fram på tuppen av Fløyas fortopp, hvor vi fikk enda bedre utsikt over Svolvær.

Men aller først måtte vi rett og slett bare nyte denne imponerende utsikten i alle retninger, som presenterte seg ekstra flott i slikt vær. Det var nesten som om det lå et slør over landskapet.

Mot sør, se bilde under, kunne vi beundre fjellene i retning Kabelvåg. Vi hadde lest om mange av disse toppturene i “Turguide Lofoten,” men det var vanskelig å plukke ut hvilken topp som var hvem her oppe fra. Jeg drømte meg helt vekk og hadde lyst til å gå alle disse turene, men jeg måtte likevel si meg fornøyd med at vi hadde fått oppleve 5 fantastisk fine toppturer på under en uke.

Det var to blide jenter som gikk litt amok med kamera på denne turen og vi klarte nesten ikke å rive oss løs fra denne vakre utsikten.

Det var samtidig litt vemodig at denne opplevelsesrike uka begynte å nærme seg slutten, og at turen til Fløya ville bli den siste turen sammen i Lofoten for denne gang. Men vi var ganske samstemte på at vi skal tilbake til Lofoten og utforske mye mer av hva Lofoten har å by på.

Siste partiet ut til fremste punkt av Fløya er noe smalt, se bilde av stien under. Jeg vil absolutt anbefale å ta turen ut hit, da man får enda bedre utsikt ned mot Svolvær herfra. Så lenge man tar det rolig, er det ikke skummelt å gå ut her, ofte ser det smalere ut på avstand enn hvordan det faktisk oppleves.

Svolvær er det største tettstedet i Lofoten og byen preges av kaipromenader, rorbuer, fiskebruk, fiskebåter og den vakre naturen. Nå som sola hadde brutt seg mer gjennom disen, fikk vi også glimt av den klare, flotte grønnfargen i havet.

Vi hadde nå kommet til det ytterste punktet, hvor fjellsiden går drøye 550 meter bratt ned.

Svolværgeita ses i forgrunnen av bilde over, her zoomet en del inn, eller på bilde under hvor man får bedre inntrykk av hvordan geita ligger i forhold til Svolvær sentrum.

På turen tilbake kan man skrå av litt tidligere ned dalsiden mot venstre, slik at man ikke trenger å gå bortom Djevelporten på nytt. Her er det også et temmelig bratt parti hvor man må klyve forsiktig nedover. Etter et lite stykke kommer man ned igjen til det brede dalsøkket i forgrunnen av Fløya og Frosken. Herfra og videre ned går man samme vei som man går opp.

Vi tok en liten pause i sola før vi måtte innse at denne flotten turen straks var over. Jeg var fortsatt litt nysgjerrig på turen til Svolværgeita, men jeg ville ikke byttet ut dagens turopplevelse sammen med min datter, med en klatretur dit. Lykken er virkelig å ha en datter som er like glad i toppturer som meg. Takk for en magisk uke sammen med deg i Lofoten, min aller beste turvenn!

Mannen 400 moh

Vi var fortsatt ivrige etter en ny tur denne fjerde dagen i Lofoten. Vi var vel kanskje litt opptatt av at vi ikke skulle gå glipp av “noe.” Men det vil jeg påstå at man ikke gjør i Lofoten, da alle turene er fantastiske på sin måte og absolutt innfrir forventningene uansett. Dersom man ikke skal gå glipp av noe i Lofoten, må man nok være her i månedsvis, for å få med seg “alt.”

Vi spurte likevel en av de som jobbet på campingen vi bodde på, hvilken tur vi måtte gå, når vi først var her på Vestvågøy. Hun innrømmet at hun ikke var noe toppturmenneske, det var mer fisking som var hennes hobby, men dersom hun skulle gå en topptur noen gang, så måtte det bli Mannen. Dette er en tur som har alt, mente hun; utsikt til strand og åpent hav, samt mange flotte fjelltopper rundt og utsikt til store deler av Lofoten.

Denne turen er ikke beskrevet i boka “Turguide Lofoten,” så vi var veldig fornøyde med at vi hadde spurt en lokalkjent, for turen til Mannen var virkelig en spennende og utrolig flott tur.

Turen starter ved Haukland stranden som ligger midt i Lofoten, på nordsiden av Vestvågøy. Dersom man kommer fra Leknes, kjør drøye 10 minutter mot Uttakleiv. Stranden ligger på venstre side rett før Uttakleivtunellen. Her finnes også en stor parkeringsplass og Mannen ses fra parkeringen litt skrått opp mot venstre.

