Nordskaret 475 moh

Sted: Hamarøy, Skutvik

Lengde og varighet: Ca 2 timer tur/retur

Antall høydemeter: 475 moh

Vanskelighetsgrad: Lett

Veibeskrivelse: For å komme til Nordskaret, dersom man kommer kjørende fra Skutvik, følg Rv 81 nordover. Etter ca 9 km ta av til venstre ved et buss-skur og følg veien et lite stykke til du kommer til et veikryss, hvor det er mulighet for å parkere. Turen starter ved Hestbakkveien opp mot høyre forbi et eldre bolighus. Det er et lite stykke å gå på denne grusveien før man kommer inn gjennom tunet til den fraflyttede gården Eidislia i Hestbakk, og som etterhvert leder deg inn på den godt synlige stien mot Nordskaret.

Instagram: @fantastiskturglede

Endelig hadde sola kommet til nord og det ble virkelig en magisk kveld på Nordskaret, slik jeg hadde håpet på. Hvis man har mulighet, vil jeg absolutt anbefale å gå turen på kveldstid dersom det er klarvær, slik at man får oppleve den fantastiske solnedgangen på toppen. Dette er også en tur vi har gått tidligere, og hvis du ønsker en mer detaljert beskrivelse av selve turen, så kan du finne det her.

Vi hadde fått besøk av familie på denne Norgesferien vår, og jeg hadde hatt et stort ønske om at de skulle få den samme fantastiske wow-følelsen som vi hadde fått første gang vi gikk denne turen. Derfor timet vi det til at vi skulle være på toppen av Nordskaret senest kl 22.00 denne dagen i slutten av juli, slik at vi skulle få se sola før den forsvant bak fjellene. Dersom man går turen tidligere på sommeren, når sola står høyere på himmelen, kan man nok gå turen enda noe senere om man ønsker.

Sist vi gikk denne turen, brukte vi ca 1 time opp, men denne gangen hadde vi et relativt høyt tempo, da jeg var litt redd for at vi ikke skulle rekke opp tidsnok. Selv om jeg vil betegne dette som en relativt enkel tur, så kan den likevel være noe krevende, da turen er kort og bratt med sine drøye 400 høydemeter.

Stien er tydelig mesteparten av turen og leder deg gjennom et skogparti, før landskapet åpner seg igjen. Rett før det siste bratte partiet, deler stien seg i to. Jeg vil da anbefale å holde mot høyre og heller velge den andre ruten ned igjen. Vi hadde nå Nordskaret rett imot oss, som ligger som en flate mellom to fjelltopper; Eldridtinden 648 moh og Hansbakkfjellet 895 moh.

Temmelig nøyaktig 50 minutter etter at vi hadde startet turen, kom vi over kanten av Nordskaret og fikk sola rett og slett midt i fleisen. Og selv om jeg visste hva som ventet meg, ble vi alle like imponert av utsikten som møtte oss.

Tåken hadde ligget lavt store deler av dagen og jeg hadde også vært litt spent på om det ville skygge for utsikten, men det var nesten enda finere enn sist, med tanke på at tåka hadde lagt seg som et flott teppe ned mot havet.

Fra Nordskaret har man flott utsikt over Vestfjorden med Lofotveggen i bakgrunnen. Etter 11 dager med regn, tåke og sterk vind hittil på denne Norgesferien, ble det et ekstra spesielt Fantastisk Turglede øyeblikk  denne kvelden.

Vi hadde rukket opp akkurat i tide til å få se sola, men når den forsvant bak fjellene, ble det faktisk nesten enda finere.

Omsider klarte vi å løsrive oss fra den vakre utsikten og begynne på nedoverturen. Jeg var ekstra glad for at vårt turfølge hadde fått den samme flotte opplevelsen som vi hadde fått første gangen vi gikk denne turen. Og dagen etter skulle vi få enda en fantastisk turopplevelse her på Hamarøy, nemlig turen til Hamnestinden, som vil bli neste innlegg her på bloggen.

Tuva 477 moh

Sted: Lofoten, Austvågøya

Lengde og varighet: Ca 3-4 timer tur/retur

Antall høydemeter: 477 moh

Vanskelighetsgrad: Lett/middels

Veibeskrivelse: Tuva ligger på Austvågøya, ca 3 km fra Svolvær sentrum. Turen starter rett ved Røde kors huset i Knutmarka. Etter at du har passert det lille tjernet; Sommartjønna, følger du Knutvikveien oppover et lite stykke til du ser treskiltet merket Tuva og Blåtind til venstre der veien svinger. Du kan parkere her eller nede ved Røde kors huset.

