FantastiskTurglede

Jeg har tilgode å fortelle om turen til Bitihorn i fjor sommer! Dette er en fin familietur i den sørøstre delen av Jotunheimen. Fjellet ligger på grensen mellom kommunene Vang og Øystre Slidre, i Oppland.

Turen opp til toppen av Bitihorn er en middels krevende topptur med fantastisk utsikt til Jotunheimen og store deler av Valdres. Den er anbefalt fra ca 6-7 år og stigningen er på ca 550 høydemeter. Beregn ca 2 timer til toppen.

For å komme til Bitihorn fulgte vi riksvei 51 fra Beitostølen forbi Båtskaret. Etter en stund fikk vi Bitihorn på venstre side. Fjellets formasjon er lett å kjenne igjen. Vi fortsatte i retning Bygdin, ca. 10 km. På venstre side av veien, ovenfor sameleiren var det en stor parkeringsplass hvor vi parkerte.

Bitihorn kan også nås fra fremsiden. Dette er et brattere og mer luftig alternativ, men litt kortere. Man må da parkere ved Båtskaret, ca. 8 km fra Beitostølen sentrum.

Selv om været ikke var det beste denne lørdagen i slutten av juni, var vi likevel 8 stykker klare for tur. Tåka lå tykk over fjelltoppen, men vi hadde et lite håp om at tåka skulle lette, så vi kunne nyte den storslåtte utsikten over Jotunheimen på toppen.

Vi fulgte den T-merkede stien, ca. 1 km innover i fjellheimen. Etter vinterens snødekke, var det fortsatt ganske vått og sølete på stien.

Etterhvert som vi beveget oss oppover i høyden, fikk vi et fint overblikk over det flotte Bygdinvannet!

Etter passering gjennom et reingjerde dreide stien til venstre mot toppen. (T-ruta fortsetter rett fram mot Yksendalsbu). Stien var tydelig uten spesielle vanskeligheter, men gikk etterhvert over til mer stein og ur.

Minstemann i turfølget var dessverre ikke denne dagen overbevist om at dette ville bli en Fantastisk Turglede, og det ble derfor bare 6 av oss som fullførte turen.

Rett før vi nådde toppen, var det faktisk ganske bratt. Pga snøen som lå igjen enkelte steder var det også ganske glatt, så det gjaldt å smyge seg rolig oppover for ikke å miste grepet.

På vei inn i tåka, begynte det å bli vanskelig å orientere seg. Vi møtte også på en gruppe utenlandske turister som tydeligvis ikke var kjent med de raske værskiftene i det norske fjell-landskapet. Med tynne sommersko og tynn genser er jeg usikker på om de ville oppleve en Fantastisk Turglede. Etter mange fjellturer har jeg heldigvis lært meg at lue, votter, fjellstøvler og vind-og regntette klær er et must, selv om det skulle være midt på sommeren.

På toppen av Bitihorn denne dagen, så vi rett og slett ingenting. Det ble en rask matbit i le av “hytta” før vi snek oss nedover igjen.

Ganske typisk var det at tåka skulle lette da vi hadde konmet oss et stykke nedover. Men da fikk vi jo likevel se litt mer av utsikten som var så flott.

Tilbake på parkeringsplassen, kikket vi opp på fjellet. Det kunne jo nesten se ut som om det kom røyk fra fjellet.

Turen til Bitihorn er nok en god turopplevelse å se tilbake på og anbefales til turglade familier!

Vi er stadig på tur til fjell, skog og vann, men dessverre har det gått lang tid siden mitt forrige innlegg.

Det å oppdage nye tursteder har blitt en ny tradisjon med våre venner fra Oslo, og forhåpentligvis vil det også bidra til at jeg kan skrive om flere turideer her på bloggen.

Kunsten er å finne tid og rom for dagsturer i en travel hverdag, men jeg ser også fram til de litt lengre turene vi har planer om denne sommeren; tur til Falketind, Aurlandsdalen og Glittertind. Gleder meg til å kunne fortelle om disse turene senere i sommer/høst.

Denne dagsturen til Nordre Spro skulle vise seg å bli en Fantastisk turglede. Ut fra google oppdaget jeg at Nesodden virkelig har mange spennede tursteder å by på. Jeg ble straks nysgjerrig på gruven ved Nordre Spro og det var et perfekt møtested for oss fra Rygge og våre venner fra Oslo.

