Norgesferie

Å oppsummere vår drømmeferie i Norge blir virkelig ikke lett. Dette har vært en ferie full av bare gode opplevelser, faktisk mer enn vi kunne drømt om. Med kjøp av campingvogn, var vi ganske spente på om vi ville trives med denne måten å reise på. Vi tenkte at det kanskje ville bli lenge å bo i en vogn i nesten fire uker, men vi kunne gjerne vært borte i fire uker til. Turen mot nord har gått over all forventning, til tross for mange smale veier og tuneller, mange ferjeturer og en del mil i bilen. Men selve reisen er en del av ferien, og det var supert å kunne ha friheten til å kunne ta det som det kommer og stoppe akkurat der vi ønsket.

Det har samtidig også vært utrolig fint å besøke familie, se mange flotte steder i Norge og ikke minst oppleve mange nye Fantastiske Turgleder.

Vi kjørte Kystriksveien nordover som planlagt og mange av opplevelsene har jeg skrevet om underveis her på bloggen. Vi fant fort ut at vi ikke hadde sjanse til å rekke alt vi kunne hatt lyst til, blant annet turen til "De syv søstre" ved Sandnessjøen.Denne fjellrekka kunne vi se allerede på ferja mellom Forvik og Tjøtta ca 7 mil sør for Sandnessjøen. "De syv søstre" er et av de mest populære turmålene på Helgelandskysten. Fjellrekken har merkede turløyper og kan gås uten klatreutstyr. De mest ekstreme går alle toppene på en dag, men de fleste velger gjerne ut 2-3 av de. At jeg må tilbake hit og få oppleve disse fjellene er helt sikkert.,

For oss ble det heller et lite stopp ved Petter Dass museet. Midtveis mellom Tjøtta og Sandnessjøen ligger nemlig Alstahaug kirke og Petter Dass museet. Alstahaug prestegjeld var i lang tid det mektigste, og dikterpresten Petter Dass bodde og virket her fra 1689 til sin død. Bak museet var det en stor statue oppe på en liten høyde med flott utsikt.

Turen langs Kystriksveien fra Steinkjer til Bodø innebærer syv ferjer. Ferjetiden varierer med alt fra 10 minutter til 1 time. Med vogn på slep, koster dette en del tusen, men det synes jeg absolutt er vel verdt pengene. I og med at vi var så heldige med været også, ble disse ferjeturene bare et deilig avbrekk og en pause i sola.

Underveis på turen mot nord, gjorde vi litt om på den videre ruta vi hadde planlagt. Etter turen langs Kystriksveien og et stopp ved Saltstraumen ved Bodø, kjørte vi over Hamarøy, til Sortland og deretter til Bø i Vesterålen. Videre dro vi til Andøya, deretter til Senja, over Kvaløya og så til Tromsø. Fra Tromsø kjørte vi E6 sørover igjen mot Bodø hvor vi avsluttet ferien og minstemann og jeg tok fly hjem. Det har blitt en del mil i bilen i sommer, men fordelt på nesten fire uker har ingen av oss en opplevelse at det ble alt for mye kjøring! Det har bare vært utrolig flott å oppdage nye steder underveis. Det eneste jeg må si er litt synd, er at vi ikke fikk oppleve Lofoten, som jeg hadde gledet meg slik til. Til gjengjeld fikk vi se Tromsø som er en utrolig koselig by.

Noe av det beste med denne ferien var blant annet lyset. Selv om vi ikke opplevde midnattssola på sitt beste, blir det likevel aldri helt mørkt. Bildene over og under er tatt kl 00.40 – midt på natta. Hvem har vel da lyst til å gå og legge seg? Det ble mange sene netter og mindre søvn enn tidligere ferier, men derimot masse tid til å nyte flotte solnedganger og tiden i nord.

Strendene i nord, ser ut som sydenstrender. Det er utrolig fascinerende med de høye og mektige fjellene i kontrast til de flotte og kritthvite strendene. Mange av dagene i ferien var det absolutt strandvær, selv om vi aldri "fikk tid til" å ligge på stranda. Vi hadde så mange andre ting vi hadde lyst til å gjøre, men det ble likevel noen bad på de tøffe gutta.

Dersom man er på Andøya, er Alveland ved Dverberg verdt et besøk. Her lager de hjemmelagede såper med bare naturlige ingredienser, i alle mulige varianter og typer. Moltebær, blåbær, tyttebær, brennesle, og geitmelk fra Andøya er bare noen av de spennende ingrediensene de bruker i såpene.

Butikken er dessuten utrolig innbydende og det finnes også en koselig liten cafe der.

Vi tok ferja fra Andenes på Andøya til Gryllefjord på Senja. Innseilingen til Gryllefjord var utrolig flott. Det var mange turister ombord på ferja som stod på dekk, klare til å ta bilder av dette sjarmerende stedet.

Vi kjørte videre på østkysten av Senja, forbi Hamn, Senjatrollet, Skaland og Ersfjordstranda. Vi måtte stoppe flere ganger denne dagen, bare for å ta bilder av de flotte stedene og det flotte landskapet. Veiene her var virkelig smale, det kunne se ut som om det flere steder var enveiskjøring, men det var det altså ikke. Det gjaldt å ta det med ro, og det var kanskje en grunn til at vi ikke møtte så mange campingvogner på denne strekningen.

Senjatrollet er en spennende turistattraksjon for de med små barn. Trollet er nesten 18 meter høyt og veier 125 tonn. Inne i trollet er det en egen eventyrverden fordelt på to etasjer med mange flotte troll.

Innerst i Ersfjorden ligger Ersfjordstranda med hvit, finkornet sand. Omgitt av spisse, høye fjell er dette Norge på noe av sitt vakreste.

Etter fine dager i Tromsø var det vemodig å måtte sette kursen sørover igjen. Jeg skulle gjerne ha fortsatt turen videre mot Nordkapp, noe jeg drømmer om at vi kan få til neste år. Ferie med campingvogn ga absolutt mersmak og må vel være den mest opplevelsesrike ferien vi har hatt. Det sies ofte at Norgesferie er så dyrt, men med campingvogn er det nesten bare ferjer, bensin og mat man bruker penger på.

Turen til nord har vært en Fantastisk Turglede fra start til slutt. Vi har i tillegg vært utrolig heldige med været, noe som ikke er en selvfølge i Norge, men som har gjort denne ferien perfekt.

Fiske i nord

For oss østlendinger er det virkelig et fiske-eldorado i nord. Vi har vært på utallige fisketurer hjemme på Østlandet, uten å fått noe som helst. Men havet utenfor Nord-Norge er verdens rikeste når det gjelder fisk. Hver vinter kommer den norsk-arktiske torsken til Lofoten for å gyte og på sommeren kommer storseien inn til kysten. Kysttorsk, kveite, steinbit, breiflabb, hyse, uer og flere andre fiskeslag finnes hele året. Jeg forstår derfor godt at vår ivrige 11-åring gledet seg spesielt til å prøve fiskelykken på denne nordlandsferien vår.

For mange er det å fiske en Fantastisk Turglede. Jeg kan ikke si at jeg har hatt så stor interesse for fisking, men etter denne ferien må jeg kanskje skifte mening.

Første fiskelykke opplevde vi på Torghatten camping, hvor storfiskeren i familien dro inn 6 fine makrell på kort tid. Vi måtte endre middagsplanene for kvelden, og når fisken var lagt på grillen, spredte straks ryktene seg på campingen om storfiskerens fangst. Vi måtte bidra med vår lille fiskekunnskap på hva man burde ha på stanga for å lokke fisken på kroken.

På Offersøy camping opplevde vi å få den første torsken. Gleden var stor, da det var litt mer gjevt å få torsk enn makrell. Men det vi ikke visste da, var hva som ventet oss i havet på Hamarøy.

For høydepunktet på turen skulle nemlig bli en 5 kilos torsk som storfiskeren vår fikk ved Ulsvåg, på nettopp Hamarøy. Det var stor glede og stormende jubel. Ikke hver dag man får en 5 kilos torsk på kroken.

Her møtte vi også et par fra Sverige, som hadde dratt helt hit, kun for å fiske. De hadde vært her flere år, på en bitteliten campingplass, et godt stykke fra det meste, med kun en plan, nettopp å fiske.

Da vi kom til Skårvågen i Bø i Vesterålen fikk vi tilgang til å låne en liten båt. Mulighetene for å få fisk er jo nettopp større hvis man kan komme seg ut på havet. Jeg ble med ut på fisketur en kveld, og det var virkelig moro, for vi dro opp den ene fisken etter den andre. Det var riktignok mest småsei, som vi for det meste kastet ut igjen, men moro var det likevel. Vi hadde ikke før fått kastet snøret uti, før fisken bet på nytt.

I tillegg fikk vi også noen torsk og det ble flere fiskemiddager på dagene vi var i Skårvågen. En av dagene tok vi også turen til "rekemannen" for å kjøpe ferske reker. Jeg trodde jeg hadde smakt ferske reker tidligere, men det har jeg nok kanskje ikke, i hvert fall ikke så ferske. Det gjaldt å passe klokka for å få tak i rekene, før det ryktes på bygda at fiskeren hadde rekefangst. Jeg tror nok aldri reker hjemme på Østlandet kommer til å smake så godt, for det må være de beste rekene jeg har smakt noengang. Det er nesten turen verdt å dra til nord bare for å spise reker, he, he:-)

Det er altså mange muligheter for fiske i Nord-Norge, men jeg er som sagt ingen fiskeekspert. Jeg hadde likevel lyst til å skrive et lite innlegg om fiske her, nettopp fordi dere som er glad i å dra på fisketur, vil få en utrolig fiskeopplevelse i nord. Det er ikke snakk om "om du får fisk," men hvor mange.

Og hva er vel ikke mer idyllisk enn å sitte i en båt, utpå havet og se på solnedgangen, mens fisken spretter i vannet. Jo, det må være en Fantastisk Turglede det også.

Keiservarden 366 moh

Siste topptur-mål på denne Nordlandsturen var Keiservarden, som er et av Bodøs mest besøkte turmål. Fjellet heter egentlig Veten, men har fått kallenavnet Keiservarden. Veten betyr varden og er et vanlig navn på topper der man tidligere brant varder for å varsle at ufred truet. Toppen fikk etterhvert navnet Keiservarden etter keiser Wilhelm II av Tyskland som besøkte toppen i 1891. Besøket ble markert med å reise en varde på toppen. Varden som står der i dag, ble gjenreist i 2013.

Keiservarden ligger 366 moh og er nok spesielt populær på grunn av sin nærhet til byen og den fantastiske utsikten. Herfra har man utsikt ikke bare ut over havet, men også over Bodøhalvøya, Saltenfjorden, Lofotveggen, Børvasstindan og til og med inn til toppene på Saltfjellet og grensefjella i Sulitjelma.

Det er flere veier opp til Keiseervarden. De mest vanlige veiene går fra Turisthytta og Maskinisten. Jeg har en venninne som er fra Bodø og hun hadde en klar anbefaling om at vi burde velge å gå turen fra Turisthytta, og da gjorde vi selvfølgelig det.

Siden ingen av oss var godt kjent i området, måtte vi bruke Google Maps for å finne ut hvordan vi skulle komme oss til Turisthytta. Det ble nemlig en sykkeltur dit, da vi ikke hadde bil tilgjengelig. Fra bydelen Rønvik, fulgte vi Rønvikveien et stykke, før vi tok av mot Fjellveien. Vi var litt usikre på om vi var på riktig vei, siden det stod skiltet mot Rønvikfjellet og ikke mot Keiservarden. Selve Rønvikfjellet er visstnok kun området rundt Turisthytta, men ofte blir Keiservarden regnet med. Vi satte syklene halvveis oppe i bakken i Fjellveien og valgte å gå veien siste stykke opp mot Turisthytta. Det kan altså være litt forvirrende ift skiltingen, men man kan også velge å følge skiltet hvor det står Rønvikfjellet 0,3 – P-plass, halvveis opp i bakken, da dette fører til samme utgangspunkt for turen mot Keiservarden.

Fra Turisthytta gikk første del av turen i åpent skogsterreng langs en smal grusvei. Vi fulgte grusveien et stykke langs vestsiden av Øvre Vollvatnet og Svartvatnet. Ved Svartvatnet var det satt ut en benk til "Bodømarkas venner." Vi måtte stoppe her og ta en selfie før vi fortsatte videre. Like overfor Svartvatnet delte stien seg. Hvis man holder mot høyre her, får man oppleve Sherpastien som ble laget til Bodøs 200-årsjubileum i 2016. Keiserstien ble offisielt åpnet av HKH Dronning Sonja 19. juni 2016.

Sherpastien kunne vi følge helt opp til toppen av Keiservarden. Det er et imponerende arbeid som er lagt ned i denne stien – håndverksarbeid av skikkelig god kvalitet må jeg virkelig si. Stien ble bygget av sherpaer fra Nepal og består av ca 500 trappetrinn bygget av naturstein fra området. Steinene hadde en rødlig farge og med sanden rundt trappene fikk jeg nesten litt ørkenassosiasjoner enkelte steder.

Vi hadde ikke kommet langt opp på Sherpastien før vi begynte å få et inntrykk av utsikten som skulle møte oss. Været hadde vært overskyet med noen regnskyer tidligere på dagen og plutselig så det ut som om det skulle klarne skikkelig opp. Det skjedde så plutselig og jeg fikk det nesten ikke med meg, fordi skyene forsvant på en måte bak oss. Men da vi kom på toppen og skulle nyte "hele" utsikten, var skyene plutselig nesten borte.

Turen opp til Keiservarden er gjort på en drøy halvtime og er derfor en lett tilgjengelig topp for de fleste. Men det betyr ikke at den er noe "dårligere" likevel. Tvert imot, fra toppen er det virkelig flott utsikt, og den presenterte seg ekstra flott i det været vi etterhvert fikk. Fargen på vannet mot vest, mot øya Landegode var absolutt helt magisk. Det er synd at ikke bildene gir det samme inntrykket, for det var virkelig spesielt flott.

På toppen står det en flott skive med forklaring av hva de ulike toppene man ser omkring heter. Retningsskiven peker ut 61 fjelltopper med navn, høyde og avstand fra Keiservarden. Om været er dårlig eller om det blåser mye, kan det være godt å sette seg inn i gapahuken Kværmannsbu. Dette er en fin rasteplass hvor det er flere sitteplasser under tak med flott utsikt over havet.

Hvert år arrangerer Nordland Musikkfestuke konsert på Keiservarden og flere tusen tar ofte turen opp i løpet av denne uka i august. Ellers er Keiservarden også et mye brukt startpunkt for hang- og paraglidere, eller bare for folk som vil ta seg en treningsøkt. Vi så mange som løp både opp og ned fra toppen på den relativt korte tiden vi var der.

Det ble noen selfies på toppen før vi begynte på tilbaketuren. Vi valgte å gå samme vei tilbake, til tross for at det er mange mulige alternative ruter. Man kan blant annet gå både øst og vest for Sherpastien.

Vi ble plutselig så opptatt av å telle alle trappene på vei ned, men vi måtte gi opp, da vi kom ut av tellingen. Vi tippet på at det var ca 500 trinn, noe som viste seg å stemme temmelig nøyaktig.

Det begynte å nærme seg hjemreise, og jeg var utrolig glad for at jeg fikk med meg denne Fantastiske Turgleden til Keiservarden i Bodø før vi skulle sette kursen sørover. Dagene i Bodø hadde også gitt gode minner, og egentlig var vel ingen av oss klare for å dra hjem. Spesielt takk til deg, Jorunn, som" ledet an" og bød på ditt gode humør på denne turen, når minstemann ikke hadde turmotivasjonen helt på topp!

Følg meg gjerne også på Instagram; lindalyby

Kjerringøy – Bodø

Etter noen fine dager i Tromsø, begynte vi på turen sørover igjen. Egentlig hadde jeg lyst til å fortsette nordover, helt til Nordkapp, inspirert av en syklist vi møtte på Senja. Han hadde syklet helt fra Nord-Frankrike med Nordkapp som sitt mål. Imponerende 2 måneder på tur ( da vi møtte han) med en distanse på 8-9 mil på sykkelen hver dag.

Men for oss begynte ferien å nærme seg slutten, og det var på tide å sette kursen mot sør. Med to overnattinger underveis ankom vi Bodø, nærmere bestemt Bodøsjøen camping. Her ventet nok en gang familie på oss, og vi fikk noen utrolig fine dager sammen med de i Bodø og omegn.

Jeg hadde lest om Kjerringøy og hadde visstnok også sagt i løpet av ferien; "hvis ikke det blir Lofoten, så kanskje det i hvert fall blir Kjerringøy." Jeg må nesten le, for det kan jeg faktisk ikke huske at jeg har sagt. Men så er det også slik, at når man har vært på farta så lenge, på så mange forskjellige steder, så kan man nesten ikke huske hvor man har vært heller.

Men det ble altså en Fantastisk Turglede tur til vakre Kjerringøy, en halvøy i den nordlige delen av Bodø i Nordland. Fra Bodø kjører man ca 4 mil nordover til man kommer til ferjeleiet ved Festvåg. Herfra går det en ferje over til Misten på Kjerringøy, ca 10-15 minutters ferjetur.

På Kjerringøy møter man et unikt kystlandskap, fra blankskurte fjell til kritthvite sandstrender. Kjerringøy har mange attraksjoner som er verdt å se, blant annet Kjerringøy Handelssted. Det var hit vi valgte å dra denne dagen, ca 15 minutters biltur fra Misten.

Kjerringøy Handelssted er et unikt kulturminne, et helt miljø som har frosset i tid fra 1800-tallet. Dette handelsstedet er det mest bevarte handelsstedet i Norge og består av 15 fredede bygninger med autentisk interiør. Hvis du kjenner deg igjen når du kommer hit, kan det være at du har sett en av de mange filmene som er spilt inn her.

Vi ble med på en guidet tur på området, en eventyrlig reise tilbake i tid. En reise tilbake til nordlandsbåtene og jektenes tidsalder. Jeg er vanligvis ikke den som er mest interessert i historie, men dette var utrolig gøy å høre om, og jeg levde meg inn i hvordan det må ha vært for de som levde på den tiden.

Som guiden kunne fortelle, ble dette handelsstedet grunnlagt på slutten av 1700-tallet. Som en følge av en endring i lovverket, endret også nordlendingenes mulighet for handel seg. Tidligere regler tilsa at man måtte tilhøre en by for å drive med handel, mens etter lovendringen var ikke dette lenger et krav. Mange handelssteder blomstret dermed opp langs kysten. Handelsmennene på Kjerringøy tjente gode penger på fisk og etterhvert vokste Kjerringøy seg til å bli det rikeste handelsstedet i Nordland. Det var mange fiskere tilknyttet Kjerringøy Handelssted, og det kunne ligge hundrevis av båter dratt opp på land ved Kjerringøysundet.

Handelsmennene solgte og byttet til seg varer og i kramboden kunne vi se uberørt interiør, der til og med deler av vareutvalget fra 1800 og første halvdel av 1900 tallet fremdeles står i hyllene.

Heimbrygga (se bilde over) var på mange måter hjertet i anlegget. Det står nesten uforandret slik den ble bygget i ca 1820. Dette er et av de eldste husene på området og har to tømrede etasjer med loft over. Dette bygget ble brukt som lagerplass for varene. Det var lavt under taket og en veldig spesiell lukt i dette bygget.

Landskapet rundt Kjerringøy er spesielt vakkert og fremstår nesten som et maleri, se bilde over.

På denne tiden var hvite hus et tegn på rikdom. Hus-fasaden som vendte mot havet var derfor hvit, for å vise handelsmenn som kom utenfra, at her var det velstand. Men hvit maling var ofte veldig dyrt, slik at de hadde ikke råd til å male hele huset hvitt. Baksiden på husene var derfor oftest malt i en annen farge. Se bildene av hovedhuset over og under. Hovedhuset står som om det var forlatt i går, med alt interiør intakt, og man får dermed en ekte følelse av livet de levde på denne tiden.

Det ble drevet handel på Kjerringøy fram til ca 1940. Nordlandsmuseet kjøpte handelsstedet i 1959. Det hadde da vært liten eller ingen virksomhet på anlegget i mange år. Bygningene var sterkt forfalt, men er nå opprustet og fremstår i god forfatning.

Handelsstedet har en museumskafe og det er gode muligheter til å sitte både inne og ute. Vi tok en matbit og en kaffe i kafeen før vi begynte på tilbaketuren. Regnet som var meldt hadde nå startet og vi synes det var et godt valg å bruke tiden her til tross for at Kjerringøy har mange flere attraksjoner som det er verdt å besøke. Øyas høyeste punkt er Eidetinden på 1020 moh og gir blant annet flott utsikt mot Lofotfjellene, Mosken, Røst, Steigen og Nord-Salten. På Kjerringøy kan du også la deg forføre av de hvite sandstrendene eller de kvasse tindene som stuper rett i havet.

Turen til Kjerringøy er riktignok ikke en Fantastisk Turglede slik jeg pleier å skrive om her på bloggen. Men jeg hadde lyst til å fortelle om den likevel, fordi øya gir mulighet for mange flotte turopplevelser.

Fløya 671 moh

Nok en gang måtte vi løsrive oss fra familie og fine dager, denne gangen på Andøya. Vi skulle gjerne ha blitt lenger, men hvis vi skulle rekke å oppleve flere nye steder, måtte vi reise videre før ferien begynte å nærme seg slutten.

Planen på denne nordlandsturen var opprinnelig å få med oss både Senja og Lofoten. Etter å ha hørt og lest om at Lofoten ikke har "plass til flere turister," bestemte vi oss for, etter mye fram og tilbake, å gjøre litt om på ruta. Jeg vet fortsatt ikke helt om jeg er fornøyd med det valget, spesielt ikke da vi kom i snakk med noen som akkurat hadde vært i Lofoten, og som ikke hadde den opplevelsen. Men jeg velger å tenke at da har jeg en Lofoten-tur tilgode.

I hvert fall så endte det med at vi bestemte oss for å ta turen om Senja, over Kvaløya og deretter til Tromsø. Jeg hadde ikke vært lengre nord enn Andøya tidligere, så det skulle bli utrolig gøy å se Tromsø også.

Vi tok ferja fra Andenes til Gryllefjord, et sjarmerende lite sted. Herfra kjørte vi langs kysten av Senja i retning Kvaløya. Det ble mange stopp underveis for å nyte Senjas flotte fjell og landskap. Dette vil jeg vise dere i et senere innlegg, som en oppsummering av denne fantastiske ferien.

Vi hadde planlagt en tur med Fjellheisen opp på Fløya 671 moh, men vi ventet på litt bedre vær igjen. Vi hadde hatt noen dager med litt mer ustabilt vær, men det kunne vi absolutt ikke klage på, så mye fint vær som vi har hatt på denne turen.

Så kom godværet tilbake og med Tromsø camping som utgangspunkt, kunne vi rusle bort til Fjellheisen.

Fjellheisen i Tromsø er en gondolbane som går fra Solliveien i Tromsdalen til fjellhylla Storstein på Fløya. Herfra kan man gå videre til fots opp til toppen av Fløya 671 moh. Eller man kan velge å gå en av stiene helt nedenfra som fører opp til toppen. Det er flere stier opp til toppen, hør gjerne med de i billettluka hvilke alternativer som finnes. Vi ble anbefalt å gå mot Fløya via Dalbergstien sørover, da dette gir den beste utsikten over Tromsø. Noen av oss valgte å gå og noen av oss tok banen opp.

Banen bruker kun 4 minutter opp og du er da 421 moh. Mange bruker banen som et utgangspunkt for å gå videre til ulike fjell i området. Blant annet Tromsdalstinden som er lett synlig fra Fløya med sine 1238 moh. Jeg fikk umiddelbart lyst til å gå dit, men måtte nøye meg med Fløya denne gangen.

Turen opp via Dalbergstien var på mage måter en Fantastisk Turglede. Stien startet i et fint, lett skogsterreng sørover, med flotte bjørketrær og skogsblomster langs stien. Terrenget er også godt egnet for en løpetur. Det var ganske mange som benyttet denne muligheten denne dagen.

Etterhvert begynte terrenget å stige, og vi fikk noen skikkelige motbakker som krevde god innsats fra både lår-og leggmuskulaturen. Til gjengjeld ble vi belønnet med flott utsikt over blant annet Tromsøya og Tromsø by.

Etter en drøy halvtime passerte vi tregrensa og da kunne vi virkelig begynne å snakke om fantastisk utsikt. Vi kunne blant annet se Tromsø by, Tromsø-brua, Ishavskatedralen, de omkringliggende øyene og ikke minst flotte fjell, ja rett og slett flott natur. Det som er fascinerende med Tromsø, er at selve byen på en måte er rammet inn av fjell på alle kanter. Tromsø blir ofte kalt "Nordens Paris" eller "Porten til ishavet," og det kan jeg godt forstå.

Stien var godt synlig hele veien, men da vi hadde passert tregrensa, delte stien seg. Man kan da velge å ta til høyre og følge stien opp til Fløya 671 moh, eller man kan holde mot venstre og følge ryggen bort mot Fjellheisen. Stien her deler seg etterhvert i flere småstier, noe som kan være litt forvirrende, men om man skal til Fjellheisen, følg stien rett fram.

Etter ca 1 time, var vi oppe ved toppen av fjellheisen. Vi tok en tur bort dit for å se på utsikten og møte de andre, før vi begynte på siste partiet opp mot Fløya. Heldige som vi var, ville vi få nok en topptur med utsikt i strålende sol.

Toppen av fjellheisen er forøvrig et populært turistmål. Her får man kjøpt mat og drikke i Fjellstua restaurant. Det er fullt mulig å ta banen både opp og ned, hvis man ønsker det. Billetter kan kjøpes både oppe og nede, men hvis man ikke skal gå, vil man spare på å kjøpe tur-retur billett.

Siste partiet opp til Fløya var ganske bratt, men helt overkommelig. Da vi trodde vi var på toppen, så vi plutselig enda en topp litt lengre øst. Og da vi kom dit, så vi nok en topp litt lengre bort. Vi fant ut at toppen ved varden måtte være Fløya 671 moh.

Vi satt en god stund og beskuet utsikten. Hadde det ikke vært for at det var en del knott og klegg, så kunne jeg ha sittet der i timesvis. Man blir virkelig ikke mett på en slik utsikt. Jeg så lengselsfullt bort mot Tromsdalstinden, så nære men likevel et godt stykke unna. Det er vel noe av dette vi har måttet "innfinne" oss med på denne turen nordover, at det er så utrolig mye man har lyst til å se og oppleve, men at vi ikke kan rekke å få med oss alt.

På turen ned mot Fjellheisen, måtte vi bort å kikke på Steinbøhytta. Vi så taket på hytta en god stund før vi kom frem. Hytta er en enkel steinbu som ble restaurert i 1980. Den egner seg ikke for overnatting, men er en fin hytte for en matpause ved dårlig vær eller om man bare vil ha tak over hodet.

På toppen av Fjellheisen, var det et stort platå med orkesterplass, for å kunne nyte Tromsø i panorama. Her kunne man også se gondolene "Selen" og "Bjørnen" kjøre opp og ned, gjennom glassvinduene, eller man kan bruke kikkerten som var montert der til å ta byen i nærmere øyensyn.

Så var vi klare for å ta banen ned. Jeg kunne gjerne ha gått turen ned også, men når jeg først var her, hadde jeg lyst til å "prøve" banen. 4 minutter var veldig raskt, nesten litt for raskt, for plutselig var turen over. Likevel vil jeg si at vi hadde en fin turopplevelse både små og store, og er man i Tromsø er Fjellheisen et "must."

Måtind 408 moh

Vi måtte løsrive oss fra fantastiske Skårvågen og satte kursen videre mot Andøya. Dagene i Skårvågen har skapt gode minner på alle mulige måter. Et fantastisk sted med fine folk. Vemodig å dra, samtidig som vi så fram til nye opplevelser lengre nord.

