Galdhøpiggen 2469moh – Norges tak!

Som en ivrig fjellentusiast var Galdhøpiggen et selvsagt turmål! 7.sept 2012 fikk vi oppleve denne Fantastiske Turgleden. Det ble en fantastisk tur i grønt terreng, med høstfarger, i tåke, i vintervær, i snøstorm og sist men ikke minst i solskinn!

Galdhøpiggen ligger i Lom kommune i Oppland fylke. Norges høyeste fjell ruver over fjellene rundt og i klarvær får man fra toppen, en fantastisk utsikt over store deler av Jotunheimen!

Vi ankom Raubergstulen fredag kveld og nøt en bedre middag på høyfjellshotellet! Vi var spente på morgendagens vær og om vi ville nå toppen!

Turen til toppen av Galdhøpiggen kan bestiges fra to forskjellige utgangspunkt.

Juvasshytta er det beste og nærmeste utgangspunktet for bestigning av Nord-Europas høyeste fjell. Dersom man skal gå fra Juvasshytta må man melde seg på en guidet tur, da denne ruta går over Styggebreen som krever sikring med tau.

Siden vi denne gangen skulle ut på tur uten barn, valgte vi å gå på egenhånd fra Spiterstulen som er en mye lengre og tøffere tur. Spiterstulen ligger på 1100 moh og vi hadde derfor 1369 høydemeter foran oss!

Tidlig lørdag morgen var vi klare for topptur. Siden vi hadde overnattet på Raubergstulen, måtte vi kjøre et lite stykke for å komme oss til Spiterstulen som ligger ved tregrensa i den frodige Visdalen.

Vi la raskt i vei foran en stor guidet turgruppe, ivrige etter å komme oss opp i høyden!

Turen startet i småskogen og over brua ved Spiterstulen. Vi holdt litt mot høyre og fulgte en tydelig sti, før vi måtte gi oss i kast med noe løs grus og stein. Vi fulgte de røde T’ene oppover og etterhvert kunne vi se oss tilbake og nyte en flott utsikt!

Vi holdt et jevnt tempo oppover på grusen til tross for den bratte stigningen! Noen små pauser underveis for å fylle på med litt drikke og energi ble det også!

Etterhvert som vi beveget oss stadig oppover i høyden, forlot vi på en måte høsten og møtte vinteren på et blunk! Snøen lavet ned og vi begynte å lure på om vi i det hele tatt ville komme til å se de røde T’ene oppover!

Turfølget bak oss valgte etterhvert å snu, men iveren etter å komme til toppen var så stor, at vi ikke ønsket å tenke den tanken.

Det var en fin stigning over snø og ur før vi rundet Svellnose.

Det er verdt å nevne at vi på turen får man med seg tre topper over 2000 meter; Svellnose 2272 moh Keilhaustopp 2355 moh og selve Galdhøpiggen 2469 moh.

Snøen fortsatte å lave ned og etterhvert vasset vi i snø til knærne enkelte steder! Tåken ble også stadig tettere, men det var fortsatt mulig å følge stien, så vi fortsatte. Det var betryggende å møte på noen få andre turgjengere også av og til.

Etter ca 4 timer nådde vi endelig toppen. Omtrent samtidig dukket også et annet turfølge opp. Disse hadde gått over breen med guide. Til vår store glede hadde guiden nøkkel til hytta og det ble en liten matbit i tett trengsel inne i den lille hytta!

Det var kaldt på toppen med en isende vind, så det ble ikke lange besøket på Norges høyeste topp. Vi hadde hørt rykter om at solen skulle titte fram ved 15-tiden, men kunne jo ikke akkurat vente på det…

Turen ned gikk samme vei som vi kom opp! Det første partiet ned, kunne vi løpe i løssnøen et langt stykke nedover til vi begynte på oppstigningen til Keilhaustopp.

Da vi hadde passert Svellnose og begynte på den lange nedstigningen sluttet det plutselig å snø og vi kunne etterhvert skimte solen! Det var et fantastisk øyeblikk og vi benyttet sjansen til et lite stopp for å nyte dette øyeblikket! Utsikten mot vest var utrolig, men selve Galdhøpiggen var umulig å se, da den fortsatt var dekket av tåke og “snøstorm.”

Vel tilbake ved Spiterstulen med ganske ømme knær, men med en god følelse i kroppen, var vi en smule skuffet over at solen ikke hadde tittet frem tidligere. Å kunne nyte utsikten av 1/4 av sør-Norge hadde vært et ønske da vi planla turen til Galdhøpiggen! Vi var enige om at en ny tur til piggen ikke er usannsynlig for å oppleve den flotte utsikten Galdhøpiggen har å by på.

Tilbake på Raubergstulen sent på ettermiddagen, kunne vi nyte et deilig måltid og tenke på den fantastiske opplevelsen vi hadde hatt. Det viste seg at det hadde vært mange som ikke hadde nådd toppen denne dagen, pga den kraftige vinden og snøføyken. Da var det ekstra stas for oss at vi hadde nådd vårt mål!

Lavvotur

I dette innlegget har jeg lyst til å fortelle om en fin lavvotur min familie og jeg hadde i fjor sommer! Vi er stadig vekk på turer, og denne gangen ville vi dra på overnattingstur i fjellet. Med hytta i Valdres som utgangspunkt, la vi i vei på en liten ekspedisjon innover i fjellheimen.

Med storfamilie på tur, er det mye å pakke og lillegutt var klar for å prøve fiskelykken, så fiskeutstyret måtte selvfølgelig også med!

Etter en stund fant vi omsider en leirplass med utsikt over Langevatnet i nærheten av Bjørgovarden. Med barn på tur og mye bagasje, er det godt å ikke være nødt for å gå i timesvis!

Da lavvoen var ferdig oppslått, var vi klare for litt turmat. Med stormkjøkken og litt tålmodighet kunne vi nyte “en bedre middag” i det fri…

…Og vi kunne nyte stillheten og utsikten rundt oss. Det var godt for både liten og stor! …Og etter mange uker med mye regn, kunne vi med glede ønske sola velkommen!

Mens gutta prøvde fiskelykken, var jentene klare for å ta bilder “med sans for detaljer…”

Med kamera for hånden ble vi oppmerksomme på hva naturen har å by på…

Litt kreativitet måtte også til…

Solen gikk etterhvert ned bak fjellene i vest og mørket senket seg over leirplassen vår! Vi krøp inn i lavvoen med håp om en god natts søvn!

Etter en litt kald, men god natts søvn våknet vi med dugg i håret. Frokosten smakte spesielt godt denne morgenen og dessert måtte vi også ha!

Etter å ha prøvd fiskelykken nok en gang uten hell, var vi klare for å pakke sammen og begynne på hjemoverturen.

Vel tilbake på hytta, var vi glade og litt stolte over å kunne ha gitt våre barn slik en Fantastisk Turglede!

Besseggen

Besseggen er en av landets mest populære turer! Den byr på fantastisk utsikt over store deler av Jotunheimen og gir en luftig følelse opp selve eggen. Fra eggen kan man se både det grønne Gjendevannet 400 meter lenger ned på den ene siden, og det dypblå Bessvatnet på den andre siden.

Siste helgen i juni skulle jeg for andre gang gi meg ut på denne fantastiske turen over Besseggen, denne gangen sammen med min gode venninne!

Vi dro fra hytta tidlig om morgenen for å rekke båten fra Gjendesheim til Memurubu kl 7.45. Men først måtte vi kjøre 1 1/2 time for å komme oss dit. På veien passerte vi Fagernes, Beitostølen og Valdresflya før vi ankom Gjendesheim i god tid før båten skulle gå.

Den mest vanlige ruten over Besseggen er altså å ta båten inn til Memurubu for deretter å gå tilbake til Gjendesheim.

Det var mange turlystne folk som ventet på å komme ombord på Gjendebåtene denne søndagsmorgen! Og med gløtt av sol og litt godt i sekken hadde vi en forventning om at dette skulle bli en Fantastisk Turglede!

Vel inne ved Memurubu, var vi endelig klare for å begi oss ut på Besseggeneventyret!

Vi fulgte den bratte, steinete stien oppover og det tok ikke lang tid før vi kunne begynne å nyte den fantastiske utsikten! Jo høyere vi kom oppover jo vakrere ble den! Vi ble grepet av nasjonalfølelsen og stoltheten over vårt vakre land! Fjellene rundt speilet seg så vakkert i Gjendevannet og var virkelig et flott skue!

Vi fikk raskt varmen i kroppen i disse motbakkene, så det var godt med noen jevnlige småpauser for å fylle på med litt drikke! Vi fortsatte oppover og spenningen steg etterhvert som vi begynte å nærme oss selve eggen!

Ved Bessvatnet tok vi en liten matbit. Vi fulgte med på folkene som allerede var på vei oppover eggen. Fra der vi satt, så det ikke ut til at det skulle være mulig å komme seg opp der.

Utsikten mot Bessvatnet var fantastisk, og det var….

…spennende å kikke ned på det grønne Gjendevannet som lå 400 meter rett ned på den andre siden!

Grønnfargen viser at Gjende er et brevann. Det er små partikler fra breer, som gjør at vannet, spesielt i solskinn, får en sterk grønn farge. Bessvatnet derimot får ikke tilførsel fra bre og derfor virker dette vannet mer blått.

Så var vi klare for å begi oss i vei oppover eggen! På dette partiet måtte vi virkelig klatre oppover og vi fulgte de røde T’ene på midten av eggen! …Og det tok ikke lang tid før vi igjen kunne oppleve nok en fantastisk utsikt!

Vi beveget oss sakte men sikkert oppover eggen mot toppen. Dette er et parti som nok for mange kan oppleves som litt skremmende, spesielt om man er høyderedd! Men jeg nøt den luftige følelsen, og selv om jeg hadde gått denne turen en gang før, kunne jeg ikke se meg mett på den flotte utsikten innover Gjende og Gjendealpene!

På toppen av eggen, flatet terrenget ut og landskapet rundt oss bestod stort sett av stein.

Videre gikk det et tydelig tråkk i retning Gjendesheim over Veslefjell. På toppen av fjellet passerte vi en stor steinhaug, som markerer det høyeste punktet på turen, 1743 moh.

Etter toppen var vi klare for å begynne på nedoverturen! Etter en stund delte stien seg i to, den til venstre gikk mot Glitterheim og Bessheim, den til høyre førte ned mot Gjendesheim.

Og etterhvert kunne vi skimte Gjendesheim i det fjerne.

Turen ned fra Veslefjell var til tider ganske bratt, men stien var fin. Kun enkelte steder måtte vi klatre nedover.

Vel nede ved Gjendesheim ble vi stående og se tilbake på det mektige fjellet vi hadde besteget og tenke på at vi var to av disse omlag 30 000 menneskene som hadde passert dette fjellet dette året!

Familietur til Gaustatoppen 1883 moh

En dag midt i juli hadde vi en flott familietur til Gaustadtoppen, også kjent som toppen av Telemark.

Gaustatoppen har en høyde på 1883 moh og ligger ovenfor Rjukan i Telemark. Gaustatoppen har en karakteristisk form og beskrives av mange som et av Norges vakreste fjell. Toppen er lett tilgjengelig og  ganske enkel å bestige for de fleste, men byr likevel på Sør-Norges videste utsikt. I klarvær kan man se omtrent en sjettedel av Norge fra toppen.

Vi ankom Gaustadblikk høyfjellshotell i midten av juli, og var klare for å lade opp til morgendagens tur. Med utsikt rett mot Gaustadtoppen nøt vi en bedre middag på hotellet. Gaustadblikk er kjent for god mat og det kunne vi virkelig si oss enig i!

Vi studerte kartet og bestemte oss for å gå den korteste ruten fra Stavsro, for å være sikre på at dette ville bli en Fantastisk Turglede også for yngstemann på 7år!

Onsdag morgen våknet vi til strålende solskinn, og da den innbydende frokosten var fortært på hotellet, var alle ivrige på å komme igang med dagens turmål!

Fra parkeringsplassen ved Stavsro hadde vi lest at det ville ta ca 2,5 timer til toppen og at høydeforskjellen var omtrent 700 meter.

Vi fulgte stien, som var bred og tydelig oppover. Vi hoppet fra stein til stein og var glade for at vi alle hadde fjellstøvler.

Gaustadtoppen er en populær topp og det var mange som hadde tatt turen på denne fine julidagen. Etter hvert som vi nærmet oss toppen, ble utsikten stadig finere og vi kunne se fjellene i Telemark, Buskerud og Oslomarka i det fjerne.

Vel oppe på toppen etter drøye to timer og noen små pust i bakken, ble det lunsj i det fri og en sjokoladebit på Gaustadtoppen turisthytte hvor de har enkel servering og hvor det faktisk er mulig å overnatte hvis man bestiller på forhånd!

Vi måtte også nyte den fantastiske utsikten, før vi startet på turen nedover!

