Etter flotte dager på Moskenesøy, beveget vi oss videre nordover mot Vestvågøy, klare for nye oppdagelser. Vi kunne jo ikke ligge på latsiden i dette flotte turparadiset. I følge lokale folk vi snakket med, er Vestvågøy ofte “plaget” av mye tåke. Det var en del tåke som kom sigende også denne dagen, men det stoppet ikke oss, vi hadde nemlig valgt oss ut Offersøykammen som turmål.
Offersøykammen beskrives, i “Turguide Lofoten,” som en av Vestvågøys kanskje mest brukte tur, til trening og nytelse for både store og små. Den har en høyde på 436 moh, og betegnes som enkel, med ca 1 time opp. Jeg vil nok gradere den som enkel/middels, da det er temmelig bratt oppstigning hele veien til toppen.
Turen starter ved veiskuldra på E10, rett nedenfor Offersøykammens sørøstside. Om man kommer fra Leknes, følg E10 over Offersøybrua og ta av mot Skreda. Etter ca 600 meter kommer man til en parkering langs veien, men denne har bare plass til 1-2 biler, så vi kjørte ned til rorbuene på nedsiden av E10 og parkerte der. Herfra går det en liten sti opp til hovedveien. Selve stien opp til toppen starter mellom noen busker og trær, og kan være litt vanskelig å finne, da den ikke er merket. Når man først har funnet riktig sti, skrår den noe mot høyre, mot nord, før selve oppstigningen begynner. Herfra er det et tydelig tråkk hele veien opp.
Et lite stykke opp i terrenget, får man flott utsikt mot Offersøystraumen. Tåka kom raskt inn fra havet i øst, og vi begynte å tenke på om vi ville se noe som helst på toppen. Etter å ha opplevd fantastisk utsikt fra både Reinebringen og Ryten, var vi litt gira på å få nyte den imponerende utsikten vi hadde lest at Offersøykammen hadde til omkringliggende fjell.
Men etterhvert som vi kom oppover i høyden, skjønte vi at sjansen for utsikt var relativt liten. Det som til gjengjeld var ganske fascinerende, var at vi begynte å bevege oss over tåkelaget.
Etter allerede ca 1 time, nådde vi toppen, og det må jeg si, det var virkelig et magisk utsyn. Det føltes som om vi hadde kommet til eventyrland. At vi hadde engstet oss for ikke å få utsikt på toppen, var som blåst bort nå, for maken til utsikt har vi vel aldri sett. En utsikt som ikke kan sammenlignes med noen annen utsikt jeg har opplevd på alle mine toppturer.
Vi hadde møtt noen folk på vei opp, men nå hadde vi toppen helt for oss selv. Og med et relativt lite platå, på det øverste topp-punktet, var det nesten like greit, for her stuper toppen drøye 400 meter rett ned i havet. Det var nesten litt lett å glemme, når tåka lå tykk som et teppe litt nedenfor kanten.
Det var virkelig lett å drømme seg bort her, og vi var egentlig bare begeistret for at vi fikk oppleve toppen akkurat på denne måten. Det var absolutt et Fantastisk Turglede-øyeblikk!
Vi tok oss derfor god tid, til å ta masse bilder og bare nyte stillheten.
På en klarværsdag uten tåke, kan man se Hauklandsstranda herfra, som ligger hvit og fin noen kilometer nord for Offersøykammen. Vi hadde ikke helt bestemt turmål for dagen etter, men det skulle vise seg at det nettopp ble Hauklandsstranda som skulle bli vårt utgangspunkt for tur til Mannen, som er neste tur jeg vil skrive om her på bloggen.
Det var på tide å løsrive seg fra utsikten og begynne på nedoverturen. Turen ned går samme vei som vi kom opp.
Tilsammen på denne turen, brukte vi ca to timer, men da hadde vi riktignok brukt lang tid på toppen. Dette er en fin ettermiddagstur, som jeg vil tro er et fantastisk sted for å nyte midnattssola i klarvær.
Tilbake ved parkeringen måtte vi konkludere med, at vi var veldig glade for at vi hadde valgt akkurat denne turen, akkurat denne dagen.
Allerede dagen etter turen til Reinebringen, var vi klare for en ny tur. I Lofoten er det Fantastisk Turglede i hver krik og krok, og vi ville gå flest mulig turer, når vi først hadde muligheten. Det var helt utrolig å våkne opp til nok en solskinnsdag, og vi var spente på hva denne dagen ville bringe av inntrykk og opplevelser.
Siden vi fortsatt var på Moskenesøy og avstandene mellom turmulighetene er korte, valgte vi å ta turen til Kvalvika og Ryten, som ligger nordvest på Moskenesøy, på grensa mot Flakstadøy. Dette er også en av turene som er beskrevet i boka “Turguide Lofoten”, en bok vi hadde utrolig mye glede av denne ferien.
Turen til Kvalvika og Ryten, kan man starte fra Torsfjord, Bergland, Medvold eller Marka. Vi valgte å starte turen fra Torsfjord. For å komme hit kjørte vi E10 nordover fra Moskenes, mot Yttersand og tok av over brua mot Fredvang litt sør for Ramberg. Vi fulgte veien langs Torsfjorden til vi kom til parkeringen langs veien. Den var allerede full denne dagen, men vi fikk heldigvis parkert i en liten lomme litt lengre bort. Ellers er det mulig å parkere ved Fredvang, men da er det litt lengre å gå langs veien til startpunktet av turen.
Turen over mot Kvalvika stranda er skiltet på andre siden av veien ved parkeringen, og stien følger det slake terrenget på sørøstsiden av Torsfjordtinden, se kartet over.
Kvalvika kan by på kritthvit strand, stupbratte fjell, som virkelig gir deg sug i magen og en fantastisk utsikt mot langstrakt hav. Ingenting av dette ser du når du begynner på stien og beveger deg gjennom passet ved Skoren ca 170 moh. Derfor blir opplevelsen desto bedre når man kommer over på vestsiden, og man får synet av krystallklart hav og en endeløs horisont, omkranset av bratte fjellsider.
Turen over til Kvalvika er relativt kort (ca 30 minutter), og kan dermed fint gås med barn. Stien går etterhvert over til en steinrøys ved nedstigningen mot selve stranda, så det kreves litt ekstra konsentrasjon her for ikke å trå feil. Med blikkstille vann og ikke en sky på himmelen, presenterte stedet seg som reneste paradis denne dagen. Stranda er også et yndet turistmål på kveldstid, da midnattsola er spesielt flott her.
Mens gutta koste seg på stranda, hadde vi jentene Ryten som turmål. Ryten rager 543 meter over havet og gir panoramautsikt over Kvalvika. Stien går nedenfra stranda, på venstre side av bekken, på sørøstsiden av fjellet. Den første oppstigningen fra stranda er temmelig bratt, men når man har kommet seg et stykke opp, flater terrenget noe ut.
På alle mine turer benytter jeg staver. Disse er gode å ha både oppover og nedover, for å avlaste både rygg og knær. Jeg anbefaler teleskop-staver, slik at man kan slå de sammen og feste de på sekken, for eksempel på spesielt bratte partier hvor det kan være litt kronglete med staver. Også denne dagen priste jeg meg lykkelig over stavene, til tross for at turen ikke er så lang. Det ville bli en uke med mange topp-turer, og belastningen på kroppen blir bedre fordelt med stavene, synes jeg.
Et lite stykke opp i høyden, begynte den flotte utsikten ned mot stranda å gjøre seg gjeldende, og alle menneskene der nede ble som til små maur. Det var ikke vanskelig å forstå at denne stranda er et populært turistmål som man ikke vil gå glipp av, det var nemlig mange om hadde tatt turen hit denne herlige sommerdagen i vakre Lofoten. Stranda ligger der så innbydende, og man får virkelig lyst til å ta seg et forfriskende bad, men for oss søringer er det lett å glemme hvor kaldt vannet faktisk er her oppe i nord.
Der terrenget opp mot toppen flater ut, er det et langt parti laget en “tre-sti.” Jeg vil tro at dette myrområdet er temmelig bløtt i perioder med mye nedbør, så derfor er det nok veldig kjekt med denne “trestien.” Vi hadde nå kommet til Forsvatnet, og herfra har man flott utsikt mot fjellene i nord, på Flakstadøy. Etterhvert skrår stien av mot vest, og vi hadde da ca 300 høydemeter igjen til toppen.
Siste partiet opp mot selve toppen av Ryten, går slakt oppover ryggen av fjellet, hvor man hele tiden har fabelaktig utsikt ned mot stranda. Det blir igjen et noe brattere parti, før man til slutt skrår opp mot nord til selve topp-punktet av Ryten.
På toppen er det en spesiell stein som er et yndet fotomotiv. Det er veldig populært å redigere litt på bildet her, for å få det til å se ut som det er mye lenger ned enn det faktisk er. Men jeg kan forsikre om at det er mye tryggere enn det ser ut til, og at jeg aldri tar unødvendige sjanser når jeg beveger meg i fjellet. Jeg har ikke høydeskrekk, men respekt for høyder, pleier jeg å si.
Fra Ryten har man altså en fantastisk utsikt mot stranden og mot åpent hav, og man blir rett og slett trollbundet. Vi kunne nesten ikke tro at vi i tillegg skulle være så heldige med været, det var nesten som om dette bare var en drøm. Man blir jo utrolig glad av slikt!
Men etterhvert måtte vi løsrive oss fra utsikten, og begynne på nedoverturen.
Turen ned gikk vi samme vei som vi kom opp. Det er mulig å gå flere rundturer i området, og vi var litt fristet til å gjøre nettopp det. Men det er dårlig dekning på stranden, så vi hadde ikke mulighet til å få gitt beskjed til gutta der nede.
Bildet over viser “tre-stien” jeg nevnte tidligere. Det var en liten utfordring å nyte utsikten framover og samtidig sørge for ikke å snuble, da avstanden mellom listene på tvers var litt for lange til ett skritt og litt for korte til to.
Etter ca to timer var vi nede på stranden igjen, og klare for siste tur tilbake til parkeringen, samme vei som vi kom. Og vi var ikke sene med å begynne å planlegge neste tur, for nå hadde vi virkelig fått blod på tann i dette tur-paradiset som Lofoten virkelig er.
Jeg har lenge drømt om å oppleve Lofoten. Med ganske høye forventninger ankom vi Moskenesøy med ferja fra Bodø en strålende solskinnsdag i midten av juli. Utsikten man får på ferja mot Lofotveggen, er virkelig fantastisk, og jeg gledet meg skikkelig til å oppleve disse flotte fjellene. Og at forventningene ble innfridd, disse dagene i Lofoten, er det ingen tvil om. Lofoten er virkelig et eldorado for topptur-elskere som meg, og med boka “Turguide Lofoten” fikk vi god oversikt over de ulike turene, vanskelighetsgrad, veibeskrivelse osv. Planleggingen av hvilke turer vi ville gå, planla vi underveis.
Med midnattssola i nord, går folk på tur når som helst på døgnet, og vi var klare for tur allerede samme kveld. Vårt første møte med Lofoten ble turen til Reinebringen. Reinebringen ligger altså på Moskenesøy som er øya lengst vest i Lofoten. Jeg hadde plukket ut turen via turboka, men hadde ikke fått med meg at dette fjellet hadde vært delvis stengt i tre år på grunn av alvorlige ulykker. Det var utrolig flaks for oss at det ble åpnet igjen bare noen dager før vi kom, for utsikten man får på turen til Reinebringen kan nesten ikke beskrives med ord.
Turen til Reinebringen er middels krevende. Det er bratt stigning hele veien opp, med sine 448 høydemeter fra hav til topp-punkt, men siden stien nå er lagt i trapper, vil jeg si at den er overkommelig for de fleste, men kanskje ikke om man har høydeskrekk. Tiden opp avhenger nok av hvilken fysisk form man er i, men jeg vil anslå at de fleste bruker ca 45 min til 1 time opp.
At Reinebringen er et av Norges mest ettertraktede utsiktspunkt, skjønte vi fort da vi skulle parkere. Det er flere muligheter for parkering i området, men hovedparkeringen finner man ved Reinehalsen, der veien tar av fra E10 inn til Reine sentrum. Dersom det ikke er plass her, kan man kjøre ned til Reine sentrum, slik vi gjorde, og parkere der. Det er uansett ikke langt å gå tilbake. Ellers er det parkeringslommer langs E10, som man også kan benytte.
Dersom man parkerer ved Reinehalsen, må man gå et lite stykke langs E10 i retning Moskenes, til hovedveien går inn i en tunnel. Herfra går man gamleveien på yttersiden av tunellen til man kommer til Ramsvika. Tidligere begynte stien opp blant gress og rognebærbusker, mens etter at stien ble steinlagt, er startpunktet flyttet et lite stykke lengre bort. Det er godt merket, med hvite piler i asfalten, og det er dermed ikke vanskelig å finne fram.
Stien er nå altså åpnet igjen, i en tryggere og mer tilgjengelig form, etter at sherpaer ble leid inn for å bygge en trapp i fjellet. Trappa er riktignok ikke helt ferdig (sommeren 2019), det er ca 100 meter igjen øverst mot toppen, men kommunen håper å kunne ferdigstille trappen i 2020. Oppover i trappa har sherpaene laget sittebenker hvor man kan “ta en pust i bakken” eller rett og slett bare nyte utsikten.
Flere steder kunne man se hvor stien mest sannsynlig gikk tidligere, og vi kunne godt forstå at det hadde vært flere ulykker her tidligere. Og selv om stien nå er lagt i trapper, er det likevel viktig å trå forsiktig. Det er en bratt fjellside og et feiltrinn her kan være ganske skummelt.
Det var en helt magisk kveld, denne kvelden vi gikk til Reinebringen. Vi hadde gledet oss så mye til å komme til Lofoten, og vi hadde håpet på at vi skulle være heldige med været, men at det skulle være så godt og varmt, og i tillegg vindstille, var bare noe vi kunne drømt om. Selve turen til Reinebringen, går opp på skyggesiden på kveldstid, og det er noe av dette jeg synes var så fascinerende med turen. Da vi kom opp på første utsiktspunkt, opplevde vi nemlig å få en virkelig “wow-følelse”. Egentlig hadde jeg ikke sett så mange bilder fra Reinebringen på forhånd, og vi visste dermed ikke så mye om hvilken utsikt som ville møte oss. Dette gjorde opplevelsen enda mer spesiell.
For utsikten vi fikk på første platå er virkelig magisk, en utsikt som nesten tar pusten fra en, og som jeg tror har festet seg på minnet for alltid. Sollyset fra vest, ga et utrolig fint lys ned mot Reine, og vi klarte nesten ikke å løsrive oss for å gå videre.
Med blikkstille vann, ikke en sky på himmelen og med utsikt mot hav, fjord og fjell, kjente jeg virkelig på den magiske lykkefølelsen ved å få oppleve denne turen, og man får nesten lyst til å juble av synet som møter deg, slik det står beskrevet i turboka om Lofoten.
Vi hadde i underkant av 50 høydemeter igjen til toppen, men vi klarte altså nesten ikke å løsrive oss fra utsikten. Og dette måtte selvfølgelig også foreviges med x antall bilder, noe dette blogginnlegget også bærer preg av. For det er jammen ikke lett å velge ut bilder av et slikt fotomotiv.
Siste stykket opp, til selveste topp-punktet av Reinebringen på 448 moh er gjort unna på drøye 10 minutter. Underlaget her kan være noe glatt og sleipt, siden dette foreløpig er et parti uten trapper, men det er helt overkommelig så lenge man går forsiktig. Fra toppen får man god utsikt til hvordan E10 slynger seg gjennom holmer og skjær videre mot, Flakstadøy, Vestvågøy, Gimsøy og Austvågøy som er øyene som utgjør Lofoten. Det er kun på Moskenesøy man kan få utsikt mot hele Lofotveggen, og med knallblå himmel var det ikke noe annet enn et vakkert syn.
Et syn som er vanskelig å beskrive med ord.
Det er omlag 800-1000 personer hver dag, som går opp Reinebringen i høysesongen, og mange turister reiser til Lofoten for å oppleve nettopp den spektakulære utsikten herfra. Det var ikke så aller verst mange på toppen denne kvelden, noe som egentlig passet oss ganske bra. Noe av sjarmen med å gå på tur er jo nettopp å kunne kjenne på stillheten og bare nyte øyeblikket, men når man oppsøker en slik topp som denne, kan man jo ikke akkurat forvente å få stedet for seg selv.
Mot øst kunne vi så vidt skimte fjellene i Steigen i det fjerne.
Og mot vest var solen på vei ned bak fjellene.
Dersom man har lyst på en lengre tur, er det mulig å fortsette turen videre vestover, over eggen mot neste topp-punkt. Stien her er tydelig, men smal. Vi valgte å stoppe turen her, da vi var veldig fornøyde med dagens turmål. Et Fantastisk Turglede-øyeblikk som vil bli på min topp 10 favoritt-tur-liste for alltid.
Fornøyde og glade trippet vi lett nedover trappen og tilbake mot Reine sentrum. Vi lurte på om noen av de andre turene vi ville komme til å gå i Lofoten disse dagene, ville kunne måle seg med denne turen. Det var nesten vanskelig å tro, men det skulle vise seg å bli flere slike magiske turglede-øyeblikk i Lofoten denne ferien.
Skåla er et fjell i Loen i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Etter Via Ferrata turen dagen i forveien, var vi litt usikre på om vi skulle begi oss ut på denne motbakketuren. For om du skal nå toppen på Skåla 1848 moh, må du nemlig gå den lengste motbakken i landet. Turen til Skåla starter ved Tjugen, ca 2 km fra Loenfjord, altså på havnivå med nesten to kilometer mer eller mindre rett opp. Skåla er dermed den eneste fjelltoppen i landet som har «foten i fjorden.»
Men fristelsen og motivasjonen var stor til å oppleve denne turen som vi hadde hørt og lest så mye om, så vi bestemte oss for at vi måtte benytte muligheten når vi først var i området.
Vi ble anbefalt å leie truger, da det visstnok ville være ganske mye snø opp mot toppen. I begynnelsen av juni, er sjansen stor for at snøen er ganske råtten og at det er lett å trå gjennom, så vi valgte å høre på de lokale. Truger og staver kan man leie på Loen Active nede i bygda.
Turen starter på en traktorvei og går over til en sti litt oppe i skogen. Det er mulig å velge traktorveien et stykke lenger, men vi valgte å ta av på stien mot høyre litt oppe i lia. Traktorveien og stien møtes litt lengre opp, så det er samme hvilken vei man velger. Stien opp til toppen er tydelig, men veldig bratt hele veien, derfor graderes denne turen som relativt krevende. Årlig arrangeres det motbakkeløp her, og ikke kunne vi skjønne at raskeste mann hadde brukt under en time opp. Vi derimot, brukte i underkant av 4 timer, riktignok med noen små pauser underveis.
Etter en drøy time, passerte vi fossen Fossdøla. Det lå fortsatt en stor snøskavl over fossen, men med varmen disse dagene, ville det ikke ta lang tid før det ikke lenger ville være så trygt å gå over. Sommerstid går man over på en bru her, når snøen har smeltet.
Etter ca to timer, kom vi til der snøen begynte for alvor. Herfra og opp gikk vi bare i snø. Det var likevel godt merket og ikke noe problem å finne riktig retning. Vi skjønte fort at vi hadde bært på trugene forgjeves, da snøen fortsatt var ganske hard, men stavene var til gjengjeld veldig gode å ha her.
Vi hadde nå kommet oss opp til Skålavatnet, ca 1150 moh.
Ut fra hva jeg har lest på beskrivelser av denne turen, er det laget og utbedret ca 1000 trappetrinn av sherpaer overfor Skålavatnet, men disse var nå altså dekket av snø. Jeg vil tro det er mye steinur i dette området, og at det da er kjekt med trapper, når man skal begynne på de siste bratte 700 høydemeterne opp mot toppen.
Skålavatnet ligger mellom Storeskåla og Vesleskåla. Vannet pleier å være islagt til langt ut på våren, men er en idyllisk plass på sommerstid. Nå lå snøen fortsatt tykk over vannet, men var omkranset av fascinerende blått brevann. Fra Skålavatnet har man ikke utsikt ned til Loen, da Vesleskåla stenger for utsikten.
Vi skjønte fort at det var nå den vanvittige stigningen virkelig skulle gi melkesyre i lårene. Noen steder var det mulig å gå i steinur, men vi fant ut at det nesten var like greit å gå i snøen. Og så var det litt deilig å tenke på at turen ned ville gå mye lettere når det var snø.
En liten drikkepause og tid for å nyte utsikten måtte til før vi endelig nådde toppen. Mørke skyer hadde nå begynt å komme faretruende nærme, og det var godt å vite at vi kunne søke ly i den flotte DNT hytta på toppen.
Men aller først måtte vi nyte den fantastiske utsikten. Her har man virkelig en spektakulær utsikt i alle retninger, både til fjord, fjell og isbreer. Pga den store snøskavelen på toppen, turte vi ikke å gå for langt ut på kanten.
Skålatårnet og den nye Skålabu er begge selvbetjente turisthytter, hvor det er gode muligheter for overnatting. Det er tilsammen ca 40 sengeplasser i de to hyttene. Så lenge det er snø ved hytten, kan dette smeltes/kokes til drikkevann. På sommerstid er det ikke tilgang til vann, så da er man nødt til å bære med seg. Siste mulighet for rennende vann er ved Skålavatnet på 1150 moh. Overnatting anbefales absolutt, ikke minst pga muligheten til å oppleve fantastiske solnedganger eller soloppganger, men også fordi dette var et utrolig flott sted. Selv om været ikke var det beste denne dagen, skulle vi gjerne ha tilbrakt natten her.
Hyttene er utstyrt som vanlig selvbetjeningshytte, med det meste av det man trenger av mat og utstyr for en overnatting. Husk DNT nøkkel, som man får kjøpt i nettbutikken til dnt.no, dersom du er DNT medlem.
Vi benyttet muligheten til å nyte utsikten innenfra mens vi spiste litt mat. Det var supert å kunne kjøpe seg litt ekstra pålegg, kjeks og kaffe, som vi betalte via hyttebetalingsappen til DNT. Et supert og lettvint system.
En liten titt inn i Skålatårnet måtte vi også ta oss tid til, før vi skulle begynne på nedoverturen. Tordenværet lurte i det fjerne, og vi ville helst komme oss ned, før dette uværet satte inn.
Skålatårnet ble bygget i 1891 i regi av doktor Hans Henrik Gerhard Kloumann, som et sanatorium, altså som rekreasjon for kropp og sjel.
Og jeg kan godt skjønne hans tanke om rekreasjon, for det var virkelig lett å drømme seg bort med denne utsikten.
Fantastiske fjell så langt øye kunne se, det er Fantastisk Turglede det! Neste gang jeg skal hit, skal jeg prioritere å overnatte her.
Turen nedover var ganske morsom, vi mer eller mindre akte og skled nedover. Og det tok ikke lang tid før vi var nede ved der snøen sluttet.
Nede i dalen var det veldig varmt, og jeg var fortsatt litt spent på om snøskavelen fortsatt var trygg å gå på over fossen.
Men vi kom oss trygt over, og begynte nå å nærme oss slutten av turen. Og vi hadde ikke før satt oss i bilen før uværet herjet løs. Da hadde vi brukt ca 2,5 timer ned. Vi var veldig glad for at vi hadde prioritert å gå denne turen, selv om den kostet litt krefter.
Via Ferrata i Loen er noe jeg har drømt om lenge. Plutselig fikk vi mulighet til å ta oss en hel uke fri i begynnelsen av juni, og valget falt da på vakre Loen.
Loen ligger i Sogn og Fjordane, og er en koselig liten bygd innerst i Nordfjord i Stryn kommune. Siden vi bor i Østfold, var det langt å kjøre, men vi fant ut at vi ikke kom til å spare så mye tid på å ta fly, så vi bestemte oss for å «ta det som en tur» og kjøre en rundtur over Hemsedalsfjellet, videre mot Sogndal og til Loen. Vi ville kombinere tur og litt luksus, så vi skulle bo på Alexandra hotell.
Fra hotellet kan man se rett opp på Via Ferrata ruten. Den kan være litt vanskelig å oppdage, fordi man ikke tror at det er mulig å klatre opp den bratte fjellveggen.
Via Ferrata er et italiensk ord, som oversatt til norsk, betyr jernsti, eller som også omtales som klatresti med wire. Via Ferrata anbefales med guide, derfor hadde vi forhåndsbestilt dette gjennom Loen Active.
Sesongen for Via Ferrata i Loen er fra 1.mai til 1.nov. Ruta er beregnet til ca 5-6 timer inkludert pauser. Anbefalt aldersgrense for denne klatreturen er minimum 12 år. De fleste velger å ta returen ned via Loen Skylift. Dette er verdens bratteste pendelbane som tar deg ned fra fjellet Hoven på 1011 moh på 5 minutter, eller også opp, dersom du ikke ønsker å klatre. Om du vil lese mer om Via Ferrata Loen, se loenactive.no
Via Ferrata Loen går altså fra Loen med start på nivå med Nordfjord til fjellet Hoven 1011 moh, rett bak Alexandra hotell. Et hotell jeg vil anbefale på det varmeste. God mat, utrolig god service, flott beliggenhet og herlige fasiliteter.
Første del av turen går på en bratt skogsvei og en sti opptil 440 moh. Ruta opp har ulike vanskelighetsgrader, og gir utfordringer nok til de fleste.
Via Ferrata klatrer man med klatresele med to karabinkroker. Man sikrer seg selv gjennom hele ruten ved hjelp av disse karabinkrokene. Etter en liten opplæringsøkt med guiden, var vi klare til å sette i gang. Vi var en liten gruppe med litt forskjellig fjell-og klatreerfaring, så det endte med at vi var fire ivrige i teten, som det ikke var så lett for guiden å stoppe.
Ja, vi ble ganske ivrige, for dette var virkelig moro, en herlig kombinasjon av friluft, fjell, klatring, fantastisk utsikt og utrolig hyggelig bekjentskap med to sporty damer fra Bærum.
Et stykke opp i fjellveggen, delte ruten seg. Vi syntes da at klatringen opp hit hadde gått som en lek, og vi valgte dermed den røde ruten. Her fikk vi brynet oss på noen skikkelige utfordringer og vi kjente litt ekstra sug i magen på dette partiet, der vi hang mer eller mindre i løse luften.
Så hadde vi kommet til Gjølmunnebrua, som er den lengste Via Ferrata brua i Europa, med sine 120 meter. Den ligger 750 moh og går over det 160 meter dype juvet!
Over brua sikrer man i en tykk wire over hodet, og vi følte oss veldig trygge på vei over, selv om det rusket litt godt her oppe i høyden.
Utsikten herfra var også utrolig, både ned mot Lovatnet, på bildet over og mot Loenfjord på bildet under. Dessverre hadde vi ikke det beste været denne dagen, men det tror jeg ikke det var noen av oss som tenkte på.
Et lite stykke lenger opp, kom vi så til wirebrua, Gjølmunnestrengen, en 36 meter lang wire. Her var vi litt mer betenkte, men med litt adrenalin i kroppen og lysten til å pushe egne grenser, våget vi oss utpå alle fire. Og det føltes overraskende trygt dette også, men med litt sommerfugler i magen. Gleden og mestringsfølelsen var i hvert fall stor, da vi hadde kommet oss over alle fire.
Dersom man ikke ønsker å gå over denne wirebrua, er det fullt mulig å velge alternativ rute her.
Turen begynte nå å nærme seg slutten. Det siste stykket opp fra 910 moh til Hoven som ligger på 1011 moh, går på vanlig sti. På toppen av Hoven, ligger Hoven restaurant. Her kan man nyte et godt måltid med en spektakulær utsikt. Mange tar turen hit via Loen Skylift, «bare» for å spise, så vi følte oss litt ekstra sporty der vi kom med klatresele og hjelm! Noe godt å drikke på toppen og litt tid til å la dagens inntrykk synke inn, var helt perfekt. Og selvfølgelig måtte også vi nyte den flotte utsikten. Via Ferrata er helt klart en Fantastisk Turglede jeg oppleve mer av!
Så var det dessverre på tide å komme seg ned. Vi hadde lurt litt på om vi skulle gå ned, men ruta ned går på en 8 km lang grusvei og deretter 6 km tilbake til Loen langs hovedveien. Det var derfor et lett valg å ta Loen Skylift ned, som også er en liten opplevelse i seg selv. Og kanskje drar vi tilbake til Loen en gang for å oppleve alle de merkede turløypene som er tilgjengelig fra Hoven både på vinterstid og på sommerstid! Men før vi skulle forlate Loen dagen etter, bestemte vi oss for å ta turen opp til Skåla; Norges lengste motbakke. Denne turen kan du lese om her.
Den årlige jenteturen er alltid et høydepunkt, og i tradisjonens tro er det den koselige fjellstuen på Hindsæter som er vårt valg for overnatting. Og med Jotunheimen som turmål, er det bare å velge og vrake mellom tinder, høer, pigger og daler.
Livet er virkelig aller best ute. Turer i fjellet gir meg masse ny energi, glede og fysisk velvære. Jeg kan ikke annet enn å elske det. Denne helgen skulle derfor rett og slett bare nytes med gode venninner!
Jeg begynner å bli godt kjent i området, og utfordringen blir etterhvert å finne en tur som er akkurat «passe» lang, og som jeg ikke har gått tidligere. Nå er det jo ikke slik at jeg ikke kan gå samme turen flere ganger, men det er jo alltids gøy å oppdage nye steder.
Valget falt til slutt på Sikkilsdalshø inspirert av turboka «Turguide Jotunheimen»
Sikkilsdalshø ligger rett sør for Gjende, og fra toppen har man panoramautsikt til store deler av Jotunheimen. Turen starter ved Maurvangen camping, som ligger på andre siden av avkjøringen til Besseggen. Her er det gode parkeringsmuligheter. Turen er beregnet til drøye 5 timer tur/retur, og går i et lettgått terreng, med noe bratt stigning det siste partiet opp mot toppen.
Snøen hadde allerede vært på besøk helgen før, så vi var litt spente på vær-og førerforhold på denne turen. Men det skulle vise seg at vi hadde valgt riktig helg for topptur, litt kald vind på toppen, men ellers fantastisk turvær.
Turen begynner altså fra Maurvangen camping, hvor man går gjennom campingområdet og videre inn på en sti, som går skrått mot høyre og er merket «Sikkilsdalsseter».
Stien er T-merket, og det første partiet går gjennom en fin fjellbjørkeskog med en lett stigning oppover. Stien skrår hele tiden noe mot høyre, selv om man nesten føler at man går parallellt med rv 51 i retning Øvre Sjodalsvatnet. Vi trodde et øyeblikk at vi hadde gått feil, men med en sjekk på kartet, kunne vi heldigvis konstatere at det hadde vi ikke.
Selv om det nå var første helgen i september, hadde høstfargene bare så vidt begynt å komme til syne. Jeg synes alltid det er ekstra flott i fjellet på høsten, og skulle derfor ønske at det hadde vært enda mer høstfarger. Trolig har «tørken» i sommer også påvirket vegetasjonen i fjellet.
Etterhvert åpnet terrenget seg noe, og et par steder var det faktisk litt vanskelig å se hvor stien gikk videre. Et godt tips er å følge med på de røde T-ene hele tiden underveis, selv om man tenker at man følger riktig sti. Av og til kan det være avstikkere på stien, og dersom man ikke er oppmerksom, er det lett å gå feil.
Enkelte steder passerte vi små bekker og fuktige partier. Uansett vær og førerforhold vil jeg anbefale fjellstøvler på denne turen, da det enkelte steder kan være ganske vått, samtidig som det er godt med støvler som gir god støtte, når man skal gå i steinur det siste partiet opp mot toppen.
Den første timen av denne turen, gikk vi i et relativt flatt terreng. Den svake stigningen oppover var nesten ikke merkbar, og jeg begynte å forstå at siste delen mot toppen, måtte være en del brattere. Turen starter på Maurvangen på 1000 moh og toppen av Sikkilsdalshø er 1778 moh, altså en høydestigning på 778 meter som gjøres unna på ca 3 timer.
Etter en drøy time kom vi til Sikkilsdalsskaret. Her er det et stidele hvor man kan fortsette rett fram mot Sikkilsdalen eller man kan ta av mot venstre mot Sikkilsdalshø, slik vi gjorde. Dersom man ønsker, kan man ta denne turen som en rundtur, med for eksempel en overnatting på Sikkilsdalsseter. Hele rundturen er litt for lang som en dagstur, beregnet til 11-12 timer.
Ved stidelet begynte vi å få fin utsikt mot Besseggen og fjellene omkring, samt et lite glimt av Gjendevannet.
Jeg har ikke vært på tur i dette området tidligere, altså på denne siden av fv 51. Det var derfor litt gøy å stå på «den andre siden» og få utsikt til alle fjellene rundt Gjende som jeg har vært på tidligere.
Det var først etter at vi hadde tatt av mot Sikkilsdalshø, at vi møtte på enkelte bratte kneiker. Disse gikk litt i rykk og napp.
Vi gikk og snakket om at det hadde vært litt gøy om vi hadde møtt på kongefamilien, som har sin fritidseiendom; Prinsehytta i Sikkilsdalen. Etter hva jeg har lest, så benytter de ofte dette stedet i påsken og i jaktsesongen om høsten. Men akkurat hvor Prinsehytta ligger ift Sikkilsdalshø, er jeg usikker på.
Det frodige landskapet begynte nå å gå mer og mer over til stein. Stien var likevel tydelig og merkingen var fortsatt god.
Vi tok en liten pause, for å fylle på energilagrene, før vi begynte på det siste partiet opp til Sikkilsdalshø. Vinden hadde tatt seg en del opp i styrke, og vi kunne ikke sitte lenge, før vi begynte å fryse. Jeg så at flere av de som gikk forbi oss, allerede hadde tatt på seg både lue og votter.
Etter den siste stigningen, kom vi til en varde, som vi først trodde var toppen. Etter en liten sjekk på GPS’en på telefonen, kunne vi konstantere at det var det ikke. Vi hadde nemlig noen få høydemeter igjen til 1778 moh.
Vinden hadde nå begynt å røyne skikkelig på, dermed måtte vi også ta frem lue og votter fra sekken. Vi hadde ikke trodd det, da vi begynte på turen for noen timer siden, at det skulle være nødvendig. Men slik er det i fjellet, så det er alltid lurt å pakke det med.
Siste partiet, bort til høyeste punkt, går i lett, steinete terreng, slakt, slakt oppover. Strekningen er unnagjort på 10-15 minutter.
Vi nådde toppen etter temmelig nøyaktig 3 timer. Det var relativt friskt der oppe, så det ble bare et kort stopp for å ta en del bilder og nyte utsikten, før vi måtte få varmen i kroppen igjen og starte på nedoverturen.
Fra toppen av Sikkilsdalshø har man flott utsikt i alle retninger, blant annet innover i Jotunheimen mot vest, mot Rondane i øst, og mot nærområdet; flott utsikt ned i Sikkilsdalen.
Det var fascinerende å betrakte Gjendevannet og Bessvatnet, som ligger med en høydeforskjell på ca 500 høydemeter, og med Øvre Sjodalsvatnet i forgrunnen. Det var ikke like lett å se fargeforskjellen på Gjendevannet og Bessvatnet herfra, som når man står på Besseggen.
Sikkilsdalshø er en vidstrakt topp, hvor man må vandre et lite stykke for å få utsikt ned i dalen i alle retninger.
Fra varden på toppen, ser man blant annet ned mot Gjendevannet, Leirungsdalen, Knutshøe, Gjendehøe og Besseggen. Dette er turer jeg har beskrevet tidligere her på bloggen.
