Torfinnsbu er uten tvil et idyllisk sted! Mange benytter dette kun som utgangspunkt for turen videre til Gjendebu eller Eidsbugarden, men det er virkelig verdt å stoppe opp og nyte litt tid på Torfinnsbu. Med den fantastiske beliggenheten rett i vannkanten av Bygdinvannet, kan man ikke gjøre annet enn å bli sjarmert av dette stedet.

Selv om hytta var tilnærmet full og mange flere enn oss overnattet i telt, var det likevel en stille og rolig morgen å våkne opp til. Det var en god følelse å krype ut av teltet og vite at man ikke skulle rekke noen verdens ting. Vi hadde ingen bestemt plan for dagen, men fant etterhvert ut at vi ville forhøre oss litt om turen opp til Nørdre Kalvehølotinden.

Det var klart for verdens beste turfrokost; havregrøt med rosiner og nykokt kaffe på stormkjøkkenet. Da vi satt der og nøt frokosten, hørte vi lyden av båten Bitihorn. Etter en liten stund begynte de første turistene å komme forbi leirplassen vår, da følte vi oss som virkelig som ekte turmennesker som hadde overnattet i telt i fjellheimen.

Så var det klart for å sjekke litt mer ut om Nørdre Kalvehølotinden. Det er riktignok en 2000 meterstopp, men vi tenkte at det hadde vært gøy å komme til toppen med vår kjære 10-åring, som nå har blitt smittet litt av vår topptur-syke. Vi kom i snakk med et par med en liten 1-åring. De hadde også overnattet i telt og så ut til å være vant til å gå i fjellet. De kunne fortelle at Nørdre Kalvehølotinden var en helt overkommelig topp, de hadde gått denne turen dagen i forveien med sin datter i bæremeis. De anbefalte å gå turen fra Torfinnsdalen istedenfor stien på framsiden av fjellet. Turen fra Torfinnsdalen var ikke merket, men det ville si seg selv hvor det ville være mulig å komme seg opp. Det vi ikke visste da, men som vi ble fortalt av verten på hytta senere på dagen, var at dette paret hadde gått 100 stk 2000 meterstopper og at datteren på 1 år hadde vært med på 9 av de. Altså litt mer erfarne i fjellet enn oss.

Vi startet på stien oppover Torfinnsdalen med en iver og en forventning om at vi noen timer senere skulle nyte utsikten på toppen av fjellet. Erfaringsmessig bruker man ofte lengre tid på turer som ikke er merket, og av og til kan det være vanskelig å se tråkket, hvis turen heller ikke er vardet, men fordi de hadde vært så tydelige på at man ville se hvor man skulle gå, tenkte vi at vi kunne jo ikke være noe dårligere.

Et lite stykke oppover på stien fikk vi en utrolig fin utsikt over Torfinnsbu. Selv om det ikke var sol fra klar himmel, var det fin temperatur og nesten helt vindstille. Bygdinvannet lå helt blikk der nede ved Torfinnsbu.

Stigningen opp Torfinnsdalen er rimelig bratt det først partiet. Etter hvert flater det mer og mer ut, jo lenger inn i dalen man kommer. Terrenget består av mye stein og med mektige fjell på hver side. Vi møtte på flere som hadde tatt turen over fra Gjendebu, og jeg tenkte at dette skulle jeg veldig gjerne også ha gjort. Men denne turen er bratt og krevende fra begge kanter, og er vel ikke akkurat anbefalt for barn.

Da vi hadde passert broen, skulle vi begynne på partiet som ikke var merket. I begynnelsen var det ganske greit å velge retning. Vi var fortsatt optimistiske og gledet oss til nok en topptur. Litt opp i høyden begynte det å blåse mer og mer, og vi kunne høre tordenskrall i det fjerne. Vi fortsatte å gå oppover, men jeg begynte å tenke på om vi hadde vært litt i overkant ambisiøse. Jeg valgte å ikke si noe foreløpig, så lenge iveren etter å komme til toppen fortsatt var merkbar hos oss alle tre.

Vi hadde hele tiden utsikt til Bygdinvannet og dalsøkket mellom de to 2000 meterstoppene; Torfinnstinden og Nørdre Kalvehølotinden.

Vi kunne ikke helt skjønne at det virkelig skulle være så lett å forstå hvor vi skulle gå, for jo høyere vi kom opp i dalsiden, jo mer usikre ble vi på om det var her paret med 1-åringen hadde gått. Vi kunne ikke helt skjønne at de virkelig hadde gått her med bæremeis på ryggen, for det var rimelig bratt.

Selv oppe i denne fjellveggen, mellom steinene, vokste det søte små fjellblomster.

Vi tok en liten pause og litt påfylling av energi, mens vi vurderte neste distanse. Det var neimen ikke lett å vite hvor man skulle gå opp, for det var rimelig bratt i alle retninger. Vi syntes ikke akkurat at det ga seg selv, og stusset nok en gang på denne bæremeisen. Tordenskrallet hadde nå nærmet seg betraktelig og vi tenkte på ordtaket; Det er ingen skam å snu! Det skal sies at jeg er rimelig målbevisst på tur og liker virkelig ikke når man innser at man ikke vil komme til å nå målet. Men, så er det jo slik at opplevelsene underveis, opp til toppen, faktisk også er Fantastisk Turglede. Med det i bakhodet og av hensyn til vår sønn, valgte vi derfor, etter mange vurderinger fram og tilbake å snu.

Det hadde nå begynt å regne litt og det buldret og braket på den andre siden av Bygdinvannet. Jeg innså at det var et klokt valg å snu og slo meg til ro med det.

Da vi begynte å nærme oss Torfinnsbu hadde vi likevel vært på tur i nesten fire timer.

Tilbake på Torfinnsbu, svette og varme, bestemte vi oss for å ta en liten kattevask. Vi hadde ikke før fått tatt fram såpa og håndkleet før det begynte å regne skikkelig. Det streifet meg, en ørliten tanke om at jeg lengtet hjem til en varm dusj, men så tenkte jeg at er man fjellgeit, så er man fjellgeit, så jeg slo det fra meg. Vår tøffing av en 10-åring tok et skikkelig bad likevel, mens jeg løp i teltet og fikk på meg nytt og rent ullundertøy.

Med både sol og regn om hverandre dukket plutselig regnbuen opp. Det buldret fortsatt og vi tenkte vi hadde vært heldige som unnslapp det verste tordenværet. Men det skulle vi ikke ha tenkt, for da vi la oss denne kvelden, braket det skikkelig løs over oss. Man føler seg ganske liten i et telt, langt oppi fjellheimen da, men så er det litt koselig også, å ligge inne i teltet og kjenne at man er tørr og varm selv om alt utenfor er bløtt og vått.

Tordenværet ga seg ganske raskt og morgenen etter våknet vi til deilig sol og mer lettskyet vær. I og med at vi hadde planer om å gå Skogshorn i Hemsedal et par dager etter, bestemte vi oss for å pakke ned leirplassen, ta båten tilbake til Bygdin og kjøre "hjemover" til hytta på Danebu. Vi hadde ikke lyst til å dra fra Torfinnsbu, og tenkte derfor at hit skal vi tilbake.

Da vi hadde pakket sekkene klare, fant vi plutselig et skikkelig flott gevir, som vi selvfølgelig måtte ta med oss hjem. Vi møtte noen folk på båten, senere på dagen, som akkurat hadde ruslet en tur opp Torfinnsdalen. De kunne fortelle at de hadde sett en flokk med reinsdyr der oppe, og vi ble litt misunnelige på at vi ikke hadde sett noen dagen i forveien. Men vi hadde i hvertfall med oss geviret som et minne.

Før båten kom litt ut på dagen, rakk vi en liten tur opp til fossen ovenfor Torfinnsbu.

Båtturen fra Torfinnsbu til Bygdin tar ca 50 minutter og er også en fin opplevelse. Selv om turen til Torfinnsbu var over for denne gang, var jeg glad for at sommeren skulle gi meg mange flere Fantastiske Turgleder i fjellet.