Bjørnåsen på Jeløya.

Bjørnåsen ligger på Jeløya i Moss. Man kjører mot Nes og holder mot høyre til Skallerød gård. Et lite stykke forbi gården, kommer man til en liten parkeringsplass. Deretter et lite stykke bortenfor, går det en sti opp mot venstre ved noen hytter.

Turen til Bjørnåsen er en fin skogstur for barnefamilier, akkurat passe lang; ca 3km, og akkurat passe bratt! Vi brukte bare 1/2 time til toppen!

Starten på stien kan være litt vanskelig å oppdage, men det er en god og tydelig sti hele veien. Vi fulgte stien nordover. Når stien delte seg, tok vi stien til høyre og fulgte denne til den skrånet i en naturlig bue mot venstre.

Det var stille og rolig i skogen denne lørdagen… Ikke mange fugler var det å høre heller…

Nede på bakken var stien enkelte steder helt dekket av høstløvet, mens kikket vi opp, hadde mange av trærne nesten ikke blader igjen og den blå himmelen der oppe ga et fantastisk lys ned i skogen!

Vi fulgte stien videre oppover/mot vest og etter hvert kom vi til en lysning hvor det ligger en stor stein.

Det høyeste punktet på Bjørnåsen er 138 moh. Her kunne vi nyte den flotte utsikten over fjorden i strålende solskinn! Og vi kunne blant annet se over til Vestfold, Gullholmen, Nes og mot Ramberg. På toppen er det en flott plass å raste på og vi tok en liten matbit mens vi nøt solen og utsikten!

På Bjørnåsen er det også et gammelt utsiktstårn, men dette var det dessverre ikke mulig å klatre i. På denne flotte høstdagen, hadde det nemlig vært mulig å se til fem fylker, Vestfold, Østfold, Telemark, Oppland og Buskerud. Dette ble vi fortalt av en turgåer vi møtte på. Vi får håpe at tårnet blir bygget opp på nytt en gang!

Turen til Bjørnåsen var en Fantastisk Turglede for liten og stor!

Søndagstur til Fugleleiken utsiktstårn i Råde.

Turen til Fugleleiken er en fin famlietur i lett skogsterreng opp til et flott utsiktstårn.

Vi tok av mot Lundebygata ved Karlshus kirke og fulgte skiltingen til Fugleleiken utsiktstårn.

Det er to stier opp til toppen, rød og blå løype. Den blå løypa går i lett terreng fra parkeringen og går på traktorvei nesten helt opp; 1,3 km. Her er det litt ulendt terreng, men faktisk også mulig for de med barnevogn å komme opp til toppen.

Den røde stien derimot, er litt lenger med sine 2,7 km og er ikke egnet for barnevogn.

Vi valgte den blå og korteste turen denne søndagen og vår glade turgutt var klar for å prøve ut bruk av kart og kompass.

Vi oppdaget raskt all den grønne fine mosen rundt oss. Høsten hadde altså ikke kommet for fullt i denne skogen!

Et lite stykke oppover ble vi fascinert av kontrastene i naturen. Da vi snudde oss og kikket bakover, var naturen grønn og frodig, mens naturen foran oss var mer og mer grå.

Men noen grønne moseflekker fantes alikevel fortsatt!

Og noen søte, gode blåbær i ny og ne…

På jakt etter skogens hemmeligheter, kunne vi ikke unngå å oppdage disse fine “sopphattene.”

Kompass-sjefen måtte også sikre at vi gikk i riktig retning.

Etter en stund begynte landskapet å åpne seg og vi kunne se rett opp på tårnet. Herfra er det god utsikt over distriktet, og det er en stor og åpent fjell-landskap der tårnet står. Det er også satt opp benker og en bålpanne man kan fyre opp til pølsegrilling, slik planen vår var på denne turen.

Litt pølsepinneprosjekter må til, selv om det strengt tatt ikke var nødvendig.

Det smakte godt med nygrillede pølser på tur!

Med mette mager måtte vi prøve tennstikkeren. Det skulle vise seg å ikke være så lett, til tross for masse småflis og litt papir. Men med litt tålmodighet, fikk vi det til til slutt og det ble et bitte lite bål.

Vi tok en tur opp i tårnet før vi begynte å gå hjemover samme vei som vi hadde kommet. Utsikten fra tårnet var upåklagelig!

På vei nedover viste det seg likevel at høsten hadde sneket seg inn i skogen.

Borte ved parkeringen så vi skiltet med den røde løypa og tenkte at denne veien må vi prøve neste gang. En fin rundtur som vil passe for både små og store!

