FantastiskTurglede

Nå som det nærmer seg ferietid for de fleste, kan jeg virkelig anbefale en tur til Prekestolen på det varmeste. Dette er, som de fleste kjenner til, en populær turistattraksjon, med svimlende over 200 000 besøkende hvert år. Om man tror at Prekestolen mister noe av sin sjarm, og heller minner om en tur på Karl Johan en lørdag formiddag, så kan jeg virkelig avkrefte dette. Med den vakre Lysefjorden 604 meter ned og en praktfull utsikt, kan man ikke annet enn å bli fasinert av denne utrolige fjellformasjonen.

Med min store entusiasme for norske fjell og fjelltopper, er Prekestolen i Rogaland en turopplevelse jeg absolutt ønsket å oppleve. Vi hadde snakket om denne turen lenge, og siden Prekestolen er et av Norges mest spektakulære fotomotiv, hadde jeg sett utallige bilder fra dette fjellet og drømt meg bort om at jeg en dag skulle oppleve stedet.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Prekestolen ligger i Rogaland fylke og er et fjellplatå på nordsiden av Lysefjorden i Forsand. Platået er så og si flatt, med en fjellhylle på ca 25 ganger 25 meter. Prekestolen ble trolig dannet ved frostsprengning av en isbre for 10 000 år siden, ved at vann som frøs til is i fjellsprekkene, sprengte løs store kantete blokker, som breen fraktet med seg. Preikestolen som turistmål ble oppdaget rundt år 1900.

I 2013 ble Prekestolen kåret til et av verdens mest spektakulære utsiktspunkter. Det kunne vi absolutt forstå da vi så alle de utenlandske turistene som hadde tatt turen hit bare denne ene dagen.

For å komme til Prekestolen måtte vi ta ferje fra Stavanger til Tau, og buss videre fra Tau til Prekestolhytta, der en merka løype starter. Det er godt tilrettelagt for korrespondanse med ferje og buss, med jevnlige avganger.

Takknemlig for at værgudene var med oss denne dagen, startet vi turen allerede kl 9 på morgenen. Vi ville ha maks ut av dagen og masse tid til å nyte dagen i friluft.

Turen fra Prekestolhytta og opp til fjellplatået er relativt kort, men har til gjengjeld en stigning på 330 meter. For de fleste er turen unnagjort på 1 1/2 til 2 timer. Stigningen begynner allerede på starten av løypa, med blant annet steintrapper utbedret av sherpaer fra Nepal i 2013 og 2014. Det anbefales å ha gode sko, gjerne fjellstøvler, da det er mye tråkking fra stein til stein. Vi skjønte fort at mange av turistene ikke helt hadde forutsetning for å forstå hva de bega seg ut på, ut fra klær og skotøy å bedømme. Da er det kanskje en god grunn til at skiltet på starten av stien informerer om hva slags skotøy som anbefales. For oss norske fjellgeiter er det jo nesten en selvfølge.

Som sagt, så regnet vi ikke med at vi skulle få gå turen alene denne lørdagen i begynnelsen av juni. Turist sesongen var så absolutt i gang og det ene busslasset etter det andre strømmet til. Det medførte at vi i begynnelsen gikk ganske mye i kø, men vi tenkte at dette ville være en del av selve opplevelsen. Alt fra små barn, eldre damer, hunder, asiatiske turister og svenske jenter som etter litt svetting, et stykke opp i trappene, lurte på om sminken fortsatt satt på, hadde Prekestolen som turmål denne dagen. Vi lo litt av disse søte, svenske jentene, vi følte oss ikke akkurat like forfengelige som de, vi var jo tross alt på tur.

Et lite stykke opp på stien fikk vi utrolig fin utsikt over Prekestolen fjellstue. Fjellstua er åpen hele året og tilbyr gode overnattingsmuligheter og mange ulike fasiliteter. Hadde det ikke vært for at vi besøkte Stavanger i forbindelse med flere anledninger denne helgen, skulle vi gjerne ha tilbrakt en overnatting på denne fjellstua. Fjellstua ligger veldig fint og fredelig til med utsikt over Refsvatnet.

Etterhvert som vi beveget oss oppover, flatet terrenget ut flere steder. Det var godt å få en liten pause fra motbakkene av og til. For selv om vi er vant til å gå bratte fjellturer, så kjentes det godt i beina likevel.

Løypa opp til Prekestolen varierer fra preparert sti over myrer, til naturlig skogbunn, gjennom et par tøffe steinrøyser og over knallhard Lysefjordgranitt. Myrullen vokste også tett i tett flere steder og ga fine fotomotiv.

Flere steder var stien utbedret med gamle jernbanesviller over myrene. Det var også litt godt å få en liten pause fra all steintråkkingen, da det krever litt konsentrasjon og blikket ned for ikke å tråkke feil.

I 2013 og 2014 har, som tidligere nevnt, sherpaer fra Nepal gjort omfattende utbedringer av stien ved å lage trapper. Den raskt økende populariteten for tur til Prekestolen, førte en stund til at turistene ble gående i kø. Stien ble etterhvert så slitt og man måtte balansere fra stein til stein. I enkelte smale partier kunne det oppstå farlige situasjoner. Det er bakgrunnen for at stien ble utbedret med steintrapper og utvidet til 2,5 meter de fleste steder.

Det er ganske utrolig å tenke på hva disse sherpaene faktisk har fått til. Det må ha vært en vanvittig krevende jobb, og at de faktisk utbedret stien med slegge og rå håndmakt, er nesten ikke til å tro.

Da vi hadde kommet omtrent halvveis, fikk vi et lite blikk av Lysefjorden i det fjerne. Den minte meg egentlig ganske mye om Gjendevannet i Jotunheimen, med den klare blågrønne fargen. Gleden ved å nyte flott utsikt, i fantastisk norsk natur, gir meg alltid en god følelse av å bo i dette landet.

Før vi begynte å nærme oss målet, passerte vi et fint, lite vann. Det var nesten fristende med et bad, for svetten på ryggen kjentes godt nå etter alle trappetrinnene og motbakkene. Vi motstod fristelsen og vandret videre, i min iver etter å nå fram til Prekestolen før skyene tok oss igjen. Til tross for at vi våknet til skyfri himmel denne morgenen hadde skyene nå kommet sigende innover Lysefjorden. Jeg hadde friskt i minne fjelltoppene jeg hadde vært på hvor jeg ikke hadde fått sett noe av utsikten, på grunn av tåke og skyer. Dette måtte ikke skje i dag.

Det siste partiet fram til selve Prekestolen var ganske så smalt og sikkert noe skremmende for de med høydeskrekk. Vi observerte flere som virkelig var engstelige og holdt seg trygt inn mot fjellet med lengst mulig avstand til stupet. Det skal sies at jeg har respekt for høyder og er opptatt av at man må ta visse forhåndsregler når man beveger seg i slike områder. Samtidig kunne jeg ikke la være å kikke forsiktig over kanten, og kjenne suget i magen.

604 meter lenger ned så vi nå turistferja nede på Lysefjorden. Det er sikkert også en fantastisk opplevelse, å se Prekestolen nedenfra og opp. Jeg vil tro den ruver ganske så majestetisk der nede fra Lysefjorden.

