NB! Denne trappa er nå dessverre stengt for fri ferdsel.
På vei sørover fra Lofoten, valgte vi å kjøre deler av Kystriksveien som går fra Bodø til Steinkjer. Denne veien kalles ofte for verdens vakreste turistvei hvor man kan oppleve noe av det flotteste norskekysten har å by på. Man bør beregne god tid på denne distansen for å få tid til alle severdighetene. Vi hadde kjørt hele denne turistveien tidligere, derfor valgte vi bare å kjøre deler av den denne gangen, fra Bodø til Mæla, for å få med oss Fykantrappa i Glomfjord.
Fykantrappa er Europas best bevarte utendørs tretrapp. Dette er en 100 år gammel trapp fra Rallartiden, som slynger seg opp fjellsiden inne i Glomfjord. Om du ønsker å gå denne trappen, så er det virkelig en fantastisk tur fra dalbunnen og opp på høyfjellet. Turen passer for de fleste med normal fysikk, men med sine 1132 trinn, krever det litt likevel. Trappen er veldig bratt, så man bør være ekstra varsom dersom man går med barn, og sørge for at de holder seg fast i rekkverket/kjettingen.
Fykantrappa ligger mellom Fykantunellen og Svartistunellen på RV 17 i Glomfjord i Meløy kommune. Det er bare mellom 50-100 meter mellom disse tunellene, så man bør være veldig oppmerksom på at man skal ta av mellom tunellene, på nordsiden av Fykanvannet. Det var ikke så godt merket akkurat her, men det står en turist-tavle ved en åpen plass langs veien. Herfra kjører man innover en smal vei til du kommer til en tunellåpning. Veien er smal, men det er flere møtelommer underveis. Det er to parkeringsplasser hvor det er mulig å parkere, den ene får du på venstre side et stykke innover, men dersom du kjører litt videre til du kommer til en gammel tunellåpning, er det også en romslig parkeringsplass.
Første delen av turen går over en hengebru og deretter på en sti i skogsterreng, før man kommer til stedet der trappetrinnene begynner. Allerede fra parkeringen kan man så vidt skimte hvordan trappen slynger seg opp fjellsiden og man får fort et inntrykk av hvor bratt det faktisk er. Det er satt opp skilt med “danger” og “all ferdsel på eget ansvar,” noe som kan virke litt skremmende, men som nok også er nødvendig, da trappen jo faktisk er 100 år gammel.
Fra parkeringen og helt opp til toppen av Glomfjellet er det ca 1,7 km og hele 300 høydemeter. Med sitt bratte terreng, drøyer det ikke så lenge før man begynner å få flott utsikt over Fykanvatnet og fjellene omkring.
Fykantrappa ble altå bygget i 1919 av Rallarane. Noen kaller derfor også trappen for Rallartrappa. Rallarene var anleggsarbeidere som jobbet med å lage blant annet jernbanelinjer, veier eller gruver. Fykantrappa ble bygget i forbindelse med et vannkraftprosjekt for å lede vannet ned til Glomfjord Kraftverk, og det er ganske utrolig at trappen er så godt bevart 100 år etter.
Vi brukte ca 45 minutter til toppen av fjellet, men vi brukte nok litt ekstra tid fordi vi hadde med oss vår lille hund. Vi fant fort ut at det ikke var helt gunstig å gå denne turen med hund. Trinnene er korte og veldig bratte, så vi ble faktisk nødt til å bære han hele veien opp og ned.
Til og med det norske flagget ønsket oss velkommen på toppen av trappen.
Etter hva jeg har lest, så ble visstnok Fykantrappa tatt av et steinras i 2015, hvor trappen ble stengt i en periode før de fikk utbedret trappetrinnene der det hadde rast. Så trappen er altså ikke 100 år i sin helhet.
På toppen av Fykantrappen, kan man velge å fortsette ca 200 meter innover fjellet, hvor det åpner seg opp en veldig koselig plass. Noen dager i uka, er det kafèdrift i Rallarbrakka her, men denne dagen var det lukket og låst. Ikke møtte vi på så mange andre folk heller, så vi fikk hele stedet for oss selv. Egentlig fikk vi mest lyst til å bare bli her og overnatte, men det hadde vi ikke med oss utstyr til dessverre.
Ved Rallarbrakka kan man få se verktøy og ting som er blitt tatt vare på fra den tiden som Rallarane jobbet her oppe, og vi prøvde å se for oss hvor tøff arbeidsdag de måtte ha hatt.
Belønningen måtte vel være den flotte utsikten mot fjellene rundt. Terrenget her var så frodig og fint, så selv om det måtte ha vært en tøff arbeidsdag, foregikk det absolutt i fine og rolige omgivelser.
Det var satt ut krakker og bord på plattingen foran brakka, og til og med en sjarmerende liten utedo finnes på stedet.
Dersom du besøker Rallarbrakka på en dag kafèen er åpen, serverer vertskapet nystekte vafler, kake og kaffe. De forteller visstnok gjerne også historier fra Rallartiden, og man kan blant annet også få kjenne på sekken på 50 kg som arbeiderne måtte bære oppover trappen og som kanskje ikke er like gode å ha på ryggen som sekker man får kjøpt i dag.
Fra Rallarbrakka er det mulighet til å gå en rundtur, ved å fortsette innover Glomfjellet, enten fordi man har lyst på en lengre tur eller dersom man synes trappen var bratt og skummel. For å gå denne rundturen følger man rødmerket sti ned igjen mot startpunktet. Dersom man går videre innover Glomfjellet møter man etterhvert på Glomfjorløva, en karakteristisk sten som ser ut som en sjøløve. Jeg var ikke klar over denne muligheten, samtidig var vi litt ivrige på å gå trappen ned også.
Man må trå mer forsiktig på vei ned enn opp. Trinnene er små, og det er lett å tråkke feil. Vi møtte på noen folk på vei ned, og det var da relativt trangt å passere hverandre. Vi ble i tillegg ganske fascinert av en mor med fire små barn som hadde tatt turen opp hit alene.
Men det virket som de var fra omårdet, og de hadde sikkert gått denne turen flere ganger tidligere. Men likevel, dersom man faller her, kan det være ganske skummelt, så det gjelder å holde seg på bena.
Trygt tilbake på parkeringen var vi veldig fornøyd med dagens turmål. Litt vemodig også, med vissheten om at denne turen ville bli den siste Fantastiske Turgleden på denne Norgesferien for i år. Nå hadde vi flere lange kjøreetapper foran oss, fra Glomfjord i nord til Rygge i sør. Men takknemlig og glad var vi så absolutt, for alle de flotte opplevelsene i vårt vakre land denne sommeren.
