Glomtinden 419 moh

Så var det altså slik at vi hadde reist fra Lofoten, etter en fantastisk uke med mange fine toppturer; til Reinebringen, Ryten, Offersøykammen, Mannen og Fløya (se tidligere innlegg her på bloggen). Det var faktisk ganske vemodig å reise fra denne vakre øygruppen, som Lofoten virkelig er. Men det vi ikke visste da, var at tilfeldighetene skulle ha det til at vi allerede om 6 dager skulle dra tilbake. Det er dette som er det beste med å feriere i Norge med campingvogn, at man har mulighet til å planlegge alt etter innfallsmetoden.

Etter en snau uke på Senja og Andøya, satte vi altså kursen tilbake igjen til Lofoten. Vi hadde hatt noen rolige og avslappende dager på Senja, og nå begynte tur-iveren, spesielt for min del, å melde seg igjen. Senja har også mange Fantastiske Turgleder å by på, og det var nesten litt ille å dra fra Senja uten å ha gått en eneste topptur. Men det er ikke siste gangen vi reiser nordover på ferie, så det er lurt å spare på noen av godbitene også.

Vi tok fram boka “Turguide Lofoten” igjen, hvor vi fant turbeskrivelsen til Glomtinden. Vi hadde egentlig tenkt oss opp på Festvågtinden, da dette fjellet har fantastisk utsikt over idylliske Henningsvær. Men fordi det akkurat disse dagene, ble arrangert Trevarefest i Henningsvær, tenkte vi at det nok ville bli veldig folksomt på denne populære fjelltoppen. Siden Glomtinden ligger rett ved og er en passe utfordrende tur, valgte vi den i stedet.

Det skulle vise seg at dette var et godt valg, for selv om Glomtinden er et relativt lite, lettgått fjell, byr den til gjengjeld på en luftig topp som gir deg sug i magen når du kikker utover kanten. Beregn ca 1 time opp.

Glomtinden ligger på Austvågøy, ca 15 minutters kjøring fra Svolvær. Turen kan gås fra tre forskjellige utgangspunkt, men det mest brukte alternativet er å starte ved Rørvikvatnet på vestsiden av Rørviktunellen. Alternativt kan man starte ved Hopsvatnet på østsiden av tunellen eller starte ved fyllinga på vestsiden av Hopspollen.

Vi startet ved det mest brukte alternativet ved Rørvikvatnet. Her kan man parkere ved gamleveien. Man ser parkeringen på høyre side av veien dersom man kommer nordfra. Første del av turen fulgte vi grusveien oppover mot Rørvikskaret. Etter drøye 15 min tok vi av mot høyre mellom noen busker og trær og fulgte den tydelige stien oppover. Det var ingen tvil om hvor stien starter, se bilde under.

Det ville bli nok en fantastisk turopplevelse i Lofoten, med sol fra klar himmel og nesten ikke et vindpust. Vi var veldig fornøyde med at vi hadde tatt avgjørelsen om å reise tilbake og at vi skulle tilbringe enda 5 dager i dette vakre turparadiset.

Stien oppover er velbrukt, men ganske steinete. Det er en jevn stigning hele veien og etter et stykke kommer man til et parti som kan minne litt om”ørkenlandskap.” Vi hadde med oss vår lille hund, en bichon frisee, og jeg vil si at turen egner seg fint med hund, til tross for en litt bratt kneik det siste stykket opp til selve toppen av Glomtinden.

Når man har passert “ørkenlandskapet,” kommer man til et lite platå hvor det er flott utsikt i retning Kabelvåg. Herfra får man også et bedre inntrykk av selve topp-punktet som ser ut som en liten knaus.

Rett før siste oppstigning er det også et steinplatå hvor terrenget flater noe ut. Herfra ser man ned mot Rørvikvannet, Hopsvannet, Svolvær og Vågakallen. Stien fra Hopspollen møtes også her. Denne ruta betegnes som mer luftig enn om du kommer fra Rørvikskaret.

Etter en liten time hadde vi bare noen få høydemetere igjen mot toppen. Her er terrenget altså brattere og det kreves litt lett klyving opp ura. Dette partiet er ikke spesielt utsatt, men kan kanskje være en utfordring for noen likevel, spesielt dersom man ha høydeskrekk.

På toppen av Glomtinden får man nesten Vågakallen “rett i fleisen,” slik det står i turguiden vi hadde lest. Vågakallen betegnes av mange som det fineste fjellet i Lofoten. Dette fjellet rager over dobbelt så høyt som Glomtinden, med sine 943 moh. Og det er kanskje ikke så overraskende at jeg ble fristet til å bestige denne toppen også.

Men akkurat nå nøt vi rett og slett å være på toppen av Glomtinden. Herfra er det virkelig nydelig utsikt mot alle toppene og havet rundt. Og ja, man får litt sug i magen når man kikker utfor kanten av Glomtinden, for det er temmelig bratt ned på nordsiden av fjellet.

Fantastisk utsikt er det også mot sør. Dessverre ser man ikke sjarmerende Henningsvær fra denne toppen, men siden valget ikke falt på Festvågtinden som kan by på nettopp det, fant vi ut at vi fikk ta kjøreturen ut til Henningsvær etter denne toppturen til Glomtinden. Og om man er i området, vil jeg virkelig anbefale en tur dit, for makan til sjarmerende sted skal man lete lenge etter. Henningsvær kan så absolutt by på ekte skjærgårdsidyll.

Det ble en liten matbit på toppen før vi tok samme vei tilbake mot Rørvikskaret. Det er mulig å kombinere denne turen med de to andre alternativene, men det frarådes sterkt å gå gjennom Rørviktunellen, da denne er smal og mørk, og sterkt trafikkert sommerstid.

Så måtte vi altså til slutt rive oss løs fra utsikten og starte på nedoverturen. Men heldigvis hadde vi altså noen dager igjen i Lofoten og forhåpentligvis ville det bli noen flere toppturer. Jeg var spent på hvilken topp som skulle bli den neste.

Djevelporten og Fløya 590 moh

Godværet var tilbake og vi hadde beveget oss et lite stykke lengre nord i Lofoten, nærmere bestemt Kabelvåg på Austvågøy. Det var egentlig ikke så vanskelig å velge neste tur, da bildet av Djevelporten er er et obligatorisk “skrytebilde” jeg har sett mange ganger på sosiale medier. Når vi først var i nærheten av Svolvær, hadde vi lyst til å få med oss denne turen også.

Turen til Djeveporten kan kombineres med topptur til fjellet Fløya 590 moh, som byr på flott utsikt over Svolvær. Stien opp er bratt og ganske luftig flere steder, men enkelte partier flater terrenget noe ut. Beregn ca en time opp til Djevelporten og en halv time derfra og videre opp til Fløya.

For de som eventuelt ønsker en litt mer utfordrende tur i området, så ligger Svolværgeita, en 150 meter høy fjelltopp på sørvestsiden av Fløyfjellet. Om du skal opp på denne fjelltoppen med to spisser, som kan minne om to geithorn, bør du ha komplett klatreutstyr og eventuelt ha med deg en kyndig klatreguide, dersom du ikke har tilstrekkelig klatreerfaring selv.

Turen opp til Djevelporten og Fløya er altså en sentrumsnær tur med gangavstand fra Svolvær sentrum. Stien starter ved et skilt ved barnehagen i Blåtindveien. Her er det en liten parkeringsplass, men det er også mulig å parkere ved kirka/Svolvær kapell.

Allerede fra parkeringen starter stien bratt opp i terrenget. Enkelte steder er det festet tau og kjettinger slik at man lettere kan komme seg opp den bratte fjellsiden. Ellers er det mulig å dra seg opp mellom busker og trær. Stien er godt merket, samtidig som vi tenkte at den også bærer preg av at det er mange om har gått denne turen før oss. Vegetasjonen har blitt noe sårbar på dette første partiet og underlaget kan nok være ganske sleipt i fuktig og vått vær. Det kreves en del klatring og klyving på starten, jeg vil derfor anbefale at man er noe fjellvant før man legger ut på denne turen.

