Mugnetind 1740 moh

For å referere ut.no

«Vi ferdes mer ute i naturen, og vi bruker den på stadig flere ulike måter. Fjellvettreglene hjelper deg å planlegge og gjennomføre en fantastisk tur – som også er trygg.»

I 2016 ble fjellvettreglene modernisert av DNT og Røde kors for å være tilpasset dagens bruk av fjellet. Det har vært en stor økning i antall redningsaksjoner og dessverre også dødsulykker de siste årene i forbindelse med turer i fjellet. Dette skyldes ofte at man er for dårlig forberedt for turen man har lagt ut på. For å unngå slike tragiske utfall, er fjellvettreglene viktige å ha i bakhodet for å kunne få en Fantastlsk Turglede.

De nye reglene lyder slik;

1. Planlegg turen og meld fra hvor du går.

2. Tilpass turen etter evne og forhold.

3. Ta hensyn til vær og skredvarsel.

4. Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.

5. Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.

6. Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.

7. Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.

8. Vend i tide, det er ingen skam å snu.

9. Spar på kreftene og søk ly om nødvendig.

En av disse fjellvettreglene skulle vise seg å bli gjeldende for oss på vei til Mugnetind denne dagen i høstferieuka.

Mugnetind er et fjell i Vang kommune i Oppland, og er det høyeste fjellet i området mellom Bygdin, Tyin og Vangsmjøse med sine 1740 moh.

Turen starter fra Mugnestølen ved elven Mugna. For å komme hit følger man Slettefjellvegen fra Beito/Beitostølen. Dette er en bomvei med mulighet til å betale med kort. Man bruker ca 20 min med bil fra Beitostølen. Etterhvert går veien over til grusvei, og man følger skiltene merket Slettefjellvegen, til man kommer til en stor parkeringsplass. Allerede herfra ser man toppen på selve Mugnetind.

Turen opp til toppen er beregnet til 2,5-3 timer og er gradert som en middels tur. Den passer for voksne og barn, men jeg tenker at det bør være barn som er vant til å gå i fjellet.

Vi var en god gjeng på 2 hunder, 3 barn og 4 voksne som hadde Mugnetind som mål denne dagen. Selv om solen hadde tvunget seg fram bak skyene, var det godt og friskt i luften. Vi hadde tatt fram lue og votter, og ekstra tøy i sekken er alltid viktig når man legger ut på tur.

Turen startet med en slak, jevn stigning fra Mugnestølen langs elven Mugna. Stien er merket med hvite V’er som er godt synlig hele veien. Frosten hadde dessverre tatt med seg de flotteste høstfargene, men det var et flott skue likevel.

Da vi kom litt opp i høyden, kunne vi så vidt skimte fjellene i Jotunheimen, som kong vinter hadde lagt et lett snødryss over. Selv om det fortsatt var høst ved Mugnestølen, tenkte vi at det ikke ville gå mange ukene før vinteren setter inn her også. Høsten i fjellet, kan by på det meste værmessig.

Etter ca 1 time fikk vi synet av et lite vann på vår venstre side. For å komme videre opp mot toppen gikk vi rundt dette vannet før vi fikk Mugnebottjernet på vår høyre side. Stien gikk videre mellom disse to tjernene.

Vi hadde hele veien gått i et relativt slakt, jevnt stigende terreng, men herfra var det en mye mer bratt stigning opp. Vi snakket med noen som hadde gått turen tidligere, som kunne fortelle at det var mer overkommelig enn det så ut som. Turen fra Mugnestølen til toppen av Mugnetind er ca 700 høydemeter. Ved Mugnebottjernet var vi på 1280 moh, og vi hadde derfor nesten 450 høydemeter igjen. Vinden hadde tatt seg opp i styrke, men vi var fortsatt ved godt mot til å fortsette.

På ca 1300 moh hadde vannet frosset til is og det lå et tynt, tynt lag med snø på bakken. Vår lille hund av typen bichon frise er vant til å være med på tur. Han er alltid ivrig og nesten dro oss oppover, til tross for bare sine 5 kg. Vi hadde pakket han inn med ulldekken og regndress, da han nylig hadde klippet pelsen og ble fort kald. Når underlaget nå ble mer og mer dekket av snø, og mer og mer steinete, begynte vi å lure på om det hadde vært så lurt å ta han med på denne turen. Med en gang vi stoppet opp, viste han tydelig tegn på at han frøs. Flere steder måtte vi etterhvert også bære han, men like ivrig var han utrolig nok likevel.

Vi hadde nå fått en fantastisk utsikt til blant annet Bitihorn, som badet i sol, mens vi nå hadde kommet på skyggesiden. Dersom solen hadde varmet på denne siden også, er det ikke sikkert at vinden hadde føltes så isende kald.

Bitihorn er forresten også en utrolig fin tur som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, og som jeg absolutt vil anbefale. En fin familietur på 4-5 timer dette også.

På 1440 moh stoppet vi opp for en vurdering av vær og vind. Vinden var nå så kraftig at vi måtte ha hetta på hodet og snøre godt igjen. Vi visste at det var et godt stykke igjen og at vinden ikke akkurat ville avta oppover fjellskrenten. Etter nøye overveielser ble vi enige om at vi burde følge fjellvettregel nr 8; «Vend i tide, det er ingen skam å snu.»

Jeg så lengselsfullt opp mot toppen og klarte ikke helt å slå meg til ro med at jeg ikke fikk kommet meg til topps. Jeg ble stående noen minutter å vurdere om jeg skulle gå opp alene, men fant fort ut at flertallet må bestemme i slike situasjoner. Vi hadde jo planlagt tur sammen, og det hadde jo vært en fin tur likevel. Men det var først da jeg snakket med noen som nettopp hadde vært på toppen, at jeg fant ut at det hadde vært en klok avgjørelse. De kunne nemlig fortelle at det var svært isete oppover og utrolig sterk vind. Pluss at det var enda 1 time igjen opp, et veldig bratt parti, og ikke akkurat så veldig trivelig der oppe.

Om vi hadde nådd toppen ville vi ha fått en praktfull utsikt til Jotunheimen, Valdresflya, ut over hele Valdres og vestover mot Sognefjellene. Det må bli en annen gang, for hit må jeg dra tilbake.

Før vi begynte på nedoverturen, tok vi raskt et liten pause. Vi hadde ikke før satt oss ned, før mange lemen skvatt omkring bak ryggen vår, på leting etter et nytt gjemmested. Kanskje er det lemen-år i år, for vi hadde nemlig hørt flere snakke om at de hadde sett lemen på vei opp. Jeg var ikke så fristet til å sitte så lenge, da en av våre jenter, for noen år siden, fikk harepest. Harepest skyldes smitte fra ekskrementer fra gnagere. Dette kan overføres via vann, eller dersom man er uheldig og kommer i kontakt med dette når man setter seg ned for en rast.

Det er nok kanskje slik, at om man skal på toppturer i høstferieuka, bør man kanskje velge en topp som er mellom 1200 og 1500 moh. Det så nemlig ut til at det var et værskille ved ca 1400-1500 moh, og at snøen hadde lagt seg flere steder. Snø bør riktignok ikke være noe hinder, hvis det ikke er snakk om betydelige mengder, men det var vinden som stoppet oss denne gangen. Og hadde vi bare vært voksne på tur, så hadde vi nok tatt turen opp, men om vi skal følge fjellvettregel nr 2; «Tilpass turen etter evne og forhold» så vil jeg nok si at evnen til å komme seg til topps for vår lille hund, og kanskje også barna, ikke var tilstede, spesielt i slikt vær. Jeg kan forstå hvorfor turen graderes som middels, det må nok være fordi siste del opp mot toppen er rimelig bratt og krevende.

Hadde vi tenkt på det tidligere, kunne vi faktisk heller ha gått en rundtur, videre forbi Mugnebottjernet, ned mot Skavletjern og videre på sørsiden av Mathamarskarven. Men vi tok samme vei tilbake ned mot Mugnestølen.

Da vi kom tilbake til Mugnestølen hadde vi vært på tur i 3,5 timer. Jeg må si at det var en Fantastisk Turglede likevel, selv om vi ikke nådde målet denne gangen. Jeg gleder meg allerede til å dra tilbake hit. Eller kanskje man ikke skal være så opptatt av å nå toppen, det må jo være tiden i seg selv, tiden man er på tur, som må være det viktigste.

4 kommentarer
    1. Så mange ganger har jeg funnet turglede.bloggen din når jeg søkte turtipps i Norge! Denne gangen var det Mugnetinden, men hver gang leser jeg og leser og leser: Du beskriver alt med tekst og foto på en fantastisk måte, tøffe turer som Knutshøe og lette turer som Gjendeosen. Tusen takk skal du ha
      Bernstein fra nordsjøkysten i Tyskland

    2. Tusen takk for fantastisk tilbakemelding, det er utrolig hyggelig å høre at du liker bloggen min og at mine turbeskrivelser er til glede for deg og andre! Takk til deg også for at du leser om mine turer! �nsker deg en fin påske og et fortsatt fint turår! Hilsen Linda

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg