Etter herlige dager i Jotunheimen, dro vi hjem noen dager for å pakke om til campingtur. Som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, så kjøpte vi campingvogn i fjor, og reiste 4 uker nordover, se innlegg fra denne turen her på bloggen.

Å reise med campingvogn er en utrolig fin måte å feriere på, man får sett så mange fine steder og kan stoppe akkurat der man vil. Vi hadde planlagt ruten på forhånd, å reise sørover og deretter vestover, men noe av sjarmen med campinglivet er jo nettopp å ta det litt som det kommer.

Siden vi «bare» skulle være borte i underkant av to uker, valgte vi altså Sør-og Vestlandet som turmål, for å unngå at det ville bli altfor mye kjøring.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det var egentlig helt tilfeldig at jeg ble oppmerksom på turen til Brufjell og Brufjellhålene. Etter to overnattinger i Kristiansand, var vi litt usikre på neste stopp. Da jeg googlet campingplasser, og valget falt på en campingplass ved Flekkefjord, kom jeg tilfeldigvis inn på en nettside som beskrev denne turen. Jeg har sett bilde av det karakteristiske motivet av jettegrytene på Instagram, men at dette var et fjell som vi ville passere på denne campingferien, var jeg ikke klar over. Men det var utrolig gøy at vi fikk med oss denne turen, da det var en utrolig fin og litt utfordrende tur.

Brufjell og Brufjellhålene ligger altså i Åna-Sira i nærheten av Flekkefjord. Ta av FV 44 i Flekkefjord og følg veien vestover, ca 20 km. Ta av en smal vei mot Roligheten. Man kan parkere ved Åna-Sira skole eller kjøre et par km lengre inn til parkeringen ved Roligheten.

Vi hadde valgt å ta med oss campingvognen, da vi skulle kjøre videre til Jæren samme dag. Det vi ikke var klar over, var at veien fra Flekkefjord var ganske smal. Det vil si, det første partiet var ganske bra, men jo nærmere vi kom Åna-Sira, jo smalere ble det. Med vanlig personbil, er det ikke noe problem, men med en stor campingvogn på slep, var det ikke den mest ideelle veistrekningen. Men vi møtte heldigvis ikke så mange motgående kjøretøy, så det gikk bra. Vi parkerte vognen på Åna-Sira skole og kjørte de to kilometerne videre inn til parkeringen ved Roligheten, som hadde plass til en del biler, men var altså ikke helt ideelt for campingvogner, med mindre man er veldig tidlig ute.

Da vi hadde parkert, gikk vi langs en koselig vei et lite stykke inn til der stien starter. Langs veien ligger det små, hvite, sjarmerende hus helt ned mot sjøen. Hele turen til Brufjell og Brufjellhålene er merket med skilt og maling på steiner. Ved parkeringen står det et oversiktsbilde av de ulike rutene, hvor det er merket inn vanskelighetssgrad med ulike fargekoder. Turen opp til Brufjellet tar ca 1 time og ca 1/2 time derfra ned til jettegrytene/Brufjellhålene.

Som sagt, var det flere alternative ruter til toppen, og vi ble ikke helt kloke på hvilken rute som var hvem, men vi fulgte i hvert fall stien oppover mot venstre. Stien startet bratt opp, inn i en skog. Denne turen er ikke anbefalt i regn eller etter mye regnvær, da underlaget blir veldig sleipt og glatt. Dette gjelder spesielt også ned til jettegrytene, hvor terrenget er relativt eksponert.

Vi hadde spurt lokalbefolkningen på forhånd, om dette var en tur for 12-åringer, da det står litt forskjellig i de ulike turbeskrivelsene. Turen er gradert med vanskelighetsgrad svart på ut.no og betegnes som krevende, men dette skyldes nok passasjen med klatring og bolter i fjellet ned til jettegrytene. Svaret vi fikk fra lokalbefolkningen var ja, så da var vi ikke i tvil om å ta turen med vår 12-åring og vår lille hund.

Vi prøvde å følge den røde merkingen, men stien og retningen ga seg egentlig selv. Etter skogspartiet, kom det mer og mer fjell til syne.

Det var en varm dag, så det var litt godt å gå i skyggen av trærne det første partiet opp. Denne gangen hadde jeg valgt lave Gore Tex sko og ikke fjellstøvler. Det gikk helt fint, da turen opp er relativt kort.

Vi brukte nok ikke mer enn en snau time opp og vi ble litt overrasket over hvor fort turen var unnagjort opp til selve toppen.

Og på toppen av fjellet fikk vi panoramautsikt over kysten helt til Lista fyr. Brufjell i Åna-Sira ligger 184 moh og har fantastisk utsikt over Listalandet.

Det kom en del tåke sigende da vi stod på toppen, eller kanskje var det egentlig bare varmedis. Disen kom og forsvant igjen, så vi fikk god utsikt utover landskapet.

Vi tok en liten matpause på toppen, før vi begynte på turen ned til jettegrytene. Vi var litt spente alle tre, på om det var så eksponert som det var beskrevet. Vi hadde også lest at det ikke var anbefalt med hund ned til Brufjellhålene, men vi hadde en plan på å sette han i den ene sekken. Det er jo det som er fordelen med en liten hund, selv om vi aldri hadde hatt han i en sekk før og dermed var litt spente på om det ville funke.

Det kom etterhvert flere opp til toppen, så vi ville begynne å gå ned til jettegrytene før alle disse også skulle gå ned. Vi tenkte det ville bli litt venting i klatrepassasjen, og det skulle vise seg å stemme godt.

Det var overraskende mange tyskere blant annet som hadde tatt turen hit, til dette lille stedet ytterst i havgapet. Utrolig nok at de finner fram til slike steder i Norge, men de gjør vel det samme som oss; googler det meste.

For en herlig dag, og nok en fjelltur med nesten sol fra klar himmel. Det kunne jo egentlig ikke bli bedre.

Det er alltid gøy å oppleve nye turer i dette flotte landet vårt. Det å kunne ha muligheten til å utvide horisonten med turer også i vest, synes jeg var utrolig gøy. Nordlandsturen i fjor har virkelig gitt mersmak, og jeg er sikker på at det blir mange flere campingferier med nye opplevelser i Norge, en ferie som passer meg, og oss perfekt.

Stien ned mot Brufjellhålene er også godt skiltet og er merket med gradering svart.

Nedstigningen til jettegrytene er altså veldig bratt. De med høydeskrekk synes nok nedstigningen kan være skummel, da steiner og grus kan være løse i steinura. Selv om jeg ikke har høydeskrekk selv, så synes jeg partiet var litt vel utsatt for steinras, spesielt når jeg så hvor mange som skulle opp og ned denne passasjen.

Passasjen ned krever klatring på skrått fjell, hvor man må bruke håndtakene som er satt opp. Håndtakene gjør klatringen relativt enkel for voksne og store barn.

Små barn kan nok få problemer her og turen er derfor ikke anbefalt for barn under 10 år. Det er heller ikke anbefalt å gå ned til jettegrytene i regnvær, da det blir veldig glatt.

Det ble litt venting før vi kunne begynne å klatre ned. Det var tydeligvis noen som hadde fått litt skrekken og verken kom seg opp eller ned, stakkars!

Vi fant fort ut at vi måtte putte hunden vår Ludwig i sekken. Og overraskende nok, så det ut til at han var komfortabel med plasseringen, og at han faktisk syntes det var litt spennende. Da vet vi det, at det er mulig å ta han med på litt eksponerte turer, selv om han er en liten hund.

Etterhvert ble det vår tur til å klatre ned og det var utrolig gøy. På jerngrepene i fjellet kunne man sette foten på eller holde seg fast i med hendene, og det gikk veldig fint å komme seg ned.

Slike jettegryter er utrolig fascinerende. Jeg hadde lest at de horisontale grottene i området ble skapt i løpet av istiden, for over 20.000 år siden. Bølger og is gravde seg sakte men sikkert inn i bergartene og skapte jettegrytene man kan undre seg over i dag. Hele området som jettegrytene ligger i, er en del av Magma Geopark, som er på Unescos verdensarvliste.

Den siste jettegryta var vel den mest populære, da man kan gå ca 5 meter inn i fjellet. Om man står inne i hula og tar bilde ut, får man det flotte fotomotivet som på bildet under.

De fleste av jettegrytene kan man sitte inne i som i en hule og nyte utsikten.

Men vi satte oss på svaberget og nøt utsikten av blått hav så langt øyet kunne se.

Etter en god pause der nede ved jettegrytene, gjorde vi oss klare for å klatre opp igjen. Det ble litt venting denne gangen også, og vi observerte at det var flere som måtte snu fordi høydeskrekken tok overhånd.

Vi derimot, syntes denne klatringen var utrolig morsom og dessverre litt for fort unnagjort. Men jeg må innrømme at jeg tenkte en del på at det kunne rase stein, og jeg var derfor glad når vi alle sammen hadde kommet oss trygt opp igjen.

Turen tilbake tok vi en litt annen rute, enn på vei opp. Vi holdt mot venstre etter at vi hadde kommet opp fra jettegrytene, og fikk dermed en ekstra sløyfe ut mot Sandviga og den flotte stranden der.

Om det ikke hadde vært for at vi skulle kjøre videre mot Jæren denne dagen, hadde vi nok prioritert et badestopp her. En utrolig fin og innbydende liten strand.

Vi fikk først utsikt til stranden fra fjellet ovenfor, før vi passerte den litt lengre ned på stien. Enkelte steder var stien noe bratt, slik at vi måtte holde oss litt i trærne på vei ned.

Vi kunne også skimte et fint lite fyr på svabergene bortenfor.

Vi fulgte skiltingen videre mot Roligheten, og vi begynte dermed å nærme oss slutten av denne turen. Jeg ble gående å tenke på denne Fantastiske Turglede interessen min og hvor glad jeg blir dersom jeg kan inspirere andre til å komme seg ut på tur. Slike turer er godt for kropp og sjel, hvor i hvert fall jeg, opplever at jeg «bare er tilstede her og nå», hvor man «kobler ut» alt annet og bare er tilstede i øyeblikket.

Det siste stykket gikk vi på samme veien som vi hadde gått tidligere på dagen. Tilbake ved parkeringen, hadde vi vært på tur i ca 4 timer. En herlig dag, til et utrolig spennende turmål!