For å komme til gruven kjører man E6 og tar av mot Drøbak/Oslofjordtunnelen. Kjør deretter mot Fagerstrand, til høyre i første rundkjøring. Følg veien et stykke og ta av mot venstre, riksvei 157. Ta så av til Nordre Spro, ned til venstre på en smal grusvei. Veien går bratt nedover og det er en parkeringsplass ved bryggen på Nordre Spro på Nesoddens vestside.

Det er bare ca en kilometer å gå til gruven fra Nordre Spro brygge, så dette er en ypperlig tur for barnefamilier, uten barnevogn vel å merke. Fra brygga gikk vi nordover langs sjøen, på en smal grusvei og etterhvert delvis merket sti. Der grusveien slutter holder man mot venstre langs vannet ved svabergene. Det var flere turglade familier på vei til gruven denne flotte maidagen.Tydeligvis et populært turmål!

Om ikke lenge så vi gruveinngangen og bålplassene som er laget utenfor. Både barna og vi voksne var nysgjerrige på gruven, så vi var ikke sene om å smyge oss innover.

Selve gruven er en trang gang som går ca 30 meter innover i fjellet og ender i en mektig “hall”. Her har taket falt sammen, så midt i hovedhulen kunne vi se opp på himmelen. Lyset som faller fra himmelen, gjør stemningen spesiell. Dette var virkelig et spennende sted som gav mange inntrykk. Kråkesølv glitret og lyste i veggene, lufta var fuktig og rå, og man kunne høre vann dryppe. Det var ganske mørkt og vått enkelte steder inne i hula, så det anbefales å ha med hodelykt og gore tex sko eller støvler.

Vi oppdaget små spennende vann flere steder inne i hulen og det var mange interesante fotomotiv! Vær oppmerksom på at det også kan være glatt enkelte steder.

Til venstre inne i hulen, gikk vi nedover mot en trang, liten gang. Her måtte vi bruke lykt og helt i enden, før vi kom ut i friluft, måtte vi krype og kravle litt!

Ute av hulen kunne vi nyte utsikten mot Oslofjorden med et yrende båtliv denne solrike maidagen!

I vannkanten utenfor gruvene var det en flott liten “sydenstrand” med mange forskjellige typer stein. Her kan man faktisk finne vakre krystaller som er gjemt inne i andre steiner.

På denne flotte stranden var det også fine bademuligheter og barna ble fristet til årets første bad. Riktignok temmelig kaldt, men vannet var friskt og klart.

Vær oppmerksom på at bølgene fra de store båtene som passerer, slår langt opp på svaberget ved stranden! Det resulterte i et lite tørkeprosjekt for vår del, men hva gjør vel det, når solen varmet som aldri før denne våren.

Det er satt ut griller/laget bålplasser flere steder utenfor gruven, og det smaker alltid godt med pølser på tur, også denne dagen! Vi ble sittende i flere timer og nyte utsikten, og det var godt å kjenne hvordan solen varmet!

Etter mat, var det tur for en liten oppdagelsesferd for barna! Mange spennende kriker og kroker på svabergene skulle utforskes før vi avsluttet dagen med pannekakesteking på stranden!

Turen til Kråkesølvgruven er virkelig å anbefale – en Fantastisk turglede for små og store!

Feltspatgruvene i Råde er et lokalt og spennedene tursted som jeg anbefaler – virkelig verdt et besøk. Jeg hadde hørt om stedet via Moss Avis sine nettsider og ble straks nysgjerrig på turmålet som er anbefalt for små og store…

Gruvene i Råde var i drift fra rundt 1880 til starten av 1900-tallet. Feltspat tilhører den viktigste bergartsdannende gruppen av mineraler og utgjør inntil 60 % av jordskorpen, og er dermed det vanligste mineralet i jordskorpa. Både kalifeltspat og natronfeltspat utgjør en viktig del av mineralblandinger som brukes til framstilling av forskjellige typer glass, porselen, keramikk, glasur og emalje. Dessuten brukes feltspat som slipemiddel og fyllmasse i maling, sparkel og plast.

Fra Moss kjører du E6 til Missingmyr, og følger derfra fylkesvei 282 mot Svinndal. Etter et lite stykke på denne veien, tar man inn til høyre på 363 Trøskeveien (skiltet). Vi parkerte i veikanten der jordene slutter, rett ved Kleiva/Engen, som ligger like ved Slangsvoll i Råde, ikke langt fra kommunegrensen mot Sarpsborg. Alternativ rute til gruvene er fra Solli via Isebakktjern.

