Lomseggen 1289 moh

Siste stoppested etter nesten fire, fantastiske uker på tur, ble Lom i Gudbrandsdalen. Et sjarmerende lite sted i Innlandet fylke, med vakre fjell på alle kanter. Det er faktisk slik at syv av Norges ti høyeste fjell ligger i Lom, deriblant også Galdhøpiggen.

Til vår store glede, hadde vi også fått med oss jentene våre på denne siste delen av ferien, og vi hadde plukket ut Lomseggen som turmål. Egentlig var det Åndalsnes og Romsdalseggen som var mitt neste Fantastisk Turglede ønske, men fordi det var meldt dårlig vær der og fordi dette tydeligvis hadde vært et ekstremt populært turmål denne sommeren med mye folk, valgte vi Lomseggen i stedet. Det skulle vise seg å være et veldig godt alternativ. Turen til Lomseggen er nemlig en spennende tur med noen utfordringer underveis.

Turen starter fra sentrum av Lom og er godt skiltet derfra. Vi krysset broa over elva Bøvre og holdt mot venstre opp forbi Norsk Fjellsenter og deretter Storstabburet.

Man kan velge to alternative ruter opp til Lomseggen. Enten går man mot nord om Kvilarsteinen eller man holder mot sørvest forbi Smith-hytta. Vi ble litt i tvil hvilken vei vi skulle velge, og vi vurderte hva som ville være best; å gå det bratteste partiet opp eller ned. Vi valgte tilslutt ruta om Smith-hytta og etter endt tur, fant vi ut at det nok er hipp som happ hvilken vei man velger. Fordelen med ruta vi valgte, var at vi fikk den fantastiske utsikten ned mot Lom rett imot oss store deler av turen på vei ned. Det var riktignok noe brattere ned på denne siden av fjellet, men bratt er det uansett og dermed ikke store forskjellen.

Etter å ha passert herskaplige Sygard Andvord tok vi av stien mot høyre, skiltet til Lomseggen og Bordvassvegen. Etter et lite stykke deler stien seg og ruta til Lomseggen har gul merking.

Foreløpig var terrenget flatt og lettgått, men dette er en ganske krevende tur, da man skal bevege seg ca 900 høydemeter opp i høyden. Turen er ca 9,5 km lang og vi brukte ca 5 timer totalt inkludert en liten matpause på toppen.

Det som er fint med denne turen er at man ikke trenger å gå opp og ned samme vei, men at man får en fin rundtur, nettopp fordi man kan velge to alternative ruter til toppen med samme utgangspunkt. Første del av turen går på en gammel skogsvei gjennom en fin bjørkeskog.

Og etter en liten halvtime, begynte stigningen å gjøre seg gjeldende. Enkelte partier var såpass bratte at vi nesten måtte klatre. Ideelt sett bør man ha hver sin sekk på en slik tur, slik at man ikke bærer for tungt. Det er viktig å ha med nok drikke, men samtidig unngå å bære unødvendig vekt. Da kjennes motbakkene ekstra tunge, spesielt på en slik varm sommerdag som denne dagen. Vi hadde pakket den ene sekken litt for tung, men heldigvis kunne vi bytte på å bære. Det var absolutt merkbar forskjell å gå med og uten sekk, og uten sekk føltes det nesten som om man kunne fly oppover.

Etterhvert hadde vi kommet oss såpass opp i høyden og terrenget flatet noe ut langs fjellsiden. Vi hadde nå flott utsikt innover dalen og bakover ned mot Lom. Elva Bøvre var et tydelig blikkfang langt der nede blant frodige og grønne jorder.

På 1000 moh passerer man et bekkedrag hvor man kan fylle på drikkeflaskene med deilig friskt fjellvann. Vi hadde nå gått drøye 600 høydemeter og hadde dermed ca 300 høydemeter igjen til topp-punktet av Lomseggen. Vi passerte straks tregrensa og terrenget bar nå mer preg av høyfjellsnatur.

På denne turen beveger man seg inn i Breheimen nasjonalpark, og om jeg ikke tar helt feil hadde vi nå kommet inn i dette området.

Smith-hytta ligger på 1150 moh. Den er murt opp av sherpaer fra Nepal og herfra kan man faktisk få utsikt til selveste Galdhøpiggen og Jotunheimen nasjonalpark. Det tenkte ikke vi på der og da, så vi glemte helt å se etter Norges høyeste fjell. Vi hadde nå bare 1,3 km igjen til toppen av Lomseggen og vi var klare for siste etappe.

Stien gjorde nå en krapp sving mot høyre og vi beveget oss dermed tilbake i retning Lom.

Etter drøye 2 timer nådde vi toppen av Lomseggen og fikk en fantastisk utsikt ned mot Lom og alle fjellene omkring. Her får man utsikt til nasjonalparkene Jotunheimen, Reinheimen og Rondane. Det er ingen umiddelbart bratte stup rett ned, og jeg vil anbefale at man går et ganske langt stykke videre forbi topp-punktet for å få bedre utsikt over Lom.

I turbeskrivelsen vi hadde lest om Lomseggen, hadde vi sett bilde av Kvilarsteinen. Da vi kom til toppen, ble vi gående å lete litt etter denne, og vi ble litt skuffet da vi trodde at vi hadde gått forbi den. Men Kvilarsteinen ligger på nordsiden av fjellet og den kom dermed som en hyggelig overraskelse på vei ned.

Vi ble ganske fascinert av utsikten på toppen og vi måtte ta en del bilder her. Langvatnet nede i Lom minnet meg om Gjendevannet i Jotunheimen, med sin irrgrønne farge.

Det var litt vemodig å tenke på at dette ville bli den siste fjellturen denne ferien, men jeg slo tanken fra meg og tenkte heller at vi måtte nyte turen her og nå.

Vi følte nesten at vi var midt i et maleri <3

Vi fant oss en lun plass hvor vi tok oss en liten matbit. Selv om det var en varm sommerdag med utrolige 25 grader, blir man fort kald når man har vært varm og svett, og deretter setter seg ned.

Det ble derfor en kort pause på toppen før vi vandret videre nedover på andre siden av fjellet enn der vi altså kom opp. Dersom man ønsker en lengre tur, kan man benytte muligheten til å ta turen opp til Eggjapiken herfra. Denne fjelltoppen ligger 1524 moh og utgjør bare 250 høydemeter ekstra. Vi var fornøyde med rundturen om Lomseggen og valgte derfor å gå videre nedover.

Plutselig møtte vi på en fin “blomstereng” med geitrams og diverse fjellblomster, som ga fine fotomotiv.

Vi hadde altså trodd at vi hadde gått glipp av Kvilarsteinen, men til vår store glede dukket den plutselig opp på vei ned. Steinen ligger høyt og luftig ca 700 moh med utsikt ned mot Lom. Og selvfølgelig måtte vi ta det obligatoriske bildet på steinen alle tre.

Kvilarsteinen minnet litt om Trolltunga i miniformat.

Og å slappe av litt på Kvilarsteinen var heller ikke dumt.

Etter mangfoldige bilder her, tuslet vi videre nedover den bratte fjellsiden. På turen fram til nå, hadde vi ikke møtt på så mange folk, men tydeligvis var det mange som hadde benyttet denne dagen til å klatre Via Ferrata. Det skjønte vi da det plutselig var mange som kom gående med seler og hjelm. Via Ferrata-ruten i Lom går fra Nissegården, 2 km vest for Lom sentrum og opp til Eggjapiken 1524 moh. Dette er en klatrerute på 1200 høydemeter og en strekning på 2000 meter.

Det var vakkert også innover Ottadalen og ned mot innsjøen Skim som ligger lang og smal innover dalsøkket. Turen videre ned fra Kvilarsteinen er temmelig bratt ned mot tregrensa. Man følger stien ned gjennom skogen og skiltingen videre ned mot Lom.

Så var denne flotte turen over, men jeg kunne ikke fått en bedre avslutning på 4 fantastiske uker på farta i eget land. At mine jenter deler min Fantastiske Turglede med meg på en slik herlig tur, er en stor glede i seg selv.

9 kommentarer
      1. Hei Guri! Om du får mulighet til å ta turen til Lom, vil jeg virkelig anbefale turen opp til Lomseggen. Ønsker deg et flott tur-år:-) Hilsen Linda

    1. Hei igjen!
      VI hadde en varm og fantastisk dag i fjellet der – og campet i bobil på en campingplass ved elva i Lom 🙂
      Snart nye eventyr i vente – mange fjell og topper å glede seg over 😀

      GOD PÅSKE!

      1. Hei!
        Beklager, denne har jeg helt glemt å svare på. Vi overnattet også på campingen ved elva der og hadde to varme og herlige dager i Lom. Håper du får en fin tur-sesong for turer i fjellet! Jeg skal straks i gang med å planlegge nye turer! Mvh Linda

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg