Vinteren er kanskje ikke den årstiden man bestiger flest fjelltopper. Men fjellturer er vel ingen hindring om man derimot kan ha ski på bena! Å gå på ski i glitrende snø og forhåpentligvis også sol fra klar himmel, hvilken Fantastisk Turglede gir vel ikke det?
Men vinteren er også tid for drømmer og tid for planlegging av hvilke turer man ønsker å oppleve! Men for at drømmer skal bli virkelighet og faktisk nettopp bli en Fantastisk Turglede, må turen være tilpasset den eller de som skal gjennomføre turen!
Når man planlegger tur, er turistforeningen.no en nyttig nettside. Her får man god informasjon om turistforeningens hytter, tips og ideer til mange turruter, samt forslag på både fellesturer og turer på egenhånd. Appen ut.no er også nyttig for turfolk i turplanleggingen.
Ut fra mitt mål om å gjøre mer av det jeg har lyst til, blir jeg alltid inspirert når medlemsbladet fra “Den norske turistforening” dumper ned i postkassen min.
Som medlem av turistforeningen får man bladet “Fjell og vidde” seks ganger i året. Her får man alt fra tips og ideer til turer, til anbefaling på turutstyr, turtøy etc…
Turen til Binnhovdsknatten er også en familievennlig og lett topptur som byr på fantastisk utsikt mot Etnedal i øst og mot Hemsedal i vest!
Vi våknet opp til like fantastisk vær denne søndagsmorgenen og kunne derfor ikke la sjansen gå fra oss for nok en Fantastisk Turglede denne flotte helgen i fjellheimen!
Binnhovdsknatten ligger også i Nord-Aurdal i Valdres med gåavstand fra Danebu Kongsgård. Turen opp til toppen går både på grusvei forbi Engetjernet og på merket sti forbi Kritetjernet rett før man når toppen.
Rett før man begynner på stien, passerer man en sjarmerende, gammel seter. Med nysnøen som hadde kommet i løpet av natten og solen som skinte fra klar himmel, lovet dette også for nok en fantastisk dag!
Vi kikket mot sørøst og kunne så vidt se Fjellenden mellom trærne, toppen vi hadde vært på dagen før!
Etter litt problemer med å finne stien og litt “kaving” i snøen, kom vi omsider opp til Kritetjernet. Nå kunne vi også se Fjellenden enda bedre.
Det siste stykket opp, tok vi en snarere, men noe brattere vei opp enn der stien pleier å gå på sommeren. Vinden økte på, men samtidig ble utsikten stadig bedre og bedre!
Vel oppe på toppen måtte utsikten i alle retninger beskues og foreviges, før vi ganske raskt begynte på nedoverturen. Dette er også en topp vi har vært på flere ganger på sommerstid, men den har vel aldri presentert seg så flott som nå, med glitrende snø og hvitt så langt øyet kunne se!
Turen ned i løssnøen gikk ganske raskt og vi kunne kjenne sulten komme…
…og da var det luksus å komme ned til seteren, hvor gutta hadde ordnet bål og sto klare med pølsepinnene!
Det smaker alltid ekstra godt med pølser på tur og det gjorde det denne gangen også!
Da solen gikk ned bak åsen, tuslet vi videre i retning Fjellenden og tilbake til hyttekos og avslapning!
Turen til Fjellenden er en familievennlig og lett topptur! Denne lørdags formiddagen skulle det også vise seg å bli en fantastisk tur, med glitrende snø og sol fra klar himmel!
Fjellenden ligger i Nord-Aurdal i Valdres med gåavstand fra Danebu Kongsgård, og er en tur vi har gått utallige ganger, men aldri på vinteren slik som nå. Fra Danebu fulgte vi den blåmerkede stien opp til Fræningen og videre langs venstre side av vannet opp til toppen! Ved Fræningen finnes en fin bade-og rasteplass om sommeren.
På vei oppover ble vi raskt fascinert av alle de flotte fotomotivene som møtte oss denne vakre vinterdagen i fjellet! Og jeg kunne angre på at jeg ikke hadde tatt med meg speilreflekskamera og derfor istedet måtte nøye meg kun med min I phone.
Men jeg kunne etterpå konstatere at bildene ikke hadde blitt så verst likevel!
Det hadde allerede kommet en del snø, men det var likevel mulig å følge stien!
Vi gikk i et rolig tempo oppover og det var fantastisk å kunne nyte fjell-luften, stillheten og det vakre landskapet rundt oss!
Vel oppe på toppen måtte vi også nyte utsikten utover fjellheimen. Tåken lå som et tett lokk over dalen i det fjerne og det var derfor ikke mulig å se mot Fagernes.
En liten sjokoladebit, litt aking og moro ble det før vi snudde og gikk nedover igjen.
På vei ned oppdaget vi at tåka plutselig kom raskt sigende inn fra nordvest! Og det ble en eventyrlig stemning!
Tilbake ved Fræningen var stemningen magisk! Og vi kunne gå langs kanten av tjernet, der isen var trygg.
Nede på Danebu Kongsgård smakte det ekstra godt med nystekte vafler i en koselig fjellstue!
Og vi kunne si oss enig i at det hadde vært en Fantastisk Turglede for tre generasjoner!
Bjørnåsen ligger på Jeløya i Moss. Man kjører mot Nes og holder mot høyre til Skallerød gård. Et lite stykke forbi gården, kommer man til en liten parkeringsplass. Deretter et lite stykke bortenfor, går det en sti opp mot venstre ved noen hytter.
Turen til Bjørnåsen er en fin skogstur for barnefamilier, akkurat passe lang; ca 3km, og akkurat passe bratt! Vi brukte bare 1/2 time til toppen!
Starten på stien kan være litt vanskelig å oppdage, men det er en god og tydelig sti hele veien. Vi fulgte stien nordover. Når stien delte seg, tok vi stien til høyre og fulgte denne til den skrånet i en naturlig bue mot venstre.
Det var stille og rolig i skogen denne lørdagen… Ikke mange fugler var det å høre heller…
Nede på bakken var stien enkelte steder helt dekket av høstløvet, mens kikket vi opp, hadde mange av trærne nesten ikke blader igjen og den blå himmelen der oppe ga et fantastisk lys ned i skogen!
Vi fulgte stien videre oppover/mot vest og etter hvert kom vi til en lysning hvor det ligger en stor stein.
Det høyeste punktet på Bjørnåsen er 138 moh. Her kunne vi nyte den flotte utsikten over fjorden i strålende solskinn! Og vi kunne blant annet se over til Vestfold, Gullholmen, Nes og mot Ramberg. På toppen er det en flott plass å raste på og vi tok en liten matbit mens vi nøt solen og utsikten!
På Bjørnåsen er det også et gammelt utsiktstårn, men dette var det dessverre ikke mulig å klatre i. På denne flotte høstdagen, hadde det nemlig vært mulig å se til fem fylker, Vestfold, Østfold, Telemark, Oppland og Buskerud. Dette ble vi fortalt av en turgåer vi møtte på. Vi får håpe at tårnet blir bygget opp på nytt en gang!
Turen til Bjørnåsen var en Fantastisk Turglede for liten og stor!
Det er to stier opp til toppen, rød og blå løype. Den blå løypa går i lett terreng fra parkeringen og går på traktorvei nesten helt opp; 1,3 km. Her er det litt ulendt terreng, men faktisk også mulig for de med barnevogn å komme opp til toppen.
Den røde stien derimot, er litt lenger med sine 2,7 km og er ikke egnet for barnevogn.
Vi valgte den blå og korteste turen denne søndagen og vår glade turgutt var klar for å prøve ut bruk av kart og kompass.
Vi oppdaget raskt all den grønne fine mosen rundt oss. Høsten hadde altså ikke kommet for fullt i denne skogen!
Et lite stykke oppover ble vi fascinert av kontrastene i naturen. Da vi snudde oss og kikket bakover, var naturen grønn og frodig, mens naturen foran oss var mer og mer grå.
Men noen grønne moseflekker fantes alikevel fortsatt!
Og noen søte, gode blåbær i ny og ne…
På jakt etter skogens hemmeligheter, kunne vi ikke unngå å oppdage disse fine “sopphattene.”
Kompass-sjefen måtte også sikre at vi gikk i riktig retning.
Etter en stund begynte landskapet å åpne seg og vi kunne se rett opp på tårnet. Herfra er det god utsikt over distriktet, og det er en stor og åpent fjell-landskap der tårnet står. Det er også satt opp benker og en bålpanne man kan fyre opp til pølsegrilling, slik planen vår var på denne turen.
Litt pølsepinneprosjekter må til, selv om det strengt tatt ikke var nødvendig.
Det smakte godt med nygrillede pølser på tur!
Med mette mager måtte vi prøve tennstikkeren. Det skulle vise seg å ikke være så lett, til tross for masse småflis og litt papir. Men med litt tålmodighet, fikk vi det til til slutt og det ble et bitte lite bål.
Vi tok en tur opp i tårnet før vi begynte å gå hjemover samme vei som vi hadde kommet. Utsikten fra tårnet var upåklagelig!
På vei nedover viste det seg likevel at høsten hadde sneket seg inn i skogen.
Borte ved parkeringen så vi skiltet med den røde løypa og tenkte at denne veien må vi prøve neste gang. En fin rundtur som vil passe for både små og store!
En dag midt i juli, skulle vise seg å bli en morsom og spennende dag for familien Lyby. Vi hadde bestilt overnatting og familierafting på Trollaktiv ved Evje!
Siden det var midt i fellesferien og rafting er en populær aktivitet, hadde vi bestilt god tid i forveien.
Vi fikk dessverre ikke mulighet til å ta bilder under selve raftingturen, da dette virkelig er en våt opplevelse.
Vi ankom Trollaktiv dagen før. Her har man et stort utvalg aktiviteter, alt fra rafting, bike park, paintball, klatring, bever og elgsafari m.m
Vi var mest spente på vannføringen i elva og tok raskt turen bort for å sjekke…
Vi fikk øye på et par karer som lekte seg med elvepadling og etterhvert kom også flere raftingbåter nedover elva. Vi kjente kriblingen i magen og gledet oss til morgendagen!
Det var godt og varmt og en fantastisk sommerdag. Vi tilbrakte derfor resten av dagen ved elva med grilling og kos og flere avkjølende bad!
Kl 12 dagen etter møtte vi vår instruktør som skulle føre oss, forhåpentligvis trygt nedover elva. Vi fikk utdelt hjelmer og våtdrakter og ble fraktet i buss et stykke oppover mot Bygelandsfjorden.
Her fikk vi nøye instruksjoner ift sikkerhet, padleteknikker etc og det var lagt opp til lek, bading og moro!
Vi ble også oppfordret til å hoppe ut i elva, for å få følelsen av hvordan det ville være å flyte nedover elva om noen skulle falle ut av båten under raftingen.
Så var vi alle sammen, både små og store klare for ferden nedover!
Spenningen var til å ta og føle på idet vi satte utfor. Vi fulgte lydig instruksjonene fra instruktøren når han ropte: “Alle bakover, alle framover eller alle ned!” Vi padlet i vei det vi orket!
Vi fikk virkelig oppleve kreftene i vannføringen og vannspruten stod i de to strykene! Her gjaldt det å holde seg godt fast!
Siden strekningen ikke var så lang, lekte vi oss i ett av strykene og fikk kjenne på trommeleffekten! Dette var skikkelig moro!
Vel nede ved stoppestedet, der elven slaket ut, var alle fortsatt inntakt i båten! Vi kunne så absolutt konstatere at dette hadde vært et kick for hele familien Lyby!
Og barna fikk sin diplom for vel gjennomført familierafting!
Rallarvegen mellom Haugastøl og Myrdal/Flåm er nok en av de mest populære sykkelturene i den norske fjellheimen. Årlig tar ca 20 000 syklister turen gjennom det fantastiske fjellandskapet i Skarvheimen, som ligger i overgangen mellom Østlandet og Vestlandet.
Turen går fra Haugastøl til Finsehytta, videre mot Hallingskeid og avsluttes ved Myrdal/Flåm. Man følger anleggsveien som ble laget da Bergensbanen ble anlagt rundt forrige århundreskifte. Her er det mye flott høyfjellsnatur og terrenget skifter mellom østlandsfjell og bratte vestlandsdaler. Mot nord ruver Hallingskarvet med sine 1900 meter og i sør ligger Hardangerjøkulen med blåis og bresprekker.
De fleste starter fra Haugastøl, men det er mulig å starte på Geilo eller Ustaoset også. Om man vil ta en kortere og lettere variant kan man starte på Finse og avslutte på Myrdal. Ofte ligger snøen på de høyeste partiene helt ut i juli. Om man skal sykle før dette, kan det hende man må dele opp turen fra Haugastøl til Finse og fra Hallingskeid til Flåm, med en togtur imellom.