Rafting – også en Fantastisk, men en litt annen type Turglede!

En dag midt i juli, skulle vise seg å bli en morsom og spennende dag for familien Lyby. Vi hadde bestilt overnatting og familierafting på Trollaktiv ved Evje!

Siden det var midt i fellesferien og rafting er en populær aktivitet, hadde vi bestilt god tid i forveien.

Vi fikk dessverre ikke mulighet til å ta bilder under selve raftingturen, da dette virkelig er en våt opplevelse.

Vi ankom Trollaktiv dagen før. Her har man et stort utvalg aktiviteter, alt fra rafting, bike park, paintball, klatring, bever og elgsafari m.m

Vi var mest spente på vannføringen i elva og tok raskt turen bort for å sjekke…

Vi fikk øye på et par karer som lekte seg med elvepadling og etterhvert kom også flere raftingbåter nedover elva. Vi kjente kriblingen i magen og gledet oss til morgendagen!

Det var godt og varmt og en fantastisk sommerdag. Vi tilbrakte derfor resten av dagen ved elva med grilling og kos og flere avkjølende bad!

Kl 12 dagen etter møtte vi vår instruktør som skulle føre oss, forhåpentligvis trygt nedover elva. Vi fikk utdelt hjelmer og våtdrakter og ble fraktet i buss et stykke oppover mot Bygelandsfjorden.

Her fikk vi nøye instruksjoner ift sikkerhet, padleteknikker etc og det var lagt opp til lek, bading og moro!

Vi ble også oppfordret til å hoppe ut i elva, for å få følelsen av hvordan det ville være å flyte nedover elva om noen skulle falle ut av båten under raftingen.

Så var vi alle sammen, både små og store klare for ferden nedover!

Spenningen var til å ta og føle på idet vi satte utfor. Vi fulgte lydig instruksjonene fra instruktøren når han ropte: “Alle bakover, alle framover eller alle ned!” Vi padlet i vei det vi orket!

Vi fikk virkelig oppleve kreftene i vannføringen og vannspruten stod i de to strykene! Her gjaldt det å holde seg godt fast!

Siden strekningen ikke var så lang, lekte vi oss i ett av strykene og fikk kjenne på trommeleffekten! Dette var skikkelig moro!

Vel nede ved stoppestedet, der elven slaket ut, var alle fortsatt inntakt i båten! Vi kunne så absolutt konstatere at dette hadde vært et kick for hele familien Lyby!

Og barna fikk sin diplom for vel gjennomført familierafting!

Rallarvegen

Rallarvegen mellom Haugastøl og Myrdal/Flåm er nok en av de mest populære sykkelturene i den norske fjellheimen. Årlig tar ca 20 000 syklister turen gjennom det fantastiske fjellandskapet i Skarvheimen, som ligger i overgangen mellom Østlandet og Vestlandet.

Turen går fra Haugastøl til Finsehytta, videre mot Hallingskeid og avsluttes ved Myrdal/Flåm. Man følger anleggsveien som ble laget da Bergensbanen ble anlagt rundt forrige århundreskifte. Her er det mye flott høyfjellsnatur og terrenget skifter mellom østlandsfjell og bratte vestlandsdaler. Mot nord ruver Hallingskarvet med sine 1900 meter og i sør ligger Hardangerjøkulen med blåis og bresprekker.

De fleste starter fra Haugastøl, men det er mulig å starte på Geilo eller Ustaoset også. Om man vil ta en kortere og lettere variant kan man starte på Finse og avslutte på Myrdal. Ofte ligger snøen på de høyeste partiene helt ut i juli. Om man skal sykle før dette, kan det hende man må dele opp turen fra Haugastøl til Finse og fra Hallingskeid til Flåm, med en togtur imellom.

Vi ankom Haugastøl høyfjellsstue sent fredag kveld, siste helgen i august. Vi hadde lest at det beste tidspunktet å sykle denne distansen på var juli, august eller september. Da vi kom fram til Haugastøl, ble vi møtt av et hyggelig personale og en virkelig fantastisk tre retters middag. Jeg gledet meg til en skikkelig Fantastisk Turglede-helg!

Vi hadde bestilt sykkelpakke som inkluderte to overnattinger, helpensjon, leiesykkel og togbilletter. Jeg derimot, hadde valgt å ta med min egen sykkel.

Vi stod opp tidlig lørdag morgen, inntok frokost og fylte opp sekken med rikelig med mat og drikke. Vi ble anbefalt å leie sykkelvesker, istedenfor sekk på ryggen, og dette skulle det vise seg at vi ble veldige takknemlige for gjennom turen.