Omsider framme på Prekestolen, en Fantastisk Turglede, som det nesten er umulig å beskrive. Foruten utsikten, som virkelig er fantastisk, så er det også utrolig fasinerende å observere alle turistene som myldret på Prekestolen denne dagen, ivrige etter å få de beste bildene av seg selv så nærme kanten som mulig. Jeg la spesielt merke til en ung asiatisk turist som lå på ryggen, på tuppen av selve Prekestolen, helt i sin egen verden, med selfiestang og knipset vilt, kanskje for å dokumentere på Facebook.

Mange utfordret skjebnen, ved å sitte avslappende med bena dinglende utenfor kanten, med matpakka i hånden som den naturligste ting i verden. En ting er jo å ha kontroll selv, en annen ting er jo hva andre kan finne på. Faller man utenfor kanten her, har man ingen sjanse til å overleve. Jeg ble ble plutselig litt glad for at jeg bare hadde meg selv å passe på, da jeg så en gutt på 7-8 år reise seg opp ca en halvmeter fra kanten og med foreldrene et lite stykke unna. Hadde jeg hatt med meg barn på denne turen, ville jeg ha passet mye bedre på.

Men, jeg kunne likevel ikke dy meg, jeg måtte utfordre skjebnen noe jeg også, riktignok med god kontroll.

Litt mer trygt er det å legge seg på magen og kikke ned.

Prekestolen har en flere meter dyp sprekk tvers over platået, som trolig også er et resultat av frostsprengninger. Geologer har konkludert med at Prekestolen er trygg selv om mange ugrunnet tror at fjellplatået vil dette ned når de ser sprekken. Jeg må innrømme at jeg tenkte på det, da jeg så sprekken, etter alt fokuset om fare for ras på fjellet Mannen i Romsdalen.

Vi bestemte oss for å ta oss god tid ved Prekestolen. Vi fulgte derfor stien opp til Neverdalsfjellet 706 moh, rett ovenfor Prekestolen, for å få mulighet til å kunne se Prekestolen ovenfra. Det var fortsatt tidlig på dagen og vi var klare for en skikkelig lunsj. Vi hadde ikke før satt oss ned og tatt fram maten, før regnet kom. Heldigvis varte det ikke så lenge, og vi synes faktisk det var litt bra å få oppleve allslags vær på denne turen. Så lenge jeg hadde fått foreviget utsikten med utallige bilder, var det egentlig helt greit. Vi hadde godt med klær med oss, så det var heller ingen problem.

Og det var faktisk utrolig flott å se Prekestolen ovenfra. Da fikk vi et godt inntrykk av den spesielle fjellformasjonen Prekestolen har.

Turistene strømmet fortsatt på og myldret som små ivrige maur der nede. Vi begynte å spekulere på når på døgnet Prekestolen egentlig er folketom. I og med at turen er relativt kort er det jo fullt mulig å ta både dagstur, ettermiddagstur og kveldstur opp hit.

Noen søte, små fjellblomster fanget også min oppmerksomhet.

Før vi begynte på tilbaketuren, måtte vi en tur til ned på Prekestolen. Jeg hadde nesten ikke lyst til å gå derfra, jeg følte liksom at jeg ikke hadde fått sett nok.

Fristelsen ble for stor og vi dristet oss etterhvert til å dingle litt med bena likevel. Galskap for noen, spenning for andre. For vår del er vi vel enig i begge deler.

Etter en drøy time var vi tilbake ved Prekestolen fjellstue. Turen ned gikk veldig radig. Med mange bilder på mobilen, noe dette blogginnlegget bærer preg av, kunne jeg konkludere med at dette var en Fantastisk Turglededag, akkurat slik jeg hadde håpet på. Fordelen med denne turen er at den ikke er så lang, og man har god tid til å nyte Prekestolen når man først er der.

Så er det igjen en stund siden forrige blogginnlegg og jeg håper at dere lesere likevel ikke har gitt opp bloggen min. Jeg holder nå på med å planlegge turer for sommeren og jeg gleder meg til å være litt mer aktiv her på bloggen fremover. Det å kunne få mulighet til å inspirere til turer er en stor glede og jeg ville bli veldig glad for tilbakemeldinger og kommentarer til innleggene mine. Fantastisk Turglede er min gode hobby og etterhvert min lidenskap.

Andre helgen i mai kom det plutselig et streif av sommer, og vi var glade for at vi benyttet en av disse dagene til en fantastisk kajakktur i Vansjø! Vi er heldige som har nærhet til både sjø og hav her i Rygge, og Vaskeberget ved Huggenes i nærheten av Halmstad er et godt utgangspunkt for kajakktur.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Min mann er en ivrig kajakkpadler og prøver stadig å smitte entusiasmen over på mor og sønn. Så med tre kajakker på taket og litt turproviant i sekken dro vi avgårde denne flotte søndagen! Fordelen ved å ikke alltid ha godt sommervær her i Norge er at man setter ekstra stor pris på varmen når den først inntreffer. Og akkurat det bestemte vi oss for denne dagen, at vi virkelig skulle nyte smaken av sommer!

I og med at jeg er såpass nybegynner på kajakkfronten, bestemte vi oss for å ikke legge ut på noen langtur. Derfor ble det Store Kvernøy som ble målet denne dagen. Store Kvernøy er en øy i Vansjø i Moss som ligger mellom Dillingøya og fastlandet i Våler. Øya er tilgjengelig fra både Våler, Moss og Rygge og avstanden er relativt overkommelig selv med nybegynnere i kajakk.

Jeg kan vel ikke akkurat skryte på meg at jeg var rask, og teknikken var vel heller ikke perfekt, men jeg prøvde å få til en jevn flyt oppover mot Store Kvernøy. Det var litt kjedelig å måtte innrømme at min sønn på 10 år faktisk padlet raskere enn meg. Jeg prøvde å skylde på at jeg hadde tung åre, men vet ikke helt om det var det som var årsaken.

Det var folketomt på øya da vi kom fram, og vi fant oss en fin rasteplass i vannkanten. Store Kvernøy er godt egnet for overnatting og DNT har satt opp en flott gapahuk her, akkurat lik den på Dillingøy. Gapahuken har fått navnet Kvernøyhuken og ligger lunt til med utsikt mot Nåløyet. Gapahuken har plass til 6 personer og leirplassen til to mellomstore telt. Plassen har utedo, godkjent ildsted/grill, ved, sagkrakk og sag, men ikke drikkevann. Vannet i Vansjø må kokes for å kunne drikkes.

Vi ble fristet til å overnatte, men måtte innfinne oss med at det måtte bli en annen gang.

Vannet lå stille og og innbydende som fotomotiv.

Vår 10-åring var ivrig på et lite bad, riktignok med våtdrakt, men for meg var det nok å dyppe føttene forsiktig nedi. Jeg har ikke høydeskrekk og liker å utfordre meg selv ift høyder, men en tøffing i vann skal jeg ikke skryte på meg at jeg er!

Fiskelykken måtte vi også prøve, men det ble dessverre ingen storfangst på kroken.

Vi tuslet litt innover på øya for å gjøre oss litt kjent. Et lite stykke innover i skogen blir veden oppbevart.

Etter noen deilige og late timer på denne øya, padlet vi tilbake langs Lille Kvernøy, ned Vestfjorden og tilbake til Vaskeberget. Padletur er virkelig noe som frister til gjentakelse og vi har allerede bestemt oss for en ny tur i Vansjø, nærmere bestemt Nåløyet! Dersom man har tilgang til kajakk, kano, robåt, gummibåt eller motorbåt er Vansjø og alle dens muligheter verdt et besøk!