Som sagt, det ble et kort stopp på toppen, på grunn av den friske vinden. Det er jo alltid slik at man blir svett og varm på vei opp, og dermed fort kald om man blir stående for lenge stille på toppen. Et godt tips er å ha med en tørr ulltrøye i sekken, slik at man kan skifte før man går ned igjen. I tillegg er erfaringen min at man alltid trenger å ha på seg et lag ekstra på vei ned, enn man har på vei opp. Jeg pleier derfor alltid å kle meg etter lag-på-lag prinsippet, slik at det er lettere å regulere ift om man er varm eller kald.
Det var godt å komme seg ned i et mer lunt terreng igjen, og varme seg på en kopp kaffe. Det som er bra med denne turen, som altså ikke er så lang, er at man rett og slett kan ta seg tid til slike stopp og faktisk nyte den Fantastiske Turgleden det er å være på fjelltur.
Turen tilbake gikk vi altså samme vei som vi gikk opp, og tilsammen brukte vi 5,5 timer på denne flotte turen. Dette er et område som vekket min nysgjerrighet, og jeg har absolutt lyst til å ta rundturen om Sikkilsdalsseter senere en gang.
Vi hadde noen herlige dager ved Jæren på denne campingferien vår, før vi satte kursen mot Haugesund og turmålet Himakånå. Himakånå hadde jeg fått anbefalt av en kollega, og jeg ble straks nysgjerrig på denne turen. Jeg, som de fleste andre, har jo hørt om Trolltunga, men i motsetning til Trolltunga er Himakånå en lettere tilgjengelig tur. Himakånå kalles nemlig for mini-Trolltunga og gir noe av det samme inntrykket, akkurat som en tunge som strekker seg ut over kanten av fjellet.
Himakånå ligger i Tysvær kommune, ved Nedstrand. For å komme hit, følg E134 til Grinde og deretter fylkesvei 515 til Hindervåg.Turen starter ved Joker-butikken rett nedenfor kirka. Det er lov å parkere ved butikken, men husk å betale 100 kr med Vipps. Pengene går til søppelhåndtering og toalettene i bygget på baksiden av kirken.
Vi kom kjørende fra Haugesund og brukte en snau time derfra til parkeringen ved Hindervåg.
Vi hadde gledet oss veldig til denne turen, da jeg hadde blitt fortalt at det var en utrolig flott tur. Jeg hadde også lest, at fra Himakånå, som ruver 357 moh, har man fantastisk utsikt over Lysevatnet i nordvestlig retning, og Nedstrandsfjorden i sørlig retning. Kombinasjonen av blått vann mot frodige grønne daler, gir en imponerende og flott utsikt på dette turmålet.
Turen opp til toppen er beregnet til 1,5-2 timer tur/retur og er drøye 5 km lang. På ut.no er den gradert til vanskelighetsgrad middels, mest sannsynlig fordi det er 357 høydemeter som skal gjøres unna på ca en time. Det er altså et veldig bratt terreng, men ikke verre enn at man fint kan ta turen med barn, som er vant til å gå på tur.
Første delen av turen gikk vi over fylkesveien, mot kirken og fulgte gangveien/fortauet langs hovedveien i retning Nedstrand. På gjerdet ved kirken står det en stor plakat som beskriver turen, og turen er godt merket herfra og hele veien opp til toppen.
Da vi hadde gått ca 750 meter, kom vi til en liten rødmalt trafokiosk, hvor det stod skiltet mot Himakånå og Stølanuten. Området byr på flere turmuligheter og turen til Himakånå kan blant annet kombineres med tur til nettopp Stølanuten, da turen til Himakånå i seg selv er relativt kort. Det er i tillegg mange flotte turer du kan gå i Nedstrand og omegn, disse er beskrevet på plakaten ved kirken.
Fra skiltet ved trafokiosken gikk vi først på en god traktorvei, som etterhvert gikk over til en gammel vei og deretter til en sti. Terrenget går bratt oppover allerede fra fylkesveien og inn i et skogsterreng. Vi møtte på flere porter, hvor det stod skiltet at det beiter dyr i området, blant annet en okse. Heldigvis møtte vi ikke på denne oksen. Jeg så for meg en sint okse, men mest sannsynlig er det en okse som er vant til at folk passerer, da turen til Himakånå har blitt svært populær i de seneste årene.
Vi begynte etterhvert å nærme oss Hetland gård, som ligger på høyre side av stien. Stien ledet oss inn i skogen og rundt gården. Jeg kan godt forstå at stien er merket med rødt på begynnelsen av turen og med blått, når man har kommet et stykke opp, for det var litt av en motbakke på starten av turen. Etter hvert flater terrenget mer ut og det siste stykke til toppen er relativt behagelig i forhold til alle motbakkene i begynnelsen.
Bildene derimot, gir ikke samme inntrykk av hvor bratt det er.
Fordelen med at man gjør unna en del høydemeter så kjapt, er at man får raskt fin utsikt. Da vi hadde passert gården, kom vi ut i et mer åpent terreng, og vi fikk flott utsikt til Nedstrandfjorden og Ryfylkeøyene.
Det var noen mørke skyer som truet i det fjerne, og vi håpet at de ikke ville komme så raskt mot oss. Etter mange uker med knallvær, hadde vi absolutt blitt bortskjemt med herlig turvær. På alle turene jeg har gått i sommer, så har turantrekket faktisk vært shorts, t-skjorte og fjellstøvler.
Et godt stykke opp, kom vi til et stiskille. Her kan man velge å gå videre opp mot Stølanuten, som ligger ovenfor Himakånå, eller man kan ta av mot venstre mot Himakånå, slik vi gjorde. Fra dette stiskillet og bort til Himakånå bruker man ca 15-20 minutter.
Vi hadde nå gjort unna det bratte partiet, og stien herfra går for det meste bortover på rister som er lagt ut. Tidligere var stien veldig våt og gjørmete på denne strekningen, men den er nå altså utbedret.
Like før selve turmålet, er det satt opp en tavle hvor man kan lese om to ulike sagn som beskriver hvordan Himakånå har fått navnet sitt. Om man er på tur med barn, kan det være ekstra spennende å stoppe opp og lese de to sagnene.
Der stien slutter, stuper fjellet loddrett ned mot Lysevatnet, så vær forsiktig. Vi var nå kommet fram til selveste Himakånå, og jeg kan godt forstå hvorfor denne turen er blitt så populær. Utsikten herfra er virkelig magisk. Mot sør ser man altså hele Nedstrand og Nedstrandfjorden, som er omgitt av fjord, fjell og frodige daler, og mot nordvest har man flott utsikt mot Lysevatnet.
Selve utspringet som er Himakånå, stikker ut fra fjellveggen som en tunge. Som et av sagnene beskriver, så var Himakånå en kjerring som bodde i Stølanuten på østsiden av Lysevatnet. Folk kalte henne for Himakånå og hun var kjent i hele Ryfylke, for sitt gull og sølv som hun oppbevarte inne i fjellet. Ifølge sagnet ble visstnok "himakånå" en dag til stein, men det er uvisst om det var kirkeklokkene eller soloppgangen som kom for brått på henne.
Det er flere utspring ved Himakånå, og vi dristet oss forsiktig ut for å få tatt noen bilder.
Vi tok en lang og god pause på toppen, for å spise litt, og rett og slett bare nyte utsikten. Nok en gang ble jeg minnet på hvor stor pris jeg setter på denne Fantastiske Turglede-interessen min. Man får rett og slett i pose og sekk på slike turer; ved å være ute i fysisk aktivitet og ikke minst oppleve norsk natur på sitt beste.
Omsider måtte vi rive oss løs og begynne på tilbakeveien. Turen ned går samme vei som vi kom opp, om man ikke vil gå videre opp til Stølanuten. Herfra kan man gå ned igjen til Gurigjerde, men da er man avhengig av å ha en ekstra bil der.
Tilbake ved Joker-butikken, tok vi fram kikkerten, for å se om vi kunne se folk oppe på Himakånå, og det kunne vi faktisk. Himakånå kan også ses med det blotte øyet, oppe i åsen til høyre for kirken. Og er man i området, vil jeg absolutt anbefale denne turen.
Etter herlige dager i Jotunheimen, dro vi hjem noen dager for å pakke om til campingtur. Som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, så kjøpte vi campingvogn i fjor, og reiste 4 uker nordover, se innlegg fra denne turen her på bloggen.
Å reise med campingvogn er en utrolig fin måte å feriere på, man får sett så mange fine steder og kan stoppe akkurat der man vil. Vi hadde planlagt ruten på forhånd, å reise sørover og deretter vestover, men noe av sjarmen med campinglivet er jo nettopp å ta det litt som det kommer.
Siden vi «bare» skulle være borte i underkant av to uker, valgte vi altså Sør-og Vestlandet som turmål, for å unngå at det ville bli altfor mye kjøring.
Det var egentlig helt tilfeldig at jeg ble oppmerksom på turen til Brufjell og Brufjellhålene. Etter to overnattinger i Kristiansand, var vi litt usikre på neste stopp. Da jeg googlet campingplasser, og valget falt på en campingplass ved Flekkefjord, kom jeg tilfeldigvis inn på en nettside som beskrev denne turen. Jeg har sett bilde av det karakteristiske motivet av jettegrytene på Instagram, men at dette var et fjell som vi ville passere på denne campingferien, var jeg ikke klar over. Men det var utrolig gøy at vi fikk med oss denne turen, da det var en utrolig fin og litt utfordrende tur.
Brufjell og Brufjellhålene ligger altså i Åna-Sira i nærheten av Flekkefjord. Ta av FV 44 i Flekkefjord og følg veien vestover, ca 20 km. Ta av en smal vei mot Roligheten. Man kan parkere ved Åna-Sira skole eller kjøre et par km lengre inn til parkeringen ved Roligheten.
Vi hadde valgt å ta med oss campingvognen, da vi skulle kjøre videre til Jæren samme dag. Det vi ikke var klar over, var at veien fra Flekkefjord var ganske smal. Det vil si, det første partiet var ganske bra, men jo nærmere vi kom Åna-Sira, jo smalere ble det. Med vanlig personbil, er det ikke noe problem, men med en stor campingvogn på slep, var det ikke den mest ideelle veistrekningen. Men vi møtte heldigvis ikke så mange motgående kjøretøy, så det gikk bra. Vi parkerte vognen på Åna-Sira skole og kjørte de to kilometerne videre inn til parkeringen ved Roligheten, som hadde plass til en del biler, men var altså ikke helt ideelt for campingvogner, med mindre man er veldig tidlig ute.
Da vi hadde parkert, gikk vi langs en koselig vei et lite stykke inn til der stien starter. Langs veien ligger det små, hvite, sjarmerende hus helt ned mot sjøen. Hele turen til Brufjell og Brufjellhålene er merket med skilt og maling på steiner. Ved parkeringen står det et oversiktsbilde av de ulike rutene, hvor det er merket inn vanskelighetssgrad med ulike fargekoder. Turen opp til Brufjellet tar ca 1 time og ca 1/2 time derfra ned til jettegrytene/Brufjellhålene.
Som sagt, var det flere alternative ruter til toppen, og vi ble ikke helt kloke på hvilken rute som var hvem, men vi fulgte i hvert fall stien oppover mot venstre. Stien startet bratt opp, inn i en skog. Denne turen er ikke anbefalt i regn eller etter mye regnvær, da underlaget blir veldig sleipt og glatt. Dette gjelder spesielt også ned til jettegrytene, hvor terrenget er relativt eksponert.
Vi hadde spurt lokalbefolkningen på forhånd, om dette var en tur for 12-åringer, da det står litt forskjellig i de ulike turbeskrivelsene. Turen er gradert med vanskelighetsgrad svart på ut.no og betegnes som krevende, men dette skyldes nok passasjen med klatring og bolter i fjellet ned til jettegrytene. Svaret vi fikk fra lokalbefolkningen var ja, så da var vi ikke i tvil om å ta turen med vår 12-åring og vår lille hund.
Vi prøvde å følge den røde merkingen, men stien og retningen ga seg egentlig selv. Etter skogspartiet, kom det mer og mer fjell til syne.
Det var en varm dag, så det var litt godt å gå i skyggen av trærne det første partiet opp. Denne gangen hadde jeg valgt lave Gore Tex sko og ikke fjellstøvler. Det gikk helt fint, da turen opp er relativt kort.
Vi brukte nok ikke mer enn en snau time opp og vi ble litt overrasket over hvor fort turen var unnagjort opp til selve toppen.
Og på toppen av fjellet fikk vi panoramautsikt over kysten helt til Lista fyr. Brufjell i Åna-Sira ligger 184 moh og har fantastisk utsikt over Listalandet.
Det kom en del tåke sigende da vi stod på toppen, eller kanskje var det egentlig bare varmedis. Disen kom og forsvant igjen, så vi fikk god utsikt utover landskapet.
Vi tok en liten matpause på toppen, før vi begynte på turen ned til jettegrytene. Vi var litt spente alle tre, på om det var så eksponert som det var beskrevet. Vi hadde også lest at det ikke var anbefalt med hund ned til Brufjellhålene, men vi hadde en plan på å sette han i den ene sekken. Det er jo det som er fordelen med en liten hund, selv om vi aldri hadde hatt han i en sekk før og dermed var litt spente på om det ville funke.
Det kom etterhvert flere opp til toppen, så vi ville begynne å gå ned til jettegrytene før alle disse også skulle gå ned. Vi tenkte det ville bli litt venting i klatrepassasjen, og det skulle vise seg å stemme godt.
Det var overraskende mange tyskere blant annet som hadde tatt turen hit, til dette lille stedet ytterst i havgapet. Utrolig nok at de finner fram til slike steder i Norge, men de gjør vel det samme som oss; googler det meste.
For en herlig dag, og nok en fjelltur med nesten sol fra klar himmel. Det kunne jo egentlig ikke bli bedre.
Det er alltid gøy å oppleve nye turer i dette flotte landet vårt. Det å kunne ha muligheten til å utvide horisonten med turer også i vest, synes jeg var utrolig gøy. Nordlandsturen i fjor har virkelig gitt mersmak, og jeg er sikker på at det blir mange flere campingferier med nye opplevelser i Norge, en ferie som passer meg, og oss perfekt.
Stien ned mot Brufjellhålene er også godt skiltet og er merket med gradering svart.
Nedstigningen til jettegrytene er altså veldig bratt. De med høydeskrekk synes nok nedstigningen kan være skummel, da steiner og grus kan være løse i steinura. Selv om jeg ikke har høydeskrekk selv, så synes jeg partiet var litt vel utsatt for steinras, spesielt når jeg så hvor mange som skulle opp og ned denne passasjen.
Passasjen ned krever klatring på skrått fjell, hvor man må bruke håndtakene som er satt opp. Håndtakene gjør klatringen relativt enkel for voksne og store barn.
Små barn kan nok få problemer her og turen er derfor ikke anbefalt for barn under 10 år. Det er heller ikke anbefalt å gå ned til jettegrytene i regnvær, da det blir veldig glatt.
Det ble litt venting før vi kunne begynne å klatre ned. Det var tydeligvis noen som hadde fått litt skrekken og verken kom seg opp eller ned, stakkars!
Vi fant fort ut at vi måtte putte hunden vår Ludwig i sekken. Og overraskende nok, så det ut til at han var komfortabel med plasseringen, og at han faktisk syntes det var litt spennende. Da vet vi det, at det er mulig å ta han med på litt eksponerte turer, selv om han er en liten hund.
Etterhvert ble det vår tur til å klatre ned og det var utrolig gøy. På jerngrepene i fjellet kunne man sette foten på eller holde seg fast i med hendene, og det gikk veldig fint å komme seg ned.
Slike jettegryter er utrolig fascinerende. Jeg hadde lest at de horisontale grottene i området ble skapt i løpet av istiden, for over 20.000 år siden. Bølger og is gravde seg sakte men sikkert inn i bergartene og skapte jettegrytene man kan undre seg over i dag. Hele området som jettegrytene ligger i, er en del av Magma Geopark, som er på Unescos verdensarvliste.
Den siste jettegryta var vel den mest populære, da man kan gå ca 5 meter inn i fjellet. Om man står inne i hula og tar bilde ut, får man det flotte fotomotivet som på bildet under.
De fleste av jettegrytene kan man sitte inne i som i en hule og nyte utsikten.
Men vi satte oss på svaberget og nøt utsikten av blått hav så langt øyet kunne se.
Etter en god pause der nede ved jettegrytene, gjorde vi oss klare for å klatre opp igjen. Det ble litt venting denne gangen også, og vi observerte at det var flere som måtte snu fordi høydeskrekken tok overhånd.
Vi derimot, syntes denne klatringen var utrolig morsom og dessverre litt for fort unnagjort. Men jeg må innrømme at jeg tenkte en del på at det kunne rase stein, og jeg var derfor glad når vi alle sammen hadde kommet oss trygt opp igjen.
Turen tilbake tok vi en litt annen rute, enn på vei opp. Vi holdt mot venstre etter at vi hadde kommet opp fra jettegrytene, og fikk dermed en ekstra sløyfe ut mot Sandviga og den flotte stranden der.
Om det ikke hadde vært for at vi skulle kjøre videre mot Jæren denne dagen, hadde vi nok prioritert et badestopp her. En utrolig fin og innbydende liten strand.
Vi fikk først utsikt til stranden fra fjellet ovenfor, før vi passerte den litt lengre ned på stien. Enkelte steder var stien noe bratt, slik at vi måtte holde oss litt i trærne på vei ned.
Vi kunne også skimte et fint lite fyr på svabergene bortenfor.
Vi fulgte skiltingen videre mot Roligheten, og vi begynte dermed å nærme oss slutten av denne turen. Jeg ble gående å tenke på denne Fantastiske Turglede interessen min og hvor glad jeg blir dersom jeg kan inspirere andre til å komme seg ut på tur. Slike turer er godt for kropp og sjel, hvor i hvert fall jeg, opplever at jeg «bare er tilstede her og nå», hvor man «kobler ut» alt annet og bare er tilstede i øyeblikket.
