FantastiskTurglede

Vi var fortsatt på Hamarøy i Salten i Nordland. Rett ved Ness camping, der vi bodde, finner man turen; Straumstien. Dette er en fin rusletur i et flatt landskap langs havet, med flott utsikt mot de vakre fjellene i Steigen og på Hamarøy. Rundturen er ca 4 km lang og byr i tillegg på en fascinerende tidevannsstrøm ved en fin rasteplass med gapahuk ca halvveis på turen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Utgangspunktet for Straumstien er altså ved Ness camping, som ligger ca 5 km fra Skutvik langs FV 661. Man kan parkere ved Ness camping og begynne turen i retning Skutvik, rett på oversiden av campingen eller man kan kjøre rett fram forbi campingen til der veien slutter ved en småbåthavn. Her er det en stor parkeringsplass på høyre side av veien. Turen starter ved en informasjonstavle over et svaberg mot høyre.

Vi valgte å gå turen motsatt vei, det vil si fra oversiden av campingen, og fulgte dermed skiltingen ved gårdsveien ned mot fjæra, til vi kom inn på en sti som ledet oss ned mot havet.

Dette er en lettgått tur i rolige omgivelser som i tillegg byr på historie fra bronsealderen og vikingtiden. Landskapet her er idyllisk og frodig rammet inn av de flotte fjellene rundt.

Vi fulgte stien rundt odden og nærmet oss raskt Nesstraumen ved gapahuken. Nesstraumen er en av Nord- Europas kraftigste strømmer, hvor hastigheten er målt opptil 23 knop, som et resultat av den grunne og smale passasjen mellom den lille Straumøya og Neset ved Nes. Når tidevannet presses ut og inn kan man tydelig se den sterke strømmen, og dersom man er interessert i å se havstrømmen på sitt sterkeste, kan man laste ned tidevannsappen og følge med når på døgnet strømmen er sterkest.

Ved Nesstraumen er det en fin rasteplass tilrettelagt med gapahuk og bålplass. Her kan man beundre utsikten og nyte synet av det flotte landskapet, mens man inntar et godt måltid, eller man kan bruke gapahuken som omkledningsrom dersom man skal snorkle i strømmen, slik mine turkompiser hadde planlagt i løpet av tiden her på Hamarøy.

Dersom man er fristet til nettopp snorkling her, er det utrolig viktig at man følger tidevannstabellen via appen og følger med på når strømmen er på sitt roligste. Heldigvis for oss, hadde vi på forhånd møtt på en lokalkjent som har snorklet mye her og som kunne bekrefte at vi hadde forstått tidevannstabellen riktig.

Jeg liker meg best over vann og gjerne på høye fjelltopper, så aktiviteter under vann overlater jeg til gutta. Men det var gøy å høre om alt det spennende de hadde sett under vann. Dykkerutstyret de brukte er egentlig ment til fridykking, noe de gjorde mye av på denne Norgesferien, men akkurat i Nesstraumen var det tryggest å holde seg til snorkling rett under vannoverflaten.

Og det var faktisk flere som dristet seg uti med snorkelutstyr i det kalde vannet. Det er som sagt viktig å treffe på riktig tidspunkt med tanke på styrken på strømmen, og man har en drøy time på seg til å utforske livet under vann, før havstrømmen igjen øker i styrke.

Når strømmen blir sterkere, ser man dette tydelig i bevegelsene i vannet og det er ikke tvil om at det da er sterke krefter i sving. Det var fascinerende å se hvor stor forskjell det er mellom flo og fjære.

Turen går videre rundt odden i retning Ness camping. Her ser man tydelig Hamarøyskaftet, et karakteristisk og lett gjenkjennelig fjell som utrolig nok er mye brukt til klatring, selv om det ser ganske ubestigelig ut fra avstand. Hamarøyskaftet er fjellet omtrent midt i bildet, se under.

Rundturen rundt Nesstraumen er også beiteområde for villsauer, så det er viktig å lukke porter og huske båndtvang.

Området ved Straumstien og Ness camping byr på flere Fantastiske Turgleder, blant annet også rotur med Nordlandsbåt, som man kan leie på Ness camping. Dette ble virkelig også en opplevelse, da fiskelykken slo til og vi kunne dra opp den ene torsken større enn den andre. Vi likte oss utrolig godt på Hamarøy og var glad for at vi hadde bestemt oss for å nyte de varme sommerdagene her en stund til.

Etter fine dager i Steigen, satte vi kursen videre mot vakre Hamarøy i Salten i Nordland. Vi hadde nå vært på farta i ca halvannen uke og vi var strålende fornøyd med at vi fortsatt hadde over to uker igjen av denne herlige ferieturen i nord. Etter omtrent to timers kjøring fra Steigen, endte vi opp på Ness camping ved Skutvik, en idyllisk, stille og rolig plass rett i sjøkanten. Etter en del kjøring fra sør den siste uka, bestemte vi oss for å “lande” litt her. Været hadde også snudd om og værmeldingen en uke framover viste sol, sol og atter sol, samt 25 grader. Jeg kunne nesten ikke tro at vi skulle være så heldige med været enda en gang på en slik ferietur til Nordland.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg hadde rådført meg med en tidligere nabo, som har vokst opp på Hamarøy, hva som var verdt å oppleve her. Hun anbefalte denne turen til Nordskaret, noe jeg er evig takknemlig for. Dette ble litt av en opplevelse, sikkert fordi vi ikke ante hva som ville møte oss på toppen av skaret. Mest sannsynlig er dette også en tur jeg aldri hadde blitt oppmerksom på, hadde det ikke vært for tips fra en lokalkjent.

Vi valgte å gå turen litt sent på dagen, og klokka hadde faktisk blitt nesten ni på kvelden før jeg fikk overbevist sønn og mann om at dette ville bli en fin kveldstur.

For å komme til Nordskaret, dersom man kommer kjørende fra Skutvik, følg Rv 81 nordover. Etter ca 9 km ta av til venstre ved et buss-skur. Etter et lite stykke kommer man til et veikryss, hvor man kan parkere. Vi var litt usikre på om vi hadde kjørt rett, så vi fulgte Hestbakkveien opp mot høyre til vi kom til et eldre bolighus. Her sluttet veien og vi spurte pent om vi kunne få parkere der. Tydeligvis var de ikke så glade for dette, så jeg vil anbefale å parkere nede ved veikrysset. Men, det er da et lite stykke å gå, før grusveien går over til stien som følger videre mot Nordskaret. Man følger deretter bakken opp gjennom tunet til den fraflyttede gården Eidislia i Hestbakk.