Vi ankom Haugastøl høyfjellsstue sent fredag kveld, siste helgen i august. Vi hadde lest at det beste tidspunktet å sykle denne distansen på var juli, august eller september. Da vi kom fram til Haugastøl, ble vi møtt av et hyggelig personale og en virkelig fantastisk tre retters middag. Jeg gledet meg til en skikkelig Fantastisk Turglede-helg!
Vi hadde bestilt sykkelpakke som inkluderte to overnattinger, helpensjon, leiesykkel og togbilletter. Jeg derimot, hadde valgt å ta med min egen sykkel.
Vi stod opp tidlig lørdag morgen, inntok frokost og fylte opp sekken med rikelig med mat og drikke. Vi ble anbefalt å leie sykkelvesker, istedenfor sekk på ryggen, og dette skulle det vise seg at vi ble veldige takknemlige for gjennom turen.
Som tidligere beskrevet er det mulig å sykle deler av strekningen, alt etter hva man ønsker. En del av gjestene på hotellet valgte å starte turen med togtur til Finse for deretter å sykle til Myrdal.
Etter tips og råd fra de lokale med hensyn til tidsberegning, bestemte vi oss for å sykle hele distansen, altså fra Haugastøl til Flåm. En distanse på 8,2 mil. Spørsmålet var om vi ville rekke toget tilbake fra Flåm kl 17.30, noe vi var litt spente på gjennom hele turen.
Temmelig nøyaktig kl 9.00 var vi klare for avgang fra Haugastøl som ligger 1000 moh. Første delen av turen syklet vi i lett skogsterreng før vi ganske raskt begynte på stigningen mot Finse; en stigning på 222 høydemeter.
Underveis ble vi fascinert av den mektige naturen og de mange flotte broene. Vi passerte Storurdivatnet og Storurdi vokterbolig som ligger 1150 moh. Ved tunnelen Gråskallen tok vi en liten pause og vi lot oss imponere ved å tenke på hvilket arbeid rallarene hadde lagt ned på denne strekningen.
Da vi ankom Finse hadde vi tilbakelagt en distanse på 27 km. Det var rimelig folksomt ved Finse stasjon, så det ble kun et kort stopp her, før vi startet på neste etappe; 21km mot Hallingskeid.
Vi syklet videre vestover fra Finse. Tydeligvis startet flesteparten av syklistene her, så det ble noe tett trengsel i starten, men det jevnet seg heldigvis ut etterhvert.
Selv om vi ikke tok oss tid til de gode, lange pausene, fokuserte vi likevel på å nyte den flotte naturen rundt oss! Vi lot oss imponere av de mektige fjellene ved Hardangerjøkulen i vest som troner høyt med sin enorme isbre.
Vi kunne bare tenke oss hvordan menneskene, som hadde jobbet i dette værutsatte området for å holde jernbanen mellom Bergen og Oslo åpen, hadde levd. Vi syklet videre forbi vokterboligene i Sandå, Slirå, Fagernut, og Grjotrust. Fagernut som ligger 1310 moh er den høystliggende vokterboligen i Norge. Her bodde det banevoktere fra 1904 til 1964.
Vi passerte Fagervatn 1343 moh som er det høyestliggende punktet på turen. Det ble et kort stopp her, før vi tråkket videre mot Hallingskeid og deretter videre mot Vatnahalsen 17 km.
Nedover dalen fra Hallingskeid mot Myrdal kunne vi se hvordan jernbanelinjen ligger nesten som en hylle i den bratte fjellsiden. Vi tenkte på rallarene som hadde bygget denne jernbanen og hvilke utfordringer de måtte ha stått overfor. Enkelte steder var veien så smal og uten sikring, at det gjaldt å være ekstra varsom på dette partiet.
Fra Vatnahalsen snirkler Rallarvegen seg i 21 krappe hårnålssvinger fra Kårdal som er øverste gården i Flåmsdalen og ned i retning Flåm. Disse hårnålssvingene var rimelig bratte med mye løs grus, og veien var til tider veldig smal, så her gjaldt det å holde lav fart. Enkelte steder måtte vi gå av og trille sykkelen i perioder.
Fra Kårdal fortsatte veien gjennom den frodige Flåmsdalen, forbi Berekvam og Dalsbotten. På vegen fra Dalsbotten og nedover mot Hårreina kan man se den mektige Rjoandefossen på venstre side.