Det siste stykket gikk vi på samme veien som vi hadde gått tidligere på dagen. Tilbake ved parkeringen, hadde vi vært på tur i ca 4 timer. En herlig dag, til et utrolig spennende turmål!
Så var det altså siste dag på denne herlige hytte til hytteturen. Dagen startet litt roligere enn de andre dagene, fordi båten fra Fondsbu til Torfinsbu ikke gikk før kl 11.30. Vi benyttet derfor muligheten til å sove litt lengre og tok oss bedre tid til frokosten.
Vi skulle alle fire dra til Torfinsbu, hvor gutta skulle overnatte på turisthytta der, mens vi jentene skulle gå over fjellet tilbake til Gjendebu.
Etter en times båttur, fra altså Fondsbu til Torfinsbu, gjorde vi oss klare for turen over fjellet. Dagen hadde startet bra værmessig, men nå kom de mørke tordenskyene, som var meldt, faretruende nærmere.
Torfinsbu er en utrolig fredelig og stille plass, og et knutepunkt for flere hytte til hytteturer, men det er kanskje ikke like mange som overnatter her. Torfinsbu er en selvbetjent hytte med ca 30 sengeplasser. Hytta har en praktfull beliggenhet helt nede ved Bygdinvannet og er absolutt verdt et besøk.
Gutta ville slå følge med oss et lite stykke opp fjellsiden. Turen til Gjendebu starter nemlig bratt opp Torfinsdalen nordover, rett bak hytta på Torfinsbu. Den bratte oppstigningen er unnagjort relativt raskt og man har da kommet opp på ca 1200 moh, hvor terrenget flater ut. Derfra går turen videre på sommerbru over Torfinsdøla, før man fortsetter videre nordover inn i Svartdalen pa? østsida av vassdraget, forbi vannskillet og over pa? vestsida av elva. Etter det siste av tre tjern krysser man elva på T-merkede steiner. Selv om elva krysses uten bro, er den lett å forsere når man følger de merkede steinene i elveleiet.
Turen går videre på ryggen vest for elva, bratt ned mot Gjende. Langs nedstigningen mot Gjendebu kan man blant annet se Bukkelægeret og Besseggen på nordsiden av Gjendevannet.
Stien går ned i skogen like ved elva og deretter på helårsbru over Vesleåe ganske langt nede på sletta. Fra brua nordvestover og inn på ruta fra Fondsbu og Olavsbu, der vi hadde gått dagen i forveien. Siste stykke går på helårsbruer over de to løpene av Storeåe rett før Gjendebu.
Vi sa ha det til gutta et stykke opp i lia. Da vi snudde oss for å se utover Bygdinvannet, så vi regnet komme raskt sigende østfra. Et lite stykke lengre bort, så vi nemlig at det allerede hadde begynt å regne.
Så var det igjen bare oss to på tur. Det var kun vi, samt tre andre jenter som bega seg ut på turen over fjellet fra Torfinsbu. Jeg må innrømme at jeg var litt spent på været. At det regner, har for så vidt ingen ting å si, det må man være forberedt på i fjellet. Men at det var meldt kraftige tordenbyger, uroet meg noe mer, der vi skulle gå i en lang dal i mange timer, mellom mange 2000 meters topper. Dessuten er nedstigningen til Gjendebu utrolig bratt, og jeg var ikke fullt så fristet til å gå ned der med vått og sleipt underlag.
Men jeg valgte å tenke at det går bra, og det gjorde det jo så absolutt. Vi fikk to regnskyll i løpet av turen, en litt kort skur og en litt lengre, men ikke tordenvær. Ellers hadde vi oppholdsvær og på slutten av turen kom også solen frem.
Plutselig ble vi opptatt av noe helt annet enn dårlig vær, da vi oppdaget en reinsdyrflokk på andre siden av et lite vann vi passerte. Det er ikke sikkert at vi hadde sett de, hvis ikke det var for at de hadde bjeller. De gikk nemlig veldig i ett med fargene i terrenget.
I følge skipperen ombord på Bitihorn-båten, så vandrer det ca 4000 reinsdyr i fjellene på hver side av Bygdinvannet. Så sjansen er stor for at man møter på noen på denne turen.
Vi begynte nå å nærme oss toppunktet på 1500 moh og fikk dermed flott utsikt mot Svartdalstjednet. Vi måtte se oss tilbake mot Bygdinvannet før vi «forsvant» inn i Svartdalen.
Nede i Svartdalen får man mange mektige 2000 meters topper på begge sider, nesten som en allé. Her ligger blant annet Mesmogtinden, Leirungskampen, Svartdalspiggene og Store Knutsholstind. Sistnevnte topp var jeg på for noen år siden, en flott, men krevende tur med sine 2341 moh.
Mens vi gikk der litt i våre egne tanker, stoppet vi brått opp. Vi hadde nemlig en ny reinsdyrflokk bare ca 10-15 meter foran oss. De bråstoppet de også og vi ble stående og kikke på hverandre en liten stund før de beveget seg videre.
Vi hadde nå hatt vår andre regnskur, og vi måtte faktisk kle på oss både regntøy og lue. Selv om dette er vanlig klær i fjellet, så var det nesten litt uvant etter alt godværet på Østlandet alle disse ukene. Alle turene mine i fjellet denne sesongen har jeg nemlig gått i shorts, men nå måtte vi altså ta frem regntøyet. Det var faktisk litt deilig også, å kjenne på all slags vær på denne turen.
Så hadde vi kommet så langt inn i Svartdalen, at vi begynte å få utsikt mot fjellene rundt Gjende. Været hadde begynt å lette og vi fikk små gløtt av sol.
Vi skulle straks dreie mot vest over elva som renner ned mot Gjendevannet. Jeg mente å huske at det var en bru her, men det var det altså ikke. Vi hadde god hjelp fra stavene når vi skulle manøvrere oss over fra stein til stein. Vi hadde snakket mye om at vi var glad for at vi hadde tatt med stavene på denne turen, og det var vi spesielt nå.
Løypa er som tidligere nevnt, godt merket over elva, så det gikk helt fint å komme seg over. Nå var det riktignok mye mindre vannføring enn sist jeg gikk her, etter tørken denne våren og forsommeren.
Før vi skulle begynne på nedstigningen mot Gjende, måtte vi snu oss og beundre landskapet innover Svartdalen. Og nå var jammen himmelen blitt blå igjen, og det virket ikke som om det hadde regnet så mye på denne siden av Svartdalen. En fordel for oss som straks skulle begynne på det bratte partiet.
På bildet over, kan man se Store Knutsholstind til venstre og Mesmogtinden til høyre.
Og så fikk vi synet av Gjendevannet igjen, og vi begynte å nærme oss Gjendebu. Det skulle bli litt godt å komme ned, etter mange timer på tur tre dager i strekk, men kroppen føltes likevel utrolig bra og jeg kunne gjerne gått flere dager til. Men nå nærmet dessverre turen seg mot slutten, og vi bestemte oss for å nyte siste del.
Vi kunne så vidt skimte Gjendebu turisthytte ved enden av Gjendevannet.
Og vi fikk utsikt til elva Storåe og Vesleåe som vi hadde gått langs, innover mot Veslådalen på vei til Fondsbu dagen før. Se bilde over.
På det bratte partiet ned mot Gjende, satte vi stavene i sekken, for å kunne ha hendene frie til å støtte oss med nedover. Da er det kjekt med staver som kan slås sammen og en sekk som har feste for staver.
Sola kom mer og mer fram og ga et flott lys ned mot Gjendevannet. Vi fikk nesten bare lyst til å sette oss ned og nyte utsikten, men klokka begynte å bli mye, siden vi ikke hadde startet turen før en del senere denne dagen.
Nedstigningen på det bratteste partiet var ikke så bratt som jeg husket det, men bratt nok for de med høydeskrekk. Underlaget her består for det meste av løs jord, så det er viktig å trå forsiktig og ta det rolig nedover.
Så var vi kommet ned til bjørkeskogen og terrenget flatet helt ut. Det var nok en gang litt godt å gå bortover igjen. En slik bratt nedstigning som vi hadde passert, kjennes godt i knærne.
Jeg begynte å tenke på hvor fantastisk denne turen hadde vært. Alt hadde klaffet så bra, både med vær, utstyr, logistikk i forhold til båtene, overnatting på turisthyttene og ikke minst, selve turene og opplevelsene på vei fra hytte til hytte.
Som tidligere nevnt, så er området rundt Gjendebu et beiteområde for kuer, og nå fikk vi de litt tettere inn på oss enn vi kanskje kunne ønske oss. De stod nemlig rett foran brua vi skulle passere. Men de er nok vant til mye folk, for de lot seg omtrent ikke merke med at vi passerte, til vår store glede.
Og med dette bildet fikk vi et blinkskudd av «Et lite stykke Norge» (se over)
Så var vi fremme på Gjendebu etter drøye 5 timer på tur. Det var litt godt å få av seg fjellstøvlene, men følelsen i kroppen var utrolig god etter mange timer med fysisk aktivitet. Resten av kvelden skulle nå bare nytes.
Men det måtte bli en tidlig kveld etter middag denne dagen, da vi måtte tidlig opp dagen etter. Båten vi skulle ta fra Gjendebu til Gjendesheim, skulle nemlig gå kl halv ni på morgenen.
Det var litt vemodig å måtte reise hjem, men jeg var så utrolig takknemlig for denne flotte turen og alle de gode opplevelsene. Hytte til hyttetur skal jeg helt klart planlegge igjen.
Tusen takk min kjære datter, for en Fantastisk Turglede sammen med deg. Jeg er så glad for at du ville være med på dette tureventyret sammen med meg!
Vår neste etappe på denne hytte til hytteturen var altså Gjendebu til Fondsbu. Dette er en tur som går i et litt slakere terreng enn turen vår dagen før. Turen er til gjengjeld en del lengre enn foregående tur, med sine ca 19 km. Jeg har sett at det står litt forskjellig på ulike nettsider, men med vår GPS målte vi den altså til ca 19 km.
Underlaget her består for det meste av mykt jordterreng, noe varding enkelte steder og kryssing av noen små og noen litt større bekker hist og her. Været var minst like strålende denne dagen, og vi var veldig klare for en ny tur. Kroppen og bena kjentes gode ut, til tross for en relativt lang tur dagen i forveien.
Etter nok en god frokost, smøring av matpakke og rigging av sekk, vandret vi avsted fra Gjendebu. Hadde det ikke vært for at vi skulle tilbake hit på denne rundturen, hadde det nesten vært litt vemodig å dra fra denne fantastiske plassen. Men nå var altså planen å gå til Fondsbu, overnatte der en natt og så dra tilbake til Gjendebu for siste overnatting. Mer om denne turen kommer på neste innlegg her på bloggen.
Kort oppsummert går selve turen fra Gjendebu til Fondsbu over to helårsbruer over Storåe, forbi Gjendetunga, opp Veslådalen og på bru over Veslåe, et stykke ovenfor skogen. Deretter forbi stidelet til Olavsbu og Skogadalsbøen. Derfra nord for Rundtom og videre forbi stidelet mot Torfinsbu. Så videre ned til Høystakktjernet, over bekken på sommerbru ved utoset og bratt ned til Bygdin. Siste delen av turen går langs vannet til Fondsbu og Eidsbugarden, og det aller siste stykket på vei.
Turen er godt skiltet og stien er tydelig hele veien, merket med røde T’er. Vi hadde med oss kart fra området likevel, mest for å kunne orientere oss om hvor langt vi hadde kommet og hvilke fjell vi hadde rundt oss. Dessuten er det alltid viktig med kart og kompass i fjellet for å kunne orientere deg, i tilfelle værskifte og dårlig sikt.
Etter at vi hadde gått et lite stykke, kom vi til et viltgjerde. Området rundt Gjendebu er nemlig beiteområde for kuer. Denne morgenen, til frokost, hadde vi faktisk fått litt av et syn, som vi aldri hadde opplevd tidligere, nemlig en flokk med kuer som vasset ut i Gjendevannet. Og de gikk ikke bare et lite stykke, men langt ut til andre siden av vannet. Nå var det riktignok langgrunt der, men det var likevel litt av et syn. Synd vi ikke hadde tatt med oss kameraet til frokostbordet.
Utsikten ned mot Gjendevannet er alltid utrolig flott. Vi hadde nå også passert fjellet; Gjendetunga, en fin liten topptur på 1516 moh. Dette er en tur jeg ikke har gått, men som jeg vil tro passer godt for tur med barn.
Lufta var nå ganske stillestående og svetten silte, men like blide var vi likevel. Vi kunne jo bare prise oss lykkelige over at vi var så heldige med været. For turen vi skulle gå, dagen etter, fra Torfinsbu til Gjendebu, ble nemlig ikke like bra værmessig.
Så var vi kommet til det første stidelet, skiltet mot Olavsbu/Skogadalsbøen og mot Fondsbu. Vi gikk da videre rett fram. Det var ikke mange folk vi møtte på denne turen, og det var faktisk litt deilig «å ha fjellet for oss selv», men vi så et par et stykke bak oss, ta av mot Olavsbu. Hadde vi hatt flere dager til disposisjon, så kunne vi ha tatt turen om denne hytta vi også, og gått derfra videre mot Fondsbu, men vi hadde avtalt å møte «nesten resten» av familien på Fondsbu denne dagen.
Etterhvert kom vi til et lite vann, og jeg begynte å bli litt spent på når vi ville se Bygdinvannet. Vi hadde nemlig bestemt oss for at vi ville ta en god pause og lunsj med utsikt til Bygdinvannet og Fondsbu.
Men det skulle vise seg at det var et stykke igjen dit. Vi var nå kommet til et slakt nedoverskrånende terreng mellom Geithøy og Rundtom, to topper på hver vår side på ca 1500 moh.
Et langt parti så terrenget veldig likt ut, og vi begynte å lure på om vi burde ta pausen før vi fikk utsikt til Bygdinvannet.
Det skal sies at vi nok brukte litt lengre tid pga alle mine foto-stopp, he, he.
På denne turen brukte vi stavene hele veien. Det var ypperlig, spesielt når vi skulle passere alle de små bekkene, med hensyn til bedre balanse når vi gikk fra stein til stein. Dessuten er det som tidligere nevnt, en utrolig fin måte å avlaste bena på.
Så var vi kommet til stidelet ved Uksendalen hvor man kan ta av mot Torfinsbu. Hit skulle vi riktignok dagen etterpå, men ikke til fots, men derimot med båt fra Fondsbu. Vi fortsatte derfor rett fram her også.
Over Høystakkbekken kom vi oss over via en noe vinglete hengebru.
Og så fikk vi endelig utsikt mot Bygdinvannet, som lå og badet i sol. Her tok vi en god og lang pause for å spise, og rett og slett bare nyte den flotte utsikten.
Vi var spente på om vi ville se Bitihorn båten, som vår familie skulle komme med. Men det var nok litt tidlig enda. Bygdinvannet er 3 mil langt og båten bruker 1/2 time fra Bygdin til Torfinsbu og 1 time fra Torfinsbu til Eidsbugarden/Fondsbu. De hadde akkurat satt seg på båten og hadde da altså en relativt lang båttur foran seg. Denne strekningen er det imidlertid mulig å gå også, men som sagt den er 3 mil lang og bør deles opp i to med en overnatting på Torfinsbu. Vi har tidligere gått turen fra Bygdin til Torfinsbu, en flott tur langs Bygdinvannet, se tidligere innlegg her på bloggen.
Fra dette utsiktspunktet kunne vi også se det karakteristiske fjellet Falketind, som ses så vidt til høyre i bildet over. En tur jeg gikk for noen år siden og som jeg virkelig kan anbefale.
Fra toppen ved Høystakkbekken og ned til Fondsbu brukte vi snaue 2 timer. Terrenget her går jevnt nedover på en tydelig sti. Ikke så bratt som Bukkelægeret som vi hadde gått dagen i forveien, men bratt nok til at de som kom imot pustet noe andpustent.
Vi hadde god utsikt mot Eidsbugarden hele veien, men i fjellet ser det ofte kortere ut enn det er, og vi skulle faktisk et godt stykke rundt Bygdinvannet før vi var framme.
Så var vi kommer til det siste stykket som går på grusvei. Plutselig føltes det så lett å gå, til tross for en ca 9 kilos tung sekk som vi hadde hatt på ryggen i 6 timer.
Vel framme på Fondsbu, ble vi møtt av vår familiære velkomstkommite. Vi gledet oss til å fortelle om den flotte turen vi hadde hatt så langt. Så skulle det bli ekstra godt med en dusj, og en deilig middag, som faktisk var grønnsakssuppe til forrett, ribbe til hovedrett og geitostis til dessert. Jeg må virkelig si at middagene på disse turisthyttene er utrolig bra, men så er det jo også slik at maten smaker ekstra godt når man har vært mange timer på tur. God middag er den beste belønningen man kan få på disse turene.
På Eidsbugarden og Fondsbu, som ligger på samme sted, men hvor Fondsbu er en DNT hytte og Eidsbugarden er et hotell, var det full rigging til Vinjerock, som er landets største rockefestival over tregrensa. Denne musikkfestivalen skulle arrangeres et par dager etter at vi hadde reist. Festivalen har fått navnet etter Aasmund Olavsson Vinje.
Aasmund Olavsson Vinje var nemlig en norsk forfatter og journalist. Vinje ble svært glad i det fjellområdet som han kalte Jotunheimen, og som siden er blitt det offisielle navnet. Det er hentet fra norrønt og betyr kjempenes bosted. Vinje uttalte ofte at når han var død, ville hans sjel sette seg på toppen av Falketind. Det er grunnen til at Vinjehodet i granitt ved Eidsbugarden hotell er vendt mot Falketind.
Nok en herlig dag i fjellheimen var straks over, og denne drømmeturen begynte å nærme seg slutten. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at hytte til hyttetur har virkelig gitt mersmak.
Etter litt kikking rundt på Eidsbugarden var vi klare for en god natts søvn, for å kunne være klar for en ny Fantastisk Turglede dagen etterpå.