Det var et magisk lys denne deilige sommerkvelden og jeg slutter aldri å la meg fascinere av midnattssola her oppe i nord. Tenk at man kan begi seg ut på en topp-tur kl 21 på kvelden, og så er det like lyst som midt på dagen her hjemme i sør. Selv om mitt turfølge var nokså motvillige til en tur så sent, så steg forventningen min til hva som ville møte oss på toppen. Jeg er alltid klar for Fantastiske Turgleder, uansett når på døgnet.

Dette er en enkel og heller ikke så lang tur, men samtidig noe krevende fordi du skal bevege deg over 400 høydemeter opp i terrenget på ca 1 times tid. Turen passer derfor for små og store som har noe turerfaring.

Vi fulgte den gamle bygdeveien mellom Hestbakk og Hansbakk før vi kom inn på den smale og godt synlige stien som førte oss oppover mot vårt turmål.

Mens solen skinte på fjellene i øst, var vi nå midt inne i et skyggelandskap som etterhvert går inn i en litt mørk skog. På den andre siden av skogen fikk vi etterhvert synet av Eldridtinden mot oss, og Nordskaret ligger midt mellom Eldridtinden 648 moh og Hansbakkfjellet 895 moh.

Rett før vi begynte på det siste bratte partiet, deler stien seg i to. Her kan man velge enten alternativet som skrår noe mot venstre eller høyre. Vi valgte alternativet mot høyre og tenkte at vi kunne velge den andre ruta ned igjen. Vi hadde nå Nordskaret rett imot oss, som ligger som en flate mellom de to fjelltoppene. Vi passerte en lav bjørkeskog før vi fortsatte på åsryggen oppover mot foten av Eldridtinden.

Her hørte vi plutselig sauebreking og vi kunne skimte sauene langt oppe i lia. Vi måtte også snu oss flere ganger for å beundre utsikten mot Steigenfjellene i øst. Og tenk at vi hadde hele området for oss selv, det var virkelig ingen andre turfolk å se.

Vi hadde ikke mange høydemeterne igjen nå, og ut fra sollyset som hadde begynt å vise seg mellom fjellene, skjønte vi at vi ikke hadde lange stykket igjen.

Jeg hadde virkelig ingen anelse om hvilket syn som skulle møte oss, bortsett fra at jeg antok at vi ville få sola midt i fleisen. Men vi ble nesten litt overveldet alle tre, der vi fikk synet av Lofotveggen og Vestfjorden som badet i sol rett imot oss. Det var virkelig en wow-følelse som jeg nesten ikke kan beskrive med ord og et øyeblikk som har festet seg på netthinnen. Gutta måtte nesten takke meg for at jeg hadde insistert på denne turen akkurat denne kvelden.

Og det var virkelig magisk å se midnattssola nesten stupe ned i havet. Vi hadde ikke lyst til å løsrive oss fra utsikten noen av oss, men vinden hadde økt i styrke og det føltes nesten som om den presset seg gjennom skaret og kunne rive oss overende ethvert sekund.

Etter en liten pause bak en stein, i le for vinden, måtte vi omsider rive oss løs og begynne på nedoverturen. Vi hadde brukt ca 1 time til toppen og hadde nå i underkant av 1 time ned igjen.

Vi valgte nå å holde stien mot høyre, slik at vi fikk en liten rundtur der oppe i lia. Vi kom dermed inn på stien igjen fra motsatt side av hva vi valgte i stiskillet. Dette partiet var noe brattere enn partiet vi hadde valgt opp, men helt greit å gå enten man velger denne ruta opp eller ned. Det var uansett fint med en liten rundtur.

Hamarøy hadde hittil vist seg fra sin beste side, og jeg gledet meg til å tilbringe mange flere dager her med  flere Fantastiske Turgleder.

Neste stoppested på vår 4 ukers Norgesferie ble Steigen. Jeg hadde lest at Steigen er en flott naturhemmelighet i Nordland, som byr på fantastiske fjell, kritthvite strender, nærhet til hav og utsikt til Lofotveggen. Dagen vi kom hit, var en skikkelig gråværsdag og jeg hadde mistet litt troen på at vi sulle få oppleve Steigen i godvær. Vi hadde plukket ut Dronningruta fra Skånland til Holkestad som turmål og utrolig nok, ble dette en etterlengtet Fantastisk Turglede i strålende solskinn.

Turen går fra Skånland over høyeste punkt; Fløya 360 moh til Holkestad, en distanse på 10,2 km. Terrenget varierer fra noe bratt skogsterreng i starten, til relativt lett terreng på tydelig sti over ryggen av fjellet, og etterhvert også noe lett klyving enkelte partier. Vi brukte ca 5 timer på hele turen, inkludert en god og lang pause underveis. Det er viktig å merke seg at man bør ha tilgang til to biler ved ankomst til Holkestad, evt sørge for transport tilbake. Siden vi ikke hadde to biler tilgjengelig, tok vi kontakt med Taxi Steigen i forkant av turen for å avtale skyss tilbake til Skånland. Taxiene her er vant til denne type forespørsler, men jeg vil anbefale å ta kontakt på forhånd for å avtale ca tid for transport tilbake. Turen fra Holkestad tilbake til Skånland er en distanse på ca 20 km. Evt kan man velge å snu når man har nådd Fløya, det høyeste punktet på turen. Dersom man snur her, har man likevel fått oppleve den flotte utsikten denne turen har å by på.

Det er altså Skånland som er utgangspunktet for turen. Hit kommer man ved å kjøre fra Bogen i retning Holkestad. Etter ca 3 km, ta av mot Skånland og ta deretter til venstre i veikrysset ved Skånland og følg skilting mot “Dronningruta” opp mot en gård. Her er det mulighet for å parkere, men husk å Vippse for parkeringsavgift. Ved parkeringen er det en tavle med informasjon om turen.

Stien er godt merket med stolper opp bak gården og inn i skogen. Første del av turen starter bratt oppover, men man får til gjengjeld ganske raskt belønning for den innsatsen man må legge ned i starten, for etter bare ca 15 min begynner man å få glimt av den fantastiske utsikten man kan nyte gjennom hele turen.

Turen har fått navnet etter at dronning Sonja har vandret her, og dronningen har visstnok beskrevet den som en av de vakreste turene hun har gått. Det kan jeg godt forstå, da utsikten man får både til Hamarøy, Engleøya og Lofotveggen er virkelig magisk, spesielt på en deilig sommerdag som denne med sola som begynte å titte mer og mer fram.

Stien er stort sett tydelig hele veien og vi fulgte ryggen videre over fjellet mot varden på Fløya, det høyeste punktet av turen 360 moh.

Vi hadde nå også kommet såpass godt opp i høyden at vi hadde fin utsikt i nesten alle retninger og dermed også ned mot Skånland der vi hadde parkert.

