Pionerruta til Falketind 2068 moh, Midtre Stølsnostind 2001 moh og Stølsnostind 2074 moh

Jeg har gledet meg skikkelig til å fortelle om turen vår til Falketind. Dette ble virkelig en drømmetur fra start til slutt! Det er nesten så det er vanskelig å gjenfortelle, det må rett og slett bare oppleves. Men jeg skal gjøre et forsøk på å beskrive denne fantastiske turen og opplevelsen vi hadde!

Turen til Falketind fikk jeg i 40-årsgave av min kjære mann. Da jeg gikk Uranostind for to år siden, fikk jeg høre om pionerruta til Falketind. Falketind er så godt som “nabotoppen” til Uranostind. Jeg tenkte at denne toppen ville jeg oppleve en eller annen gang. Så da jeg fikk spørsmålet om hva jeg ønsket meg i 40-års gave var svaret enkelt!

Falketind er en vakker og karakteristisk tind i Jotunheimen. Toppen ligger forholdsvis langt sørvest i Jotunheimen, utenfor nasjonalparken, men innenfor Utladalen landskapsvernområde. Toppen har en imponerende profil, spesielt fra øst og er i dag blant de mer populære toppene i Jotunheimen. Det finnes flere alternative ruter til toppen. Pionerruta er krevende og går både på bre og i landskap med luftige punkter. Dette er en spesielt bratt rute fra Falkbreen og opp østveggen og kan derfor kreve sikring enkelte partier. Ruta anbefales derfor å gås sammen med en fjellfører.

Jeg gledet meg veldig til denne turen, men samtidig var det stor usikkerhet om vi i det hele tatt skulle få gjennomført turen med tanke på de store snømengdene det har vært langt ut på sommeren dette året. Vi hadde i forkant avtalt med føreren, at dersom ikke været tillot det, måtte vi være innstilt på en alternativ tur til en annen fjelltopp.

Vi ankom Tyinholmen fjellstue fredag kveld i regn og tåke, og vi visste fortsatt ikke om det ville være mulig å gå Falketind. Værutsiktene var noe bedre for lørdagen, men vi begynte å tvile på om det ville la seg gjøre.

Tidlig lørdag morgen våknet vi, utrolig nok til sol fra klar himmel. Det var nesten ikke til å tro at vi skulle ha så flaks med været. Vi møtte vår fjellfører til frokost, som kunne bekrefte at det ville bli tur til Falketind. Jeg kjente sommerfuglene i magen, men tenkte at dette kunne ikke bli annet enn en Fantastisk Turglede-dag!

Med stegjern, isøks, tau og godt med mat og drikke i sekken, dro vi, en gruppe på 5 turglade folk, fra Tyinholmen ved 9-tiden. Vi kjørte et stykke på grusveien innover Koldedalen til vi kom til Koldedalsvatnet, hvor vi parkerte og begynte på stigningen opp mot Falkebreen.

Turen opp til Falkbreen/Snøggeken gikk stort sett på snø. Vi gikk i et rolig, men jevnt tempo og kjente solen varmet i ryggen. Det gikk ikke lang tid før vi måtte stoppe for å få av oss litt tøy og fylle på med drikke. Vi møtte på et annet turfølge som også ville benytte den flotte dagen til å bestige Falketind.

Et lite stykke opp på Falkbreen kunne vi beundre Falkungen i front og Falketind rett bak.

Vi gikk et lite stykke til før vi gjorde oss klare med sikring av tau på breen. I og med at breen var dekket av mye snø, var det ikke behov for å benytte stegjern. Opplevelsen av å gå på bre ble derfor noe annerledes enn om det hadde vært blåis og synlige sprekker.

Pionerruta til Falketind går, som tidligere nevnt, bratt opp østveggen, og vi var straks klare for å begynne på det bratteste partiet. Ruta går svakt på skrå fra høyre mot venstre, se bildet over.

Ruta har klyveklatring i grad 2, 2+. Om man trenger sikring eller ikke når man skal gå pionerruta er et vanskelig spørsmål. Klatreteknisk er ruta meget enkel, men den er nokså vedvarende og man er avhengig av å finne rett vei. Det er flere steder hvor fall eller utglidning vil være fatalt, så man bør være ganske trygg på foten før man vurderer å gå den usikret. Vi var derfor glad for at vi hadde med oss en kompetent fjellfører som var godt kjent i området og som hadde gått denne turen mange ganger før.

I og med at været var bra og det ikke var vått og glatt i fjellet, valgte vi å begynne klatringen uten sikring.

Jeg har så absolutt ikke høydeskrekk, men etter hvert som vi beveget oss oppover i høyden, begynte vi å kjenne suget i magen. Jeg tenkte på at jeg var i ferd med å bevege meg litt utenfor min egen comfortsone og at konsekvensene av et fall ville være stor. Jeg konsentrerte meg derfor om å ta det rolig steg for steg.

Et stykke opp i fjellveggen, begynte utsikten å bli fantastisk og folkene på breen langt der nede kunne vi så vidt bare skimte.

Godt over halvveis opp i fjellveggen, var vi klare for å sikre med tau siste delen opp til platået. Det lå nemlig et tykt lag med snø på toppen av platået og enkelte steder helte skavelen utover, med en viss mulighet for rasfare.

Det var trangt om plassen på fjellhylla vi hadde til disposisjon, så det gjaldt å bevege seg forsiktig. Da alle var klare for neste etappe, gikk vår dyktige fjellfører opp først for å sikre i fjellet oppe på platået. Deretter klatret vi oppover en etter en i “trappen” han hadde laget i snøen.

Vel oppe alle fem, hadde vi nå kommet oss opp på flatryggen ca1900 moh like til høyre for laveste punkt på ryggen mellom Falketind og Austre Stølsnostinden. Utsikten østover var utrolig flott, det var overraskene stille og lite vind her oppe, og vi var klare for en liten matpause i solen!