Å komme seg opp på Mannen er en relativt enkel tur, med en jevn stigning hele veien opp mot toppen. Enkelte partier kan være litt luftige, men det er fullt mulig å gå litt på siden av stien for å unngå de “verste” partiene. Vi brukte i underkant av en time opp, så dette er heller ikke en lang tur.

Vi fulgte veien som går opp til høyre ved tunellen. På toppen av bakken tok vi av mot venstre og fulgte kjerreveien som gikk i sikksakk over skaret. Etter å ha blitt litt bortskjemt med mange dager med sol og knallvær, var det litt kjedelig med regn og gråvær på denne turen. Men det var meldt bedre vær utover dagen, så vi håpet at regnet skulle gi seg innen vi nådde toppen. Det var godt og varmt likevel, så vi fant ut at vi ikke hadde noe å klage på.

Etter et lite stykke går stien skarpt mot venstre langs ryggen mot Mannen. Vi var faktisk litt usikre her, da det var et tydelig tråkk også mot høyre. Jeg vil tro at denne stien kanskje leder mot Uttakleiv og Himmeltinden som er nabotoppen til Mannen. Vi hadde nå kommet til partiet som kan oppleves som noe luftig, hvor terrenget skråner bratt ned på høyresiden og går rimelig rett ned på venstresiden. Jeg måtte snu meg og ta bilde bakover, og som man kan se på bildet over, så er stien ganske smal der ute på kanten. Enkelte partier er det også lett klyving og litt sleipt, spesielt på en fuktig dag som denne.

Vi hadde nå kommet såpass høyt at vi fikk utsikt mot både Haukland- og Uttakleivstranden på hver side av fjellet. Regnet hadde gitt seg, men vi var uansett veldig enige om at Fantastisk Turglede opplever man uansett vær. Vi ble gående å snakke om turene vi hadde gått hittil og at de var fine på hver sin måte. Det som var spesielt spennende med denne turen, som vi ikke hadde opplevd på de andre turene i Lofoten, var nettopp det smale partiet hvor man kan kjenne på litt sug i magen.

Så var vi altså framme på toppen etter en snau time. Jeg vil tro at denne turen egentlig er veldig populær, men på grunn av det noe dårlige været, fikk vi toppen helt for oss selv en god stund.

Når man kommer på toppen av Mannen, må man rett og slett nyte, for her får man en helt utrolig utsikt over noe av det fineste Vestvågøy og kanskje Lofoten har å tilby. Blikkfanget er først og fremst Hauklandstranden ned mot sør, men også Uttakleivstranden på nordsiden av Mannen er et flott skue. For ikke å snakke om den endeløse horisonten man ser mot vest og alle de vakre fjellene omkring. Utsikten hadde nok presentert seg enda flottere med bedre vær, men vi ble imponert likevel og var glad for at vi hadde fått oppleve denne turen også.

Mot øst, med samme utgangspunkt som Mannen, ligger Himmeltinden; den høyeste toppen på Vestvågøy med sine 962 moh. At denne toppen er over dobbelt så høy som Mannen, var ikke så lett å se fra der hvor vi stod. Dette er en betydelig lengre tur, da man skal bevege seg enda 562 høydemeter opp. Selv om det hadde vært litt fristende å gå denne turen i samme slengen, var vi enige om at det får bli neste gang. For det er i hvert fall sikkert, at vi skal tilbake til Lofoten.

Også noen sauer beitet i skråningen ned mot Uttakleiv, uten å la seg bemerke med alle turistene som passerte. Det begynte nemlig å komme en del folk oppover, da vi var på vei ned igjen. De hadde nok kanskje fulgt med på værmeldingen og fått med seg at været skulle lette utover dagen. Dette var enda et tegn på at i Lofoten går man på tur uansett, uavhengig når på døgnet.

Turen ned går altså samme vei som vi gikk opp. Nede på stranden var det liv og røre, men arrangementer av ulike slag. Dersom det hadde vært strålende sol, ville det kanskje fristet med et bad på denne stranden som tidligere har blitt kåret til Norges fineste strand. Men det får også bli en annen gang, tenkte vi.

