Nordskaret på Hamarøy

Etter fine dager i Steigen, satte vi kursen videre mot vakre Hamarøy i Salten i Nordland. Vi hadde nå vært på farta i ca halvannen uke og vi var strålende fornøyd med at vi fortsatt hadde over to uker igjen av denne herlige ferieturen i nord. Etter omtrent to timers kjøring fra Steigen, endte vi opp på Ness camping ved Skutvik, en idyllisk, stille og rolig plass rett i sjøkanten. Etter en del kjøring fra sør den siste uka, bestemte vi oss for å “lande” litt her. Været hadde også snudd om og værmeldingen en uke framover viste sol, sol og atter sol, samt 25 grader. Jeg kunne nesten ikke tro at vi skulle være så heldige med været enda en gang på en slik ferietur til Nordland.

Jeg hadde rådført meg med en tidligere nabo, som har vokst opp på Hamarøy, hva som var verdt å oppleve her. Hun anbefalte denne turen til Nordskaret, noe jeg er evig takknemlig for. Dette ble litt av en opplevelse, sikkert fordi vi ikke ante hva som ville møte oss på toppen av skaret. Mest sannsynlig er dette også en tur jeg aldri hadde blitt oppmerksom på, hadde det ikke vært for tips fra en lokalkjent.

Vi valgte å gå turen litt sent på dagen, og klokka hadde faktisk blitt nesten ni på kvelden før jeg fikk overbevist sønn og mann om at dette ville bli en fin kveldstur.

For å komme til Nordskaret, dersom man kommer kjørende fra Skutvik, følg Rv 81 nordover. Etter ca 9 km ta av til venstre ved et buss-skur. Etter et lite stykke kommer man til et veikryss, hvor man kan parkere. Vi var litt usikre på om vi hadde kjørt rett, så vi fulgte Hestbakkveien opp mot høyre til vi kom til et eldre bolighus. Her sluttet veien og vi spurte pent om vi kunne få parkere der. Tydeligvis var de ikke så glade for dette, så jeg vil anbefale å parkere nede ved veikrysset. Men, det er da et lite stykke å gå, før grusveien går over til stien som følger videre mot Nordskaret. Man følger deretter bakken opp gjennom tunet til den fraflyttede gården Eidislia i Hestbakk.

Det var et magisk lys denne deilige sommerkvelden og jeg slutter aldri å la meg fascinere av midnattssola her oppe i nord. Tenk at man kan begi seg ut på en topp-tur kl 21 på kvelden, og så er det like lyst som midt på dagen her hjemme i sør. Selv om mitt turfølge var nokså motvillige til en tur så sent, så steg forventningen min til hva som ville møte oss på toppen. Jeg er alltid klar for Fantastiske Turgleder, uansett når på døgnet.

Dette er en enkel og heller ikke så lang tur, men samtidig noe krevende fordi du skal bevege deg over 400 høydemeter opp i terrenget på ca 1 times tid. Turen passer derfor for små og store som har noe turerfaring.

Vi fulgte den gamle bygdeveien mellom Hestbakk og Hansbakk før vi kom inn på den smale og godt synlige stien som førte oss oppover mot vårt turmål.

Mens solen skinte på fjellene i øst, var vi nå midt inne i et skyggelandskap som etterhvert går inn i en litt mørk skog. På den andre siden av skogen fikk vi etterhvert synet av Eldridtinden mot oss, og Nordskaret ligger midt mellom Eldridtinden 648 moh og Hansbakkfjellet 895 moh.

Rett før vi begynte på det siste bratte partiet, deler stien seg i to. Her kan man velge enten alternativet som skrår noe mot venstre eller høyre. Vi valgte alternativet mot høyre og tenkte at vi kunne velge den andre ruta ned igjen. Vi hadde nå Nordskaret rett imot oss, som ligger som en flate mellom de to fjelltoppene. Vi passerte en lav bjørkeskog før vi fortsatte på åsryggen oppover mot foten av Eldridtinden.

Her hørte vi plutselig sauebreking og vi kunne skimte sauene langt oppe i lia. Vi måtte også snu oss flere ganger for å beundre utsikten mot Steigenfjellene i øst. Og tenk at vi hadde hele området for oss selv, det var virkelig ingen andre turfolk å se.

Vi hadde ikke mange høydemeterne igjen nå, og ut fra sollyset som hadde begynt å vise seg mellom fjellene, skjønte vi at vi ikke hadde lange stykket igjen.

Jeg hadde virkelig ingen anelse om hvilket syn som skulle møte oss, bortsett fra at jeg antok at vi ville få sola midt i fleisen. Men vi ble nesten litt overveldet alle tre, der vi fikk synet av Lofotveggen og Vestfjorden som badet i sol rett imot oss. Det var virkelig en wow-følelse som jeg nesten ikke kan beskrive med ord og et øyeblikk som har festet seg på netthinnen. Gutta måtte nesten takke meg for at jeg hadde insistert på denne turen akkurat denne kvelden.

Og det var virkelig magisk å se midnattssola nesten stupe ned i havet. Vi hadde ikke lyst til å løsrive oss fra utsikten noen av oss, men vinden hadde økt i styrke og det føltes nesten som om den presset seg gjennom skaret og kunne rive oss overende ethvert sekund.

Etter en liten pause bak en stein, i le for vinden, måtte vi omsider rive oss løs og begynne på nedoverturen. Vi hadde brukt ca 1 time til toppen og hadde nå i underkant av 1 time ned igjen.

Vi valgte nå å holde stien mot høyre, slik at vi fikk en liten rundtur der oppe i lia. Vi kom dermed inn på stien igjen fra motsatt side av hva vi valgte i stiskillet. Dette partiet var noe brattere enn partiet vi hadde valgt opp, men helt greit å gå enten man velger denne ruta opp eller ned. Det var uansett fint med en liten rundtur.

Hamarøy hadde hittil vist seg fra sin beste side, og jeg gledet meg til å tilbringe mange flere dager her med  flere Fantastiske Turgleder.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg