Neste stoppested på vår 4 ukers Norgesferie ble Steigen. Jeg hadde lest at Steigen er en flott naturhemmelighet i Nordland, som byr på fantastiske fjell, kritthvite strender, nærhet til hav og utsikt til Lofotveggen. Dagen vi kom hit, var en skikkelig gråværsdag og jeg hadde mistet litt troen på at vi sulle få oppleve Steigen i godvær. Vi hadde plukket ut Dronningruta fra Skånland til Holkestad som turmål og utrolig nok, ble dette en etterlengtet Fantastisk Turglede i strålende solskinn.

Turen går fra Skånland over høyeste punkt; Fløya 360 moh til Holkestad, en distanse på 10,2 km. Terrenget varierer fra noe bratt skogsterreng i starten, til relativt lett terreng på tydelig sti over ryggen av fjellet, og etterhvert også noe lett klyving enkelte partier. Vi brukte ca 5 timer på hele turen, inkludert en god og lang pause underveis. Det er viktig å merke seg at man bør ha tilgang til to biler ved ankomst til Holkestad, evt sørge for transport tilbake. Siden vi ikke hadde to biler tilgjengelig, tok vi kontakt med Taxi Steigen i forkant av turen for å avtale skyss tilbake til Skånland. Taxiene her er vant til denne type forespørsler, men jeg vil anbefale å ta kontakt på forhånd for å avtale ca tid for transport tilbake. Turen fra Holkestad tilbake til Skånland er en distanse på ca 20 km. Evt kan man velge å snu når man har nådd Fløya, det høyeste punktet på turen. Dersom man snur her, har man likevel fått oppleve den flotte utsikten denne turen har å by på.

Det er altså Skånland som er utgangspunktet for turen. Hit kommer man ved å kjøre fra Bogen i retning Holkestad. Etter ca 3 km, ta av mot Skånland og ta deretter til venstre i veikrysset ved Skånland og følg skilting mot “Dronningruta” opp mot en gård. Her er det mulighet for å parkere, men husk å Vippse for parkeringsavgift. Ved parkeringen er det en tavle med informasjon om turen.

Stien er godt merket med stolper opp bak gården og inn i skogen. Første del av turen starter bratt oppover, men man får til gjengjeld ganske raskt belønning for den innsatsen man må legge ned i starten, for etter bare ca 15 min begynner man å få glimt av den fantastiske utsikten man kan nyte gjennom hele turen.

Turen har fått navnet etter at dronning Sonja har vandret her, og dronningen har visstnok beskrevet den som en av de vakreste turene hun har gått. Det kan jeg godt forstå, da utsikten man får både til Hamarøy, Engleøya og Lofotveggen er virkelig magisk, spesielt på en deilig sommerdag som denne med sola som begynte å titte mer og mer fram.

Stien er stort sett tydelig hele veien og vi fulgte ryggen videre over fjellet mot varden på Fløya, det høyeste punktet av turen 360 moh.

Vi hadde nå også kommet såpass godt opp i høyden at vi hadde fin utsikt i nesten alle retninger og dermed også ned mot Skånland der vi hadde parkert.

Terrenget varierer en del underveis på turen med noen bratte partier, før det igjen flater litt ut, og enkelte steder får man nesten følelse av å være på skogstur. Dette var noe av det jeg likte spesielt godt med denne turen, nettopp at man får mye variasjon underveis.

Det ble mange småstopp underveis for å forevige landskapet på “kamerarullen,” noe dette blogginnlegget bærer preg av. Landskapet i nord er virkelig så vakkert og kan nesten ta pusten fra en. Spesielt for oss “søringer” som ikke er bortskjemt med slike flotte fjell i umiddelbar nærhet.

Etter ca 1 time var vi fremme ved varden på Fløya.

Vi kunne da se tilbake på stien vi hadde fulgt oppover, og vi kunne se at det var flere som hadde valgt Dronningruta som turmål denne dagen. Jeg hadde hørt flere omtale Steigen som like fint som Lofoten. Egentlig synes jeg det er vanskelig å sammenligne disse stedene, men det jeg likte spesielt godt med Steigen, er at det ikke er like mye folk som i Lofoten. Noe av sjarmen med å gå på tur, er å få mulighet til å kjenne på roen og stillheten, uten at man må gå i kø.

Det var nok et spesielt godt valg å velge Steigen framfor Lofoten i år, da sommeren 2020 ble året da alle skulle til Lofoten. Likevel synes jeg det var litt vanskelig å falle til ro med at vi var så nærme Lofoten uten at vi skulle ta turen over. Lofoten har virkelig imponert meg og er et sted jeg skal reise tilbake til. Og når det er sagt, så er Steigen virkelig også et sted jeg gjerne vil se mer av.

Men nå var vi altså her i Steigen og var utrolig fornøyd med at vi hadde valgt Dronningruta akkurat denne dagen. Jeg hadde ikke lyst til at turen skulle ta slutt og vi hadde god tid til taxien skulle hente oss i Holkestad, så vi prioriterte å legge oss i lyngen for å nyte utsikten og spise en god lunsj.

Steigen byr på mange fjellturer og man kan egentlig bare velge og vrake. Vi ble stående å titte over mot Engleøya og lurte på hvilket fjell som var Trohornet, det høyeste punktet på øya med sine 649 moh.

Engleøya har også en utrolig flott fricamp plass, beliggende på en av småøyene ute i havet, se bilde under. Vi angret litt på at vi ikke hadde valgt å kjøre ut hit, men etter hva vi kunne se i kikkerten så det ganske fullt ut der ute, på denne dagen midt i fellesferien. På slike steder må man nok være tidlig ute for å få plass.

Som sagt, jeg ønsket ikke at denne turen skulle ta slutt, og før vi begynte på siste etappe, måtte utsikten nytes i fulle drag. Det er viktig å minne seg på, at man må ta seg god tid til å nyte naturen, ikke bare tenke at man må haste videre. Å bare være “her og nå” er noe av det beste jeg liker ved å være på tur.

Vi begynte å nærme oss Holkestad og langs stien passerte vi flere småvann, blant annet Store og Litl Trollvatnet. Enkelte steder er skogen også litt tett og noen partier kreves det noe lett klatring, men helt overkommelig for både små og store, vil jeg si.

Rett før siste “topp” passerte vi noen myrete områder, så det er viktig å velge riktig skotøy. Men uansett vær og terreng, vil jeg anbefale gode, vanntette fjellstøvler med god støtte på slike fjellturer.

Ved siste “topp” svinger stien mot høyre ned mot havet. Her er det ganske bratt enkelte steder, men ikke skummelt. Siste del av turen følger man stien nedover fjellet langs havet.

Og om ikke lenge kunne vi se ned på den fantastiske Holkestad stranden. Med solen rett imot, kritthvit strand og klart, blått hav var dette et fantastisk skue. Og for de tøffeste av oss, ble det faktisk også et bad før taxien sto klar til å skysse oss tilbake til Skånland.

Underveis på turen hadde vi kommet i prat med en hyggelig familie som også ønsket ta taxi tilbake. Da passet det ekstra bra at det var en maxi taxi og at vi kunne dele på utgiften.Vi var absolutt godt fornøyd med dagens turmål alle sammen.

Vår plan videre på denne ferieturen, var å sette kursen mot Hamarøy. Det skulle vise seg å være en riktig god plan, og beskrivelser fra turene på Hamarøy, vil du etterhvert kunne lese om her på bloggen min.