Vi tok en siste pause før vi startet på den morsomme nedkjøringen ned Flåmsdalen. Dette var en strekning på 17 km som vi usjet avgårde omtrent bare nedover. Det var godt å la bena få litt hvile etter alle motbakkene!
Vel nede i Flåm etter ca 7,5 timer på sykkelsetet, var vi ganske så møre i baken, men veldig fornøyd med egen innsats og at vi faktisk hadde godt med tid til toget skulle gå tilbake til Haugastøl.
Så var det bare å levere syklene, som skulle transporteres tilbake til Haugastøl, før vi var klare for å gå ombord på Flåmsbanen.
Turen med Flåmsbanen er en utrolig 20 kilometer lang togreise altså mellom Flåm innerst i Aurlandsfjorden til høyfjellstasjonen Myrdal 866 meter over havet.
Omtrent halvveis stoppet toget ved den kjente Kjosfossen. Her fikk vi mulighet til å gå ut av toget for å nyte synet og lytte til “huldre-“musikk!
På høyfjellsstasjonen Myrdal, 865 moh, møtes Flåmsbana og Bergensbana, hvor man kan ta toget videre mot Oslo eller Bergen. Her måtte vi altså bytte tog, for videre reise tilbake til Haugastøl, hvor vi igjen kunne nyte en bedre middag og snakke om alt vi hadde opplevd på denne flotte turen!
Lørdag 7.sept la vi ut på muligens vår siste topptur i fjellet før vinteren setter inn! Målet denne gangen var en rundtur over Bukkehåmåren og Høgdebrotet som ligger i Vågå kommune i Oppland. Dette er en rundtur som er variert og flott og som byr på noen utfordringer i terrenget. I tillegg til to topper over 2000 meter, får man også med seg Bukkehåmåren som har en utrolig flott utsikt mot Gjendevannet. Her kan man også få litt kiling i magen om man titter utfor kanten.
Siden mesteparten av denne turen ville gå på umerket sti, hadde vi denne gangen tatt med oss kart og kompass. Været kan skifte raskt i fjellet, da er det viktig med navigasjonsutstyr.
Turen er beregnet til 9 timer og er anbefalt for voksne/fjellsportinteressrte med vanskelighetsgrad ekspert, så vi måtte tidlig opp denne dagen for å få god tid.
Fra parkeringen ved Vargebakkan fulgte vi en tydelig umerket sti (tidligere DNT-sti) over broen ved Varga. Vi gikk deretter forbi enden på Knutshøryggen og ned til Leirungsåe, hvor det er en helårsbro. Like etter broa forlot vi hovedstien og tok til høyre.
Knutshøe
Vi fulgte stien nedover langs elva ca. 1 km før vi prøvde å følge det utydelige tråkket oppover mot Semmellægret. Her bød det på noen utfordringer og vi ble gående et stykke i krattskog, før vi krysset elva og kom inn på en ganske tydelig sti langs Bukkehåmårbekken.
Selv om været ikke var så bra som vi hadde håpet, var det likevel en flott høstdag og vi måtte flere ganger stoppe og nyte de flotte høstfargene!
Utsikten innover dalen var også utrolig flott.
For å være helt sikre på at vi fulgte riktig retning opp mot toppen, tok vi fram kartet og kompasset av og til. Vi fulgte dalen rett nedenfor Bukkehåmårtjønne og fulgte noe varding opp ryggen fra øst-sørøst til Bukkehåmåren.
Stigningen var rimelig bratt enkelte steder og klatring måtte til.
Stadig vekk møtte vi på noen småmus og ganske så mange lemen. De pilte avgårde under steiner og småbusker da de oppdaget oss. Og jeg er litt usikker på hvem som skvatt mest:-)
Rett før toppen var det flere luftige punkt med flott utsikt mot Øvre Leirungen, samt Gjendevannet mot Besseggen og Besshøe.
Til tross for mye tåke som kom sigende inn fra sør, fikk vi likevel et lite glimt av denne flotte utsikten.
Siden jeg tidligere også har gått Besseggen, var det gøy å oppdage at vi ikke bare så Gjendevannet langt der nede, men faktisk også Bessvatnet høyt oppe i det fjerne!
Siste stykket opp mot toppen av Bukkehåmåren, oppdaget vi også Gjendebåten så vidt mellom tåkeskyene!
Etter nøyaktig fire timer nådde vi toppen av Bukkehåmåren 1910 moh!
På toppen ble det en god og lang matpause mens vi ventet og håpet så inderlig på at tåken skulle forsvinne, så vi kunne nyte utsikten mot Gjendevannet mot nord! Dessverre lå tåken tykk og hvit mot oss i denne retningen!
Overraskelsen var stor, da plutselig to andre turgjengere dukket opp. Vi hadde ikke sett noen siden vi passerte broen i Leirungsåe. De hadde planer om samme rundtur som oss og vandret raskt videre.
Etter nøye overveielser pga mye tåke over toppene og en litt ruskete form til mitt turfølge, valgte vi å følge samme vei tilbake.
Vi hadde allerede erfart at når man ikke er kjent i området og går langs umerket sti som av og til krever navigasjon, bruker man gjerne litt lengre tid enn anslått. Og for at også dette skulle bli en Fantastisk Turglede, valgte vi derfor å endre litt på planene.
Også på vei ned lot vi oss fascinere av de flotte fargene.
Vi valgte en litt annen vei ned. Dette skulle vise seg å by på noen utfordringer. Plutselig ble terrenget litt brattere enn forventet og vi fant raskt ut at det hadde vært lurt å bruke kompasset jevnlig.
Vel nede fra det bratteste partiet og litt vandring i krattskogen, nådde vi igjen Bukkehåmårbekken.
…og plutselig møtte vi på fem sau!
Vi undret oss over at vi kun hadde møtt to mennesker og fem sau på hele turen. Men dette er fordelen med en slik topp, som ikke er av de mest populære. Da kan man virkelig nyte roen og stillheten i naturen!
Tilbake ved broen i Leirungsåe var vi enige om at vi hadde kost oss på turen, selv om den ikke akkurat ble som planlagt. Ved parkeringen litt senere hadde vi vært på tur i 8 timer og vi var likevel storfornøyd med dagens turopplevelse!
Som en ivrig fjellentusiast var Galdhøpiggen et selvsagt turmål! 7.sept 2012 fikk vi oppleve denne Fantastiske Turgleden. Det ble en fantastisk tur i grønt terreng, med høstfarger, i tåke, i vintervær, i snøstorm og sist men ikke minst i solskinn!
Galdhøpiggen ligger i Lom kommune i Oppland fylke. Norges høyeste fjell ruver over fjellene rundt og i klarvær får man fra toppen, en fantastisk utsikt over store deler av Jotunheimen!
Vi ankom Raubergstulen fredag kveld og nøt en bedre middag på høyfjellshotellet! Vi var spente på morgendagens vær og om vi ville nå toppen!
Turen til toppen av Galdhøpiggen kan bestiges fra to forskjellige utgangspunkt.
Juvasshytta er det beste og nærmeste utgangspunktet for bestigning av Nord-Europas høyeste fjell. Dersom man skal gå fra Juvasshytta må man melde seg på en guidet tur, da denne ruta går over Styggebreen som krever sikring med tau.
Siden vi denne gangen skulle ut på tur uten barn, valgte vi å gå på egenhånd fra Spiterstulen som er en mye lengre og tøffere tur. Spiterstulen ligger på 1100 moh og vi hadde derfor 1369 høydemeter foran oss!
Tidlig lørdag morgen var vi klare for topptur. Siden vi hadde overnattet på Raubergstulen, måtte vi kjøre et lite stykke for å komme oss til Spiterstulen som ligger ved tregrensa i den frodige Visdalen.
Vi la raskt i vei foran en stor guidet turgruppe, ivrige etter å komme oss opp i høyden!
Turen startet i småskogen og over brua ved Spiterstulen. Vi holdt litt mot høyre og fulgte en tydelig sti, før vi måtte gi oss i kast med noe løs grus og stein. Vi fulgte de røde T’ene oppover og etterhvert kunne vi se oss tilbake og nyte en flott utsikt!
Vi holdt et jevnt tempo oppover på grusen til tross for den bratte stigningen! Noen små pauser underveis for å fylle på med litt drikke og energi ble det også!
Etterhvert som vi beveget oss stadig oppover i høyden, forlot vi på en måte høsten og møtte vinteren på et blunk! Snøen lavet ned og vi begynte å lure på om vi i det hele tatt ville komme til å se de røde T’ene oppover!
Turfølget bak oss valgte etterhvert å snu, men iveren etter å komme til toppen var så stor, at vi ikke ønsket å tenke den tanken.