Da vi hadde kommet oss opp den første, lange og bratte kneika, delte stien seg i to. Stien mot høyre leder mot Svolværgeita, mens stien rett fram, leder inn i den brede dalen som fører deg videre mot Djevelporten i et dalsøkk mellom fjellet Fløya og Frosken.

Jeg hadde på forhånd vært litt fristet til å klatre opp på Svolværgeita, Lofotens mest berømte fjellformasjon. Nå da vi fikk utsikt til geita på såpass nært hold, må jeg innrømme at jeg ble litt overrasket over hvor lavt nede og hvor “lite” dette fjellet faktisk er. Men det er nok ikke sikkert jeg hadde tenkt akkurat slik, dersom jeg hadde hengt og dinglet i denne fjellveggen 150 meter over bakken. På bildet over kan man skimte to personer på toppen.

Vi hadde nå også kommet oss såpass høyt opp i terrenget, at vi fikk flott utsikt over Svolvær. Det var godt og varmt, og vi kunne nesten ikke tro at vi fortsatt skulle få oppleve Lofoten fra sin beste side værmessig. Det gjaldt virkelig å bare nyte denne Fantastiske Turgleden.

Vi begynte så på det siste bratte partiet opp mot Djevelporten. Djevelporten er en steinblokk som har kilt seg fast i en kløft mellom fjellsidene av nettopp Fløya og Frosken, og som altså har blitt et populært sted å ta bilde. Det merket vi fort da vi kom opp hit, hvor det faktisk var kø for å komme seg ut på steinblokken. Jeg syntes nesten det var litt ille å skulle stå i kø, men jeg klarte liksom ikke å gå videre heller, før jeg hadde fått foreviget det obligatoriske “skrytbildet.”

Vær forsiktig dersom du drister deg utpå, det er virkelig stupbratt og veldig langt ned. Ta forsiktige skritt nedenfor steinen, på høyre side og klyv varsomt ut på midten av steinblokken, så er det ikke så skummelt som det kanskje kan se ut som, med mindre man har høydeskrekk da.

Fra Djevelporten fulgte vi stien videre på en bratt og smal rygg i en bueform bortover fjellsiden. Vi fikk et glimt til av de flotte fjellene mot nord, før vi kom opp på platået av Fløya hvor man får utsikt mot blant annet Vestfjorden og ned mot Svolvær.

Fra dette platået er det et bratt parti med utfordrende klyving opp på høyeste punktet av Fløya 590 moh. Det var mye folk på toppen denne godværsdagen, men vi valgte heller gå det lille stykket fram på tuppen av Fløyas fortopp, hvor vi fikk enda bedre utsikt over Svolvær.

Men aller først måtte vi rett og slett bare nyte denne imponerende utsikten i alle retninger, som presenterte seg ekstra flott i slikt vær. Det var nesten som om det lå et slør over landskapet.

Mot sør, se bilde under, kunne vi beundre fjellene i retning Kabelvåg. Vi hadde lest om mange av disse toppturene i “Turguide Lofoten,” men det var vanskelig å plukke ut hvilken topp som var hvem her oppe fra. Jeg drømte meg helt vekk og hadde lyst til å gå alle disse turene, men jeg måtte likevel si meg fornøyd med at vi hadde fått oppleve 5 fantastisk fine toppturer på under en uke.

Det var to blide jenter som gikk litt amok med kamera på denne turen og vi klarte nesten ikke å rive oss løs fra denne vakre utsikten.

Det var samtidig litt vemodig at denne opplevelsesrike uka begynte å nærme seg slutten, og at turen til Fløya ville bli den siste turen sammen i Lofoten for denne gang. Men vi var ganske samstemte på at vi skal tilbake til Lofoten og utforske mye mer av hva Lofoten har å by på.

Siste partiet ut til fremste punkt av Fløya er noe smalt, se bilde av stien under. Jeg vil absolutt anbefale å ta turen ut hit, da man får enda bedre utsikt ned mot Svolvær herfra. Så lenge man tar det rolig, er det ikke skummelt å gå ut her, ofte ser det smalere ut på avstand enn hvordan det faktisk oppleves.

Svolvær er det største tettstedet i Lofoten og byen preges av kaipromenader, rorbuer, fiskebruk, fiskebåter og den vakre naturen. Nå som sola hadde brutt seg mer gjennom disen, fikk vi også glimt av den klare, flotte grønnfargen i havet.

Vi hadde nå kommet til det ytterste punktet, hvor fjellsiden går drøye 550 meter bratt ned.

Svolværgeita ses i forgrunnen av bilde over, her zoomet en del inn, eller på bilde under hvor man får bedre inntrykk av hvordan geita ligger i forhold til Svolvær sentrum.

På turen tilbake kan man skrå av litt tidligere ned dalsiden mot venstre, slik at man ikke trenger å gå bortom Djevelporten på nytt. Her er det også et temmelig bratt parti hvor man må klyve forsiktig nedover. Etter et lite stykke kommer man ned igjen til det brede dalsøkket i forgrunnen av Fløya og Frosken. Herfra og videre ned går man samme vei som man går opp.

Vi tok en liten pause i sola før vi måtte innse at denne flotten turen straks var over. Jeg var fortsatt litt nysgjerrig på turen til Svolværgeita, men jeg ville ikke byttet ut dagens turopplevelse sammen med min datter, med en klatretur dit. Lykken er virkelig å ha en datter som er like glad i toppturer som meg. Takk for en magisk uke sammen med deg i Lofoten, min aller beste turvenn!

Mannen 400 moh

Vi var fortsatt ivrige etter en ny tur denne fjerde dagen i Lofoten. Vi var vel kanskje litt opptatt av at vi ikke skulle gå glipp av “noe.” Men det vil jeg påstå at man ikke gjør i Lofoten, da alle turene er fantastiske på sin måte og absolutt innfrir forventningene uansett. Dersom man ikke skal gå glipp av noe i Lofoten, må man nok være her i månedsvis, for å få med seg “alt.”

Vi spurte likevel en av de som jobbet på campingen vi bodde på, hvilken tur vi måtte gå, når vi først var her på Vestvågøy. Hun innrømmet at hun ikke var noe toppturmenneske, det var mer fisking som var hennes hobby, men dersom hun skulle gå en topptur noen gang, så måtte det bli Mannen. Dette er en tur som har alt, mente hun; utsikt til strand og åpent hav, samt mange flotte fjelltopper rundt og utsikt til store deler av Lofoten.

Denne turen er ikke beskrevet i boka “Turguide Lofoten,” så vi var veldig fornøyde med at vi hadde spurt en lokalkjent, for turen til Mannen var virkelig en spennende og utrolig flott tur.

Turen starter ved Haukland stranden som ligger midt i Lofoten, på nordsiden av Vestvågøy. Dersom man kommer fra Leknes, kjør drøye 10 minutter mot Uttakleiv. Stranden ligger på venstre side rett før Uttakleivtunellen. Her finnes også en stor parkeringsplass og Mannen ses fra parkeringen litt skrått opp mot venstre.

Å komme seg opp på Mannen er en relativt enkel tur, med en jevn stigning hele veien opp mot toppen. Enkelte partier kan være litt luftige, men det er fullt mulig å gå litt på siden av stien for å unngå de “verste” partiene. Vi brukte i underkant av en time opp, så dette er heller ikke en lang tur.

Vi fulgte veien som går opp til høyre ved tunellen. På toppen av bakken tok vi av mot venstre og fulgte kjerreveien som gikk i sikksakk over skaret. Etter å ha blitt litt bortskjemt med mange dager med sol og knallvær, var det litt kjedelig med regn og gråvær på denne turen. Men det var meldt bedre vær utover dagen, så vi håpet at regnet skulle gi seg innen vi nådde toppen. Det var godt og varmt likevel, så vi fant ut at vi ikke hadde noe å klage på.

