FantastiskTurglede

Vår neste etappe på denne hytte til hytteturen var altså Gjendebu til Fondsbu. Dette er en tur som går i et litt slakere terreng enn turen vår dagen før. Turen er til gjengjeld en del lengre enn foregående tur, med sine ca 19 km. Jeg har sett at det står litt forskjellig på ulike nettsider, men med vår GPS målte vi den altså til ca 19 km.

Underlaget her består for det meste av mykt jordterreng, noe varding enkelte steder og kryssing av noen små og noen litt større bekker hist og her. Været var minst like strålende denne dagen, og vi var veldig klare for en ny tur. Kroppen og bena kjentes gode ut, til tross for en relativt lang tur dagen i forveien.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Etter nok en god frokost, smøring av matpakke og rigging av sekk, vandret vi avsted fra Gjendebu. Hadde det ikke vært for at vi skulle tilbake hit på denne rundturen, hadde det nesten vært litt vemodig å dra fra denne fantastiske plassen. Men nå var altså planen å gå til Fondsbu, overnatte der en natt og så dra tilbake til Gjendebu for siste overnatting. Mer om denne turen kommer på neste innlegg her på bloggen.

Kort oppsummert går selve turen fra Gjendebu til Fondsbu over to helårsbruer over Storåe, forbi Gjendetunga, opp Veslådalen og på bru over Veslåe, et stykke ovenfor skogen. Deretter forbi stidelet til Olavsbu og Skogadalsbøen. Derfra nord for Rundtom og videre forbi stidelet mot Torfinsbu. Så videre ned til Høystakktjernet, over bekken på sommerbru ved utoset og bratt ned til Bygdin. Siste delen av turen går langs vannet til Fondsbu og Eidsbugarden, og det aller siste stykket på vei.

Turen er godt skiltet og stien er tydelig hele veien, merket med røde T’er. Vi hadde med oss kart fra området likevel, mest for å kunne orientere oss om hvor langt vi hadde kommet og hvilke fjell vi hadde rundt oss. Dessuten er det alltid viktig med kart og kompass i fjellet for å kunne orientere deg, i tilfelle værskifte og dårlig sikt.

Etter at vi hadde gått et lite stykke, kom vi til et viltgjerde. Området rundt Gjendebu er nemlig beiteområde for kuer. Denne morgenen, til frokost, hadde vi faktisk fått litt av et syn, som vi aldri hadde opplevd tidligere, nemlig en flokk med kuer som vasset ut i Gjendevannet. Og de gikk ikke bare et lite stykke, men langt ut til andre siden av vannet. Nå var det riktignok langgrunt der, men det var likevel litt av et syn. Synd vi ikke hadde tatt med oss kameraet til frokostbordet.

Utsikten ned mot Gjendevannet er alltid utrolig flott. Vi hadde nå også passert fjellet; Gjendetunga, en fin liten topptur på 1516 moh. Dette er en tur jeg ikke har gått, men som jeg vil tro passer godt for tur med barn.

Lufta var nå ganske stillestående og svetten silte, men like blide var vi likevel. Vi kunne jo bare prise oss lykkelige over at vi var så heldige med været. For turen vi skulle gå, dagen etter, fra Torfinsbu til Gjendebu, ble nemlig ikke like bra værmessig.

Så var vi kommet til det første stidelet, skiltet mot Olavsbu/Skogadalsbøen og mot Fondsbu. Vi gikk da videre rett fram. Det var ikke mange folk vi møtte på denne turen, og det var faktisk litt deilig «å ha fjellet for oss selv», men vi så et par et stykke bak oss, ta av mot Olavsbu. Hadde vi hatt flere dager til disposisjon, så kunne vi ha tatt turen om denne hytta vi også, og gått derfra videre mot Fondsbu, men vi hadde avtalt å møte «nesten resten» av familien på Fondsbu denne dagen.

Etterhvert kom vi til et lite vann, og jeg begynte å bli litt spent på når vi ville se Bygdinvannet. Vi hadde nemlig bestemt oss for at vi ville ta en god pause og lunsj med utsikt til Bygdinvannet og Fondsbu.

Men det skulle vise seg at det var et stykke igjen dit. Vi var nå kommet til et slakt nedoverskrånende terreng mellom Geithøy og Rundtom, to topper på hver vår side på ca 1500 moh.

Et langt parti så terrenget veldig likt ut, og vi begynte å lure på om vi burde ta pausen før vi fikk utsikt til Bygdinvannet.

Det skal sies at vi nok brukte litt lengre tid pga alle mine foto-stopp, he, he.

På denne turen brukte vi stavene hele veien. Det var ypperlig, spesielt når vi skulle passere alle de små bekkene, med hensyn til bedre balanse når vi gikk fra stein til stein. Dessuten er det som tidligere nevnt, en utrolig fin måte å avlaste bena på.

Så var vi kommet til stidelet ved Uksendalen hvor man kan ta av mot Torfinsbu. Hit skulle vi riktignok dagen etterpå, men ikke til fots, men derimot med båt fra Fondsbu. Vi fortsatte derfor rett fram her også.

Over Høystakkbekken kom vi oss over via en noe vinglete hengebru.

Og så fikk vi endelig utsikt mot Bygdinvannet, som lå og badet i sol. Her tok vi en god og lang pause for å spise, og rett og slett bare nyte den flotte utsikten.

Vi var spente på om vi ville se Bitihorn båten, som vår familie skulle komme med. Men det var nok litt tidlig enda. Bygdinvannet er 3 mil langt og båten bruker 1/2 time fra Bygdin til Torfinsbu og 1 time fra Torfinsbu til Eidsbugarden/Fondsbu. De hadde akkurat satt seg på båten og hadde da altså en relativt lang båttur foran seg. Denne strekningen er det imidlertid mulig å gå også, men som sagt den er 3 mil lang og bør deles opp i to med en overnatting på Torfinsbu. Vi har tidligere gått turen fra Bygdin til Torfinsbu, en flott tur langs Bygdinvannet, se tidligere innlegg her på bloggen.

Fra dette utsiktspunktet kunne vi også se det karakteristiske fjellet Falketind, som ses så vidt til høyre i bildet over. En tur jeg gikk for noen år siden og som jeg virkelig kan anbefale.

Fra toppen ved Høystakkbekken og ned til Fondsbu brukte vi snaue 2 timer. Terrenget her går jevnt nedover på en tydelig sti. Ikke så bratt som Bukkelægeret som vi hadde gått dagen i forveien, men bratt nok til at de som kom imot pustet noe andpustent.

Vi hadde god utsikt mot Eidsbugarden hele veien, men i fjellet ser det ofte kortere ut enn det er, og vi skulle faktisk et godt stykke rundt Bygdinvannet før vi var framme.

Så var vi kommer til det siste stykket som går på grusvei. Plutselig føltes det så lett å gå, til tross for en ca 9 kilos tung sekk som vi hadde hatt på ryggen i 6 timer.

Vel framme på Fondsbu, ble vi møtt av vår familiære velkomstkommite. Vi gledet oss til å fortelle om den flotte turen vi hadde hatt så langt. Så skulle det bli ekstra godt med en dusj, og en deilig middag, som faktisk var grønnsakssuppe til forrett, ribbe til hovedrett og geitostis til dessert. Jeg må virkelig si at middagene på disse turisthyttene er utrolig bra, men så er det jo også slik at maten smaker ekstra godt når man har vært mange timer på tur. God middag er den beste belønningen man kan få på disse turene.

På Eidsbugarden og Fondsbu, som ligger på samme sted, men hvor Fondsbu er en DNT hytte og Eidsbugarden er et hotell, var det full rigging til Vinjerock, som er landets største rockefestival over tregrensa. Denne musikkfestivalen skulle arrangeres et par dager etter at vi hadde reist. Festivalen har fått navnet etter Aasmund Olavsson Vinje.

Aasmund Olavsson Vinje var nemlig en norsk forfatter og journalist. Vinje ble svært glad i det fjellområdet som han kalte Jotunheimen, og som siden er blitt det offisielle navnet. Det er hentet fra norrønt og betyr kjempenes bosted. Vinje uttalte ofte at når han var død, ville hans sjel sette seg på toppen av Falketind. Det er grunnen til at Vinjehodet i granitt ved Eidsbugarden hotell er vendt mot Falketind.

Nok en herlig dag i fjellheimen var straks over, og denne drømmeturen begynte å nærme seg slutten. En ting er i hvert fall sikkert, og det er at hytte til hyttetur har virkelig gitt mersmak.

Etter litt kikking rundt på Eidsbugarden var vi klare for en god natts søvn, for å kunne være klar for en ny Fantastisk Turglede dagen etterpå.

Vi våknet til nok en fantastisk dag, med sol fra klar himmel. Etter en god frokost og smøring av matpakke til dagens tur-økt, gjorde vi oss klare til å begynne på første tur. Det ville bli en varm dag, så vi tok med oss 2 liter vann til hver.

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen, så har jeg alltid på ullsokker i fjellstøvlene på slike turer, helst ullsokker med mest mulig ull for å unngå gnagsår. Selv om det kanskje føles litt unaturlig å ta på tykke ullsokker i 23 grader og strålende sol, så vil jeg påstå at dette har stor innvirkning på om turopplevelsen blir god. Det er ikke noe særlig å gå 5-6 timer med verkende ben.

Etter å ha stilt inn stavene i riktig høyde, var vi klare til avmarsj.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Første delen av turen går over en bru over elven Muru, og opp den bratte stigningen mot Sjugurdtinden. Dersom man ikke ønsker denne bratte oppstigningen på starten av turen, kan man velge å følge skiltingen mot høyre, å gå Memurudalen innover isteden. Man vil ikke da få den flotte utsikten mot Gjendevannet, før mye senere på turen, men det er visstnok også en veldig flott tur, ifølge noen vi snakket med senere denne dagen.

Om man går opp Sjugurdtinden, slik vi gjorde, får man derimot raskt flott utsikt over Memurubu og Gjendevannet.

Vi merket med en gang at det var en stor fordel å bruke staver. Når man bærer en sekk på 9-10 kg, er det veldig avlastende for både rygg og ben. Det kan føles litt unaturlig i starten, til man venner seg til hvor man skal sette stavene, men når man kommer inn i rytmen fungerer det perfekt.

Bildet over viser stien langs elva innover Memurudalen.

Men til tross for bratt motbakke og mye svette, ville vi ikke vært foruten denne utsikten. Med blikkstille vann og strålende sol, måtte vi rett og slett stoppe opp flere ganger og bare nyte. Og fylle på med drikke, ikke minst.

Stien opp til Sjugurdtind er tydelig hele veien, men til gjengjeld altså veldig bratt. Enkelte steder var det stablet steiner som en liten mur, for å hindre at man havner utenfor stien. Stien kan vel ikke karakteriseres som utsatt, men det er likevel såpass bratt at man bør ha kontroll på balansen. Fra Memurubu og opp til Sjugurdtind er det snaue 500 høydemeter, så det er virkelig en bra stigning.

Turen videre fra Sjugurdtinden, går i et relativt kupert terreng, med flere oppstigninger og nedstigninger underveis. Vi hadde hittil ikke møtt på noe særlig med folk, men jeg vet fra tidligere at det er en del som tar denne turen motsatt vei, fordi det kan føles ekstra luftig å gå Bukkelægeret ned enn opp.

Selv om jeg har gått denne turen to ganger før, føltes det ekstra bra denne gangen, fordi jeg visste at vi ikke skulle hjem samme dag. Turen hadde akkurat såvidt begynt, og jeg var så glad for at jeg kunne dele denne Fantastiske Turgleden sammen med min datter.

Sekken føltes god på ryggen, det var deilig å være i fysisk aktivitet, været var strålende, og humøret var på topp; nei vi kunne faktisk ikke hatt det bedre. Jeg tror aldri jeg blir lei av slike turer i fjellet, hvor man virkelig «lever her og nå».

På vei over mot Bukkelægeret passerte vi flere fiskevann; Sjugurdtindtjønne, Grunnevatnet og Langtjønne. Dersom man ønsker å ta et lite fiskestopp, så er dette fullt mulig her. Området egner seg nok også bra hvis man vil telte i fjellet.

Vi tok en liten pause ca halvveis på turen. Selv om jeg ikke følte meg så sulten, er det viktig å fylle på med litt energi underveis. Spis gjerne før man kjenner sulten, da er man sikker på at kroppen får nok energi.

Stien er, som tidligere nevnt, godt merket og godt synlig hele veien. Ved to veiskiller står det skiltet mot Bukkelægeret, men det er også mulig å ta av tilbake mot Memurudalen eller etterhvert mot Storådalen, dersom man ikke ønsker å gå ned det bratte Bukkelægeret. Det blir da riktignok en lengre tur, men er en fin variant om man har høydeskrekk.

Vi holdt mot venstre ved begge disse stiskillene og kom etterhvert til Memurutunga.

Ved Memurutunga tok vi en ny pause, før vi skulle begynne på det bratte partiet ned mot Gjendebu. Vi følte oss plutselig «hoppende lette» uten sekk, he, he.

På platået på Memurutunga er det praktfull utsikt i alle retninger. Mot syd ligger Gjendealpene, med blant annet Tjønnholstinden, Mesmogtinden, Svartdalspiggene og Knutsholstindene på rekke og rad. Det begynner å bli noen år siden jeg var på toppen av Store Knutsholstind, men jeg kan fortsatt godt huske følelsen av å stå på det høyeste punktet av dette mektige fjellet og beundre utsikten av alle de flotte fjellene rundt. Til tross for at vi ikke skulle bestige en topp på denne turen, var utsikten fantastisk likevel.

Det blir tatt en del bilder på disse turene mine, spesielt denne gangen, med nytt kamera. Så jeg må innrømme at det ble litt vel mange foto-stopp underveis, men jeg må liksom ta for mange bilder enn for få.

Da blir det litt vanskelig å velge ut bilder til bloggen etterpå.

Men Gjendevannet er alltid like flott og gir så flotte fotomotiv. Det irrgrønne vannet fascinerer meg hver gang, og det forandrer på en måte litt farge ut fra hvordan sola står på himmelen.

Etter en god pause, puttet vi stavene i sekken og, startet på den smale stien ned mot Gjendebu. Det er altså strekningen mellom Memurutunga og Gjendebu som er selve Bukkelægeret. Lia skråner 400 meter ned mot Gjendevannet. Det føles kanskje ikke så bratt fordi skråningen er dekket av vegetasjon, men når vi snudde oss og så oppover, kan man faktisk nesten ikke tro at det er mulig å gå opp eller ned her.

Vi kunne så vidt skimte Gjendebu der nede i enden av Gjendevannet. En idyllisk og fredelig plass uten dekning og hvor alt annet enn mobil er i fokus.

Et bra tur-team som nyter utsikten!

Jeg er ingen ekspert på flora, men jeg har lest at i denne frodige lia vokser det soleier, jonsokblom, tyrihjelm og storkonvall. Rikelig med fuktighet og en berggrunn som gir godt jordsmonn danner grunnlaget for denne artsrikdommen.

På de mest utsatte stedene er det sikret med kjetting og wire som man kan holde seg i. Til tross for at vi gikk med en litt tyngre sekk enn de foregående gangene jeg har gått her, så gikk det veldig bra. Vi brukte riktignok litt tid på å komme oss ned, fordi underlaget bestod mye av tørr jord og det var lett å skli. Vi tok det derfor med ro og brukte ca 1 1/2 time ned til Gjendevannet.

Da vi hadde kommet oss ned den bratte skråningen, går siste delen av turen i lett skogsterreng bort mot Gjendebu, vestover langs Gjendevannet. Det var litt deilig å gå bortover igjen, selv om denne siste delen av turen føltes litt lang. Vi begynte å lengte til en avkjølende dusj og en deilig middag begge to.

Og så var vi endelig framme etter ca 6 timer på tur.

Gjendebu ligger altså i hjertet av Jotunheimen, i vestenden av det irrgrønne Gjendevannet, omringet av mange spennende topper og breer. Gjendebu er DNT's eldste hytte som ble bygget i 1871. Jeg liker atmosfæren her utrolig godt, beliggende i skjæringspunktet mellom høyfjell og skog. Her er det altså ingen mobildekning og langt fra allfarvei. Eneste mulighet herfra til sivilisasjonen er til fots eller med båt. Til gjengjeld er Gjendebu et flott utgangspunkt for mange flotte turer. Herfra er det mulig å gå videre til andre DNT hytter, som blant annet, Torfinnsbu, Fondsbu, Olavsbu og Leirvassbu. Eller man kan velge seg en topptur i området, f eks en kort tur som Gjendetunga, eller lengre turer som Svartdalspiggene, Mesmogtinden eller Store Knutsholstind.