Turen opp hit hadde gått så radig og vi hadde fortsatt mye igjen av dagen, vi begynte derfor å vurdere muligheten for å få med oss tre 2000 meterstopper på samme dag. Midtre Stølsnostind 2001 moh og Stølsnostind 2074 moh lå bare et steinkast unna, se bilde under.

Men først skulle vi opp på toppen av Falketind i underkant av 200 høydemeter fra platået. Solen varmet godt, så vi måtte få av oss litt klær før vi startet på selve oppstigningen.

Første del gikk på nysnø faktisk. Regnet som kom dagen før, hadde kommet som snø her oppe. Det var ganske bratt og vi måtte lage oss en trapp oppover. For å ikke miste grepet, brukte vi isøksa for å få skikkelig feste oppover.

Vi måtte stoppe litt opp og nyte utsikten. Da kunne vi igjen se ned på turfølget etter oss, som nå kun kunne ses som små fyrstikkmennesker.

Etter en stund kom vi til et snøfritt parti og vi gikk stort sett fra stein til stein opp til toppen.

Vel oppe på toppen med en fantastisk følelse og en vakker utsikt, som måtte nytes i fulle drag. Turen opp til toppen av Falketind hadde virkelig innfridd, for min del, på alle måter.

Fotoshoot hører selvfølgelig også med!

Falketind kan by på en 360 graders panoramautsikt hvor man kan se Koldedalsvatnet, Andrevatnet, Stølsnosbreen og ikke minst alle de vakre fjellene omkring. En Fantastisk Turglede-opplevelse som ikke kan sammenlignes med noen av de andre toppene jeg har vært på tidligere.

Så var vi klare for nedstigningen, tilbake mot platået på flatryggen mellom Falketind og Austre Stølsnostind. Opplevelsen ved å gå nedover føltes helt annerledes enn da vi gikk opp. Det var skikkelig bratt, så vi måtte gå baklengs ned i “trappa” vi hadde laget på vei opp. For hvert steg nedover festet vi isøksa godt i snøen for ikke å miste grepet.

Da vi hadde kommet et stykke nedover, forbi steinrøysa, satte vi oss ned og rett og slett akte nedover. Vi brukte isøksa for å bremse farta og det var utrolig morsomt. Følte ikke helt at jeg hadde bremseteknikken inne, men moro var det likevel.

Vi hadde bestemt oss for at vi ønsket å gå alle tre 2000 meterstoppene, så vi var nå klare for Midtre Stølsnostind. For å komme til Midtre Stølsnostind gikk vi fra Falketinds nordrygg og over Austre Stølsnostinden 1960 moh.

Midtre Stølsnostind er den laveste av toppene som bryter den “magiske” grensen på 2000 moh.

Toppen er pyramideformet med stup mot nordvest og ligger drøyt 500 meter øst for Stølsnostinden.

Turen hit var relativt enkelt og ikke så langt å gå fra platået. Vi var så ivrige på å komme oss til Stølsnostind, at vi rett og slett glemte å stoppe og ta bilder på denne toppen.

Ned vestryggen av Midtre Stølsnostind bød derimot på litt nye utfordringer. Enkelte steder var det ganske så luftige omgivelser og vi måtte sette oss ned for å ake oss nedover.

I passasjen mellom Midtre Stølsnostind og Stølsnostind, ved kanten av Stølsnosbreen, satte vi fra oss sekkene og begynte på siste etappe opp ryggen av Stølsnostind. Herfra og opp var det temmelig bratt, men forholdsvis enkel klyving opp til toppen.

Stølsnostind er en usedvanlig vakker fjelltopp. Omgitt av breer på nesten alle kanter, reiser den seg steilt mot himmelen. På avstand kan det se ut som om toppen er utilgjengelig, men etterhvert som vi nærmet oss, oppdaget vi at det ikke er så umulig likevel, bare man kjenner “stien.”

Vi oppdaget raskt at Stølsnostind er en utrolig utsiktstopp, og på en så fantastisk dag som denne, kunne vi nesten “ta på” tindene i Hurrungane tvers over Utladalen. Fra Stølsnostind hadde vi også god utsikt til Falketind, som vi også nesten kunne ta på!

Turen ned fra skaret mellom de to toppene, gikk i et raskt tempo. Vi sikret med tau og satte opp farten ned på Stølsnosbreen i øst. Breen her var temmelig bratt og et lite stykke ned på breen satte vi oss ned og akte igjen nedover i full fart. Vi passerte dalen mellom Midtre Stølsnostind og toppen Snøggeknosi mot øst i raskt tempo da rasfaren fra vest var tilstede.

Vel forbi Stølsnostindene, like nord for Falkbreen, tok vi av oss sikringen. Vi hadde da gjort unna 700 høydemeter på en drøy halvtime.

Siste delen av turen gikk på snøen ved foten av Falkbreen/Snøggeken i retning Koldedalsvatnet der vi hadde parkert.

Jeg måtte flere ganger stoppe og nyte utsikten av Falketind høyt der oppe, og måtte tenke gjennom hva vi faktisk hadde opplevd denne fantastiske dagen i fjellet.

Etter 10 timer på tur var vi trygt tilbake ved bilen ved Koldedalsvatnet.

Tusen takk til vår fantastiske fjellfører Henning Gladheim for en uforglemmelig tur som jeg vil “leve lenge” på! Og takk til dere to turglade damer! Det var utrolig hyggelig at det var dere som meldte dere på denne turen sammen med oss. Vi kunne ikke vært et bedre turfølge, og kanskje ses vi igjen!

Telttur til Dillingøy i Vansjø

Vi hadde lovet yngstemann i familien en telttur i løpet av sommerferien og ekstra stas var det at vi fikk selskap av våre turglade venner fra Oslo!

Men hvor i distriktet finnes det gode teltmuligheter. Vi vurderte ulike steder, men fant ut at vi burde velge en lun plass uten altfor mye vind. Været viste seg å bli veldig bra, men dessverre har det ofte vært slik denne sommeren, når det først er fint vær, så blåser det til gjengjeld desto mer.

Valget falt detfor til slutt på Dillingøya som er en øy i Vansjø her i Østfold. Dillingøya ligger i Moss kommune og er Vansjøs største øy.

Den eneste veien å nå øya på fra Moss uten å krysse vann med båt, går gjennom Våler kommune. Siden vi ikke har båt, måtte vi derfor benytte bilen. Rett før butikken på Sperrebotn tok vi av til høyre, og fulgte skiltingen mot Dillingøy. Vi parkerte ved Viken hotell som ligger på østsiden av øya.

For å komme til leirplassen på vestsiden av øya, gikk vi grusveien gjennom Dillingøy gård. Etter en drøy halvtime i rolig tempo, fulgte vi stien i ytterkanten av jordet, for deretter å dreie mot høyre ned mot vannet.

Leirplassen har fått navnet Havnahuken og er gjort i stand av Den norske turistforeningen. Her er det en gapahuk med plass til 6 og leirplass for 2 mellomstore telt. Plassen har utedo, godkjent ildsted/grill, ved, sagkrakk og sag.

Plassen ligger noen få meter fra vannet og har også fine fiske- og bade-muligheter.

Da vi kom fram til leirplassen, var det mange proskjekter på gang; “montering” av slakk line, som umiddelbart vekket konkurranseinstinktet hos de fleste av oss, oppsetting av telt, og matlaging og kokkelering av hamburgere på stormkjøkken.

For de tøffe gutta ble det også noen forfriskende bad i løpet av ettermiddagen/kvelden. Da var det godt å kunne varme seg ved bålet etterpå. Barna var ivrige bålsjefer og samarbeidet godt for å holde liv i bålet hele kvelden.

Så var det klart for dagens dessert; pannekakesteking som alltid smaker ekstra godt i det fri.

Det beste med slike turer er å se at barna koser seg ute i naturen, at man kan være ute hele dagen og stillheten man opplever. Det var ikke mange folk å se, bortsett fra noen forbipasserende båter i ny og ne. Vi hadde plassen helt for oss selv og vi nøt det!

Fiskelykken måtte også prøves, men ingen Vansjøgjedder lot seg lure til å bite på kroken denne kvelden.

Solnedgangen var virkelig flott og det var straks leggetid for små og store.

Da vi våknet etter en god natts søvn var det på nytt klart for litt kokkelering. “Cowboyfrokost” bestående av stekte egg, pytt i panne og rundstykker hører også med på telttur og smakte virkelig godt denne morgenen.

Etter litt lek og moro, var vi klare for å pakke sammen og “gi fra oss leirplassen” til en ny familie som kom padlende. Selv om vi bare hadde overnattet en natt, føltes det nesten som om vi hadde vært på en liten ferietur. Nok en Fantastisk Turglede!

Bråkdalsbelgen 1915 moh

Endelig var vi klare for en etterlengtet helg i fjellet, første helgen i juli. Uten barn og med et vennepar fra Oslo, hadde planen denne helgen lenge vært å gå Aurlandsdalen, men på grunn av fortsatt mye snø og fare for flom, måtte vi endre på planene.

Men hvor skulle ferden gå da mon tro? Sesongen for fotturer i fjellet er riktignok kort, men at snøen skulle ligge så lenge, hadde vi ikke trodd.

Etter litt resarch for hvor det muligens ville være mindre snø, falt valget på Smuksjøseter fjellstue ved Høvringen i Rondane. Det skulle virkelig vise seg å være et godt valg! Makan til god service og hyggelig betjening skal man lete lenge etter! Og beliggenheten var også ypperlig; kun få meter fra grensa til Rondane Nasjonalpark.

Da vi kom fram til Smuksjøseter fredag ettermiddag, benyttet vi sjansen til å gå en liten tur før middag. Været var virkelig godt og varmt og det var godt å få beveget seg litt etter en lang biltur, samtidig som vi fikk gjort oss litt kjent i området. Etter en times gåtur kunne vi skimte Peer Gynt hytta i det fjerne, men vi måtte dessverre snu for å rekke tilbake til middag.

Etter middagen planla vi morgendagens Fantastiske Turglede. Vi var alle sammen klare for en topptur, så derfor falt valget naturlig nok på den høyeste toppen i området, Bråkdalsbelgen 1915 moh.

Vi startet tidlig neste morgen etter en god frokost. Vi hadde håpet på godt vær, men at det skulle være shorts og t-skjorte-vær og 25 grader, hadde vi ikke kunnet forestille oss. Det lovet godt for en fantastisk dag i fjellet!

Vi fulgte stien på nordsiden av Solsidevassberget i retning Kjondalsbekken.

Vi hadde på forhånd lest at berggrunnen i Nasjonalparken er karrig og gir en fattig vegetasjon der lav og lyng dominerer. Vi ble straks oppmerksomme på disse teppene av lav i vegetasjonen rundt oss. I Rondane nasjonalpark er all vegetasjon fredet og det finnes 240 arter høye planter og over 300 sorter mose og lav i ulike farger.

Etter en snau time kom vi til Søre Kjondalsbekken. Her hoppet gutta så sprekt over bekken, mens vi jentene ikke tok sjansen på å plumpe uti så tidlig på turen. Vi fikk derfor et forfriskende fotbad, som var utrolig kaldt, men faktisk også ganske deilig etterpå.

Vi fulgte skiltingen mot Peer Gynt hytta. Den var ikke så lett å få øye på med en gang, da den er laget av stein og dermed går veldig i ett med naturen. Da vi kom nærmere kunne vi se at den bestod også av mange småhytter rundt omkring.

Men det som fasinerte oss mest akkurat der og da, var fossen som buldret nedover fjellsiden mellom oss og Peer Gynt hytta. Vi begynte å fundere på hvordan vi skulle komme oss over på den andre siden? Men så møtte vi på noen andre turgåere som kunne fortelle oss at de store vannmengdene i fossen nylig hadde revet med seg broen. På denne varme sommerdagen i fjellet var det ikke vanskelig å forstå at snøsmeltingen var på sitt største og at kreftene i vannmassene var enorme.

Vi fikk en ekstra omvei og noen utfordringer med å komme oss over noen elvestryk, men til slutt kom vi til broen opp mot Peer Gynt hytta hvor vi var klare for en matpause.

Peer Gynt hytta er en DNT hytte med servering og mulighet for overnatting. Denne dagen var hytta lukket og låst, men vi hadde med oss mye godt i sekken, så det var ingen fare med oss.

Jeg ble virkelig fasinert av roen på dette stedet. Tydeligvis hadde ikke fottursesongen i fjellet kommet skikkelig i gang enda, for det var jammen ikke mange folk å se. Egentlig var det bare deilig og vi nøt det alle fire.

Det var nå den virklige oppstigningen skulle begynne. Fra 1100 moh til målet på toppen av Bråkdalsbelgen 1915 moh. Vi kunne skimte toppen så vidt, noe snedekt, bak fjellrekken foran oss. (til venstre på bildet over)

Ved Tomasholet måtte vi alle sammen av med fjellstøvlene for å komme oss over elva. Det ble virkelig en kald fornøyelse, siden det her var nesten umulig å finne et smalt parti. Som belønning var prikkingen i bena etterpå, når varmen begynte å komme tilbake i føttene – en deilig følelse!

Selv om vi hadde kommet oss et stykke opp i høyden, kunne vi likevel også beundre de fine fjellblomstene.

Utsikten ble fantastisk etterhvert som vi jobbet oss oppover i høyden. Vi kunne nå se det snødekte Jotunheimen i det fjerne. Men det var fortsatt godt og varmt og egentlig helt utrolig at vi kunne gå i shorts så høyt oppe i fjellheimen.

Da vi kom opp til det første platået 1760 moh satte vi fra oss sekkene og mer eller mindre hoppet fra stein til stein opp til toppen. Utsikten her er det som gjør at jeg stadig drømmer om nye turer, suget i magen man får av bratte stup, her ned mot Verkilsdalsvatnet, gleden ved å bo i et så flott land, gjør at jeg allerede nå gleder meg til neste Fantastiske Turglede.

Vel tilbake ved Smuksjøseter fjellstue, etter 9 timer på tur, var det utrolig deilig og forfriskende med et isbad i Høvringsvatnet.

Bitihorn 1607 moh

Jeg har tilgode å fortelle om turen til Bitihorn i fjor sommer! Dette er en fin familietur i den sørøstre delen av Jotunheimen. Fjellet ligger på grensen mellom kommunene Vang og Øystre Slidre, i Oppland.

Turen opp til toppen av Bitihorn er en middels krevende topptur med fantastisk utsikt til Jotunheimen og store deler av Valdres. Den er anbefalt fra ca 6-7 år og stigningen er på ca 550 høydemeter. Beregn ca 2 timer til toppen.

For å komme til Bitihorn fulgte vi riksvei 51 fra Beitostølen forbi Båtskaret. Etter en stund fikk vi Bitihorn på venstre side. Fjellets formasjon er lett å kjenne igjen. Vi fortsatte i retning Bygdin, ca. 10 km. På venstre side av veien, ovenfor sameleiren var det en stor parkeringsplass hvor vi parkerte.

Bitihorn kan også nås fra fremsiden. Dette er et brattere og mer luftig alternativ, men litt kortere. Man må da parkere ved Båtskaret, ca. 8 km fra Beitostølen sentrum.

Selv om været ikke var det beste denne lørdagen i slutten av juni, var vi likevel 8 stykker klare for tur. Tåka lå tykk over fjelltoppen, men vi hadde et lite håp om at tåka skulle lette, så vi kunne nyte den storslåtte utsikten over Jotunheimen på toppen.

Vi fulgte den T-merkede stien, ca. 1 km innover i fjellheimen. Etter vinterens snødekke, var det fortsatt ganske vått og sølete på stien.

Etterhvert som vi beveget oss oppover i høyden, fikk vi et fint overblikk over det flotte Bygdinvannet!

Etter passering gjennom et reingjerde dreide stien til venstre mot toppen. (T-ruta fortsetter rett fram mot Yksendalsbu). Stien var tydelig uten spesielle vanskeligheter, men gikk etterhvert over til mer stein og ur.

Minstemann i turfølget var dessverre ikke denne dagen overbevist om at dette ville bli en Fantastisk Turglede, og det ble derfor bare 6 av oss som fullførte turen.

Rett før vi nådde toppen, var det faktisk ganske bratt. Pga snøen som lå igjen enkelte steder var det også ganske glatt, så det gjaldt å smyge seg rolig oppover for ikke å miste grepet.

På vei inn i tåka, begynte det å bli vanskelig å orientere seg. Vi møtte også på en gruppe utenlandske turister som tydeligvis ikke var kjent med de raske værskiftene i det norske fjell-landskapet. Med tynne sommersko og tynn genser er jeg usikker på om de ville oppleve en Fantastisk Turglede. Etter mange fjellturer har jeg heldigvis lært meg at lue, votter, fjellstøvler og vind-og regntette klær er et must, selv om det skulle være midt på sommeren.

På toppen av Bitihorn denne dagen, så vi rett og slett ingenting. Det ble en rask matbit i le av “hytta” før vi snek oss nedover igjen.

Ganske typisk var det at tåka skulle lette da vi hadde konmet oss et stykke nedover. Men da fikk vi jo likevel se litt mer av utsikten som var så flott.

Tilbake på parkeringsplassen, kikket vi opp på fjellet. Det kunne jo nesten se ut som om det kom røyk fra fjellet.

Turen til Bitihorn er nok en god turopplevelse å se tilbake på og anbefales til turglade familier!

En fin maidag på tur til Kråkesølvgruven på Nordre Spro på Nesodden

Vi er stadig på tur til fjell, skog og vann, men dessverre har det gått lang tid siden mitt forrige innlegg.

Det å oppdage nye tursteder har blitt en ny tradisjon med våre venner fra Oslo, og forhåpentligvis vil det også bidra til at jeg kan skrive om flere turideer her på bloggen.

Kunsten er å finne tid og rom for dagsturer i en travel hverdag, men jeg ser også fram til de litt lengre turene vi har planer om denne sommeren; tur til Falketind, Aurlandsdalen og Glittertind. Gleder meg til å kunne fortelle om disse turene senere i sommer/høst.

Denne dagsturen til Nordre Spro skulle vise seg å bli en Fantastisk turglede. Ut fra google oppdaget jeg at Nesodden virkelig har mange spennede tursteder å by på. Jeg ble straks nysgjerrig på gruven ved Nordre Spro og det var et perfekt møtested for oss fra Rygge og våre venner fra Oslo.

For å komme til gruven kjører man E6 og tar av mot Drøbak/Oslofjordtunnelen. Kjør deretter mot Fagerstrand, til høyre i første rundkjøring. Følg veien et stykke og ta av mot venstre, riksvei 157. Ta så av til Nordre Spro, ned til venstre på en smal grusvei. Veien går bratt nedover og det er en parkeringsplass ved bryggen på Nordre Spro på Nesoddens vestside.

Det er bare ca en kilometer å gå til gruven fra Nordre Spro brygge, så dette er en ypperlig tur for barnefamilier, uten barnevogn vel å merke. Fra brygga gikk vi nordover langs sjøen, på en smal grusvei og etterhvert delvis merket sti. Der grusveien slutter holder man mot venstre langs vannet ved svabergene. Det var flere turglade familier på vei til gruven denne flotte maidagen.Tydeligvis et populært turmål!

Om ikke lenge så vi gruveinngangen og bålplassene som er laget utenfor. Både barna og vi voksne var nysgjerrige på gruven, så vi var ikke sene om å smyge oss innover.

Selve gruven er en trang gang som går ca 30 meter innover i fjellet og ender i en mektig “hall”. Her har taket falt sammen, så midt i hovedhulen kunne vi se opp på himmelen. Lyset som faller fra himmelen, gjør stemningen spesiell. Dette var virkelig et spennende sted som gav mange inntrykk. Kråkesølv glitret og lyste i veggene, lufta var fuktig og rå, og man kunne høre vann dryppe. Det var ganske mørkt og vått enkelte steder inne i hula, så det anbefales å ha med hodelykt og gore tex sko eller støvler.

Vi oppdaget små spennende vann flere steder inne i hulen og det var mange interesante fotomotiv! Vær oppmerksom på at det også kan være glatt enkelte steder.

Til venstre inne i hulen, gikk vi nedover mot en trang, liten gang. Her måtte vi bruke lykt og helt i enden, før vi kom ut i friluft, måtte vi krype og kravle litt!

Ute av hulen kunne vi nyte utsikten mot Oslofjorden med et yrende båtliv denne solrike maidagen!

I vannkanten utenfor gruvene var det en flott liten “sydenstrand” med mange forskjellige typer stein. Her kan man faktisk finne vakre krystaller som er gjemt inne i andre steiner.

På denne flotte stranden var det også fine bademuligheter og barna ble fristet til årets første bad. Riktignok temmelig kaldt, men vannet var friskt og klart.

Vær oppmerksom på at bølgene fra de store båtene som passerer, slår langt opp på svaberget ved stranden! Det resulterte i et lite tørkeprosjekt for vår del, men hva gjør vel det, når solen varmet som aldri før denne våren.

Det er satt ut griller/laget bålplasser flere steder utenfor gruven, og det smaker alltid godt med pølser på tur, også denne dagen! Vi ble sittende i flere timer og nyte utsikten, og det var godt å kjenne hvordan solen varmet!

Etter mat, var det tur for en liten oppdagelsesferd for barna! Mange spennende kriker og kroker på svabergene skulle utforskes før vi avsluttet dagen med pannekakesteking på stranden!

Turen til Kråkesølvgruven er virkelig å anbefale – en Fantastisk turglede for små og store!

Feltspatgruvene i Råde

Feltspatgruvene i Råde er et lokalt og spennedene tursted som jeg anbefaler – virkelig verdt et besøk. Jeg hadde hørt om stedet via Moss Avis sine nettsider og ble straks nysgjerrig på turmålet som er anbefalt for små og store…

Gruvene i Råde var i drift fra rundt 1880 til starten av 1900-tallet. Feltspat tilhører den viktigste bergartsdannende gruppen av mineraler og utgjør inntil 60 % av jordskorpen, og er dermed det vanligste mineralet i jordskorpa. Både kalifeltspat og natronfeltspat utgjør en viktig del av mineralblandinger som brukes til framstilling av forskjellige typer glass, porselen, keramikk, glasur og emalje. Dessuten brukes feltspat som slipemiddel og fyllmasse i maling, sparkel og plast.

Fra Moss kjører du E6 til Missingmyr, og følger derfra fylkesvei 282 mot Svinndal. Etter et lite stykke på denne veien, tar man inn til høyre på 363 Trøskeveien (skiltet). Vi parkerte i veikanten der jordene slutter, rett ved Kleiva/Engen, som ligger like ved Slangsvoll i Råde, ikke langt fra kommunegrensen mot Sarpsborg. Alternativ rute til gruvene er fra Solli via Isebakktjern.

Selve stien kan være noe vanskelig å finne, men begynner på høyre side av veien ved et hvitt ubebodd hus. Vi følte at vi gikk i “hagen til folk,” men da vi hadde passert huset oppdaget vi stien mellom trærne. Herfra var stien tydelig helt fram til målet; merket som 2 på kartet.

Stien går gjennom lett skogsterreng, med mindre nivåforskjeller, og etter ca 15-20 minutters gange, der stien krysser bekken, kan man til venstre se restene av en gammel kvernstein/møllestein.

Stien fortsetter videre langs bekken, og i lysningen ser man en grus-sti som tar bratt opp til venstre. Vi er da fremme ved målet. Turen tar ca 30 minutter hver vei.

Det er faktisk også mulig å overnatte inne i hula for de som ønsker det. Hula har to store åpninger og det finnes en fin bålplass på stedet. Fra toppen av gruvefjellet (rett over hulene), er det noe utsikt over Råde-landskapet. For å komme seg opp dit, kreves noe klatring!

Hula er godt skjermet for vær og vind og kan med fordel besøkes til tross for ruskete vær.

Med bålbrenning og mye godt i sekken skulle dette også bli en Fantastisk Turglede!

Fra Gjendebu over Bukkelægeret til Memurubu

Etter mange timer på tur til Store Knutsholstind dagen før, kjentes stølheten godt i både lår og legger søndags morgen. Men lysten til å få gått en ny tur, var likevel absolutt tilstede.

Dagens turmål var turen fra Gjendebu over Bukkelægeret til Memurubu og deretter ta Gjendebåten tilbake til Gjendesheim. Det er mulig å sende bagasjen med Gjendebåten, så vi pakket kun dagstursekkene og sendte resten med båten til Memurubu.

Bukkelægeret ligger på den T-merkede stien mellom Gjendebu og Memurubu i Midt-Jotunheimen, og har en bratt stigning fra Gjendebu på ca 500 høydemeter opp til platået på Memurutunga. Fra Memurutunga går turen videre over Sjugurdtinden og ned til Memerubu. Turen er på mange måter mer spektakulær enn Besseggen. Her er det mindre folk, og utfordringene er større. På de bratteste partiene er det sikret med kjetting og wire som det går an å holde seg i. Man har hele veien praktfull utsikt over vestenden av Gjende og fjellene på sørsiden. Bukkelægeret er også kjent for sin rike flora. Turen over fjellet er beregnet til 4-5timer.

Forbi rutebåtkaia fulgte vi stien langs Gjendevannet mot Bukkelægeret og Memurubu. Lite ante vi da, at dette skulle bli en drømmetur i fantastiske omgivelser.

Etter en stunds traving i lett skogsterreng, begynte vi på den bratte stigningen opp det legendariske Bukkelægeret og vi ble straks oppmerksomme på de flotte høstfargene i naturen rundt oss.

Stigningen var bratt, krevende og ga, etterhvert som vi kom oss mer og mer opp i høyden, en luftig opplevelse. Tidvis var stigningen så bratt at kjettingene i fjellsiden var god å ha.

Utsikten ned mot Gjendevannet og Gjendebu var virkelig ubeskrivelig. Grønnfargen viser at Gjendevannet er et brevann. Små partikler fra breer holder seg flytende og skaper en lysbrytning, som særlig i solskinn gir en sterk blågrønn farge. Mens vi stod der et øyeblikk og sugde til oss utsikten, kom Gjendebåten kjørende innover mot Gjendebu.

Etter et par timers gange begynte vi å nærme oss toppen av Bukkelægeret ca 1500 moh. Det var tid for en liten pause og en matbit. Synd var det at tåka og skyene lå tett og sperret utsikten mot Svartdalen og fjellene i sør. Utsikten mot Gjendebu og Gjendevannet var derimot ikke mindre sjarmerende fra dette suverene utsiktspunktet.

Vi fulgte de røde T’ene videre mot Memurubu forbi Langtjønne, Grunnevatnet og Sjugurdtindtjønne, mulige fiskevann for de som ønsker det. Fargene i omgivelsene var med på å gjøre dette til nok en Fantastisk Turglede.

Da vi nærmet oss Sjugurdtinden kunne vi skimte Memurubu langt der nede. Det hadde begynt å regne, og vi kunne nå merke at høsten var i anmarsj.

Plutselig oppdaget jeg et fantastisk fotomotiv!

Så var vi klare for nedstigningen mot Memurubu, heldigvis i tide til å rekke båten til Gjendesheim.

Utsikten mot Memurudalen var også verdt et fotostopp.

Vel nede ved Memurubu, var jeg ganske mør i beina, men utrolig fornøyd og takknemlig for de flotte opplevelsene naturen hadde gitt meg denne unike helgen i magiske Jotunheimen.

Store Knutsholstind 2341 moh

Etter en god og næringsrik frokost på Gjendebu, og ferdig pakket sekk, var vi klare for avmarsj til Store Knutsholstind. Været var perfekt og det lovet virkelig godt for en Fantastisk Turglede med utsikt!

Knutsholstinden, også kalt Store Knutsholstinden, er det høyeste fjellet sør-øst i Jotunheimen og er nr 14 i rekka av Norges høyeste fjell. Store Knutsholstind er selve majesteten i Gjendealpane, der toppen er spiss og utsikten på klare dager er usedvanlig god.

Fjellet ligger på en høy rygg mellom Knutsholet mot øst og Svartdalen mot vest. Fra Svartdalen ruver toppen som en symmetrisk kjegle i Gjendealpene. Mot Knutsholet er tinden alpin, med store hengebreer.

Det går en bratt og delvis varda sti fra Svartdalen og opp. Enkelte går turen uten fører, men det er lett å miste stien om en ikke er kjent.

Etter avmarsj fra Gjendebu, fulgte vi den godt merkede stien mot Torfinnsbu over en hengebru og inn i en eventyrlig fjellbjørk-skog.

Ute av skogen, begynte vi på den bratte stigningen på kanten av dalsøkket mellom de to fjellene. Se bildet under.

Utsikten tilbake mot Gjendebu var utrolig flott, med det irrgrønne Gjendevannet og de begynnende høstfargene i landskapet.

Vel oppe på toppen av første stigning, måtte vi ha en liten pust i bakken.

Jeg var utrolig glad for at vi hadde gått til innkjøp av vandrestaver. Jeg merket med en gang at belastningen straks ble mer jevnt fordelt, og med mange timers gange foran oss, måtte det jo udelt være positivt. Det streifet oss at vi kanskje ble betegnet som “gamlinger” med disse stavene, men så lenge gevinsten var positiv, lot vi det bare streife forbi!

Vi fulgte bekken innover Svartdalen. Etter hvert begynte Store Knutsholstind å vise seg, med en liten bre mot nord. Vi passerte også Svartdalspiggene og Mesmogtinden liggende på vår høyre side.

Omtrent midt på det første, vesle vannet, i en liten bekkedal før vi kom til de grove morenene, lå det en stor stein med en liten varde på. Vi tok av stien mot venstre og fulgte den beskjedne vardingen og en og annen gammel rød T oppover. Da vi kikket opp mot toppen, kunne vi nesten ikke tro at det var mulig å komme seg til topps. Men så hadde vi jo også lest at før i tiden trodde man at dette fjellet var uoppnåelig.

Vi ble fasinert av kontrastene i landskapet; blåklokkene på marken og isbreen oppe i fjellsiden mellom Svartdalspiggen og Mesmogtinden. Høsten hadde foreløpig ikke tatt knekken på de blå-blåe blåklokkene!

Om vi hadde tenkt at stigningen etter bjørkeskogen og opp til starten på Svartdalen var bratt, så var det ingenting mot den stigningen vi nå møtte. Vi måtte holde tunga rett i munnen for å klare å følge den beskjedne vardingen. Den var jammen ikke lett å få øye på oppover, og et lite feilskjær, så var vi straks på "villspor."

Halvveis opp i steinura, var det tid for en liten matpause og påfylling av ny energi. Utsikten oppe i fjellsiden var fabelaktig. Vi oppdaget straks den spesielle utformingen på fjellet som vi muligens mente kunne være Kyrkja, en fjelltopp som jeg også har planer om å komme meg til topps på en gang. Se bilde under, toppen nest mot venstre.

Litt høyere opp mot toppen, oppdaget jeg til min store glede at vi kunne se Bygdinvannet. Da vi planla turen til Store Knutsholstind, hadde jeg nemlig hatt et håp om å faktisk kunne se både Bygdinvannet og Gjendevannet fra toppen, og nå så det ut til at ønsket mitt skulle gå i oppfyllelse.

Siste delen opp til toppen var en temmelig luftig opplevelse. Jeg kunne kjenne suget i magen og gledet meg virkelig til å kunne nyte utsikten på toppen!

Synet som møtte oss på toppen var en 360 graders utsikt jeg bare kunne ha drømt om. Fantastiske fjelltopper så langt øyet kunne se. Gleden over endelig å kunne nyte fantastisk utsikt på toppen av en fjelltopp var overveldende. Jeg kunne virkelig ikke se meg mett. Vi kunne til og med skimte Gjendebåten langt der nede på Gjendevannet.

Stupet ned mot breen Knutsholet var også enorm.

Tiden begynte å fly avsted, og det var klart for å komme seg nedover igjen. Nå gjaldt det virkelig å være forsiktig, for den luftige følelsen er mye større på vei ned enn opp.

Smått om senn var vi igjen nede i Svartdalen og jeg må innrømme at jeg begynte å tenke på hvor godt det ville smake med en deilig middag på Gjendebu denne kvelden. Belastningen på ben og knær begynte nemlig å merkes.

På vei ned var vi ganske enige om at dette måtte være en av favoritt-turene våre, en tur som vi absolutt kan anbefale dersom man ikke er høyderedd, vel å merke.

Etter 9,5 timer på tur, var vi igjen tilbake på Gjendebu og klare for middag! For en Fantastisk Turglede-dag!

En fantastisk helg på Gjendebu; midt i Jotunheimens nasjonalpark!

Turisthytta på Gjendebu er den eldste hytta til Den Norske Turistforening, bygget i 1871. Gjendebu står på en gammel setertomt og har fremdeles mye av særpreget fra tida da det var seterdrift der. Hytta ligger 995 meter over havet, i vestenden av Gjende, altså midt i Jotunheimen, så langt inn i fjellet som du kan komme. Det er mulig å komme seg dit fra flere utgangspunkt, ved å følge Turistforeningens stier, eller man kan ta båten inn fra Gjendesheim ved Besseggen.

En helg på fjellet hadde vi sett fram til lenge og vi var overbevist om at Gjendebu var et godt utgangspunkt for Fantastiske Turgleder denne helgen!

Vi tok Gjendebåten inn til Gjendebu fredag kveld, og var spente på om været denne helgen, ville bli så bra som det var meldt. Lengselen etter å nå en fjelltopp uten tåke og regn hadde begynt å melde seg. Mørke skyer ruvet innover i landskapet, men da vi kom fram til Gjendebu etter ca 40 min med båt, kom kveldssola til syne. Utsikten fra rommet var dermed upåklagelig!

Vi fikk innlosjert oss på rommet, og så var det tid for en liten rusletur for å utforske området før middagen. Gjendebu er en betjent turisthytte i høysesongen, hvor man kan bestille frokost/niste og middag på oppholdet. Vi så virkelig fram til en tre retters middag etter en lang dag på reisefot.

Vi oppdaget raskt at Gjendebu er et fantastisk sted for ro, stillhet og naturopplevelser! Utsikten mot det flotte Gjendevannet, alle fjellene omkring og sauene og kuene som beitet fredelig på området gjorde inntrykk på oss begge.

Området rundt Gjendebu inneholder et vell av fiskevann, breeer og tinder. Mulighet for fiske er også stor, blant annet i Gjendevannet, på Grisletjønnane, i Langvatnet og Storåi, og i de mange småvannene på Memurutunga. Dagsturer til 2000-meterstopper er det mange av, men den enkleste er Svartdalspiggen. Knutsholstind og Semmeltind er også greie dagsturer som kan gi luftige opplevelser. De mest populære dagsturene fra Gjendebu er;

Gjendetunga, 2-4 timer (se bilde under)

Bukkelægret, 2-4 timer

Svartdalspiggen, ca 5 timer

Vi hadde så godt som bestemt oss for morgendagens turmål, og etter å ha snakket med Gjendebu’s betjening var vi overbevist om at Store Knutsholstind var et perfekt valg!

Middagen på turisthyttene er alltid hyggelige. Pådekket langbord, innbyr til sosial prat om det de fleste på disse hyttene er opptatt av; Fantastiske turgleder!

Så var det tid for opplading og en god natts søvn før morgendagens fysiske anstrengelser.

Veslesmeden 2015moh

Denne sommeren har vært fantastisk, med mange gode opplevelser. Sommer-Norge har virkelig vist seg fra sitt beste og muligheten til å kunne nyte flott utsikt på noen av Norges fjelltopper, har så absolutt vært tilstede. Men, denne sommeren har vi hatt andre planer og hungeren etter å komme seg til fjells har nå meldt seg. Da passer det bra å kunne mimre tilbake til turen til Veslesmeden i Rondane siste helgen i juni.

Etter et “mislykket” forsøk på å komme oss til topps på Rondeslottet, var vi virkelig tent på å komme oss opp på en 2000 meterstopp. Været var også noe ustabilt denne dagen, så vi bestemte oss for Veslesmeden 2015moh, den laveste toppen i Rondane! Vi tenkte at sjansen for å komme seg til topps, til tross for tåke og ruskevær, var større, dersom fjellet var noe lavere.

For Veslesmeden er riktignok ikke blant de høyeste toppene i Rondane, men kan allikevel gi et fantastiske utsyn mot Rondslottmassivet, med Rondslottet, Vinjeronden og Storronden som ruver i terrenget. På dager med klarvær kan man også se til Jotunheimen.

Etter å ha tilbakelagt strekningen fra Spranget til Rondvassbu, var vi klare for å begynne på den merkede ruten fra Rondvassbu mot Dørålseter via Rondhalsen. Været så ikke ut til å bli så verst og utsikten mot Rondvassbu, da vi hadde kommet oss litt opp i høyden, var fantastisk. Blikkstille vann og vakker natur.

Fra Rondvassbu gikk det jevnt oppover mot Rondhalsen fram til stiskille til Veslesmeden. Her startet vi på den virkelige stigningen og vi kunne raskt kjenne svetten sile på ryggen. Naturen endret seg betraktelig; det ble stadig mer storblokket ur og mindre frodig.

Ruta var godt merket med turistforeningens røde T’er og vi fulgte disse over ryggen opp mot nordvest. Vi hadde lest på forhånd at den storslåtte utsikten får du først når du er kommet opp på toppen, men er vel verdt turen.

Da vi kunne skimte den sukkertoppformede toppen av Veslesmeden gjennom tåka, var det bare å innse at vi dessverre ikke skulle få nyte noen flott utsikt på toppen denne dagen. Men vi fikk oppleve gleden ved faktisk å komme oss til topps, som faktisk er en Fantastisk Turglede i seg selv.

Været på toppen endret seg raskt, fra helt vindstille, til plutselig vind og kraftig haglbyger. Nok en påminnelse på at man skal ha respekt for vær og vind i fjellet.

Toppen på Veslesmeden er ganske luftig. Ned mot Smedbotn var det et stup på 500 høydemeter som selvfølgelig måtte besiktiges.

Vel fremme på toppen av Veslesmeden kan man som en forlengelse av turen følge eggen fra Veslesmeden vestover mot Storsmeden. Denne traversen er en krevende tur uten merking med luftige partier og klyving, spesielt fra skaret og ved stigningen opp mot Storsmeden. En fin tur om man har litt fjellerfaring, men bør kun gåes i fint vær med god sikt, da det er mye løs stein på stigningen opp mot Storsmeden.

Vi derimot hadde planer om retur samme vei som vi kom opp, så etter at en liten matbit var blitt fortært, begynte vi på nedstigningen.

Vi ble slått av hvor grå naturen rundt oss var. Enkelte steder assosierte faktisk til en gravplass eller en krigssone. Vi begynte å lengte til Jotunheimens frodige fjell og vidder, men tenkte på mannen som åt gråstein i eventyret om Espen Askeladd, han ville nok likt seg godt i dette terrenget.

Veien tilbake til Rondvassbu og etterhvert Spranget føltes lang og tung. Det tar på for bena å gå timesvis i stein og ur. Anskaffelse av staver for å avlaste, er helt klart en nyttig investering til neste tur.

Etter 7,5 timer på tur var vi ganske enige om at hadde vi vært like glade i gråstein som han i eventyret om Espen Askeladd og de gode hjelperne, så hadde vi nok latt oss facinere av fjellmassivet, men siden jeg ikke er det, vil jeg nok si at Jotunheimen ligger mitt hjerte nærmest!