Offersøykammen beskrives, i “Turguide Lofoten,” som en av Vestvågøys kanskje mest brukte tur, til trening og nytelse for både store og små. Den har en høyde på 436 moh, og betegnes som enkel, med ca 1 time opp. Jeg vil nok gradere den som enkel/middels, da det er temmelig bratt oppstigning hele veien til toppen.
Turen starter ved veiskuldra på E10, rett nedenfor Offersøykammens sørøstside. Om man kommer fra Leknes, følg E10 over Offersøybrua og ta av mot Skreda. Etter ca 600 meter kommer man til en parkering langs veien, men denne har bare plass til 1-2 biler, så vi kjørte ned til rorbuene på nedsiden av E10 og parkerte der. Herfra går det en liten sti opp til hovedveien. Selve stien opp til toppen starter mellom noen busker og trær, og kan være litt vanskelig å finne, da den ikke er merket. Når man først har funnet riktig sti, skrår den noe mot høyre, mot nord, før selve oppstigningen begynner. Herfra er det et tydelig tråkk hele veien opp.
Et lite stykke opp i terrenget, får man flott utsikt mot Offersøystraumen. Tåka kom raskt inn fra havet i øst, og vi begynte å tenke på om vi ville se noe som helst på toppen. Etter å ha opplevd fantastisk utsikt fra både Reinebringen og Ryten, var vi litt gira på å få nyte den imponerende utsikten vi hadde lest at Offersøykammen hadde til omkringliggende fjell.
Men etterhvert som vi kom oppover i høyden, skjønte vi at sjansen for utsikt var relativt liten. Det som til gjengjeld var ganske fascinerende, var at vi begynte å bevege oss over tåkelaget.
Etter allerede ca 1 time, nådde vi toppen, og det må jeg si, det var virkelig et magisk utsyn. Det føltes som om vi hadde kommet til eventyrland. At vi hadde engstet oss for ikke å få utsikt på toppen, var som blåst bort nå, for maken til utsikt har vi vel aldri sett. En utsikt som ikke kan sammenlignes med noen annen utsikt jeg har opplevd på alle mine toppturer.
Vi hadde møtt noen folk på vei opp, men nå hadde vi toppen helt for oss selv. Og med et relativt lite platå, på det øverste topp-punktet, var det nesten like greit, for her stuper toppen drøye 400 meter rett ned i havet. Det var nesten litt lett å glemme, når tåka lå tykk som et teppe litt nedenfor kanten.
Det var virkelig lett å drømme seg bort her, og vi var egentlig bare begeistret for at vi fikk oppleve toppen akkurat på denne måten. Det var absolutt et Fantastisk Turglede-øyeblikk!
Vi tok oss derfor god tid, til å ta masse bilder og bare nyte stillheten.
På en klarværsdag uten tåke, kan man se Hauklandsstranda herfra, som ligger hvit og fin noen kilometer nord for Offersøykammen. Vi hadde ikke helt bestemt turmål for dagen etter, men det skulle vise seg at det nettopp ble Hauklandsstranda som skulle bli vårt utgangspunkt for tur til Mannen, som er neste tur jeg vil skrive om her på bloggen.
Det var på tide å løsrive seg fra utsikten og begynne på nedoverturen. Turen ned går samme vei som vi kom opp.
Tilsammen på denne turen, brukte vi ca to timer, men da hadde vi riktignok brukt lang tid på toppen. Dette er en fin ettermiddagstur, som jeg vil tro er et fantastisk sted for å nyte midnattssola i klarvær.
Tilbake ved parkeringen måtte vi konkludere med, at vi var veldig glade for at vi hadde valgt akkurat denne turen, akkurat denne dagen.
