Valøytinden 135 moh

Norgesferien 2020 var i gang og det var ikke koronaepidemien som var årsaken til at vi valgte Norgesferie. Vi har flere år på rad reist land og strand rundt i eget land og trives veldig godt med det. 4 nye uker på farta stod nå for tur og etter fjorårets fantastiske eventyr i nord, var forventningene ganske høye for årets sommerferie. Det var Nord-Norge som var målet også i år, men ruta planla vi underveis.

Etter en god kjøre-etappe fra sør, dristet vi oss til å kjøre Helgelandskysten nordover, til tross for mye skriverier i media om ferjekaos og lange køer. Kystriksveien blir ofte omtalt som “verdens vakreste turistvei” og byr på mange flotte opplevelser og flott natur, noe jeg absolutt må si meg enig i.

Kystriksveien består av minst 6 ferjer og totalt 7 ferjer hvis man velger å kjøre fra Namsos og ut til Rørvik, slik vi gjorde. Det var slik vi kom over denne turen til Valøytinden, en fin liten mini-topptur med flott utsikt.

Ved å bruke UT appen kan man lett søke opp turforslag i nærheten av der man befinner seg, og man får opp både kart over ruta samt beskrivelser av turene. Jeg hadde fått i oppdrag å finne en tur til gjengen, og med min topptur-entusiasme var jeg ikke lei å be. På søket mitt fikk jeg raskt opp Valøytind som et alternativ. Dette er en liten topp på bare 135 moh, altså en liten mini-topptur, men likevel en fin tur med god utsikt som gir flotte fotomotiv.

Valøytind ligger i Nærøysund kommune i Ytre Namdalen i Trøndelag fylke. Vi var bare en liten halvtimes kjøretur unna og kjørte fra Rørvik vestover mot Ytter-Vikna. Ved Austafjord tok vi av på Fv 509 og fulgte veien til den slutter ved Valøya havn hvor man kan parkere. Her er det et skilt med beskrivelser av turen, og den merkede stien begynner på baksiden av dette skiltet opp mot et jorde. Turen er 2,2 km tur/retur og man bruker ca 30 minutter til toppen. Dette er derfor en tur som passer for de fleste, selv om det enkelte partier er ganske bratt.

Det er ikke så ofte man ser kuer som vasser på stranden, som om det er den mest naturlige ting å gjøre, men det gjorde vi altså her, og jeg må si at vi ble ganske fascinert av det.

Stien går i et lett fjellterreng og man får ganske raskt fin utsikt ned mot gården mot øst, samt over holmer og skjær. Landskapet og fjellene rundt minnet meg egentlig ganske mye om turen til Brufjell og Brufjellhålene i Åna Sira ved Flekkefjord, se tidligere innlegg her på bloggen. Selv om Valøytinden ligger mye lengre nord enn Flekkefjord, er det tydelig at kystlandskapet på vestkysten av Norge kan ligne ganske mye på hverandre.

Det var en fin dag å være på tur på med hensyn til været, men vi hadde oppdaget at noen tåkeskyer fra havet hadde bredd seg over fjellet. Jeg hadde gledet meg til å nyte utsikten fra toppen, men skjønte nå at det ikke var sikkert at vi ville se så mye der oppe.

Ca halvveis på stien er det en flott gapahuk hvor man kan søke ly i dårlig vær eller om man trenger en liten skyggepause på solrike dager. Her er det uansett god plass til flere om man vil sitte ned og nyte en liten matbit.

Som sagt er stien noe bratt enkelte steder, så selv om turen er relativt kort skal man ikke undervurdere denne toppturen. Etter et lite skogsterreng åpnet landskapet seg, og vi fikk bedre og bedre utsikt over området.

På toppen av Valøytind er det en skive som viser retningen til diverse øyer og geografiske punkter, samt en postkasse hvor man kan skrive seg inn.

Selv om dette var en liten tur, tok vi en lang pause på toppen, for å vente på at varmedisen fra havet skulle forsvinne. Vi hadde håpet at vi skulle få oppleve utsikten også mot vest, men det så ikke ut til at tåkeskyene ville komme til å bevege seg noe særlig med det første.

Vi hadde uansett fått nyte utsikten både mot nord, sør og øst, så vi kunne jo ikke akkurat klage.

Turen ned gik vi samme vei som vi kom opp. På vei ned oppdaget vi at området var fullt av molter, men dessverre var det bare et fåtall som var modne foreløpig,

Turen til Valøytind ble den første av mange Fantastiske Turgleder denne ferien. Vil du lese om flere av mine turer denne sommeren, følg meg gjerne på bloggen min ved å trykke på +bloglovin nederst i venstre hjørne her på bloggen eller følg meg på Instagram fantastiskturglede hvor jeg legger ut bilder fra turene mine.

Hengekøyetur til Frønesjøen

Hengekøyeturen til Gudøya ga virkelig mersmak (se forrige innlegg her på bloggen), og allerede samme uke var jeg klar for ny tur. Det er utrolig gøy å oppdage nye steder og denne gangen var det Frønesjøen i Rakkestad som skulle utforskes. I et strålende sommervær satte vi kursen mot Rakkestad. Da vi kom til Rakkestad, tok vi av mot fv 124 mot Aremark. Videre fulgte vi skiltingen mot Dalen til vi kom til et skilt med en rød pil som pekte inn til venstre på Høytomtveien. Her må man betale en bomavgift (kan betales med mobil) før man følger veien innover i skogen. Vi tok til venstre i første kryss og kjørte gjennom et stort sandtak, før vi kom til husmannsplassen Frøne hvor det er en parkeringsplass.

Med hengekøyer, soveposer og god mat og drikke i sekken gledet jeg meg til nok en natt i friluft. Frihetsfølelsen kommer alltid med en gang man tar sekken på ryggen og setter kursen mot utvalgte turmål.  Jeg kaller det Fantastisk Turglede.

Vi fulgte stien mot Frønesjøen som gikk gjennom tunet til den idylliske, gamle husmannsplassen og videre langs jordet oppover mot skogen.

Det er mange muligheter for tur i området, man kan blant annet ta runden rundt hele Frønesjøen, ta turen opp til Røttjern/Råtetjern, et lite tjern på vestsiden av Frønesjøen eller rett og slett bare tusle et lite stykke langs Frønesjøen og finne seg en idyllisk, stille leirplass, slik vi gjorde denne ettermiddagen.

Akkurat i det Frønesjøen kom til syne ved et stiskille, ligger det en liten øy med lavvo og grillplass, samt gode fiskemuligheter og fin teltplass. En fin plass for familietur.

Vi valgte leirplass et stykke forbi denne lille øya, på østsiden av vannet, for å kunne nyte kveldssola så lenge som mulig. Selv om det ikke var lange turen opp fra parkeringen var vi temmelig svette og varme. Da gjorde det godt med et forfriskende bad før middag.

Og det smakte ekstra godt med mat etterpå, tilberedt på stormkjøkkenet. Meny-mulighetene er mange når man har med seg stormkjøkken på tur, men vi gjorde det enkelt med burgere og salat denne gangen.

Vi var veldig fornøyde med dagens turmål, en stille og rolig plass og ikke et menneske å se. VI nøt kvelden helt til solen gikk ned bak trærne.

Men da var idyllen brutt, for da solen forsvant, gjorde mygg og knott sitt inntog. Vi følte oss rett og slett angrepet av insekter og det hjalp ikke med verken myggmiddel eller å “pakke seg inn.” Tilslutt måtte vi rett og slett rømme opp i hengekøya, he, he. Men ingen sure miner likevel, det er jo faktisk utrolig behagelig å ligge i hengekøya.

Det er det som er ulempen med slike vann omgitt av skog, spesielt på denne årstiden. Men vi ble nok litt “tatt på senga” der, så neste gang vil jeg nok kanskje holde en knapp på telt på et slikt sted.

Det ble en god natts søvn, og vi våknet opp til nok en strålende solskinnsdag. Nesten ikke et vindpust og 25 grader kan man ikke klage på.

Planen var å gå til Røttjern/Råtetjern for en liten rast og et bad. Vi fulgte stien tilbake til den lille øya, ved starten av Frønesjøen. Her tok vi stien til høyre og fulgte denne mellom skog og lyng. Vi valgte å sette fra oss sekkene langs stien for å slippe å bære på den tunge bagasjen helt opp. Det skulle vise seg å være lurt, da denne dagen ville bli minst like varm.

Vi fulgte den blåmerkede og godt synlige stien nordover parallelt med Frønesjøen. Her skal det visstnok etterhvert være et smalt tråkk ut mot et fint utsiktspunkt over Frønesjøen, men vi valgte å gå videre og målrettet opp mot Røttjern/Råtetjern, for et bad.

Ved et stikryss fulgte vi skiltingen på vestsiden av Røttjern/Råtetjern og ikke lenge etterpå kom tjernet tilsyne.

Vi fant en fin liten plass, omgitt av vannliljer og stille vann. Både Frønesjøen og Røttjern/Råtetjern er fine fiskevann, (husk fiskekort) og vi så faktisk fisken sprette godt over vannflaten.

Det ble et lite lunsjmåltid med havrelapper og kaffe, og en deilig stund i solen før vi tuslet nedover mot Frønesjøen igjen, samme vei som vi kom. Det er altså mulig å gå videre forbi Røtttjern/Råtetjern og rundt Frønesjøen dersom man ønsker en litt lengre tur. Jeg vil anbefale UT appen som viser de merkede stiene om man ikke har kart over området.

Tilbake til Frøne husmannsplass og til veis ende på denne turen. Turen til Frønesjen er egnet stort sett hele året og er en idyllisk plass som er verdt et besøk.

Kano- og hengekøyetur til Gudøya

Jeg trives best til lands enn til vanns, men denne turen i Vansjø en varm sommerdag i slutten av juni frister absolutt til gjentakelse. Målet for turen var Gudøya i Våler kommune, beliggende i tidligere Østfold fylke. På øya er det fine tur-, fiske- og bademuligheter, samt gode muligheter for å sette opp telt, henge opp hengekøye eller rett og slett overnatte i gapahuken ved leirplassen der. Her finnes også ildsted, ved og utedo.

Planen vår var å padle kano fra Oksenøya i Råde kommune. For å komme hit, kjør til Karlshus i Råde og ta av mot nord under E6 rett før Råde sentrum. Etter brua, ta av til høyre inn Bruksveien og følg deretter Halvorsrødveien et godt stykke utover på en grusvei. Det er parkering ved veien rett før brua sør for Oksenøya, og det er fint å sette ut båt eller kano på begge sider av brua.

Fra Oksenøya kan man velge to alternative ruter til Gudøya. Vi valgte å padle på østsiden av Oksenøya, nordover ut i Storefjorden, øst for Furuholmen og Brentholmen, mellom Botnerøya og Burumøya, forbi Mærraholmen og rundt nordsiden av Gudøya ned mot leirplassen på vestsiden av øya. Eventuelt kan man velge å padle på vestsiden av Oksenøya, øst for Brattholmen, vest for Kjøkkenholmene og forbi sydsiden av Gudøya og nordover opp mot leirplassen. Det kan være lurt å vurdere vindforholdene før man velger rute, da det kan bli ganske tungt å padle kano i mye vind ute i Storefjorden, noe den sistnevnte ruta kan medføre.

Padleturen tok ca halvannen time og vi var ganske sultne med en gang vi kom fram. Vi angret først litt på middagsvalget, da pizza på tur tar litt tid å lage, men når den først var ferdig, angret vi ikke et sekund.

Det er utrolig hva man kan lage av mat på tur, når man har stormkjøkken med stekepanne. Trikset når man skal lage pizza, er å kjøpe ferdig pizzadeig på rull samt de ingrediensene man ønsker. Vi hadde pizzasaus, ost, vanlig skinke, spekeskinke og cherrytomater. Bruk en kniv og skjær pizzadeigen og bakepapiret i runde stykker som passer til stekepannen til stormkjøkkenet. Legg et par lag buklete aluminiumsfolie i bunnen av stekepannen før du legger deigen oppå. Dette er for å unngå at pizzaen blir brent i bunnen og rå oppå, da man ikke akkurat kan regulere varmen på bålet. Legg på ingrediensene og lag et lokk av folie som du legger over pizzaen. Sørg for at bålet har fått skikkelige glør og finn en litt stor flat stein som du legger i bålet. Pizzaen vil da få indirekte varme når steinen blir varm. Det er sikkert også mulig å steke pizzaen på samme måte med selve stormkjøkkenet og gass. Dette har vi ikke prøvd enda, men jeg vil uansett anbefale alumineumsfolie under pizzaen for å unngå at bunnen blir svidd.

Mat smaker alltid best ute og vi kunne nyte et godt måltid med herlig utsikt og deilig varme fra sola. Det er mye sant i uttrykket “livet er best ute,” og jeg hadde ikke lyst til at denne kvelden skulle ta slutt.

Men tiden går fort når man koser seg ute, og plutselig var det tid for å henge opp hengekøyene. Det gjelder å finne en plass hvor det er tilstrekkelig avstand mellom trærne. Vår erfaring er at 4-5 meter er passe. Ha gjerne med et ekstra tau, dersom det er vanskelig å finne trær med passe avstand. Med en slik utsikt vi hadde på Gudøya, med utrolig fin solnedgang, insisterte jeg på at vi måtte ha soveplassen med utsikt ned mot vannet. Hvor idyllisk er ikke det å sovne til små bølgeskvulp og se sola som går ned i horisonten, det er Fantastisk Turglede det. Men vi kunne jo ikke legge oss riktig enda, de siste solstrålene måtte nytes ved svaberget.

Det var stille og fredelig på Gudøya denne kvelden, faktisk virket det som om vi hadde hele øya for oss selv. Det kunne vi jo ikke vite helt sikkert, men leirplassen ved Gudøyhuken hadde vi helt til vår rådighet. Gudøyhuken ligger godt skjermet mellom bjørke- og furuskog i le for vinden. Men denne kvelden var det nesten ikke et vindpust og vi var godt fornøyd med valget av soveplass.

Vi sov virkelig godt i hengekøyene og våknet ganske sent neste morgen. Og hva passer vel ikke da bedre enn grillpølser til frokost, he, he. Det har jeg vel aldri spist til frokost før, men all mat smaker godt ute, uansett når på døgnet.

Vi ble litt forfjamset over at vi våknet til overskyet vær, men det skulle ikke drøye så lenge før sola slo i gjennom og nok en ny og deilig sommerdag var i gang. Da var det godt med et lite, forfriskende morgenbad.

Siste matprosjekt, før vi padlet hjemover, var lapper. Dette er ganske enkelt å lage på tur om man har stormkjøkken. Kjøp en ferdig pose med lapper og bland det kun med vann, og vipps har man ferdig lappe-røre som man kan steke i stekepannen. Med litt syltetøy, er dette en utrolig god dessert på tur, og ofte veldig populær blant barna.

Hmmm… Ikke så sunt, men veldig godt!

Så var det tid for å pakke sakene og padle hjemover. Egentlig bør man sette av tid til minst to overnattinger når man planlegger slike turer. Tiden hadde gått så altfor fort, og vi fikk dessverre ikke mulighet til å utforske øya. Gudøya har nemlig fine turstier og et utsiktstårn hvor man får flott utsikt over Storefjorden.

Jeg anbefaler et besøk på denne idylliske øya, og dersom du ønsker inspirasjon til andre turer, se innleggende mine her på bloggen, og følg meg gjerne på Instagram @fantastiskturglede. Det er også mulig å følge bloggen min ved å trykke på +BLOGLOVIN nederst i venstre hjørne og logge inn enten via Facebook eller sign in.

Ønsker dere alle en opplevelsesrik og deilig sommer!

Ravnsjø rundt i Svinndal

Aller først vil jeg begynne med å si at jeg synes det er utrolig gøy å kunne få være med å inspirere til tur. Tusen takk til alle dere som titter innom bloggen min og dere som også legger igjen kommentarer og spørsmål. Jeg er ingen ekspert, men jeg begynner å få en del turerfaring som jeg gjerne deler med dere. Spør meg derfor gjerne om tips og ideer. Fantastisk Turglede er min lidenskap, og ingen ting er vel bedre, om jeg kan få dele denne gleden.

Som sagt, jeg er ingen ekspert, og det ønsker jeg at bloggen min skal synliggjøre. Jeg ønsker å ha en blogg som inspirerer til tur for alle, uansett hvilke forutsetninger man har. Jeg har vært så heldig å få muligheten til å reise mye rundt i Norges land, og jeg har vært på mange forskjellige turer med ulik vanskelighetsgrad og ulik lengde. Derfor håper jeg at mine turforslag kan inspirere til tur både for ung og gammel, samt nybegynner og turerfaren,

Fortvil ikke over at 2020 skulle bli et annerledes år og at muligheten for utenlandsreiser blir begrenset. Se på det som en mulighet til å utforske alt hva Norge har å by på. Tiden er kommet til å utforske alle kriker og kroker i eget land.

Jeg sier vel aldri nei til en tur, selv ikke når det er meldt mye regn og vind. Vi var uansett klare for en liten lørdagsutflukt. Denne dagen var turmålet Ravnsjø rundt. Jeg har vært i området tidligere, men ikke gått denne flotte turen rundt Ravnsjø.

Ravnsjø ligger i Svinndal kommune. Om man kommer fra Moss kjører man rv 115 til Svinndal kirke og deretter tar man av mot Fjellveien til høyre forbi Origosenteret. Etter et lite stykke, forbi noen bolighus, er det en parkeringsplass ved en bom. Her er det plass til ca 8 biler. Dersom man kommer fra Råde, følger man fv 282 til Svinndal kirke og deretter inn på Fjellveien.

Fra parkeringen ved den røde bua, som har navnet Klengstua, følger man skogsveien ca 1,5 km før man tar av mot høyre, hvor det er skiltet Ravnsjø rundt. Det er selvfølgelig også mulig å gå turen motsatt vei, da følger man i så fall skogsveien videre forbi Ravnsjøhytta og følger skiltingen videre rundt Ravnsjø.

Vi tok altså av fra skogsveien til høyre før Ravnsjøhytta, akkurat der Ravnsjø begynner. Da vi kom et lite stykke inn på stien, så vi at vi kunne ha gått inn på stien, fra skogsveien lengre opp ved parkeringen. Vi fant også ut, underveis på turen, at det var mange stier og muligheter til å gå denne turen med ulike utgangspunkt, men skiltingen er god, så man finner fram, uansett fra hvilket utgangspunkt man starter. Mange starter nok også turen fra Sæbyvannet. For nærmere beskrivelser se ut.no.

Stien er godt synlig hele veien og terrenget er, overraskende nok ganske kupert. Jeg vil likevel si at turen passer for de fleste, men et par steder, er det såpass bratt, at det er hengt ut tau man kan holde seg i. Turen er tilsammen drøye 5,5 km lang og man bør beregne ca 2 timer på rundturen.

Første delen av turen gikk vi langs Ravnsjøvannet. Stien snor seg mellom skog og busker. Innimellom åpner terrenget seg noe, og det er små hyggelig rasteplasser hvor man har fin utsikt over vannet.

Etter et stykke går stien litt oppover i terrenget og man kommer til et stort hogstfelt. Stien er blåmerket hele veien og selv om stien ikke er like tydelig gjennom hogstfeltet, er man ikke i tvil om man er på rett vei.

Etter hogstfeltet, hadde vi nå kommet nogenlunde på andre siden av Ravnsjøvannet fra der vi startet. Her er det et fint utsiktspunkt på en liten høyde, fra en liten avstikker fra stien. Det er flott utsikt over Ravnsjøholmen, en liten halvøy, hvor det er satt opp to fine gapahuker og en lavvo. På Ravnsjøholmen er det også en liten DNT hytte, kalt “Slottet,” som også kan benyttes til overnatting.

Vi fant ut at vi ville vente med matpausen til vi hadde kommet oss rundt på den andre siden av Ravnsjø. Selv om det var meldt mye regn, hadde vi foreløpig ikke kjent en eneste dråpe, og med litt flaks ville vi kanskje rekke rundt for å kunne søke ly inne i en av gapahukene, hvis regnet skulle slå til.

Vi tuslet videre ned mot Lungedalen og fulgte skiltingen “Ravnsjø rundt.”

Lungedalen er en vakker og idyllisk skog. Her er det plutselig en bred skogsti, og det slo meg at denne turen har veldig varierende og spennende terreng, med alt fra smal sti langs Ravnsjø, til bratte partier som krever litt lett klatring, og fra åpne områder til tett skog.

Vi begynte etterhvert å bli klare for en liten matbit, og det passet fint at vi nå nærmet oss Ravnsjøholmen. Et lite stykke før Ravnsjøhytta, er det skiltet ned mot Ravnsjøholmen. Her er det et lite bratt parti ned en tretrapp, før man går over en liten bru over mot Ravnsjøholmen.

Vi hadde akkurat satt oss innunder gapahuken, da regnet kom, og vi fikk akkurat til å tenne et lite bål, før regnskuren ble for kraftig. Vi hadde ikke tatt med oss pølser til grilling, men det er uansett herlig å tenne bål på tur. Man kan bli sittende å se på flammene i timesvis og bare drømme seg bort. Ingen av oss hadde egentlig lyst til å avslutte turen.

Omsider tuslet vi videre forbi Ravnsjøhytta på vei tilbake til parkeringen. Ravnsjøhytta ligger koselig til på en liten høyde, med utsikt over Ravnsjø. Her er det også gode muligheter for overnatting. Det var stille og fredelig her på denne regnværsdagen, men jeg vil tro den blir flittig brukt utover våren og sommeren.

Linnekleppen 326 moh

Da 17.mai likevel ville bli annerledes dette året 2020, fant vi ut at vi ville feire nasjonaldagen med noe av det jeg liker aller best, nemlig å være på tur. Å dra på tur med campingvogn er noe vi har god erfaring med, og som gjør det lett å dra på spontane turer. Tidligere har vi ikke fricampet så mye, da vi stort sett har vært på campingplasser. Men denne helgen hadde vi Linnekleppen i Rakkestad og Marker kommune i tidligere Østfold som turmål, og vi satset derfor på å finne et fint friområde i nærheten, hvor vi kunne overnatte. Vi kjørte ned mot Ørje og fant oss et fint og rolig sted som het Husborn ved Bøensfjorden mellom Aremark og Marker.

På selveste nasjonaldagen var altså planen å gå til Linnekleppen, som er et fjell på 326 moh, og som med sine nettopp 326 høydemeter er det nest høyeste punktet i gamle Østfold fylke. Vi passerte sjarmerende Strømsfoss på vei til Linnekleppen, hvor vi tok et lite stopp for å se på slusene. Og plutselig fikk vi virkelig følelsen av 17.mai, da et litt uvanlig veteranbil-tog, med masse norske flagg, passerte.

Ved Strømsfoss er det også lagt tilrette for fricamping i området nede ved slusene. Her var det flere som hadde tilbrakt natten ved den koselige innsjøen, en plass jeg gjerne kommer tilbake til. Det er gøy å oppdage nye steder og man trenger ikke alltid reise så langt. Man kan rett og slett dra på oppdagelsesferd i eget fylke.

Strømsfoss sluser er den minste slusen i Haldenkanalen og består av to porter og et kammer. Her er det også gjestebrygge med tilgjengelig dusj og toalett. Det var, naturlig nok, ikke mye aktivitet ved slusene denne dagen, men gjennom sommeren vil jeg tro det er mye folk her.


Vi tuslet litt rundt og kikket, før vi kjørte videre mot Linnekleppen.

Fra Strømsfoss fulgte vi rv 124 mot Degernes. Skiltet til Linnekleppen ser man ca midt mellom Strømsfoss og Degernes. Her er det en stor parkeringsplass med romslig plass til å parkere.

Turen til Linnekleppen går på en bred og godt opparbeidet tursti. Turen passer for de fleste og er 3,5 km lang (en vei). Vi brukte ca 45 min opp i rolig tempo. Vi fulgte den blåmerkede løypa tur/retur, men det er også mulig å velge en rødmerket løype enten opp eller ned, dersom man ønsker å få en rundtur.

Linnekleppen skal visstnok være Nord-Europas eneste betjente brannvakttårn, hvor man har god utsikt over store skogsområder i den sørøstlige delen av Viken fylke. Tårnet er 17 meter høyt og er bemannet i sommermånedene juni, juli og august. Med det norske flagget i sekken var vi altså klare for en liten topptur.

Vi tenkte først at vi kanskje kom til å være en av få som gikk på skogstur/topptur på 17.mai, men det skulle vise seg at det faktisk var ganske mange som hadde tenkt som oss, som hadde pakket sekken med flagg og god niste denne dagen. Og underveis på turen var det laget små artige figurer som ønsket oss velkommen.

Dersom man blir sulten på turen, er det også laget fine raste- og bålplasser underveis, hvor man kan ta seg en liten matbit. Eller om man har med seg små barn som bare trenger en liten pause. Vi tenkte at vi ville ta pausen på toppen, så vi trasket videre.

Etter et lite stykke kom det til syne et fint, lite tjern mellom trærne, på østsiden av stien.

Ut fra UT appen, fant vi ut at det måtte være Svartetjern som ligger 234 moh. Om man er mye på tur, vil jeg anbefale å laste ned denne appen, da den via stedstjenester hele tiden kan vise deg hvor du er og hvor langt du har kommet på turen. Dette er også kjekt hvis du lurer på om du er på rett vei og du ikke har med kart over området.

Terrenget opp mot Linnekleppen er lett stigende hele veien opp, med noen flate partier underveis og et lite bratt parti mot slutten. Vi møtte til og med på et eldre ektepar som nærmet seg 80 år, som også skulle feire nasjonaldagen på en liten topptur, så jeg vil si at turen passer for de fleste, så lenge man avpasser farten etter fysisk evne.

Etter 45 min var vi altså fremme på det høyeste punktet av Linnekleppen; 326 moh. Overraskende var det ganske mange folk på toppen, og vi fikk nok en gang skikkelig 17-maifølelse med alle flaggene rundt omkring, selv om vi ikke akkurat hadde finstasen på.

På godværsdager skal man visstnok kunne se båe til Gaustatoppen og Holmenkollen fra Linnekleppen. På toppen er det altså et brannvakttårn. Tårnet var dessverre stengt pga smittevern i disse koronatider, men til normale tider skal det være mulig å komme opp i tårnet for å få enda bedre utsikt over området.

På toppen av Linnekleppen er det også en liten gapahuk og flere sittebenker. Eller man kan sette seg på en av fjellknausene rundt, dersom man vil sitte litt mer i fred og nyte utsikten.

Å være på topptur på nasjonaldagen er noe jeg faktisk har tenkt på lenge. Riktignok har ikke akkurat tur til Linnekleppen vært i tankene, men en gang har jeg tenkt at jeg skal feire 17-mai på selveste Galdhøpiggen. Tenk å stå på Norges høyeste fjell på Norges bursdag, det hadde vært Fantastisk Turglede det.

Hulderstigen i Jotunheimen

Hulderstigen i Jotunheimen er en flott natur- og kultursti i Sjodalen. Dette er en fin dag nummer 2 tur, dersom man har utfordret lårmuskulaturen med topptur dagen i forveien, slik vi hadde gjort på vår tur til Rasletinden. Hulderstigen er en fin, enkel og lettgått rute gjennom fjellbjørk- og furuskog. Dersom du kommer fra Bessheim, kjør nordover ned til Russtangen. Her ser du skilt merket Hulderstigen og det er gode muligheter for parkering rett ved Rv 51.

Vi hadde ikke vært så heldige med været på turen vår til Rasletind 2105 moh dagen i forveien, med tåke, snøvær og ingen utsikt. (se tidligere turbeskrivelse her på bloggen) Da vi våknet denne morgenen, skulle vi ønske at det var denne dagen vi hadde valgt Rasletind som vårt turmål. Vi kunne jo ikke akkurat begi oss ut på den turen på nytt, men jeg skulle gjerne fått med meg utsikten fra Rasletind i et slikt knallvær.

Helgen hadde gått så fort, og turen gjennom Hulderstigen, var en passe lang søndagstur før vi måtte begynne på hjemreisen. Langs Hulderstigen passerer man små bekker, skogstjern og flere informasjonsskilt langs stien. Selve turen tar ca halvannen time og er ca 5,5 km lang.

Der turen starter, over den flotte tømmerbrua over Sjoa, er det et informasjonsskilt hvor du kan finne informasjon om selve turen. Hulderstigen er altså en fin liten runde i Stuttgonglia naturreservat med 15 poster underveis. Her får man informasjon om naturen og kulturen langs stien og i Sjodalen.

Det var så idyllisk og stille denne søndagsmorgenen, da området ikke hadde våknet helt til liv enda og det ikke var noen andre å se. Stien går på myk skogsbunn i et flatt terreng, gjennom myrområder og langs små bekker.

Over noen av myrområdene var det laget små trebruer, og langs stien går man også forbi gamle furutrær, som er faktisk er opp mot 400 år gamle.

Solen skinte så flott i vannet denne solskinnsdagen og det fristet med en liten rotur på stille vann.

Halvveis er det en fin rasteplass med krakker og flott utsikt over et fint, lite tjern. Vi tok et lite stopp her, og den tøffeste av oss dristet seg også til et forfriskende bad. Det kunne se ganske fristende ut, men jeg er ingen isbader og klarte derfor helt fint å motstå fristelsen.

Jeg var derimot ikke så fristet til å skulle reise hjem igjen så fort. En helg i Jotunheimen er egentlig alt for kort tid. Selv om jeg har hatt mange Fantastiske Turgleder i dette området, er det fortsatt mange uoppdagede plasser jeg ønsker å utforske. Jeg ble blant annet sittende å gruble på hvilken topp vi kunne se foran oss. Dette er et fint, lite fjell man kan se fra hovedveien og som jeg lurte på om også kunne være en fin søndagstur.

Vi måtte bryte opp idyllen og tusle videre. Det var litt vemodig å tenke på at det mest sannsynlig ville bli en stund til neste besøk i fantastiske Jotunheimen.

Jeg var likevel godt fornøyd med helgens turopplevelser sammen med mine gode venninner, og jeg gleder meg allerede til neste tur.

Helgelandstrappen – Øyfjellet 818 moh

Denne turen til Helgelandstrappen og Øyfjellet i Mosjøen, var starten på et fantastisk tureventyr i Nord-Norge sommeren 2019. Alle turene fra denne sommeren er beskrevet her på bloggen. De fleste turene gikk vi i fantastiske Lofoten, men turen til Øyfjellet i Mosjøen er også verdt å nevne.

Etter mange og lange timers kjøring fra Rygge, var vi endelig klare for en fjelltur. Jeg hadde lest om Helgelandstrappen på nettet, og at dronning Sonja akkurat hadde hatt en offisiell åpning av trappen. Helgelandstrappen er en steintrapp som kanskje blir den lengste steintrappen i Norge når den er ferdig. Den er bygget av sherpaer fra Nepal og når den er helt ferdig i 2020, vil den gå helt til toppen av fjellet 818 mot.

Turen starter i et turområde ca 1 km fra sentrum av Mosjøen, på andre siden av lakseelva Vefsna. Trinnene er ca 2 meter brede, slik at det er mulig for flere personer å passere hverandre i bredden. Flere steder i trappen, er det bygd sitteplasser, slik at det er mulig å ta en pust i bakken og nyte utsikten. Trappen starter bratt opp helt fra starten, og det tar derfor ikke lang tid før man får flott utsikt over Mosjøen.

Etter ca 45 minutter, nådde vi slutten av trappen, så langt de hadde kommet med byggingen. Her var det fortsatt sherpaer i sving for å bygge trappen videre. Vi undret oss over hvordan en slik trapp kunne være bygget av menneskehender og hvordan de kunne klare å få all denne steinen opp i fjellskråningen. Helt tilfeldig kom vi i snakk med en mann som var helikopterpilot. Han kun fortelle oss at han faktisk jobbet med å fly lass av stein inn i området. Selv om sherpaene da tydeligvis hadde fått god hjelp til å bringe stein inn i fjellsiden, var vi ikke mindre imponert over jobben de hadde gjort. Det er liten tvil om at det er tungt arbeid å bygge en slik trapp og at det kreves rå muskelstyrke uansett.

Selv om trappen sluttet her, var vi ivrige på å komme oss til toppen av Øyfjellet 818 moh. Stien gikk videre, men det var noe vrient å finne riktig sti med en gang, da deler av området var stengt av der sherpaene jobbet. Det skulle vise seg å være noe lengre til toppen enn først antatt, men med min Fantastisk Turglede-iver var jeg ikke mye lysten på å snu her.

 Etter en liten stund, møtte vi på en barnefamilie som hadde vært på toppen. De kunne fortelle at det ikke var så veldig langt igjen, og vi ble derfor enige om å fortsette videre, selv om mitt turfølge ikke var like ivrige som meg.

Utsikten over Mosjøen har man hele veien opp til topp-punktet. Dessverre hadde skyene lagt seg som et teppe over området, og det kom nå et lett dusk-regn.

818 høydemeter er en relativt god stigning på 3,1km, og siste stykket opp til toppen, måtte jeg gå alene.

Og etter 2,5 timer, kunne jeg ta en selfie på toppen før jeg mer eller mindre løp tilbake for å ta igjen mitt turfølge som så smått hadde begynt på nedoverturen, samme vei som vi hadde gått opp.

Men aller først måtte jeg ta noen bilder av utsikten.

Øyfjellet har visstnok flere topper og den høyeste heter Stortuva og måler altså 818 moh. Herfra kan man  få utsikt mot blant annet De syv søstre mot nordvest. Jeg lot meg ikke merke med dette, knipset raskt noen bilder ved Øyfjellvarden og begynte på returen.

Det må vel ha vært et av de korteste stoppene jeg har hatt på toppen av en fjelltur noen gang, men jeg rakk i alle fall å ta på Øyfjellvarden og dokumentere at jeg faktisk hadde vært på toppen, he, he.

Denne turen kan egentlig fint gås med barn, og man trenger faktisk ikke komme seg helt til toppen for å få flott utsikt over Mosjøen. Siste stykket bort til topp-punktet er relativt flatt og utsikten ned mot Mosjøen har man altså hele veien langs ryggen av fjellet. Vår lille hund derimot hadde fått litt nok av hele turen, og foretrakk en liten pause i tursekken.

Tur-retur hadde vi brukt ca 4,5 timer og gått ca 4000 trappetrinn. Jeg var nok en gang glad for at jeg hadde tatt med stavene. Dette avlaster blant annet ryggen på vei opp og knærne på vei ned. Jeg gledet meg til alle toppturene vi skulle oppleve denne sommerferien, men hva som ventet meg i Lofoten, hadde jeg ingen anelse om. Disse turene kan dere altså lese om her på bloggen min.

Rundemellen 1345 moh

I høstferien har gjerne snøen begynt å legge seg på de høyeste fjelltoppene. Dersom man likevel har lyst på en fottur i fjellet, kan det være lurt å velge topper som er under 1500 moh. Rundemellen er en slik fin høst-tur, som er kjent for å ha en av Valdres beste utsikter. Med sine 1345 moh, er den derfor et eksempel på at man ikke nødvendigvis må opp på de høyeste toppene for å få flott utsikt.

Rundemellen har en karakteristisk form, den er derfor lett å få øye på, og kan ses fra mange steder i Valdres. Jeg har lagt merke til denne fjelltoppen mange ganger på vei til Jotunheimen, men jeg har aldri festet meg ved at det er dette som er Rundemellen.

Det er mulig å gå turen fra flere utgangspunkt; enten fra Turrsjøen, Rabalen eller Øyanglia. Turen fra Rabalen er den lengste varianten med ca 2 – 2,5 timer opp. De to andre alternativene er beregnet til ca 1 time opp til toppen.

Vi valgte å gå turen med utgangspunkt fra Øyanglia. Dette er en fin familietur på ca 3 km en vei og med en stigning på ca 340 høydemeter. Selv om det ikke er en lang tur, bør den ikke undervurderes, da partiet før man når toppen er ganske bratt. Selve toppunktet derimot er relativt flatt og ganske langstrakt.

For å komme til Øyanglia, følg Rv 1 fra Fagernes. Etter ca 15 km ta av til høyre mot Rogne Øvrebygd/Rabalen. Følg veien mot Rabalen ca 2 km til man kommer til en bom. Kjør gjennom bommen (dette koster 50 kr – det er mulig å betale med kort) og følg veien innover mot Fiskeløyse – Øyangen. Midt ved det store vannet, følger man skilt mot Øyanglie/Rundemellen opp til høyre ved et lite hyttefelt. Her er det en litt større parkeringsplass, ellers er det mulig å parkere litt spredt i hytteområdet. Det kan være litt kronglete å finne fram, jeg vi derfor anbefale å bruke UT-appen for å orientere seg hvor man er i området. Der vi parkerte var det satt opp et tre-skilt merket Rundemellen.

Første delen av turen går på en gjengrodd traktorvei som deretter går over i en tydelig sti, i en åpen bjørkeskog. Det hadde lagt seg et lett snølag i terrenget som utgjorde en kontrast til høstfargene. Det minnet om at vinteren mest sannsynlig ikke var langt unna, men at høsten ikke helt hadde gitt slipp enda.

Det var en fin høstdag og med solen som skinte på selveste Rundemellen, så det ut til at den hadde fått et lett melisdryss over seg. Det er mange fine steder langs stien ved bjørkeskogen, hvor man kan ta en liten pause i le for vinden, før man kommer over tregrensa og hvor terrenget blir mer åpent.

I øvre delen mot selve toppen, er stien vardet. Det lønner seg å følge godt med på neste varde, da det kan være litt lett å miste retningen på tråkket. Men det er uansett ikke vanskelig å finne fram, så lenge man beveger seg oppover i steinura. Topp-platået er nemlig temmelig langstrakt og man får straks øye på alle vardene bortover mot hovedvarden når man kommer over den bratteste kneika, se bilde under.

Og man er heller ikke i tvil om hva som er topp-punktet, når man ser den store varden et godt stykke bort. Rundemellen har virkelig en fantastisk utsikt i alle retninger. På en godværsdag som denne kunne vi blant annet se til Gaustatoppen i Telemark, Hallingdal, Hemsedalsfjellene, fjellrekka i Jotunheimen og Synnfjell.

Som en hjelp til å orientere oss hvor de ulike fjelltoppen ligger, benyttet vi retningsskiva som er avbildet under.

Det er også en postkasse på toppen hvor man kan skrive seg inn.

Det blåste friskt på toppen, så det ble ikke lange pausen før vi begynte på tilbaketuren samme vei som vi kom. Vi hadde planlagt å finne en fin rasteplass nede i bjørkeskogen, og forhåpentlig finne et lunt sted hvor vi også kunne kjenne sola varme.

Det var litt vemodig å tenke på at dette kanskje ville bli den siste topp-turen for i år. Samtidig kunne jeg tenke tilbake på alle de Fantastiske Turgledene jeg hadde fått oppleve denne sesongen. Det har virkelig vært en begivenhetsrik tur-sesong. Og selv om topp-tursesongen til fots gikk mot slutten, så er det mange andre turgleder man kan planlegge gjennom hele året.

Nede igjen i bjørkeskogen var det igjen “blitt” høst, og det var godt å sette seg ned for en liten pause og en matbit. Og så er det jo slik at maten smaker jo alltid best ute.

Rasletinden 2105 moh

Å komme meg opp på toppen av Rasletinden, er noe jeg har snakket om lenge. Dette er en av de lettest tilgjengelige 2000-meters toppene i Norge, og jeg har mang en gang speidet etter denne toppen, da jeg har passert på riksvei 51 over Valdresflya. Det var nå tid for den årlige jenteturen tidlig på høsten, og siden jeg har vært så privilegert til å få lov til å plukke ut turmål på disse jenteturene, falt valget dermed på Rasletinden denne gangen.

Rasletinden eller Rasletind som den også blir kalt, ligger mellom Leirungsdalen og Bygdin i Jotunheimen. Turen starter ca 1400 moh ved gamle Valdresflya vandrerhjem, langs riksvei 51, hvor det er mulig å parkere. På andre siden av veien er det en stor varde og skiltet mot Rasletinden. Det er flere alternative ruter til toppen, så det kan være lurt å være litt oppmerksom idet stien deler seg. Vi fulgte den T-merkede stien over Flye, opp Steindalen og videre opp til fortoppen Østre Rasletinden 2010 moh og derfra videre til selveste topp-punktet 2105 moh. Det er satt opp i overkant av 150 varder fra Valdresflya og opp til Rasletinden, så det er ikke vanskelig å finne veien, med mindre det er dårlig sikt, som det ofte kan være i dette området. Rasletinden består altså av to topper, hvor den vestre og høyeste toppen ligger på grensen mellom kommunene Vang i sør og Vågå i nord, og hvor den østre grenser mot Øystre Slidre. Alle tre kommunene ligger i Oppland fylke.

Turen kan fint gås med turvante barn og er beregnet til drøye 3 timer opp. Men vær oppmerksom på at ved tåke kan det være vanskelig å se neste varde selv om det bare er ca 50 meter mellom hver. Dessverre var det en del tåke over 2000-meters toppene i området denne dagen og jeg fryktet at vi ikke ville komme til å få noen særlig utsikt på toppen. Mot sør hadde vi foreløpig god utsikt til Bitihorn, se bilde over.

Første delen av turen går i flatt terreng innover Flye. Her er det noen bløte partier hvor det er lagt ut planker man kan gå på. Deretter møter man på lett stigende terreng innover Steindalen, og etter ca 1 time hadde vi beveget oss såpass opp i høyden at vi fikk flott utsikt ned mot Besseggen, til venstre i bildet over.

I den retningen vi skulle gå, var det derimot ikke mye til utsikt. Selv om tåka beveget seg hele tiden og det noen ganger så ut til å lysne, ble jeg mer og mer usikker på om det ville være mulig å se noe som helst fra toppen. Men det var utrolig deilig å være på tur igjen likevel, Fantastisk Turglede er det uansett!

Herfra og opp til første fortopp begynte stigningen å gjøre seg gjeldende, men ikke verre enn at det er lett klyving opp fjellsiden. Selv om tåka lå tykkere og tykkere etterhvert som vi beveget oss oppover, var det ingen problem å følge merkingen.

Dette var første helgen i september, men nå møtte vi plutselig på skikkelig vintervær, og det kunne nesten like gjerne ha vært midt på vinteren. Dette er nok en påminnelse om hvor fort været skifter i fjellet og hvor viktig det er å ha med seg godt med varme klær. Vi møtte på noen som hadde valgt å snu, men vi var temmelig samstemte på at vi gjerne ville nå dagens turmål.

Og plutselig, etter snaue 3 timer nådde vi Østre Rasletinden 2010 moh. Herfra hadde vi bare en drøy halvtime igjen til selveste Rasletinden i et relativt flatt til svakt, stigende terreng. Det var ikke veldig folksomt på denne topp-turen denne dagen, men det var likevel tydelige spor i snøen som vi kunne følge.

Og så, endelig nådde vi toppen av Rasletinden etter ca 3,5 timer. Sola prøvde å trenge seg gjennom tåkeskyene, og jeg fikk et ørlite håp om at det skulle sprekke opp og belønne oss med fantastisk utsikt i alle retninger. Utsikten skal visstnok være en av de beste i landet, hvor det på en klarværsdag, skal være mulig å se nesten helt til Oslo. Litt usikker på om det kan være mulig, men det ville i hvert fall vært flott utsikt mot Gjendealpene, mot Dovrefjell mot nord og Rondane mot nordøst.

Det ble en kort og litt kald pause på toppen, før vi begynte på tilbaketuren samme vei som vi kom opp. Rasletinden er også en populær ski-topp. Når Valdresflya åpner i månedsskiftet april-mai, er det mange som tar turen hit for å gå på ski. Dette er noe jeg har som turønske i 2020.

Det snødde fortsatt et godt stykke på vei nedover, men plutselig oppdaget vi hvor vær-skillet gikk. Her oppe hvor vi stod, var det fortsatt vinter, mens nede i dalen var det høsten som var gjeldende.

Da vi kom ned i Steindalen igjen var altså vinteren plutselig borte og temperaturen en helt annen. Det er fascinerende hvordan noen få høydemeter gjør en så stor forskjell værmessig.

Vi nærmet oss slutten av denne turen, og jeg ble gående å tenke på hvor utrolig avkoblende slike fjellturer er. Hvor tiden er ubetydelig og hvor det eneste som betyr noe er hva du opplever her og nå. En liten pause fra hverdagens forventninger og forpliktelser. Slike avkoblinger bør man unne seg ganske ofte med de du er glad i. Jeg kaller det Fantastisk Turglede.

Fykantrappa i Glomfjord

NB! Denne trappa er nå dessverre stengt for fri ferdsel.

På vei sørover fra Lofoten, valgte vi å kjøre deler av Kystriksveien som går fra Bodø til Steinkjer. Denne veien kalles ofte for verdens vakreste turistvei hvor man kan oppleve noe av det flotteste norskekysten har å by på. Man bør beregne god tid på denne distansen for å få tid til alle severdighetene. Vi hadde kjørt hele denne turistveien tidligere, derfor valgte vi bare å kjøre deler av den denne gangen, fra Bodø til Mæla, for å få med oss Fykantrappa i Glomfjord.

Fykantrappa er Europas best bevarte utendørs tretrapp. Dette er en 100 år gammel trapp fra Rallartiden, som slynger seg opp fjellsiden inne i Glomfjord. Om du ønsker å gå denne trappen, så er det virkelig en fantastisk tur fra dalbunnen og opp på høyfjellet. Turen passer for de fleste med normal fysikk, men med sine 1132 trinn, krever det litt likevel. Trappen er veldig bratt, så man bør være ekstra varsom dersom man går med barn, og sørge for at de holder seg fast i rekkverket/kjettingen.

Fykantrappa ligger mellom Fykantunellen og Svartistunellen på RV 17 i Glomfjord i Meløy kommune. Det er bare mellom 50-100 meter mellom disse tunellene, så man bør være veldig oppmerksom på at man skal ta av mellom tunellene, på nordsiden av Fykanvannet. Det var ikke så godt merket akkurat her, men det står en turist-tavle ved en åpen plass langs veien. Herfra kjører man innover en smal vei til du kommer til en tunellåpning. Veien er smal, men det er flere møtelommer underveis. Det er to parkeringsplasser hvor det er mulig å parkere, den ene får du på venstre side et stykke innover, men dersom du kjører litt videre til du kommer til en gammel tunellåpning, er det også en romslig parkeringsplass.

Første delen av turen går over en hengebru og deretter på en sti i skogsterreng, før man kommer til stedet der trappetrinnene begynner. Allerede fra parkeringen kan man så vidt skimte hvordan trappen slynger seg opp fjellsiden og man får fort et inntrykk av hvor bratt det faktisk er. Det er satt opp skilt med “danger” og “all ferdsel på eget ansvar,” noe som kan virke litt skremmende, men som nok også er nødvendig, da trappen jo faktisk er 100 år gammel.

Fra parkeringen og helt opp til toppen av Glomfjellet er det ca 1,7 km og hele 300 høydemeter. Med sitt bratte terreng, drøyer det ikke så lenge før man begynner å få flott utsikt over Fykanvatnet og fjellene omkring.

Fykantrappa ble altå bygget i 1919 av Rallarane. Noen kaller derfor også trappen for Rallartrappa. Rallarene var anleggsarbeidere som jobbet med å lage blant annet jernbanelinjer, veier eller gruver. Fykantrappa ble bygget i forbindelse med et vannkraftprosjekt for å lede vannet ned til Glomfjord Kraftverk, og det er ganske utrolig at trappen er så godt bevart 100 år etter.

Vi brukte ca 45 minutter til toppen av fjellet, men vi brukte nok litt ekstra tid fordi vi hadde med oss vår lille hund. Vi fant fort ut at det ikke var helt gunstig å gå denne turen med hund. Trinnene er korte og veldig bratte, så vi ble faktisk nødt til å bære han hele veien opp og ned.

 Vel oppe på toppen av trappen lot vi oss fascinere av den flotte utsikten ned mot Glomfjord. Jeg hadde sette bilder av denne utsikten på Instagram og var nå glad for at vi hadde prioritert å ta turen hit, da det virkelig er en minnerik opplevelse, en opplevelse som jeg er glad for at nå hører til i samlingen min i Fantastisk Turglede.  

Til og med det norske flagget ønsket oss velkommen på toppen av trappen.

Etter hva jeg har lest, så ble visstnok Fykantrappa tatt av et steinras i 2015, hvor trappen ble stengt i en periode før de fikk utbedret trappetrinnene der det hadde rast. Så trappen er altså ikke 100 år i sin helhet.

På toppen av Fykantrappen, kan man velge å fortsette ca 200 meter innover fjellet, hvor det åpner seg opp en veldig koselig plass. Noen dager i uka, er det kafèdrift i Rallarbrakka her, men denne dagen var det lukket og låst. Ikke møtte vi på så mange andre folk heller, så vi fikk hele stedet for oss selv. Egentlig fikk vi mest lyst til å bare bli her og overnatte, men det hadde vi ikke med oss utstyr til dessverre.

Ved Rallarbrakka kan man få se verktøy og ting som er blitt tatt vare på fra den tiden som Rallarane jobbet her oppe, og vi prøvde å se for oss hvor tøff arbeidsdag de måtte ha hatt.

Belønningen måtte vel være den flotte utsikten mot fjellene rundt. Terrenget her var så frodig og fint, så selv om det måtte ha vært en tøff arbeidsdag, foregikk det absolutt i fine og rolige omgivelser.

Det var satt ut krakker og bord på plattingen foran brakka, og til og med en sjarmerende liten utedo finnes på stedet.

Dersom du besøker Rallarbrakka på en dag kafèen er åpen, serverer vertskapet nystekte vafler, kake og kaffe. De forteller visstnok gjerne også historier fra Rallartiden, og man kan blant annet også få kjenne på sekken på 50 kg som arbeiderne måtte bære oppover trappen og som kanskje ikke er like gode å ha på ryggen som sekker man får kjøpt i dag.

Fra Rallarbrakka er det mulighet til å gå en rundtur, ved å fortsette innover Glomfjellet, enten fordi man har lyst på en lengre tur eller dersom man synes trappen var bratt og skummel. For å gå denne rundturen følger man rødmerket sti ned igjen mot startpunktet. Dersom man går videre innover Glomfjellet møter man etterhvert på Glomfjorløva, en karakteristisk sten som ser ut som en sjøløve. Jeg var ikke klar over denne muligheten, samtidig var vi litt ivrige på å gå trappen ned også.

Man må trå mer forsiktig på vei ned enn opp. Trinnene er små, og det er lett å tråkke feil. Vi møtte på noen folk på vei ned, og det var da relativt trangt å passere hverandre. Vi ble i tillegg ganske fascinert av en mor med fire små barn som hadde tatt turen opp hit alene.

Men det virket som de var fra omårdet, og de hadde sikkert gått denne turen flere ganger tidligere. Men likevel, dersom man faller her, kan det være ganske skummelt, så det gjelder å holde seg på bena.

Trygt tilbake på parkeringen var vi veldig fornøyd med dagens turmål. Litt vemodig også, med vissheten om at denne turen ville bli den siste Fantastiske Turgleden på denne Norgesferien for i år. Nå hadde vi flere lange kjøreetapper foran oss, fra Glomfjord i nord til Rygge i sør. Men takknemlig og glad var vi så absolutt, for alle de flotte opplevelsene i vårt vakre land denne sommeren.