Mens jeg forventningsfullt planlegger nye turer for kommende sesong for fotturer i fjellet, er det på sin plass å mimre tilbake til turen til Bjørgovarden i fjor sommer. Turen til Bjørgovarden er en familievennlig tur, som er relativt lett, men litt lang. Jeg vil si at turen passer godt for turglade barn og voksne. Fra toppen er det god utsikt i de fleste himmelretninger, hvor det høyeste punktet er 1138 moh.
Bjørgovarden er et fint turmål både fra Etnedal og fra Nord-Aurdal. Dersom man skal gå turen fra Nord-Aurdal, slik som vi gjorde, kan man starte ved Danebu, følge den blåmerkede stien opp til Fræningen, og deretter videre mot høyre via Storstølknatten til Bjørgovarden. Stien er tydelig hele veien, det er merket med blått på steinene og det er satt opp flere skilt merket Bjørgovarden. Det skal altså være ganske lett å finne fram.
Vi startet turen litt sent på dagen, mamma og jeg, og vi var ikke helt sikre på om vi skulle gå helt til Bjørgovarden. Vi hadde tenkt at vi tar det litt som det kommer, men når vi først hadde begynt å gå, kunne vi jo ikke snu. Fjellvettregel nr 8 sier jo "Vend i tide, det er ingen skam å snu." Dersom vær og føreforhold tilsier det, er jeg veldig enig, men det sitter likevel langt inne for meg å snu, når man først har satt seg et turmål.
Nå var riktignok vær- og føreforholdene absolutt på vår side denne ettermiddagen, men det vi skulle angre på litt senere på denne turen, var at vi ikke hadde tatt med oss drikke. Det er jo nesten galskap å legge ut på tur uten vann, spesielt midt på sommeren og uten mulighet til å drikke fra bekker eller fosser. Det er jo en av de tingene som er en nødvendighet for å kunne få en Fantastisk Turglede, og som jeg alltid har med meg i overkant mye av når vi legger ut på tur. Spesielt hvis jeg vet at det ikke er bekker eller fosser langs stien hvor man kan fylle på.
Men det skulle vise seg å bli en fin tur likevel. Naturen her er frodig og flott, og gir god utsikt mot blant annet Etnedal. Det var en stille ettermiddag, med lite folk ute på tur.
Etterhvert som vi beveget oss opp i høyden, fikk vi Storivdalsvatnet og Langevatnet på hver side av stien, samt at man ser, på ganske lang avstand, den flotte varden på toppen av Bjørgovarden.
Etter ca 1 time og 50 minutter var vi framme på det høyeste punktet. Det ER virkelig fantastisk utsikt på toppen av Bjørgovarden og man HAR faktisk utsikt i alle himmelretninger. Skyene hadde begynt å tetne til og det blåste ganske friskt. Vi tok noen bilder og skrev i gjesteboka som ligger i postkassen der, før vi raskt begynte på tilbaketuren, samme vei som vi hadde kommet. Jeg begynte å lengte litt etter et iskaldt glass med vann og tenkte med meg selv at en spontan tur hit var vel så bra, men at neste tur blir med sekk på ryggen.
Bjørgovarden er også et fint turmål på vinteren. Det kjøres opp mange flotte løyper i området og en av de går til Bjørgovarden. Jeg har tilgode å gå dit på ski, men håper å få til en tur i påsken!
Når julefreden har senket seg i heimen, passer det ekstra bra å mimre tilbake til høstens fantastiske rundtur fra Bessheim, langs Bessvatnet, over eggen på Besseggen og tilbake til Bessheim igjen.
Det skal sies at det egentlig ikke var dette som var planen for denne turen, men den ble minst like fin, om ikke enda finere likevel. Vi hadde peilet oss ut Besshøe, den kuppelformede fjelltoppen som er godt synlig og et blikkfang fra riksvei 51 over Valdresflye, som turmål. Men på grunn av dårlig vær og mye tåke, fant vi ut at vi skulle starte turen ved Bessheim fjellhotell og se hva dagen ville bringe.
Bessheim ligger i Sjodalen, langs riksvei 51, 964 meter over havet ved Øvre Sjodalsvatnet. Til tross for dårlig vær, gledet vi oss til en herlig tur i den norske fjellheimen. I tillegg var det også fantastiske høstfarger i fjellet denne septemberhelgen og jeg hadde følelsen av at det ville bli en tur med mange Fantastiske Turglede inntrykk.
Vi fulgte den merkede stien opp til utløpet av Bessvatnet. Stigningen var jevn oppover, og da vi kom til Bessvatnet etter ca 1 time, hadde vi allerede tilbakelagt 410 høydemeter.
På grunn av tåken var det noe vanskelig å orientere seg. Vi var derfor litt usikre på hvor det var best å gå, men så møtte vi på en eldre, trivelig fisker, som nøt tiden i en liten koie helt for seg selv. Han anbefalte å følge tråkket videre langs vannkanten. Det kunne enkelte steder være litt vanskelig å se tråkket, men hvis vi holdt oss langs vannet, ville det ikke være noe problem å finne fram.
Etter en stund kom vi til en jakthytte hvor et eldre ektepar tilbrakte tiden. Det er alltid så utrolig koselig å møte folk i fjellet på denne måten, og vi ble stående å prate med kona som hadde så mye å fortelle. Vi fortalte at vi hadde tenkt oss opp på Besshøe, men at vi måtte vurdere det pga tåken. Hun utbrøt: Dere kan ikke finne på å gå opp dit i dette været, men jeg kan vise dere bilder av hvor flott fjellet er i klarvær. Ja, dere skjønner der har jeg vært opptil flere ganger og utsikten er virkelig fantastisk!"
Jeg ergret meg litt over at vi ikke ville komme oss opp på Besshøe denne dagen, men i og med at tåken var temmelig konstant, ville vi uansett ikke ha fått noen utsikt derfra.
Vi bestemte oss for å gå videre langs vannet i retning Besseggen. Derfra ville det være to mulige alternativ; å gå ned til Memurubu og ta båten tilbake til Gjendesheim, for deretter å gå derfra til Bessheim, eller vi kunne gå opp selve eggen på Bessegggen og skrå av mot Bessheim igjen etter topp-punktet på Besseggen. Jeg var mest fristet til det siste. Nå har jeg riktignok gått Besseggen to ganger før, men selve eggen kunne jeg gjerne oppleve en gang til. Og så var det samtidig spennende å få en mer rundturfølelse av hele turen.
Etter hvert som vi nærmet oss eggen, kunne vi begynne å skimte alle menneskene som beveget seg som små maur på det flate partiet før man starter på selve klatringen. Til tross for dårlig vær og mye tåke, var det mange som hadde tatt turen over Besseggen denne dagen. Det skulle vise seg at de arrangerte Norsk fjellfilmfestival denne helgen, og det var derfor rimelig folksomt over fjellet. Jeg var da litt glad for at vi skulle skrå av ned mot Bessheim og slippe å "gå i kø" ned mot Gjendesheim.
Etter ca 4 timer på tur var vi klare for å starte på selveste eggen. Vi hadde da tatt oss en god stopp med litt påfyll av mat og drikke. Vi var også så heldige at akkurat da vi hadde mulighet til å nyte litt utsikt ned mot Gjendevannet, sprakk tåka opp og vi kunne se innover til Gjendebu og over til Knutshøe, hvor jeg hadde vært bare noen uker tidligere.
Merkelig nok, syntes vi det var noe mer "scaring" å klatre opp selve eggen enn tidligere. Vi kom fram til at det måtte skyldes at tåka hang så tett og at det var mye mer sleipt og glatt underlag enn de to foregående gangene jeg hadde gått der. Jeg har riktignok ikke høydeskrekk, men man skal ha respekt for fjellet i vær og vind som dette.
Vi fulgte menneskemengden oppover, og plutselig skjønte vi at vi var litt på villspor. Det er fort gjort å bare følge på og tenke at de foran vet veien, derfor pleier jeg alltid, uansett om det er mye folk eller ikke, å følge med på de merkede T'ene. Denne gangen hadde jeg glemt meg litt bort, men heldigvis var vi mange som hadde kommet litt ut av kurs. Vi fant raskt fram til riktig sti og slo av en prat med andre turglade folk.
Etter ca halvannen time skrådde vi av ved skiltet mot Bessheim. Da var det ikke lenger et eneste menneske å se. Tåken hang fortsatt tungt og vi fikk bare av og til et lite glimt av Bessvatnet ca 400 høydemeter lenger ned. Plutselig møtte vi på en jentegjeng som kom litt lunkende opp fjellsiden. Det viste seg at de hadde prøvd seg på Besshøe, men at de var litt skuffet over at de hadde måttet snu. Vi innså da at vi hadde vært veldig heldige med turvalget, og at vi hadde fått en skikkelig fin rundtur av hele turen. Det er jo alltid litt kjedelig å måtte snu og å ikke få gjennomført det man har planlagt. Da var det lurt av oss å tenke at veien blir til mens vi går og at vi vurderte veien underveis ut fra vær og vind.