Vi gledet oss til å besøke familie også på Skarstein på Andøya. Der ble vi tatt godt imot av den fineste 86-åringen jeg noen gang har kjent. Det er en del år siden sist, så det ville bli koselig å tilbringe noen dager her også.

Jeg hadde hørt at Måtind er en tur man "MÅ" gå, når man er på Andøya. Og med min Fantastiske Turglede entusiasme var jeg ikke lei å be.

Jeg hadde sett bilder og var blitt fortalt at utsikten herfra var fantastisk, men at det skulle være så flott, hadde jeg ikke forventet. Jeg har flere ganger skrevet at utsikten "kan ikke beskrives, den må oppleves." Dette kan vel ikke stemme bedre når det gjelder Måtind-turen. Jeg har derfor gledet meg ekstra til å fortelle om denne turopplevelsen.

Turen til Måtind kan gås fra flere steder. Man kan gå fra Bleik, Stave eller fra fylkesvei 976 ca midt mellom Bleik og Stave. Vi gikk det sistnevnte alternativet og kjørte ca 10 min med bil fra Bleik, hvor vi parkerte langs veien. Det står skilt mot Måtind, men er man ikke kjent, kan det kanskje være litt vanskelig å oppdage.

Vi har blitt fortalt at turen fra Bleik og opp til Måtind er en enda flottere tur. Det var ikke vi klar over da vi gikk turen, så det betyr nok at vi må komme tilbake.

Turen starter i et litt slakt terreng, over en myr. Her er det lagt ut plank, slik at man kan gå tørrskodd over. Det neste partiet man møter på er temmelig steinete og jeg anbefaler gode sko, gjerne fjellstøvler for bedre støtte. Turen egner seg godt for barn, til tross for den bratte stigningen man møter på, i starten av turen. Turen er ikke så lang, 3,8 km en vei.

Vi hadde egentlig tenkt å gå denne turen dagen før, men på grunn av været valgte vi å utsette det en dag. Det skulle vise seg å være ganske lurt, da været denne dagen var betydelig bedre. Vi var likevel spente på om vi kom til å oppleve den fantastiske utsikten på toppen, da det fortsatt var noe tåke på toppene rundt.

Etter den bratte stigningen, kom vi opp på et mer flatt platå. Vi fikk nå flott utsikt mot Bleik. Bleik er et utrolig flott sted, med en vakker hvit sandstrand og Bleiksøya rett utenfor. Dette er noe av det som fascinerer meg på denne Nordlandsturen, de hvite "syden-sandstrendene" i kontrast til de mektige fjellene. Jeg har så lyst til å oppleve mer av dette.

Vi begynte nå å nærme oss Måtind-toppen. Men dessverre så det ut til at selveste toppen var dekket av tåke. Jeg har vært på så mange topper uten å få belønningen i form av utsikt. Jeg håpet så inderlig at dette ikke skulle skje i dag.

Vi fikk farten opp, akkurat som om det skulle hjelpe i forhold til tåka. Jeg tror vel at det eneste jeg tenkte på det siste stykket opp, var at vi måtte få oppleve utsikten på riktig vis.

Terrenget her er igjen noe bratt, men likevel helt overkommelig. Det er godt å kjenne at man bruker litt krefter, det hører med til selve turopplevelsen.

Det var nesten ikke til å tro, men da vi kom opp på toppen, var tåka søkk vekk og utsikten var virkelig helt magisk. Jeg vet ikke om dette har sammenheng med min interesse for fjell og landskap, men jeg tør å påstå at de fleste ville blitt trollbundet av denne utsikten. Det som er så spesielt med utsikten herfra, er at den er så spesiell i alle retninger. Fjellformasjonene er virkelig utrolige.

Det var ganske så spennende å legge seg ned og kikke utfor kanten. Tenk 408 meter rett ned. Jeg har som tidligere nevnt ikke høydeskrekk, men jeg må si jeg tenkte "tenk om denne fjellhyllen raser nå," da jeg lå der på magen.

Jeg tror vel jeg kan si at Måtind-turen må være en av mine favoritt-turer. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å gå herfra igjen. Tenk at vi var så heldige at tåka forsvant.

Vi var godt over en time på toppen, og etter en liten stund kom tåka sigende. De som kom opp til toppen like etterpå, måtte gå slukøret ned igjen, uten å ha fått sett den magiske utsikten. Jeg synes litt synd på de, men må innrømme at jeg tenkte mest på at jeg var glad for at jeg hadde fått foreviget utsikten med kamera. Mange fine bilder som jeg nå kan få vise fram på denne bloggen.

Vi gikk turen ned samme vei som vi kom opp. Eller det vil si, da vi kom til det siste bratte partiet holdt vi mot venstre, slik at vi unngikk det steinete partiet. Denne stien kommer inn på den andre stien lengre ned, og tar ikke lengre tid.