Terrenget varierer en del underveis på turen med noen bratte partier, før det igjen flater litt ut, og enkelte steder får man nesten følelse av å være på skogstur. Dette var noe av det jeg likte spesielt godt med denne turen, nettopp at man får mye variasjon underveis.

Det ble mange småstopp underveis for å forevige landskapet på “kamerarullen,” noe dette blogginnlegget bærer preg av. Landskapet i nord er virkelig så vakkert og kan nesten ta pusten fra en. Spesielt for oss “søringer” som ikke er bortskjemt med slike flotte fjell i umiddelbar nærhet.

Etter ca 1 time var vi fremme ved varden på Fløya.

Vi kunne da se tilbake på stien vi hadde fulgt oppover, og vi kunne se at det var flere som hadde valgt Dronningruta som turmål denne dagen. Jeg hadde hørt flere omtale Steigen som like fint som Lofoten. Egentlig synes jeg det er vanskelig å sammenligne disse stedene, men det jeg likte spesielt godt med Steigen, er at det ikke er like mye folk som i Lofoten. Noe av sjarmen med å gå på tur, er å få mulighet til å kjenne på roen og stillheten, uten at man må gå i kø.

Det var nok et spesielt godt valg å velge Steigen framfor Lofoten i år, da sommeren 2020 ble året da alle skulle til Lofoten. Likevel synes jeg det var litt vanskelig å falle til ro med at vi var så nærme Lofoten uten at vi skulle ta turen over. Lofoten har virkelig imponert meg og er et sted jeg skal reise tilbake til. Og når det er sagt, så er Steigen virkelig også et sted jeg gjerne vil se mer av.

Men nå var vi altså her i Steigen og var utrolig fornøyd med at vi hadde valgt Dronningruta akkurat denne dagen. Jeg hadde ikke lyst til at turen skulle ta slutt og vi hadde god tid til taxien skulle hente oss i Holkestad, så vi prioriterte å legge oss i lyngen for å nyte utsikten og spise en god lunsj.

Steigen byr på mange fjellturer og man kan egentlig bare velge og vrake. Vi ble stående å titte over mot Engleøya og lurte på hvilket fjell som var Trohornet, det høyeste punktet på øya med sine 649 moh.

Engleøya har også en utrolig flott fricamp plass, beliggende på en av småøyene ute i havet, se bilde under. Vi angret litt på at vi ikke hadde valgt å kjøre ut hit, men etter hva vi kunne se i kikkerten så det ganske fullt ut der ute, på denne dagen midt i fellesferien. På slike steder må man nok være tidlig ute for å få plass.

Som sagt, jeg ønsket ikke at denne turen skulle ta slutt, og før vi begynte på siste etappe, måtte utsikten nytes i fulle drag. Det er viktig å minne seg på, at man må ta seg god tid til å nyte naturen, ikke bare tenke at man må haste videre. Å bare være “her og nå” er noe av det beste jeg liker ved å være på tur.

Vi begynte å nærme oss Holkestad og langs stien passerte vi flere småvann, blant annet Store og Litl Trollvatnet. Enkelte steder er skogen også litt tett og noen partier kreves det noe lett klatring, men helt overkommelig for både små og store, vil jeg si.

Rett før siste “topp” passerte vi noen myrete områder, så det er viktig å velge riktig skotøy. Men uansett vær og terreng, vil jeg anbefale gode, vanntette fjellstøvler med god støtte på slike fjellturer.

Ved siste “topp” svinger stien mot høyre ned mot havet. Her er det ganske bratt enkelte steder, men ikke skummelt. Siste del av turen følger man stien nedover fjellet langs havet.

Og om ikke lenge kunne vi se ned på den fantastiske Holkestad stranden. Med solen rett imot, kritthvit strand og klart, blått hav var dette et fantastisk skue. Og for de tøffeste av oss, ble det faktisk også et bad før taxien sto klar til å skysse oss tilbake til Skånland.

Underveis på turen hadde vi kommet i prat med en hyggelig familie som også ønsket ta taxi tilbake. Da passet det ekstra bra at det var en maxi taxi og at vi kunne dele på utgiften.Vi var absolutt godt fornøyd med dagens turmål alle sammen.

Vår plan videre på denne ferieturen, var å sette kursen mot Hamarøy. Det skulle vise seg å være en riktig god plan, og beskrivelser fra turene på Hamarøy, vil du etterhvert kunne lese om her på bloggen min.

Vi var kommet til Bodø på vår Norgesferie. Dessverre hadde vi hatt noen dager med gråvær, og vi benyttet derfor muligheten til å komme oss et stykke lengre nord. Denne ferien hadde vi en plan om å benytte gråvær til kjøring og godvær til å være ute på tur og nyte sola. Planen om å ta oss god tid til mange stopp langs Kystriksveien, ble derfor noe endret. Det er fortsatt mange steder vi kunne tenkt oss å oppleve langs denne delen av kysten i Norge, men det kommer ikke til bli siste gang vi kjører her.

Bodø har flere fine toppturer å by på. Sist jeg var i Bodø gikk vi turen til Keiservarden, en tur jeg også har beskrevet her på bloggen. Men denne gangen ble det Junkerfjellet og 255 toppen som ble turmålet. Turen opp til Junkerfjellet kan man gå fra ulike steder, blant annet fra Maskinisten eller Bestemorenga. Vi valgte å gå fra Bestemorenga og parkerte derfor ved Bestemorenga skianlegg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi startet turen ved skiløypetraseen, men det er også mulig å parkere litt lenger ned, slik at man kan gå grusveien hele veien opp. Da er turen også godt egnet med barnevogn. Dette er heller ikke en lang tur, vi brukte en drøy halvtime opp til toppen av Junkerfjellet 283 moh.

Det er et skytefelt i området, men dette er godt merket, slik at man kan holde seg trygt utenfor. Vi var ikke helt sikre på om vi fulgte riktig sti, da det er et stort utvalg av stier og muligheter for rundturer i området. Men etterhvert kom vi inn på grusveien som vi fulgte videre opp til toppen.

Etter mange dager med regn, var det heldigvis oppholdsvær. Jeg var spent på om værgudene ville komme til å spille på lag med oss denne sommeren. Selv om vi hadde pakket med oss alt fra ulltøy til badetøy på denne 4 uker lange ferien nordover, hadde jeg et håp om godvær mesteparten av ferien.

På toppen av Junkerfjellet har man god utsikt over byen, Bodømarka, flyplassen og fjellene rundt. Her er det også en stor gapahuk man kan trekke inn i ved dårlig vær.

Fra toppen får man også fin utsikt mot vest, mot øya Landegode som ligger rett utenfor Keiservarden. Jeg husker sist, da vi var på toppen av Keiservarden, hvor flott utsikten var mot denne øya. Landskapet presenterer seg dessverre ikke like flott i overskyet vær, men med mye regn de siste dagene var vegetasjonen derimot frodig og grønn.