Som tidligere beskrevet er det mulig å sykle deler av strekningen, alt etter hva man ønsker. En del av gjestene på hotellet valgte å starte turen med togtur til Finse for deretter å sykle til Myrdal.

Etter tips og råd fra de lokale med hensyn til tidsberegning, bestemte vi oss for å sykle hele distansen, altså fra Haugastøl til Flåm. En distanse på 8,2 mil. Spørsmålet var om vi ville rekke toget tilbake fra Flåm kl 17.30, noe vi var litt spente på gjennom hele turen.

Temmelig nøyaktig kl 9.00 var vi klare for avgang fra Haugastøl som ligger 1000 moh. Første delen av turen syklet vi i lett skogsterreng før vi ganske raskt begynte på stigningen mot Finse; en stigning på 222 høydemeter.

Underveis ble vi fascinert av den mektige naturen og de mange flotte broene. Vi passerte Storurdivatnet og Storurdi vokterbolig som ligger 1150 moh. Ved tunnelen Gråskallen tok vi en liten pause og vi lot oss imponere ved å tenke på hvilket arbeid rallarene hadde lagt ned på denne strekningen.

Da vi ankom Finse hadde vi tilbakelagt en distanse på 27 km. Det var rimelig folksomt ved Finse stasjon, så det ble kun et kort stopp her, før vi startet på neste etappe; 21km mot Hallingskeid.

Vi syklet videre vestover fra Finse. Tydeligvis startet flesteparten av syklistene her, så det ble noe tett trengsel i starten, men det jevnet seg heldigvis ut etterhvert.

Selv om vi ikke tok oss tid til de gode, lange pausene, fokuserte vi likevel på å nyte den flotte naturen rundt oss! Vi lot oss imponere av de mektige fjellene ved Hardangerjøkulen i vest som troner høyt med sin enorme isbre.

Vi kunne bare tenke oss hvordan menneskene, som hadde jobbet i dette værutsatte området for å holde jernbanen mellom Bergen og Oslo åpen, hadde levd. Vi syklet videre forbi vokterboligene i Sandå, Slirå, Fagernut, og Grjotrust. Fagernut som ligger 1310 moh er den høystliggende vokterboligen i Norge. Her bodde det banevoktere fra 1904 til 1964.

Vi passerte Fagervatn 1343 moh som er det høyestliggende punktet på turen. Det ble et kort stopp her, før vi tråkket videre mot Hallingskeid og deretter videre mot Vatnahalsen 17 km.

Nedover dalen fra Hallingskeid mot Myrdal kunne vi se hvordan jernbanelinjen ligger nesten som en hylle i den bratte fjellsiden. Vi tenkte på rallarene som hadde bygget denne jernbanen og hvilke utfordringer de måtte ha stått overfor. Enkelte steder var veien så smal og uten sikring, at det gjaldt å være ekstra varsom på dette partiet.

Fra Vatnahalsen snirkler Rallarvegen seg i 21 krappe hårnålssvinger fra Kårdal som er øverste gården i Flåmsdalen og ned i retning Flåm. Disse hårnålssvingene var rimelig bratte med mye løs grus, og veien var til tider veldig smal, så her gjaldt det å holde lav fart. Enkelte steder måtte vi gå av og trille sykkelen i perioder.

Fra Kårdal fortsatte veien gjennom den frodige Flåmsdalen, forbi Berekvam og Dalsbotten. På vegen fra Dalsbotten og nedover mot Hårreina kan man se den mektige Rjoandefossen på venstre side.

Vi tok en siste pause før vi startet på den morsomme nedkjøringen ned Flåmsdalen. Dette var en strekning på 17 km som vi usjet avgårde omtrent bare nedover. Det var godt å la bena få litt hvile etter alle motbakkene!

Vel nede i Flåm etter ca 7,5 timer på sykkelsetet, var vi ganske så møre i baken, men veldig fornøyd med egen innsats og at vi faktisk hadde godt med tid til toget skulle gå tilbake til Haugastøl.

Så var det bare å levere syklene, som skulle transporteres tilbake til Haugastøl, før vi var klare for å gå ombord på Flåmsbanen.

Turen med Flåmsbanen er en utrolig 20 kilometer lang togreise altså mellom Flåm innerst i Aurlandsfjorden til høyfjellstasjonen Myrdal 866 meter over havet.

Omtrent halvveis stoppet toget ved den kjente Kjosfossen. Her fikk vi mulighet til å gå ut av toget for å nyte synet og lytte til “huldre-“musikk!

På høyfjellsstasjonen Myrdal, 865 moh, møtes Flåmsbana og Bergensbana, hvor man kan ta toget videre  mot Oslo eller Bergen. Her måtte vi altså bytte tog, for videre reise tilbake til Haugastøl, hvor vi igjen kunne nyte en bedre middag og snakke om alt vi hadde opplevd på denne flotte turen!

Bukkehåmåren 1910 moh

Lørdag 7.sept la vi ut på muligens vår siste topptur i fjellet før vinteren setter inn! Målet denne gangen var en rundtur over Bukkehåmåren og Høgdebrotet som ligger i Vågå kommune i Oppland. Dette er en rundtur som er variert og flott og som byr på noen utfordringer i terrenget. I tillegg til to topper over 2000 meter, får man også med seg Bukkehåmåren som har en utrolig flott utsikt mot Gjendevannet. Her kan man også få litt kiling i magen om man titter utfor kanten.

Siden mesteparten av denne turen ville gå på umerket sti, hadde vi denne gangen tatt med oss kart og kompass. Været kan skifte raskt i fjellet, da er det viktig med navigasjonsutstyr.

Turen er beregnet til 9 timer og er anbefalt for voksne/fjellsportinteressrte med vanskelighetsgrad ekspert, så vi måtte tidlig opp denne dagen for å få god tid.

Fra parkeringen ved Vargebakkan fulgte vi en tydelig umerket sti (tidligere DNT-sti) over broen ved Varga. Vi gikk deretter forbi enden på Knutshøryggen og ned til Leirungsåe, hvor det er en helårsbro. Like etter broa forlot vi hovedstien og tok til høyre.

Knutshøe

Vi fulgte stien nedover langs elva ca. 1 km før vi prøvde å følge det utydelige tråkket oppover mot Semmellægret. Her bød det på noen utfordringer og vi ble gående et stykke i krattskog, før vi krysset elva og kom inn på en ganske tydelig sti langs Bukkehåmårbekken.

Selv om været ikke var så bra som vi hadde håpet, var det likevel en flott høstdag og vi måtte flere ganger stoppe og nyte de flotte høstfargene!

Utsikten innover dalen var også utrolig flott.

For å være helt sikre på at vi fulgte riktig retning opp mot toppen, tok vi fram kartet og kompasset av og til. Vi fulgte dalen rett nedenfor Bukkehåmårtjønne og fulgte noe varding opp ryggen fra øst-sørøst til Bukkehåmåren.

Stigningen var rimelig bratt enkelte steder og klatring måtte til.

Stadig vekk møtte vi på noen småmus og ganske så mange lemen. De pilte avgårde under steiner og småbusker da de oppdaget oss. Og jeg er litt usikker på hvem som skvatt mest:-)

Rett før toppen var det flere luftige punkt med flott utsikt mot Øvre Leirungen, samt Gjendevannet mot Besseggen og Besshøe.

Til tross for mye tåke som kom sigende inn fra sør, fikk vi likevel et lite glimt av denne flotte utsikten.

Siden jeg tidligere også har gått Besseggen, var det gøy å oppdage at vi ikke bare så Gjendevannet langt der nede, men faktisk også Bessvatnet høyt oppe i det fjerne!

Siste stykket opp mot toppen av Bukkehåmåren, oppdaget vi også Gjendebåten så vidt mellom tåkeskyene!

Etter nøyaktig fire timer nådde vi toppen av Bukkehåmåren 1910 moh!

På toppen ble det en god og lang matpause mens vi ventet og håpet så inderlig på at tåken skulle forsvinne, så vi kunne nyte utsikten mot Gjendevannet mot nord! Dessverre lå tåken tykk og hvit mot oss i denne retningen!

Overraskelsen var stor, da plutselig to andre turgjengere dukket opp. Vi hadde ikke sett noen siden vi passerte broen i Leirungsåe. De hadde planer om samme rundtur som oss og vandret raskt videre.

Etter nøye overveielser pga mye tåke over toppene og en litt ruskete form til mitt turfølge, valgte vi å følge samme vei tilbake.

Vi hadde allerede erfart at når man ikke er kjent i området og går langs umerket sti som av og til krever navigasjon, bruker man gjerne litt lengre tid enn anslått. Og for at også dette skulle bli en Fantastisk Turglede, valgte vi derfor å endre litt på planene.

Også på vei ned lot vi oss fascinere av de flotte fargene.

Vi valgte en litt annen vei ned. Dette skulle vise seg å by på noen utfordringer. Plutselig ble terrenget litt brattere enn forventet og vi fant raskt ut at det hadde vært lurt å bruke kompasset jevnlig.

Vel nede fra det bratteste partiet og litt vandring i krattskogen, nådde vi igjen Bukkehåmårbekken.

…og plutselig møtte vi på fem sau!

Vi undret oss over at vi kun hadde møtt to mennesker og fem sau på hele turen. Men dette er fordelen med en slik topp, som ikke er av de mest populære. Da kan man virkelig nyte roen og stillheten i naturen!

Tilbake ved broen i Leirungsåe var vi enige om at vi hadde kost oss på turen, selv om den ikke akkurat ble som planlagt. Ved parkeringen litt senere hadde vi vært på tur i 8 timer og vi var likevel storfornøyd med dagens turopplevelse!

Galdhøpiggen 2469moh – Norges tak!

Som en ivrig fjellentusiast var Galdhøpiggen et selvsagt turmål! 7.sept 2012 fikk vi oppleve denne Fantastiske Turgleden. Det ble en fantastisk tur i grønt terreng, med høstfarger, i tåke, i vintervær, i snøstorm og sist men ikke minst i solskinn!

Galdhøpiggen ligger i Lom kommune i Oppland fylke. Norges høyeste fjell ruver over fjellene rundt og i klarvær får man fra toppen, en fantastisk utsikt over store deler av Jotunheimen!

Vi ankom Raubergstulen fredag kveld og nøt en bedre middag på høyfjellshotellet! Vi var spente på morgendagens vær og om vi ville nå toppen!

Turen til toppen av Galdhøpiggen kan bestiges fra to forskjellige utgangspunkt.

Juvasshytta er det beste og nærmeste utgangspunktet for bestigning av Nord-Europas høyeste fjell. Dersom man skal gå fra Juvasshytta må man melde seg på en guidet tur, da denne ruta går over Styggebreen som krever sikring med tau.

Siden vi denne gangen skulle ut på tur uten barn, valgte vi å gå på egenhånd fra Spiterstulen som er en mye lengre og tøffere tur. Spiterstulen ligger på 1100 moh og vi hadde derfor 1369 høydemeter foran oss!

Tidlig lørdag morgen var vi klare for topptur. Siden vi hadde overnattet på Raubergstulen, måtte vi kjøre et lite stykke for å komme oss til Spiterstulen som ligger ved tregrensa i den frodige Visdalen.

Vi la raskt i vei foran en stor guidet turgruppe, ivrige etter å komme oss opp i høyden!

Turen startet i småskogen og over brua ved Spiterstulen. Vi holdt litt mot høyre og fulgte en tydelig sti, før vi måtte gi oss i kast med noe løs grus og stein. Vi fulgte de røde T’ene oppover og etterhvert kunne vi se oss tilbake og nyte en flott utsikt!

Vi holdt et jevnt tempo oppover på grusen til tross for den bratte stigningen! Noen små pauser underveis for å fylle på med litt drikke og energi ble det også!

Etterhvert som vi beveget oss stadig oppover i høyden, forlot vi på en måte høsten og møtte vinteren på et blunk! Snøen lavet ned og vi begynte å lure på om vi i det hele tatt ville komme til å se de røde T’ene oppover!

Turfølget bak oss valgte etterhvert å snu, men iveren etter å komme til toppen var så stor, at vi ikke ønsket å tenke den tanken.

Det var en fin stigning over snø og ur før vi rundet Svellnose.

Det er verdt å nevne at vi på turen får man med seg tre topper over 2000 meter; Svellnose 2272 moh Keilhaustopp 2355 moh og selve Galdhøpiggen 2469 moh.

Snøen fortsatte å lave ned og etterhvert vasset vi i snø til knærne enkelte steder! Tåken ble også stadig tettere, men det var fortsatt mulig å følge stien, så vi fortsatte. Det var betryggende å møte på noen få andre turgjengere også av og til.

Etter ca 4 timer nådde vi endelig toppen. Omtrent samtidig dukket også et annet turfølge opp. Disse hadde gått over breen med guide. Til vår store glede hadde guiden nøkkel til hytta og det ble en liten matbit i tett trengsel inne i den lille hytta!

Det var kaldt på toppen med en isende vind, så det ble ikke lange besøket på Norges høyeste topp. Vi hadde hørt rykter om at solen skulle titte fram ved 15-tiden, men kunne jo ikke akkurat vente på det…

Turen ned gikk samme vei som vi kom opp! Det første partiet ned, kunne vi løpe i løssnøen et langt stykke nedover til vi begynte på oppstigningen til Keilhaustopp.

Da vi hadde passert Svellnose og begynte på den lange nedstigningen sluttet det plutselig å snø og vi kunne etterhvert skimte solen! Det var et fantastisk øyeblikk og vi benyttet sjansen til et lite stopp for å nyte dette øyeblikket! Utsikten mot vest var utrolig, men selve Galdhøpiggen var umulig å se, da den fortsatt var dekket av tåke og “snøstorm.”

Vel tilbake ved Spiterstulen med ganske ømme knær, men med en god følelse i kroppen, var vi en smule skuffet over at solen ikke hadde tittet frem tidligere. Å kunne nyte utsikten av 1/4 av sør-Norge hadde vært et ønske da vi planla turen til Galdhøpiggen! Vi var enige om at en ny tur til piggen ikke er usannsynlig for å oppleve den flotte utsikten Galdhøpiggen har å by på.

Tilbake på Raubergstulen sent på ettermiddagen, kunne vi nyte et deilig måltid og tenke på den fantastiske opplevelsen vi hadde hatt. Det viste seg at det hadde vært mange som ikke hadde nådd toppen denne dagen, pga den kraftige vinden og snøføyken. Da var det ekstra stas for oss at vi hadde nådd vårt mål!

Lavvotur

I dette innlegget har jeg lyst til å fortelle om en fin lavvotur min familie og jeg hadde i fjor sommer! Vi er stadig vekk på turer, og denne gangen ville vi dra på overnattingstur i fjellet. Med hytta i Valdres som utgangspunkt, la vi i vei på en liten ekspedisjon innover i fjellheimen.

Med storfamilie på tur, er det mye å pakke og lillegutt var klar for å prøve fiskelykken, så fiskeutstyret måtte selvfølgelig også med!

Etter en stund fant vi omsider en leirplass med utsikt over Langevatnet i nærheten av Bjørgovarden. Med barn på tur og mye bagasje, er det godt å ikke være nødt for å gå i timesvis!

Da lavvoen var ferdig oppslått, var vi klare for litt turmat. Med stormkjøkken og litt tålmodighet kunne vi nyte “en bedre middag” i det fri…

…Og vi kunne nyte stillheten og utsikten rundt oss. Det var godt for både liten og stor! …Og etter mange uker med mye regn, kunne vi med glede ønske sola velkommen!

Mens gutta prøvde fiskelykken, var jentene klare for å ta bilder “med sans for detaljer…”

Med kamera for hånden ble vi oppmerksomme på hva naturen har å by på…

Litt kreativitet måtte også til…

Solen gikk etterhvert ned bak fjellene i vest og mørket senket seg over leirplassen vår! Vi krøp inn i lavvoen med håp om en god natts søvn!

Etter en litt kald, men god natts søvn våknet vi med dugg i håret. Frokosten smakte spesielt godt denne morgenen og dessert måtte vi også ha!

Etter å ha prøvd fiskelykken nok en gang uten hell, var vi klare for å pakke sammen og begynne på hjemoverturen.

Vel tilbake på hytta, var vi glade og litt stolte over å kunne ha gitt våre barn slik en Fantastisk Turglede!

Besseggen

Besseggen er en av landets mest populære turer! Den byr på fantastisk utsikt over store deler av Jotunheimen og gir en luftig følelse opp selve eggen. Fra eggen kan man se både det grønne Gjendevannet 400 meter lenger ned på den ene siden, og det dypblå Bessvatnet på den andre siden.

Siste helgen i juni skulle jeg for andre gang gi meg ut på denne fantastiske turen over Besseggen, denne gangen sammen med min gode venninne!

Vi dro fra hytta tidlig om morgenen for å rekke båten fra Gjendesheim til Memurubu kl 7.45. Men først måtte vi kjøre 1 1/2 time for å komme oss dit. På veien passerte vi Fagernes, Beitostølen og Valdresflya før vi ankom Gjendesheim i god tid før båten skulle gå.

Den mest vanlige ruten over Besseggen er altså å ta båten inn til Memurubu for deretter å gå tilbake til Gjendesheim.

Det var mange turlystne folk som ventet på å komme ombord på Gjendebåtene denne søndagsmorgen! Og med gløtt av sol og litt godt i sekken hadde vi en forventning om at dette skulle bli en Fantastisk Turglede!

Vel inne ved Memurubu, var vi endelig klare for å begi oss ut på Besseggeneventyret!

Vi fulgte den bratte, steinete stien oppover og det tok ikke lang tid før vi kunne begynne å nyte den fantastiske utsikten! Jo høyere vi kom oppover jo vakrere ble den! Vi ble grepet av nasjonalfølelsen og stoltheten over vårt vakre land! Fjellene rundt speilet seg så vakkert i Gjendevannet og var virkelig et flott skue!

Vi fikk raskt varmen i kroppen i disse motbakkene, så det var godt med noen jevnlige småpauser for å fylle på med litt drikke! Vi fortsatte oppover og spenningen steg etterhvert som vi begynte å nærme oss selve eggen!

Ved Bessvatnet tok vi en liten matbit. Vi fulgte med på folkene som allerede var på vei oppover eggen. Fra der vi satt, så det ikke ut til at det skulle være mulig å komme seg opp der.

Utsikten mot Bessvatnet var fantastisk, og det var….

…spennende å kikke ned på det grønne Gjendevannet som lå 400 meter rett ned på den andre siden!

Grønnfargen viser at Gjende er et brevann. Det er små partikler fra breer, som gjør at vannet, spesielt i solskinn, får en sterk grønn farge. Bessvatnet derimot får ikke tilførsel fra bre og derfor virker dette vannet mer blått.

Så var vi klare for å begi oss i vei oppover eggen! På dette partiet måtte vi virkelig klatre oppover og vi fulgte de røde T’ene på midten av eggen! …Og det tok ikke lang tid før vi igjen kunne oppleve nok en fantastisk utsikt!

Vi beveget oss sakte men sikkert oppover eggen mot toppen. Dette er et parti som nok for mange kan oppleves som litt skremmende, spesielt om man er høyderedd! Men jeg nøt den luftige følelsen, og selv om jeg hadde gått denne turen en gang før, kunne jeg ikke se meg mett på den flotte utsikten innover Gjende og Gjendealpene!

På toppen av eggen, flatet terrenget ut og landskapet rundt oss bestod stort sett av stein.

Videre gikk det et tydelig tråkk i retning Gjendesheim over Veslefjell. På toppen av fjellet passerte vi en stor steinhaug, som markerer det høyeste punktet på turen, 1743 moh.

Etter toppen var vi klare for å begynne på nedoverturen! Etter en stund delte stien seg i to, den til venstre gikk mot Glitterheim og Bessheim, den til høyre førte ned mot Gjendesheim.

Og etterhvert kunne vi skimte Gjendesheim i det fjerne.

Turen ned fra Veslefjell var til tider ganske bratt, men stien var fin. Kun enkelte steder måtte vi klatre nedover.

Vel nede ved Gjendesheim ble vi stående og se tilbake på det mektige fjellet vi hadde besteget og tenke på at vi var to av disse omlag 30 000 menneskene som hadde passert dette fjellet dette året!

Familietur til Gaustatoppen 1883 moh

En dag midt i juli hadde vi en flott familietur til Gaustadtoppen, også kjent som toppen av Telemark.

Gaustatoppen har en høyde på 1883 moh og ligger ovenfor Rjukan i Telemark. Gaustatoppen har en karakteristisk form og beskrives av mange som et av Norges vakreste fjell. Toppen er lett tilgjengelig og  ganske enkel å bestige for de fleste, men byr likevel på Sør-Norges videste utsikt. I klarvær kan man se omtrent en sjettedel av Norge fra toppen.

Vi ankom Gaustadblikk høyfjellshotell i midten av juli, og var klare for å lade opp til morgendagens tur. Med utsikt rett mot Gaustadtoppen nøt vi en bedre middag på hotellet. Gaustadblikk er kjent for god mat og det kunne vi virkelig si oss enig i!

Vi studerte kartet og bestemte oss for å gå den korteste ruten fra Stavsro, for å være sikre på at dette ville bli en Fantastisk Turglede også for yngstemann på 7år!

Onsdag morgen våknet vi til strålende solskinn, og da den innbydende frokosten var fortært på hotellet, var alle ivrige på å komme igang med dagens turmål!

Fra parkeringsplassen ved Stavsro hadde vi lest at det ville ta ca 2,5 timer til toppen og at høydeforskjellen var omtrent 700 meter.

Vi fulgte stien, som var bred og tydelig oppover. Vi hoppet fra stein til stein og var glade for at vi alle hadde fjellstøvler.

Gaustadtoppen er en populær topp og det var mange som hadde tatt turen på denne fine julidagen. Etter hvert som vi nærmet oss toppen, ble utsikten stadig finere og vi kunne se fjellene i Telemark, Buskerud og Oslomarka i det fjerne.

Vel oppe på toppen etter drøye to timer og noen små pust i bakken, ble det lunsj i det fri og en sjokoladebit på Gaustadtoppen turisthytte hvor de har enkel servering og hvor det faktisk er mulig å overnatte hvis man bestiller på forhånd!

Vi måtte også nyte den fantastiske utsikten, før vi startet på turen nedover!