Resten av dagen skulle vi bare nyte dette stedet, samt nok en herlig treretters middag. Det er en spesiell stemning på Gjendebu, så jeg vil anbefale en tur hit. Om man ikke ønsker å gå, kan man eventuelt bare ta båten helt inn.

Jeg gledet meg spesielt til vår neste tur-etappe på denne hytte til hytteturen, som var Gjendebu til Fondsbu, da det er en tur jeg ikke har gått tidligere. Beskrivelse av denne turen kommer på neste innlegg.

Hytte til hyttetur i vakre Jotunheimen har jeg drømt om lenge. At jeg skulle få mulighet til å oppfylle denne drømmen sammen med min datter, kunne ikke gledet meg mer. Og det ble et fantastisk tur-eventyr fra start til slutt.

I og med at vi har litt ulik erfaring med å gå i fjellet, var jeg opptatt av å velge en tur som hadde passe lang distanse mellom hyttene.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg begynner å bli godt kjent i området rundt Gjendevannet og Bygdinvannet og fant dermed ut at turene mellom Memurubu, Gjendebu, Fondsbu og tilbake til Gjendebu måtte være perfekt. Disse turene vil jeg skrive om på de neste innleggene her på bloggen.

Men aller først; jeg hadde forberedt turen godt på forhånd, ved å forhåndsbestille både båtbilletter og overnatting på alle hyttene. DNT hyttene har som policy at alle skal få plass og at man strengt tatt ikke må forhåndsbestille, men for å være på den sikre siden, valgte jeg å bestille på forhånd likevel. Jeg tok da kontakt med de ulike hyttene pr mail for bestilling, men noen av hyttene har også bookingbestilling på nettsiden. Båtbilletter på Gjendevannet kan man bestille på gjende.no, mens båtbestilling på Bygdinvannet kan ikke forhåndsbestilles.

Lørdag morgen kjørte vi hjemmefra fra Rygge til Gjendesheim ved Besseggen. Dette er en relativt lang kjøretur, så vi var ikke framme før på ettermiddagen. Ved Gjendesheim er det en korttidsparkering og en langtidsparkering. På langtidsparkeringen, ca 1,6 km unna kaia ved Gjendeosen, betaler man på automat ut fra hvor mange døgn man skal stå. I tillegg går det shuttlebuss hver halvtime i høysesongen fra parkeringen og inn til kaia. For mer i formasjon om parkering, se visitgjende.no

Vi hadde god tid til båten skulle gå kl 17.30, så vi valgte å gå det lille stykket fra parkeringen til båten. Da fikk vi også kjenne litt på hvordan sekkene føltes på ryggen, som vi skulle bære fra hytte til hytte i flere dager.

Vi hadde nøye vurdert hva vi måtte ha med av nødvendig klær og utstyr, for å unngå å bære for tung sekk. En sekk man skal gå med fra hytte til hytte bør veie mellom 7 og 12 kg. Våre sekker veide ca 9 kg og det skulle vise seg å være en absolutt overkommelig vekt.

Vi hadde da pakket:

Regntøy/gore tex tøy (jakke og bukse)

Tynn vindjakke og turbukse

Ullundertøy + ekstra skift

Sokker med mye ull + ekstra skift

Ullgenser + fleecejakke

Lue/vanter

Lette joggesko til innesko

Fjellstøvler

Shorts og t-skjorte (ikke bomull)

Regntrekk til utenpå sekken

Lakenpose i silke

Førstehjelpsutstyr, gnagsårplaster og sportstape

Toalettsaker, kun det nødvendigste

Såpe etc helt over i små turflasker

Lett turhåndkle

Litt toalettpapir i pose

Solbriller og solkrem

Myggmiddel

Drikkeflasker, ca 1,5 liter pr person

Kart, kompass og kartmappe

Penger/kort

Medlemskort DNT digitalt i DNT appen

I tillegg hadde vi med oss staver, dette for å kunne fordele belastningen på kroppen bedre når vi skulle gå. Det skulle vise seg å være et klokt valg.

Mat skulle vi spise på hyttene, samt smøre matpakke, så vi hadde kun med oss bananer og litt nøtter som ekstra turproviant.

Båten fra Gjendesheim til Memurubu er unnagjort på 20 minutter. Memurubu er for de fleste utgangspunkt for turen over Besseggen. Vi derimot skulle gå videre innover mot Gjendebu, over blant annet Sjugurdtinden, og ned Bukkelægeret, en tur jeg har skrevet om et par ganger tidligere her på bloggen. Jeg har altså gått denne turen to ganger tidligere, begge veier.

Det skulle bli ekstra gøy å ta masse bilder fra turen med mitt nye kamera. For å sikre god kvalitet på bildene her på bloggen har jeg investert i et systemkamera. Jeg var spent på om kameraet ville innfri mine forventninger. Fram til nå har alle bilder på bloggen vært tatt med I phone kamera. Det har fungert bra det også, og et I phone kamera er jo litt lettere håndterlig når man går på tur. Men med en liten kameraveske rundt halsen og skulderen føltes ikke kameraet i veien når vi gikk.

Turisthytta på Memurubu og området rundt er veldig flott. Vi hadde litt tid før middagen, som vi måtte nyte nede ved Gjendevannet. Vi bar spente på om turen vår ville bli så bra som vi håpet på. Ut fra værmeldingen lovet det i hvert fall godt for det.

Middagen på turisthyttene pleier å være veldig bra, med suppe til forrett, fisk eller kjøtt til hovedrett og ulike desserter. Det var den også her på Memurubu, og maten smaker jo alltid ekstra godt i fjellet. Til middag sitter man på langbord og kommer da i prat med andre turinteresserte folk. Det er alltid spennende å høre hvilke turplaner og tur-erfaringer andre folk har.

Etter middag, var vi klare for en god natts søvn, før første etappe, fra altså Memurubu til Gjendebu dagen etter. Se neste innlegg som kommer etterhvert her på bloggen.

Nå gledet vi oss virkelig til Fantastisk Turglede i fire dager i fjellet!

For meg er fjell bare fjell, sa min gode venninne for noen år siden. Denne helgen ble ikke fjellet bare fjell, men en Fantastisk Turglede fra start til slutt.

Da jeg fikk spørsmål om jeg kunne ta med henne og en venninne på tur, var jeg ikke lei å be. Er det noe jeg liker aller best, så er det jo å inspirere til tur.

Jeg var opptatt av å finne en tur som var akkurat passe lang, akkurat passe bratt og akkurat passe utfordrende. Jeg tenker at den første toppturen i fjellet man er på, ikke må ødelegge lysten til å dra på tur igjen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ut fra disse forutsetningene, valgte jeg Mugnetinden som turmål. Dette fordi den nettopp er akkurat passe lang, beregnet til ca 5 timers tur. Den er akkurat passe bratt, med sine ca 700 høydemeter fra start til slutt, og den er akkurat passe utfordrende, med noen bratte partier de siste høydemeterne opp til toppen. Og ikke minst så er utsikten på toppen ubeskrivelig flott.

Mugnetind er et fjell i Vang kommune i Oppland, med sine 1740 moh, er det dermed det høyeste fjellet i området mellom Bygdin og Tyin.

Turen starter fra Mugnestølen ved elven Mugna. For å komme hit følger man Slettefjellvegen fra Beito/Beitostølen. Dette er en bomvei med mulighet til å betale med kort. Man bruker ca 20 min med bil fra Beitostølen. Etterhvert går veien over til grusvei, og man følger skiltene merket Slettefjellvegen, til man kommer til en stor parkeringsplass. Allerede herfra ser man toppen på selve Mugnetind.

Vi hadde valgt å bo på Bygdin Fjellhotell, så vi brukte dermed en drøy halvtime til parkeringen ved Mugnestølen. Bygdin Fjellhotell kan vi forøvrig absolutt anbefale. En utrolig koselig fjellstue som ligger ved foten av Jotunheimen ved Bygdinvannet. Her er det god mat og god service til en hyggelig pris.

Jeg har skrevet om turen til Mugnetind her på bloggen tidligere, men da måtte vi snu pga dårlig vær. Jeg hadde krysset fingrene for at vi skulle få knallvær på denne turen, og det var ingen tvil om at jeg skulle få ønsket mitt oppfylt. Dette til min store glede, da det ville være med på å gjøre turen og opplevelsen enda bedre, og ikke minst at vi ville komme oss til toppen denne gangen.

Turen starter med en slak, jevn stigning på en lett synlig sti, langs elven Mugna. Man kan nesten hele tiden se toppen foran seg, hvis det er klarvær vel å merke. Mugnetind er toppen til høyre på bildet over.

Stien er merket med hvite V’er som er godt synlig hele veien både opp og ned.

Etter ca 1 time fikk vi synet av et lite vann på vår venstre side, og plutselig hørte vi lyden av sauebjeller. De var ikke så lett å få øye på med en gang, da de gikk på en måte litt i ett med terrenget. Så oppdaget vi de på andre siden av vannet, der de gikk og beitet.

For en herlig dag dette ville bli. Med lite vind og ikke en sky å se, måtte vi bare nyte hvert sekund. Jeg var glad for å endelig være på tur igjen, og mine to venninner var spente på dagens turmål. Jeg håpet jo veldig på at denne turen skulle gi mersmak, slik at vi kan planlegge flere turer sammen!

For å komme videre mot toppen, gikk vi rundt vannet på vår venstre side, før vi fikk Mugnebottjernet på vår høyre side. Stien går videre oppover mellom disse to tjernene. Se bildet under, man kan så vidt se vannet på hver side. Vi var nå på 1280 moh og det er her første, virkelige stigningen begynner. Jeg var glad vi hadde med oss godt med drikke, for solen varmet godt i ryggen. Og med disse motbakkene vi nå skulle begynne på, måtte vi ta flere drikkepauser underveis.

Vi var nå straks kommet til det punktet på kartet, hvor det er tegnet inn to alternative ruter til toppen. Den ene ruten følger man de hvite V’ene rett fram, den andre ruten kan man ta av til høyre. Det er en stein som er merket med to hvite piler akkurat ved dette stiskillet, se bildet under.

Jeg var litt i tvil hvilken vei vi skulle velge. På kartet vises det tydelig at ruten mot høyre er brattere, men det kan være vanskelig å vite akkurat hvor bratt det er ut fra et kart. Jeg bestemte meg for å høre med de neste vi møtte, hva de ville anbefale. Heldigvis møtte vi på et par akkurat før stiskillet. De var ikke i tvil om at ruten rett fram var best. Den er mer enn bratt nok, fikk vi vite.

Og det skulle det vise seg at de hadde rett i. Stigningen vi nå skulle ta fatt på var temmelig bratt og det var nesten som om det så ut til at det ikke var mulig å gå der. Slik er det ofte i fjellet, men når man kommer nærme nok, er det ikke så umulig likevel.

Terrenget her var altså bratt, men ikke eksponert eller spesielt utsatt. Merkingen var fortsatt god, men underlaget bestod nå mer og mer av bare stein.

Vi var nå på ca 1500 moh og hadde da snaue 250 høydemeter igjen til toppen.

Og de gjorde vi unna på 23 minutter. Det siste partiet var også ganske bratt, men plutselig var vi på toppen. Det kom litt overraskende på, fordi arealet på toppen av Mugnetind er ganske stort, var det vanskelig å se akkurat hvor toppen var.

Og det første jeg fikk øye på på toppen var dette. Se bildet over. En helt fantastisk utsikt til fjellene i Jotunheimen. I tillegg ser man blant annet Valdresflya, hele Valdres og vestover mot Sognefjellene. Jeg kunne straks kjenne igjen både Falketind og Uranostind, topper jeg har vært på tidligere.

Ja, utsikten fra toppen var virkelig fantastisk, her ser man området mot Bygdin, Bitihorn og Beitostølen, se bilde over.

På toppen var det også en stor varde.

Det var en del som hadde tatt turen opp hit denne lørdagen i slutten av juni, men riktignok ikke så mye folk man gjerne treffer på i området rundt Besseggen på denne tiden. Sesongen i fjellet har startet for fullt, i hvert fall nå som været har holdt seg stabilt og fint så lenge.

Til og med et ektepar på 80 og 86 år hadde tatt turen opp til Mugnetind denne dagen. Det i seg selv, syntes vi var ganske imponerende, og vi begynte å bekymre oss litt for om de ville klare å komme seg ned igjen.

På bildet over, ser man de to tjernene vi gikk mellom på vei opp!

Vi tok oss en god pause på toppen med litt mat og drikke. Egentlig hadde jeg ikke lyst til å gå ned igjen, men bare sitte der oppe og nyte utsikten. Jeg blir nok aldri lei av slik utsikt, og ekstra flott synes jeg det var at mitt turfølge var like begeistret som meg.

Omsider måtte vi begynne på tilbaketuren, som man går samme vei som man går opp. Jeg synes som regel det er bedre å gå opp enn ned, og nå skulle jeg ønske at jeg hadde tatt med meg stavene. Når man går med staver, får man avlastet knærne, og nedoverturen vil bli lettere. Neste tur skal stavene være med i sekken.

Vi var raskt nede ved vannet som ligger på 1460 moh. Her var det også merket med en stein med to hvite piler. Vi valgte samme vei som vi kom opp, altså mot høyre.

Det var en utrolig fin og mørk blåfarge på dette vannet og vi måtte knipse en del bilder her.

Så tok vi en liten pause, for å fylle på litt energi og bare nyte fjell-livet. Det er dette som også er fint med turen til Mugnetind, at turen i seg selv ikke er så lang, slik at man kan ta seg gode pauser underveis. Når man går i slikt terreng, blir man gående å se mye ned, for ikke å snuble. Da er det viktig å stoppe opp å faktisk nyte synet av flott natur.

Så møtte vi plutselig på sauene igjen. Denne gangen var de mye nærmere og de snudde seg når vi ropte på de.

Så var vi igjen tilbake ved det lille fossefallet ved elven Mugna og turen nærmet seg slutten.

Da hadde vi vært på tur i 6 fantastiske timer. Det er riktignok noe lengre enn turen er beregnet til, men til gjengjeld hadde vi kost oss veldig underveis.

Vi var alle sammen fornøyd med dagens turmål. Mugnetind er virkelig en flott topptur. Det som imponerte og overrasket meg mest, var den fantastiske utsikten på denne toppen på 1740 moh. Takk for en Fantastisk Turglede sammen med dere, Mona og Katrine. Jeg tror dere har lyst til å dra på tur igjen og at jeg kan planlegge en ny turhelg for oss neste år også.

En Fantastisk Turglede er alltid best om du deler den med noen. Spesielt når du deler den med noen som setter like stor pris på turgleden som det vi gjør! Derfor ble dette virkelig en hyggelig tur, sammen med fine folk!

Denne gangen var målet en barnevennlig tur til Høgevarde, som er den nest høyeste toppen på Norefjellsplatået. Det er bare Gråfjelltoppen som er snaue 7 meter høyere i dette området! I tillegg er det fra toppen av Høgevarde den videste utsikten i Sør-Norge nest etter Gaustatoppen. Man kan faktisk se drøye 40 000 kvadratkilometer på en klarværsdag!

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Turen til Høgevarde er tilgjengelig fra flere kanter. Vi valgte den korteste, da vi skulle gå med barn. Nå er det riktignok ikke små barn lengre, men om man ikke er vant til å gå mye i fjellet, er det lurt å velge en passe lang tur.

Vi skulle overnatte på Haglebu denne helgen, som ligger ca 800 moh og er en ca 20 minutters kjøretur nord for Eggedal sentrum i Sigdal kommune. Haglebu er et godt utgangspunkt for tur til Høgevarde, da det bare tar ca 30 minutter å kjøre til parkeringen på Tempelseter, der vi skulle starte turen.

Vi hadde pakket både ulltøy, regntøy, fleecetøy og shorts for denne helgen, men det skulle vise seg at shorts og t-skjorte var riktig turantrekk denne fantastiske lørdagen. Etter en mai-måned med bare knallvær, var vi redd for at været ikke skulle holde denne helgen, men det trengte vi ikke å bekymre oss for, for det var nesten skyfritt, og godt og varmt her på 925 moh.

Selve turen til Høgevarde er beregnet til 2-2,5 timer og utgjør 534 høydemeter. Man går i lettgått terreng, med en slak stigning hele veien. Kun det siste partiet er noe brattere, men ikke veldig krevende og passer derfor for de fleste.

Vi fulgte traktorveien på nordsiden av parkeringen og kom raskt inn på en tydelig sti. Det var godt merket hele veien med Turistforeningens røde T’er. Stien går nordøstover langs Tempelbekken, så vi kunne stoppe og fylle flaskene med deilig, kaldt fjellvann.

Etter et lite stykke, kom vi til Raudmyra mellom Ranten og Høgevarde. Vi holdt da mot høyre mot Høgevarde. Men det er visst flere muligheter for turer i området, dersom man ikke har Høgevarde som turmål.

Vi snudde oss og så nedover dalsiden vi hadde kommet fra. Det var nesten litt varmedis over landskapet. Langt i det fjerne kunne vi faktisk skimte Gaustatoppen, som vi alle sammen hadde vært på i fjor. Med sin karakteristiske form er den lett å kjenne igjen, men det er dessverre ikke så lett å se på bildet.

Vi tok noen små pauser underveis. Det er viktig å fylle på med nok drikke i varmen og spesielt når man er fysisk aktiv. Jeg blir som regel ikke så sulten, men mest tørst på disse fjellturene. Men en banan og litt nøtter er alltid godt å ha i sekken for å få opp blodsukkeret og få litt energi!

Vi begynte å nærme oss, og ifølge skiltingen hadde vi 2 km igjen til Høgevarde! Det hadde begynt å komme litt skyer fra vest, men vi håpet på at dette ikke skulle ødelegge for utsikten på toppen. Det var riktignok ikke tåkeskyer, så det skulle nok gå bra!

Terrenget gikk nå over til å bli litt mer «steinete» Jeg hadde vært litt usikker på om hva slags type sko jeg skulle velge for turen. Dette er et terreng det er fullt mulig å gå med joggesko i, i hvert fall på en dag som denne, hvor det ikke hadde regnet på ukesvis. Jeg hadde valgt fjellstøvlene mine, både fordi de er gode å gå i, men også fordi de gir best støtte. I tillegg hadde jeg tatt på meg ullsokker, til tross for varmen, men dette er for å unngå gnagsår. Jeg hadde likevel ikke følelsen av at jeg var svett på bena, og jeg var fornøyd med valget om å gå med fjellstøvler. Konklusjonen er vel egentlig at man alltid bør velge fjellstøvler på tur i fjellet.

Vi var litt usikre på hvor selve Høgevarde-toppen var, men vi fulgte merkingen og fulgte ryggen over mot Høgevarde-hytta. Det siste partiet over ryggen var ganske bratt, men plutselig ble vi overrasket, da vi kunne se Høgevarde hyttene over kammen. Hyttene ligger i et dalsøkk, nesten som i et vulkan-krater, med et vann i bunnen og hyttene ovenfor. På andre siden av vannet ligger selve Høgevarde-toppen ca 20-minutters gange fra turisthyttene.

Dersom man er medlem i Turistforeningen, får man tilgang på nøkkel til hyttene. Denne kan kjøpes på Turistforeningens nettbutikk. Vi hadde ikke tatt med oss nøkkelen, siden vi trodde at hyttene var betjent og at kafeen var åpen. Men nå skulle vi jo heller ikke overnatte. Første etasje er kafe, mens andre etasje er tilrettelagt som ubetjent del med fire soverom. Se ut.no for åpningstidene til kafeen.

Nye Høgevarde turisthytte ble bygget i 2017. Den ligger 50 meter fra den gamle hytta og har 50 sengeplasser. Denne er også ubetjent. Se også her ut.no for mer informasjon om hytta.

Dersom man ønsker å overnatte her en helg, kan man for eksempel velge å gå turen opp fredag ettermiddag, siden turen opp ikke er lengre enn 2 timer. Om man ønsker å gå en tur på lørdagen også, så er Gråfjell, noen kilometer lenger nordvest også en fin tur. Denne toppen er 1466 moh, men utsikten herfra er ikke like vid som på Høgevarde, men man kan blant annet se innover Hardangervidda og Skarvheimen.

Etter en matpause i solveggen på den nye hytta, og faktisk etter en liten regnskur som forsvant like fort som den kom, begynte vi på siste partiet opp med Høgevarde-toppen.

Vi brukte bare snaue 20 minutter til toppen. På toppen, 1459 moh, like nordøst for hyttene, er det en sikteplate som forteller hvilke fjell man ser i alle himmeretninger.

Det hadde nå skyet over, men det gjorde ikke så mye, da det fortsatt var deilig temperatur og lite vind.

Etter å ha foreviget utsikten på toppen, begynte vi på nedoverturen tilbake til parkeringen på Tempelseter.

Vi brukte bare 1,5 timer ned. Da hadde vi vært på tur i snaue 5 timer. Barna avsluttet turen med et forfriskende bad i bekken. Vi kunne ikke vært mer heldig med turværet, for da vi kom tilbake til hytta, «åpnet himmelen seg» bokstavelig talt, med skikkelig lyn-og tordenvær!

Tusen takk for en herlig tur til vårt fine turfølge.

Da har planleggingen av årets fjellturer startet. Kriblingen i bena starter allerede nå. Jeg gleder meg enormt til nye Fantastiske Turgleder i vårt fantastiske land. Planene for denne sesongen er mange; familietur til Høgevarde, jentetur til Mugnetind, hytte-til-hyttetur i vakre Jotunheimen sammen med mine flotte jenter, campingtur til Vestlandet med flotte turer også her, jentetur til Sikkilsdalshø, forhåpentligvis en skitur i Jotunheimen nå i mai, som jeg har drømt om lenge og ikke minst alle de spontane dagsturene så ofte vi har mulighet til det.

Gjennom denne bloggen har jeg fått mulighet til å inspirere til tur. Det synes jeg er utrolig gøy. Det at jeg også kan få lov til å inspirere mine venner til å være MED på tur, er en glede i seg selv. Det å planlegge turer er nesten halve moroa. Jeg står gjerne for regien, når jeg ser at turgleden smitter.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Men for at man skal oppleve en slik turglede, er det en del elementer som må være på plass. Det viktigste må være å planlegge tur etter evne og forhold (fjellvettregel nr 2) Dersom man ikke er vant til å gå på fjellturer, er det viktig at den første opplevelsen er god, slik at man har lyst til å dra på tur igjen. Så kan man heller sørge for litt større utfordringer etter hvert. Dette gjelder for barn, men det gjelder også for voksne. Jeg tenker derfor, for eksempel på hvor lang turen er, hvor mange høydemeter det er snakk om, hvordan terrenget og underlaget er osv. Været får man jo ikke gjort noe med, så den vurderingen må man ta den aktuelle dagen man skal på tur. Og kanskje må man av og til endre turmål eller man må snu i tide. (Fjellvettregel nr 8) Som de fleste vet, skifter været fort i fjellet og da må man ta kloke valg og først og fremst tenke sikkerhet.

En del av turopplevelsen henger også tett sammen med klær, utstyr og proviant. Hvordan skal man egentlig kle seg og hva skal man ha med i sekken? Dette avhenger selvfølgelig av når på året man drar på tur og hvor lang turen er. Men om man tenker på fotturer i fjellet vår, sommer og høst, så er min erfaring at det viktigste er å ha vind- og vanntette klær, samt gode sko. Min pakkeliste ser gjerne slik ut;

Gore tex tøy, bukse og jakke med hette(eventuelt regntøy)

Fjellstøvler, eventuelt gore tex sko med god støtte

Ulltøy

Ullsokker (gjerne tykke, perfekt for å forebygge gnagsår)

Fleecegenser/jakke evt litt tykk ullgenser

Lue, vanter/votter og hals/buff

Solbriller og solkrem

Shorts og t-skjorte gjerne syntetisk, ikke bomull (avhengig av sesong)

Lett tursekk (helst med regntrekk)

Sitteunderlag (lite som får plass i sekken)

Rikelig med drikke

Matpakke

Banan, nøtter og gjerne en tursjokolade.

Kart og kompass

Vindsekk

Når været skifter fort i fjellet, er det viktig med godt og varmt tøy og ekstra skift i sekken. Det er gjerne først når man har startet turen at man kjenner hva som er riktig bekledning. Da er det lurt med lag-på-lag prinsippet, slik at man bare kan stoppe og ta av eller på et lag, alt ettersom.

Gode sko er også avgjørende for om turen blir god eller ikke. Det er en stor fordel om skoene er «gått inn» på forhånd. Bruk gjerne ullsokker uansett sesong. Ofte når man er på tur i fjellet, og man går i mange timer, blir man gjerne fuktig eller svett på bena. Min erfaring er da at ullsokker forebygger gnagsår.

Men hva er så rikelig med drikke? Ofte drikker man for lite når man går slik i fjellet. Mengden drikke er også avgjørende for hvor tøff og hvor lang turen er. Om det er en dagstur på ca 8 timer, anbefaler jeg minst 1,5 liter per person. Jeg bærer heller litt mer vekt i sekken enn å ha for lite drikke. Det er selvfølgelig mulig å fylle flasken i bekker og fosser, men da må man være sikker på at dette er tilgjengelig. Spis gjerne oftere enn du føler deg sulten. Om kroppen ikke får nok energi vil den heller ikke orke fysisk aktivitet over tid og man får dermed heller ikke den samme turgleden.

Om man går i fjellet på sommeren, er det lett å tenke at lue og votter er unødvendig. På mange av mine turer har jeg prist meg lykkelig over at lua har ligget i sekken. Om man går topptur, er man gjerne veldig varm på vei opp. På toppen derimot kan det blåse friskt og en lue kan være god å ha. Skift gjerne innerste laget med ull før man starter på nedoverturen. En tørt lag inn mot kroppen er gull for å unngå å begynne å fryse. Jeg har nesten alltid et lag ekstra på meg på vei ned. Kroppen bruker ikke på langt nær så mye energi ned.

Belastningen på knærne er stor på vei ned fra en fjelltopp. I den forbindelse anbefaler jeg staver. Jeg har ikke vært så flink til å bruke dette selv, men de gangene jeg har gjort det, har jeg kjent hvor godt det avlaster knærne. Staver er gode å ha både oppover, nedover og bortover. Kjøp gjerne et par man kan justere lengden på. Stavene bør være litt lavere på vei opp og justeres opp et par hakk på vei ned. På vei opp avlaster stavene både rygg og ben, på vei ned er det en spesielt god avlastning på knær. I tillegg får man brukt flere av musklene i kroppen under hele turen når man går med staver.

Kart og kompass bør alltid ligge i sekken, for å kunne vite hvor du er til enhver tid.(Fjellvettregel nr 7) Ofte planlegger man turer som er merket av Turistforeningen, men det er lett å glemme seg bort og glemme å følge med på merkingen. I tillegg kan tåka komme raskt sigende og da er det lett å miste orienteringssansen. Om man ikke er vant til å bruke kart og kompass, øv gjerne i et kjent område før man legger ut på langtur.

En vindsekk veier ikke mye og er kjekk å ha om været skulle snu fort. Det å søke ly om nødvendig, kan plutselig bli en realitet (Fjellvettregel nr 9) Jeg har ikke en slik selv, men dette er noe som står på min turutstyr-ønskeliste.

Ta gode stopp underveis og ikke minst ta deg tid til å nyte naturen. Det er lett å tenke at toppen er målet, men målet for turen må være alt man opplever underveis på hele turen. Det er det jeg kaller Fantastisk Turglede!

Påsken var fantastisk på alle måter; først herlige dager på fjellet med masse snø, langrennsturer, slalåm og deilig påskesol, og så flotte dager her hjemme i Rygge med bålturer, vennetreff, masse frisk luft og ikke minst deilig påskesol her hjemme også! Selv om jeg synes det var litt galskap å reise hjem fra fjellet, midt i påskeuka, i slikt fantastisk vær, skulle det bli flott med noen dager hjemme også!

Langfredag tok vi en tur til Ravnsjøhytta og Ravnsjøholmen i Svinndal, bare en halvtimes kjøretur hjemmefra. Om man kommer fra Moss, kjører man rv 115 til Svinndal kirke og deretter Fjellveien sørover til man kommer til en bom og en parkering med plass til ca 8 biler. Om man kjører fra Råde følger man fv 282 til Svinndal kirke og deretter inn på Fjellveien.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Ravnsjøhytta er et herlig turmål som altså ligger fantastisk og fredelig til ved Ravnsjø i Svinndal. Selve Ravnsjøhytta ligger oppe på en liten knaus med flott utsikt over innsjøen.

Hytta har 12 sengeplasser og er ubetjent. Det er innlagt strøm og drikkevannet pumpes opp med håndpumpe utenfor. Det er flotte turmuligheter i området rundt hytta, eller man kan ta turen ut på Ravnsjøholmen, slik som vi gjorde denne dagen.

Med et turfølge på 4 barn, 4 voksne og vår lille hund, trasket vi fra parkeringen ved Klengstua, på skogsveien ca 1,5 km fra hytta. Det var knall blå himmel, lite vind, og selv om vårtemperaturen ikke hadde meldt sin anmarsj enda, ville det bli en herlig dag i sola.

For å komme til Ravnsjøholmen, passerer man selve Ravnsjøhytta og følger skogsveien videre til man kommer til en smalere skogssti. Her står det skiltet til Ravnsjøholmen, og stien skrår mot høyre ned en ganske bratt passasje. På det bratteste partiet er det festet tau man kan holde seg i.

Når det er vinter og isen ligger tykk på Ravnsjøen, kan man også ta snarveien over isen, mot høyre rett før Ravnsjøhytta. Selv er jeg ikke så begeistret for å gå på is, men vi kunne med sikkerhet si at isen var trygg. Vi kunne nemlig se hjulspor på snøen, trolig fra et lite kjøretøy, muligens en ATV, som hadde fraktet ved ut til gapahukene!

På selve holmen er det to gapahuker, en lavvo, bålplass, utedo og et hus kalt «Slottet.» Det skulle visst være mulig å overnatte også her, men jeg tror jeg hadde foretrukket Ravnsjøhytta eller lavvoen på utsiden for overnatting.

Etter mat på bålet og litt søtt til dessert, var gutta klare for isfiske. Vi hadde glemt å ta med oss isboret hjemmefra, men om man har DNT nøkkel, kan man låse seg inn i Slottet og låne isboret som ligger tilgjengelig der. Vi var vel ikke helt overbevist om at det skulle bli storfangst, men etter en liten stund var det faktisk napp på kroken. En liten abbor kom til syne og gleden var stor hos små og store. Da gjorde det ikke så mye at det bare var en liten småfisk.

Mens vi stod der ute på isen og fisket, kunne vi se flere ravner som fløy over oss. Det er kanskje ikke uten grunn at innsjøen har fått navnet Ravnsjø.

På vei tilbake tok vi snarveien over isen. Det var litt skummelt å høre drønn og knaking fra isen, men tydeligvis er det bra at det er litt bevegelse i den. Men vi visste jo at isen var tykk, da vi boret oss gjennom med isboret, var den vel i hvert fall 40 cm tykk.

Ravnsjøhytta er et anbefalt turmål både som dagstur, men også som overnattingstur. Det er virkelig et fredelig sted, og er man riktig heldig får man kanskje hytta helt for seg selv. Og om man bor i Østfold er jo heller ikke reiseveien så lang.

Timene flyr avsted på en slik dag. På slike dager skulle man ønske at solen aldri går ned! På slike dager ønsker man at tiden kunne stå litt stille! På slike dager må man lytte til stillheten! På slike dager er man glad for at man er akkurat her og nå! På slike dager er man glad for at man kjenner glede ved å være ute! På slike dager er det Fantastisk Turglede som står i fokus, sammen med gode venner!

Så har det gått flere uker siden jeg har skrevet her på bloggen. Kombinasjonen full jobb, familieliv, trening og et aktivt turliv kan av og til by på noen utfordringer. Jeg prøver å kombinere dette best mulig og dra på tur så ofte jeg kan, både med familien eller med venner, men de siste ukene har det dessverre blitt lite tur. Det må jeg prøve å gjøre noe med. Og mens jeg venter på neste tur, tenkte jeg å benytte anledningen til å fortelle om en liten minitur.

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive om denne turen, men dersom man ikke ønsker å legge ut på langtur, er dette faktisk en hyggelig liten Fantastisk Turglede, dersom man er i området ved Maurvangen-Gjendesheim i Jotunheimen.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Dagen etter turen til Mugnetind, var jeg fortsatt ivrig etter å komme oss ut i luften. Med overnatting på Maurvangen camping, pakket vi sekken og vandret i retning Besseggen. Vi krysset veien ved den populære fiskeelva Sjoa på nedsiden av campingen. Herfra gikk vi videre rett fram, ved skiltingen mot Gjendesheim og Besseggen. Vi fulgte veien et stykke, til vi kom til langtidsparkeringen til Besseggen. Her står det flere treskilt merket med Gjendeosen.

Vi hadde ikke sjekket ut så mye på forhånd, og vi trodde det bare var en ca 20 minutters tur over åsen til Gjendeosen; navnet på kaia der Gjendebåten går til både Memurubu og Gjendebu. Det skulle vise seg at det var litt lengre enn det, ca dobbelt så lang tid brukte vi, i et veldig rolig tempo vel å merke.

Det var en tydelig sti hele veien, og flere steder stod det skiltet mot Gjendeosen. Stien gikk slakt oppover og etterhvert fikk vi flott utsikt ned mot Gjendevannet, min favorittutsikt i dette området. Deretter delte stien seg, med stier videre mot blant annet Bessheim og Glitterheim.

Det var ganske vått i bakken denne dagen, og flere steder måtte vi balansere fra stein til stein for å unngå å plumpe uti myra. Vi kom oss heldigvis tørrskodd gjennom de fuktige partiene.

Det var fortsatt noe høstfarger igjen i fjellet, selv om jeg gjerne synes at de flotteste høstfargene får man stort sett i begynnelsen av september, spesielt 1000 moh.

Vi fant en fin plass, oppe i lia, med utsikt over Gjendevannet, og tok fram stormkjøkkenet. Dette er veldig enkelt og greit å ta med seg i sekken, og det veier heller ikke så mye, spesielt hvis man bare tar med brenner, gassbeholderen og en stekepanne. Og vips så har man nok utstyr til å kunne tilberede et godt måltid ute, enten om det er ostesmørbrød, pølser, pannekaker eller hamburger. Og så smaker det alltid ekstra godt med et varmt måltid på tur.

Etter at lunsjen var fortært, fulgte vi stien videre ned mot Gjendeosen. Det var ikke like mye aktivitet på kaia nå, som det pleier å være tidligere på sesongen. Men det var nok likevel en del folk som hadde tatt turen over Besseggen denne dagen i begynnelsen av oktober, siste avgangs-dag med Gjendebåten.

Vi tok en kaffe og en sjokoladebit på kafeen før vi fulgte hovedveien tilbake til Maurvangen camping. Maurvangen camping er forøvrig et perfekt utgangspunkt for mange fine turer i Jotunheimen og det blir nok ikke siste gangen vi camper her.

For å referere ut.no

«Vi ferdes mer ute i naturen, og vi bruker den på stadig flere ulike måter. Fjellvettreglene hjelper deg å planlegge og gjennomføre en fantastisk tur – som også er trygg.»

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I 2016 ble fjellvettreglene modernisert av DNT og Røde kors for å være tilpasset dagens bruk av fjellet. Det har vært en stor økning i antall redningsaksjoner og dessverre også dødsulykker de siste årene i forbindelse med turer i fjellet. Dette skyldes ofte at man er for dårlig forberedt for turen man har lagt ut på. For å unngå slike tragiske utfall, er fjellvettreglene viktige å ha i bakhodet for å kunne få en Fantastlsk Turglede.

De nye reglene lyder slik;

1. Planlegg turen og meld fra hvor du går.

2. Tilpass turen etter evne og forhold.

3. Ta hensyn til vær og skredvarsel.

4. Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.

5. Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.

6. Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.

7. Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.

8. Vend i tide, det er ingen skam å snu.

9. Spar på kreftene og søk ly om nødvendig.

En av disse fjellvettreglene skulle vise seg å bli gjeldende for oss på vei til Mugnetind denne dagen i høstferieuka.

Mugnetind er et fjell i Vang kommune i Oppland, og er det høyeste fjellet i området mellom Bygdin, Tyin og Vangsmjøse med sine 1740 moh.

Turen starter fra Mugnestølen ved elven Mugna. For å komme hit følger man Slettefjellvegen fra Beito/Beitostølen. Dette er en bomvei med mulighet til å betale med kort. Man bruker ca 20 min med bil fra Beitostølen. Etterhvert går veien over til grusvei, og man følger skiltene merket Slettefjellvegen, til man kommer til en stor parkeringsplass. Allerede herfra ser man toppen på selve Mugnetind.

Turen opp til toppen er beregnet til 2,5-3 timer og er gradert som en middels tur. Den passer for voksne og barn, men jeg tenker at det bør være barn som er vant til å gå i fjellet.

Vi var en god gjeng på 2 hunder, 3 barn og 4 voksne som hadde Mugnetind som mål denne dagen. Selv om solen hadde tvunget seg fram bak skyene, var det godt og friskt i luften. Vi hadde tatt fram lue og votter, og ekstra tøy i sekken er alltid viktig når man legger ut på tur.

Turen startet med en slak, jevn stigning fra Mugnestølen langs elven Mugna. Stien er merket med hvite V’er som er godt synlig hele veien. Frosten hadde dessverre tatt med seg de flotteste høstfargene, men det var et flott skue likevel.

Da vi kom litt opp i høyden, kunne vi så vidt skimte fjellene i Jotunheimen, som kong vinter hadde lagt et lett snødryss over. Selv om det fortsatt var høst ved Mugnestølen, tenkte vi at det ikke ville gå mange ukene før vinteren setter inn her også. Høsten i fjellet, kan by på det meste værmessig.

Etter ca 1 time fikk vi synet av et lite vann på vår venstre side. For å komme videre opp mot toppen gikk vi rundt dette vannet før vi fikk Mugnebottjernet på vår høyre side. Stien gikk videre mellom disse to tjernene.

Vi hadde hele veien gått i et relativt slakt, jevnt stigende terreng, men herfra var det en mye mer bratt stigning opp. Vi snakket med noen som hadde gått turen tidligere, som kunne fortelle at det var mer overkommelig enn det så ut som. Turen fra Mugnestølen til toppen av Mugnetind er ca 700 høydemeter. Ved Mugnebottjernet var vi på 1280 moh, og vi hadde derfor nesten 450 høydemeter igjen. Vinden hadde tatt seg opp i styrke, men vi var fortsatt ved godt mot til å fortsette.

På ca 1300 moh hadde vannet frosset til is og det lå et tynt, tynt lag med snø på bakken. Vår lille hund av typen bichon frise er vant til å være med på tur. Han er alltid ivrig og nesten dro oss oppover, til tross for bare sine 5 kg. Vi hadde pakket han inn med ulldekken og regndress, da han nylig hadde klippet pelsen og ble fort kald. Når underlaget nå ble mer og mer dekket av snø, og mer og mer steinete, begynte vi å lure på om det hadde vært så lurt å ta han med på denne turen. Med en gang vi stoppet opp, viste han tydelig tegn på at han frøs. Flere steder måtte vi etterhvert også bære han, men like ivrig var han utrolig nok likevel.

Vi hadde nå fått en fantastisk utsikt til blant annet Bitihorn, som badet i sol, mens vi nå hadde kommet på skyggesiden. Dersom solen hadde varmet på denne siden også, er det ikke sikkert at vinden hadde føltes så isende kald.

Bitihorn er forresten også en utrolig fin tur som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, og som jeg absolutt vil anbefale. En fin familietur på 4-5 timer dette også.