Det ble en liten pause på toppen. Her møtte vi en familie som var litt kjent i området. De anbefalte oss å ta en tur innom 255 toppen, når vi først var i området. Denne toppen ligger bare et lite stykke øst for Junkerfjellet.

Nok en gang fikk vi god bruk for UT appen. Det er helt utrolig hvor god denne appen er til å få oversikt over stiene og hvor man befinner seg i området. Selv på steder med dårlig dekning, vises den blå prikken når man har skrudd på stedstjenester. Nå skal det sies, at man egentlig alltid bør ha med seg kart og kompass på tur, men på slike småturer som dette, med god dekning, vil jeg si at det holder med kart på mobilen.

Det var ikke lange turen bort til 255 toppen, og heller ikke så stor forskjell på utsikten, men egentlig likte vi denne toppen bedre.

Her fikk vi toppen helt for oss selv og vi tok en liten pause på den søte, lille krakken som kun hadde plass til to.

Turen ned gikk vi på østsiden av skytefeltet, slik at det ble en liten rundtur. Jeg ble gående å tenke på hvilken tur som ville bli den neste Fantastiske Turgleden på denne Norgesferien. Vi hadde planlagt veien videre til Steigen og var veldig spent på dette, siden jeg har hørt at Steigen er like flott som Lofoten. Forventningene var derfor høye og det skulle vise seg at vi skulle få en virkelig Fantastisk Turglede over Dronningruta i Steigen. Beskrivelse av denne turen kommer snart her på bloggen min.

Vi var fortsatt på øya Vega langs Kystriksveien på denne Norgesferien vår. Det er vanskelig å finne en tur som overgår turen til Vegatrappa, som vi hadde gått dagen i forveien, men turen fra Eidem til Ervika er virkelig en idyllisk tur jeg vil anbefale, dersom man ønsker en tur hvor man får gå i ro og mak uten mye folk. Om man ønsker, kan man også gå videre fra Ervika til Sundsvoll, men dette er en betydelig lengre tur og terrenget her er visstnok noe mer utfordrende, fikk jeg høre av noen lokalkjente jeg møtte på.

For å komme til Eidem, følg Fv 84 mot Eidem og videre til Levika på landbruksvei. I Levika er det gode muligheter for parkering der veien slutter og turstien begynner, ved en gapahuk og en grillplass.

Turen til Ervika starter på en liten landevei, fram til man kommer til Juvikstranda, som er kjent for å være en av Vegas fineste strender. Her kan man ta seg et aldri så lite bad, dersom vær og temperatur tillater det.

Deretter går stien opp i en liten steinrøys i enden av stranden. Her fikk vår lille hund litt problemer med sine korte ben, og han fikk derfor sitte i sekken, en løsning som har fungert ganske bra på enkelte av våre turer, når terrenget blir litt for utfordrende for en liten hund.

Turen går videre gjennom en liten skog og over flere områder med myr. Jeg vil anbefale gore tex sko eller skotøy som tåler vann på denne strekningen. Denne gangen hadde jeg bare tatt joggesko, og det skulle vise seg å bli temmelig bløtt.

Langs hele turen har man utsikt opp til fjellet Trollvasstinden og Svartfloglia. Trollvasstinden rager 800 moh og er det høyeste fjellet på Vega. Denne tinden bestiger man fra nordøstsiden av fjellet og betegnes som en krevende tur.

På flere av myrområdene var det lagt ut klopper man kunne balansere på, og enkelte steder går turen over små fjellknauser. Dette er en tur som egner seg godt med barn, da distansen bare er ca 1,8 km og terrenget er relativt flatt.

Når man begynner å nærme seg Ervika, kommer man inn i en frodig løvskog.

Etter ca 45 minutter var jeg framme ved Ervika som har både sitteplasser, bålplass og en koselig, liten strand som ligger flott til inne i en liten vik.

Selv om jeg hadde sett at Vega var full av turister denne dagen i midten av juli, var det omtrent ikke et menneske å se her.

Jeg valgte å snu her og ta samme veien tilbake, men det er altså mulig å gå videre rundt til Sundsvoll, stedet som er utgangspunktet for turen opp Vegatrappa. Jeg må si jeg var litt fristet tl å gå videre, men jeg hadde ikke planlagt en slik langtur i dag.

Tilbake ved Eidem og Levika ventet jeg på gutta som hadde testet ut snorkelløypa der. Dette er en selvguidet natursti i sjøen med 10 store bøyer over vann med beskrivelser av planter og dyr man kan finne i det grunne farvannet på Vega.

Det ble et deilig pølsemåltid før vi avsluttet dagens Fantastisk Turglede-utflukt.

Vegatrappa ble en av mine favoritt-turer denne sommeren. Som nevnt i forrige innlegg her på bloggen, var vi på vei nordover langs Kystriksveien som strekker seg fra Steinkjer i Trøndelag til Bodø i Nordland. Veien langs kysten byr på fantastisk natur og mange flotte opplevelser, man bør derfor beregne god tid på denne strekningen. Totalt er det 6-7 ferjer på denne distansen langs Fv 17 på Helgelandskysten, og i tillegg kommer ferjer ut til øyene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg hadde lest om øya Vega på forhånd, og via Facebook hadde jeg sett bilder fra Vegatrappa. Med min tur-interesse, var fristelsen stor til å få med meg denne turen i min Fantastisk Turglede-samling. Vi valgte derfor å ta ferja fra Brønnøysund til Vega, altså en liten avstikker fra selve Kystriksveien. Ferjeturen over tar ca 50 minutter.

Vega er en sjarmerende liten øy nordvest for Brønnøysund. Her er det muligheter for flere toppturer, som blant annet Vegtindan eller Trollvasstinden, man kan ta et besøk på Vegas Verdensarvsenter eller klatre Via Ferrata på vestsiden av øya. Her er det  også gode muligheter for fricamping ved Sundsvoll, hvor man kan nyte midnattssola på solrike dager.

Vegatrappa finner du med samme utgangspunkt som Ravnfloget Via Ferrata, altså på vestsiden av øya. Følg Fv 83 fra Gladstad til Brandsvika og fortsett videre på landbruksveien til Sundsvoll. Ved Sundsvoll er det gode muligheter for parkering og deler av trappen begynner allerede nede ved grusveien like ovenfor rullesteinsstranden. Selv om jeg gjerne skulle klatret Via Ferrata, var jeg mest motivert for å gå trappen denne dagen, sammen med mine foreldre.

Underveis på turen møter man på ulike skulpturer, og ved første rasteplass var det en søt liten maur som ønsket oss velkommen. Det er mange muligheter for små pauser underveis på turen, hvor det er tilrettelagt  for rasteplasser med krakker.

Det første stykket av turen går man vekselsvis i noen enkeltstående trapper, på utlagte klopper og i et svakt skrånende fjellterreng, før man kommer til utgangspunktet for Via Ferrata klatreruten, ca 30 minutters gange og ca 100 høydemeter fra parkeringen. Det var en del folk i området denne solrike dagen på Vega, både folk som skulle klatre og folk som skulle gå trappen slik som oss.

Vegatrappa har omlag 2000 trappetrinn og ligger fantastisk til med flott utsikt ut mot havet, samt øya Søla og Vegaøyan.

Etter ca 400 meter kommer man altså til der hvor selve Vegatrappa begynner. Innen vi hadde kommet oss hit, hadde vi måttet få av oss noen lag med klær. Man blir fort varm når man begynner å gå, selv om det, på den første etappen ikke var særlig mye stigning. Trappa snirkler seg oppover i terrenget, se bilde under.

Trappen er blant annet finansiert av folk som har ønsket å kjøpe trinn. Alle som kjøper trinn får navnet sitt på en messingplate som skrus fast på trinnet. Trinnene oppover er gode å gå i og det er rekkverk hele veien, så selv for de med litt høydeskrekk, tenker jeg det er helt overkommelig å gå trappen. Denne trappen kan derfor ikke sammenlignes med Fykantrappa, som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen.

Et godt stykke opp i trappen møtte vi på den fine uglen Elias. Vi begynte nå å få et godt inntrykk av den imponerende utsikten som ville møte oss på toppen av Ravnfloget. Jeg priste meg lykkelig over at vi hadde et så fantastisk vær på denne turen, og jeg var virkelig spent på hvordan resten av ferieværet ville bli denne sommeren, da slike turer som denne presenterer seg mye flottere i godt vær. Men akkurat nå måtte jeg nyte øyeblikket her og nå, og det gjorde jeg i fulle drag.

På siste delen av turen smalner trappen noe og trinnene blir enkelte steder noe mindre. Det er også ganske bratt det siste stykket, så lårmuskulaturen fikk absolutt kjørt seg, men jeg synes stort sett det er bedre å gå opp enn ned.

Aller siste del av trappa svinger inn under Nepalbrua, som er en del av klatreløypa, hvor det går en line over den store sprekken i fjellet.

Og brått var vi på toppen av Ravnfloget 349 meter over havet, etter ca 45 minutter. Utsikten som møtte oss her oppe, på en slik solrik dag som denne, kan jo nesten ikke beskrives med ord. Det var blått hav så langt øyet kunne se.

Og øya Søla lå så flott til der ute i havet midt i kontrasten mellom det knallblå havet og den lyseblå himmelen.

Vi tok en lang pause på toppen for å spise litt og rett og slett for å ta inn den fantastiske utsikten. Vi angret plutselig litt på at vi ikke hadde campet her på vestsiden av øya, for jeg vil tro at solnedgangen her må være utrolig vakker. At fricampingen på Sundsvoll er veldig populær, kunne vi se fra toppen, og man bør nok derfor være tidlig ute for å få plass der i høysesongen.

Fra toppen av Ravnfloget kan man velge å ta turen videre opp til Gullsvågfjellet 725 moh og videre tilbake ned mot Vegdalen noe lengre sør for Sundsvoll. Jeg gikk et lite stykke videre opp mot dette fjellet av ren nyskjerrighet, for å se om man fikk bedre utsikt mot nord lenger opp. Jeg hadde ikke planlagt en lang topptur denne dagen og hadde derfor bare valgt joggesko denne gangen. Turen i trappen krever ikke noe annet, men terrenget oppover mot Gullsvågfjellet krever bedre skotøy, så jeg tuslet ned til trappen igjen, der mine foreldre ventet.

Også på toppen av Ravnfloget er det en flott skulptur, denne gangen en ravn, derav navnet Ravnfloget. Det var faktisk ganske flott med disse skulpturene underveis, og dette er noe jeg aldri har sett på andre turer jeg har vært på.

Så var det tid for å ta turen ned igjen. Om ikke beina får kjørt seg på vei opp, så kjenner man det i hvert fall på vei ned. Vanligvis pleier jeg alltid å ha med meg staver på tur for å avlaste knærne. Denne gangen hadde jeg ikke tatt de med, men det hadde min mor. Hun valgte å ikke bruke de, da det nok kanskje kan være litt vanskelig å koordinere bein og staver i trappetrinnene. Siden det er rekkverk hele veien, har man mulighet til å “holde litt igjen” hvis man trenger det.

Jeg hadde ikke noe lyst til at denne turen skulle ende, men med vissheten om at det ville bli mange flere Fantastiske Turgleder denne ferien, så var det greit likevel. Beskrivelser av disse turene kommer her på bloggen etterhvert.

Ellers vil jeg nok en gang takke dere alle som benytter bloggen min som inspirasjon til turer. Jeg er veldig glad for å kunne dele min turlidenskap med dere og jeg er overveldet over hvor mange som har benyttet bloggen min i sommer.

Norgesferien 2020 var i gang og det var ikke koronaepidemien som var årsaken til at vi valgte Norgesferie. Vi har flere år på rad reist land og strand rundt i eget land og trives veldig godt med det. 4 nye uker på farta stod nå for tur og etter fjorårets fantastiske eventyr i nord, var forventningene ganske høye for årets sommerferie. Det var Nord-Norge som var målet også i år, men ruta planla vi underveis.

Etter en god kjøre-etappe fra sør, dristet vi oss til å kjøre Helgelandskysten nordover, til tross for mye skriverier i media om ferjekaos og lange køer. Kystriksveien blir ofte omtalt som “verdens vakreste turistvei” og byr på mange flotte opplevelser og flott natur, noe jeg absolutt må si meg enig i.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Kystriksveien består av minst 6 ferjer og totalt 7 ferjer hvis man velger å kjøre fra Namsos og ut til Rørvik, slik vi gjorde. Det var slik vi kom over denne turen til Valøytinden, en fin liten mini-topptur med flott utsikt.

Ved å bruke UT appen kan man lett søke opp turforslag i nærheten av der man befinner seg, og man får opp både kart over ruta samt beskrivelser av turene. Jeg hadde fått i oppdrag å finne en tur til gjengen, og med min topptur-entusiasme var jeg ikke lei å be. På søket mitt fikk jeg raskt opp Valøytind som et alternativ. Dette er en liten topp på bare 135 moh, altså en liten mini-topptur, men likevel en fin tur med god utsikt som gir flotte fotomotiv.