Til yngstemanns store begeistring skulle vi ta Gaustadbanen ned. Dette er en kabel/pendelbane som går i tunnel inne i fjellet Gaustatoppen. Etter litt ventetid, var det endelig vår tur. Det var ganske mørkt og kaldt inne i fjellet, men en spennende opplevelse for små og store! Etter ca 15 min var vi nede ved Svineroe som lå et lite stykke fra der vi hadde parkert!

Turen til Gaustatoppen var virkelig en familievennlig topptur som passet godt for våre spreke og turvante barn og denne turen ble enda en Fantastisk Turglede!

Tur til Uranostind 2157 moh

Fredag 2.aug 2013 ble det tur til spektakulære Uranostind i Vang i Valdres! Uranostind har på en måte en dobbelt-topp, der den høyeste toppen rager 2157 moh. Fjellet er omtalt som et av de vakreste fjellene i Jotunheimen og har lenge vært et ønsket mål! Jeg hadde drømt om tur til blant annet Kilimanjaro, men jeg tenkte; hvorfor ikke oppdage alle de flotte fjellene Norge har å by på først. At Uranostind skulle bli min første “ordentlige” topptur, er jeg veldig glad for, da det skulle vise seg å bli en helt utrolig opplevelse.

Min venninne og jeg overnattet på DNT’s betjente turisthytte på Fondsbu, som ligger ved Eidsbugarden innerst ved Bygdinvannet. Standaren her er enkel, men maten og servicen var helt fantastisk og det lovet godt for en fin helg!

Tidlig fredag morgen møtte vi føreren fra Jostedalen Breførarlag som skulle føre oss opp til toppen av selveste Uranostind. For å komme til toppen skulle vi gå over Uranosbreen, vi fikk derfor utdelt stegjern, isøks og seler. Så var vi virkelig klare til å dra, en liten gjeng på fire damer og en fjellvant fører!

Turen startet med ca 30 min kjøretur på anleggsveien innover Koldedalen. Med sekk på ryggen var vi forventningsfulle og klare til å ta bena fatt. Første del av turen gikk vi i lett stigende terreng, før vi etterhvert fulgte stien opp til venstre for elven som renner fra Uradalsvannet. Heldigvis var det ikke så mye vann i elven, slik at det gikk fint å passere. Herfra ble det gradvis brattere opp mot breen, og stien ble etterhvert skiftet ut med steinete underlag før vi nådde breen etter ca 3 timer.

Et lite stykke opp på breen tok vi på oss breutstyret. Vi måtte benytte stegjern da breen var dekket av blåis og stegjern er viktig for å få godt feste. Med seler og sikringstau var vi klare for en eventyrlig ferd over breen, til tross for et par tordenskrall i det fjerne! Enkelte steder var det store sprekker i breen, opptil 10 meter dype, men vår fjellvante fører førte oss trygt oppover!

Vi fulgte breen oppover i tykk tåke i ca 2 timer! Stemningen var magisk og tankene vandret avsted! Etterhvert skimtet vi Langeskavltinden såvidt gjennom tåka på vår høyre side, og vi holdt mot venstre for å følge breen/snøen så langt som mulig opp til passasjen mellom Slingsbytind (2026moh) og toppen av Uranostind. Her tok vi av oss breutstyret og fortsatte videre opp ryggen av Uranostind. Plutselig åpnet tåka seg et lite øyeblikk og solen prøvde å trenge seg gjennom, slik at vi fikk noen små glimt av utsikten og en smak av høydefølelsen.

Ryggen av Uranostind er ganske bred i starten, men blir smalere og smalere etterhvert som man kommer høyere opp. Det siste partiet, som er en lang og smal rygg bort til selveste toppen, var virkelig luftig. Vi måtte gå/krabbe bort til varden og spenningen var til å ta og føle på med 800 meter rett ned på hver side! Dessverre fikk vi ikke oppleve utsikten, men den Fantastiske Turgleden var komplett da vi nådde toppen etter 6 timer.

Så var vi klare for nedstigningen, over breen og omtrent samme vei som vi gikk opp. Etter en ca 10 timers lang tur, var vi igjen tilbake ved anleggsveien i Koldedalen. Det hadde vært en fantastisk turopplevelse og vi kunne godt forstå at Uranostinden er en av de mest kjente toppene i Jotunheimen. På grunn av det karakteristiske utseendet til Uranostind skal det faktisk være mulig se den helt fra Gaustatoppen. Med været denne dagen hadde det uansett ikke vært mulig å få noen utsikt, men det var det ingen av oss som tenkte på etter en slik fantastisk dag.