Så var vi tilbake i nord etter veldig fine dager hjemme i sør. Det var litt frustrerende å dra fra sol og varme hjemme, til 13 grader og regn i nord, men vi håpet på at det skulle snu og at vi skulle få litt sommerfølelse i Lofoten også!
Fra Bardufoss gikk turen videre i retning Lofoten med et stopp i Lødingen for å rekke å få med oss VM kampen Norge – Elfenbenkysten på storskjerm på Havnebørsen der. Det ble skikkelig god stemning og jubel da kampen endte med seier til Norge!
Så var det blitt 1.juli og vi skulle overta leiligheten i Gravdal i Lofoten. Vi var veldig spente på hvordan det ville bli å bo mer permanent et sted, kontra å farte rundt slik vi hadde gjort de siste 9 ukene. Vi var veldig fornøyde med å ha valgt Gravdal-Leknes området, da Gravdal ligger omtrent midt i Lofoten. Derfra er det ca like langt til Reine og Moskenes som det er til Svolvær, og dermed et fint utgangspunkt for å kunne oppleve hele Lofoten fra sør til nord.
Vi fikk en veldig fin mottakelse da vi kom og alt lovet godt for fine uker her. Vi ruslet en tur på kvelden og tenkte «for et fantastisk nærmiljø» vi skulle tilbringe de neste ukene. Vi tittet opp på fjellene rundt oss, og her kan man virkelig bare velge og vrake mellom ulike fjellturer. Det er som å ha «godtebutikken» rett utenfor stuedøra. Vi fikk raskt øye på den mest spisse fjelltoppen i området, nemlig Skottinden og vi tenkte; den skal vi gå i morgen.
Vi våknet til knallvær og var klare for turen til Skottinden. Vi tok fram syklene og syklet drøye 7 km til Sund på vestsiden av Ballstad hvor turen starter. Her er det vanskelig med parkering, så vi var glade for at vi hadde tatt syklene.
Toppen ligger 671 moh og turen opp er så godt som en eneste stor motbakke. Stien går først gjennom innmark og over et gjerde, før stien snirkler seg bratt opp i terrenget med underlag bestående stort sett av gress og jord.
Etter ca 350 høydemeter flater stien litt ut og du får et bredt platå hvor Skotttinden reiser seg rett foran deg og du har flott utsikt mot Flakstadøya, og faktisk også mot Værøy og Røst i det fjerne.
Stien videre er lett å følge skrått mot sør, men etter bare noen få minutters gange, krever motbakken igjen ekstra energi opp mot toppen. Like under toppen blir det mer steinete og den aller siste klyvingen til varden er luftig og går nær stupene på østsiden. Et lite parti rett før toppen valgte vi å følge vegetasjonen under en stor steinblokk, fremfor å klatre over. Dette føltes tryggere og dessuten lettere å passere!
Ved den store blokka rett under topp-punktet er det et tydelig hull i fjellet, som strekker seg mangfoldige meter gjennom fjellet. Ved hullet er det montert en minneplate etter en ulykke i 1995 hvor en dame omkom etter et fall ned i hullet. Her bør man være ekstra oppmerksom, for det er lett å bli opptatt av minnesmerket og glemme at hullet faktisk er rett ved siden av deg!
Skottinden er kjent for sin markante og spisse silhuett og sammenlignes ofte med Matterhorn i Sveits. På avstand ser den altfor spiss ut til å kunne bestiges, og selve topp-punktet er lite med bare plass til 2-3 personer. Men det var ingen problem, da det bare var oss der oppe denne dagen. Vi hadde møtt på 3 personer på vei ned, helt i starten av turen, men nå hadde vi toppen helt for oss selv.
Fra Skottinden har man fantastisk utsikt mot Ballstad, Nappstraumen, Buksnesfjorden og store deler av Lofoten. På en godværsdag som denne gjaldt det å virkelig nyte, da været i Lofoten kan endres raskt, noe vi har fått erfare senere på dette Lofoten-oppholdet. Vi satt lenge på toppen og nøt utsikten og tenkte på hvor heldige vi er som får oppleve dette.
Men så var det på tide å løsrive seg og begynne på nedover-turen, og vi gikk turen ned samme vei som vi kom opp. Det er mulig å gå toppen også fra Ballstad, men dette er en lengre tur.
Da vi omsider hadde kommet oss ned fra fjellet, tok vi en spisepause i sola, før vi syklet tilbake.
Det hadde virkelig vært en fin start på Lofoten-oppholdet og nå gledet vi oss veldig til flere fine turer i vårt nye nærmiljø, som skulle utforskes de neste dagene og ukene, på jakt etter nye Fantastiske Turgleder.
Etter flotte dager på Senja, gikk turen videre mot Sørreisa og Tennevoll. Vi var gira på å klatre en ny Via Ferrata rute og da passet det bra at Rungu Via Ferrata var rett i nærheten.
Rungu Via Ferrata finner man ved Midnattssoltrappa i Lavangen, på fjellsiden under Spanstinden, hvor man får flott utsikt over Lavangsfjorden.
Ruta er beskrevet som moderat til krevende og består også av en Nepal bru og eksponerte partier. Dette syntes vi hørtes spennende ut og siden turen krever guide booket vi dette på nett. Heldigvis var det ingen problem å bestille på kort varsel og jammen fikk vi også en veldig trivelig guide.
Nå gledet vi oss til en skikkelig utfordring igjen og vi var litt spente på om denne ruta skulle oppleves som like morsom som Ravnfloget Via Ferrata på Vega. Og turen, den innfridde absolutt! Det var en skikkelig fin, spennende og utfordrende klatrerute opp fjellet, akkurat slik vi ønsket oss.
Når man har klatret helt opp er det bare en bitte liten rusletur bort til Midnattssoltrappen. Dersom man ikke ønsker å klatre Via Ferrata, vil jeg absolutt anbefale en tur opp trappen isteden. Det er riktignok 2117 trappetrinn og en temmelig bratt trapp, men det er rekkverk hele veien og utsikten på toppen er utrolig flott, og dermed verdt alle kalorier man bruker på å komme seg opp.
På øverste platå er det sittebenker hvor man kan beundre utsikten mot Lavangsfjorden og fjellene i Lavangen og Salangen, eller bare ta seg en pust i bakken og mobilisere til å gå ned igjen, for man blir litt gelé i bena på vei ned.
Turen vår gikk videre til Polar Park i Salangsdalen i Bardu kommune, hvor vi fikk sett både bjørn, jerv, ulv og gaupe, og et reinsdyr som plutselig kom trippende rett bak oss. Dersom man er interessert i dyr, vil jeg anbefale en tur hit. Hvis man timer det riktig, får man også sett dyrene i forbindelse med mating.
Så var vi egentlig på vei videre nordover, men plutselig ble det et spontant besøk hos familie i Gratangen. Noe av det vi setter skikkelig pris på med denne turen er også å få hilst på familien i nord. Og maken til gjestfrihet de har nordpå, der har vi søringer virkelig noe å lære.
I Gratangen ble det luksus servering, hyggelig prat og litt tull og tøys, og ikke minst en liten sightseeingtur i området med blant annet besøk på Gratanglaks, hvor vi lærte litt om lakseoppdrett, og fikk oss en tur ut til en av merdene.
Så var det på tide å sette kursen mot Bardufoss, hvor vi skulle få sette bobilen hos foreldrene til en veldig god venninne. For å få treffe familien i sør, hadde vi bestilt flybilletter hjem. Det ble fine dager hjemme og i Oslo, med barna og andre nære og kjære, før vi igjen var klare for neste del av denne turen, nemlig innflytting i leilighet i Lofoten og forhåpentligvis nye Fantastiske Turgleder der! Vi var veldig spente på hvordan det ville oppleves å bo mer permanent der, kontra å “være på veien” som vi hadde vært de siste 9 ukene.
Da vi kom til Senja var planen å kjøre nordvestover langs kysten mot Skaland, Ersfjord og Mefjord, for å utforske godbitene der, men siden det var meldt litt mer ustabilt vær, valgte vi å endre litt på planene.
Dermed ble det en tur til Finnsnes for en treningsøkt på Sporty før vi beveget oss videre nordover i retning Tromsø. Dette er noe av det beste med dette halvåret fri, det å ha friheten til gjøre akkurat det man vil når man vil, og å kunne ta ting på sparket. Og det var akkurat det vi skulle nå, vi skulle nemlig sette kursen mot Tromsø og overraske foreldrene mine som var i Tromsø akkurat denne uka.
Da vi kom frem, tittet solen frem igjen og det ble en veldig fin og hyggelig gåtur til Tromsø sentrum for å se på livet der.
Og rakett kiosken måtte også inspiseres. Tenk at en bitte liten kiosk som selger de populære Mydland pølsene trekker turister fra alle verdenshjørner på grunn av Tik Tok og Instagram. Og til og med har par også valgt å gifte seg foran kiosken. Det er ganske utrolig.