Tømmerås er en lett tilgjengelig topp i Ski kommune. Når du har nådd toppen vil du få en flott utsikt mot Oslo og fjellene i vest. Herfra kan man blant annet se både Norefjell og Gaustadtoppen ved klarvær.

Utgangspunktet for turen starter ved Krokhol golfbane, her er det en stor parkeringsplass. Det er ca 3,5 km til toppen og turen opp er unnagjort på ca halvannen time.

Det var et nydelig vintervær denne søndags formiddagen og mange hadde tatt fram skiene for en langrennstur i de fine skiløypene. Vi derimot fulgte skiløypa til fots et lite stykke før vi tok av til høyre på en blåmerket sti. Stien var godt merket og steg jevnt oppover i et variert skogsterreng. Stien var også godt opptråkket til tross for et snørikt underlag. Mye tydet på at dette er en populær tur både på sommer- og vinterstid.

Etter et godt stykke kom vi til en spennende kløft. Her ble vi alle fasinert av den enorme isveggen som hang ned langs fjellsiden! Trestammene rundt oss hadde fortsatt et snødryss på seg, noe som gjorde omgivelsene her ekstra vinterlige.

Da vi hadde gått et lite stykke til kom vi til den idylliske rasteplassen ved Paddetjern. Her er det visstnok mulighet for et lite bad på sommeren. Denne vinterdagen lå snøen tykk på tjernet og vi nøyde oss med et lite sjokoladestopp istedet. Vi vurderte om vi skulle ta grillstoppet på denne plassen, men vi var rimelig samstemte på at vi helst ville komme oss til toppen. Barna var kanskje ikke like ivrige, men med litt sjokolade i kroppen, var det lett å overbevise de om at kreftene ville holde helt fram til målet.

Stien snodde seg videre ned og etterhvert opp på den ryggen som utgjør Tømmeråsen, og ganske snart kom vi til skiltet som viste at vi bare var 0,5 km fra målet.

På denne klarværsdagen kunne vi faktisk se både Gaustadtoppen og Norefjell. Med kikkert skal det også være mulig å se Færder fyr som ligger utenfor Tjøme i Vestfold.

Tømmerås ligger som sagt 313 moh og på toppen er det lagt til rette med sittebenker, bålplass, kart over hva du kan se og en gjestebok som indikerer at dette er et populært turmål med flere tusen besøkende hvert år. Ut fra gjesteboka kunne vi også lese at et turfølge nylig hadde overnattet i telt på området.

Etter et par hyggelige timer på toppen, med grilling og kos, tuslet vi avgårde, samme vei som vi kom. Det er mange fine stier i området og det er også mulig å få til en rundtur. Når man følger stien tilbake langs åsen, fortsetter man stien rett fram og passerer over en myr nord for Tretjerna. Like etter myra møter stien Høykrokholveien og man tar til venstre og følger turveien ca 2,5 km tilbake til parkeringsplassen.

Tilbake på parkeringsplassen etter noen herlige timer i friluft og enda en Fantastisk Turglede, var vi glade for at våre gode venner hadde tatt initiativ til denne fine turopplevelsen.

For meg handler Fantastisk Turglede om så mangt. Det å oppdage nye steder, skape gode opplevelser, være i fysisk aktivitet, utfordre egne grenser, kunne koble av og bare være her og nå, kunne kjenne at man lever og ha mange gode minner å se tilbake på. Det er det som gjør at jeg stadig drømmer om nye turer.

Dessverre er det en stund siden forrige innlegg her på bloggen min! Men etter noen fantastiske dager på hytta på fjellet med flere fine langrennsturer, ble turinstinktet vekket til live igjen! Vinterhalvåret trenger jo absolutt ikke være en begrensning i forhold til turer. Når det er sagt, så drømmer jeg om å kunne pakke sekken, ta ski på bena og gå fra hytte til hytte i et uendelig viddelandskap!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men, det var jo ikke det jeg tenkte jeg skulle skrive om nå. En søndag tidlig i januar hadde vi en kjempefin tur til Våpenhula i Mossemarka som jeg vil fortelle om!

Utgangspunktet til Våpenhula starter fra parkeringsplassen ved Vanembukken ved riksvei 120 ca 5 min kjøring fra Mosseporten. Det hadde kommet et lett snødryss i løpet av natten og temperaturen var perfekt for en dag i friluft.

Fra parkeringsplassen gikk vi nordover Skihytteveien og etter ca 50 meter tok vi av stien mot høyre.

Etter å ha gått et lite stykke, kom vi til et stikryss, hvor vi fulgte den merkede stien mot Våpenveien, altså rett frem.

Stien gikk slakt nedover en snau kilometer og selv om det var relativt kaldt og stien var dekket av snø, var det ganske bløtt. Vil derfor anbefale godt skotøy på denne turen, da det ofte er bløtt på denne strekningen.

Etter hvert tok vi til venstre over en bekk. Så fikk vi en bakke i mot og etter ca 200 meter oppdaget vi skiltet med «Våpenhula» til venstre. Da var det bare 200 meter ned til selve hula.

Turen fra parkeringen til Våpenhula er drøye 2 km lang og fullt overkommerlig for barnefamilier, også med små barn.

Denne hula ble brukt av Milorg, en militær organisasjon, som våpenlager etter flyslipp i de siste krigsår. Det er fullt mulig for nysgjerrige personer uten klaustrofobi å krype gjennom hula.

I området foran hula er det en fin rasteplass tilrettelagt for bål. Med god varme fra bålet skulle det bli godt med pølser til lunsj!

Vår turglade gutt hadde fått eget stormkjøkken til jul, og var mer enn ivrig med å steke pannekaker til store og små.

Etter et par koselige timer rundt bålet sammen med besteforeldrene, var vi klare for hjemoverturen. Vi hadde planlagt å gå samme veien tilbake, men det er også mulig å gå en rundtur i området. Man går da tilbake til hovedstien og følger denne videre nordover. Ved nærmere beskrivelse, se ut.no.

Mossemarka er absolutt et område det er verdt å utforske, både på sommerstid og vinterstid. Vi planla å kjøpe et kart over området, slik at det kan bli flere fine søndagsturer til Mossemarka!

Vi er priviligert her i Rygge med Fantastiske Turgleder omtrent rett utenfor stuedøra. Det er mange fine steder å utforske og turen trenger ikke alltid å være så lang, slik som denne flotte høstdagen i oktober. Med sol fra klar himmel, ville vi benytte dagen og planla derfor en tur til Vardåsen utsiktstårn.

Turen til Vardåsen starter ved parkeringsplassen rett sør for Evje golfbane. Man tar av fra Larkollveien ved et treskilt merket Blomsterstien. Blomsterveien er samlenavnet for et turveisystem som går “Rygge rundt.” Veisystemet er på ca 55 km og går gjennom deler av Rygges rike natur-og kulturlandskap. Turveien er merket med skilt påtegnet en blomst som veisymbol.

Fra parkeringen er det også mulig å gå til Kaialunden, men for å komme til Vardåsen holdt vi mot venstre og fulgte stien sørover langs golfbanen.

Etter et lite stykke tok vi av mot høyre og fulgte stien videre svakt oppover mot skogen. Her er det også et skilt som viser vei til tårnet på Vardåsen. Det var skikkelig høststemning i skogen denne søndagen og mange fine høstfarger.

Etter en snau halvtime i rolig tempo var vi framme ved Vardåsen utsiktstårn, med sine 89 moh og faktisk høyeste punkt i Rygge. Utsiktstårnet er 12 meter høyt og gir fantastisk utsikt i alle retninger. Tårnet ligger i Vardåsen naturreservat og her finnes også gravrøyser fra bronsealderen.

Det er laget til en flott grillplass rett ved tårnet. Vi derimot, valgte å ta lunsjen oppe i tårnet, hvor vi kunne nyte høstsola og den fantastiske utsikten.

Det er mulig å gå en rundtur rundt hele Vardåsen dersom man ønsker en litt lengre tur. Denne turen er beregnet til ca 4 timer og fører blant annet ned til idylliske Evjesund. For nærmere beskrivelse, se ut.no.

Vi valgte å gå samme vei tilbake denne dagen, men bestemte oss for at vi ville få med oss hele rundturen ved en senere anledning.

Siste helgen i august hadde vi en fantastisk helgetur til Skrim sammen med gode venner!

De fleste turene jeg har gått har vært dagsturer eller toppturer, men jeg har alltid syntes det høres spennende ut å gå fra hytte til hytte. Ved å overnatte på Den norske turistforenings hytter i området ville dette være mulig.

Jeg hadde hørt at turen til Skrim skulle være både barnevennlig og by på relativt korte avstander, altså et godt utgangspunkt for Fantastisk Turglede for små og store.

For å komme til Skrim fra Horten kjørte vi ut på E18, fulgte riksvei 40 gjennom Hvittingfoss og videre mot Kongsberg. 8 km etter Hvittingfoss tok vi til venstre ved skilt mot Hvål. Like etter den smale broen, tok vi av til høyre mot Passebekk. Ved “sentrum” ca 4 km fra broen tok vi detetter grusveien opp til venstre ved skiltet Skrim N. Dette er Digerhaugveien og er en bomvei hvor man må bruke Visa eller Mastercard. Etter bommen fulgte vi veien i ca. 4,5 km til vi kom til en avkjøring til høyre merket Støle parkering og et lite Ivarsbuskilt. Dette er Nordre Stølevei og det var da snaue 2 km til parkeringsplassen. Vi fulgte denne veien, og holdt til venstre ved neste veiskille. Parkeringsplassen har plass til 15-20 biler. Veien opp til parkeringsplassen var temmelig bratt og bestod av ganske løs grus. Det kan være litt vanskelig å finne fram om man ikke følger skiltingen/veibeskrivelsen nøye.

Fredag ettermiddag ankom vi parkeringsplassen, ferdig opp-pakket med sekker og spente på om det ville være ledig plass til oss alle på første hytte, Ivarsbu. Hytta ligger kun 30 minutters gange fra parkeringsplassen, og det var lett å finne fram langs kjerreveien på østsiden av Vesle Stølevann.

På Ivarsbu var det riktig så god plass, stedet har tre bygninger for overnatting, Båthuset, Smia og Hovedhuset og vi fikk faktisk nesten hele Båthuset for oss selv.

Hytta ligger utrolig idyllisk til, like ved vannkanten. Da vi kom fram til hytta fikk vi solnedgangen rett imot oss og naturen speilet seg så flott i vannet. Her er det også både fiske-og bademuligheter for de som ønsker det. Ivarsbu er et ypperlig utgangspunkt for dagsturer i nærområdet eller for en rundtur fra hytte til hytte slik vi hadde planlagt. En spennende topptur til fjellet Styggemann hadde vi også et håp om å få til i løpet av denne helgen. Men det skulle vise seg at både planene og veien måtte endres litt i løpet av helgen, pga en uheldig hendelse.

Lørdag morgen våknet vi til nok en dag med sol fra klar himmel. Etter en god frokost og ferdig pakkede sekker, vandret vi avsted i retning Sørmyrseter. Vi hadde god tid og drøye 8 km foran oss på godt merket sti til Sørmyrseter turisthytte. Terrenget i området kjennetegnes med glissen høyfjellskog, mange småtjern, myrdrag og en og annen nedlagt seter. Landskapet er noe ulendt, men spennende og litt eventyraktig flere steder. Skrimområdet består av flere topper som ligger 800 til 900 moh, Styggemann, Breistulfjell og Skrimtoppen gir alle en imponerende utsikt.

Heldigvis hadde vi tatt med oss kart over området. Vi var tidvis litt usikre på retning og veivalg, men ved hjelp av kartet kunne vi forsikre oss om at vi var på rett spor.

Det som var så flott med denne turen, er at avstanden mellom hyttene er relativt kort og at vi derfor kunne ta oss god tid til å nyte hvert sekund. Vi gikk i et rolig tempo og naturen hadde utrolig mye blåbær å by på, så det ble derfor også mange “blåbærstopp” underveis.

Litt under halvveis på turen, tok vi en liten lunsjpause ved en koselig liten seter. Solen varmet godt og det var helt stille rundt oss. Plutselig kom det en energisk hund løpende, med jaktinstinket på plass. Det var så vidt vi fikk beholde lunsjen vår, før eieren heldigvis kom oss til unsetning.

På turen fra Ivarsbu til Sørmyrseter passerte vi flere myrområder. Det var lagt ut stokker stort sett over de fleste myrene, men jeg vil likevel anbefale gode fjellstøvler for å unngå å bli våt på bena.

Ellers var vi virkelig imponert over barna som bar hver sin sekk i mange timer. Det krever god planlegging når man skal gå fra hytte til hytte, for å unngå å bære med seg for mye. Klær, mat og utstyr for en hel helg tar litt plass, samtidig som vi ble oppmerksomme på hvor lite man faktisk kan klare seg med. Jeg likte primitiviteten ved selve turen godt og syntes faktisk det var litt “gøy” å gå med tung sekk.

Da vi hadde gått et godt stykke til, kunne vi skimte Styggemann i det fjerne. Dersom man ønsker kan man legge turen innom Styggemann på veien. Det er da mulig å sette igjen sekken i stikyrsset vest for Jotefjellet. Turen opp på Styggemann er nemlig temmelig bratt, men så er utsikten deretter.

Vi var fristet til en tur opp på Styggemann denne lørdagen for å nyte utsikten, men barna var ikke like motivert for dette, derfor fortsatte vi videre på stien mot Sørmyrseter.

Sørmyrseter ligger fint til sørvest for setervollen Sørmyr sør for Styggemann på Skrim og kan brukes hele året.

Dette er en velholdt hytte som har et stort, koselig oppholdsrom og flere soverom. Da vi kom fram til Sørmyrseter ut på ettermiddagen, etter en fantastisk dag på tur, var det allerede noen andre som hadde “flyttet” inn, men heldigvis var det rikelig med sengeplasser til oss alle. Det er utrolig hvor naturlig det føles på disse hyttene, å bo under samme tak med vilt fremmede.

Barna var fortsatt ikke lei av å plukke blåbær, det ble derfor også et lite “blåbærsyltetøyprosjekt” på ettermiddagen.