Nede ved Bessvatnet igjen tok vi oss en liten pause ved et naust. Det hadde nå begynt å regne, og vi prøvde å søke litt ly under et lite tak. Det ble en kort pause, før vi begynte på siste strekning ned mot Bessheim. Etter hvert som vi beveget oss nedover forsvant også tåka, og vi ble fasinert av de flotte høstfargene rundt oss.
Etter nesten 8 timer på tur var vi tilbake ved Bessheim fjellstue. Vi gledet oss nå til god mat og avslapning på Hindsæter fjellhotell, som nesten har blitt mitt stamsted.
Dette innlegget er en fortsettelse fra forrige innlegg om Knutshøe. Høsten har vært travel i år og det har vært liten tid til blogging, dessverre. Men nå som fottur-sesongen i fjellet er på hell, er det fint å kunne se tilbake på de flotte turene jeg har vært på i løpet av sommeren og høsten. Heldigvis har jeg også fortsatt flere turer tilgode å skrive om.
Turen over Knutshøe var virkelig en Fantastisk Turglede. Lørdagskveld og middagen på Hindsæter fjellhotell derimot er også en opplevelse i seg selv. Det er av god grunn vi valgte å bo på denne fjellstua også denne gangen. Hindsæter har nemlig en hyggelig atmosfære, er relativt lite og intimt, de har egen spa-avdeling med badstu og boblebad, som gjør godt for kropper som har vært på langtur, og sist, men ikke minst, har de lagt stor vekt på gode mattradisjoner. De har skapt en utrolig hyggelig ramme rundt måltidet, og maten er virkelig noe for seg selv.
Søndag morgen våknet vi til godvær, og vi gledet oss til en liten tur opp til Synshorn, før vi måtte reise hjemover. Synshorn ligger mellom innsjøen Bygdin og Vinstervann og er altså fjellet du ser rett ved Bygdin fjellhotell. Turen opp til toppen er ca 2 km og er beregnet til 1 til 1,5 timer. Synshorn har blitt et populært fjell den seneste tiden, på grunn av Via Ferrata ruten opp den bratte fjellveggen, som ble etablert sommeren 2015. Vi vurderte om vi skulle melde oss på og gå Via Ferrata ruten, men bestemte oss for at vi ville gå stien opp til toppen av fjellet. Jeg har skikkelig lyst til å gå Via Ferrata en gang, men kunne egentlig tenke meg en litt lengre rute enn det ruten opp til Synshorn kan tilby.
Vi parkerte ved Bygdin fjellhotell og startet på stien rett bortenfor parkeringsplassen ved skiltet Synshødn. Turen opp til toppen er kun merket til første avsats, ca 800 moh. Deretter er stien umerket, men stort sett synlig hele veien opp til toppen på 1475 moh. Det første partiet er temmelig bratt, men helt overkommelig for både barn og voksne. Man følger stien forbi Hålissstølen og holder mot høyre etter at man har passert bekken. Stien er tydeligere mot venstre, så her gikk vi faktisk litt feil. Vi fulgte automatisk stien mot venstre, videre innover i retning Torfinnsbu/Falketind.
Etterhvert skjønte vi at vi hadde gått feil, og vi måtte ta fram kartet. Det er alltid en god regel å ha med kart på tur, uansett om man planlegger en kort eller lang rute. Jeg har flere ganger erfart hvor lett det er å gå feil, spesielt når ruten ikke er T-merket. Da vi hadde snudd og kommet tilbake der vi hadde passert bekken, kunne vi se at tråkket gikk videre på venstre side av elva.
Etterhvert som vi beveget oss oppover i høyden, ble utsikten stadig bedre og bedre. På en godværsdag som denne, hadde vi god utsikt i alle himmelretninger. På bildet over ser man blant annet fjellet Bitihorn, som er en av turene jeg har skrevet om tidligere her på bloggen.
På toppen av Synshorn har man flott utsikt nord-vestover mot Jotunheimen, østover mot Raslet og Kalvehøgde, samt sørøstover mot Heimdalen og Øystre Sildre. Det er alltid en Fantastisk Turglede å komme til toppen av et fjell og nyte fantastisk utsikt, spesielt på en dag som denne, hvor værgudene virkelig var med oss. Det blåste riktignok ganske friskt på toppen, men når man har på seg godt med klær, gjør det jo ingen ting!
På toppen tok vi oss god tid til å nyte utsikten! Jeg begynner egentlig å bli ganske så bevandret i området, og synes det er gøy å etterhvert ha fått relativt god oversikt over hva de ulike fjellene heter. Jeg har fortsatt planer om nye turmål i området, blant annet Rasletind som er en lett tilgjengelig 2000-meterstopp, og jeg gleder meg allerede til nye opplevelser i vakre Jotunheimen!
Vi fant oss en plass, litt i ly for vinden, og tok oss en liten matbit, før vi ruslet nedover igjen. Ingen av oss hadde lyst til å reise hjem, og spesielt ikke tilbringe mange timer i bil i et slikt vær. Men med visshet om at jeg ganske sikkert skulle få enda en tur til Jotunheimen i løpet av høsten, føltes det greit likevel. Vi hadde hatt en fantastisk tur sammen denne helgen, fylt med mange gode opplevelser, mye latter, frisk luft, god mat og ikke minst godt selskap. Jeg er utrolig heldig som har så gode venninner, som deler samme interesse for fjell og natur som meg.
Vi valgte å ta samme vei ned igjen, men om man ønsker en lengre tur, kan man ta runden nordover langs Fagerdalshøe og ned tilbake langs T-merket sti langs det idylliske Heimre Fagerdalstjednet og tilbake til Bygdin, enten direkte eller via Bygdisheim til Bygdin. Denne ekstra sløyfen tar ca 2-3 timer. Vi derimot brukte ca 3 timer på hele turen, inkludert en liten "feilnavigering" og god pause på toppen. Turen til Synshorn er absolutt en tur jeg vil anbefale, og som også kan kombineres med en deilig middag på Bygdin om man ønsker det!
Knutshøe har fått navnet "mini Besseggen" eller "Besseggens tøffe lillebror," men man bør absolutt ikke undervurdere dette fjellet, for det byr virkelig på noen luftige utfordringer underveis.
Denne helgen i midten av august var det endelig tid for den årlige jenteturen til fjellet, med mine gode venninner. Det var, som det pleier å være, jeg som hadde planlagt og valgt ut turer for helgen, og jeg var spent på om det ville bli en Fantastisk Turglede helg. Jeg drømmer meg alltid bort når jeg sitter hjemme med fjellbøkene og googler på nettet, og nå skulle en av disse drømmene bli til virkelighet. Knutshøe er nemlig en av de turene jeg har snakket om lenge, og jeg gledet meg skikkelig til å endelig gå denne turen. Men jeg hadde samtidig lest at turen over Knutshøe ikke er anbefalt i dårlig vær, så jeg måtte også ha en plan B på lur.
Vi overnattet på Hindsæter fjellhotell og startet lørdagen med en liten biltur derfra og opp til parkeringen ved Vargebakken langs riksvei 51. Knutshøe er godt synlig fra veien og ligger rett vest for Besseggen. Det er blant annet flott utsikt til Gjendevannet, Leirungsdalen og Besseggen fra Knutshøe.
Vi var klare til å gå allerede kl 9.30. Turen over Knutshøe er anbefalt som en rundtur, hvor man følger ryggen over fjellet og går stien gjennom Leirungsdalen tilbake. Den er beregnet til 5 til 6 timer og har enkelte steder svært bratt og luftig terreng. Turen går på umerket sti, men stien er relativt godt synlig stort sett hele veien over fjellet.
Fra parkeringen på Vargebakken, begynte vi på stien ned til elva Varga. Her krysset vi en bro og fortsatte videre til foten av fjellet. Været så ut til å bli ganske bra denne dagen, men vi regnet med at det var ganske vått underlag pga tåken og det dårlige været dagen i forveien.
Vi hadde ikke gått langt før vi stoppet ved skiltet hvor det stod "Turen over Knutshøe, er du erfaren nok?" Jeg tenkte på det eldre ekteparet jeg hadde møtt på turen til Bukkehåmåren for noen år siden. De hadde anbefalt turen over Knutshøe og mente at den var helt overkommelig. Samtidig husket jeg også, at jeg hadde lest ganske nylig, at det hadde vært en redningsaksjon på Knutshøe, hvor et turfølge hadde blitt hentet ned med helikopter. Men vi valgte å tro at vi absolutt var erfarne nok, og trasket videre i vei.