Offersøykammen 436 moh

Etter flotte dager på Moskenesøy, beveget vi oss videre nordover mot Vestvågøy, klare for nye oppdagelser. Vi kunne jo ikke ligge på latsiden i dette flotte turparadiset. I følge lokale folk vi snakket med, er Vestvågøy ofte “plaget” av mye tåke. Det var en del tåke som kom sigende også denne dagen, men det stoppet ikke oss, vi hadde nemlig valgt oss ut Offersøykammen som turmål.

Offersøykammen beskrives, i “Turguide Lofoten,” som en av Vestvågøys kanskje mest brukte tur, til trening og nytelse for både store og små. Den har en høyde på 436 moh, og betegnes som enkel, med ca 1 time opp. Jeg vil nok gradere den som enkel/middels, da det er temmelig bratt oppstigning hele veien til toppen.

Turen starter ved veiskuldra på E10, rett nedenfor Offersøykammens sørøstside. Om man kommer fra Leknes, følg E10 over Offersøybrua og ta av mot Skreda. Etter ca 600 meter kommer man til en parkering langs veien, men denne har bare plass til 1-2 biler, så vi kjørte ned til rorbuene på nedsiden av E10 og parkerte der. Herfra går det en liten sti opp til hovedveien. Selve stien opp til toppen starter mellom noen busker og trær, og kan være litt vanskelig å finne, da den ikke er merket. Når man først har funnet riktig sti, skrår den noe mot høyre, mot nord, før selve oppstigningen begynner. Herfra er det et tydelig tråkk hele veien opp.

Et lite stykke opp i terrenget, får man flott utsikt mot Offersøystraumen. Tåka kom raskt inn fra havet i øst, og vi begynte å tenke på om vi ville se noe som helst på toppen. Etter å ha opplevd fantastisk utsikt fra både Reinebringen og Ryten, var vi litt gira på å få nyte den imponerende utsikten vi hadde lest at Offersøykammen hadde til omkringliggende fjell.

Men etterhvert som vi kom oppover i høyden, skjønte vi at sjansen for utsikt var relativt liten. Det som til gjengjeld var ganske fascinerende, var at vi begynte å bevege oss over tåkelaget.

Etter allerede ca 1 time, nådde vi toppen, og det må jeg si, det var virkelig et magisk utsyn. Det føltes som om vi hadde kommet til eventyrland. At vi hadde engstet oss for ikke å få utsikt på toppen, var som blåst bort nå, for maken til utsikt har vi vel aldri sett. En utsikt som ikke kan sammenlignes med noen annen utsikt jeg har opplevd på alle mine toppturer.

Vi hadde møtt noen folk på vei opp, men nå hadde vi toppen helt for oss selv. Og med et relativt lite platå, på det øverste topp-punktet, var det nesten like greit, for her stuper toppen drøye 400 meter rett ned i havet. Det var nesten litt lett å glemme, når tåka lå tykk som et teppe litt nedenfor kanten.

Det var virkelig lett å drømme seg bort her, og vi var egentlig bare begeistret for at vi fikk oppleve toppen akkurat på denne måten. Det var absolutt et Fantastisk Turglede-øyeblikk!

Vi tok oss derfor god tid, til å ta masse bilder og bare nyte stillheten.

På en klarværsdag uten tåke, kan man se Hauklandsstranda herfra, som ligger hvit og fin noen kilometer nord for Offersøykammen. Vi hadde ikke helt bestemt turmål for dagen etter, men det skulle vise seg at det nettopp ble Hauklandsstranda som skulle bli vårt utgangspunkt for tur til Mannen, som er neste tur jeg vil skrive om her på bloggen.

Det var på tide å løsrive seg fra utsikten og begynne på nedoverturen. Turen ned går samme vei som vi kom opp.

Tilsammen på denne turen, brukte vi ca to timer, men da hadde vi riktignok brukt lang tid på toppen. Dette er en fin ettermiddagstur, som jeg vil tro er et fantastisk sted for å nyte midnattssola i klarvær.

Tilbake ved parkeringen måtte vi konkludere med, at vi var veldig glade for at vi hadde valgt akkurat denne turen, akkurat denne dagen.

Kvalvika og Ryten

Allerede dagen etter turen til Reinebringen, var vi klare for en ny tur. I Lofoten er det Fantastisk Turglede i hver krik og krok, og vi ville gå flest mulig turer, når vi først hadde muligheten. Det var helt utrolig å våkne opp til nok en solskinnsdag, og vi var spente på hva denne dagen ville bringe av inntrykk og opplevelser.