Brått ble idyllen brutt, da et av barna i vårt turfølge skadet seg alvorlig i benet. Heldigvis har det gått bra i ettertid, men litt dramatikk ble det der og da!

Sørmyrseter ligger et godt stykke fra bilvei og bilene hadde vi jo parkert på andre siden av Skrimområdet, nesten en mil unna. Hva gjør man da når man er langt fra allfarvei og ikke har mulighet til å komme seg ned fra fjellet til fots? Vi lot det bero til dagen etterpå, men så tilslutt ingen annen utvei enn å ringe 113. Det vi erfarte i ettertid er at om man er i tvil, skal man ikke være så redd for å ringe 113. Det er jo deres jobb å koordinere hva slags type hjelp de kan tilby.

I og med at planene måtte endres, gikk gutta tilbake til Ivarsbu for å hente bilene tidlig søndag morgen, slik at det ikke skulle bli så lang dag på tur denne søndagen. De måtte da kjøre et stykke sørover mot Hvittingfoss, Svarstad og Steinsholt, før de tok av mot Siljan og deretter Grorud. Ved Langlidalen, nord for Bykle tar det ca 45 min å gå til Sørmyrseter turisthytte. Det vi da faktisk oppdaget, var at dette også er et godt utgangspunkt for tur til Skrimfjellene og forhåpentligvis en topptur til Styggemann ved en senere anledning.

Det er ikke alltid en tur blir som planlagt, men det er ingen tvil om at vi alle opplevde turen til Skrim som en Fantastisk Turglede likevel. Vi koste oss veldig sammen med våre gode turvenner og gleder oss til mange nye og gode turopplevelser sammen.

Etter mange fjellturer i sommer, men dessverre ingen turer til hytta vår i Valdres, gledet vi oss veldig til en deilig hyttetur i høstfjellet. Det å komme på hytta er alltid en frihet i seg selv og må nytes i fulle drag, en liten pause fra hverdagens hektiske liv og med mye tid til kos og ro.

Denne gangen handler ikke blogginnlegget om en spesifikk topptur eller nye turideer, men mest om hvordan gi barna Fantastiske Turgleder.

Da våre to eldste jenter er i alderen hvor fjell og natur ikke står øverst på ønskelisten, benyttet vi anledningen til at vår yngste sønn kunne få ha med seg en kompis på tur. Det var meldt strålende vær og jeg gledet meg virkelig til å komme til fjells igjen!

Jeg er alltid klar for en topptur, men prøver samtidig å minne meg selv på at det er ikke den lengste turen eller den høyeste toppen som er det viktigste, men gleden ved “bare” å være på tur.

For at barna skal lære å like å gå i fjellet, er jeg opptatt av å planlegge turen ut fra barnas forutsetninger. Det samme gjelder forsåvidt også for oss voksne, for å oppleve Fantastisk Turglede er det viktig å gå på en tur man føler at man mestrer og er motivert for. Vi hadde derfor først og fremst planlagt noen små toppturer i nærheten av hytta denne høstferien.

Første topp var Fjellenden, også kalt “Sukkertoppen.” Denne toppen ligger et lite stykke fra Danebu i Nord-Aurdal. Se tidligere innlegg for nærmere veibeskrivelse. I et fantastisk vær, viste toppen seg fra sin beste side denne dagen, og jo lengre opp mot toppen vi kom, jo flottere ble høstfargene.

Stigningen opp til toppen er ganske bratt og til min store glede sier plutselig vår sønn “dettte begynner jeg faktisk å like!” Det er virkelig godt å høre at vår turglede er i ferd med å smitte over på yngstemann.

Da jeg spurte han i ettertid, hva han tenker Fantastisk Turglede er, fikk jeg et ganske klokt svar. Han mente at det beste var å være sammen, kunne være ute i frisk luft og å nyte sola. Men det viktigste var å være utholdende og å samarbeide om hvor langt man orker å gå. I og med at han har begynt å like fjellturer, er det forhåpentligvis noe av dette vi har gjort riktig!

Både når det gjelder barn og voksne på tur, så er det viktig å fylle på med ny energi tidlig nok. Det å ta en matbit før man begynner å bli skikkelig sulten, er etter min erfaring en god ting for å unngå å miste energien og motivasjonen. Og hva smaker ikke da bedre enn pølser på tur?

Vi stekte pølsene på stormkjøkkenet denne dagen, lettvint og greit, samtidig som man sparer naturen for svimerker. Barna var ivrige hjelpere og de syntes det var spennende å få lov til å være med på å tenne på.

En annen ting som er lurt å ha med på tur, er kikkert! Både barna og vi voksne hadde mye glede av denne på disse dagene i fjellet.

Høsten i fjellet er en opplevelse i seg selv, med alle de flotte fargene den har å by på. Jeg ble så begeistret for de flotte fargene og ble heller ikke lei av å fange alle de fine fotomotivene.

Oppe på neste topp, litt sør for “Sukkertoppen,” ble gutta inspirert av den store varden. Vi tok oss god tid på denne toppen, slik at de kunne bygge sin egen lille varde. Planen var at vi skulle komme tilbake neste dag, for å se om det var noen som hadde lagt på flere stein på “varden vår.” Det var mange folk i fjellet, så det ville jo ikke være så usannsynelig.

En god motivasjonsfaktor for barna på tur, er å leke gjemsel langs stien. Gutta løp i forveien, gjemte seg i buskene eller mellom trærne og vi voksne skulle komme etter og finne de. Om de begynte å bli slitne, så var dette plutselig glemt og de fant mange gode gjemmesteder. Dette er selvfølgelig ikke mulig over tregrensa, men i Valdres ligger tregrensa noe høyere og det ble mye moro på veien opp til toppene.

Det var fortsatt mye blåbær i fjellet og vi koste oss med naturens eget godteri på turene våre.

Andre dagen på tur besøkte vi flere av småtoppene i området. Gutta var like ivrige og begynte å telle vardene vi hadde besøkt. Et naturlig stoppested ble selvfølgelig også varden de hadde laget selv og vi lurte litt på om noen hadde lagt på flere stein? Det kunne nesten se slik ut!

Plutselig dukket det opp en liten klatrevegg og gutta ble straks ivrige på å klatre opp. Ellers passerte vi noen småvann her og der og da var det klart for fiskesprettkonkurranse. Men det var ikke like lett å finne små flate stein som spratt godt i vannet.

Barn syntes alltid det er gøy med vann og det ble derfor også noen stopp og prosjekter ved bekken. Denne bekken har fått navnet “sjøpølsa” og ble et naturlig stoppested flere ganger i løpet av disse høstferiedagene.

Tilbake ved hytta, og fortsatt mye energi igjen, var gutta klare for vedhogging. De hadde god dreis på dette begge to, og var ganske så stolte over å kunne vise alt de hadde hogget opp etterhvert.

En annen aktivitet, som også er morsom for både barn og voksne, er å leke mørkegjemsel. Bestem et avgrenset område og velg om det skal være med eller uten lykt. Vi prøvde oss uten lykt den første kvelden, det var jammen ikke lett, så vi måtte “gi et lite pip.”

For å gi barna Fantastiske Turgleder, tror jeg ellers man bør la barna få være med på planleggingen, planlegge overkommelige turmål, ha noe godt i sekken, ta pauser på barnas initiativ og ha fokus på det positive ved det å være ute i friluft!

Denne sommeren har vært rik på gode turopplevelser. Turen til Glittertind ble virkelig også en minnerik og Fantastisk Turglede.

Norges nest høyeste fjell, måtte jo selvfølgelig også oppleves, og sammen med mine to gode venninner, ble dette en perfekt helg i den norske fjellheimen!

Nest etter Norges høyeste fjell; Galdhøpiggen, er Glittertinden den mest besøkte 2000 meterstoppen. Uten breen på toppen er høyden 2452 moh. Glittertinden var tidligere Norges høyeste fjell, men breen har smeltet mye de siste tiårene. I 1940 var toppen av breen regnet å ligge 2487 moh. Glittertinden har en forholdsvis enkel atkomst og en storslått utsikt over store deler av Jotunheimen. Den er et karakteristisk og vakkert fjell, og når du nærmer deg fra øst blir toppskavlen mer og mer markant. Selve toppen er en skrånende egg med breskavl på toppen og et stup mot nord. Sammenlignet med Galdhøpiggen er det en helt annen ro og atmosfære over Glittertind.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Vi ankom Hindsæter Fjellhotell fredag ettermiddag i strålende vær, og vi gledet oss til en deilig helg på fjellet. Hindsæter er et historisk, lite tømmerhotell fra 1898 som ligger langs den Nasjonale Turistveien Valdresflya, på 950 moh, et lite stykke fra Besseggen/Gjende. Hindsæter er en fjellstue jeg absolutt vil anbefale; god service, hyggelig atmosfære og ikke minst utsøkt mat.

Lørdag morgen var været like strålende og vi stod tidlig opp for å få mest mulig ut av dagen.

Vi måtte først kjøre et stykke med bil; først på fylkesvei 51 mot Randsverk og deretter bomveien fra Randsverk inn til nasjonalparkgrensa i retning Glitterheim. Denne strekningen føltes veldig lang og skiltingen var ikke helt optimal. Et godt stykke inn i fjellheimen delte veien seg og vi ble veldig i tvil på hvilken vei vi skulle velge. Heldigvis kom det en bil akkurat da som kunne bekrefte at vi skulle holde mot høyre og at vi faktisk kunne se Glittertinden. Toppbreen på Gliteertind har nemlig blitt såpass liten med årene, slik at den kan være vanskelig å se på avstand. Jeg hadde sett fjellet en stund, men tenkte at det ikke kunne være Glittertind, da den ikke så ut til å være det høyeste fjellet i området. Se bildet under.

Like etterpå kom vi til parkeringsplassen i Veodalen. Herfra skulle vi sykle den 8 km lange strekningen inn til DNT hytta Glitterheim.

På parkeringen stod det sykler som Glitterheim turisthytte leier ut. Man velger en sykkel og betaler for leie når man kommer inn til Glitterheim. Syklene som stod igjen denne dagen, var ikke akkurat av beste kvalitet, men vi fant hver vår sykkel og var ivrige på å komme oss avgårde!

Etter snaue 40 minutter kunne vi skimte Glitterheim som ligger vakkert til i noen av de flotteste omgivelsene Jotunheimen kan by på.

Glitterheim ligger på 1390 moh så vi hadde nå en stigning på ca 1100 høydemeter foran oss. Fra Glitterheim fulgte vi den godt merkede DNT-stien nordvestover til Steinbudalen ved Nedre Steinbuvatnet. Stien snor seg i en jevn stigning oppover dalsida, og vi fikk etterhvert flott utsikt til Nedre Steinbuvatnet. Det ville bli en varm dag i fjellet, så vi måtte ganske tidlig “hive” av oss litt klær. Det er ekstra deilig å kunne gå med shorts i fjellet. Jeg begynte å tenke på hvor heldig jeg var som hadde fått oppleve så mange fjellturer denne sommeren i stort sett bare strålende vær. Fantastisk Turglede er det uansett, men opplevelsen blir alltid et hakk bedre når man får nyte utsikten på toppen av et fjell i knallvær!

Et godt stykke opp i høyden kunne vi nå se morenelandskapet rundt Gråsubreen og toppskavlen på selveste Glittertinden. Mot nord ser toppen helt annerledes ut, her er det et ravnsort stup på 200 meter ned mot Grotbreen, mens utsikten mot sørvest var utrolig flott! Videre fulgte vi stien over restene av Glitterbrean. Det gikk et tydelig tråkk i snøen, men fra den siste varden og opp den førtste stigningen på Glitterbrean er det viktig å ikke holde for langt mot høyre. Her er det en delvis snødekt bresprekk som går på tvers ikke langt unna varderuta.

Etter drøye 3 timers vandring fra Glitterheim, nådde vi toppen. Det var mange andre som også hadde valgt Glittertind som turmål denne dagen. Toppen av Glittertind har et relativt stort areal, og det er faktisk mulig å gå videre over toppen og ned den andre siden mot Spiterstulen i vest.

Etter å ha beundret utsikten på toppen, beveget vi oss et lite stykke nedover hvor vi var klare for en pause og en liten matbit.

Jeg hadde i forkant av denne turen til Glittertind vært i kontakt med Glitterheim turisthytte for å sjekke litt ut hvordan forholdene var på Glittertind på denne tiden av året. Jeg hadde da blitt anbefalt å ta med rompeakebrett, slik at man kunne ta vinterruta ned. Vi var nå superklare for årets lengste aketur. Fra Glitterbreen skulle det nemlig være mulig å ake ca 900 høydemeter ned mot Glitterbekken og Steinbudalen. Det var flere som hadde akt før oss og det var derfor blitt en fin “bob-bane” nedover. Nå gjaldt det å holde godt fast i rompeakebrettet og spenne magemusklene!

Det er bare en ting å si om denne aketuren, det var virkelig utrolig morsomt! Litt slitsomt også, spesielt for magemusklene, siden vi akte mer eller mindre nedover i ca en time. Noen steder måtte vi bare “skifte spor” før vi kunne usje avgårde på nytt!

Nede i Steinbudalen krysset vi Glitterbekken og vandret den siste timen ned mot Glitterheim. Vi ble virkelig overrasket over hvor langt ned vi hadde akt og hvor kort avstand det var igjen til Glitterheim.

Nede ved turisthytta var vi klare for sykkelturen tilbake til parkeringsplassen. Til tross for at vi hadde regnet med å være litt “tunge” i bena, gikk syklingen som en lek. Strekningen tilbake til parkeringen var, til vår overraskelse, unnagjort på snaue 20 minutter!

På bilturen tilbake til Hindsæter møtte vi på noen kuer som var ute og beitet! Det så først ut som om de ikke hadde tenkt å slippe oss forbi, men da vi nærmet oss sakte men sikkert, tuslet de avgårde.

Tilbake på Hindsæter var det utrolig deilig med et bad i boblebadet før middagen. At sæterkjøkkenet er opptatt av genuin matlaging med bruk av friske, sunne og bærekraftige råvarer, var ikke vanskelig å forstå når vi fikk servert middagen. En imponerende meny både fredag og lørdag, og spesielt godt smakte det denne kvelden etter en lang dag ute i frisk fjell-luft.

Denne helgeturen til Hindsæter og Glittertind avsluttet vi med en liten rusletur ned til Stuttgongfossen, et lite stykke nedenfor Hindsæter, søndag morgen, før vi begynte på veien hjem. Vi var utrolig fornøyde med opplevelsene denne helgen og glad for å ha med en ny Fantastisk Turglede i ryggsekken!

Jeg har gledet meg skikkelig til å fortelle om turen vår til Falketind. Dette ble virkelig en drømmetur fra start til slutt! Det er nesten så det er vanskelig å gjenfortelle, det må rett og slett bare oppleves. Men jeg skal gjøre et forsøk på å beskrive denne fantastiske turen og opplevelsen vi hadde!

Turen til Falketind fikk jeg i 40-årsgave av min kjære mann. Da jeg gikk Uranostind for to år siden, fikk jeg høre om pionerruta til Falketind. Falketind er så godt som “nabotoppen” til Uranostind. Jeg tenkte at denne toppen ville jeg oppleve en eller annen gang. Så da jeg fikk spørsmålet om hva jeg ønsket meg i 40-års gave var svaret enkelt!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Falketind er en vakker og karakteristisk tind i Jotunheimen. Toppen ligger forholdsvis langt sørvest i Jotunheimen, utenfor nasjonalparken, men innenfor Utladalen landskapsvernområde. Toppen har en imponerende profil, spesielt fra øst og er i dag blant de mer populære toppene i Jotunheimen. Det finnes flere alternative ruter til toppen. Pionerruta er krevende og går både på bre og i landskap med luftige punkter. Dette er en spesielt bratt rute fra Falkbreen og opp østveggen og kan derfor kreve sikring enkelte partier. Ruta anbefales derfor å gås sammen med en fjellfører.

Jeg gledet meg veldig til denne turen, men samtidig var det stor usikkerhet om vi i det hele tatt skulle få gjennomført turen med tanke på de store snømengdene det har vært langt ut på sommeren dette året. Vi hadde i forkant avtalt med føreren, at dersom ikke været tillot det, måtte vi være innstilt på en alternativ tur til en annen fjelltopp.

Vi ankom Tyinholmen fjellstue fredag kveld i regn og tåke, og vi visste fortsatt ikke om det ville være mulig å gå Falketind. Værutsiktene var noe bedre for lørdagen, men vi begynte å tvile på om det ville la seg gjøre.

Tidlig lørdag morgen våknet vi, utrolig nok til sol fra klar himmel. Det var nesten ikke til å tro at vi skulle ha så flaks med været. Vi møtte vår fjellfører til frokost, som kunne bekrefte at det ville bli tur til Falketind. Jeg kjente sommerfuglene i magen, men tenkte at dette kunne ikke bli annet enn en Fantastisk Turglede-dag!

Med stegjern, isøks, tau og godt med mat og drikke i sekken, dro vi, en gruppe på 5 turglade folk, fra Tyinholmen ved 9-tiden. Vi kjørte et stykke på grusveien innover Koldedalen til vi kom til Koldedalsvatnet, hvor vi parkerte og begynte på stigningen opp mot Falkebreen.

Turen opp til Falkbreen/Snøggeken gikk stort sett på snø. Vi gikk i et rolig, men jevnt tempo og kjente solen varmet i ryggen. Det gikk ikke lang tid før vi måtte stoppe for å få av oss litt tøy og fylle på med drikke. Vi møtte på et annet turfølge som også ville benytte den flotte dagen til å bestige Falketind.

Et lite stykke opp på Falkbreen kunne vi beundre Falkungen i front og Falketind rett bak.

Vi gikk et lite stykke til før vi gjorde oss klare med sikring av tau på breen. I og med at breen var dekket av mye snø, var det ikke behov for å benytte stegjern. Opplevelsen av å gå på bre ble derfor noe annerledes enn om det hadde vært blåis og synlige sprekker.

Pionerruta til Falketind går, som tidligere nevnt, bratt opp østveggen, og vi var straks klare for å begynne på det bratteste partiet. Ruta går svakt på skrå fra høyre mot venstre, se bildet over.

Ruta har klyveklatring i grad 2, 2+. Om man trenger sikring eller ikke når man skal gå pionerruta er et vanskelig spørsmål. Klatreteknisk er ruta meget enkel, men den er nokså vedvarende og man er avhengig av å finne rett vei. Det er flere steder hvor fall eller utglidning vil være fatalt, så man bør være ganske trygg på foten før man vurderer å gå den usikret. Vi var derfor glad for at vi hadde med oss en kompetent fjellfører som var godt kjent i området og som hadde gått denne turen mange ganger før.

I og med at været var bra og det ikke var vått og glatt i fjellet, valgte vi å begynne klatringen uten sikring.

Jeg har så absolutt ikke høydeskrekk, men etter hvert som vi beveget oss oppover i høyden, begynte vi å kjenne suget i magen. Jeg tenkte på at jeg var i ferd med å bevege meg litt utenfor min egen comfortsone og at konsekvensene av et fall ville være stor. Jeg konsentrerte meg derfor om å ta det rolig steg for steg.

Et stykke opp i fjellveggen, begynte utsikten å bli fantastisk og folkene på breen langt der nede kunne vi så vidt bare skimte.

Godt over halvveis opp i fjellveggen, var vi klare for å sikre med tau siste delen opp til platået. Det lå nemlig et tykt lag med snø på toppen av platået og enkelte steder helte skavelen utover, med en viss mulighet for rasfare.

Det var trangt om plassen på fjellhylla vi hadde til disposisjon, så det gjaldt å bevege seg forsiktig. Da alle var klare for neste etappe, gikk vår dyktige fjellfører opp først for å sikre i fjellet oppe på platået. Deretter klatret vi oppover en etter en i “trappen” han hadde laget i snøen.

Vel oppe alle fem, hadde vi nå kommet oss opp på flatryggen ca1900 moh like til høyre for laveste punkt på ryggen mellom Falketind og Austre Stølsnostinden. Utsikten østover var utrolig flott, det var overraskene stille og lite vind her oppe, og vi var klare for en liten matpause i solen!

Turen opp hit hadde gått så radig og vi hadde fortsatt mye igjen av dagen, vi begynte derfor å vurdere muligheten for å få med oss tre 2000 meterstopper på samme dag. Midtre Stølsnostind 2001 moh og Stølsnostind 2074 moh lå bare et steinkast unna, se bilde under.

Men først skulle vi opp på toppen av Falketind i underkant av 200 høydemeter fra platået. Solen varmet godt, så vi måtte få av oss litt klær før vi startet på selve oppstigningen.

Første del gikk på nysnø faktisk. Regnet som kom dagen før, hadde kommet som snø her oppe. Det var ganske bratt og vi måtte lage oss en trapp oppover. For å ikke miste grepet, brukte vi isøksa for å få skikkelig feste oppover.

Vi måtte stoppe litt opp og nyte utsikten. Da kunne vi igjen se ned på turfølget etter oss, som nå kun kunne ses som små fyrstikkmennesker.

Etter en stund kom vi til et snøfritt parti og vi gikk stort sett fra stein til stein opp til toppen.

Vel oppe på toppen med en fantastisk følelse og en vakker utsikt, som måtte nytes i fulle drag. Turen opp til toppen av Falketind hadde virkelig innfridd, for min del, på alle måter.

Fotoshoot hører selvfølgelig også med!