Til yngstemanns store begeistring skulle vi ta Gaustadbanen ned. Dette er en kabel/pendelbane som går i tunnel inne i fjellet Gaustatoppen. Etter litt ventetid, var det endelig vår tur. Det var ganske mørkt og kaldt inne i fjellet, men en spennende opplevelse for små og store! Etter ca 15 min var vi nede ved Svineroe som lå et lite stykke fra der vi hadde parkert!

Turen til Gaustatoppen var virkelig en familievennlig topptur som passet godt for våre spreke og turvante barn og denne turen ble enda en Fantastisk Turglede!

Tur til Uranostind 2157 moh

Fredag 2.aug 2013 ble det tur til spektakulære Uranostind i Vang i Valdres! Uranostind har på en måte en dobbelt-topp, der den høyeste toppen rager 2157 moh. Fjellet er omtalt som et av de vakreste fjellene i Jotunheimen og har lenge vært et ønsket mål! Jeg hadde drømt om tur til blant annet Kilimanjaro, men jeg tenkte; hvorfor ikke oppdage alle de flotte fjellene Norge har å by på først. At Uranostind skulle bli min første “ordentlige” topptur, er jeg veldig glad for, da det skulle vise seg å bli en helt utrolig opplevelse.

Min venninne og jeg overnattet på DNT’s betjente turisthytte på Fondsbu, som ligger ved Eidsbugarden innerst ved Bygdinvannet. Standaren her er enkel, men maten og servicen var helt fantastisk og det lovet godt for en fin helg!

Tidlig fredag morgen møtte vi føreren fra Jostedalen Breførarlag som skulle føre oss opp til toppen av selveste Uranostind. For å komme til toppen skulle vi gå over Uranosbreen, vi fikk derfor utdelt stegjern, isøks og seler. Så var vi virkelig klare til å dra, en liten gjeng på fire damer og en fjellvant fører!

Turen startet med ca 30 min kjøretur på anleggsveien innover Koldedalen. Med sekk på ryggen var vi forventningsfulle og klare til å ta bena fatt. Første del av turen gikk vi i lett stigende terreng, før vi etterhvert fulgte stien opp til venstre for elven som renner fra Uradalsvannet. Heldigvis var det ikke så mye vann i elven, slik at det gikk fint å passere. Herfra ble det gradvis brattere opp mot breen, og stien ble etterhvert skiftet ut med steinete underlag før vi nådde breen etter ca 3 timer.

Et lite stykke opp på breen tok vi på oss breutstyret. Vi måtte benytte stegjern da breen var dekket av blåis og stegjern er viktig for å få godt feste. Med seler og sikringstau var vi klare for en eventyrlig ferd over breen, til tross for et par tordenskrall i det fjerne! Enkelte steder var det store sprekker i breen, opptil 10 meter dype, men vår fjellvante fører førte oss trygt oppover!

Vi fulgte breen oppover i tykk tåke i ca 2 timer! Stemningen var magisk og tankene vandret avsted! Etterhvert skimtet vi Langeskavltinden såvidt gjennom tåka på vår høyre side, og vi holdt mot venstre for å følge breen/snøen så langt som mulig opp til passasjen mellom Slingsbytind (2026moh) og toppen av Uranostind. Her tok vi av oss breutstyret og fortsatte videre opp ryggen av Uranostind. Plutselig åpnet tåka seg et lite øyeblikk og solen prøvde å trenge seg gjennom, slik at vi fikk noen små glimt av utsikten og en smak av høydefølelsen.

Ryggen av Uranostind er ganske bred i starten, men blir smalere og smalere etterhvert som man kommer høyere opp. Det siste partiet, som er en lang og smal rygg bort til selveste toppen, var virkelig luftig. Vi måtte gå/krabbe bort til varden og spenningen var til å ta og føle på med 800 meter rett ned på hver side! Dessverre fikk vi ikke oppleve utsikten, men den Fantastiske Turgleden var komplett da vi nådde toppen etter 6 timer.

Så var vi klare for nedstigningen, over breen og omtrent samme vei som vi gikk opp. Etter en ca 10 timers lang tur, var vi igjen tilbake ved anleggsveien i Koldedalen. Det hadde vært en fantastisk turopplevelse og vi kunne godt forstå at Uranostinden er en av de mest kjente toppene i Jotunheimen. På grunn av det karakteristiske utseendet til Uranostind skal det faktisk være mulig se den helt fra Gaustatoppen. Med været denne dagen hadde det uansett ikke vært mulig å få noen utsikt, men det var det ingen av oss som tenkte på etter en slik fantastisk dag.