Etter et lite stykke går stien skarpt mot venstre langs ryggen mot Mannen. Vi var faktisk litt usikre her, da det var et tydelig tråkk også mot høyre. Jeg vil tro at denne stien kanskje leder mot Uttakleiv og Himmeltinden som er nabotoppen til Mannen. Vi hadde nå kommet til partiet som kan oppleves som noe luftig, hvor terrenget skråner bratt ned på høyresiden og går rimelig rett ned på venstresiden. Jeg måtte snu meg og ta bilde bakover, og som man kan se på bildet over, så er stien ganske smal der ute på kanten. Enkelte partier er det også lett klyving og litt sleipt, spesielt på en fuktig dag som denne.

Vi hadde nå kommet såpass høyt at vi fikk utsikt mot både Haukland- og Uttakleivstranden på hver side av fjellet. Regnet hadde gitt seg, men vi var uansett veldig enige om at Fantastisk Turglede opplever man uansett vær. Vi ble gående å snakke om turene vi hadde gått hittil og at de var fine på hver sin måte. Det som var spesielt spennende med denne turen, som vi ikke hadde opplevd på de andre turene i Lofoten, var nettopp det smale partiet hvor man kan kjenne på litt sug i magen.

Så var vi altså framme på toppen etter en snau time. Jeg vil tro at denne turen egentlig er veldig populær, men på grunn av det noe dårlige været, fikk vi toppen helt for oss selv en god stund.

Når man kommer på toppen av Mannen, må man rett og slett nyte, for her får man en helt utrolig utsikt over noe av det fineste Vestvågøy og kanskje Lofoten har å tilby. Blikkfanget er først og fremst Hauklandstranden ned mot sør, men også Uttakleivstranden på nordsiden av Mannen er et flott skue. For ikke å snakke om den endeløse horisonten man ser mot vest og alle de vakre fjellene omkring. Utsikten hadde nok presentert seg enda flottere med bedre vær, men vi ble imponert likevel og var glad for at vi hadde fått oppleve denne turen også.

Mot øst, med samme utgangspunkt som Mannen, ligger Himmeltinden; den høyeste toppen på Vestvågøy med sine 962 moh. At denne toppen er over dobbelt så høy som Mannen, var ikke så lett å se fra der hvor vi stod. Dette er en betydelig lengre tur, da man skal bevege seg enda 562 høydemeter opp. Selv om det hadde vært litt fristende å gå denne turen i samme slengen, var vi enige om at det får bli neste gang. For det er i hvert fall sikkert, at vi skal tilbake til Lofoten.

Også noen sauer beitet i skråningen ned mot Uttakleiv, uten å la seg bemerke med alle turistene som passerte. Det begynte nemlig å komme en del folk oppover, da vi var på vei ned igjen. De hadde nok kanskje fulgt med på værmeldingen og fått med seg at været skulle lette utover dagen. Dette var enda et tegn på at i Lofoten går man på tur uansett, uavhengig når på døgnet.

Turen ned går altså samme vei som vi gikk opp. Nede på stranden var det liv og røre, men arrangementer av ulike slag. Dersom det hadde vært strålende sol, ville det kanskje fristet med et bad på denne stranden som tidligere har blitt kåret til Norges fineste strand. Men det får også bli en annen gang, tenkte vi.

Offersøykammen 436 moh

Etter flotte dager på Moskenesøy, beveget vi oss videre nordover mot Vestvågøy, klare for nye oppdagelser. Vi kunne jo ikke ligge på latsiden i dette flotte turparadiset. I følge lokale folk vi snakket med, er Vestvågøy ofte “plaget” av mye tåke. Det var en del tåke som kom sigende også denne dagen, men det stoppet ikke oss, vi hadde nemlig valgt oss ut Offersøykammen som turmål.

Offersøykammen beskrives, i “Turguide Lofoten,” som en av Vestvågøys kanskje mest brukte tur, til trening og nytelse for både store og små. Den har en høyde på 436 moh, og betegnes som enkel, med ca 1 time opp. Jeg vil nok gradere den som enkel/middels, da det er temmelig bratt oppstigning hele veien til toppen.

Turen starter ved veiskuldra på E10, rett nedenfor Offersøykammens sørøstside. Om man kommer fra Leknes, følg E10 over Offersøybrua og ta av mot Skreda. Etter ca 600 meter kommer man til en parkering langs veien, men denne har bare plass til 1-2 biler, så vi kjørte ned til rorbuene på nedsiden av E10 og parkerte der. Herfra går det en liten sti opp til hovedveien. Selve stien opp til toppen starter mellom noen busker og trær, og kan være litt vanskelig å finne, da den ikke er merket. Når man først har funnet riktig sti, skrår den noe mot høyre, mot nord, før selve oppstigningen begynner. Herfra er det et tydelig tråkk hele veien opp.

Et lite stykke opp i terrenget, får man flott utsikt mot Offersøystraumen. Tåka kom raskt inn fra havet i øst, og vi begynte å tenke på om vi ville se noe som helst på toppen. Etter å ha opplevd fantastisk utsikt fra både Reinebringen og Ryten, var vi litt gira på å få nyte den imponerende utsikten vi hadde lest at Offersøykammen hadde til omkringliggende fjell.

Men etterhvert som vi kom oppover i høyden, skjønte vi at sjansen for utsikt var relativt liten. Det som til gjengjeld var ganske fascinerende, var at vi begynte å bevege oss over tåkelaget.

Etter allerede ca 1 time, nådde vi toppen, og det må jeg si, det var virkelig et magisk utsyn. Det føltes som om vi hadde kommet til eventyrland. At vi hadde engstet oss for ikke å få utsikt på toppen, var som blåst bort nå, for maken til utsikt har vi vel aldri sett. En utsikt som ikke kan sammenlignes med noen annen utsikt jeg har opplevd på alle mine toppturer.

Vi hadde møtt noen folk på vei opp, men nå hadde vi toppen helt for oss selv. Og med et relativt lite platå, på det øverste topp-punktet, var det nesten like greit, for her stuper toppen drøye 400 meter rett ned i havet. Det var nesten litt lett å glemme, når tåka lå tykk som et teppe litt nedenfor kanten.

Det var virkelig lett å drømme seg bort her, og vi var egentlig bare begeistret for at vi fikk oppleve toppen akkurat på denne måten. Det var absolutt et Fantastisk Turglede-øyeblikk!

Vi tok oss derfor god tid, til å ta masse bilder og bare nyte stillheten.

På en klarværsdag uten tåke, kan man se Hauklandsstranda herfra, som ligger hvit og fin noen kilometer nord for Offersøykammen. Vi hadde ikke helt bestemt turmål for dagen etter, men det skulle vise seg at det nettopp ble Hauklandsstranda som skulle bli vårt utgangspunkt for tur til Mannen, som er neste tur jeg vil skrive om her på bloggen.

Det var på tide å løsrive seg fra utsikten og begynne på nedoverturen. Turen ned går samme vei som vi kom opp.

Tilsammen på denne turen, brukte vi ca to timer, men da hadde vi riktignok brukt lang tid på toppen. Dette er en fin ettermiddagstur, som jeg vil tro er et fantastisk sted for å nyte midnattssola i klarvær.

Tilbake ved parkeringen måtte vi konkludere med, at vi var veldig glade for at vi hadde valgt akkurat denne turen, akkurat denne dagen.

Kvalvika og Ryten

Allerede dagen etter turen til Reinebringen, var vi klare for en ny tur. I Lofoten er det Fantastisk Turglede i hver krik og krok, og vi ville gå flest mulig turer, når vi først hadde muligheten. Det var helt utrolig å våkne opp til nok en solskinnsdag, og vi var spente på hva denne dagen ville bringe av inntrykk og opplevelser.

Siden vi fortsatt var på Moskenesøy og avstandene mellom turmulighetene er korte, valgte vi å ta turen til Kvalvika og Ryten, som ligger nordvest på Moskenesøy, på grensa mot Flakstadøy. Dette er også en av turene som er beskrevet i boka “Turguide Lofoten”, en bok vi hadde utrolig mye glede av denne ferien.