Selve stien kan være noe vanskelig å finne, men begynner på høyre side av veien ved et hvitt ubebodd hus. Vi følte at vi gikk i “hagen til folk,” men da vi hadde passert huset oppdaget vi stien mellom trærne. Herfra var stien tydelig helt fram til målet; merket som 2 på kartet.

Stien går gjennom lett skogsterreng, med mindre nivåforskjeller, og etter ca 15-20 minutters gange, der stien krysser bekken, kan man til venstre se restene av en gammel kvernstein/møllestein.

Stien fortsetter videre langs bekken, og i lysningen ser man en grus-sti som tar bratt opp til venstre. Vi er da fremme ved målet. Turen tar ca 30 minutter hver vei.

Det er faktisk også mulig å overnatte inne i hula for de som ønsker det. Hula har to store åpninger og det finnes en fin bålplass på stedet. Fra toppen av gruvefjellet (rett over hulene), er det noe utsikt over Råde-landskapet. For å komme seg opp dit, kreves noe klatring!

Hula er godt skjermet for vær og vind og kan med fordel besøkes til tross for ruskete vær.

Med bålbrenning og mye godt i sekken skulle dette også bli en Fantastisk Turglede!

Etter mange timer på tur til Store Knutsholstind dagen før, kjentes stølheten godt i både lår og legger søndags morgen. Men lysten til å få gått en ny tur, var likevel absolutt tilstede.

Dagens turmål var turen fra Gjendebu over Bukkelægeret til Memurubu og deretter ta Gjendebåten tilbake til Gjendesheim. Det er mulig å sende bagasjen med Gjendebåten, så vi pakket kun dagstursekkene og sendte resten med båten til Memurubu.

Bukkelægeret ligger på den T-merkede stien mellom Gjendebu og Memurubu i Midt-Jotunheimen, og har en bratt stigning fra Gjendebu på ca 500 høydemeter opp til platået på Memurutunga. Fra Memurutunga går turen videre over Sjugurdtinden og ned til Memerubu. Turen er på mange måter mer spektakulær enn Besseggen. Her er det mindre folk, og utfordringene er større. På de bratteste partiene er det sikret med kjetting og wire som det går an å holde seg i. Man har hele veien praktfull utsikt over vestenden av Gjende og fjellene på sørsiden. Bukkelægeret er også kjent for sin rike flora. Turen over fjellet er beregnet til 4-5timer.

Forbi rutebåtkaia fulgte vi stien langs Gjendevannet mot Bukkelægeret og Memurubu. Lite ante vi da, at dette skulle bli en drømmetur i fantastiske omgivelser.

Etter en stunds traving i lett skogsterreng, begynte vi på den bratte stigningen opp det legendariske Bukkelægeret og vi ble straks oppmerksomme på de flotte høstfargene i naturen rundt oss.

Stigningen var bratt, krevende og ga, etterhvert som vi kom oss mer og mer opp i høyden, en luftig opplevelse. Tidvis var stigningen så bratt at kjettingene i fjellsiden var god å ha.

Utsikten ned mot Gjendevannet og Gjendebu var virkelig ubeskrivelig. Grønnfargen viser at Gjendevannet er et brevann. Små partikler fra breer holder seg flytende og skaper en lysbrytning, som særlig i solskinn gir en sterk blågrønn farge. Mens vi stod der et øyeblikk og sugde til oss utsikten, kom Gjendebåten kjørende innover mot Gjendebu.

Etter et par timers gange begynte vi å nærme oss toppen av Bukkelægeret ca 1500 moh. Det var tid for en liten pause og en matbit. Synd var det at tåka og skyene lå tett og sperret utsikten mot Svartdalen og fjellene i sør. Utsikten mot Gjendebu og Gjendevannet var derimot ikke mindre sjarmerende fra dette suverene utsiktspunktet.

Vi fulgte de røde T’ene videre mot Memurubu forbi Langtjønne, Grunnevatnet og Sjugurdtindtjønne, mulige fiskevann for de som ønsker det. Fargene i omgivelsene var med på å gjøre dette til nok en Fantastisk Turglede.

Da vi nærmet oss Sjugurdtinden kunne vi skimte Memurubu langt der nede. Det hadde begynt å regne, og vi kunne nå merke at høsten var i anmarsj.

Plutselig oppdaget jeg et fantastisk fotomotiv!

Så var vi klare for nedstigningen mot Memurubu, heldigvis i tide til å rekke båten til Gjendesheim.

Utsikten mot Memurudalen var også verdt et fotostopp.