Etter en natt i Tromsø gikk turen videre til Sommarøy, som er et av stedene jeg hadde merket av på kartet og som jeg hadde gledet meg veldig til å se. Sommarøy er kjent for sine kritthvite strender og krystallklare vann, som gir en nesten karibisk følelse på fine sommerdager. Det er broforbindelse ut til Sommarøy og videre ut til Hillesøy. Vi gikk turen opp til Hillesøytoppen og her fikk vi flott overblikk over de to flotte øyene.
Da sola tittet frem kom også den turkise fargen i havet frem og man fikk litt inntrykk av den omtalte karibiske følelsen.
Det ble også en liten rusletur i området og vi ble sjarmert av de søte små rorbuene som opprinnelig er enkle hus der fiskerne bodde, men som nå leies ut til besøkende. Sommarøy er et av de travleste fiskeværene i Troms og på vinterstid reiser mange fiskere hit for det berømte skreifisket. Det var ganske folksomt her nå også og vi kan godt forstå at Sommarøy er en turistmagnet, selv om vi kanskje ikke synes at Sommarøy innfridde våre forventninger. Men det kan rett og slett handle om at vi nå har sett så utrolig mange andre plasser i Norge som presenterer seg finere enn Sommarøy, etter vår mening.
Etter en natt på Sommarøy, gledet vi oss til veldig til en fjelltur igjen og valget falt på Barden ved Fjordgård på Senja, og DET ble virkelig litt av en tur, faktisk en av favorittene mine så langt dette halvåret. Godværet var tilbake og det lovet godt for enda en Fantastisk Turglede-tur.
Turen starter ved parkeringen rett før Ørnfjordtunellen på Mefjordeidet mot Fjordgård. Etter ca 200 høydemeter, får man utrolig fin utsikt mot Ørnfjorden og fjellrekken ut mot Husøy og Stedjelandet. Enkelte steder er stien noe luftig og bratt, men rett før toppen flater terrenget ut, hvor det er god mulighet til å ta med telt for overnatting.
På toppen av Barden 659 moh har man panaromautsikt over Mefjorden, Ørnfjorden og mot Senjas høyeste fjell, Breitinden, men også mot den ikoniske og populære fjelltoppen Segla. Utsikten til Segla herfra er nok ikke like spektakulær som fra toppen av fjellet Hesten. Mange velger derfor å gå turen til Hesten, fordi det beste utsiktspunktet for å fotografere Segla er nettopp fra Hesten.
Vi hadde lest i turbeskrivelsen på UT.no at det var mulig å gå rundtur fra Barden over eggen til Segla og tilbake. Når vi først var i området og været var strålende, fant vi ut at vi ikke kunne la denne muligheten gå fra oss.
Stien ned fra Barden er bratt og luftig og på avstand ser det ikke ut som om det er mulig å gå der, men det er bare et relativt kort stykke før man er nede ved eggen og man kan gå en stund i flatere terreng før oppstigningen til Segla.
Langs eggen har man hele veien fantastisk utsikt over Mefjorden og vi fikk følelsen av å vandre i et levende maleri. Det var virkelig helt magisk og vi måtte nesten klype oss i armen.
Fra avstand så det også nesten umulig ut å gå opp på toppen av Segla. Det siste stykket opp mot toppen er nemlig veldig bratt og fjellet stuper ned i havet. Man følger ryggen av Segla opp en steinur, med mye løs sand og grus, så det gjelder å gå forsiktig, men det er ikke utsatte partier her, bare mest bratt.
På toppen av Segla får man virkelig sug i magen når man titter utfor kanten 600 meter rett ned i Mefjorden.
Det ble en pause på toppen for å nyte utsikten og det var vanskelig å løsrive seg fra dette eventyrlandskapet. Planen vår var egentlig å gå ned i dalen og deretter tilbake over Barden til parkeringen der vi kom fra, men vi ble fristet til å gå turen ned til Fjordgård og prøve å få skyss tilbake. Men så fant vi ut at vi like gjerne kunne gå veien, og selv om dette var en litt kjedeligere variant, så fikk vi spart en del høydemetere i beina.
Turen på Senja avsluttet vi med et stopp i Skaland. Skaland er utgangspunktet for turen til Husfjellet som også har fantastisk utsikt, blant annet til Ersfjorden, Steinfjorden og Bergsfjorden, men ikke minst også til Okshornan også kalt Djevelens tanngard. Selv om været fortsatt var bra, var det en del tåke som lå dekket over fjellene i området, og jeg konkluderte derfor med at jeg fikk spare denne turen, da jeg mest sannsynlig ikke ville komme til å få sett noe på toppen.
Etter en god kjøreetappe fra Langsanden, endte vi til slutt i Ulvsvåg.