Vi brukte ca 4 timer på turen, men da hadde vi riktignok godt over en times pause på toppen. Kanskje vi må realisere drømmen vår om å flytte nordover 1-2 år. Tenkt å kunne bo i et område som har så mange topper og fjell man kan oppleve. Tenk om jeg kunne leve av å blogge om turene mine et par år! Det hadde vært Fantastisk Turglede det!

Vetten 467 moh

Det gjelder å holde tunga rett i munnen når man skal beskrive turene i Vesterålen. Det er nemlig mange av fjellene som er rundt 400-500 moh. På forrige innlegg om Skårvågsfjellet kom jeg nemlig først til å publisere at fjellet er 467 moh, men det er det nemlig Vetten som er. Denne turen gikk vi dagen etter Skårvågsfjellet, klare for en ny Fantastisk Turglede i vakre Bø i Vesterålen.

Vetten ser du ca midt på bildet over. Bilde tatt fra hovedveien mot Steine.

Turen opp til Vetten kan gås fra flere utgangspunkt. Vi valgte å starte turen fra Steine. Her er det en romslig parkeringsplass. Man kan også gå fra Sikan skytebane eventuelt fra Lynghaugtinden, hvis man ønsker å få med seg flere topper på samme tur. Det som er fint med disse toppene er at de ikke er så lange og krevende, slik at man faktisk har mulighet til å gå flere topper og dermed få en fin, men litt lengre dagstur.

Første delen av turen går på en smal kjerrevei med en jevn stigning, som etterhvert går over i en mer steinete sti. Turen er godt merket og er ypperlig også for barneben som er glad i å være på tur.

Ca halvveis til Losjehytta er det laget til en fin liten benk, hvor man kan ta en liten pust i bakken og nyte utsikten sørover. Vår lille hund, som hadde blitt dratt med på topptur to dager på rad, benyttet sjansen til å ta en pause fra sola bak den store steinen. Det var virkelig varmt denne dagen også, nesten for godt til å være sant.

Losjehytta ligger ca halvveis på turen. Denne hytta drives av pensjonister, som daglig tar turen opp for å koke kaffe til de som går turen og ønsker å ta en kaffepause her. Ta med litt småpenger hvis du ønsker å kjøpe kaffe.

Vi tenkte vi skulle ta en liten pause i skyggen bak hytta, men her ble vi overrasket av to sauer som haddde akkurat det samme i tankene. Jeg tror de skvatt like mye som oss. Den ene sauen ble straks veldig interessert i vår hund, men rygget raskt bakover med en gang hunden vår Ludwig gjorde et lite byks.

Vi vandret videre og begynte nå også å få utsikt innover mot Skårvågen. Vi hadde ikke langt igjen til toppen og gledet oss nok en gang til flott utsikt. Det var såpass varmt også denne dagen, slik at varmedisen gjorde det vanskeligere å ta gode bilder. Jeg har vurdert dette med kamera fram og tilbake en del ganger med hensyn til min turblogg. Burde jeg investere i et bedre kamera? Alle mine bilder på bloggen er tatt med I phone kamera. Det er dette som er mest praktisk, samtidig som jeg tenker at bildene bør være mest "i farta bilder" Med det mener jeg at hvis jeg skal bruke masse tid på å ta "riktige bilder" vil kanskje dette ta fokuset noe bort fra selve opplevelsen. Uansett hvilket kamera man bruker, vil nok ikke bildene yte rettferdighet overfor naturen.

Stien fra Losjehytta var bred og tydelig hele veien frem til det siste partiet opp til toppen. Terrenget har en svak stigning og er ganske så lettgått. Siste partiet opp til toppen derimot er en del mer krevende. Ikke så bratt at man må klatre, men noe klyving enkelte steder.

Toppen på Vetten er altså 467 moh og har en utrolig utsikt i alle himmelretninger. Utsikten kan nesten ikke beskrives, den må oppleves. Her kan man blant annet se Lofotfjellene, Skårvågen, Gaukværøya og Hadseløya for å nevne noe. Vi stod også og lurte på om vi kunne se Sortland mot øst, men fant ut at det mest sannsynlig måtte være bak fjellene.

Det er en liten bu på toppen hvor man kan gå inn og varme seg i dårlig vær, eller bare skrive navnet sitt i boka, slik vi gjorde.

Vi beundret utsikten en god stund, og var veldig fornøyd med dagens turmål. Det var mange som hadde tatt turen til Vetten denne dagen, både barn, ungdom, voksne og godt voksne.

Vi gikk turen ned samme vei. Det er som sagt mulig å velge alternative ruter ned. Stiene er godt merket med skilt og rødmerking, så jeg vil tro det er enkelt å finne fram, selv om man ikke er kjent i området. Da vi var tilbake på parkeringen, hadde vi vært på tur i ca 3 timer. Ganske svett, men veldig fornøyd med valget av tur.