Ganske tidlig under oppstigningen møtte vi på det første utfordrende partiet. I og med at turen er umerket, var vi først noe usikre på om vi hadde gått riktig. Vi kom fram til at det måtte være rett, men pga det våte underlaget var det nesten umulig å få tak noe sted. Jeg tenkte ganske raskt " hva har jeg begitt oss ut på?" I og med at jeg ikke har gått denne turen tidligere og ikke kunne vite hvor langt dette eksponerte partiet var, begynte jeg å tvile på om vi skulle driste oss opp. Etter litt vurderinger fram og tilbake, kom det etterhvert to karer med en hund. Vi fant ut at vi ville se om de kom seg opp, før vi bestemte oss for hva vi ville satse på. De tuvlet og tvilte akkurat slik som oss. Men så, kom det plutselig to damer i et godt driv oppover. Hun ene hadde gått denne turen to uker i forveien og kunne fortelle oss at det kun var to utfordrende partier over fjellet, og at dette var kanskje det mest vriene. Da vi så hvor lett de kom seg opp, og mannfolkene etter, forsvant tvilen min også. Vi kom oss omsider opp en etter en, og noen kjente på høydeskrekken mer enn andre. Da vi var på toppen av dette partiet, kunne vi i hvert fall kjenne på mestringsfølelsen av at vi hadde kommet oss opp alle sammen.
Etterhvert som vi kom oss opp i høyden, fikk vi utsikt til det flotte Gjendevannet mot øst og Leirungsdalen mot vest. Noen steder er stien litt utydelig, men retningen oppover gir seg i stor grad selv. Heldigvis var det klarvær og greit å finne fram. Det er greit å være oppmerksom på at det er flere stupbratte partier både mot øst og sørvest, men hvis man følger ryggen hele veien, vil man komme seg trygt oppover fjellsiden.
Vi begynte å nærme oss toppen, men skulle først passere noen fortopper og noen nedstigninger. Knutshøe kan nesten assosieres med en pukkelrygg med mange pukler. Man går altså mye opp og ned, men det er kun to steder det er noe utfordrende, ellers er det absolutt helt overkommelig.
Da vi stoppet for å ta oss en liten matbit og en kaffepause, ble vi overrasket av noen sauer på tur. Også her, på ca 1400/1500 moh ferdes det altså sauer. Jeg vil ikke akkurat tro at de var i samme ærend som oss, he, he.
Skaret etter den siste fortroppen så vanskelig ut på avstand, men når vi kom nærmere innpå den, så vi at det åpnet seg muligheter til å ta seg opp. Det var bratt og luftig, og det gjaldt å konsentrere seg for ikke å ta noen feilsteg. Også her kan man kjenne litt på høydeskrekken hvis man har det.
På det høyeste partiet var det flott utsikt i mange retninger. Jeg er nok mest fasinert av utsikten mot Gjendevannet. Den blågrønne fargen ER virkelig helt fantastisk. Tåka lå nå tett over Besshøe, men vi hadde blant annet utsikt rett over til Bandet på Beseggen, der det mest luftige partiet på Besseggen begynner.
Når man har kommet til toppen av Knutshøe, kan man velge å gå sammen vei tilbake, eller man kan gjøre som vi hadde planlagt, å gå videre nordvestover på ryggen ned Leirungsåe ved Øvre Leirungen, og deretter Leirungsdalen tilbake til parkeringen.
Da vi begynte på nedoverturen, så det nesten ut som om det skulle bli vanskelig å komme seg ned, men jo nærmere vi kom disse partiene, jo mer overbevist ble vi om at dette kom til å gå helt fint. Av og til kunne det være litt vanskelig å se hvor stien gikk og spesielt et sted var det en skikkelig bratt fjellside. Her var det satt opp skilt med en advarsel om at man ikke måtte velge en "snarvei," pga utsatte partier. Nå hadde det begynt å regne og blåse også, men det stoppet ikke turgleden vår.
Det var igjen tid for en liten matpause, før vi startet på turen tilbake til Vargebakken, som går langs vannet Øvre Leirungen og Leirungsåe gjennom et idyllisk landskap. Her var det riktignok en del myrete og våte partier. Vi beundret den steile fjellveggen på Knutshøe og var egentlig ganske fornøyde med dagens turmål.
Turen tilbake til parkeringen kjentes litt lang, muligens fordi den går i et flatt terreng og ikke byr på noen utfordringer slik som oppe på Knutshøe.
Leirungsdalen er til gjengjeld ganske så frodig og her kan man observere mange forskjellige plantearter. Plutselig kom vi også til en koselig, men forlatt liten hytte, som vi måtte stoppe opp ved og ta noen bilder.
Etter temmelig nøyaktig 6 timer var vi tilbake ved parkeringen. Da hadde vi tilbakelagt ca 15 km og beveget oss ca 457 høydemeter. Vi var alle fornøyd med egen innsats og gledet oss allerede til turen til Synshorn, som vi hadde planlagt dagen etter. Men aller først skulle vi nyte et bad i boblebadet på Hindsæter og en bedre middag.
Skogshorn, også kalt Skogshødn, er en fjelltopp vi har god utsikt til fra hytta vår ved Danebu i Valdres. Den er nemlig godt synlig på lang avstand og toppen ligger fritt til på grensa mellom Valdres og Hemsedal. Fjellsiden er svært bratt ned mot Hemsedal, men den er relativt enkelt å bestige fra øst. Turen er likevel beskrevet som en krevende tur på ut.no, som mest sannsynlig skyldes sine 825 høydemeter. For de som ønsker å klatre, er det flere alternative ruter til toppen, blant annet Demonstranten og Overraskelsen. Vi hadde planlagt turen som en fottur, siden vårt turfølge hadde et aldersspenn fra 10 til 63 år.
Turen til Skogshorn har vært planlagt lenge, og endelig i sommer fikk vi tatt turen fra hytta og over fjellet til Hemsedal. Vi kjørte da om Fagernes, tok av mot Vaset og kjørte videre over Panoramavegen (bomvei) mot Lykkja. Panoramavegen fra Valdres er en kjøretur på 45 km, som i seg selv er en ganske fin tur. Dersom man kommer fra Hemsedal, kjør 4 km fra sentrum til Ulsåk, og ta så av veien mot Lykkja. Etter ca 13,5 km er det skiltet Skogshødn på venstre side, og det er en stor parkeringplass på høyre side. Her er det en stor turistinformasjonstavle, som det er lett å se. Parkeringsavgiften betales pr SMS.
Det var meldt bra vær denne dagen og både unge og “gamle” var motivert for en skikkelig topptur. For selv om turen er beskrevet som krevende, kan den fint gåes av barn. Turen i seg selv er ikke så lang, ca 9 km tur retur, men den er bratt og siste del av turen går i steinete terreng.
Fra parkeringen krysset vi veien og begynte på første delen av turen, som går på en grusvei. Det var en deilig og varm sommerdag og vi var forberedt på at det ville bli en varm tur. Til gjengjeld ville vi få en fantastisk utsikt på toppen.
Et lite stykke opp i lia møtte vi på noen sauer. Vi har jammen sett mye sauer på beite i fjellet i sommer. Årlig slippes det faktisk to millioner sauer og lam på beite i utmark, det vil si beiteområder som skog og fjell, som ikke er inngjerdet.
Etterhvert gikk grusveien over til en sti i lett skogsterreng. Stien har en jevn stigning og den er godt synlig hele veien opp mot toppen.
Etter en stund delte stien seg i to og vi ble straks litt usikre på hvilken vei vi skulle gå. Vi valgte å holde mot venstre, og fant etterhvert ut at begge rutene fører mot toppen.
Det var herlig å være på tur igjen, selv om det bare var noen dager siden sist.
Etterhvert skrår stien oppover mot venstre og utsikten mot Helsingvatnet og Storevatnet var fantastisk. Selv om skyene hadde begynt å sige nærmere og nærmere Skogshorn, var det fortsatt godt og varmt. Vi måtte derfor ta et lite stopp ved elven Hynda for å fylle på litt ekstra drikke.
Ved ca 1200 høydemeter ble terrenget betydelig brattere og det frodige og grønne landskapet gikk mer og mer over til løs småstein. Brått var alt rundt oss litt mer grått og trist, samtidig som det er fasinerende hvordan terrenget endrer seg så brått når man kommer opp i høyden. Underlaget her var også noe vanskelig å gå i, fordi det var lett å skli og steinene da bare raste etter.
Sola skinte fortsatt, men skyene fulgte faretruende etter oss. Vi var liksom ikke helt forberedt på det, siden det var meldt knallvær denne dagen. Nok et bevis på hvor raskt været skifter i fjellet.
Plutselig hadde skyene nærmet seg i rasende fart og vi måtte skynde oss til toppen før det braket løs. Det buldret nemlig i det fjerne og vi tenkte at tordenvær 1728 moh sikkert ikke er så hyggelig.
Etter nøyaktig 2,5 timer nådde vi toppen! Jeg må si jeg er imponert over vår 10 åring, som hadde tilbakelagt ca 830 høydemeter på under 3 timer. Ekstra gøy er det når mestringsfølelsen og gleden ved å ha nådd toppen er like stor hos han som hos meg. Det kaller jeg Fantastisk Turglede!
Skogshorn har virkelig en fantastisk utsikt på toppen. Vi ble stående å lure på hva de ulike toppene, vi så rundt oss, het? Vi kunne utforske dette med appen; “I sikte,” og vi kjente blant annet igjen noen av toppene i den sørvestlige delen av Jotunheimen.
Vi hadde akkurat rukket å få i oss litt mat, nyte en deilig kopp kaffe og en sjokoladebit, og fått tatt noen bilder på toppen, før det begynte å blåse opp og de første regndråpene kom. Tordenværet så heldigvis ut til å dra vestover og temperaturen var faktisk ikke så verst. Vi pakket raskt sammen og startet på nedoverturen.
Det første partiet ned fra toppen var faktisk ganske utfordrende å gå i, fordi underlaget nå hadde rukket å bli vått av regnet. Småsteinene var ganske så sleipe og det gjaldt å konsentrere seg for å holde seg på bena.
Turen ned går samme vei som opp. Det vil si vi skrådde av mot høyre litt tidlig og endte etterhvert opp i et skikkelig myrete terreng. Dersom man har gode fjellstøvler, er ikke dette noe problem, men det var til tider litt vanskelig å se stien. Etterhvert kom vi inn på den andre stien og fulgte denne ned til parkeringen.
Da vi kom ned på parkeringen, hadde vi vært på tur i 4 herlige timer.
Torfinnsbu er uten tvil et idyllisk sted! Mange benytter dette kun som utgangspunkt for turen videre til Gjendebu eller Eidsbugarden, men det er virkelig verdt å stoppe opp og nyte litt tid på Torfinnsbu. Med den fantastiske beliggenheten rett i vannkanten av Bygdinvannet, kan man ikke gjøre annet enn å bli sjarmert av dette stedet.
Selv om hytta var tilnærmet full og mange flere enn oss overnattet i telt, var det likevel en stille og rolig morgen å våkne opp til. Det var en god følelse å krype ut av teltet og vite at man ikke skulle rekke noen verdens ting. Vi hadde ingen bestemt plan for dagen, men fant etterhvert ut at vi ville forhøre oss litt om turen opp til Nørdre Kalvehølotinden.
Det var klart for verdens beste turfrokost; havregrøt med rosiner og nykokt kaffe på stormkjøkkenet. Da vi satt der og nøt frokosten, hørte vi lyden av båten Bitihorn. Etter en liten stund begynte de første turistene å komme forbi leirplassen vår, da følte vi oss som virkelig som ekte turmennesker som hadde overnattet i telt i fjellheimen.
Så var det klart for å sjekke litt mer ut om Nørdre Kalvehølotinden. Det er riktignok en 2000 meterstopp, men vi tenkte at det hadde vært gøy å komme til toppen med vår kjære 10-åring, som nå har blitt smittet litt av vår topptur-syke. Vi kom i snakk med et par med en liten 1-åring. De hadde også overnattet i telt og så ut til å være vant til å gå i fjellet. De kunne fortelle at Nørdre Kalvehølotinden var en helt overkommelig topp, de hadde gått denne turen dagen i forveien med sin datter i bæremeis. De anbefalte å gå turen fra Torfinnsdalen istedenfor stien på framsiden av fjellet. Turen fra Torfinnsdalen var ikke merket, men det ville si seg selv hvor det ville være mulig å komme seg opp. Det vi ikke visste da, men som vi ble fortalt av verten på hytta senere på dagen, var at dette paret hadde gått 100 stk 2000 meterstopper og at datteren på 1 år hadde vært med på 9 av de. Altså litt mer erfarne i fjellet enn oss.
Vi startet på stien oppover Torfinnsdalen med en iver og en forventning om at vi noen timer senere skulle nyte utsikten på toppen av fjellet. Erfaringsmessig bruker man ofte lengre tid på turer som ikke er merket, og av og til kan det være vanskelig å se tråkket, hvis turen heller ikke er vardet, men fordi de hadde vært så tydelige på at man ville se hvor man skulle gå, tenkte vi at vi kunne jo ikke være noe dårligere.
Et lite stykke oppover på stien fikk vi en utrolig fin utsikt over Torfinnsbu. Selv om det ikke var sol fra klar himmel, var det fin temperatur og nesten helt vindstille. Bygdinvannet lå helt blikk der nede ved Torfinnsbu.
Stigningen opp Torfinnsdalen er rimelig bratt det først partiet. Etter hvert flater det mer og mer ut, jo lenger inn i dalen man kommer. Terrenget består av mye stein og med mektige fjell på hver side. Vi møtte på flere som hadde tatt turen over fra Gjendebu, og jeg tenkte at dette skulle jeg veldig gjerne også ha gjort. Men denne turen er bratt og krevende fra begge kanter, og er vel ikke akkurat anbefalt for barn.
Da vi hadde passert broen, skulle vi begynne på partiet som ikke var merket. I begynnelsen var det ganske greit å velge retning. Vi var fortsatt optimistiske og gledet oss til nok en topptur. Litt opp i høyden begynte det å blåse mer og mer, og vi kunne høre tordenskrall i det fjerne. Vi fortsatte å gå oppover, men jeg begynte å tenke på om vi hadde vært litt i overkant ambisiøse. Jeg valgte å ikke si noe foreløpig, så lenge iveren etter å komme til toppen fortsatt var merkbar hos oss alle tre.
Vi hadde hele tiden utsikt til Bygdinvannet og dalsøkket mellom de to 2000 meterstoppene; Torfinnstinden og Nørdre Kalvehølotinden.
Vi kunne ikke helt skjønne at det virkelig skulle være så lett å forstå hvor vi skulle gå, for jo høyere vi kom opp i dalsiden, jo mer usikre ble vi på om det var her paret med 1-åringen hadde gått. Vi kunne ikke helt skjønne at de virkelig hadde gått her med bæremeis på ryggen, for det var rimelig bratt.
Selv oppe i denne fjellveggen, mellom steinene, vokste det søte små fjellblomster.
Vi tok en liten pause og litt påfylling av energi, mens vi vurderte neste distanse. Det var neimen ikke lett å vite hvor man skulle gå opp, for det var rimelig bratt i alle retninger. Vi syntes ikke akkurat at det ga seg selv, og stusset nok en gang på denne bæremeisen. Tordenskrallet hadde nå nærmet seg betraktelig og vi tenkte på ordtaket; Det er ingen skam å snu! Det skal sies at jeg er rimelig målbevisst på tur og liker virkelig ikke når man innser at man ikke vil komme til å nå målet. Men, så er det jo slik at opplevelsene underveis, opp til toppen, faktisk også er Fantastisk Turglede. Med det i bakhodet og av hensyn til vår sønn, valgte vi derfor, etter mange vurderinger fram og tilbake å snu.
Det hadde nå begynt å regne litt og det buldret og braket på den andre siden av Bygdinvannet. Jeg innså at det var et klokt valg å snu og slo meg til ro med det.
Da vi begynte å nærme oss Torfinnsbu hadde vi likevel vært på tur i nesten fire timer.
Tilbake på Torfinnsbu, svette og varme, bestemte vi oss for å ta en liten kattevask. Vi hadde ikke før fått tatt fram såpa og håndkleet før det begynte å regne skikkelig. Det streifet meg, en ørliten tanke om at jeg lengtet hjem til en varm dusj, men så tenkte jeg at er man fjellgeit, så er man fjellgeit, så jeg slo det fra meg. Vår tøffing av en 10-åring tok et skikkelig bad likevel, mens jeg løp i teltet og fikk på meg nytt og rent ullundertøy.
Med både sol og regn om hverandre dukket plutselig regnbuen opp. Det buldret fortsatt og vi tenkte vi hadde vært heldige som unnslapp det verste tordenværet. Men det skulle vi ikke ha tenkt, for da vi la oss denne kvelden, braket det skikkelig løs over oss. Man føler seg ganske liten i et telt, langt oppi fjellheimen da, men så er det litt koselig også, å ligge inne i teltet og kjenne at man er tørr og varm selv om alt utenfor er bløtt og vått.
Tordenværet ga seg ganske raskt og morgenen etter våknet vi til deilig sol og mer lettskyet vær. I og med at vi hadde planer om å gå Skogshorn i Hemsedal et par dager etter, bestemte vi oss for å pakke ned leirplassen, ta båten tilbake til Bygdin og kjøre "hjemover" til hytta på Danebu. Vi hadde ikke lyst til å dra fra Torfinnsbu, og tenkte derfor at hit skal vi tilbake.
Da vi hadde pakket sekkene klare, fant vi plutselig et skikkelig flott gevir, som vi selvfølgelig måtte ta med oss hjem. Vi møtte noen folk på båten, senere på dagen, som akkurat hadde ruslet en tur opp Torfinnsdalen. De kunne fortelle at de hadde sett en flokk med reinsdyr der oppe, og vi ble litt misunnelige på at vi ikke hadde sett noen dagen i forveien. Men vi hadde i hvertfall med oss geviret som et minne.
Før båten kom litt ut på dagen, rakk vi en liten tur opp til fossen ovenfor Torfinnsbu.
Båtturen fra Torfinnsbu til Bygdin tar ca 50 minutter og er også en fin opplevelse. Selv om turen til Torfinnsbu var over for denne gang, var jeg glad for at sommeren skulle gi meg mange flere Fantastiske Turgleder i fjellet.
I juli hadde vi noen herlige dager ved Torfinnsbu! Jotunheimen har absolutt et hav av turer å by på, men når man skal planlegge tur med barn, kan det være litt vanskelig å velge en tur som er passe lang. Spesielt nå når vi hadde planlagt å være i fjellet noen dager og dermed skulle bære med oss tung sekk. For barn handler det ofte mer om motivasjon enn at de ikke orker å gå. Da er det viktig å ikke ødelegge denne motivasjonen. Jeg pleier alltid å tenke at det er bedre å heller velge en litt for kort tur enn litt for lang.
Først lurte vi litt på om vi skulle dra på sykkeltur i fjellet, her er det også mange muligheter, men etter litt vurdering fram og tilbake fant vi ut, at utstyrsmessig, var det enklest å velge fottur! Vi bestemte oss dermed for at vi ville starte turen fra Bygdin og gå til Torfinnsbu. Deretter hadde vi tenkt å ta båten videre inn til Eidsbugarden, som er et fint utgangspunkt for fjellturer, men da vi oppdaget at det var Vinjerock akkurat disse dagene, landet vi på at vi bare skulle gå til Torfinnsbu og nyte dagene i området der.
Vinjerock er forøvrig landets største musikkfestival over tregrensa, som sikkert er litt av en opplevelse. Den går over tre dager og arrangeres hvert år. Vi hørte på radioen på vei til fjellet at gjennomsnittsalderen pleide å være 26 år, og vi tenkte derfor at vår gutt på 10 år mest sannsynlig ikke ville ha så mye glede av dette.
Turen fra Bygdin til Torfinnsbu er ca 13,5 km lang, og går i lett og relativt flatt terreng langs Bygdinvannet. Dette er en familievennlig tur som er beregnet til 4-6 timer inkludert stopp, dersom man går i rolig tempo med barn. Mange velger å ta båten Bitihorn fra Bygdin og inn til Torfinnsbu for så å gå tilbake, spesielt hvis man planlegger turen som en dagstur. Vi derimot hadde planlagt å gå fra Bygdin og tilbringe 2-3 overnattinger i fjellet og deretter ta båten tilbake. Denne gangen hadde vi også med oss telt i bagasjen, men vi hadde ikke helt bestemt oss for om vi skulle overnatte på turisthytta Torfinnsbu eller i telt, vi ville se an været før vi bestemte oss.
Foreløpig så det ut til at været skulle holde seg ganske bra, men man kan jo aldri vite med været i fjellet, så vi hadde pakket med oss alt fra shorts og badetøy til lue, votter og regntøy.
Vi parkerte ved Bygdin fjellhotell (parkering koster 40kr pr døgn) og gjorde oss klare til å begynne første etappe, som går ca 3 km på grusvei mot Bygdisheim. Etter en liten stund måtte jeg snu meg tilbake og beundre utsikten tilbake mot Bygdin fjellhotell. Fjellet Synshorn kan så vidt ses til venstre på bildet over. Dette har blitt en populær Via Ferrata-tur for de som vil utfordre klatreferdighetene. Eller man kan gå turen til toppen på vestsiden av fjellet. Dette er en fin 2-3 timers tur, som jeg skal skrive om senere her på bloggen.
Det var ikke så mange folk å se foreløpig, bortsett fra en liten familie hvor barna dristet seg til et bad i det kalde vannet. Jeg kan ikke akkurat si at jeg var fristet til et bad, selv om jeg begynte å kjenne svetten på ryggen under den tunge sekken. Av en eller annen merkelig grunn, liker jeg faktisk å gå med tung sekk. Kombinasjonen fysisk aktivitet og opplevelser i naturen er noe som trigger meg.
Etter ca 1 time kom vi til den T-merkede stien langs Bygdinvannet. Her er det også mulig å ta turen videre mot Valdresflya, men vi skulle følge stien vestover.
Ganske tidlig på turen fikk vi flott utsikt innover mot Eidsbugarden, i enden av Bygdinvannet. Vi ble straks oppmerksomme på den karakteristiske formen på Falketind, fjellet som ses som en liten spiss i midten av bildet under. Mange gode minner fra den fantastiske turen til Falketind i fjor sommer, dukket opp.
Et lite stykke innover på stien, dukket plutselig båten Bitihorn opp nede på Bygdinvannet. Jeg vil tro at båten var rimelig full disse dagene som Vinjerock ble arrangert på Eidsbugarden. M/B Bitihorn går fast rute hver sommer med to avganger hver dag. Dette er faktisk Nord Europas høyestliggende båtrute. Vær og snøsmelting er avgjørende for at Bygdinvannet blir tilstrekkelig oppfylt og har betydning for når båtene kan begynne å kjøre på begynnelsen av sesongen. Flere steder kan det se ut til at vannet ikke er dypt nok for en såpass stor båt. På veien innover mot Torfinnsbu og Eidsbugarden ser man noen av Jotunheimens 2000 meterstopper; Torfinnstindene og Nørdre Kalvehølotinden for å nevne noen. Båten frakter ca 10 000 passasjerer i sesongen, mange på vei til Fantastiske Turgleder i fjellet.
Turen til Torfinnsbu er godt merket og flere steder må man krysse små bekker eller elver. Ca halvveis på turen passerer man, vest for Dyrnesodden, både Breidløypa og stidelet til Valdresflya Vandrerhjem, som nå er stengt pga brann.
Store partier av stien var det veldig myrete og vått, så vi var glade for at vi hadde gode fjellstøvler alle tre.
På UT.no hadde vi lest at brua ved Hestvollen var tatt av flommen og vi var litt spente på om de hadde rukket å lage en ny for sesongen. Da vi kom dit, ble vi noe lettet over at brua var på plass, siden det ellers ville vært noe vanskelig å komme over ved mye nedbør og kraftig snøsmelting.
Plutselig kom vi til en fin liten seter. Det var litt morsomt å oppdage at bildet under er det samme bildet som på forsiden av kartet over Jotunheimen som vi alltid har med oss når vi er på tur i området. I bakgrunnen ser man Torfinnstinden til venstre og Nørdre Kalvehølotinden til høyre.
Seteren var utrolig fin, men så temmelig forlatt ut.
Vi begynte nå å nærme oss Torfinnsbu. Selv om vi nesten allerede fra starten av turen kunne se Torfinnstinden, som ligger rett bak Torfinnsbu, så er avstanden ganske lang likevel. Det er vanskelig å beregne avstander i fjellet, det har vi erfart flere ganger.
Det siste partiet er ruta lagt om. Stien går høyere opp fra vannet enn det kartet viser og videre i omtrent 1100 meters høyde til Torfinsdøla og over elva på sommerbru et stykke ovenfor hytta. Vi stoppet opp ved skiltet og vurderte hvilken vei vi skulle gå. Til tross for omlagt rute valgte vi å følge rett fram, videre langs vannet. Vi er litt usikre på hvorfor stien er lagt om, men mest sannsynlig skyldes det at terrenget herfra var ekstra vått.
Selv om det var skikkelig vått, var vi glad for at vi hadde valgt dette alternativet. Vi kom nemlig til en utrolig fin strand, hvor vi valgte å ta en liten pause. Ganske utrolig og litt uventet at det finnes en så stor strand i et fjell-landskap. Selv om det fortsatt ikke fristet med et bad, var det fint å slappe av litt på stranden likevel.
Litt ut på ettermiddagen kom vi endelig fram til Torfinnsbu, som altså ligger rett ved Torfinnstinden og ved utløpet av Svartdalen.
Olav Thon kjøpte Torfinnsbu våren 2016 og hytta drives nå som en selvbetjeningshytte av DNT. Hytta har foreløpig 30 sengeplasser, men det er planer om å utvide. Da vi kom på tunet, ble vi møtt av en hyggelig vert som ønsket oss velkommen. Som selvbetjeningshytte er det vanligvis ikke vertskap, men fordi hytta nylig er overtatt av DNT hadde de ansatt en vert for sommeren som skulle begynne på utbedringen av hytta.
Vi fikk beskjed om at det var ledige sengeplasser til oss på hytta, men etter ønske fra vår 10-åring ble vi enige om å sove i telt, til tross for noe utrygt vær.
Etter at teltet var satt opp og vi hadde fått "installert" oss, smakte det utrolig godt med en pose Real turmat. Vi gledet oss til noen deilige dager i fjellet og var spente på hva morgendagen ville bringe (fortsettelse på neste innlegg).
Gjendehøe er fjellet som ligger mellom Knutshøe og Besseggen i Jotunheimen. Dette er en kort, koselig tur som passer fint for barnefamilier eller bare som en liten ettermiddagstur eller en dag to tur. Gjendehøe er bare 1257 moh og ser ut som en liten knaus, men har likevel god utsikt over Gjendevannet og Gjendesheim. For de som har tatt båten fra Gjendesheim, er Gjendehøe fjellet man ser til venstre.
Vi har virkelig hatt en aktiv tursommer i år og jeg har mange turer å skrive om på bloggen, men først vil jeg drømme meg tilbake til den koselige turen til Gjendehøe. Terrenget her er grønt og frodig, og har god utsikt til Knutshøe som også er en fantastisk tur!
Man kan starte turen fra Gjendesheim med båt over Gjendeosen eller man kan kjøre riksvei 51 litt opp mot Valdresflya (fra Gjendesheim). Der stien fra Haugseter krysser veien, tar man av til høyre, ned en bratt grusvei. Nederst i veien er det en parkeringsplass. Vi valgte det siste alternativet da vi tenkte at det var greit å slippe å koordinere med båt.
Fra parkeringsplassen starter turen over et viltgjerde, ved en liten koselig hytte. Deretter over en liten bro, før man etterhvert kommer inn på selve stien.
Været denne dagen var ganske grått og trist, men etter å ha vært i fjellet nesten en uke, tenker man ikke så mye på været. Man venner seg til at været i fjellet skifter raskt og at man bare må kle seg deretter. Så selv om det yret gjennom nesten hele turen, tenker jeg at det var en Fantastisk Turglede likevel.
Litt opp i lia, stoppet vi opp og så på den koselige seteren vi passerte. Her var det mange sauer på beite, men ingen folk å se. Vi var faktisk de eneste på tur til denne toppen.
Etter en liten stund delte stien seg. Turen til Gjendehøe er ikke merket, så vi ble litt i tvil ved dette stidelet. Vi holdt en knapp på å holde mot høyre, noe som viste seg å være ganske lurt. Turen opp til toppen går langs Gjendehøe på sørsiden, før den etterhvert skrår slakt oppover mot nord, i retning Besseggen.
Plutselig hørte vi noe breking oppe i fjellveggen. Vi fikk øye på en sau som stod langt oppe i ura. Vi trodde nesten den hadde satt seg fast og at sauen som møtte oss på stien hadde gått for å hente hjelp, he, he! Men etter å ha sett masse sauer i sommer, har vi skjønt at de er ganske gode på å vandre opp bratte fjellskrenter. Vi har funnet ut at det må være fordi de har fire bein og derfor er mye mer stødige enn oss mennesker på to bein.
Jeg gledet meg skikkelig til å få utsikt mot Gjendevannet igjen. Jeg er så fascinert av den vakre grønnfargen som vannet har fått på grunn av partikler fra brevann. Etter en drøy time i rolig tempo, kunne vi se vannet, til tross for noe tåke. Vi begynte nå å nærme oss toppen.
Toppen av Gjendehøe er ganske vidstrakt. Jeg måtte derfor gå et stykke fra vardene på selve toppen for å få utsikt mot Gjendesheim. Plutselig tittet sola så vidt frem også, og da kom også regnbuen.
Gjendebåten kjørte i skytteltrafikk nede på Gjendevannet. Dersom det virkelig er 30 000 turister som går Besseggen hver sesong, så sier det seg jo selv at det krever jevnlige båtavganger. Ellers kan man jo ta båten helt inn til Gjendebu, som også er et godt utgangspunkt for mange fjellturer.
Vi trosset regnet og tok likevel fram stormkjøkkenet for pølsesteking. Vi fant oss en fin, liten fjellsprekk hvor vi kunne søke ly for regnet. Det blåste ganske mye og vi ble fort kalde, så det ble en rask rast denne gangen.
Vi gikk nogenlunde samme vei tilbake. Det vil si, vi fant ut at vi hadde holdt litt mer mot høyre, da det var noe vanskelig å finne stien på vei ned. Stien vi da kom inn på, møter etterhvert den samme stien vi gikk opp. Det er altså umulig å gå feil.
Tilbake på parkeringen etter nesten tre timer på tur, kunne vi si oss enige i beskrivelsen av Gjendehøe på ut.no, turen til Gjendehøe er virkelig en kosetur!
Denne sommeren har vært fylt med mange herlige turopplevelser. Jeg gleder meg virkelig til å fortelle om turen fra Bygdin til Torfinsbu, samt toppturene til Skogshorn, Bjørgovarden og Gjendehøe. Enda har jeg flere turer å glede meg til denne høsten, men aller først vil jeg ta dere med til turen på Skrim i slutten av juni.
Ellers må jeg jo også benytte anledningen til å si at jeg synes det er utrolig gøy å se at så mange har vært innom bloggen min i løpet av sommeren. Jeg har nylig lest at stadig flere nordmenn velger å feriere i eget land og at særlig turer i fjellet har blitt spesielt populært. Dette er kanskje noe av forklaringen på at jeg har hatt overraskende mange treff på bloggen min. Dersom min turglede kan være til inspirasjon og en hjelp til å velge passende turmål, vil jeg bli utrolig glad. Legg også gjerne igjen kommentarer eller spørsmål på innleggene.
Tilbake til turen til Skrim; for de av dere som har lest mine tidligere innlegg, så var vi på Skrim i august i fjor. Planen da, var at vi skulle gå fra hytte til hytte og samtidig ta turen opp til Styggemann 872 moh. Vi fikk dessverre ikke tid til å gå opp på Styggemann, derfor fant vi ut at vi måtte tilbake til turisthytta Sørmyrseter, som er et godt utgangspunkt for dagstur til nettopp Styggemann.
Skrimfjella, eller bare Skrim, er et fjellområde i Kongsberg kommune i Buskerud, beliggende mellom Kongsberg og Skien. Området er et mye benyttet friluftsområde. Høyeste topp er Styggmann med 872 moh, mens Skrim er nest høyest med 859 moh. Den norske turistforening har flere ubetjente hytter i området; Ivarsbu, Sørmyrseter, Darrebu og Sveinsbu, samt en nødbu på toppen av Styggemann.
For å komme til Sørmyrseter kjører man sørover mot Hvittingfoss fra Horten, deretter mot Svarstad og Steinsholt, før man tar av mot Siljan og deretter Grorud. Ved Langlidalen, nord for Bykle tar det ca 45 min å gå til Sørmyrseter turisthytte. Dette er en perfekt avstand å gå en fredag ettermiddag, dersom man planlegger turen til Skrim/Sørmyrseter for en helg!
Vi hadde ikke så flaks med været denne fredags ettermiddagen, vårt turfølge på fire voksne, tre barn og vår lille hund, Ludwig. Men værutsiktene for lørdagen var desto bedre, så vi var optimistiske om at vi ville få en knallfin tur til Styggemann dagen etter. Med ganske tunge sekker, fylt med klær, utstyr og mat for en hel helg, ruslet vi innover skogsstien denne fredagen. Jeg synes alltid det er en god følelse å starte en slik tur, vel vitende om at man er borte fra alle plikter og gjøremål, og kun med et fokus, nemlig bare å nyte at man er på tur! For min del gir det en helt egen følelse av ro og avkobling.
Distansen fra parkeringen og opp til Sørmyrseter er ikke så lang, kun 3,3 km. Det er en lett stigning innover, helt overkommelig selv med blytunge sekker. Ja, min sekk var virkelig blytung denne gangen. Grunnen til dette var at jeg nok hadde tatt med meg kanskje litt i overkant mye vann. Som vi husket fra sist, var vanntilgangen på Sørmyrseter noe begrenset og ikke helt optimal. Vannet lar seg drikke, men det inneholdt litt mer humus enn hva jeg synes er ok, så jeg valgte derfor heller å bære litt ekstra tungt, siden avstanden ikke var så lang. Det skal sies at vannet denne gangen var mye bedre. Det er lagt ut en slange i bekken som fører vann til en kran utenfor hytta. Det hadde vært en del mer nedbør den siste tiden og derav kanskje også bedre vannkvalitet. Jeg har stadig hørt at man skal være noe forsiktig med å drikke vann fra bekker pga fare for harepest. Selv synes jeg dette er ganske synd, da jeg som barn vokste opp med; at å drikke vann fra bekken er det reneste vannet man får.
Vår lille hund tuslet også ivrig på stien innover Langlidalen. Stien er tydelig hele veien, så det er lett å finne fram. Etter en stund kom vi opp på et liten høyde og fikk utsikt over Fagervannet. Det var riktignok ikke klarvær denne ettermiddagen, så utsikten var ikke så god som den sikkert kunne vært.
Det dukker stadig opp fine fotomotiv i naturen!
Rett før Sørmyrseter deler stien seg. Her er det også mulig å ta turen videre mot Ivarsbu om man ønsker en lengre tur eller en rundtur.
Det er alltid like spennende å komme til ubetjente DNT hytter. Man vet jo aldri om det er mange folk der og hvem man møter på. Mitt inntrykk er at det alltid ordner seg med sengeplasser, jeg har ihvertfall foreløpig ikke opplevd at det ikke har vært plass nok. Som medlem i DNT låser man seg inn med en felles nøkkel for alle hyttene. Denne nøkkelen får man blant annet kjøpt for 100 kr på nettbutikken til DNT.
Da vi ankom hytta var det rimelig stille og ingen i hytta, men vi kunne se av det ene soverommet at to personer hadde innlosjert seg. Det skulle vise seg å være to fiskere som hadde mange gode historier å fortelle fra sine utallige jakt- og fisketurer. Mange av DNT hyttene er tilrettelagt for hund. På Sørmyrseter er det et eget rom for de som har med seg dyr. Her var det ledig og vi følte på en måte at vi nesten hadde hytta for oss selv.
Da vi hadde fått innlosjert oss, var vi straks klare for litt tacomiddag, ja faktisk taco! Vi hadde forberedt det meste hjemmefra, men fikk alikevel kommentarer på at taco på ubetjent turisthytte hadde de to fiskerne aldri opplevd. Det smakte ihvertfall veldig godt og vi var fornøyde med middagsvalget.
Lørdag morgen våknet vi til strålende solskinn og herlig temperatur. Vi gledet oss sikkelig til en flott tur til Styggemann denne dagen. Men først måtte vi ha i oss litt frokost. Jeg synes havregrøt til frokost alltid smaker godt på tur. Jeg pleier å kjøpe porsjonspakker med havregrøt, slik at det er lettvint å koke opp og tilsette vann. Med litt rosiner i grøten smaker det ekstra godt og man holder lenge på metthetsfølelsen.
Så var det på med shortsen og fjellstøvlene, og tid for å pakke sekk. Det er alltid viktig å ha med nok drikke på tur, spesielt på varme dager. Ofte synes jeg at man spiser mindre på selve turen, men at man drikker desto mer.
Turen til Styggemann fra Sørmyrseter går i et variert og kupert terreng. Stien er godt skiltet, det er derfor strengt tatt ikke nødvendig med kart. Vi hadde alikevel med et lite kart, for å følge litt med på hvor langt vi hadde kommet. Det var for det meste grønt og frodig, men ganske vått flere steder, så godt fottøy er derfor å anbefale. Turen går over Jotefjell, hvor man har fin utsikt til Styggemann med steinhytta på toppen. Styggemannshytta er en uisolert steinbu med enkel standard. Den ble bygd i 1927, og ble opprinnelig brukt til brannvakt. Et gammelt sagn forteller at det bodde et troll i Styggemannshytta og at det gjaldt å ikke komme for nære, for da ville trollet kaste store steiner nedover mot Sørmyrsetra. I dag er det faktisk mulig å overnatte i hytta og den kan brukes hele året. Den disponeres av Tønsberg og Omegn Turistforening som har spesialnøkkel til hytta. Det koster riktignok 450kr pr natt.
På vei opp møtte vi på en far og en sønn som hadde tilbrakt natta der. De kunne fortelle at det er soveplass til 2-3 stykker, men at det da var noe trangt om plassen. Hytta har noe utstyr og madrasser henges i taket på grunn av mus. Da jeg hørte det, var jeg glad for at vi overnattet på Sørmyrseter.
Det var godt og varmt denne dagen og det var herlig å slippe å ha på seg så mye klær. Det var samtidig fint å se at barna koste seg og at de deler den samme turgleden som oss voksne.
Flere steder langs stien var det tett i tett med "ormeblader."
Skrimområder kjennetegnes for sine mange nedlagte setrer. Vi passerte en av de.
Siste delen av turen opp til Styggemann er temmelig bratt. Her måtte vi faktisk noen steder ned på alle fire. Barna var spesielt ivrige det siste partiet og nådde toppen før oss "gamlingene!" Dette er en tur som er svært godt egnet for barn. Den er ikke lang, ca 5,3 km. Vi brukte ca 2 timer opp til toppen, passelig langt til at vi kunne ta oss god tid til å nyte utsikten, slappe av i solen og spise en god lunsj.
Fra toppen er det utsikt i alle retninger; til Luksefjell, Siljan, Kongsberg, og vi kunne faktisk også se helt til Gaustadtoppen.
Det var flere enn oss som benyttet dagen til en tur til Styggemann og det var i perioder ganske folksomt på toppen. Vi fant oss en fin plass og med stormkjøkken i sekken ble det faktisk pølse og lompe til lunsj.
Etter noen deilige timer på toppen gikk turen tilbake til Sørmyrseter samme vei. Resten av helgen tilbrakte vi på hytta på Sørmyrseter. I løpet av kvelden kom det også fire stykker til, da var hytta tilnærmet full. Til middag denne kvelden spiste vi Real turmat. For de som ikke kjenner til disse, så er det poser med frysetørret mat, hvor man bare koker opp vann og tilsetter i posen. Etter en liten stund er maten klar og faktisk veldig god. Den finnes i ulike varianter og smaker. Lettvint og greit når man er på tur rett og slett.
Søndag var det igjen en grå regnværsdag, men det gjorde ikke så mye, vi var egentlig bare glad for at vi hadde fått så fantastisk vær på turen til Styggemann. Dessuten finnes det jo ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Vi ruslet den lille turen tilbake til parkeringen i Langlidalen og jeg var glad for nok en Fantastisk Turglede med fine folk.
Nå som det nærmer seg ferietid for de fleste, kan jeg virkelig anbefale en tur til Prekestolen på det varmeste. Dette er, som de fleste kjenner til, en populær turistattraksjon, med svimlende over 200 000 besøkende hvert år. Om man tror at Prekestolen mister noe av sin sjarm, og heller minner om en tur på Karl Johan en lørdag formiddag, så kan jeg virkelig avkrefte dette. Med den vakre Lysefjorden 604 meter ned og en praktfull utsikt, kan man ikke annet enn å bli fasinert av denne utrolige fjellformasjonen.
Med min store entusiasme for norske fjell og fjelltopper, er Prekestolen i Rogaland en turopplevelse jeg absolutt ønsket å oppleve. Vi hadde snakket om denne turen lenge, og siden Prekestolen er et av Norges mest spektakulære fotomotiv, hadde jeg sett utallige bilder fra dette fjellet og drømt meg bort om at jeg en dag skulle oppleve stedet.
Prekestolen ligger i Rogaland fylke og er et fjellplatå på nordsiden av Lysefjorden i Forsand. Platået er så og si flatt, med en fjellhylle på ca 25 ganger 25 meter. Prekestolen ble trolig dannet ved frostsprengning av en isbre for 10 000 år siden, ved at vann som frøs til is i fjellsprekkene, sprengte løs store kantete blokker, som breen fraktet med seg. Preikestolen som turistmål ble oppdaget rundt år 1900.
I 2013 ble Prekestolen kåret til et av verdens mest spektakulære utsiktspunkter. Det kunne vi absolutt forstå da vi så alle de utenlandske turistene som hadde tatt turen hit bare denne ene dagen.
For å komme til Prekestolen måtte vi ta ferje fra Stavanger til Tau, og buss videre fra Tau til Prekestolhytta, der en merka løype starter. Det er godt tilrettelagt for korrespondanse med ferje og buss, med jevnlige avganger.
Takknemlig for at værgudene var med oss denne dagen, startet vi turen allerede kl 9 på morgenen. Vi ville ha maks ut av dagen og masse tid til å nyte dagen i friluft.
Turen fra Prekestolhytta og opp til fjellplatået er relativt kort, men har til gjengjeld en stigning på 330 meter. For de fleste er turen unnagjort på 1 1/2 til 2 timer. Stigningen begynner allerede på starten av løypa, med blant annet steintrapper utbedret av sherpaer fra Nepal i 2013 og 2014. Det anbefales å ha gode sko, gjerne fjellstøvler, da det er mye tråkking fra stein til stein. Vi skjønte fort at mange av turistene ikke helt hadde forutsetning for å forstå hva de bega seg ut på, ut fra klær og skotøy å bedømme. Da er det kanskje en god grunn til at skiltet på starten av stien informerer om hva slags skotøy som anbefales. For oss norske fjellgeiter er det jo nesten en selvfølge.
Som sagt, så regnet vi ikke med at vi skulle få gå turen alene denne lørdagen i begynnelsen av juni. Turist sesongen var så absolutt i gang og det ene busslasset etter det andre strømmet til. Det medførte at vi i begynnelsen gikk ganske mye i kø, men vi tenkte at dette ville være en del av selve opplevelsen. Alt fra små barn, eldre damer, hunder, asiatiske turister og svenske jenter som etter litt svetting, et stykke opp i trappene, lurte på om sminken fortsatt satt på, hadde Prekestolen som turmål denne dagen. Vi lo litt av disse søte, svenske jentene, vi følte oss ikke akkurat like forfengelige som de, vi var jo tross alt på tur.
Et lite stykke opp på stien fikk vi utrolig fin utsikt over Prekestolen fjellstue. Fjellstua er åpen hele året og tilbyr gode overnattingsmuligheter og mange ulike fasiliteter. Hadde det ikke vært for at vi besøkte Stavanger i forbindelse med flere anledninger denne helgen, skulle vi gjerne ha tilbrakt en overnatting på denne fjellstua. Fjellstua ligger veldig fint og fredelig til med utsikt over Refsvatnet.
Etterhvert som vi beveget oss oppover, flatet terrenget ut flere steder. Det var godt å få en liten pause fra motbakkene av og til. For selv om vi er vant til å gå bratte fjellturer, så kjentes det godt i beina likevel.
Løypa opp til Prekestolen varierer fra preparert sti over myrer, til naturlig skogbunn, gjennom et par tøffe steinrøyser og over knallhard Lysefjordgranitt. Myrullen vokste også tett i tett flere steder og ga fine fotomotiv.
Flere steder var stien utbedret med gamle jernbanesviller over myrene. Det var også litt godt å få en liten pause fra all steintråkkingen, da det krever litt konsentrasjon og blikket ned for ikke å tråkke feil.
I 2013 og 2014 har, som tidligere nevnt, sherpaer fra Nepal gjort omfattende utbedringer av stien ved å lage trapper. Den raskt økende populariteten for tur til Prekestolen, førte en stund til at turistene ble gående i kø. Stien ble etterhvert så slitt og man måtte balansere fra stein til stein. I enkelte smale partier kunne det oppstå farlige situasjoner. Det er bakgrunnen for at stien ble utbedret med steintrapper og utvidet til 2,5 meter de fleste steder.
Det er ganske utrolig å tenke på hva disse sherpaene faktisk har fått til. Det må ha vært en vanvittig krevende jobb, og at de faktisk utbedret stien med slegge og rå håndmakt, er nesten ikke til å tro.
Da vi hadde kommet omtrent halvveis, fikk vi et lite blikk av Lysefjorden i det fjerne. Den minte meg egentlig ganske mye om Gjendevannet i Jotunheimen, med den klare blågrønne fargen. Gleden ved å nyte flott utsikt, i fantastisk norsk natur, gir meg alltid en god følelse av å bo i dette landet.
Før vi begynte å nærme oss målet, passerte vi et fint, lite vann. Det var nesten fristende med et bad, for svetten på ryggen kjentes godt nå etter alle trappetrinnene og motbakkene. Vi motstod fristelsen og vandret videre, i min iver etter å nå fram til Prekestolen før skyene tok oss igjen. Til tross for at vi våknet til skyfri himmel denne morgenen hadde skyene nå kommet sigende innover Lysefjorden. Jeg hadde friskt i minne fjelltoppene jeg hadde vært på hvor jeg ikke hadde fått sett noe av utsikten, på grunn av tåke og skyer. Dette måtte ikke skje i dag.
Det siste partiet fram til selve Prekestolen var ganske så smalt og sikkert noe skremmende for de med høydeskrekk. Vi observerte flere som virkelig var engstelige og holdt seg trygt inn mot fjellet med lengst mulig avstand til stupet. Det skal sies at jeg har respekt for høyder og er opptatt av at man må ta visse forhåndsregler når man beveger seg i slike områder. Samtidig kunne jeg ikke la være å kikke forsiktig over kanten, og kjenne suget i magen.
604 meter lenger ned så vi nå turistferja nede på Lysefjorden. Det er sikkert også en fantastisk opplevelse, å se Prekestolen nedenfra og opp. Jeg vil tro den ruver ganske så majestetisk der nede fra Lysefjorden.
Omsider framme på Prekestolen, en Fantastisk Turglede, som det nesten er umulig å beskrive. Foruten utsikten, som virkelig er fantastisk, så er det også utrolig fasinerende å observere alle turistene som myldret på Prekestolen denne dagen, ivrige etter å få de beste bildene av seg selv så nærme kanten som mulig. Jeg la spesielt merke til en ung asiatisk turist som lå på ryggen, på tuppen av selve Prekestolen, helt i sin egen verden, med selfiestang og knipset vilt, kanskje for å dokumentere på Facebook.
Mange utfordret skjebnen, ved å sitte avslappende med bena dinglende utenfor kanten, med matpakka i hånden som den naturligste ting i verden. En ting er jo å ha kontroll selv, en annen ting er jo hva andre kan finne på. Faller man utenfor kanten her, har man ingen sjanse til å overleve. Jeg ble ble plutselig litt glad for at jeg bare hadde meg selv å passe på, da jeg så en gutt på 7-8 år reise seg opp ca en halvmeter fra kanten og med foreldrene et lite stykke unna. Hadde jeg hatt med meg barn på denne turen, ville jeg ha passet mye bedre på.
Men, jeg kunne likevel ikke dy meg, jeg måtte utfordre skjebnen noe jeg også, riktignok med god kontroll.
Litt mer trygt er det å legge seg på magen og kikke ned.
Prekestolen har en flere meter dyp sprekk tvers over platået, som trolig også er et resultat av frostsprengninger. Geologer har konkludert med at Prekestolen er trygg selv om mange ugrunnet tror at fjellplatået vil dette ned når de ser sprekken. Jeg må innrømme at jeg tenkte på det, da jeg så sprekken, etter alt fokuset om fare for ras på fjellet Mannen i Romsdalen.
Vi bestemte oss for å ta oss god tid ved Prekestolen. Vi fulgte derfor stien opp til Neverdalsfjellet 706 moh, rett ovenfor Prekestolen, for å få mulighet til å kunne se Prekestolen ovenfra. Det var fortsatt tidlig på dagen og vi var klare for en skikkelig lunsj. Vi hadde ikke før satt oss ned og tatt fram maten, før regnet kom. Heldigvis varte det ikke så lenge, og vi synes faktisk det var litt bra å få oppleve allslags vær på denne turen. Så lenge jeg hadde fått foreviget utsikten med utallige bilder, var det egentlig helt greit. Vi hadde godt med klær med oss, så det var heller ingen problem.
Og det var faktisk utrolig flott å se Prekestolen ovenfra. Da fikk vi et godt inntrykk av den spesielle fjellformasjonen Prekestolen har.
Turistene strømmet fortsatt på og myldret som små ivrige maur der nede. Vi begynte å spekulere på når på døgnet Prekestolen egentlig er folketom. I og med at turen er relativt kort er det jo fullt mulig å ta både dagstur, ettermiddagstur og kveldstur opp hit.
Noen søte, små fjellblomster fanget også min oppmerksomhet.
Før vi begynte på tilbaketuren, måtte vi en tur til ned på Prekestolen. Jeg hadde nesten ikke lyst til å gå derfra, jeg følte liksom at jeg ikke hadde fått sett nok.
Fristelsen ble for stor og vi dristet oss etterhvert til å dingle litt med bena likevel. Galskap for noen, spenning for andre. For vår del er vi vel enig i begge deler.
Etter en drøy time var vi tilbake ved Prekestolen fjellstue. Turen ned gikk veldig radig. Med mange bilder på mobilen, noe dette blogginnlegget bærer preg av, kunne jeg konkludere med at dette var en Fantastisk Turglededag, akkurat slik jeg hadde håpet på. Fordelen med denne turen er at den ikke er så lang, og man har god tid til å nyte Prekestolen når man først er der.