Vel nede ved Memurubu, var jeg ganske mør i beina, men utrolig fornøyd og takknemlig for de flotte opplevelsene naturen hadde gitt meg denne unike helgen i magiske Jotunheimen.

Etter en god og næringsrik frokost på Gjendebu, og ferdig pakket sekk, var vi klare for avmarsj til Store Knutsholstind. Været var perfekt og det lovet virkelig godt for en Fantastisk Turglede med utsikt!

Knutsholstinden, også kalt Store Knutsholstinden, er det høyeste fjellet sør-øst i Jotunheimen og er nr 14 i rekka av Norges høyeste fjell. Store Knutsholstind er selve majesteten i Gjendealpane, der toppen er spiss og utsikten på klare dager er usedvanlig god.

Fjellet ligger på en høy rygg mellom Knutsholet mot øst og Svartdalen mot vest. Fra Svartdalen ruver toppen som en symmetrisk kjegle i Gjendealpene. Mot Knutsholet er tinden alpin, med store hengebreer.

Det går en bratt og delvis varda sti fra Svartdalen og opp. Enkelte går turen uten fører, men det er lett å miste stien om en ikke er kjent.

Etter avmarsj fra Gjendebu, fulgte vi den godt merkede stien mot Torfinnsbu over en hengebru og inn i en eventyrlig fjellbjørk-skog.

Ute av skogen, begynte vi på den bratte stigningen på kanten av dalsøkket mellom de to fjellene. Se bildet under.

Utsikten tilbake mot Gjendebu var utrolig flott, med det irrgrønne Gjendevannet og de begynnende høstfargene i landskapet.

Vel oppe på toppen av første stigning, måtte vi ha en liten pust i bakken.

Jeg var utrolig glad for at vi hadde gått til innkjøp av vandrestaver. Jeg merket med en gang at belastningen straks ble mer jevnt fordelt, og med mange timers gange foran oss, måtte det jo udelt være positivt. Det streifet oss at vi kanskje ble betegnet som “gamlinger” med disse stavene, men så lenge gevinsten var positiv, lot vi det bare streife forbi!

Vi fulgte bekken innover Svartdalen. Etter hvert begynte Store Knutsholstind å vise seg, med en liten bre mot nord. Vi passerte også Svartdalspiggene og Mesmogtinden liggende på vår høyre side.

Omtrent midt på det første, vesle vannet, i en liten bekkedal før vi kom til de grove morenene, lå det en stor stein med en liten varde på. Vi tok av stien mot venstre og fulgte den beskjedne vardingen og en og annen gammel rød T oppover. Da vi kikket opp mot toppen, kunne vi nesten ikke tro at det var mulig å komme seg til topps. Men så hadde vi jo også lest at før i tiden trodde man at dette fjellet var uoppnåelig.

Vi ble fasinert av kontrastene i landskapet; blåklokkene på marken og isbreen oppe i fjellsiden mellom Svartdalspiggen og Mesmogtinden. Høsten hadde foreløpig ikke tatt knekken på de blå-blåe blåklokkene!

Om vi hadde tenkt at stigningen etter bjørkeskogen og opp til starten på Svartdalen var bratt, så var det ingenting mot den stigningen vi nå møtte. Vi måtte holde tunga rett i munnen for å klare å følge den beskjedne vardingen. Den var jammen ikke lett å få øye på oppover, og et lite feilskjær, så var vi straks på "villspor."

Halvveis opp i steinura, var det tid for en liten matpause og påfylling av ny energi. Utsikten oppe i fjellsiden var fabelaktig. Vi oppdaget straks den spesielle utformingen på fjellet som vi muligens mente kunne være Kyrkja, en fjelltopp som jeg også har planer om å komme meg til topps på en gang. Se bilde under, toppen nest mot venstre.

Litt høyere opp mot toppen, oppdaget jeg til min store glede at vi kunne se Bygdinvannet. Da vi planla turen til Store Knutsholstind, hadde jeg nemlig hatt et håp om å faktisk kunne se både Bygdinvannet og Gjendevannet fra toppen, og nå så det ut til at ønsket mitt skulle gå i oppfyllelse.

Siste delen opp til toppen var en temmelig luftig opplevelse. Jeg kunne kjenne suget i magen og gledet meg virkelig til å kunne nyte utsikten på toppen!

Synet som møtte oss på toppen var en 360 graders utsikt jeg bare kunne ha drømt om. Fantastiske fjelltopper så langt øyet kunne se. Gleden over endelig å kunne nyte fantastisk utsikt på toppen av en fjelltopp var overveldende. Jeg kunne virkelig ikke se meg mett. Vi kunne til og med skimte Gjendebåten langt der nede på Gjendevannet.