Vi var kommet til Bodø på vår Norgesferie. Dessverre hadde vi hatt noen dager med gråvær, og vi benyttet derfor muligheten til å komme oss et stykke lengre nord. Denne ferien hadde vi en plan om å benytte gråvær til kjøring og godvær til å være ute på tur og nyte sola. Planen om å ta oss god tid til mange stopp langs Kystriksveien, ble derfor noe endret. Det er fortsatt mange steder vi kunne tenkt oss å oppleve langs denne delen av kysten i Norge, men det kommer ikke til bli siste gang vi kjører her.

Bodø har flere fine toppturer å by på. Sist jeg var i Bodø gikk vi turen til Keiservarden, en tur jeg også har beskrevet her på bloggen. Men denne gangen ble det Junkerfjellet og 255 toppen som ble turmålet. Turen opp til Junkerfjellet kan man gå fra ulike steder, blant annet fra Maskinisten eller Bestemorenga. Vi valgte å gå fra Bestemorenga og parkerte derfor ved Bestemorenga skianlegg.

Vi startet turen ved skiløypetraseen, men det er også mulig å parkere litt lenger ned, slik at man kan gå grusveien hele veien opp. Da er turen også godt egnet med barnevogn. Dette er heller ikke en lang tur, vi brukte en drøy halvtime opp til toppen av Junkerfjellet 283 moh.

Det er et skytefelt i området, men dette er godt merket, slik at man kan holde seg trygt utenfor. Vi var ikke helt sikre på om vi fulgte riktig sti, da det er et stort utvalg av stier og muligheter for rundturer i området. Men etterhvert kom vi inn på grusveien som vi fulgte videre opp til toppen.

Etter mange dager med regn, var det heldigvis oppholdsvær. Jeg var spent på om værgudene ville komme til å spille på lag med oss denne sommeren. Selv om vi hadde pakket med oss alt fra ulltøy til badetøy på denne 4 uker lange ferien nordover, hadde jeg et håp om godvær mesteparten av ferien.

På toppen av Junkerfjellet har man god utsikt over byen, Bodømarka, flyplassen og fjellene rundt. Her er det også en stor gapahuk man kan trekke inn i ved dårlig vær.

Fra toppen får man også fin utsikt mot vest, mot øya Landegode som ligger rett utenfor Keiservarden. Jeg husker sist, da vi var på toppen av Keiservarden, hvor flott utsikten var mot denne øya. Landskapet presenterer seg dessverre ikke like flott i overskyet vær, men med mye regn de siste dagene var vegetasjonen derimot frodig og grønn.

Det ble en liten pause på toppen. Her møtte vi en familie som var litt kjent i området. De anbefalte oss å ta en tur innom 255 toppen, når vi først var i området. Denne toppen ligger bare et lite stykke øst for Junkerfjellet.

Nok en gang fikk vi god bruk for UT appen. Det er helt utrolig hvor god denne appen er til å få oversikt over stiene og hvor man befinner seg i området. Selv på steder med dårlig dekning, vises den blå prikken når man har skrudd på stedstjenester. Nå skal det sies, at man egentlig alltid bør ha med seg kart og kompass på tur, men på slike småturer som dette, med god dekning, vil jeg si at det holder med kart på mobilen.

Det var ikke lange turen bort til 255 toppen, og heller ikke så stor forskjell på utsikten, men egentlig likte vi denne toppen bedre.

Her fikk vi toppen helt for oss selv og vi tok en liten pause på den søte, lille krakken som kun hadde plass til to.

Turen ned gikk vi på østsiden av skytefeltet, slik at det ble en liten rundtur. Jeg ble gående å tenke på hvilken tur som ville bli den neste Fantastiske Turgleden på denne Norgesferien. Vi hadde planlagt veien videre til Steigen og var veldig spent på dette, siden jeg har hørt at Steigen er like flott som Lofoten. Forventningene var derfor høye og det skulle vise seg at vi skulle få en virkelig Fantastisk Turglede over Dronningruta i Steigen. Beskrivelse av denne turen kommer snart her på bloggen min.