Siden vi fortsatt var på Moskenesøy og avstandene mellom turmulighetene er korte, valgte vi å ta turen til Kvalvika og Ryten, som ligger nordvest på Moskenesøy, på grensa mot Flakstadøy. Dette er også en av turene som er beskrevet i boka “Turguide Lofoten”, en bok vi hadde utrolig mye glede av denne ferien.

Turen til Kvalvika og Ryten, kan man starte fra Torsfjord, Bergland, Medvold eller Marka. Vi valgte å starte turen fra Torsfjord. For å komme hit kjørte vi E10 nordover fra Moskenes, mot Yttersand og tok av over brua mot Fredvang litt sør for Ramberg. Vi fulgte veien langs Torsfjorden til vi kom til parkeringen langs veien. Den var allerede full denne dagen, men vi fikk heldigvis parkert i en liten lomme litt lengre bort. Ellers er det mulig å parkere ved Fredvang, men da er det litt lengre å gå langs veien til startpunktet av turen.

Turen over mot Kvalvika stranda er skiltet på andre siden av veien ved parkeringen, og stien følger det slake terrenget på sørøstsiden av Torsfjordtinden, se kartet over.

 Kvalvika kan by på kritthvit strand, stupbratte fjell, som virkelig gir deg sug i magen og en fantastisk utsikt mot langstrakt hav. Ingenting av dette ser du når du begynner på stien og beveger deg gjennom passet ved Skoren ca 170 moh. Derfor blir opplevelsen desto bedre når man kommer over på vestsiden, og man får synet av krystallklart hav og en endeløs horisont, omkranset av bratte fjellsider.

Turen over til Kvalvika er relativt kort (ca 30 minutter), og kan dermed fint gås med barn. Stien går etterhvert over til en steinrøys ved nedstigningen mot selve stranda, så det kreves litt ekstra konsentrasjon her for ikke å trå feil. Med blikkstille vann og ikke en sky på himmelen, presenterte stedet seg som reneste paradis denne dagen. Stranda er også et yndet turistmål på kveldstid, da midnattsola er spesielt flott her.

Mens gutta koste seg på stranda, hadde vi jentene Ryten som turmål. Ryten rager 543 meter over havet og gir panoramautsikt over Kvalvika. Stien går nedenfra stranda, på venstre side av bekken, på sørøstsiden av fjellet. Den første oppstigningen fra stranda er temmelig bratt, men når man har kommet seg et stykke opp, flater terrenget noe ut.

På alle mine turer benytter jeg staver. Disse er gode å ha både oppover og nedover, for å avlaste både rygg og knær. Jeg anbefaler teleskop-staver, slik at man kan slå de sammen og feste de på sekken, for eksempel på spesielt bratte partier hvor det kan være litt kronglete med staver. Også denne dagen priste jeg meg lykkelig over stavene, til tross for at turen ikke er så lang. Det ville bli en uke med mange topp-turer, og belastningen på kroppen blir bedre fordelt med stavene, synes jeg.

Et lite stykke opp i høyden, begynte den flotte utsikten ned mot stranda å gjøre seg gjeldende, og alle menneskene der nede ble som til små maur. Det var ikke vanskelig å forstå at denne stranda er et populært turistmål som man ikke vil gå glipp av, det var nemlig mange om hadde tatt turen hit denne herlige sommerdagen i vakre Lofoten. Stranda ligger der så innbydende, og man får virkelig lyst til å ta seg et forfriskende bad, men for oss søringer er det lett å glemme hvor kaldt vannet faktisk er her oppe i nord.

Der terrenget opp mot toppen flater ut, er det et langt parti laget en “tre-sti.” Jeg vil tro at dette myrområdet er temmelig bløtt i perioder med mye nedbør, så derfor er det nok veldig kjekt med denne “trestien.” Vi hadde nå kommet til Forsvatnet, og herfra har man flott utsikt mot fjellene i nord, på Flakstadøy. Etterhvert skrår stien av mot vest, og vi hadde da ca 300 høydemeter igjen til toppen.

Siste partiet opp mot selve toppen av Ryten, går slakt oppover ryggen av fjellet, hvor man hele tiden har fabelaktig utsikt ned mot stranda. Det blir igjen et noe brattere parti, før man til slutt skrår opp mot nord til selve topp-punktet av Ryten.