På 1440 moh stoppet vi opp for en vurdering av vær og vind. Vinden var nå så kraftig at vi måtte ha hetta på hodet og snøre godt igjen. Vi visste at det var et godt stykke igjen og at vinden ikke akkurat ville avta oppover fjellskrenten. Etter nøye overveielser ble vi enige om at vi burde følge fjellvettregel nr 8; «Vend i tide, det er ingen skam å snu.»

Jeg så lengselsfullt opp mot toppen og klarte ikke helt å slå meg til ro med at jeg ikke fikk kommet meg til topps. Jeg ble stående noen minutter å vurdere om jeg skulle gå opp alene, men fant fort ut at flertallet må bestemme i slike situasjoner. Vi hadde jo planlagt tur sammen, og det hadde jo vært en fin tur likevel. Men det var først da jeg snakket med noen som nettopp hadde vært på toppen, at jeg fant ut at det hadde vært en klok avgjørelse. De kunne nemlig fortelle at det var svært isete oppover og utrolig sterk vind. Pluss at det var enda 1 time igjen opp, et veldig bratt parti, og ikke akkurat så veldig trivelig der oppe.

Om vi hadde nådd toppen ville vi ha fått en praktfull utsikt til Jotunheimen, Valdresflya, ut over hele Valdres og vestover mot Sognefjellene. Det må bli en annen gang, for hit må jeg dra tilbake.

Før vi begynte på nedoverturen, tok vi raskt et liten pause. Vi hadde ikke før satt oss ned, før mange lemen skvatt omkring bak ryggen vår, på leting etter et nytt gjemmested. Kanskje er det lemen-år i år, for vi hadde nemlig hørt flere snakke om at de hadde sett lemen på vei opp. Jeg var ikke så fristet til å sitte så lenge, da en av våre jenter, for noen år siden, fikk harepest. Harepest skyldes smitte fra ekskrementer fra gnagere. Dette kan overføres via vann, eller dersom man er uheldig og kommer i kontakt med dette når man setter seg ned for en rast.

Det er nok kanskje slik, at om man skal på toppturer i høstferieuka, bør man kanskje velge en topp som er mellom 1200 og 1500 moh. Det så nemlig ut til at det var et værskille ved ca 1400-1500 moh, og at snøen hadde lagt seg flere steder. Snø bør riktignok ikke være noe hinder, hvis det ikke er snakk om betydelige mengder, men det var vinden som stoppet oss denne gangen. Og hadde vi bare vært voksne på tur, så hadde vi nok tatt turen opp, men om vi skal følge fjellvettregel nr 2; «Tilpass turen etter evne og forhold» så vil jeg nok si at evnen til å komme seg til topps for vår lille hund, og kanskje også barna, ikke var tilstede, spesielt i slikt vær. Jeg kan forstå hvorfor turen graderes som middels, det må nok være fordi siste del opp mot toppen er rimelig bratt og krevende.

Hadde vi tenkt på det tidligere, kunne vi faktisk heller ha gått en rundtur, videre forbi Mugnebottjernet, ned mot Skavletjern og videre på sørsiden av Mathamarskarven. Men vi tok samme vei tilbake ned mot Mugnestølen.

Da vi kom tilbake til Mugnestølen hadde vi vært på tur i 3,5 timer. Jeg må si at det var en Fantastisk Turglede likevel, selv om vi ikke nådde målet denne gangen. Jeg gleder meg allerede til å dra tilbake hit. Eller kanskje man ikke skal være så opptatt av å nå toppen, det må jo være tiden i seg selv, tiden man er på tur, som må være det viktigste.

Turen til Gjendehøe er en fin liten tur som passer de aller fleste. Selv om fjellet bare er 1257 moh, så skal man ikke undervurdere denne lille toppturen. Utsikten herfra er nemlig utrolig flott, spesielt denne første helgen i september hvor høstfargene hadde begynt å sette sine spor i landskapet.

Gjendehøe er fjellet som ligger mellom Knutshøe og Besseggen. Herfra har man fantastisk utsikt over Gjendevannet, Gjendesheim og fjellene rundt; både vestover mot Memurudalen og Gjendealpene, sørover mot Valdresflya og østover mot Maurvangen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Turen opp til toppen tar en snau time, litt avhengig av tempo, og passer derfor godt som en ettermiddagstur eller en dag nummer to tur. Turen til Gjendehøe blir betegnet som en "kosetur," og det kan jeg si meg enig i.

Jeg har som tidligere nevnt, også gått denne turen tidligere, men denne dagen viste været seg fra en mye bedre side enn sist, og jeg gledet meg til å få et enda bedre inntrykk av utsikten på toppen.

Vi startet turen fra riksvei 51, et lite stykke fra avkjøringen til Gjendesheim (mot Valdresflya). Der stien fra Haugseter krysser veien, tar man av til høyre ned en liten grusvei, eller man kan parkere langs riksvei 51 på andre siden av veien, en parkeringslomme med plass til flere biler. Man kan også gå turen fra Gjendesheim, dersom man ønsker det.

Fra parkeringsplassen nederst ved grusveien, går man over et viltgjerde ved en liten koselig hytte, og deretter over en bro før man etterhvert kommer inn på selve stien. Der stien begynner står det skiltet mot Gjendesheim. Man følger denne stien et lite stykke, men når stien skrår av mot høyre mot Gjendesheim fortsetter man rett fram. Stien er ikke T-merket, men det er et tydelig tråkk hele veien, så det er likevel lett å finne fram. Man følger stien langs Gjendehøe på sørsiden av fjellet, og etterhvert skrår stien slakt oppover mot nord i retning Besseggen.

Men før vi kom så langt, måtte vi beundre den koselige, lille seteren vi passerte. Sist jeg gikk her, var det mange sauer på beite, men nå var det ikke en sau å se. Kanskje de hadde forlatt seteren for vinteren. Nå var det jo riktignok ikke vinter enda, men høsten var i full anmarsj og vinteren kan jo nesten komme når som helst i fjellet.

Mot venstre kunne vi se hele Knutshøe på langs og vi drømte oss tilbake til fjorårets jentetur. Dette er også en utrolig flott tur som byr på et par utfordrende partier. Knutshøe blir gjerne kalt "Besseggens lillebror" men den er ikke noe mindre krevende av den grunn. En litt kortere tur, men samtidig et par riktig luftige partier. Dette er faktisk også en tur jeg kunne tenkt meg å gå på nytt og som jeg virkelig anbefaler om man ikke allerede har gått turen.

Etterhvert deler stien seg og vi holdt mot høyre. Jeg tror nok egentlig man kan gå begge veier, da begge stiene fører i samme retning og dermed også mest sannsynlig til toppen.

Det var faktisk en del folk på tur til Gjendehøe denne søndag formiddagen, men ingen Besseggen-tendenser hvor man nesten kan bli gående litt i kø. Det var nok flere som oss, som syntes det var deilig å kunne benytte denne formiddagen til en liten topptur før vi skulle reise hjemover.

Etter ca en halv time fikk vi igjen utsikt til Gjendevannet. Med de flotte høstfargene i forgrunnen, gikk jeg nesten amok med kamera. Men det har jeg faktisk bestemt meg for, at det er mye bedre å knipse i vei, enn å komme tilbake fra tur og tenke at man har tatt for lite bilder. Da er det bedre å heller slette de man ikke vil ha.

Litt facinert av dette bildet over, som nesten ligner et maleri. Dette er tatt innover mot Memurubu.

Bildet under viser Gjendebåten på vei inn mot Gjendesheim. Det begynner å gå mot slutten av båtsesongen for i år, da siste avgang er 7.okt.

Toppen av Gjendehøe er ganske vidstrakt, så dersom man vil få utsikt over Gjendesheim, må man gå et lite stykke fra vardene på toppen, i retning Besseggen.

Med en god stopp på toppen, for en liten matbit og siste mulighet til å nyte deilig fjell-luft, gikk vi samme vei tilbake. Det vil si, vi var faktisk litt usikre på om vi fulgte samme sti ned. Det kan være litt vanskelig å finne stien igjen når man har vært på toppen, men retningen var vi uansett ikke i tvil på, så det er ingen problem å finne veien tilbake.

Jotunheimen har gitt meg mange Fantastiske Turgleder og jeg gleder meg over at flere skal det bli. Så blir det spennende å se om jeg rekker noen flere turer i Jotunheimen før vinteren setter inn. Om ikke, så kan jeg jo alltids ta med meg ski!