FantastiskTurglede

Sted: Telemark, Nissedal

Lengde: 6,5 km

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Varighet: 3,5 timer

Antall høydemeter: ca 500

Vanskelighetsgrad: Middels

Veibeskrivelse: Turen over Langfjell Panoramasti starter ved Gaurak. Om du kommer fra Treungen, ta av fra rv 41 og inn på rv 354 mot Fjone. Etter ca 2,5 km er det skiltet til Langfjell inn til venstre ved et grustak, hvor du kan parkere.

Turen over Langfjell går fra A til B. Om du ikke har transport tilbake til parkeringen, må du beregne avstand (ca 3 km – noe usikker mht distansen) og tid langs asfaltveien tilbake, evt om du setter sykler ved Naurak, sluttpunktet av turen, før du parkerer ved Gaurak.

Instagram: @fantastiskturglede

Med skyfri himmel og god temperatur var vi veldig fornøyde med å ha valgt Langfjell panoramasti denne turhelgen i Telemark. Panoramastien byr på flott utsikt ned mot innsjøen Nisser store deler av turen, og med mye skogsterreng på turen om Raudbles og Brautestøl dagen i forveien (les gjerne om denne turen her) så var vi klare for en Fantastisk Turglede med mye utsikt.

Ved parkeringen er det en infotavle hvor du kan lese om turen. Det første stykket følger man en noe gjengrodd traktorvei til man kommer til et lite skilt som viser hvor stien begynner, se bilde under.

Oppstigningen til fjellet kan føles noe tung, da det de første kilometerne er bratt og ulendt og med ca 450 meter stigning. Enkelte steder er det satt opp tau som man kan holde seg i, og for en liten hund, som vi hadde med, var det noe utfordrende flere steder, men ikke verre enn at man kan bære den over de vanskeligste partiene.

Men når du først har kommet deg opp på fjellet er Langfjell lett å gå. Og etter en noe strevsom start får man raskt belønning i form av flott utsikt.

Når man har kommet til toppen, flater terrenget altså ut og man kommer etterhvert til et stidele. Her er det skiltet til “Panoramasti – varden 3,1 km og “Hattetjønn – varden 2,9 km.” Det er Panoramastien som leder deg til kanten av det bratte fjellet og som gir deg fantastisk utsikt over Nisser. Den andre stien går lengre inn på fjellet og forbi Hattetjønn. Stiene møtes etterhvert igjen og går sammen til varden, men jeg vil absolutt anbefale å velge Panoramastien.

Allerede etter en drøy time fikk vi godt utsyn til utsikten som ville følge oss på store deler av turen.

Og med ikke en sky på himmelen og stille vann fremstod Nisser som knallblått denne dagen.

I sørlig retning får man også flott utsikt ned mot det idylliske tettstedet Treungen og fjellene rundt. Området rundt Treungen har mange flotte turer å by på. Blant annet Skuggenatten, som jeg nylig har gått og som vil komme her på bloggen etterhvert, men også Kronfjell som jeg har fått anbefalt av de lokale i bygda, men som jeg foreløpig ikke har gått.

Telemark har virkelig mange flotte perler, og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å utforske flere av turene i dette området.

Etter ca 2 timer fikk vi øye på varden som markerer det høyeste punktet på turen 753 moh. Men etter postkassen å dømme, ser det ut til at det er noe uenighet om høyden på dette fjellet, da det kan se ut til at det står 654 moh på postkassen.

Skiltet ved varden viser i hvert fall 753 moh. Herfra er det mulig å gå mot Skulhomvarden, som jeg forøvrig ikke kjenner til, så vi fulgte skiltingen som planlagt videre nordover, ned mot Naurak.

Men først måtte vi ha en liten pause med påfyll av mat og drikke. Til tross for at dette var siste helgen i august, var det likevel godt og varmt, og det er viktig å få i seg nok drikke på tur. Også for en liten hund som ble tørst i varmen, var det godt med et lite fjellvann på toppen.

To glade fjellgeiter på tur!

Fra varden kan man velge å gå tilbake samme vei som man kom, eller man kan altså følge stien videre ned mot Naurak. Jeg vil da anbefale å sørge for transport tilbake til parkeringen, for å slippe å måtte gå langs asfaltveien tilbake. Jeg er noe usikker på hvor lang denne distansen er, da beskrivelsene som står om turen på nettet er noe forskjellig og jeg ikke selv har målt. Selv om vi ikke hadde transport tilbake, valgte vi likevel å gå videre mot Naurak. Vi hadde møtt en mann tidligere på turen. Vi håpet på at han hadde bil og at han ville være nede omtrent samtidig med oss.

Jeg måtte knipse noen flere bilder, før jeg klarte å løsrive meg fra utsikten.

Turen ned går på godt synlig sti som slynger seg i terrenget. Etterhvert kommer man inn på en traktorvei som man følger ned til Haukåsen hyttegrend.

Blåbærlyngen ga signaler om at høsten var i anmarsj, selv om det ikke var mye som minnet om høst denne dagen.

Da vi kom ned til hovedveien hadde vi vært på tur i 3,5 timer. Varme og svette var det fristende med et lite bad i Nisser før vi begynte på hjemoverturen. Vi skulle bare ned og kjenne på vannet før vi skulle begynne på den lange turen tilbake til bilen. Og der, nede på stranda satt jammen mannen vi hadde møtt oppe på fjellet. Han tilbød seg å kjøre oss tilbake. Takknemlig og glade takket vi ja til dette. Man møter alltid hyggelige folk på tur.

Og da ble det også tid til et bad, en perfekt avslutning på en herlig turhelg!

Sted: Telemark, Fyresdal

Lengde: 18,8 km

Varighet: 5 timer rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels, men lang tur

Veibeskrivelse: Turen starter ved Fv 355 ved Basthommen, ca 12 km sør for Fyresdal sentrum på østsiden av Fyresvatn. Dersom du kommer kjørende på Rv 41 sørfra, ta av mot Fv 355 rett nord for Tjonnefoss og følg veien langs Fyresvatn ca 35 min. Du vil da få parkeringen ved Basthommen på venstre side, der turen starter.

Instagram: @fantastiskturglede

Sammen med en god turvenninne var jeg klar for nye turer denne helgen i slutten av august. Sommeren hadde vært rik på Fantastiske Turgleder i nord, men jeg var absolutt ikke mettet på gode turopplevelser. Denne gangen var det Telemark og nærmere bestemt Igletjønnuten 949 moh som skulle bestiges. Da startpunktet for turen ligger på 650 moh, er dette i seg selv ikke en krevende tur, men om man velger å gå hele rundturen om Raudbles, som er merket av på informasjonstavla, er den i og for seg noe krevende i den forstand at det er en lang tur. Jeg vil derfor gjøre oppmerksom på at det er mulig å velge å bare gå deler av turen og likevel få med seg det som er verdt å se. Hadde vi skullet velge på nytt, hadde vi nok gjort det, men vi valgte altså å gå hele turen.

Telemark har vist seg for meg å være en skjult perle. Jeg ble virkelig sjarmert av dette fylket på turen over Lårdalsstigen på forsommeren, les gjerne om denne turen her. Og nå var jeg spent på om turen til Igletjønnuten ville innfri mine forventninger. Vi valgte å starte turen rett på andre siden av veien for parkeringsplassen, først over et fjellparti og deretter på en skogsti merket med blått. På informasjonstavlen nede ved veien står det skiltet “Start Igletjønnuten 250 m”. Begge rutene fører deg opp til toppen, så det er litt hipp som happ hva man velger. Bruk gjerne UT appen for å orientere deg.

Det var fortsatt smak av sommer med god temperatur, og med den jevne stigningen opp mot toppen av Igletjønnuten, ble det fort godt og varmt. Etter ca 30 minutter minnet terrenget mer om høyfjellsterreng, og vi hadde da kommet såpass høyt opp at vi fikk noe utsikt ned mot Fyresvatn. Vi brukte ytterligere 30 min før vi nådde toppen, hvor vi fikk utsikt i alle retninger. Vi hadde så vidt startet turen og var derfor ivrige på å vandre videre, da vi hadde sett på bildene på UT.no at utsikten fra utsiktspunktet var enda finere.

Vi fulgte stien videre nedover på denne rundturen i retning Fyresvatn i lett skrånende terreng før vi etter ca 30 minutter kom til skiltet som er merket “Rundtur – Utsiktspunkt”. Her flater landskapet ut og stien går over noen myrer og forbi et lite vann i retning mot Storsteinheia.

Plutselig fikk vi øye på det vi trodde var blåbær. Med sportsbriller på som gir et litt annet lys, slo det oss ikke at det ikke kunne være blåbær. Vi satte oss ned i lyngen og begynte å plukke, og tenkte at det kunne være godt med litt blåbærsyltetøy til kveldskos. Noen bær gikk også i munnen, og det var da vi etterhvert skjønte at det ikke var blåbær. Heldigvis var det bare blokkebær som ikke er giftig, men kanskje heller ikke anbefalt å spise. Vi fikk oss en god latter og konkluderte med at alt som er blått ikke er blåbær, og at vi hadde vært helt på bærtur:-)

Vi trasket videre til neste kryss ved Raudbleshei, hvor vi holdt mot høyre, skiltet mot utsiktspunktet. Her begynner man på en ny sløyfe av turen, hvor det er mulig å gå rundturen om Brautestøl rundt Raudblestjønn. Vi valgte å gå i retning utsiktspunktet først, da vi ville ta en pause der, men det er altså mulig å gå motsatt vei enn det vi gjorde.

Terrenget er fortsatt variert med noen fjell- og myrpartier, men stien er godt merket og synlig hele veien. Vi var spente på om utsikten ned mot Fyresvatn var like flott som utsikten ned mot Bandak ved Lårdalsstigen.

Og selv om det egentlig ikke kan sammenlignes, så var vi enige om at synet som møtte oss ved Raudblesbergene, var nesten like flott. Med solen som glitret i vannet og med blå himmel og nesten vindstille var det en fin plass å nyte utsikten nede ved den store steinen som har blitt liggende utpå kanten etter istida.

Vi ble litt fascinert av den store steinen og tenkte at vi skulle dytte den litt på plass før vi satte oss ned for en pause, he, he! Og her kunne vi gjerne ha sittet i timesvis og beundre utsikten, men vi hadde bestemt oss for å gå hele rundturen og tenkte det var på tide å rusle videre.

Hvis vi skulle valgt på nytt ville vi altså valgt å gå tilbake her, da turen om Brautestøl er noe langtekkelig og går for det meste i skogs-terreng i ca 1 time. Vi fulgte stien videre og ganske raskt mistet vi utsikten mot Fyresvatn.

Etter å ha gått en stund i skogsterreng, kom vi plutselig til Raudblesberga, og vi ble litt overrasket over dette rødbrune fjellpartiet som dukket opp midt inne i skogen.

Rett før vi kom til Brautestøl måtte vi også gjennom en bregneskog.

Fra Brautestøl skrår stien igjen etterhvert vestover og et lite stykke er terrenget noe bratt, før man kommer opp på Brautestøylrista rett nord for Brautestølnuten.

Også her måtte vi over flere myrområder, og vi oppdaget etterhvert mange dyrespor. Vi ble litt nysgjerrige på om det bare var hundespor eller om vi plutselig ville møte på andre dyrearter. Fyresdal har nemlig et varierende plante-og dyreliv som blant annet omfatter elg, hjort og rein, og jeg var ikke så lysten til å møte på skogens konge enda en gang denne sommeren.

Da vi hadde kommet tilbake til krysset ved Storsteinane, fulgte vi stien videre rett fram tilbake til skiltet “Rundtur – Utsiktspunkt”. Herfra holdt vi mot venstre og fikk da flott utsikt ned mot Fyresvatn igjen.

Siste stykket ned er det ganske bratt og det er festet tau som man kan holde seg i.

Turen begynte nå å nærme seg slutten, og selv om vi syntes at rundturen om Raudblestjønn og Brautestøl hadde vært litt lang, hadde vi uansett kost oss veldig på tur. Vi hadde allerede begynt å planlegge tur for neste dag, hvor valget falt på Langfjell Panoramasti. Dette skulle vise seg å bli en knallfin tur med utsikt ned mot innsjøen Nisser på mesteparten av turen. Se neste innlegg som kommer her på bloggen.

Men først skulle kvelden nytes ved den sjarmerende lille innsjøen Drang hvor vi hadde funnet en fantastisk fricamp-plass. Livet er virkelig aller best ute, det var vi absolutt enige om.

Sted: Hamarøy, Halsen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lengde: 10 km

Varighet: 3,5 timer rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels, men lang tur

Veibeskrivelse: Om du kommer kjørende fra Ulvsvåg, følg E81 i retning Skutvik ca 30 km, og ta av til høyre ved skiltet Halsen. Hvis du kommer fra Skutvik, er det ca 9 km til avkjøringen. Følg Halsenveien innover et lite stykke til du kommer til en bom. Denne er åpen i sommersesongen, men husk å betale for passeringen med Vipps og kjør videre til du kommer til en parkeringsplass på Vassenga, hvor turen starter.

Instagram: @fantastiskturglede

Landstrykerstien ble den siste turen på Hamarøy denne sommeren. De fleste som tar turen hit, kommer nok for å oppleve Hamarøyskaftet, som er et karakteristisk landemerke på Hamarøy og et populært fjell å bestige. Vi var utrolig fristet til dette, men for å klatre opp på “skaftet,” må man ha tau og sikring, samt gå turen sammen med en guide. Dessverre kostet dette så mye som 2500 kr pr pers, så vi nøyde oss med å betrakte fjellet nedenfra, selv om det var veldig fristende å klatre til topps og nyte utsikten derfra.

Vi hadde forhørt oss litt om Landstrykerstien på forhånd og beskrivelsen vi fikk var at det var en veldig lang tur. Vi tenkte at 10 km ikke var så langt, men når store deler av turen går i noe ulendt terreng i en bregne-og bjørkeskog, føltes det faktisk ganske langt.

Siden Landstrykerstien er en rundtur, kan man velge hvilken vei man vil gå, og vi valgte å følge skiltingen mot Hamarøyskaftet først. Vi møtte på noen karer som vi kom i snakk med. De hadde med seg hjelm, tau og seler og hadde planer om å klatre opp på Hamarøyskaftet. Vi ble ganske misunnelige og hadde vi hatt med oss utstyr vi også, så kunne de tatt oss med, sa de.

Allerede etter noen få høydemeter opp i terrenget og ca 20 minutter senere, kom vi over toppen ved foten av Hamarøyskaftet, hvor fikk flott utsikt over Straumvatnet, Vestfjorden og Lofotveggen i det fjerne. I tillegg hadde vi Hamarøyskaftet rett imot oss, men vi var overrasket over hvor lite det minnet om et spisst skaft fra denne kanten.

Vi stod en stund og vurderte om vi skulle gå hele rundturen, da vi kanskje var mest fristet til en topptur, men vi valgte å ta turen når vi allerede var i gang. Vi fulgte dermed stien videre nedover mot Straumvatnet og brått var vi inne i bregne-og bjørkeskogen. Vi hadde hatt flere opplevelser med treff på elg de foregående dagene på Hamarøy, og faktisk også ganske nært på, så nå lurte vi på om vi hadde havnet midt i “elgeskogen.” Heldigvis møtte vi ikke på elg på denne turen.

Nede ved Straumvatnet var det utrolig flott og her er det både fiske- og teltmuligheter. Hadde det ikke vært for at vi nesten akkurat hadde begynt turen, hadde det vært utrolig fint å satt seg litt ned her. Vi fulgte stranda bortover, men før vi forsvant inn i skogen igjen, måtte vi snu oss og og få et siste glimt av Hamarøyskaftet, som nå på lengre avstand var sitt navn verdig.

Ruta er godt skiltet, og det som er verdt å se under turen er også godt merket, blant annet flere utsiktspunkt. Da vi hadde gått ganske lenge i skogen, var det flott å se havet igjen.

Underveis på turen, kan man også ta flere avstikkere, blant annet for å se på klippegrotter ved Mølnvika. Selv om vi var litt nysgjerrige, prioriterte vi ikke dette, men fortsatte turen videre langs Nordlandsdalen.

Plutselig åpnet terrenget seg og vi passerte nå Nordland, som fra gammelt av var en liten kystbygd. Dette var en utrolig sjarmerende plass, stille og rolig og sikkert et fantastisk sted å ha sommerbolig. Her er det visstnok også en flott rullesteinsfjære som anbefales et besøk.Vi hadde ikke møtt på mange folk underveis på turen, men her ved Nordland bodde det faktisk folk. Vi begynte å undre oss over hvordan adkomsten til dette avsidesliggende stedet var og om eneste framkomstmiddelet var med båt.

Vi fortsatte videre forbi og opp stigningen mot Dalsmælan, hvor man etterhvert ser ned på Sørland. I gamle dager var det flere gårder og skole her, og deler av filmen Landstrykeren ble spilt inn her.

Ved Dalsmælan er det en fin rasteplass med bord og benker hvor man kan ta seg en matpause eller bare sette seg ned å beundre utsikten. Vi nærmet oss nå slutten av turen og hadde da ca 2 km igjen.

Siste delen av turen opp til parkeringen på Vassenga, går på god skogsvei. Vi ble gående og evaluere turen og min motivasjon hadde nok ikke vært helt på topp denne dagen. Ikke fordi det ikke hadde vært en fin tur, men fordi min motivasjon er størst i forhold til toppturer, spesielt i et slik Fantastisk Turglede paradis som Hamarøy er.

Sted: Hamarøy, ved Buvåg

Lengde og varighet: 5 timer tur/retur

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Antall høydemeter: 878 m

Vanskelighetsgrad: Middels – krevende

Veibeskrivelse: Turen til Hamnestinden eller Hamnesfjellet som det også blir kalt, starter ved Børvika på veien mot Buvåg. Om du kommer fra Oppeid, kjør vestover på E81 og ta av på fylkesvei 7528 mot Hamsund og Buvåg til du kommer til Børvika, etter at du har passert Egerdalen. Kjøreturen hit tar ca 10 min fra Oppeide. Her er det en liten parkeringsplass på venstre side av veien. Om det er fullt her, så er det også mulig å parkere langs veien et lite stykke lengre bort.

Instagram: @fantastiskturglede

Godværet hadde virkelig slått til her på Hamarøy, og vi var et turfølge på fire personer som var skikkelig klare for en fin, men krevende topptur. Jeg vil gradere turen til middels til krevende, fordi dette er en skikkelig motbakketur. Og fordi denne turen byr på 878 høydemeter, anbefaler jeg derfor å gå turen med staver. På den måten får man avlastet rygg og knær, og jeg vil også påstå at man vil få en enda bedre turopplevelse.

Stien mot Hamnestinden starter ved sørsiden av Åslivatnet. Etter ca 150 meter på flatt terreng, tar man av mot venstre, og allerede her får man inntrykk av hva denne turen vil by på. Stigningen som møter deg vil fortsette omtrent hele veien opp. Men det gjelder å ikke miste motet allerede her, for utsikten som venter deg på toppen er vel verdt alle svettedråper underveis.

Og svettedråper skulle det bli tusenvis av på denne varme dagen i slutten av juli, men vi var likevel utrolig takknemlige for at vår “gamle” nabo hadde tatt oss med på turen. Hun er nemlig oppvokst på Hamarøy og var tilfeldigvis her samtidig med oss. Hadde det ikke vært for henne, er det ikke sikkert at vi hadde begitt oss ut på akkurat denne turen, denne dagen.

Etter å ha passert både en bregneskog og bjørkeskog på en tydelig sti langs Geitbergan, samt at vi måtte ha et stopp for å beundre utsikten og fylle på med litt drikke, begynte vi, etter en drøy time, å nærme oss skaret ved Drakevatnet. Når du kommer hit, har du tilbakelagt ca 550 høydemeter og du kan få pusten litt tilbake, da terrenget her flater noe ut, før siste etappen opp til toppen. Eller du kan rett og slett ta deg en liten hvilepause.

Ved Drakevatnet er det nemlig gode muligheter for en liten pause, samt å fylle på friskt vann fra bekken som sildrer forbi. Landskapet her er imponerende grønt, med den flotte mosen som brer seg utover. Vi begynte nå også å ane hvilken panoramautsikt, som ville møte oss, og etter en liten pause var vi alle sammen ivrige etter å ta fatt på det siste partiet.

I skaret mellom Hamnestinden og Dalstinden, to mektige fjell på hver side, er det lett å la seg imponere av de bratte fjellveggene.

Fra vannet følger du bunnen av ura vestover, opp den bratte fjellsiden. Når man står nede og ser opp, er det nesten ikke til å tro at det er mulig å komme seg opp, da det er temmelig bratt. Men sakte men sikkert nærmet vi oss toppen. Tråkket oppover er relativt tydelig, men da vi gikk ned igjen så vi at det var flere ruter/stier. Det er uansett åpent terreng, så det er lett å finne fram, men det er viktig å være oppmerksom på løse steiner.

Ca halvveis opp det siste partiet, måtte vi igjen stoppe og beundre utsikten. Omtrent midt i bildet over, ser man Hamarøyskaftet. Dette er et karakteristisk landemerke på Hamarøy og et populært fjell å bestige, riktignok med klatreutstyr, men som jeg gjerne vil oppleve.

Etter ca to timer nådde vi toppen, og det første synet som møtte oss var et fantastisk skue over Vestfjorden og Lofotveggen. Det var ikke en sky på himmelen og det var faktisk mulig å se hele Lofoten fra Røst og Værøy i sør til Austvågøya mot nord.

Etter å ha forsert 878 høydemeter kjenner man virkelig på en mestringsfølelse når man når toppen, men også en glede ved å få mulighet til å oppleve en slik Fantastisk Turglede i vårt flotte land. Vi var også ganske enige om at vi følte oss heldige som har mulighet til å kunne gå en slik tur.

Det var vanskelig å løsrive seg fra utsikten. På toppen av Hamnestinden har du nemlig fantastisk utsikt over store deler av Nord-Salten med blant annet Hamarøy, Tysfjord og Steigen. Det er flotte fjell og blått hav så langt du kan se.

Vi var en fin liten turgjeng som hadde det utrolig hyggelig sammen på tur, men jeg må få lov til å si at det var ekstra fint å få dele denne turgleden sammen med min datter. Det at mine barn deler den samme turgleden som meg og ser verdien ved det å være ute i naturen, er utrolig stas.

Et siste bilde på toppen, før vi begynte på nedoverturen. Turen ned går samme vei som vi gikk opp, men som tidligere nevnt, var det flere ulike tråkk ned mot skaret. Da vi gikk opp, var det lett å se tråkket, men nedover var det faktisk litt vanskeligere, men ikke verre enn at vi bare måtte stoppe opp innimellom for å få øye på “stien” igjen.

Etter ca 5 timer, med en god pause på toppen, var turen over. Tusen takk til vår kjære “gamlenabo” for at du tok oss med. Vi kunne ikke hatt en bedre tur, et bedre vær eller et bedre turfølge.

Etter turen ble det også et besøk på Tranøy fyr, som absolutt er verdt et besøk når man er på Hamarøy. Her kan du oppleve Hamarøy på sitt vakreste, nyte et godt måltid eller rett og slett bare ta inn alle inntrykkene dette stedet gir.

Sted: Hamarøy, Skutvik

Lengde og varighet: Ca 2 timer tur/retur

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Antall høydemeter: Ca 400

Vanskelighetsgrad: Lett

Veibeskrivelse: For å komme til Nordskaret, dersom man kommer kjørende fra Skutvik, følg Rv 81 nordover. Etter ca 9 km ta av til venstre ved et buss-skur og følg veien et lite stykke til du kommer til et veikryss, hvor det er mulighet for å parkere. Turen starter ved Hestbakkveien opp mot høyre forbi et eldre bolighus. Det er et lite stykke å gå på denne grusveien før man kommer inn gjennom tunet til den fraflyttede gården Eidislia i Hestbakk, og som etterhvert leder deg inn på den godt synlige stien mot Nordskaret.

Instagram: @fantastiskturglede

Endelig hadde sola kommet til nord og det ble virkelig en magisk kveld på Nordskaret, slik jeg hadde håpet på. Hvis man har mulighet, vil jeg absolutt anbefale å gå turen på kveldstid dersom det er klarvær, slik at man får oppleve den fantastiske solnedgangen på toppen. Dette er også en tur vi har gått tidligere, og hvis du ønsker en mer detaljert beskrivelse av selve turen, så kan du finne det her.

Vi hadde fått besøk av familie på denne Norgesferien vår, og jeg hadde hatt et stort ønske om at de skulle få den samme fantastiske wow-følelsen som vi hadde fått første gang vi gikk denne turen. Derfor timet vi det til at vi skulle være på toppen av Nordskaret senest kl 22.00 denne dagen i slutten av juli, slik at vi skulle få se sola før den forsvant bak fjellene. Dersom man går turen tidligere på sommeren, når sola står høyere på himmelen, kan man nok gå turen enda noe senere om man ønsker.

Sist vi gikk denne turen, brukte vi ca 1 time opp, men denne gangen hadde vi et relativt høyt tempo, da jeg var litt redd for at vi ikke skulle rekke opp tidsnok. Selv om jeg vil betegne dette som en relativt enkel tur, så kan den likevel være noe krevende, da turen er kort og bratt med sine drøye 400 høydemeter.

Stien er tydelig mesteparten av turen og leder deg gjennom et skogparti, før landskapet åpner seg igjen. Rett før det siste bratte partiet, deler stien seg i to. Jeg vil da anbefale å holde mot høyre og heller velge den andre ruten ned igjen. Vi hadde nå Nordskaret rett imot oss, som ligger som en flate mellom to fjelltopper; Eldridtinden 648 moh og Hansbakkfjellet 895 moh.

Temmelig nøyaktig 50 minutter etter at vi hadde startet turen, kom vi over kanten av Nordskaret og fikk sola rett og slett midt i fleisen. Og selv om jeg visste hva som ventet meg, ble vi alle like imponert av utsikten som møtte oss.

Tåken hadde ligget lavt store deler av dagen og jeg hadde også vært litt spent på om det ville skygge for utsikten, men det var nesten enda finere enn sist, med tanke på at tåka hadde lagt seg som et flott teppe ned mot havet.

Fra Nordskaret har man flott utsikt over Vestfjorden med Lofotveggen i bakgrunnen. Etter 11 dager med regn, tåke og sterk vind hittil på denne Norgesferien, ble det et ekstra spesielt Fantastisk Turglede øyeblikk  denne kvelden.

Vi hadde rukket opp akkurat i tide til å få se sola, men når den forsvant bak fjellene, ble det faktisk nesten enda finere.

Omsider klarte vi å løsrive oss fra den vakre utsikten og begynne på nedoverturen. Jeg var ekstra glad for at vårt turfølge hadde fått den samme flotte opplevelsen som vi hadde fått første gangen vi gikk denne turen. Og dagen etter skulle vi få enda en fantastisk turopplevelse her på Hamarøy, nemlig turen til Hamnestinden, som vil bli neste innlegg her på bloggen.

Sted: Lofoten, Austvågøya

Lengde og varighet: Ca 3-4 timer tur/retur

Antall høydemeter: Ca 450

Vanskelighetsgrad: Lett/middels

Veibeskrivelse: Tuva ligger på Austvågøya, ca 3 km fra Svolvær sentrum. Turen starter rett ved Røde kors huset i Knutmarka. Etter at du har passert det lille tjernet; Sommartjønna, følger du Knutvikveien oppover et lite stykke til du ser treskiltet merket Tuva og Blåtind til venstre der veien svinger. Du kan parkere her eller nede ved Røde kors huset.

Instagram: @fantastiskturglede

Vi hadde gitt opp å vente på godværet denne ferien, men vi hadde ikke gitt opp motivasjonen til å komme oss ut på topptur og oppleve Fantastiske Turgleder i Lofoten. Tåka lå tidvis ganske tykk over topp-punktet av Tuva, men vi tok sjansen på at det ville åpne seg litt etter hvert, slik at vi forhåpentligvis kunne få noe utsikt.

Da vi hadde kommet oss inn på stien, gikk terrenget slakt oppover gjennom en lav bjørkeskog og over noen små fjellpartier, før vi kom til Grønnåsvatnet. Her er det mulig å få fisk, hvis man er interessert i fiske. Det er forsåvidt mitt turfølge, men dessverre hadde vi ikke tatt med oss fiskestengene. Det er jo gjerne ikke det man pakker i sekken, når man skal på topp-tur.

Vi fulgte stien videre på den nordvestre siden av vannet, og ved enkelte myrete steder, var det lagt ut klopper, slik at man kunne passere tørrskodd. Men på en fuktig dag som denne, hadde vi tatt på oss fjellstøvler og var uansett tørre og varme på føttene.

Turen går videre i et relativt bratt skogsterreng, og det var nok ekstra sleipt og glatt denne dagen etter mye nedbør over lengre tid. Enkelte steder måtte vi holde oss litt fast i vegetasjonen og klyve opp.

Bekken sildret langs store deler av stien og etter ca en halvtimes tid kom vi til et lite fossefall.

Etter den bratte stigningen, kom vi opp på et platå, før vi skulle følge ryggen av Tuva opp til toppen. Herfra kan man også velge å gå opp til Blåtinden og fortsette videre over mot Djevelporten og Fløya, hvis man ønsker en lengre tur. Turen til Djevelporten og Fløya er også absolutt verdt et besøk om man er i Lofoten. Om du vil lese om turen min dit, så kan du gjøre det her.

Siste stykket opp mot toppen, var noe smalt og luftig, og ganske bratt ned mot nordvest. De som eventuelt har litt høydeskrekk, kan nok kjenne litt kiling i magen her.

Med Tuvvatnet i ryggen, klatret vi opp det siste stykket opp til toppen 477 moh. Det var litt irriterende å tenke på at vi ville ha fått et helt annet inntrykk av denne turen, om været hadde vært litt bedre. Tåka lå fortsatt relativt tykk og vi ville dermed ikke få oppleve den imponerende utsikten som denne toppen kan by på.

Fra toppen av Tuva har man nemlig utsikt over Svolvær, Skrova, Kabelvåg, flotte holmer og skjær, og nesten til alle de høyeste toppene på Austvågøya. Slik det var nå, kunne vi så vidt skimte Vestfjorden og Svolvær der nede. Men turgeden min var likevel tilstede, man kan jo ikke bare gå på tur i godvær. Og jeg prøvde å ikke tenke så mye på at det akkurat denne dagen var 27 grader og sol fra klar himmel hjemme i sør, he, he.

Turen ned går samme vei som vi gikk opp, med mindre man velger å gå videre over Blåtinden mot Djevelporten og Fløya. Da kan man få en fin rundtur og gå ned mot Blåtindveien ved Svolvær kapell, hvis man er villig til å gå langs veien tilbake til Knutmarka (ca 30 min).

Planen for denne Norgesferien var nå å reise videre til Hamarøy, på andre siden av Vestfjorden. Vi forelsket oss helt i Hamarøy i fjor sommer og gledet oss veldig til å komme tilbake for nye turopplevelser der. Og det beste av alt, var at det var meldt sol og sommervarme også her oppe i nord.

Sted: Lofoten, Moskenesøy

Lengde og varighet: Ca 1,5-2 timer tur/retur

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Antall høydemeter: 448 moh

Vanskelighetsgrad: Lett/middels

Veibeskrivelse: Startpunktet til Reinebringen finner du ved Ramsvika, langs E10, like ved Reinehalsen, der veien tar av fra E10 inn til Reine sentrum. Hovedparkeringen finner man ved Reinehalsen, men dersom det ikke er plass her kan man også parkere i Reine sentrum. Det er uansett ikke langt å gå tilbake.

Instagram: @fantastiskturglede

Det er vanskelig å beskrive akkurat hvor fantastisk utsikten på Reinebringen er, den må nesten bare oppleves. Men det er ingen tvil om at den skiller seg ut fra alle andre toppturer jeg har vært på, og jeg kan godt forstå at Reinebringen er en av Norges mest ettertraktede utsiktspunkter. Selv om jeg har gått denne turen to ganger tidligere, var jeg like forventningsfull til utsikten denne gangen. Dersom du ønsker å lese en litt mer detaljert beskrivelse fra min forrige tur hit, så kan du gjøre det her.

På grunn av mye vind og mye dårlig vær, hadde vi måttet sende vår datter hjem med båten over til Bodø en dag tidligere, da vi ikke tok sjansen på innstilt ferje nok en gang og at hun skulle bli værfast her opp i nord. Vi hadde virkelig fått kjenne på hvordan det nord-norske været kunne være, de siste dagene, men denne dagen var det utrolig nok relativt fint vær, men fortsatt en del vind. Jeg var supermotivert for en tur opp på Reinebringen og fikk med meg to noe motvillige karer. Jeg forstår at ikke nødvendigvis alle har like stor topptur-entusiasme som meg, men Reinebringen må jo være en obligatorisk tur når man er i området.

Turen opp er bratt fra start til slutt. Trappene som sherpaene fra Nepal har bygget starter allerede ved startpunktet av turen. Det er kun det siste stykket opp til første utsiktspunkt hvor det ikke er trapper. Her skal man være ganske forsiktig, da terrenget er sårbart og det kan være glatt og sleipt, spesielt hvis det har vært eller er mye nedbør. Jeg trodde faktisk at trappen nå skulle skulle være bygget ferdig helt opp til første utsiktspunkt, men det var den altså ikke, og kanskje er ikke det planen heller.

Etter alt slitet med utallige trappetrinn, får man virkelig en fantastisk belønning når man kommer til første utsiktspunkt. Man blir jo nesten målløs av synet som møter deg over kanten. Og selv om jeg har sett det før, ble jeg like bergtatt denne gangen.

Egentlig har man sett mesteparten av utsikten på dette utsiktspunktet, men det er også mulig å gå et lite stykke videre opp, slik at man får utsikt også noe mer vestover. Opp hit måtte jeg gå alene og på topp-punktet 448 moh blåste det så kraftig denne dagen at jeg måtte sette meg ned på huk, da jeg følte at jeg nesten skulle blåse avgårde. Og utrolig nok hadde jeg toppen helt for meg selv ganske lenge, selv om mange hadde valgt Reinebringen som turmål denne dagen.

Lofoten er virkelig et tureldorado og jeg skulle gjerne ha bodd her et år for å utforske hver krik og krok av dette turparadiset. Men så minnet jeg meg på det utfordrende været vi hadde hatt de siste dagene, og ble derfor litt usikker på om jeg hadde trivdes et helt år med nord-norskt vær:- )

Etter å ha gått amok med kamera på toppen, måtte jeg løsrive meg og gå ned til gutta igjen. Men det er mulig å gå videre dersom man har lyst på en lengre tur. Da fortsetter man videre vestover, over eggen mot neste topp-punkt. Stien her er tydelig, men smal. Dette er noe jeg må gjøre neste gang jeg går denne turen, for at jeg skal tilbake hit er helt sikkert. Man blir aldri lei en slik utsikt som Reinebringen byr på.

Skylaget lå tung over fjellene og det var bare et tidsspørsmål før regnet igjen ville være over oss, men jeg var utrolig takknemlig for at vi hadde fått oppleve denne turen i relativt godt vær.

Det ble en liten pause i skråningen før vi begynte på nedoverturen. Fram til man igjen kommer ned til trappene, er det altså bratt og sleipt. Terrenget bærer mye preg av at dette er et populært turistmål og at det i høysesongen er opp mot 800-1000 personer som går denne turen hver dag.

Selv om jeg har gått denne turen to ganger før, må jeg si meg enig i, slik jeg skrev på forrige innlegg om Reinebringen her på bloggen, at denne turen er en Fantastisk Turglede som står på min topp 10 favoritt tur-liste.

Sted: Lofoten, Austvågøy

Lengde og varighet: Ca 2 timer, mulig rundtur

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Antall høydemeter: 367 moh

Vanskelighetsgrad: Lett

Veibeskrivelse: Tjeldbergtinden kan gåes fra to ulike startsteder, enten fra Åvika i Kabelvåg eller fra Osan i Svolvær. Vi lyttet til lokalkjente og startet derfor turen fra Esso/Kiwi langs E10 ved Osan, drøye 2 km vest for Svolvær sentrum. Man tar av fra E10 opp Kongsvatnveien, hvor det et lite stykke opp i veien er en parkeringsplass.

Instagram: @fantastiskturglede

Aller mest hadde vi lyst på en tur opp på Festvågtiden, men på grunn av det ustabile været vi fortsatt hadde på denne Norgesferien, fant vi ut at vi måtte velge en kortere tur. Samtidig ønsker jeg helst å oppleve Festvågtinden i knallvær, derfor var det like greit å spare turen dit til en annen gang.

Når man går opp til Tjeldbergtind fra Osan, er det mulig å gå turen som en rundtur, og man kan selvfølgelig velge hvilken vei man vil gå. Vi valgte å følge Kongsvatnveien i retning Litl-Kongsvatn og fulgte skiltingen derfra på Kongshalsveien. Etter ca 20 min på denne grusveien, tok vi av på stien i retning Tjeldbergtind. Vi begynte dermed oppstigningen på “baksiden”av fjellet, altså ikke på Svolvær-siden. Jeg vil anbefale UT appen hvis man er usikker på om man er på rett vei.

Herfra er det en tydelig sti hele veien til toppen. Tjeldbertinden er en lett tilgjengelig topp som gir flott utsikt over blant annet Kabelvåg, Svolvær, Vestfjorden og fjellene rundt. Dette er en fin tur hvis du vil komme deg opp i høyden, men ikke ønsker å dra på langtur med mange høydemeter.

Første partiet av stien går gjennom en glissen furuskog, før landskapet åpner seg og du ser Tjeldbergtinden rett imot. Heldigvis hadde vi oppholdsvær på hele turen, til tross for at det var meldt regn stort sett hele dagen. Over et myrete parti var det lagt ut klopper, før vi begynte på det siste bratte partiet opp mot topp-punktet. Og det var her vi plutselig….

…oppdaget regnbuen ned mot Litl-Kongsvatnet. Jeg har sett mye regnbuebilder fra Lofoten på Instagram og har skjønt at den ofte inntreffer her oppe. Dessverre blir regnbuen aldri like tydelig og skarp på bilder som i virkeligheten.

Tåka lå tett over fjellene rundt, og vi innfant oss med at vi måtte være fornøyde bare det var oppholdsvær. Det er viktig å minne seg selv på at det kan være fint å være på tur, selv om ikke været er det beste. Det var bare det, at når vi først var i dette turparadiset som Lofoten virkelig er, så hadde utsikten presentert seg så utrolig mye finere med bedre vær. Men en Fantastisk Turglede var det uansett.

Tjeldbergtinden har to topper, hvor den høyeste toppen som ligger lengst nordvest er 367 moh. Den noe lavere sørøsttoppen ser du tydelig fra hovedtoppen, og er vel verd en tur bort, da utsikten herfra nesten er enda bedre.

Ned fra hovedtoppen er det en bratt renne, hvor du kan holde deg fast i et tau, eller om du heller vil gå rundt toppen for å slippe dette bratte partiet.

Men det var jo gøy med en liten utfordring, selv om den var veldig kort.

Fra Tjeldbergtinden har man også fantastisk utsikt over Svolvær by. Jeg har vært så heldig å få oppleve etterhvert ganske mange, fine toppturer i Lofoten, og her fra Tjeldbergtinden kunne vi se over til Fløya på andre siden av Svolvær. Hvis du har lyst til å lese om turen vår til Fløya, så kan du gjøre det her.

Turen fra hovedtoppen og bort til sørøsttoppen er bare en liten rusletur på 10-15 minutter og her tok vi en liten pause, bare for å nyte utsikten.

Og plutselig kom regnbuen til syne igjen igjen, og faktisk litt blå himmel.

Om jeg ikke tar helt feil, så er det øya Skrova man ser ute i Vestfjorden på bildet under. Vi måtte etterhvert løsrive oss fra den fantastiske utsikten og begynne på nedoverturen.

Fra sørøsttoppen går man et lite stykke tilbake igjen, før man skrår ned på stien i retning Svolvær. Det første stykket er stien noe bratt før man etterhvert kommer ned på en grusvei. Herfra følger man veien forbi en radiomast og deretter en pistolbane. Mange velger nok å gå opp og ned til Tjeldbergtinden fra denne kanten, men vi var veldig fornøyde med veivalget og at vi fikk en fin rundtur.

Tilbake ved Osan, var det ikke lengre enn at vi kunne gå inn til Svolvær og nyte en bedre middag der. Og denne turen til Tjeldbergtinden skulle heller ikke bli den siste her i Lofoten. Flere innlegg kommer på bloggen her etterhvert. Eventuelt følg meg gjerne på Instagram @fantastiskturglede.

Sted: Lofoten, Gimsøy

Lengde og varighet: Ca 1,5 – 2 timer tur/retur

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Antall høydemeter: Ca 368 m

Vanskelighetsgrad: Lett

Veibeskrivelse: Denne turen går du fra parkeringsplassen ved golfbanen på Hov, på nordsiden av Gimsøya. Startpunktet på turen ligger rett ved Hov camping og Hov gård. Ta av fra fra E10 mot Gimsøy og følg skiltingen til “Lofoten Links.” Her, ved golfanlegget kan man parkere, men husk å betale 50kr i parkeringsavgift.

Instagram: @fantastiskturglede

Vi hadde fått en ganske ruskete start i møte med Lofoten denne gangen. Med vindstyrke på opp i mot 25 m/s i kastene, i tillegg til regn og tåke, var det ikke så trivelig å legge ut på topptur. Vi prøvde å holde ut det nord-norske sommerværet så godt vi kunne, og ventet tålmodig på litt bedre forhold, slik at vi kunne komme oss ut på en tur og oppleve den fantastiske naturen Lofoten har å by på.

Da vi skjønte at været ikke kom til å endre seg med det første, skyndte vi oss ut på en rask tur opp på Hoven, mens det et par timer var meldt opphold.

Hoven er et lite, frittstående fjell som ligger helt nord på Gimsøya med fantastisk utsikt mot havet,  Vesterålen og fjellene rundt. Fjellet er lett å kjenne igjen når du kommer kjørende på E10 fra Vestvågøy på grunn av sin trekantede form, hvor det på nord-vestsiden går bratt ned og på nord-østsiden har en slak stigning opp mot topp-punktet.

Hoven er lett tilgjengelig for de fleste, og er et flott sted å nyte midnattssola på sommerstid, hvis været tillater det. Dessverre ville det ikke bli noe midnattssol på oss denne kvelden, men vi var fornøyde med at vi kom oss ut på en liten tur tross alt.

Området rundt Hoven er omgitt av myrer og flatmark. Det første partiet av turen, går derfor i relativt flatt terreng gjennom golfanlegget, før man begynner på en slak oppstigning. Man følger fjellets nordøstre rygg oppover og etterhvert blir terrenget en del brattere. Deretter kommer man til et parti som er litt slakere før det igjen blir relativt bratt det siste partiet opp.

Vi hadde lest at dette er en tur for alle, også den eldre generasjonen, men jeg vil poengtere at det var såpass bratt to partier på turen, slik at man bør ha noe tur-erfaring fra før. Eventuelt om man beregner litt mer tid og tar det rolig oppover, så vil nok de fleste absolutt komme seg opp.

Utsikten fra Hoven er utrolig flott, selv i dårlig vær. Dessverre presenterer ikke bildene seg like fine, men jeg kunne fint forestille meg hvordan det ville være å nyte utsikten med midnattssol her oppe.

Siden Hoven er et frittstående fjell, har man fin utsikt i alle retninger. Om man ser i retning av broen mellom Vestvågøy og Gimsøya mot sør-øst, er det også mulig å se blant annet fjellene Festvågtinden og Vågakallen, og ellers også Matmora i øst. Festvågtinden er en tur jeg enda ikke har fått gått, og som er et ønsket turmål her i Lofoten, da utsikten derfra er fantstisk ned mot sjarmerende Henningsvær.

Et lite øyeblikk på toppen, kunne det se ut til at det skulle begynne å lysne, men dessverre var det bare et kort øyeblikk.

Returen går samme vei som man kommer opp. Vi ble litt nysgjerrige på stien som var tråkket opp ut på et lite platå, men den stopper der og vi krysset derfor tilbake over på riktig sti.

Hoven er omgitt av et yrende fugleliv og vi kunne så vidt skimte en havørn et stykke unna. Det var utrolig fascinerende og vi ble stående lenge å vente på at den skulle fly.

Vi var fornøyde med at vi endelig hadde fått oppleve en Fantastisk Turglede i Lofoten igjen. Riktignok ikke med det samme været vi hadde da vi var i Lofoten sist. Hvis du har lyst å lese mer om noen av våre turopplevelser fra vakre Lofoten for 2 år siden, så kan du gjøre dette her.

Og om du er i Lofoten vil jeg også absolutt anbefale en tur til Kvalvika og Ryten.

Sted: Bodø, fra Løpsvika

Lengde og varighet: Ca 3,2 km – 2 timer

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Antall høydemeter: Ca 366 m

Vanskelighetsgrad: Lett til middels

Veibeskrivelse: Denne turen går du fra Midnattsol sjøcamp som ligger ca 7 km nord for Bodø. Følg Fv 834 nordover fra Bodø sentrum til du ser campingplassen på venstre side av veien, beliggende helt nede ved havet. Her er det gode muligheter for parkering.

Første lille topptur denne sommerferien ble turen til Keiservarden. Dette er en fin liten tur, som blant annet gir fantastisk utsikt over Bodø by, øya Landegode og Lofotveggen i det fjerne. Turen til Keiservarden kan gås fra forskjellig utgangspunkt; enten fra Maskinisten, Turisthytta eller fra Løpsvika. Jeg gikk denne turen også for noen år siden, men da med utgangspunkt fra Turisthytta. Hvis du ønsker mer informasjon om turen fra dette utgangspunktet, så kan du lese om turen her.

Men denne gangen startet vi turen fra Løpsvika, altså ca 7 km nord for Bodø. Startpunktet for turen finner du rett over veien for Midnattssol sjøcamp, og den begynner allerede fra start med en bratt oppoverbakke på en grus-/skogsvei, som etterhvert går over til en sti etter ca 0,3 km.

Stien snor seg bratt oppover i terrenget i en lav bjørkeskog, før man etter ca 15 min begynner å få fin utsikt over Vestfjorden, Steigen og Kjerringøy. Et stykket før du kommer ut av skogen, kan det se ut som om stien deler seg i to. Hold mot høyre her, da tråkket mot venstre leder deg mot et mer utfordrende parti.

Vi var utrolig heldig med været denne dagen og vi krysset fingrene for at Nord-Norge skulle vise seg fra sin beste side også i år. Men hadde vi visst hvordan været skulle komme til å bli denne ferien, hadde vi nok satt enda mer pris på denne solskinnsdagen.

Etter noen flere høydemeter og ca en halv time senere, åpnet landskapet seg og utsikten mot øya Landegode var utrolig flott. Det er litt rart å tenke på at det er ca 40 fastboende på denne øya. Det er nok litt andre forhold der enn det vi er vant med i sør, og temmelig værhardt om vinteren vil jeg tro.

Etter et lite stykke går stien videre inn i et nytt skogsterreng, før den dreier opp mot Keiservarden. Men før vi kom oss opp til toppen, ble vi stående å betrakte flere paraglidere som svevde i lufta rundt oss.

Dette området av Keiservarden er et populært utgangspunkt for paraglidere, spesielt på en dag som denne, hvor været og vinden var optimal for paragliding. Det så ganske deilig ut å sveve der oppe i lufta.

På toppen av Keiservarden 366 moh har man altså utrolig flott utsikt mot Bodø by, Lofotveggen og Vestfjorden, og på en dag som denne viser toppen seg absolutt fra sin beste side.

Dersom man ønsker en lengre tur, er det fullt mulig å gå flere ruter videre, evt om man går ned fra fjellet ved Maskinisten eller Turisthytta, men da er man avhengig av transport tilbake til Løpsvika, hvis man har parkert der.

Fordelen ved å gå turen opp og ned fra Løpsvika, slik vi gjorde, er at det ser ut til å mindre folksomt på denne ruten. Herfra kan man også nyte utsikten ned mot havet på mesteparten av turen.

En liten Fantastisk Turglede til Keiservarden var en god start på ferien. Ferieturen videre skulle gå til Lofoten og Hamarøy, men det skulle dessverre gå lang tid før vi fikk se sola igjen her opp i nord. Men turer ble det heldigvis likevel. Nye innlegg på denne bloggen kommer etterhvert.

Følg meg gjerne også på instagram; @fantastiskturglede eller legg igjen kommentarer eller spørsmål her i kommentarfeltet.

Ønsker dere alle en fortsatt fin turhøst!