Turen til Kvalvika og Ryten, kan man starte fra Torsfjord, Bergland, Medvold eller Marka. Vi valgte å starte turen fra Torsfjord. For å komme hit kjørte vi E10 nordover fra Moskenes, mot Yttersand og tok av over brua mot Fredvang litt sør for Ramberg. Vi fulgte veien langs Torsfjorden til vi kom til parkeringen langs veien. Den var allerede full denne dagen, men vi fikk heldigvis parkert i en liten lomme litt lengre bort. Ellers er det mulig å parkere ved Fredvang, men da er det litt lengre å gå langs veien til startpunktet av turen.

Turen over mot Kvalvika stranda er skiltet på andre siden av veien ved parkeringen, og stien følger det slake terrenget på sørøstsiden av Torsfjordtinden, se kartet over.

 Kvalvika kan by på kritthvit strand, stupbratte fjell, som virkelig gir deg sug i magen og en fantastisk utsikt mot langstrakt hav. Ingenting av dette ser du når du begynner på stien og beveger deg gjennom passet ved Skoren ca 170 moh. Derfor blir opplevelsen desto bedre når man kommer over på vestsiden, og man får synet av krystallklart hav og en endeløs horisont, omkranset av bratte fjellsider.

Turen over til Kvalvika er relativt kort (ca 30 minutter), og kan dermed fint gås med barn. Stien går etterhvert over til en steinrøys ved nedstigningen mot selve stranda, så det kreves litt ekstra konsentrasjon her for ikke å trå feil. Med blikkstille vann og ikke en sky på himmelen, presenterte stedet seg som reneste paradis denne dagen. Stranda er også et yndet turistmål på kveldstid, da midnattsola er spesielt flott her.

Mens gutta koste seg på stranda, hadde vi jentene Ryten som turmål. Ryten rager 543 meter over havet og gir panoramautsikt over Kvalvika. Stien går nedenfra stranda, på venstre side av bekken, på sørøstsiden av fjellet. Den første oppstigningen fra stranda er temmelig bratt, men når man har kommet seg et stykke opp, flater terrenget noe ut.

På alle mine turer benytter jeg staver. Disse er gode å ha både oppover og nedover, for å avlaste både rygg og knær. Jeg anbefaler teleskop-staver, slik at man kan slå de sammen og feste de på sekken, for eksempel på spesielt bratte partier hvor det kan være litt kronglete med staver. Også denne dagen priste jeg meg lykkelig over stavene, til tross for at turen ikke er så lang. Det ville bli en uke med mange topp-turer, og belastningen på kroppen blir bedre fordelt med stavene, synes jeg.

Et lite stykke opp i høyden, begynte den flotte utsikten ned mot stranda å gjøre seg gjeldende, og alle menneskene der nede ble som til små maur. Det var ikke vanskelig å forstå at denne stranda er et populært turistmål som man ikke vil gå glipp av, det var nemlig mange om hadde tatt turen hit denne herlige sommerdagen i vakre Lofoten. Stranda ligger der så innbydende, og man får virkelig lyst til å ta seg et forfriskende bad, men for oss søringer er det lett å glemme hvor kaldt vannet faktisk er her oppe i nord.

Der terrenget opp mot toppen flater ut, er det et langt parti laget en “tre-sti.” Jeg vil tro at dette myrområdet er temmelig bløtt i perioder med mye nedbør, så derfor er det nok veldig kjekt med denne “trestien.” Vi hadde nå kommet til Forsvatnet, og herfra har man flott utsikt mot fjellene i nord, på Flakstadøy. Etterhvert skrår stien av mot vest, og vi hadde da ca 300 høydemeter igjen til toppen.

Siste partiet opp mot selve toppen av Ryten, går slakt oppover ryggen av fjellet, hvor man hele tiden har fabelaktig utsikt ned mot stranda. Det blir igjen et noe brattere parti, før man til slutt skrår opp mot nord til selve topp-punktet av Ryten.

På toppen er det en spesiell stein som er et yndet fotomotiv. Det er veldig populært å redigere litt på bildet her, for å få det til å se ut som det er mye lenger ned enn det faktisk er. Men jeg kan forsikre om at det er mye tryggere enn det ser ut til, og at jeg aldri tar unødvendige sjanser når jeg beveger meg i fjellet. Jeg har ikke høydeskrekk, men respekt for høyder, pleier jeg å si.

Fra Ryten har man altså en fantastisk utsikt mot stranden og mot åpent hav, og man blir rett og slett trollbundet. Vi kunne nesten ikke tro at vi i tillegg skulle være så heldige med været, det var nesten som om dette bare var en drøm. Man blir jo utrolig glad av slikt!

Men etterhvert måtte vi løsrive oss fra utsikten, og begynne på nedoverturen.

Turen ned gikk vi samme vei som vi kom opp. Det er mulig å gå flere rundturer i området, og vi var litt fristet til å gjøre nettopp det. Men det er dårlig dekning på stranden, så vi hadde ikke mulighet til å få gitt beskjed til gutta der nede.

Bildet over viser “tre-stien” jeg nevnte tidligere. Det var en liten utfordring å nyte utsikten framover og samtidig sørge for ikke å snuble, da avstanden mellom listene på tvers var litt for lange til ett skritt og litt for korte til to.

Etter ca to timer var vi nede på stranden igjen, og klare for siste tur tilbake til parkeringen, samme vei som vi kom. Og vi var ikke sene med å begynne å planlegge neste tur, for nå hadde vi virkelig fått blod på tann i dette tur-paradiset som Lofoten virkelig er.

Reinebringen 448 moh

Jeg har lenge drømt om å oppleve Lofoten. Med ganske høye forventninger ankom vi Moskenesøy med ferja fra Bodø en strålende solskinnsdag i midten av juli. Utsikten man får på ferja mot Lofotveggen, er virkelig fantastisk, og jeg gledet meg skikkelig til å oppleve disse flotte fjellene. Og at forventningene ble innfridd, disse dagene i Lofoten, er det ingen tvil om. Lofoten er virkelig et eldorado for topptur-elskere som meg, og med boka “Turguide Lofoten” fikk vi god oversikt over de ulike turene, vanskelighetsgrad, veibeskrivelse osv. Planleggingen av hvilke turer vi ville gå, planla vi underveis.

Med midnattssola i nord, går folk på tur når som helst på døgnet, og vi var klare for tur allerede samme kveld. Vårt første møte med Lofoten ble turen til Reinebringen. Reinebringen ligger altså på Moskenesøy som er øya lengst vest i Lofoten. Jeg hadde plukket ut turen via turboka, men hadde ikke fått med meg at dette fjellet hadde vært delvis stengt i tre år på grunn av alvorlige ulykker. Det var utrolig flaks for oss at det ble åpnet igjen bare noen dager før vi kom, for utsikten man får på turen til Reinebringen kan nesten ikke beskrives med ord.

Turen til Reinebringen er middels krevende. Det er bratt stigning hele veien opp, med sine 448 høydemeter fra hav til topp-punkt, men siden stien nå er lagt i trapper, vil jeg si at den er overkommelig for de fleste, men kanskje ikke om man har høydeskrekk. Tiden opp avhenger nok av hvilken fysisk form man er i, men jeg vil anslå at de fleste bruker ca 45 min til 1 time opp.

At Reinebringen er et av Norges mest ettertraktede utsiktspunkt, skjønte vi fort da vi skulle parkere. Det er flere muligheter for parkering i området, men hovedparkeringen finner man ved Reinehalsen, der veien tar av fra E10 inn til Reine sentrum. Dersom det ikke er plass her, kan man kjøre ned til Reine sentrum, slik vi gjorde, og parkere der. Det er uansett ikke langt å gå tilbake. Ellers er det parkeringslommer langs E10, som man også kan benytte.

Dersom man parkerer ved Reinehalsen, må man gå et lite stykke langs E10 i retning Moskenes, til hovedveien går inn i en tunnel. Herfra går man gamleveien på yttersiden av tunellen til man kommer til Ramsvika. Tidligere begynte stien opp blant gress og rognebærbusker, mens etter at stien ble steinlagt, er startpunktet flyttet et lite stykke lengre bort. Det er godt merket, med hvite piler i asfalten, og det er dermed ikke vanskelig å finne fram.

Stien er nå altså åpnet igjen, i en tryggere og mer tilgjengelig form, etter at sherpaer ble leid inn for å bygge en trapp i fjellet. Trappa er riktignok ikke helt ferdig (sommeren 2019), det er ca 100 meter igjen øverst mot toppen, men kommunen håper å kunne ferdigstille trappen i 2020. Oppover i trappa har sherpaene laget sittebenker hvor man kan “ta en pust i bakken” eller rett og slett bare nyte utsikten.

Flere steder kunne man se hvor stien mest sannsynlig gikk tidligere, og vi kunne godt forstå at det hadde vært flere ulykker her tidligere. Og selv om stien nå er lagt i trapper, er det likevel viktig å trå forsiktig. Det er en bratt fjellside og et feiltrinn her kan være ganske skummelt.

Det var en helt magisk kveld, denne kvelden vi gikk til Reinebringen. Vi hadde gledet oss så mye til å komme til Lofoten, og vi hadde håpet på at vi skulle være heldige med været, men at det skulle være så godt og varmt, og i tillegg vindstille, var bare noe vi kunne drømt om. Selve turen til Reinebringen, går opp på skyggesiden på kveldstid, og det er noe av dette jeg synes var så fascinerende med turen. Da vi kom opp på første utsiktspunkt, opplevde vi nemlig å få en virkelig “wow-følelse”. Egentlig hadde jeg ikke sett så mange bilder fra Reinebringen på forhånd, og vi visste dermed ikke så mye om hvilken utsikt som ville møte oss. Dette gjorde opplevelsen enda mer spesiell.

For utsikten vi fikk på første platå er virkelig magisk, en utsikt som nesten tar pusten fra en, og som jeg tror har festet seg på minnet for alltid. Sollyset fra vest, ga et utrolig fint lys ned mot Reine, og vi klarte nesten ikke å løsrive oss for å gå videre.

Med blikkstille vann, ikke en sky på himmelen og med utsikt mot hav, fjord og fjell, kjente jeg virkelig på den magiske lykkefølelsen ved å få oppleve denne turen, og man får nesten lyst til å juble av synet som møter deg, slik det står beskrevet i turboka om Lofoten.

Vi hadde i underkant av 50 høydemeter igjen til toppen, men vi klarte altså nesten ikke å løsrive oss fra utsikten. Og dette måtte selvfølgelig også foreviges med x antall bilder, noe dette blogginnlegget også bærer preg av. For det er jammen ikke lett å velge ut bilder av et slikt fotomotiv.

Siste stykket opp, til selveste topp-punktet av Reinebringen på 448 moh er gjort unna på drøye 10 minutter. Underlaget her kan være noe glatt og sleipt, siden dette foreløpig er et parti uten trapper, men det er helt overkommelig så lenge man går forsiktig. Fra toppen får man god utsikt til hvordan E10 slynger seg gjennom holmer og skjær videre mot, Flakstadøy, Vestvågøy, Gimsøy og Austvågøy som er øyene som utgjør Lofoten. Det er kun på Moskenesøy man kan få utsikt mot hele Lofotveggen, og med knallblå himmel var det ikke noe annet enn et vakkert syn.

Et syn som er vanskelig å beskrive med ord.

Det er omlag 800-1000 personer hver dag, som går opp Reinebringen i høysesongen, og mange turister reiser til Lofoten for å oppleve nettopp den spektakulære utsikten herfra. Det var ikke så aller verst mange på toppen denne kvelden, noe som egentlig passet oss ganske bra. Noe av sjarmen med å gå på tur er jo nettopp å kunne kjenne på stillheten og bare nyte øyeblikket, men når man oppsøker en slik topp som denne, kan man jo ikke akkurat forvente å få stedet for seg selv.

Mot øst kunne vi så vidt skimte fjellene i Steigen i det fjerne.

Og mot vest var solen på vei ned bak fjellene.

Dersom man har lyst på en lengre tur, er det mulig å fortsette turen videre vestover, over eggen mot neste topp-punkt. Stien her er tydelig, men smal. Vi valgte å stoppe turen her, da vi var veldig fornøyde med dagens turmål. Et Fantastisk Turglede-øyeblikk som vil bli på min topp 10 favoritt-tur-liste for alltid.

Fornøyde og glade trippet vi lett nedover trappen og tilbake mot Reine sentrum. Vi lurte på om noen av de andre turene vi ville komme til å gå i Lofoten disse dagene, ville kunne måle seg med denne turen. Det var nesten vanskelig å tro, men det skulle vise seg å bli flere slike magiske turglede-øyeblikk i Lofoten denne ferien. 

Skåla 1848 moh

Skåla er et fjell i Loen i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Etter Via Ferrata turen dagen i forveien, var vi litt usikre på om vi skulle begi oss ut på denne motbakketuren. For om du skal nå toppen på Skåla 1848 moh, må du nemlig gå den lengste motbakken i landet. Turen til Skåla starter ved Tjugen, ca 2 km fra Loenfjord, altså på havnivå med nesten to kilometer mer eller mindre rett opp. Skåla er dermed den eneste fjelltoppen i landet som har «foten i fjorden.»

Men fristelsen og motivasjonen var stor til å oppleve denne turen som vi hadde hørt og lest så mye om, så vi bestemte oss for at vi måtte benytte muligheten når vi først var i området.

Vi ble anbefalt å leie truger, da det visstnok ville være ganske mye snø opp mot toppen. I begynnelsen av juni, er sjansen stor for at snøen er ganske råtten og at det er lett å trå gjennom, så vi valgte å høre på de lokale. Truger og staver kan man leie på Loen Active nede i bygda.

Turen starter på en traktorvei og går over til en sti litt oppe i skogen. Det er mulig å velge traktorveien et stykke lenger, men vi valgte å ta av på stien mot høyre litt oppe i lia. Traktorveien og stien møtes litt lengre opp, så det er samme hvilken vei man velger. Stien opp til toppen er tydelig, men veldig bratt hele veien, derfor graderes denne turen som relativt krevende. Årlig arrangeres det motbakkeløp her, og ikke kunne vi skjønne at raskeste mann hadde brukt under en time opp. Vi derimot, brukte i underkant av 4 timer, riktignok med noen små pauser underveis.

Etter en drøy time, passerte vi fossen Fossdøla. Det lå fortsatt en stor snøskavl over fossen, men med varmen disse dagene, ville det ikke ta lang tid før det ikke lenger ville være så trygt å gå over. Sommerstid går man  over på en bru her, når snøen har smeltet.

Etter ca to timer, kom vi til der snøen begynte for alvor. Herfra og opp gikk vi bare i snø. Det var likevel godt merket og ikke noe problem å finne riktig retning. Vi skjønte fort at vi hadde bært på trugene forgjeves, da snøen fortsatt var ganske hard, men stavene var til gjengjeld veldig gode å ha her.

Vi hadde nå kommet oss opp til Skålavatnet, ca 1150 moh.

Ut fra hva jeg har lest på beskrivelser av denne turen, er det laget og utbedret ca 1000 trappetrinn av sherpaer overfor Skålavatnet, men disse var nå altså dekket av snø. Jeg vil tro det er mye steinur i dette området, og at det da er kjekt med trapper, når man skal begynne på de siste bratte 700 høydemeterne opp mot toppen.

Skålavatnet ligger mellom Storeskåla og Vesleskåla. Vannet pleier å være islagt til langt ut på våren, men er en idyllisk plass på sommerstid. Nå lå snøen fortsatt tykk over vannet, men var omkranset av fascinerende blått brevann. Fra Skålavatnet har man ikke utsikt ned til Loen, da Vesleskåla stenger for utsikten.

Vi skjønte fort at det var nå den vanvittige stigningen virkelig skulle gi melkesyre i lårene. Noen steder var det mulig å gå i steinur, men vi fant ut at det nesten var like greit å gå i snøen. Og så var det litt deilig å tenke på at turen ned ville gå mye lettere når det var snø.

En liten drikkepause og tid for å nyte utsikten måtte til før vi endelig nådde toppen. Mørke skyer hadde nå begynt å komme faretruende nærme, og det var godt å vite at vi kunne søke ly i den flotte DNT hytta på toppen.

Men aller først måtte vi nyte den fantastiske utsikten. Her har man virkelig en spektakulær utsikt i alle retninger, både til fjord, fjell og isbreer. Pga den store snøskavelen på toppen, turte vi ikke å gå for langt ut på kanten.

Skålatårnet og den nye Skålabu er begge selvbetjente turisthytter, hvor det er gode muligheter for overnatting. Det er tilsammen ca 40 sengeplasser i de to hyttene. Så lenge det er snø ved hytten, kan dette smeltes/kokes til drikkevann. På sommerstid er det ikke tilgang til vann, så da er man nødt til å bære med seg. Siste mulighet for rennende vann er ved Skålavatnet på 1150 moh. Overnatting anbefales absolutt, ikke minst pga muligheten til å oppleve fantastiske solnedganger eller soloppganger, men også fordi dette var et utrolig flott sted. Selv om været ikke var det beste denne dagen, skulle vi gjerne ha tilbrakt natten her.

Hyttene er utstyrt som vanlig selvbetjeningshytte, med det meste av det man trenger av mat og utstyr for en overnatting. Husk DNT nøkkel, som man får kjøpt i nettbutikken til dnt.no, dersom du er DNT medlem.

Vi benyttet muligheten til å nyte utsikten innenfra mens vi spiste litt mat. Det var supert å kunne kjøpe seg litt ekstra pålegg, kjeks og kaffe, som vi betalte via hyttebetalingsappen til DNT. Et supert og lettvint system.

En liten titt inn i Skålatårnet måtte vi også ta oss tid til, før vi skulle begynne på nedoverturen. Tordenværet lurte i det fjerne, og vi ville helst komme oss ned, før dette uværet satte inn.

Skålatårnet ble bygget i 1891 i regi av doktor Hans Henrik Gerhard Kloumann, som et sanatorium, altså som rekreasjon for kropp og sjel.

Og jeg kan godt skjønne hans tanke om rekreasjon, for det var virkelig lett å drømme seg bort med denne utsikten.

Fantastiske fjell så langt øye kunne se, det er Fantastisk Turglede det! Neste gang jeg skal hit, skal jeg prioritere å overnatte her.

Turen nedover var ganske morsom, vi mer eller mindre akte og skled nedover. Og det tok ikke lang tid før vi var nede ved der snøen sluttet.

Nede i dalen var det veldig varmt, og jeg var fortsatt litt spent på om snøskavelen fortsatt var trygg å gå på over fossen.

Men vi kom oss trygt over, og begynte nå å nærme oss slutten av turen. Og vi hadde ikke før satt oss i bilen før uværet herjet løs. Da hadde vi brukt ca 2,5 timer ned. Vi var veldig glad for at vi hadde prioritert å gå denne turen, selv om den kostet litt krefter.

Via Ferrata i Loen

Via Ferrata i Loen er noe jeg har drømt om lenge. Plutselig fikk vi mulighet til å ta oss en hel uke fri i begynnelsen av juni, og valget falt da på vakre Loen.

Loen ligger i Sogn og Fjordane, og er en koselig liten bygd innerst i Nordfjord i Stryn kommune. Siden vi bor i Østfold, var det langt å kjøre, men vi fant ut at vi ikke kom til å spare så mye tid på å ta fly, så vi bestemte oss for å «ta det som en tur» og kjøre en rundtur over Hemsedalsfjellet, videre mot Sogndal og til Loen. Vi ville kombinere tur og litt luksus, så vi skulle bo på Alexandra hotell.

Fra hotellet kan man se rett opp på Via Ferrata ruten. Den kan være litt vanskelig å oppdage, fordi man ikke tror at det er mulig å klatre opp den bratte fjellveggen.

Via Ferrata er et italiensk ord, som oversatt til norsk, betyr jernsti, eller som også omtales som klatresti med wire. Via Ferrata anbefales med guide, derfor hadde vi forhåndsbestilt dette gjennom Loen Active.

Sesongen for Via Ferrata i Loen er fra 1.mai til 1.nov. Ruta er beregnet til ca 5-6 timer inkludert pauser. Anbefalt aldersgrense for denne klatreturen er minimum 12 år. De fleste velger å ta returen ned via Loen Skylift. Dette er verdens bratteste pendelbane som tar deg ned fra fjellet Hoven på 1011 moh på 5 minutter, eller også opp, dersom du ikke ønsker å klatre. Om du vil lese mer om Via Ferrata Loen, se loenactive.no

Via Ferrata Loen går altså fra Loen med start på nivå med Nordfjord til fjellet Hoven 1011 moh, rett bak Alexandra hotell. Et hotell jeg vil anbefale på det varmeste. God mat, utrolig god service, flott beliggenhet og herlige fasiliteter.

 Første del av turen går på en bratt skogsvei og en sti opptil 440 moh. Ruta opp har ulike vanskelighetsgrader, og gir utfordringer nok til de fleste.

Via Ferrata klatrer man med klatresele med to karabinkroker. Man sikrer seg selv gjennom hele ruten ved hjelp av disse karabinkrokene. Etter en liten opplæringsøkt med guiden, var vi klare til å sette i gang. Vi var en liten gruppe med litt forskjellig fjell-og klatreerfaring, så det endte med at vi var fire ivrige i teten, som det ikke var så lett for guiden å stoppe.

Ja, vi ble ganske ivrige, for dette var virkelig moro, en herlig kombinasjon av friluft, fjell, klatring, fantastisk utsikt og utrolig hyggelig bekjentskap med to sporty damer fra Bærum.

Et stykke opp i fjellveggen, delte ruten seg. Vi syntes da at klatringen opp hit hadde gått som en lek, og vi valgte dermed den røde ruten. Her fikk vi brynet oss på noen skikkelige utfordringer og vi kjente litt ekstra sug i magen på dette partiet, der vi hang mer eller mindre i løse luften.

Så hadde vi kommet til Gjølmunnebrua, som er den lengste Via Ferrata brua i Europa, med sine 120 meter. Den ligger 750 moh og går over det 160 meter dype juvet!

Over brua sikrer man i en tykk wire over hodet, og vi følte oss veldig trygge på vei over, selv om det rusket litt godt her oppe i høyden.

Utsikten herfra var også utrolig, både ned mot Lovatnet, på bildet over og mot Loenfjord på bildet under. Dessverre hadde vi ikke det beste været denne dagen, men det tror jeg ikke det var noen av oss som tenkte på.

Et lite stykke lenger opp, kom vi så til wirebrua, Gjølmunnestrengen, en 36 meter lang wire. Her var vi litt mer betenkte, men med litt adrenalin i kroppen og lysten til å pushe egne grenser, våget vi oss utpå alle fire. Og det føltes overraskende trygt dette også, men med litt sommerfugler i magen. Gleden og mestringsfølelsen var i hvert fall stor, da vi hadde kommet oss over alle fire.

Dersom man ikke ønsker å gå over denne wirebrua, er det fullt mulig å velge alternativ rute her.

Turen begynte nå å nærme seg slutten. Det siste stykket opp fra 910 moh til Hoven som ligger på 1011 moh, går på vanlig sti. På toppen av Hoven, ligger Hoven restaurant. Her kan man nyte et godt måltid med en spektakulær utsikt. Mange tar turen hit via Loen Skylift, «bare» for å spise, så vi følte oss litt ekstra sporty der vi kom med klatresele og hjelm! Noe godt å drikke på toppen og litt tid til å la dagens inntrykk synke inn, var helt perfekt. Og selvfølgelig måtte også vi nyte den flotte utsikten. Via Ferrata er helt klart en Fantastisk Turglede jeg oppleve mer av!