Stupet ned mot breen Knutsholet var også enorm.

Tiden begynte å fly avsted, og det var klart for å komme seg nedover igjen. Nå gjaldt det virkelig å være forsiktig, for den luftige følelsen er mye større på vei ned enn opp.

Smått om senn var vi igjen nede i Svartdalen og jeg må innrømme at jeg begynte å tenke på hvor godt det ville smake med en deilig middag på Gjendebu denne kvelden. Belastningen på ben og knær begynte nemlig å merkes.

På vei ned var vi ganske enige om at dette måtte være en av favoritt-turene våre, en tur som vi absolutt kan anbefale dersom man ikke er høyderedd, vel å merke.

Etter 9,5 timer på tur, var vi igjen tilbake på Gjendebu og klare for middag! For en Fantastisk Turglede-dag!

Turisthytta på Gjendebu er den eldste hytta til Den Norske Turistforening, bygget i 1871. Gjendebu står på en gammel setertomt og har fremdeles mye av særpreget fra tida da det var seterdrift der. Hytta ligger 995 meter over havet, i vestenden av Gjende, altså midt i Jotunheimen, så langt inn i fjellet som du kan komme. Det er mulig å komme seg dit fra flere utgangspunkt, ved å følge Turistforeningens stier, eller man kan ta båten inn fra Gjendesheim ved Besseggen.

En helg på fjellet hadde vi sett fram til lenge og vi var overbevist om at Gjendebu var et godt utgangspunkt for Fantastiske Turgleder denne helgen!

Vi tok Gjendebåten inn til Gjendebu fredag kveld, og var spente på om været denne helgen, ville bli så bra som det var meldt. Lengselen etter å nå en fjelltopp uten tåke og regn hadde begynt å melde seg. Mørke skyer ruvet innover i landskapet, men da vi kom fram til Gjendebu etter ca 40 min med båt, kom kveldssola til syne. Utsikten fra rommet var dermed upåklagelig!

Vi fikk innlosjert oss på rommet, og så var det tid for en liten rusletur for å utforske området før middagen. Gjendebu er en betjent turisthytte i høysesongen, hvor man kan bestille frokost/niste og middag på oppholdet. Vi så virkelig fram til en tre retters middag etter en lang dag på reisefot.

Vi oppdaget raskt at Gjendebu er et fantastisk sted for ro, stillhet og naturopplevelser! Utsikten mot det flotte Gjendevannet, alle fjellene omkring og sauene og kuene som beitet fredelig på området gjorde inntrykk på oss begge.

Området rundt Gjendebu inneholder et vell av fiskevann, breeer og tinder. Mulighet for fiske er også stor, blant annet i Gjendevannet, på Grisletjønnane, i Langvatnet og Storåi, og i de mange småvannene på Memurutunga. Dagsturer til 2000-meterstopper er det mange av, men den enkleste er Svartdalspiggen. Knutsholstind og Semmeltind er også greie dagsturer som kan gi luftige opplevelser. De mest populære dagsturene fra Gjendebu er;

Gjendetunga, 2-4 timer (se bilde under)

Bukkelægret, 2-4 timer

Svartdalspiggen, ca 5 timer

Vi hadde så godt som bestemt oss for morgendagens turmål, og etter å ha snakket med Gjendebu’s betjening var vi overbevist om at Store Knutsholstind var et perfekt valg!

Middagen på turisthyttene er alltid hyggelige. Pådekket langbord, innbyr til sosial prat om det de fleste på disse hyttene er opptatt av; Fantastiske turgleder!

Så var det tid for opplading og en god natts søvn før morgendagens fysiske anstrengelser.

Denne sommeren har vært fantastisk, med mange gode opplevelser. Sommer-Norge har virkelig vist seg fra sitt beste og muligheten til å kunne nyte flott utsikt på noen av Norges fjelltopper, har så absolutt vært tilstede. Men, denne sommeren har vi hatt andre planer og hungeren etter å komme seg til fjells har nå meldt seg. Da passer det bra å kunne mimre tilbake til turen til Veslesmeden i Rondane siste helgen i juni.

Etter et “mislykket” forsøk på å komme oss til topps på Rondeslottet, var vi virkelig tent på å komme oss opp på en 2000 meterstopp. Været var også noe ustabilt denne dagen, så vi bestemte oss for Veslesmeden 2015moh, den laveste toppen i Rondane! Vi tenkte at sjansen for å komme seg til topps, til tross for tåke og ruskevær, var større, dersom fjellet var noe lavere.