Instagram: @fantastiskturglede

Vi hadde gitt opp å vente på godværet denne ferien, men vi hadde ikke gitt opp motivasjonen til å komme oss ut på topptur og oppleve Fantastiske Turgleder i Lofoten. Tåka lå tidvis ganske tykk over topp-punktet av Tuva, men vi tok sjansen på at det ville åpne seg litt etter hvert, slik at vi forhåpentligvis kunne få noe utsikt.

Da vi hadde kommet oss inn på stien, gikk terrenget slakt oppover gjennom en lav bjørkeskog og over noen små fjellpartier, før vi kom til Grønnåsvatnet. Her er det mulig å få fisk, hvis man er interessert i fiske. Det er forsåvidt mitt turfølge, men dessverre hadde vi ikke tatt med oss fiskestengene. Det er jo gjerne ikke det man pakker i sekken, når man skal på topp-tur.

Vi fulgte stien videre på den nordvestre siden av vannet, og ved enkelte myrete steder, var det lagt ut klopper, slik at man kunne passere tørrskodd. Men på en fuktig dag som denne, hadde vi tatt på oss fjellstøvler og var uansett tørre og varme på føttene.

Turen går videre i et relativt bratt skogsterreng, og det var nok ekstra sleipt og glatt denne dagen etter mye nedbør over lengre tid. Enkelte steder måtte vi holde oss litt fast i vegetasjonen og klyve opp.

Bekken sildret langs store deler av stien og etter ca en halvtimes tid kom vi til et lite fossefall.

Etter den bratte stigningen, kom vi opp på et platå, før vi skulle følge ryggen av Tuva opp til toppen. Herfra kan man også velge å gå opp til Blåtinden og fortsette videre over mot Djevelporten og Fløya, hvis man ønsker en lengre tur. Turen til Djevelporten og Fløya er også absolutt verdt et besøk om man er i Lofoten. Om du vil lese om turen min dit, så kan du gjøre det her.

Siste stykket opp mot toppen, var noe smalt og luftig, og ganske bratt ned mot nordvest. De som eventuelt har litt høydeskrekk, kan nok kjenne litt kiling i magen her.

Med Tuvvatnet i ryggen, klatret vi opp det siste stykket opp til toppen 477 moh. Det var litt irriterende å tenke på at vi ville ha fått et helt annet inntrykk av denne turen, om været hadde vært litt bedre. Tåka lå fortsatt relativt tykk og vi ville dermed ikke få oppleve den imponerende utsikten som denne toppen kan by på.

Fra toppen av Tuva har man nemlig utsikt over Svolvær, Skrova, Kabelvåg, flotte holmer og skjær, og nesten til alle de høyeste toppene på Austvågøya. Slik det var nå, kunne vi så vidt skimte Vestfjorden og Svolvær der nede. Men turgeden min var likevel tilstede, man kan jo ikke bare gå på tur i godvær. Og jeg prøvde å ikke tenke så mye på at det akkurat denne dagen var 27 grader og sol fra klar himmel hjemme i sør, he, he.

Turen ned går samme vei som vi gikk opp, med mindre man velger å gå videre over Blåtinden mot Djevelporten og Fløya. Da kan man få en fin rundtur og gå ned mot Blåtindveien ved Svolvær kapell, hvis man er villig til å gå langs veien tilbake til Knutmarka (ca 30 min).

Planen for denne Norgesferien var nå å reise videre til Hamarøy, på andre siden av Vestfjorden. Vi forelsket oss helt i Hamarøy i fjor sommer og gledet oss veldig til å komme tilbake for nye turopplevelser der. Og det beste av alt, var at det var meldt sol og sommervarme også her oppe i nord.

Reinebringen 448 moh

Sted: Lofoten, Moskenesøy

Lengde og varighet: Ca 1,5-2 timer tur/retur

Antall høydemeter: 448 moh

Vanskelighetsgrad: Lett/middels

Veibeskrivelse: Startpunktet til Reinebringen finner du ved Ramsvika, langs E10, like ved Reinehalsen, der veien tar av fra E10 inn til Reine sentrum. Hovedparkeringen finner man ved Reinehalsen, men dersom det ikke er plass her kan man også parkere i Reine sentrum. Det er uansett ikke langt å gå tilbake.

Instagram: @fantastiskturglede

Det er vanskelig å beskrive akkurat hvor fantastisk utsikten på Reinebringen er, den må nesten bare oppleves. Men det er ingen tvil om at den skiller seg ut fra alle andre toppturer jeg har vært på, og jeg kan godt forstå at Reinebringen er en av Norges mest ettertraktede utsiktspunkter. Selv om jeg har gått denne turen to ganger tidligere, var jeg like forventningsfull til utsikten denne gangen. Dersom du ønsker å lese en litt mer detaljert beskrivelse fra min forrige tur hit, så kan du gjøre det her.

På grunn av mye vind og mye dårlig vær, hadde vi måttet sende vår datter hjem med båten over til Bodø en dag tidligere, da vi ikke tok sjansen på innstilt ferje nok en gang og at hun skulle bli værfast her opp i nord. Vi hadde virkelig fått kjenne på hvordan det nord-norske været kunne være, de siste dagene, men denne dagen var det utrolig nok relativt fint vær, men fortsatt en del vind. Jeg var supermotivert for en tur opp på Reinebringen og fikk med meg to noe motvillige karer. Jeg forstår at ikke nødvendigvis alle har like stor topptur-entusiasme som meg, men Reinebringen må jo være en obligatorisk tur når man er i området.

Turen opp er bratt fra start til slutt. Trappene som sherpaene fra Nepal har bygget starter allerede ved startpunktet av turen. Det er kun det siste stykket opp til første utsiktspunkt hvor det ikke er trapper. Her skal man være ganske forsiktig, da terrenget er sårbart og det kan være glatt og sleipt, spesielt hvis det har vært eller er mye nedbør. Jeg trodde faktisk at trappen nå skulle skulle være bygget ferdig helt opp til første utsiktspunkt, men det var den altså ikke, og kanskje er ikke det planen heller.

Etter alt slitet med utallige trappetrinn, får man virkelig en fantastisk belønning når man kommer til første utsiktspunkt. Man blir jo nesten målløs av synet som møter deg over kanten. Og selv om jeg har sett det før, ble jeg like bergtatt denne gangen.

Egentlig har man sett mesteparten av utsikten på dette utsiktspunktet, men det er også mulig å gå et lite stykke videre opp, slik at man får utsikt også noe mer vestover. Opp hit måtte jeg gå alene og på topp-punktet 448 moh blåste det så kraftig denne dagen at jeg måtte sette meg ned på huk, da jeg følte at jeg nesten skulle blåse avgårde. Og utrolig nok hadde jeg toppen helt for meg selv ganske lenge, selv om mange hadde valgt Reinebringen som turmål denne dagen.

Lofoten er virkelig et tureldorado og jeg skulle gjerne ha bodd her et år for å utforske hver krik og krok av dette turparadiset. Men så minnet jeg meg på det utfordrende været vi hadde hatt de siste dagene, og ble derfor litt usikker på om jeg hadde trivdes et helt år med nord-norskt vær:- )

Etter å ha gått amok med kamera på toppen, måtte jeg løsrive meg og gå ned til gutta igjen. Men det er mulig å gå videre dersom man har lyst på en lengre tur. Da fortsetter man videre vestover, over eggen mot neste topp-punkt. Stien her er tydelig, men smal. Dette er noe jeg må gjøre neste gang jeg går denne turen, for at jeg skal tilbake hit er helt sikkert. Man blir aldri lei en slik utsikt som Reinebringen byr på.

Skylaget lå tung over fjellene og det var bare et tidsspørsmål før regnet igjen ville være over oss, men jeg var utrolig takknemlig for at vi hadde fått oppleve denne turen i relativt godt vær.

Det ble en liten pause i skråningen før vi begynte på nedoverturen. Fram til man igjen kommer ned til trappene, er det altså bratt og sleipt. Terrenget bærer mye preg av at dette er et populært turistmål og at det i høysesongen er opp mot 800-1000 personer som går denne turen hver dag.

Selv om jeg har gått denne turen to ganger før, må jeg si meg enig i, slik jeg skrev på forrige innlegg om Reinebringen her på bloggen, at denne turen er en Fantastisk Turglede som står på min topp 10 favoritt tur-liste.

Tjeldbergtinden 367 moh

Sted: Lofoten, Austvågøy

Lengde og varighet: Ca 2 timer, mulig rundtur

Antall høydemeter: 367 moh

Vanskelighetsgrad: Lett

Veibeskrivelse: Tjeldbergtinden kan gåes fra to ulike startsteder, enten fra Åvika i Kabelvåg eller fra Osan i Svolvær. Vi lyttet til lokalkjente og startet derfor turen fra Esso/Kiwi langs E10 ved Osan, drøye 2 km vest for Svolvær sentrum. Man tar av fra E10 opp Kongsvatnveien, hvor det et lite stykke opp i veien er en parkeringsplass.

Instagram: @fantastiskturglede

Aller mest hadde vi lyst på en tur opp på Festvågtiden, men på grunn av det ustabile været vi fortsatt hadde på denne Norgesferien, fant vi ut at vi måtte velge en kortere tur. Samtidig ønsker jeg helst å oppleve Festvågtinden i knallvær, derfor var det like greit å spare turen dit til en annen gang.

Når man går opp til Tjeldbergtind fra Osan, er det mulig å gå turen som en rundtur, og man kan selvfølgelig velge hvilken vei man vil gå. Vi valgte å følge Kongsvatnveien i retning Litl-Kongsvatn og fulgte skiltingen derfra på Kongshalsveien. Etter ca 20 min på denne grusveien, tok vi av på stien i retning Tjeldbergtind. Vi begynte dermed oppstigningen på “baksiden”av fjellet, altså ikke på Svolvær-siden. Jeg vil anbefale UT appen hvis man er usikker på om man er på rett vei.

Herfra er det en tydelig sti hele veien til toppen. Tjeldbertinden er en lett tilgjengelig topp som gir flott utsikt over blant annet Kabelvåg, Svolvær, Vestfjorden og fjellene rundt. Dette er en fin tur hvis du vil komme deg opp i høyden, men ikke ønsker å dra på langtur med mange høydemeter.

Første partiet av stien går gjennom en glissen furuskog, før landskapet åpner seg og du ser Tjeldbergtinden rett imot. Heldigvis hadde vi oppholdsvær på hele turen, til tross for at det var meldt regn stort sett hele dagen. Over et myrete parti var det lagt ut klopper, før vi begynte på det siste bratte partiet opp mot topp-punktet. Og det var her vi plutselig….

…oppdaget regnbuen ned mot Litl-Kongsvatnet. Jeg har sett mye regnbuebilder fra Lofoten på Instagram og har skjønt at den ofte inntreffer her oppe. Dessverre blir regnbuen aldri like tydelig og skarp på bilder som i virkeligheten.

Tåka lå tett over fjellene rundt, og vi innfant oss med at vi måtte være fornøyde bare det var oppholdsvær. Det er viktig å minne seg selv på at det kan være fint å være på tur, selv om ikke været er det beste. Det var bare det, at når vi først var i dette turparadiset som Lofoten virkelig er, så hadde utsikten presentert seg så utrolig mye finere med bedre vær. Men en Fantastisk Turglede var det uansett.

Tjeldbergtinden har to topper, hvor den høyeste toppen som ligger lengst nordvest er 367 moh. Den noe lavere sørøsttoppen ser du tydelig fra hovedtoppen, og er vel verd en tur bort, da utsikten herfra nesten er enda bedre.

Ned fra hovedtoppen er det en bratt renne, hvor du kan holde deg fast i et tau, eller om du heller vil gå rundt toppen for å slippe dette bratte partiet.

Men det var jo gøy med en liten utfordring, selv om den var veldig kort.

Fra Tjeldbergtinden har man også fantastisk utsikt over Svolvær by. Jeg har vært så heldig å få oppleve etterhvert ganske mange, fine toppturer i Lofoten, og her fra Tjeldbergtinden kunne vi se over til Fløya på andre siden av Svolvær. Hvis du har lyst til å lese om turen vår til Fløya, så kan du gjøre det her.

Turen fra hovedtoppen og bort til sørøsttoppen er bare en liten rusletur på 10-15 minutter og her tok vi en liten pause, bare for å nyte utsikten.

Og plutselig kom regnbuen til syne igjen igjen, og faktisk litt blå himmel.

Om jeg ikke tar helt feil, så er det øya Skrova man ser ute i Vestfjorden på bildet under. Vi måtte etterhvert løsrive oss fra den fantastiske utsikten og begynne på nedoverturen.

Fra sørøsttoppen går man et lite stykke tilbake igjen, før man skrår ned på stien i retning Svolvær. Det første stykket er stien noe bratt før man etterhvert kommer ned på en grusvei. Herfra følger man veien forbi en radiomast og deretter en pistolbane. Mange velger nok å gå opp og ned til Tjeldbergtinden fra denne kanten, men vi var veldig fornøyde med veivalget og at vi fikk en fin rundtur.

Tilbake ved Osan, var det ikke lengre enn at vi kunne gå inn til Svolvær og nyte en bedre middag der. Og denne turen til Tjeldbergtinden skulle heller ikke bli den siste her i Lofoten. Flere innlegg kommer på bloggen her etterhvert. Eventuelt følg meg gjerne på Instagram @fantastiskturglede.