På toppen er det en spesiell stein som er et yndet fotomotiv. Det er veldig populært å redigere litt på bildet her, for å få det til å se ut som det er mye lenger ned enn det faktisk er. Men jeg kan forsikre om at det er mye tryggere enn det ser ut til, og at jeg aldri tar unødvendige sjanser når jeg beveger meg i fjellet. Jeg har ikke høydeskrekk, men respekt for høyder, pleier jeg å si.

Fra Ryten har man altså en fantastisk utsikt mot stranden og mot åpent hav, og man blir rett og slett trollbundet. Vi kunne nesten ikke tro at vi i tillegg skulle være så heldige med været, det var nesten som om dette bare var en drøm. Man blir jo utrolig glad av slikt!

Men etterhvert måtte vi løsrive oss fra utsikten, og begynne på nedoverturen.

Turen ned gikk vi samme vei som vi kom opp. Det er mulig å gå flere rundturer i området, og vi var litt fristet til å gjøre nettopp det. Men det er dårlig dekning på stranden, så vi hadde ikke mulighet til å få gitt beskjed til gutta der nede.

Bildet over viser “tre-stien” jeg nevnte tidligere. Det var en liten utfordring å nyte utsikten framover og samtidig sørge for ikke å snuble, da avstanden mellom listene på tvers var litt for lange til ett skritt og litt for korte til to.

Etter ca to timer var vi nede på stranden igjen, og klare for siste tur tilbake til parkeringen, samme vei som vi kom. Og vi var ikke sene med å begynne å planlegge neste tur, for nå hadde vi virkelig fått blod på tann i dette tur-paradiset som Lofoten virkelig er.

Reinebringen 448 moh

Jeg har lenge drømt om å oppleve Lofoten. Med ganske høye forventninger ankom vi Moskenesøy med ferja fra Bodø en strålende solskinnsdag i midten av juli. Utsikten man får på ferja mot Lofotveggen, er virkelig fantastisk, og jeg gledet meg skikkelig til å oppleve disse flotte fjellene. Og at forventningene ble innfridd, disse dagene i Lofoten, er det ingen tvil om. Lofoten er virkelig et eldorado for topptur-elskere som meg, og med boka “Turguide Lofoten” fikk vi god oversikt over de ulike turene, vanskelighetsgrad, veibeskrivelse osv. Planleggingen av hvilke turer vi ville gå, planla vi underveis.

Med midnattssola i nord, går folk på tur når som helst på døgnet, og vi var klare for tur allerede samme kveld. Vårt første møte med Lofoten ble turen til Reinebringen. Reinebringen ligger altså på Moskenesøy som er øya lengst vest i Lofoten. Jeg hadde plukket ut turen via turboka, men hadde ikke fått med meg at dette fjellet hadde vært delvis stengt i tre år på grunn av alvorlige ulykker. Det var utrolig flaks for oss at det ble åpnet igjen bare noen dager før vi kom, for utsikten man får på turen til Reinebringen kan nesten ikke beskrives med ord.

Turen til Reinebringen er middels krevende. Det er bratt stigning hele veien opp, med sine 448 høydemeter fra hav til topp-punkt, men siden stien nå er lagt i trapper, vil jeg si at den er overkommelig for de fleste, men kanskje ikke om man har høydeskrekk. Tiden opp avhenger nok av hvilken fysisk form man er i, men jeg vil anslå at de fleste bruker ca 45 min til 1 time opp.

At Reinebringen er et av Norges mest ettertraktede utsiktspunkt, skjønte vi fort da vi skulle parkere. Det er flere muligheter for parkering i området, men hovedparkeringen finner man ved Reinehalsen, der veien tar av fra E10 inn til Reine sentrum. Dersom det ikke er plass her, kan man kjøre ned til Reine sentrum, slik vi gjorde, og parkere der. Det er uansett ikke langt å gå tilbake. Ellers er det parkeringslommer langs E10, som man også kan benytte.

Dersom man parkerer ved Reinehalsen, må man gå et lite stykke langs E10 i retning Moskenes, til hovedveien går inn i en tunnel. Herfra går man gamleveien på yttersiden av tunellen til man kommer til Ramsvika. Tidligere begynte stien opp blant gress og rognebærbusker, mens etter at stien ble steinlagt, er startpunktet flyttet et lite stykke lengre bort. Det er godt merket, med hvite piler i asfalten, og det er dermed ikke vanskelig å finne fram.