Valøytind ligger i Nærøysund kommune i Ytre Namdalen i Trøndelag fylke. Vi var bare en liten halvtimes kjøretur unna og kjørte fra Rørvik vestover mot Ytter-Vikna. Ved Austafjord tok vi av på Fv 509 og fulgte veien til den slutter ved Valøya havn hvor man kan parkere. Her er det et skilt med beskrivelser av turen, og den merkede stien begynner på baksiden av dette skiltet opp mot et jorde. Turen er 2,2 km tur/retur og man bruker ca 30 minutter til toppen. Dette er derfor en tur som passer for de fleste, selv om det enkelte partier er ganske bratt.

Det er ikke så ofte man ser kuer som vasser på stranden, som om det er den mest naturlige ting å gjøre, men det gjorde vi altså her, og jeg må si at vi ble ganske fascinert av det.

Stien går i et lett fjellterreng og man får ganske raskt fin utsikt ned mot gården mot øst, samt over holmer og skjær. Landskapet og fjellene rundt minnet meg egentlig ganske mye om turen til Brufjell og Brufjellhålene i Åna Sira ved Flekkefjord, se tidligere innlegg her på bloggen. Selv om Valøytinden ligger mye lengre nord enn Flekkefjord, er det tydelig at kystlandskapet på vestkysten av Norge kan ligne ganske mye på hverandre.

Det var en fin dag å være på tur på med hensyn til været, men vi hadde oppdaget at noen tåkeskyer fra havet hadde bredd seg over fjellet. Jeg hadde gledet meg til å nyte utsikten fra toppen, men skjønte nå at det ikke var sikkert at vi ville se så mye der oppe.

Ca halvveis på stien er det en flott gapahuk hvor man kan søke ly i dårlig vær eller om man trenger en liten skyggepause på solrike dager. Her er det uansett god plass til flere om man vil sitte ned og nyte en liten matbit.

Som sagt er stien noe bratt enkelte steder, så selv om turen er relativt kort skal man ikke undervurdere denne toppturen. Etter et lite skogsterreng åpnet landskapet seg, og vi fikk bedre og bedre utsikt over området.

På toppen av Valøytind er det en skive som viser retningen til diverse øyer og geografiske punkter, samt en postkasse hvor man kan skrive seg inn.

Selv om dette var en liten tur, tok vi en lang pause på toppen, for å vente på at varmedisen fra havet skulle forsvinne. Vi hadde håpet at vi skulle få oppleve utsikten også mot vest, men det så ikke ut til at tåkeskyene ville komme til å bevege seg noe særlig med det første.

Vi hadde uansett fått nyte utsikten både mot nord, sør og øst, så vi kunne jo ikke akkurat klage.

Turen ned gik vi samme vei som vi kom opp. På vei ned oppdaget vi at området var fullt av molter, men dessverre var det bare et fåtall som var modne foreløpig,

Turen til Valøytind ble den første av mange Fantastiske Turgleder denne ferien. Vil du lese om flere av mine turer denne sommeren, følg meg gjerne på bloggen min ved å trykke på +bloglovin nederst i venstre hjørne her på bloggen eller følg meg på Instagram fantastiskturglede hvor jeg legger ut bilder fra turene mine.

Hengekøyeturen til Gudøya ga virkelig mersmak (se forrige innlegg her på bloggen), og allerede samme uke var jeg klar for ny tur. Det er utrolig gøy å oppdage nye steder og denne gangen var det Frønesjøen i Rakkestad som skulle utforskes. I et strålende sommervær satte vi kursen mot Rakkestad. Da vi kom til Rakkestad, tok vi av mot fv 124 mot Aremark. Videre fulgte vi skiltingen mot Dalen til vi kom til et skilt med en rød pil som pekte inn til venstre på Høytomtveien. Her må man betale en bomavgift (kan betales med mobil) før man følger veien innover i skogen. Vi tok til venstre i første kryss og kjørte gjennom et stort sandtak, før vi kom til husmannsplassen Frøne hvor det er en parkeringsplass.

Med hengekøyer, soveposer og god mat og drikke i sekken gledet jeg meg til nok en natt i friluft. Frihetsfølelsen kommer alltid med en gang man tar sekken på ryggen og setter kursen mot utvalgte turmål.  Jeg kaller det Fantastisk Turglede.

Vi fulgte stien mot Frønesjøen som gikk gjennom tunet til den idylliske, gamle husmannsplassen og videre langs jordet oppover mot skogen.

Det er mange muligheter for tur i området, man kan blant annet ta runden rundt hele Frønesjøen, ta turen opp til Røttjern/Råtetjern, et lite tjern på vestsiden av Frønesjøen eller rett og slett bare tusle et lite stykke langs Frønesjøen og finne seg en idyllisk, stille leirplass, slik vi gjorde denne ettermiddagen.

Akkurat i det Frønesjøen kom til syne ved et stiskille, ligger det en liten øy med lavvo og grillplass, samt gode fiskemuligheter og fin teltplass. En fin plass for familietur.

Vi valgte leirplass et stykke forbi denne lille øya, på østsiden av vannet, for å kunne nyte kveldssola så lenge som mulig. Selv om det ikke var lange turen opp fra parkeringen var vi temmelig svette og varme. Da gjorde det godt med et forfriskende bad før middag.

Og det smakte ekstra godt med mat etterpå, tilberedt på stormkjøkkenet. Meny-mulighetene er mange når man har med seg stormkjøkken på tur, men vi gjorde det enkelt med burgere og salat denne gangen.

Vi var veldig fornøyde med dagens turmål, en stille og rolig plass og ikke et menneske å se. VI nøt kvelden helt til solen gikk ned bak trærne.

Men da var idyllen brutt, for da solen forsvant, gjorde mygg og knott sitt inntog. Vi følte oss rett og slett angrepet av insekter og det hjalp ikke med verken myggmiddel eller å “pakke seg inn.” Tilslutt måtte vi rett og slett rømme opp i hengekøya, he, he. Men ingen sure miner likevel, det er jo faktisk utrolig behagelig å ligge i hengekøya.

Det er det som er ulempen med slike vann omgitt av skog, spesielt på denne årstiden. Men vi ble nok litt “tatt på senga” der, så neste gang vil jeg nok kanskje holde en knapp på telt på et slikt sted.

Det ble en god natts søvn, og vi våknet opp til nok en strålende solskinnsdag. Nesten ikke et vindpust og 25 grader kan man ikke klage på.

Planen var å gå til Røttjern/Råtetjern for en liten rast og et bad. Vi fulgte stien tilbake til den lille øya, ved starten av Frønesjøen. Her tok vi stien til høyre og fulgte denne mellom skog og lyng. Vi valgte å sette fra oss sekkene langs stien for å slippe å bære på den tunge bagasjen helt opp. Det skulle vise seg å være lurt, da denne dagen ville bli minst like varm.

Vi fulgte den blåmerkede og godt synlige stien nordover parallelt med Frønesjøen. Her skal det visstnok etterhvert være et smalt tråkk ut mot et fint utsiktspunkt over Frønesjøen, men vi valgte å gå videre og målrettet opp mot Røttjern/Råtetjern, for et bad.

Ved et stikryss fulgte vi skiltingen på vestsiden av Røttjern/Råtetjern og ikke lenge etterpå kom tjernet tilsyne.

Vi fant en fin liten plass, omgitt av vannliljer og stille vann. Både Frønesjøen og Røttjern/Råtetjern er fine fiskevann, (husk fiskekort) og vi så faktisk fisken sprette godt over vannflaten.

Det ble et lite lunsjmåltid med havrelapper og kaffe, og en deilig stund i solen før vi tuslet nedover mot Frønesjøen igjen, samme vei som vi kom. Det er altså mulig å gå videre forbi Røtttjern/Råtetjern og rundt Frønesjøen dersom man ønsker en litt lengre tur. Jeg vil anbefale UT appen som viser de merkede stiene om man ikke har kart over området.

Tilbake til Frøne husmannsplass og til veis ende på denne turen. Turen til Frønesjen er egnet stort sett hele året og er en idyllisk plass som er verdt et besøk.

Jeg trives best til lands enn til vanns, men denne turen i Vansjø en varm sommerdag i slutten av juni frister absolutt til gjentakelse. Målet for turen var Gudøya i Våler kommune, beliggende i tidligere Østfold fylke. På øya er det fine tur-, fiske- og bademuligheter, samt gode muligheter for å sette opp telt, henge opp hengekøye eller rett og slett overnatte i gapahuken ved leirplassen der. Her finnes også ildsted, ved og utedo.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Planen vår var å padle kano fra Oksenøya i Råde kommune. For å komme hit, kjør til Karlshus i Råde og ta av mot nord under E6 rett før Råde sentrum. Etter brua, ta av til høyre inn Bruksveien og følg deretter Halvorsrødveien et godt stykke utover på en grusvei. Det er parkering ved veien rett før brua sør for Oksenøya, og det er fint å sette ut båt eller kano på begge sider av brua.

Fra Oksenøya kan man velge to alternative ruter til Gudøya. Vi valgte å padle på østsiden av Oksenøya, nordover ut i Storefjorden, øst for Furuholmen og Brentholmen, mellom Botnerøya og Burumøya, forbi Mærraholmen og rundt nordsiden av Gudøya ned mot leirplassen på vestsiden av øya. Eventuelt kan man velge å padle på vestsiden av Oksenøya, øst for Brattholmen, vest for Kjøkkenholmene og forbi sydsiden av Gudøya og nordover opp mot leirplassen. Det kan være lurt å vurdere vindforholdene før man velger rute, da det kan bli ganske tungt å padle kano i mye vind ute i Storefjorden, noe den sistnevnte ruta kan medføre.

Padleturen tok ca halvannen time og vi var ganske sultne med en gang vi kom fram. Vi angret først litt på middagsvalget, da pizza på tur tar litt tid å lage, men når den først var ferdig, angret vi ikke et sekund.

Det er utrolig hva man kan lage av mat på tur, når man har stormkjøkken med stekepanne. Trikset når man skal lage pizza, er å kjøpe ferdig pizzadeig på rull samt de ingrediensene man ønsker. Vi hadde pizzasaus, ost, vanlig skinke, spekeskinke og cherrytomater. Bruk en kniv og skjær pizzadeigen og bakepapiret i runde stykker som passer til stekepannen til stormkjøkkenet. Legg et par lag buklete aluminiumsfolie i bunnen av stekepannen før du legger deigen oppå. Dette er for å unngå at pizzaen blir brent i bunnen og rå oppå, da man ikke akkurat kan regulere varmen på bålet. Legg på ingrediensene og lag et lokk av folie som du legger over pizzaen. Sørg for at bålet har fått skikkelige glør og finn en litt stor flat stein som du legger i bålet. Pizzaen vil da få indirekte varme når steinen blir varm. Det er sikkert også mulig å steke pizzaen på samme måte med selve stormkjøkkenet og gass. Dette har vi ikke prøvd enda, men jeg vil uansett anbefale alumineumsfolie under pizzaen for å unngå at bunnen blir svidd.

Mat smaker alltid best ute og vi kunne nyte et godt måltid med herlig utsikt og deilig varme fra sola. Det er mye sant i uttrykket “livet er best ute,” og jeg hadde ikke lyst til at denne kvelden skulle ta slutt.

Men tiden går fort når man koser seg ute, og plutselig var det tid for å henge opp hengekøyene. Det gjelder å finne en plass hvor det er tilstrekkelig avstand mellom trærne. Vår erfaring er at 4-5 meter er passe. Ha gjerne med et ekstra tau, dersom det er vanskelig å finne trær med passe avstand. Med en slik utsikt vi hadde på Gudøya, med utrolig fin solnedgang, insisterte jeg på at vi måtte ha soveplassen med utsikt ned mot vannet. Hvor idyllisk er ikke det å sovne til små bølgeskvulp og se sola som går ned i horisonten, det er Fantastisk Turglede det. Men vi kunne jo ikke legge oss riktig enda, de siste solstrålene måtte nytes ved svaberget.

Det var stille og fredelig på Gudøya denne kvelden, faktisk virket det som om vi hadde hele øya for oss selv. Det kunne vi jo ikke vite helt sikkert, men leirplassen ved Gudøyhuken hadde vi helt til vår rådighet. Gudøyhuken ligger godt skjermet mellom bjørke- og furuskog i le for vinden. Men denne kvelden var det nesten ikke et vindpust og vi var godt fornøyd med valget av soveplass.

Vi sov virkelig godt i hengekøyene og våknet ganske sent neste morgen. Og hva passer vel ikke da bedre enn grillpølser til frokost, he, he. Det har jeg vel aldri spist til frokost før, men all mat smaker godt ute, uansett når på døgnet.

Vi ble litt forfjamset over at vi våknet til overskyet vær, men det skulle ikke drøye så lenge før sola slo i gjennom og nok en ny og deilig sommerdag var i gang. Da var det godt med et lite, forfriskende morgenbad.

Siste matprosjekt, før vi padlet hjemover, var lapper. Dette er ganske enkelt å lage på tur om man har stormkjøkken. Kjøp en ferdig pose med lapper og bland det kun med vann, og vipps har man ferdig lappe-røre som man kan steke i stekepannen. Med litt syltetøy, er dette en utrolig god dessert på tur, og ofte veldig populær blant barna.

Hmmm… Ikke så sunt, men veldig godt!

Så var det tid for å pakke sakene og padle hjemover. Egentlig bør man sette av tid til minst to overnattinger når man planlegger slike turer. Tiden hadde gått så altfor fort, og vi fikk dessverre ikke mulighet til å utforske øya. Gudøya har nemlig fine turstier og et utsiktstårn hvor man får flott utsikt over Storefjorden.

Jeg anbefaler et besøk på denne idylliske øya, og dersom du ønsker inspirasjon til andre turer, se innleggende mine her på bloggen, og følg meg gjerne på Instagram @fantastiskturglede. Det er også mulig å følge bloggen min ved å trykke på +BLOGLOVIN nederst i venstre hjørne og logge inn enten via Facebook eller sign in.

Ønsker dere alle en opplevelsesrik og deilig sommer!

Aller først vil jeg begynne med å si at jeg synes det er utrolig gøy å kunne få være med å inspirere til tur. Tusen takk til alle dere som titter innom bloggen min og dere som også legger igjen kommentarer og spørsmål. Jeg er ingen ekspert, men jeg begynner å få en del turerfaring som jeg gjerne deler med dere. Spør meg derfor gjerne om tips og ideer. Fantastisk Turglede er min lidenskap, og ingen ting er vel bedre, om jeg kan få dele denne gleden.

Som sagt, jeg er ingen ekspert, og det ønsker jeg at bloggen min skal synliggjøre. Jeg ønsker å ha en blogg som inspirerer til tur for alle, uansett hvilke forutsetninger man har. Jeg har vært så heldig å få muligheten til å reise mye rundt i Norges land, og jeg har vært på mange forskjellige turer med ulik vanskelighetsgrad og ulik lengde. Derfor håper jeg at mine turforslag kan inspirere til tur både for ung og gammel, samt nybegynner og turerfaren,

Fortvil ikke over at 2020 skulle bli et annerledes år og at muligheten for utenlandsreiser blir begrenset. Se på det som en mulighet til å utforske alt hva Norge har å by på. Tiden er kommet til å utforske alle kriker og kroker i eget land.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg sier vel aldri nei til en tur, selv ikke når det er meldt mye regn og vind. Vi var uansett klare for en liten lørdagsutflukt. Denne dagen var turmålet Ravnsjø rundt. Jeg har vært i området tidligere, men ikke gått denne flotte turen rundt Ravnsjø.

Ravnsjø ligger i Svinndal kommune. Om man kommer fra Moss kjører man rv 115 til Svinndal kirke og deretter tar man av mot Fjellveien til høyre forbi Origosenteret. Etter et lite stykke, forbi noen bolighus, er det en parkeringsplass ved en bom. Her er det plass til ca 8 biler. Dersom man kommer fra Råde, følger man fv 282 til Svinndal kirke og deretter inn på Fjellveien.

Fra parkeringen ved den røde bua, som har navnet Klengstua, følger man skogsveien ca 1,5 km før man tar av mot høyre, hvor det er skiltet Ravnsjø rundt. Det er selvfølgelig også mulig å gå turen motsatt vei, da følger man i så fall skogsveien videre forbi Ravnsjøhytta og følger skiltingen videre rundt Ravnsjø.

Vi tok altså av fra skogsveien til høyre før Ravnsjøhytta, akkurat der Ravnsjø begynner. Da vi kom et lite stykke inn på stien, så vi at vi kunne ha gått inn på stien, fra skogsveien lengre opp ved parkeringen. Vi fant også ut, underveis på turen, at det var mange stier og muligheter til å gå denne turen med ulike utgangspunkt, men skiltingen er god, så man finner fram, uansett fra hvilket utgangspunkt man starter. Mange starter nok også turen fra Sæbyvannet. For nærmere beskrivelser se ut.no.

Stien er godt synlig hele veien og terrenget er, overraskende nok ganske kupert. Jeg vil likevel si at turen passer for de fleste, men et par steder, er det såpass bratt, at det er hengt ut tau man kan holde seg i. Turen er tilsammen drøye 5,5 km lang og man bør beregne ca 2 timer på rundturen.

Første delen av turen gikk vi langs Ravnsjøvannet. Stien snor seg mellom skog og busker. Innimellom åpner terrenget seg noe, og det er små hyggelig rasteplasser hvor man har fin utsikt over vannet.

Etter et stykke går stien litt oppover i terrenget og man kommer til et stort hogstfelt. Stien er blåmerket hele veien og selv om stien ikke er like tydelig gjennom hogstfeltet, er man ikke i tvil om man er på rett vei.

Etter hogstfeltet, hadde vi nå kommet nogenlunde på andre siden av Ravnsjøvannet fra der vi startet. Her er det et fint utsiktspunkt på en liten høyde, fra en liten avstikker fra stien. Det er flott utsikt over Ravnsjøholmen, en liten halvøy, hvor det er satt opp to fine gapahuker og en lavvo. På Ravnsjøholmen er det også en liten DNT hytte, kalt “Slottet,” som også kan benyttes til overnatting.

Vi fant ut at vi ville vente med matpausen til vi hadde kommet oss rundt på den andre siden av Ravnsjø. Selv om det var meldt mye regn, hadde vi foreløpig ikke kjent en eneste dråpe, og med litt flaks ville vi kanskje rekke rundt for å kunne søke ly inne i en av gapahukene, hvis regnet skulle slå til.

Vi tuslet videre ned mot Lungedalen og fulgte skiltingen “Ravnsjø rundt.”

Lungedalen er en vakker og idyllisk skog. Her er det plutselig en bred skogsti, og det slo meg at denne turen har veldig varierende og spennende terreng, med alt fra smal sti langs Ravnsjø, til bratte partier som krever litt lett klatring, og fra åpne områder til tett skog.

Vi begynte etterhvert å bli klare for en liten matbit, og det passet fint at vi nå nærmet oss Ravnsjøholmen. Et lite stykke før Ravnsjøhytta, er det skiltet ned mot Ravnsjøholmen. Her er det et lite bratt parti ned en tretrapp, før man går over en liten bru over mot Ravnsjøholmen.

Vi hadde akkurat satt oss innunder gapahuken, da regnet kom, og vi fikk akkurat til å tenne et lite bål, før regnskuren ble for kraftig. Vi hadde ikke tatt med oss pølser til grilling, men det er uansett herlig å tenne bål på tur. Man kan bli sittende å se på flammene i timesvis og bare drømme seg bort. Ingen av oss hadde egentlig lyst til å avslutte turen.

Omsider tuslet vi videre forbi Ravnsjøhytta på vei tilbake til parkeringen. Ravnsjøhytta ligger koselig til på en liten høyde, med utsikt over Ravnsjø. Her er det også gode muligheter for overnatting. Det var stille og fredelig her på denne regnværsdagen, men jeg vil tro den blir flittig brukt utover våren og sommeren.