Falketind kan by på en 360 graders panoramautsikt hvor man kan se Koldedalsvatnet, Andrevatnet, Stølsnosbreen og ikke minst alle de vakre fjellene omkring. En Fantastisk Turglede-opplevelse som ikke kan sammenlignes med noen av de andre toppene jeg har vært på tidligere.

Så var vi klare for nedstigningen, tilbake mot platået på flatryggen mellom Falketind og Austre Stølsnostind. Opplevelsen ved å gå nedover føltes helt annerledes enn da vi gikk opp. Det var skikkelig bratt, så vi måtte gå baklengs ned i “trappa” vi hadde laget på vei opp. For hvert steg nedover festet vi isøksa godt i snøen for ikke å miste grepet.

Da vi hadde kommet et stykke nedover, forbi steinrøysa, satte vi oss ned og rett og slett akte nedover. Vi brukte isøksa for å bremse farta og det var utrolig morsomt. Følte ikke helt at jeg hadde bremseteknikken inne, men moro var det likevel.

Vi hadde bestemt oss for at vi ønsket å gå alle tre 2000 meterstoppene, så vi var nå klare for Midtre Stølsnostind. For å komme til Midtre Stølsnostind gikk vi fra Falketinds nordrygg og over Austre Stølsnostinden 1960 moh.

Midtre Stølsnostind er den laveste av toppene som bryter den “magiske” grensen på 2000 moh.

Toppen er pyramideformet med stup mot nordvest og ligger drøyt 500 meter øst for Stølsnostinden.

Turen hit var relativt enkelt og ikke så langt å gå fra platået. Vi var så ivrige på å komme oss til Stølsnostind, at vi rett og slett glemte å stoppe og ta bilder på denne toppen.

Ned vestryggen av Midtre Stølsnostind bød derimot på litt nye utfordringer. Enkelte steder var det ganske så luftige omgivelser og vi måtte sette oss ned for å ake oss nedover.

I passasjen mellom Midtre Stølsnostind og Stølsnostind, ved kanten av Stølsnosbreen, satte vi fra oss sekkene og begynte på siste etappe opp ryggen av Stølsnostind. Herfra og opp var det temmelig bratt, men forholdsvis enkel klyving opp til toppen.

Stølsnostind er en usedvanlig vakker fjelltopp. Omgitt av breer på nesten alle kanter, reiser den seg steilt mot himmelen. På avstand kan det se ut som om toppen er utilgjengelig, men etterhvert som vi nærmet oss, oppdaget vi at det ikke er så umulig likevel, bare man kjenner “stien.”

Vi oppdaget raskt at Stølsnostind er en utrolig utsiktstopp, og på en så fantastisk dag som denne, kunne vi nesten “ta på” tindene i Hurrungane tvers over Utladalen. Fra Stølsnostind hadde vi også god utsikt til Falketind, som vi også nesten kunne ta på!

Turen ned fra skaret mellom de to toppene, gikk i et raskt tempo. Vi sikret med tau og satte opp farten ned på Stølsnosbreen i øst. Breen her var temmelig bratt og et lite stykke ned på breen satte vi oss ned og akte igjen nedover i full fart. Vi passerte dalen mellom Midtre Stølsnostind og toppen Snøggeknosi mot øst i raskt tempo da rasfaren fra vest var tilstede.

Vel forbi Stølsnostindene, like nord for Falkbreen, tok vi av oss sikringen. Vi hadde da gjort unna 700 høydemeter på en drøy halvtime.

Siste delen av turen gikk på snøen ved foten av Falkbreen/Snøggeken i retning Koldedalsvatnet der vi hadde parkert.

Jeg måtte flere ganger stoppe og nyte utsikten av Falketind høyt der oppe, og måtte tenke gjennom hva vi faktisk hadde opplevd denne fantastiske dagen i fjellet.

Etter 10 timer på tur var vi trygt tilbake ved bilen ved Koldedalsvatnet.

Tusen takk til vår fantastiske fjellfører Henning Gladheim for en uforglemmelig tur som jeg vil “leve lenge” på! Og takk til dere to turglade damer! Det var utrolig hyggelig at det var dere som meldte dere på denne turen sammen med oss. Vi kunne ikke vært et bedre turfølge, og kanskje ses vi igjen!

Vi hadde lovet yngstemann i familien en telttur i løpet av sommerferien og ekstra stas var det at vi fikk selskap av våre turglade venner fra Oslo!

Men hvor i distriktet finnes det gode teltmuligheter. Vi vurderte ulike steder, men fant ut at vi burde velge en lun plass uten altfor mye vind. Været viste seg å bli veldig bra, men dessverre har det ofte vært slik denne sommeren, når det først er fint vær, så blåser det til gjengjeld desto mer.

Valget falt detfor til slutt på Dillingøya som er en øy i Vansjø her i Østfold. Dillingøya ligger i Moss kommune og er Vansjøs største øy.

Den eneste veien å nå øya på fra Moss uten å krysse vann med båt, går gjennom Våler kommune. Siden vi ikke har båt, måtte vi derfor benytte bilen. Rett før butikken på Sperrebotn tok vi av til høyre, og fulgte skiltingen mot Dillingøy. Vi parkerte ved Viken hotell som ligger på østsiden av øya.

For å komme til leirplassen på vestsiden av øya, gikk vi grusveien gjennom Dillingøy gård. Etter en drøy halvtime i rolig tempo, fulgte vi stien i ytterkanten av jordet, for deretter å dreie mot høyre ned mot vannet.

Leirplassen har fått navnet Havnahuken og er gjort i stand av Den norske turistforeningen. Her er det en gapahuk med plass til 6 og leirplass for 2 mellomstore telt. Plassen har utedo, godkjent ildsted/grill, ved, sagkrakk og sag.

Plassen ligger noen få meter fra vannet og har også fine fiske- og bade-muligheter.

Da vi kom fram til leirplassen, var det mange proskjekter på gang; “montering” av slakk line, som umiddelbart vekket konkurranseinstinktet hos de fleste av oss, oppsetting av telt, og matlaging og kokkelering av hamburgere på stormkjøkken.

For de tøffe gutta ble det også noen forfriskende bad i løpet av ettermiddagen/kvelden. Da var det godt å kunne varme seg ved bålet etterpå. Barna var ivrige bålsjefer og samarbeidet godt for å holde liv i bålet hele kvelden.

Så var det klart for dagens dessert; pannekakesteking som alltid smaker ekstra godt i det fri.

Det beste med slike turer er å se at barna koser seg ute i naturen, at man kan være ute hele dagen og stillheten man opplever. Det var ikke mange folk å se, bortsett fra noen forbipasserende båter i ny og ne. Vi hadde plassen helt for oss selv og vi nøt det!

Fiskelykken måtte også prøves, men ingen Vansjøgjedder lot seg lure til å bite på kroken denne kvelden.

Solnedgangen var virkelig flott og det var straks leggetid for små og store.

Da vi våknet etter en god natts søvn var det på nytt klart for litt kokkelering. “Cowboyfrokost” bestående av stekte egg, pytt i panne og rundstykker hører også med på telttur og smakte virkelig godt denne morgenen.

Etter litt lek og moro, var vi klare for å pakke sammen og “gi fra oss leirplassen” til en ny familie som kom padlende. Selv om vi bare hadde overnattet en natt, føltes det nesten som om vi hadde vært på en liten ferietur. Nok en Fantastisk Turglede!