Så var det dessverre på tide å komme seg ned. Vi hadde lurt litt på om vi skulle gå ned, men ruta ned går på en 8 km lang grusvei og deretter 6 km tilbake til Loen langs hovedveien. Det var derfor et lett valg å ta Loen Skylift ned, som også er en liten opplevelse i seg selv. Og kanskje drar vi tilbake til Loen en gang for å oppleve alle de merkede turløypene som er tilgjengelig fra Hoven både på vinterstid og på sommerstid!

Sikkilsdalshø 1778 moh

Den årlige jenteturen er alltid et høydepunkt, og i tradisjonens tro er det den koselige fjellstuen på Hindsæter som er vårt valg for overnatting. Og med Jotunheimen som turmål, er det bare å velge og vrake mellom tinder, høer, pigger og daler.

Livet er virkelig aller best ute. Turer i fjellet gir meg masse ny energi, glede og fysisk velvære. Jeg kan ikke annet enn å elske det. Denne helgen skulle derfor rett og slett bare nytes med gode venninner!

Jeg begynner å bli godt kjent i området, og utfordringen blir etterhvert å finne en tur som er akkurat «passe» lang, og som jeg ikke har gått tidligere. Nå er det jo ikke slik at jeg ikke kan gå samme turen flere ganger, men det er jo alltids gøy å oppdage nye steder.

Valget falt til slutt på Sikkilsdalshø inspirert av turboka «Turguide Jotunheimen»

Sikkilsdalshø ligger rett sør for Gjende, og fra toppen har man panoramautsikt til store deler av Jotunheimen. Turen starter ved Maurvangen camping, som ligger på andre siden av avkjøringen til Besseggen. Her er det gode parkeringsmuligheter. Turen er beregnet til drøye 5 timer tur/retur, og går i et lettgått terreng, med noe bratt stigning det siste partiet opp mot toppen.

Snøen hadde allerede vært på besøk helgen før, så vi var litt spente på vær-og førerforhold på denne turen. Men det skulle vise seg at vi hadde valgt riktig helg for topptur, litt kald vind på toppen, men ellers fantastisk turvær.

Turen begynner altså fra Maurvangen camping, hvor man går gjennom campingområdet og videre inn på en sti, som går skrått mot høyre og er merket «Sikkilsdalsseter».

Stien er T-merket, og det første partiet går gjennom en fin fjellbjørkeskog med en lett stigning oppover. Stien skrår hele tiden noe mot høyre, selv om man nesten føler at man går parallellt med rv 51 i retning Øvre Sjodalsvatnet. Vi trodde et øyeblikk at vi hadde gått feil, men med en sjekk på kartet, kunne vi heldigvis konstatere at det hadde vi ikke.

Selv om det nå var første helgen i september, hadde høstfargene bare så vidt begynt å komme til syne. Jeg synes alltid det er ekstra flott i fjellet på høsten, og skulle derfor ønske at det hadde vært enda mer høstfarger. Trolig har «tørken» i sommer også påvirket vegetasjonen i fjellet.

Etterhvert åpnet terrenget seg noe, og et par steder var det faktisk litt vanskelig å se hvor stien gikk videre. Et godt tips er å følge med på de røde T-ene hele tiden underveis, selv om man tenker at man følger riktig sti. Av og til kan det være avstikkere på stien, og dersom man ikke er oppmerksom, er det lett å gå feil.

Enkelte steder passerte vi små bekker og fuktige partier. Uansett vær og førerforhold vil jeg anbefale fjellstøvler på denne turen, da det enkelte steder kan være ganske vått, samtidig som det er godt med støvler som gir god støtte, når man skal gå i steinur det siste partiet opp mot toppen.

Den første timen av denne turen, gikk vi i et relativt flatt terreng. Den svake stigningen oppover var nesten ikke merkbar, og jeg begynte å forstå at siste delen mot toppen, måtte være en del brattere. Turen starter på Maurvangen på 1000 moh og toppen av Sikkilsdalshø er 1778 moh, altså en høydestigning på 778 meter som gjøres unna på ca 3 timer.

Etter en drøy time kom vi til Sikkilsdalsskaret. Her er det et stidele hvor man kan fortsette rett fram mot Sikkilsdalen eller man kan ta av mot venstre mot Sikkilsdalshø, slik vi gjorde. Dersom man ønsker, kan man ta denne turen som en rundtur, med for eksempel en overnatting på Sikkilsdalsseter. Hele rundturen er litt for lang som en dagstur, beregnet til 11-12 timer.

Ved stidelet begynte vi å få fin utsikt mot Besseggen og fjellene omkring, samt et lite glimt av Gjendevannet.

Jeg har ikke vært på tur i dette området tidligere, altså på denne siden av fv 51. Det var derfor litt gøy å stå på «den andre siden» og få utsikt til alle fjellene rundt Gjende som jeg har vært på tidligere.

Det var først etter at vi hadde tatt av mot Sikkilsdalshø, at vi møtte på enkelte bratte kneiker. Disse gikk litt i rykk og napp.

Vi gikk og snakket om at det hadde vært litt gøy om vi hadde møtt på kongefamilien, som har sin fritidseiendom; Prinsehytta i Sikkilsdalen. Etter hva jeg har lest, så benytter de ofte dette stedet i påsken og i jaktsesongen om høsten. Men akkurat hvor Prinsehytta ligger ift Sikkilsdalshø, er jeg usikker på.

Det frodige landskapet begynte nå å gå mer og mer over til stein. Stien var likevel tydelig og merkingen var fortsatt god.

Vi tok en liten pause, for å fylle på energilagrene, før vi begynte på det siste partiet opp til Sikkilsdalshø. Vinden hadde tatt seg en del opp i styrke, og vi kunne ikke sitte lenge, før vi begynte å fryse. Jeg så at flere av de som gikk forbi oss, allerede hadde tatt på seg både lue og votter.

Etter den siste stigningen, kom vi til en varde, som vi først trodde var toppen. Etter en liten sjekk på GPS’en på telefonen, kunne vi konstantere at det var det ikke. Vi hadde nemlig noen få høydemeter igjen til 1778 moh.

Vinden hadde nå begynt å røyne skikkelig på, dermed måtte vi også ta frem lue og votter fra sekken. Vi hadde ikke trodd det, da vi begynte på turen for noen timer siden, at det skulle være nødvendig. Men slik er det i fjellet, så det er alltid lurt å pakke det med.

Siste partiet, bort til høyeste punkt, går i lett, steinete terreng, slakt, slakt oppover. Strekningen er unnagjort på 10-15 minutter.

Vi nådde toppen etter temmelig nøyaktig 3 timer. Det var relativt friskt der oppe, så det ble bare et kort stopp for å ta en del bilder og nyte utsikten, før vi måtte få varmen i kroppen igjen og starte på nedoverturen.

Fra toppen av Sikkilsdalshø har man flott utsikt i alle retninger, blant annet innover i Jotunheimen mot vest, mot Rondane i øst, og mot nærområdet; flott utsikt ned i Sikkilsdalen.

Det var fascinerende å betrakte Gjendevannet og Bessvatnet, som ligger med en høydeforskjell på ca 500 høydemeter, og med Øvre Sjodalsvatnet i forgrunnen. Det var ikke like lett å se fargeforskjellen på Gjendevannet og Bessvatnet herfra, som når man står på Besseggen.

Sikkilsdalshø er en vidstrakt topp, hvor man må vandre et lite stykke for å få utsikt ned i dalen i alle retninger.

Fra varden på toppen, ser man blant annet ned mot Gjendevannet, Leirungsdalen, Knutshøe, Gjendehøe og Besseggen. Dette er turer jeg har beskrevet tidligere her på bloggen.

Som sagt, det ble et kort stopp på toppen, på grunn av den friske vinden. Det er jo alltid slik at man blir svett og varm på vei opp, og dermed fort kald om man blir stående for lenge stille på toppen. Et godt tips er å ha med en tørr ulltrøye i sekken, slik at man kan skifte før man går ned igjen. I tillegg er erfaringen min at man alltid trenger å ha på seg et lag ekstra på vei ned, enn man har på vei opp. Jeg pleier derfor alltid å kle meg etter lag-på-lag prinsippet, slik at det er lettere å regulere ift om man er varm eller kald.

Det var godt å komme seg ned i et mer lunt terreng igjen, og varme seg på en kopp kaffe. Det som er bra med denne turen, som altså ikke er så lang, er at man rett og slett kan ta seg tid til slike stopp og faktisk nyte den Fantastiske Turgleden det er å være på fjelltur.

Turen tilbake gikk vi altså samme vei som vi gikk opp, og tilsammen brukte vi 5,5 timer på denne flotte turen. Dette er et område som vekket min nysgjerrighet, og jeg har absolutt lyst til å ta rundturen om Sikkilsdalsseter senere en gang.

Himakånå

Vi hadde noen herlige dager ved Jæren på denne campingferien vår, før vi satte kursen mot Haugesund og turmålet Himakånå. Himakånå hadde jeg fått anbefalt av en kollega, og jeg ble straks nysgjerrig på denne turen. Jeg, som de fleste andre, har jo hørt om Trolltunga, men i motsetning til Trolltunga er Himakånå en lettere tilgjengelig tur. Himakånå kalles nemlig for mini-Trolltunga og gir noe av det samme inntrykket, akkurat som en tunge som strekker seg ut over kanten av fjellet.

Himakånå ligger i Tysvær kommune, ved Nedstrand. For å komme hit, følg E134 til Grinde og deretter fylkesvei 515 til Hindervåg.Turen starter ved Joker-butikken rett nedenfor kirka. Det er lov å parkere ved butikken, men husk å betale 100 kr med Vipps. Pengene går til søppelhåndtering og toalettene i bygget på baksiden av kirken.

Vi kom kjørende fra Haugesund og brukte en snau time derfra til parkeringen ved Hindervåg.

Vi hadde gledet oss veldig til denne turen, da jeg hadde blitt fortalt at det var en utrolig flott tur. Jeg hadde også lest, at fra Himakånå, som ruver 357 moh, har man fantastisk utsikt over Lysevatnet i nordvestlig retning, og Nedstrandsfjorden i sørlig retning. Kombinasjonen av blått vann mot frodige grønne daler, gir en imponerende og flott utsikt på dette turmålet.

Turen opp til toppen er beregnet til 1,5-2 timer tur/retur og er drøye 5 km lang. På ut.no er den gradert til vanskelighetsgrad middels, mest sannsynlig fordi det er 357 høydemeter som skal gjøres unna på ca en time. Det er altså et veldig bratt terreng, men ikke verre enn at man fint kan ta turen med barn, som er vant til å gå på tur.

Første delen av turen gikk vi over fylkesveien, mot kirken og fulgte gangveien/fortauet langs hovedveien i retning Nedstrand. På gjerdet ved kirken står det en stor plakat som beskriver turen, og turen er godt merket herfra og hele veien opp til toppen.

Da vi hadde gått ca 750 meter, kom vi til en liten rødmalt trafokiosk, hvor det stod skiltet mot Himakånå og Stølanuten. Området byr på flere turmuligheter og turen til Himakånå kan blant annet kombineres med tur til nettopp Stølanuten, da turen til Himakånå i seg selv er relativt kort. Det er i tillegg mange flotte turer du kan gå i Nedstrand og omegn, disse er beskrevet på plakaten ved kirken.

Fra skiltet ved trafokiosken gikk vi først på en god traktorvei, som etterhvert gikk over til en gammel vei og deretter til en sti. Terrenget går bratt oppover allerede fra fylkesveien og inn i et skogsterreng. Vi møtte på flere porter, hvor det stod skiltet at det beiter dyr i området, blant annet en okse. Heldigvis møtte vi ikke på denne oksen. Jeg så for meg en sint okse, men mest sannsynlig er det en okse som er vant til at folk passerer, da turen til Himakånå har blitt svært populær i de seneste årene.

Vi begynte etterhvert å nærme oss Hetland gård, som ligger på høyre side av stien. Stien ledet oss inn i skogen og rundt gården. Jeg kan godt forstå at stien er merket med rødt på begynnelsen av turen og med blått, når man har kommet et stykke opp, for det var litt av en motbakke på starten av turen. Etter hvert flater terrenget mer ut og det siste stykke til toppen er relativt behagelig i forhold til alle motbakkene i begynnelsen.

Bildene derimot, gir ikke samme inntrykk av hvor bratt det er.

Fordelen med at man gjør unna en del høydemeter så kjapt, er at man får raskt fin utsikt. Da vi hadde passert gården, kom vi ut i et mer åpent terreng, og vi fikk flott utsikt til Nedstrandfjorden og Ryfylkeøyene.

Det var noen mørke skyer som truet i det fjerne, og vi håpet at de ikke ville komme så raskt mot oss. Etter mange uker med knallvær, hadde vi absolutt blitt bortskjemt med herlig turvær. På alle turene jeg har gått i sommer, så har turantrekket faktisk vært shorts, t-skjorte og fjellstøvler.

Et godt stykke opp, kom vi til et stiskille. Her kan man velge å gå videre opp mot Stølanuten, som ligger ovenfor Himakånå, eller man kan ta av mot venstre mot Himakånå, slik vi gjorde. Fra dette stiskillet og bort til Himakånå bruker man ca 15-20 minutter.

Vi hadde nå gjort unna det bratte partiet, og stien herfra går for det meste bortover på rister som er lagt ut. Tidligere var stien veldig våt og gjørmete på denne strekningen, men den er nå altså utbedret.

Like før selve turmålet, er det satt opp en tavle hvor man kan lese om to ulike sagn som beskriver hvordan Himakånå har fått navnet sitt. Om man er på tur med barn, kan det være ekstra spennende å stoppe opp og lese de to sagnene.​

Der stien slutter, stuper fjellet loddrett ned mot Lysevatnet, så vær forsiktig. Vi var nå kommet fram til selveste Himakånå, og jeg kan godt forstå hvorfor denne turen er blitt så populær. Utsikten herfra er virkelig magisk. Mot sør ser man altså hele Nedstrand og Nedstrandfjorden, som er omgitt av fjord, fjell og frodige daler, og mot nordvest har man flott utsikt mot Lysevatnet.

Selve utspringet som er Himakånå, stikker ut fra fjellveggen som en tunge. Som et av sagnene beskriver, så var Himakånå en kjerring som bodde i Stølanuten på østsiden av Lysevatnet. Folk kalte henne for Himakånå og hun var kjent i hele Ryfylke, for sitt gull og sølv som hun oppbevarte inne i fjellet. Ifølge sagnet ble visstnok "himakånå" en dag til stein, men det er uvisst om det var kirkeklokkene eller soloppgangen som kom for brått på henne.

Det er flere utspring ved Himakånå, og vi dristet oss forsiktig ut for å få tatt noen bilder.

Vi tok en lang og god pause på toppen, for å spise litt, og rett og slett bare nyte utsikten. Nok en gang ble jeg minnet på hvor stor pris jeg setter på denne Fantastiske Turglede-interessen min. Man får rett og slett i pose og sekk på slike turer; ved å være ute i fysisk aktivitet og ikke minst oppleve norsk natur på sitt beste.

Omsider måtte vi rive oss løs og begynne på tilbakeveien. Turen ned går samme vei som vi kom opp, om man ikke vil gå videre opp til Stølanuten. Herfra kan man gå ned igjen til Gurigjerde, men da er man avhengig av å ha en ekstra bil der.

Tilbake ved Joker-butikken, tok vi fram kikkerten, for å se om vi kunne se folk oppe på Himakånå, og det kunne vi faktisk. Himakånå kan også ses med det blotte øyet, oppe i åsen til høyre for kirken. Og er man i området, vil jeg absolutt anbefale denne turen.