Skogshorn, også kalt Skogshødn, er en fjelltopp vi har god utsikt til fra hytta vår ved Danebu i Valdres. Den er nemlig godt synlig på lang avstand og toppen ligger fritt til på grensa mellom Valdres og Hemsedal. Fjellsiden er svært bratt ned mot Hemsedal, men den er relativt enkelt å bestige fra øst. Turen er likevel beskrevet som en krevende tur på ut.no, som mest sannsynlig skyldes sine 825 høydemeter. For de som ønsker å klatre, er det flere alternative ruter til toppen, blant annet Demonstranten og Overraskelsen. Vi hadde planlagt turen som en fottur, siden vårt turfølge hadde et aldersspenn fra 10 til 63 år.

Turen til Skogshorn har vært planlagt lenge, og endelig i sommer fikk vi tatt turen fra hytta og over fjellet til Hemsedal. Vi kjørte da om Fagernes, tok av mot Vaset og kjørte videre over Panoramavegen (bomvei) mot Lykkja. Panoramavegen fra Valdres er en kjøretur på 45 km, som i seg selv er en ganske fin tur. Dersom man kommer fra Hemsedal, kjør 4 km fra sentrum til Ulsåk, og ta så av veien mot Lykkja. Etter ca 13,5 km er det skiltet Skogshødn på venstre side, og det er en stor parkeringplass på høyre side. Her er det en stor turistinformasjonstavle, som det er lett å se. Parkeringsavgiften betales pr SMS.

Det var meldt bra vær denne dagen og både unge og “gamle” var motivert for en skikkelig topptur. For selv om turen er beskrevet som krevende, kan den fint gåes av barn. Turen i seg selv er ikke så lang, ca 9 km tur retur, men den er bratt og siste del av turen går i steinete terreng.

Fra parkeringen krysset vi veien og begynte på første delen av turen, som går på en grusvei. Det var en deilig og varm sommerdag og vi var forberedt på at det ville bli en varm tur. Til gjengjeld ville vi få en fantastisk utsikt på toppen.

Et lite stykke opp i lia møtte vi på noen sauer. Vi har jammen sett mye sauer på beite i fjellet i sommer. Årlig slippes det faktisk to millioner sauer og lam på beite i utmark, det vil si beiteområder som skog og fjell, som ikke er inngjerdet.

Etterhvert gikk grusveien over til en sti i lett skogsterreng. Stien har en jevn stigning og den er godt synlig hele veien opp mot toppen.

Etter en stund delte stien seg i to og vi ble straks litt usikre på hvilken vei vi skulle gå. Vi valgte å holde mot venstre, og fant etterhvert ut at begge rutene fører mot toppen.

Det var herlig å være på tur igjen, selv om det bare var noen dager siden sist.

Etterhvert skrår stien oppover mot venstre og utsikten mot Helsingvatnet og Storevatnet var fantastisk. Selv om skyene hadde begynt å sige nærmere og nærmere Skogshorn, var det fortsatt godt og varmt. Vi måtte derfor ta et lite stopp ved elven Hynda for å fylle på litt ekstra drikke.

Ved ca 1200 høydemeter ble terrenget betydelig brattere og det frodige og grønne landskapet gikk mer og mer over til løs småstein. Brått var alt rundt oss litt mer grått og trist, samtidig som det er fasinerende hvordan terrenget endrer seg så brått når man kommer opp i høyden. Underlaget her var også noe vanskelig å gå i, fordi det var lett å skli og steinene da bare raste etter.

Sola skinte fortsatt, men skyene fulgte faretruende etter oss. Vi var liksom ikke helt forberedt på det, siden det var meldt knallvær denne dagen. Nok et bevis på hvor raskt været skifter i fjellet.

Plutselig hadde skyene nærmet seg i rasende fart og vi måtte skynde oss til toppen før det braket løs. Det buldret nemlig i det fjerne og vi tenkte at tordenvær 1728 moh sikkert ikke er så hyggelig.

Etter nøyaktig 2,5 timer nådde vi toppen! Jeg må si jeg er imponert over vår 10 åring, som hadde tilbakelagt ca 830 høydemeter på under 3 timer. Ekstra gøy er det når mestringsfølelsen og gleden ved å ha nådd toppen er like stor hos han som hos meg. Det kaller jeg Fantastisk Turglede!

Skogshorn har virkelig en fantastisk utsikt på toppen. Vi ble stående å lure på hva de ulike toppene, vi så rundt oss, het? Vi kunne utforske dette med appen; “I sikte,” og vi kjente blant annet igjen noen av toppene i den sørvestlige delen av Jotunheimen.

Vi hadde akkurat rukket å få i oss litt mat, nyte en deilig kopp kaffe og en sjokoladebit, og fått tatt noen bilder på toppen, før det begynte å blåse opp og de første regndråpene kom. Tordenværet så heldigvis ut til å dra vestover og temperaturen var faktisk ikke så verst. Vi pakket raskt sammen og startet på nedoverturen.

Det første partiet ned fra toppen var faktisk ganske utfordrende å gå i, fordi underlaget nå hadde rukket å bli vått av regnet. Småsteinene var ganske så sleipe og det gjaldt å konsentrere seg for å holde seg på bena.

Turen ned går samme vei som opp. Det vil si vi skrådde av mot høyre litt tidlig og endte etterhvert opp i et skikkelig myrete terreng. Dersom man har gode fjellstøvler, er ikke dette noe problem, men det var til tider litt vanskelig å se stien. Etterhvert kom vi inn på den andre stien og fulgte denne ned til parkeringen.

Da vi kom ned på parkeringen, hadde vi vært på tur i 4 herlige timer.