For Veslesmeden er riktignok ikke blant de høyeste toppene i Rondane, men kan allikevel gi et fantastiske utsyn mot Rondslottmassivet, med Rondslottet, Vinjeronden og Storronden som ruver i terrenget. På dager med klarvær kan man også se til Jotunheimen.

Etter å ha tilbakelagt strekningen fra Spranget til Rondvassbu, var vi klare for å begynne på den merkede ruten fra Rondvassbu mot Dørålseter via Rondhalsen. Været så ikke ut til å bli så verst og utsikten mot Rondvassbu, da vi hadde kommet oss litt opp i høyden, var fantastisk. Blikkstille vann og vakker natur.

Fra Rondvassbu gikk det jevnt oppover mot Rondhalsen fram til stiskille til Veslesmeden. Her startet vi på den virkelige stigningen og vi kunne raskt kjenne svetten sile på ryggen. Naturen endret seg betraktelig; det ble stadig mer storblokket ur og mindre frodig.

Ruta var godt merket med turistforeningens røde T’er og vi fulgte disse over ryggen opp mot nordvest. Vi hadde lest på forhånd at den storslåtte utsikten får du først når du er kommet opp på toppen, men er vel verdt turen.

Da vi kunne skimte den sukkertoppformede toppen av Veslesmeden gjennom tåka, var det bare å innse at vi dessverre ikke skulle få nyte noen flott utsikt på toppen denne dagen. Men vi fikk oppleve gleden ved faktisk å komme oss til topps, som faktisk er en Fantastisk Turglede i seg selv.

Været på toppen endret seg raskt, fra helt vindstille, til plutselig vind og kraftig haglbyger. Nok en påminnelse på at man skal ha respekt for vær og vind i fjellet.

Toppen på Veslesmeden er ganske luftig. Ned mot Smedbotn var det et stup på 500 høydemeter som selvfølgelig måtte besiktiges.

Vel fremme på toppen av Veslesmeden kan man som en forlengelse av turen følge eggen fra Veslesmeden vestover mot Storsmeden. Denne traversen er en krevende tur uten merking med luftige partier og klyving, spesielt fra skaret og ved stigningen opp mot Storsmeden. En fin tur om man har litt fjellerfaring, men bør kun gåes i fint vær med god sikt, da det er mye løs stein på stigningen opp mot Storsmeden.

Vi derimot hadde planer om retur samme vei som vi kom opp, så etter at en liten matbit var blitt fortært, begynte vi på nedstigningen.

Vi ble slått av hvor grå naturen rundt oss var. Enkelte steder assosierte faktisk til en gravplass eller en krigssone. Vi begynte å lengte til Jotunheimens frodige fjell og vidder, men tenkte på mannen som åt gråstein i eventyret om Espen Askeladd, han ville nok likt seg godt i dette terrenget.

Veien tilbake til Rondvassbu og etterhvert Spranget føltes lang og tung. Det tar på for bena å gå timesvis i stein og ur. Anskaffelse av staver for å avlaste, er helt klart en nyttig investering til neste tur.

Etter 7,5 timer på tur var vi ganske enige om at hadde vi vært like glade i gråstein som han i eventyret om Espen Askeladd og de gode hjelperne, så hadde vi nok latt oss facinere av fjellmassivet, men siden jeg ikke er det, vil jeg nok si at Jotunheimen ligger mitt hjerte nærmest!

Rondane nasjonalpark ligger sentralt i Norge mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, i et høyfjellsområde i Hedmark og Oppland. Nasjonalparken består av tre markerte fjellgrupper, alle med topper på over 2000 meter over havet. Nede i et dypt skar ligger Rondvatnet, som skjærer seg inn mellom fjellene.

Nasjonalparken omfatter et variert fjellområde med frodige fjelldaler og mektige fjelltopper. Berggrunnen er karrig og gir en fattig vegetasjon der lav og lyng dominerer.

Det er ti fjelltopper i Rondane som rager over 2 000 moh.:

Rondslottet 2 178 moh.
Storronden 2 142 moh.
Høgronden 2 115 moh.
Midtronden Vest 2 060 moh.
Vinjeronden 2 044 moh.
Midtronden Øst 2 024 moh.
Trolltinden (tidl. Sagtinden) 2 018 moh.
Storsmeden 2 016 moh.
Digerronden 2 016 moh.
Veslesmeden 2 015 moh.

Rondane Høyfjellshotell på Mysusæter, er det hotellet som ligger nærmest Norges eldste nasjonalpark og et av landets mest populære fjellpartier.

Fra hotellet er det et lite stykke med bil opp til Spranget. Dette er en bomvei, så husk 20kr. Herfra går det en grusvei inn til turistforeningens turisthytte Rondvassbu, en drøy times gåtur eller en snau halv time med sykkel. Det er mulighet for å leie sykkel hvis man ønsker det. Man ringer da til turisthytta, får en kode og betaler når man kommer inn til Rondvassbu.

Fra Rondvassbu ligger de fleste 2000 meterstoppene i umiddelbar nærhet.

Dessverre hadde vi ikke værgudene helt med oss denne første dagen i Rondanes rike. Men vi valgte å være optimistiske; været i fjellet kan jo skifte raskt, så vi håpet på det beste.

Målet for turen var Rondeslottet 2178 moh. Turen dit går på merket sti fra Rondvassbu oppover mot Rondholet. Ved bandet mellom Rondholet og Storbotn dreier stien nordover og følger eggen oppovet til toppen av Vinjeronden. Fra Vinjeronden går man bratt ned i et skar for så å gå bratt opp igjen og følge eggen mellom Storbotn og Styggebotn videre opp til Rondeslottet.

Da vi hadde tilbakelagt strekningen fra Spranget til Rondvassbu til fots, var vi klare for å komme oss opp i terrenget. Det startet med en utrolig bratt stigning opp fra Rondvassbu og opp til stidelet mot Storronden og Rondeslottet. Her var det på sin plass å nyte den flotte utsikten.

Vi fulgte deretter den godt merkede stien oppover mot Rondholbekken og Rondholet.

Selve stien er ikke så tydelig i seg selv på grunn av mye stein, men Turistforeningen har merket løypa godt med røde T’er.

Vi ble fascinert av fjellets mønster med fargekombinasjonen av grønt og grått og var enige om at fjellet her skiller seg betraktelig ut fra fjellene i Jotunheimen.

Etterhvert som vi kom oss lenger og lenger inn i Rondholet, skjønte vi at sannsynligheten for klarvær ble mindre og mindre. Tåka lå tett og sikten ble stadig dårligere og dårligere. Men så lenge vi lett kunne følge de røde T’ene, fortsatte vi innover i dalsøkket.

Terrenget endret seg etterhvert fra småstein til mer og mer større steinblokker, slik at vi måtte “hoppe” fra stein til stein.

Så kom snøen… Rart å tenke på hvor raskt været egentlig kan skifte og hvor store kontraster man faktisk kan oppleve på så kort tid.

Etter en stund, ca 2 timer, måtte vi stoppe opp og se oss rundt. Da oppdaget vi at vi plutselig var “fanget” inne i en tåkesky. Det var ikke lenger mulig å se fjellene omkring. Vi ble derfor enige om at “det er faktisk ingen skam å snu.” Så burde vi kanskje ha hatt med oss kart og kompass likevel, men vi trøstet oss med at siden tåka lå så tett som den gjorde, ville vi heller ikke kunne nyte utsikten på toppen av verken Vinjeronden eller Rondeslottet.

Vel ute av tåka og en smule skuffet over ikke å få kommet seg til topps, men likevel i godt humør over å kunne kjenne den fantastiske fjell-luften og samtidig kjenne den gode følelsen over å kunne være i fysisk aktivitet.

Da vi nærmet oss nedstigningen til Rondvassbu igjen, begynte tåkelaget å sprekke opp mot nord og den blå himmelen kom mer og mer tilsyne. Men Vinjeronden og Rondeslottet lå fortsatt gjemt bak de tykke tåkebankene.

Nede ved Rondvassbu, fikk vi faktisk et glimt av selveste Rondeslottet langt der oppe. Toppen skilte seg ut med sitt tynne lag med nysnø.

På vei tilbake til Spranget, beundret vi Rondanemassivet mot nord og begynte samtidig å planlegge turmålet for neste dag. En ting var vi ganske bestemte på, og det var at vi skulle komme oss opp på en fjelltopp i løpet av disse dagene i Rondane. Men så er det jo også slik at Turgleden kan være Fantastisk selv om man ikke nødvendigvis når målet, det er jo veien dit som er den største delen av opplevelsen!

Gøy er det å oppdage nye løyper, og når mulighetene er så mange som i Aurdal, er det bare å velge og vrake.