Med knallvær og ikke en sky på himmelen, tok vi en rolig og avslappende ettermiddag her og nøt midnattssola til det fulle, vel vitende om at neste dag ville det bli en ny topptur.
Vi har vært i området flere ganger tidligere og tilbrakt flere ferier på vakre Hamarøy. Vår tidligere nabo som har vokst opp der, har anbefalt toppturen til Hatten, og endelig skulle vi få til å gå turen.
Fjellet Hatten ligger tett ved kommunegrensen mellom Hamarøy og Tysfjord, og er lett å kjenne igjen, fordi den ser ut som en hatt. Med sine 850 moh og med god avstand fra andre fjell, har man en helt utrolig flott utsikt på toppen.
Turen starter ved det høyeste punktet på E6 ved Tortenåsen. Herfra ser toppen ufremkommelig ut, men stien er fin å gå på, selv om den er bratt. Det første stykket går du på en gammel kjerrevei i et skogsterreng, før du ganske snart begynner på motbakkene. Turen beskrives som en krevende fottur, da det er 725 høydemeter som skal bestiges. Stien snirkler seg bratt oppover og det tar litt tid før man kommer over tregrensa og kan begynne å nyte utsikten. Når man kommer et godt stykke opp i høyden er det først og fremst utsikt mot fjellene i øst man får.
Selv om vi visste at denne turen skulle være veldig fin, hadde vi ingen anelse om hva som skulle møte oss. På første platå fikk vi virkelig den «wow» følelsen, da vi plutselig fikk utsikt til Lofotveggen.
Da var det et lite stykke igjen opp til toppen. Opp den siste lille kneika er det faktisk satt opp en stige for å kunne komme seg opp på selve topp-punktet..
Fra toppen av Hatten er det en helt fantastisk 360 graders utsikt over hele Nord-Salten. Vi kunne også se over til Stetinden i øst, som vi var så heldige å få oppleve i fjor, og hele Vestfjorden og Lofotveggen mot vest. Det var vanskelig å løsrive seg fra en slik utsikt.
Etter turen til Hatten kjørte vi videre til Sortland og så til Skårvågen i Vesterålen. Her har vi familie, så vi hadde planlagt å bli noen dager her.
Vi gikk tur til vakre Søbergstranda, og jeg fikk meg en topptur til Skårvågsfjellet og Tverrfjellet, mens min bedre halvdel tok seg en padletur.
Det ble også sightseeingtur til store deler av Vesterålsen, blant annet Nykvåg, Hovden, Bø og Ringstad.
Vesterålen er virkelig også et eldorado for vakker kyst-natur, vakre fjell og fantastiske toppturer. Mange vil aller helst til Lofoten for å oppleve nettopp dette, men Vesterålen bør absolutt ikke undervurderes.
Oppholdet i Skårvågen avsluttet vi med en liten utfordrende tur til Gullsvågfjellet. Her er det ikke så mange som går og dermed var det heller ingen tydelig sti. Men vi kom oss opp til slutt og fikk nyte utsikten mot Søbergstranda og rett ut i storhavet.
Veldig fine dager i Skårvågen var over og vi satte kursen videre til Andøya hvor vi også har familie.
Været var fortsatt meldt strålende og jeg gledet meg til flere fine toppturer her. Vi gikk turen til Ramnan, og jeg fikk også med meg toppene Andhue og Røyken.
Disse tre toppene ligger i en klynge og er lett tilgjengelige fra parkeringen ved Bjørndalen. Til Ramnan kan man gå på grusveien helt opp, men den er skikkelig bratt, så det anbefales å gå, ikke sykle. Til Andhue og Røyken går du mesteparten av turen på sti.
På Andhue er det flott utsikt over Andenes, mens på Røyken er utsikten mot Bleik og Bleiksøya helt magisk. Spesielt på en godværsdag som jeg fikk. Da jeg satt på toppen av dette fjellet og nøt utsikten kjente jeg virkelig på en glede og en lykkefølelse for at jeg får oppleve nettopp dette, som jeg elsker.
Med sydenvær i vente ble det også noen rolige dager på Stave og Nordmela, på vestsiden av Andøya, med avslapning på stranden, padling, løpetur og bading. Og det var forfriskende, med bare 12 grader i vannet.
Og jammen fikk vi også nærkontakt med elgen på en liten rusletur, da den plutselig hoppet frem fra skogen 4-5 meter foran oss. Heldigvis var det en rolig kar, som bare var mest nysgjerrig.
Vi var veldig takknemlige for Fantastiske Turgleder også på Andøya, men nå var planen å sette kursen videre fra Andenes med ferja over til Gryllefjord på Senja på jakt etter nye godbiter.