Stien er nå altså åpnet igjen, i en tryggere og mer tilgjengelig form, etter at sherpaer ble leid inn for å bygge en trapp i fjellet. Trappa er riktignok ikke helt ferdig (sommeren 2019), det er ca 100 meter igjen øverst mot toppen, men kommunen håper å kunne ferdigstille trappen i 2020. Oppover i trappa har sherpaene laget sittebenker hvor man kan “ta en pust i bakken” eller rett og slett bare nyte utsikten.

Flere steder kunne man se hvor stien mest sannsynlig gikk tidligere, og vi kunne godt forstå at det hadde vært flere ulykker her tidligere. Og selv om stien nå er lagt i trapper, er det likevel viktig å trå forsiktig. Det er en bratt fjellside og et feiltrinn her kan være ganske skummelt.

Det var en helt magisk kveld, denne kvelden vi gikk til Reinebringen. Vi hadde gledet oss så mye til å komme til Lofoten, og vi hadde håpet på at vi skulle være heldige med været, men at det skulle være så godt og varmt, og i tillegg vindstille, var bare noe vi kunne drømt om. Selve turen til Reinebringen, går opp på skyggesiden på kveldstid, og det er noe av dette jeg synes var så fascinerende med turen. Da vi kom opp på første utsiktspunkt, opplevde vi nemlig å få en virkelig “wow-følelse”. Egentlig hadde jeg ikke sett så mange bilder fra Reinebringen på forhånd, og vi visste dermed ikke så mye om hvilken utsikt som ville møte oss. Dette gjorde opplevelsen enda mer spesiell.

For utsikten vi fikk på første platå er virkelig magisk, en utsikt som nesten tar pusten fra en, og som jeg tror har festet seg på minnet for alltid. Sollyset fra vest, ga et utrolig fint lys ned mot Reine, og vi klarte nesten ikke å løsrive oss for å gå videre.

Med blikkstille vann, ikke en sky på himmelen og med utsikt mot hav, fjord og fjell, kjente jeg virkelig på den magiske lykkefølelsen ved å få oppleve denne turen, og man får nesten lyst til å juble av synet som møter deg, slik det står beskrevet i turboka om Lofoten.

Vi hadde i underkant av 50 høydemeter igjen til toppen, men vi klarte altså nesten ikke å løsrive oss fra utsikten. Og dette måtte selvfølgelig også foreviges med x antall bilder, noe dette blogginnlegget også bærer preg av. For det er jammen ikke lett å velge ut bilder av et slikt fotomotiv.

Siste stykket opp, til selveste topp-punktet av Reinebringen på 448 moh er gjort unna på drøye 10 minutter. Underlaget her kan være noe glatt og sleipt, siden dette foreløpig er et parti uten trapper, men det er helt overkommelig så lenge man går forsiktig. Fra toppen får man god utsikt til hvordan E10 slynger seg gjennom holmer og skjær videre mot, Flakstadøy, Vestvågøy, Gimsøy og Austvågøy som er øyene som utgjør Lofoten. Det er kun på Moskenesøy man kan få utsikt mot hele Lofotveggen, og med knallblå himmel var det ikke noe annet enn et vakkert syn.

Et syn som er vanskelig å beskrive med ord.

Det er omlag 800-1000 personer hver dag, som går opp Reinebringen i høysesongen, og mange turister reiser til Lofoten for å oppleve nettopp den spektakulære utsikten herfra. Det var ikke så aller verst mange på toppen denne kvelden, noe som egentlig passet oss ganske bra. Noe av sjarmen med å gå på tur er jo nettopp å kunne kjenne på stillheten og bare nyte øyeblikket, men når man oppsøker en slik topp som denne, kan man jo ikke akkurat forvente å få stedet for seg selv.

Mot øst kunne vi så vidt skimte fjellene i Steigen i det fjerne.

Og mot vest var solen på vei ned bak fjellene.

Dersom man har lyst på en lengre tur, er det mulig å fortsette turen videre vestover, over eggen mot neste topp-punkt. Stien her er tydelig, men smal. Vi valgte å stoppe turen her, da vi var veldig fornøyde med dagens turmål. Et Fantastisk Turglede-øyeblikk som vil bli på min topp 10 favoritt-tur-liste for alltid.

Fornøyde og glade trippet vi lett nedover trappen og tilbake mot Reine sentrum. Vi lurte på om noen av de andre turene vi ville komme til å gå i Lofoten disse dagene, ville kunne måle seg med denne turen. Det var nesten vanskelig å tro, men det skulle vise seg å bli flere slike magiske turglede-øyeblikk i Lofoten denne ferien.