Med godt med drikke og bananer i sekken, var vi klare for turen rundt Stølslidalen.

Vi valgte å gå turen fra Fræningen i retning Ividalen, mot Stølslidalen og deretter mot Fjellstølen og tilbake til Grønnkinn/Fræningen.

Denne ruten skulle vise seg å bli tyngre enn forventet, med alle motbakkene ved Ragnhildtjernet og Fjelltjernet. Da vi kom dit, skjønte vi straks hvorfor de fleste gikk motsatt vei! Til gjengjeld var det ganske morsomt å suse avgårde nedover bakkene mot Ividalen!

Nok en fantastisk dag i fjellet og med klister på skia, skulle dette også bli en Fantastisk Turglede!

Da vi hadde passert Ividalen og Ividalsskaret kom vi plutselig til en liten bekk, en påminnelse om at våren er i anmarsj! Mange benyttet sjansen til å fylle opp drikkeflaskene her, med friskt og godt fjellvann.

Flere steder delte løypa seg opp og vi ble nysgjerrige på alle løypemulighetene. Men vi holdt oss til planen og fulgte skiltingen mot Fjellstølen.

Plutselig dukket det opp en liten, sjarmerende seter! Ingen folk å se her heller. Ved Stølslidalen kunne vi derimot se fjellene mot Etnedal i Øst.

Så ble det virkelig behov for superkreftene ved Ragnhildtjernet og Fjelltjernet! Nesten 2 km bare oppover, påvirket motivasjonen til mine to jenter. Men, da vi nærmet oss Fjellenden, kunne vi gli helt ned til Fjellstølen og det var da bare et kort stykke igjen til Grønnkinn.

Tilbake ved Grønnkinn hadde vi tilbakelagt en distanse på 11,5 km. Dersom man ønsker å gå videre, har man mulighet til å velge retningen mot Smørlifjell og Kruk, eller man kan ta turen innom Danebu eller Aurdal Fjellpark på toppen av Valdres Alpinsenter for noe godt i glasset eller noe varmt i koppen! Vi, for vår del, valgte å ta turen tilbake til hytta, for å nyte påskesolen i hytteveggen.

For oss er fjellet det mest naturlige stedet å tilbringe i påsken! Det skulle virkelig vise seg å være et lurt valg!

Påsken i fjellet er fantastisk, spesielt når vær og føreforhold fortsatt tillater langrennsturer, slalom, aking og vinterlige aktiviteter!

Som tidligere nevnt i et av de andre blogginnleggene, finnes det mange og varierte skiløyper i Nord-Aurdal.

Og selv om ikke løypene var like “kvikklunsj-perfekte” som i vinterferien, var skiføret relativt upåklagelig til årstiden å dømme….

Den planlagte turen denne dagen var fra Fræningen mot Ividalen, forbi Steintjednet mot Storstølen og tilbake til Fræningen. En runde på ca 1mil, som fint kan gås med barn dersom man legger inn små pauser underveis. Eller man kan ta det som en treningstur, slik vi hadde planlagt denne dagen.

Da vi hadde passert skiltingen mot Ividalen, bød naturen virkelig på fiskebeinstråkk og litt ekstra krefter måtte til…

Men straks vi hadde kommet opp det bratteste partiet, begynte landskapet å flate ut og vi kunne snu oss, nyte utsikten og såvidt skimte fjellene mot vest. Godt var det å kunne være i fysisk aktivitet og kjenne hjertepumpa slå, samtidig som man kunne nyte naturen og stillheten omkring.

Ved Ividalen kunne vi raskt kjenne igjen leirplassen fra den tidligere lavvoturen sommeren 2012, til tross for at landskapet endrer seg betraktelig med snødekte fjell. Fantastisk Turglede handler like mye om opplevelsene som inntrykkene naturen gir, det å virkelig kjenne stoltheten over den flotte, norske naturen!

Da vi hadde rundet Ividalen og vendte retningen mot Danebu, var det godt å kjenne solen varme i ansiktet. Vi kikket opp på den lille seteren i skråningen mot øst. Ingen folk å se noen steds og stillheten var til å ta og føle på… En total avkobling fra alle plikter og hverdagens travelhet. Da var det godt å vite at vi hadde en uke til rådighet her oppe i fjellheimen!

Tilbake ved hytta, noen flere inntrykk rikere. I et magisk lys fra solen kunne vi se Skogshorn i Hemsedal, toppen som er lett å kjenne igjen ut fra dens utforming. Dette er et planlagt turmål sommeren som kommer.