Det var en fin stigning over snø og ur før vi rundet Svellnose.
Det er verdt å nevne at vi på turen får man med seg tre topper over 2000 meter; Svellnose 2272 moh Keilhaustopp 2355 moh og selve Galdhøpiggen 2469 moh.
Snøen fortsatte å lave ned og etterhvert vasset vi i snø til knærne enkelte steder! Tåken ble også stadig tettere, men det var fortsatt mulig å følge stien, så vi fortsatte. Det var betryggende å møte på noen få andre turgjengere også av og til.
Etter ca 4 timer nådde vi endelig toppen. Omtrent samtidig dukket også et annet turfølge opp. Disse hadde gått over breen med guide. Til vår store glede hadde guiden nøkkel til hytta og det ble en liten matbit i tett trengsel inne i den lille hytta!
Det var kaldt på toppen med en isende vind, så det ble ikke lange besøket på Norges høyeste topp. Vi hadde hørt rykter om at solen skulle titte fram ved 15-tiden, men kunne jo ikke akkurat vente på det…
Turen ned gikk samme vei som vi kom opp! Det første partiet ned, kunne vi løpe i løssnøen et langt stykke nedover til vi begynte på oppstigningen til Keilhaustopp.
Da vi hadde passert Svellnose og begynte på den lange nedstigningen sluttet det plutselig å snø og vi kunne etterhvert skimte solen! Det var et fantastisk øyeblikk og vi benyttet sjansen til et lite stopp for å nyte dette øyeblikket! Utsikten mot vest var utrolig, men selve Galdhøpiggen var umulig å se, da den fortsatt var dekket av tåke og “snøstorm.”
Vel tilbake ved Spiterstulen med ganske ømme knær, men med en god følelse i kroppen, var vi en smule skuffet over at solen ikke hadde tittet frem tidligere. Å kunne nyte utsikten av 1/4 av sør-Norge hadde vært et ønske da vi planla turen til Galdhøpiggen! Vi var enige om at en ny tur til piggen ikke er usannsynlig for å oppleve den flotte utsikten Galdhøpiggen har å by på.
Tilbake på Raubergstulen sent på ettermiddagen, kunne vi nyte et deilig måltid og tenke på den fantastiske opplevelsen vi hadde hatt. Det viste seg at det hadde vært mange som ikke hadde nådd toppen denne dagen, pga den kraftige vinden og snøføyken. Da var det ekstra stas for oss at vi hadde nådd vårt mål!
I dette innlegget har jeg lyst til å fortelle om en fin lavvotur min familie og jeg hadde i fjor sommer! Vi er stadig vekk på turer, og denne gangen ville vi dra på overnattingstur i fjellet. Med hytta i Valdres som utgangspunkt, la vi i vei på en liten ekspedisjon innover i fjellheimen.
Med storfamilie på tur, er det mye å pakke og lillegutt var klar for å prøve fiskelykken, så fiskeutstyret måtte selvfølgelig også med!
Etter en stund fant vi omsider en leirplass med utsikt over Langevatnet i nærheten av Bjørgovarden. Med barn på tur og mye bagasje, er det godt å ikke være nødt for å gå i timesvis!
Da lavvoen var ferdig oppslått, var vi klare for litt turmat. Med stormkjøkken og litt tålmodighet kunne vi nyte “en bedre middag” i det fri…
…Og vi kunne nyte stillheten og utsikten rundt oss. Det var godt for både liten og stor! …Og etter mange uker med mye regn, kunne vi med glede ønske sola velkommen!
Mens gutta prøvde fiskelykken, var jentene klare for å ta bilder “med sans for detaljer…”
Med kamera for hånden ble vi oppmerksomme på hva naturen har å by på…
Litt kreativitet måtte også til…
Solen gikk etterhvert ned bak fjellene i vest og mørket senket seg over leirplassen vår! Vi krøp inn i lavvoen med håp om en god natts søvn!
Etter en litt kald, men god natts søvn våknet vi med dugg i håret. Frokosten smakte spesielt godt denne morgenen og dessert måtte vi også ha!
Etter å ha prøvd fiskelykken nok en gang uten hell, var vi klare for å pakke sammen og begynne på hjemoverturen.
Vel tilbake på hytta, var vi glade og litt stolte over å kunne ha gitt våre barn slik en Fantastisk Turglede!
