FantastiskTurglede

Gaustatoppen er en tur jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, men denne gangen fikk jeg mulighet til å arrangere tur for en herlig 7.klasse-gjeng med foreldre. Det skulle vise seg å bli en vellykket tur, noe jeg er spesielt glad for, siden det var jeg som hadde hovedansvaret for selve turen. Det krever litt mer planlegging når man er 41 stykker som skal dra på tur, men til gjengjeld er det ekstra gøy når alle var fornøyde med denne helgens turopplevelse.

Jeg er glad for å få mulighet til å kunne inspirere og motivere til tur gjennom bloggen min, men det ga samtidig også mersmak å få mulighet til å arrangere tur for en større turgruppe.

Kvitåvatn fjellstue var et perfekt utgangspunkt for turen til Gaustatoppen. Fjellstua ligger 945 meter over havet med utsikt over Kvitåvatnet, og med imponerende utsikt til Gaustatoppen 1883 moh, bare 5 kilometer unna. På Kvitåvatn er det en hyggelig, uformell og avslappet stemning, med utrolig god mat og hyggelig betjening. Her får man også mye igjen for pengene.

Når man skal på tur i fjellet er det viktig å være godt forberedt. Med en så stor gruppe, med såpass ulik erfaring med fjellturer, hadde jeg derfor laget en pakkeliste på forhånd. For at forutsetningene for en Fantastisk Turglede skal være tilstede, synes jeg det er viktig å ha nok, og ikke minst riktig utstyr tilpasset vær og vind.

Vi var mange som hadde fulgt med på værmeldingen i forkant, spente på om været skulle være på vår side. Når man går på topptur er man jo gjerne opptatt av om man får nyte utsikten på toppen, som en bonus på selve turen. Været begynte veldig bra på morgenen, noe som jeg dessverre ofte har erfart at kan føre til at skyene og tåken kommer sigende utover dagen. Det gjorde det også denne dagen, men jeg hadde hele tiden troen på at tåken ville lette. På toppen av Gaustatoppen kan man faktisk se en sjettedel av Norge i klarvær. Det er nesten utrolig å tenke på når toppen "bare" er 1883 moh.

Turen opp til Gaustatoppen kan gås fra flere utgangspunkt. Vi valgte å gå fra Stavsro, hvor turen er beregnet til 2,5 timer opp. Vi måtte kjøre ca 10-15 minutter fra Kvitåvatn fjellstue til parkeringen på Stavsro. Det lønner seg å være tidlig ute, da parkeringen ofte blir fort full. Ellers kan man også parkere langs veien, ca 1 km fra utgangspunktet for turen, men det er da viktig at alle fire hjulene på bilen er utenfor veibanen, for å unngå å bli bøtelagt. Parkeringen på Stavsro koster 100kr.

En del av oss hadde planlagt å ta Gaustabanen ned, vi måtte derfor sette igjen en bil ved parkeringen på Svineroi, der banen kommer ned. Det er mulig å gå fra Svineroi til Stavsro hvis man ønsker å ta banen ned, men ikke har tilgang på flere biler. Men det er et godt stykke å gå, da strekningen er 5 km.

Gaustatoppen er et populært turmål for mange. Dette skyldes nok at det er en relativt lett tilgjengelig topp til tross for sine drøye 700 høydemeter. Denne helgen ble det også arrangert nattevandring og konsert på toppen, på kvelds-og nattestid, så vi tenkte kanskje at det ikke ville være fullt så mange som ville gå turen på dagtid. Men, det skal sies at det VAR mye folk likevel.

Fire Sherpaer fra Nepal var i full sving med å gjøre ferdig porten og trappen nede ved Stavsro. De hadde nok press på seg til å få det ferdig til nattevandringen skulle starte kl 20.00. Sherpaene er innleid av Turistforeningen og Gaustabanen, og hadde også bygget trapper oppe ved turisthytta for å gjøre det enklere å komme seg opp til Gaustatoppen.

Turen fra Stavsro starter med en tydelig og bred sti, som ganske raskt går over til et mer steinete terreng. Stigningen er jevn allerede fra starten, og vi hadde ikke gått langt før vi begynte å få flott utsikt over landskapet rundt. Det er alltid litt vanskelig å kle seg på slike turer, men mitt tips er å være litt kald når man starter. Man blir nemlig veldig fort varm med en gang man begynner på oppstigningen. Det er også viktig at man tar små drikkestopp underveis, for å være sikker på at man får i seg nok væske. Er man ikke vant til å gå slike turer, er det lett å glemme å drikke.

Til tross for at dagen hadde startet med nesten skyfri himmel, hadde tåka altså kommet sigende. Selve toppen var nå fullstendig dekket av tåke, bare innimellom kunne vi få et lite glimt av toppen. Stemningen i gruppa var likevel god, og jeg ble veldig glad da jeg overhørte to av guttene snakke sammen; "Dette er faktisk veldig hyggelig og en veldig fin tur!" Det er jo nettopp det jeg er opptatt av når man har med barn på tur; at de skal få en god opplevelse og at de kanskje får lyst til å gjøre det igjen.

Vi fulgte de røde T'ene hele veien. Tråkket er tydelig hele veien opp, og jeg vil ikke tro at det er mulig å ta feil, men jeg har likevel vent meg til å følge med på merkingen. Jeg har nemlig selv erfart at det er lett å glemme seg bort og plutselig havne utenfor stien.

Med drøye 700 høydemeter er stigningen ganske bratt hele veien, og det siste partiet opp mot toppen kjennes godt i bena. Jeg er virkelig imponert over denne fine turgjengen. Det skal sies at mange ikke har gått en slik fjelltur før, og selv om noen kanskje ble litt slitne underveis, var det likevel god stemning og stor motivasjon til å komme seg til topps.

Plutselig oppdaget vi en liten teltleir et lite stykke fra toppen. Vi var litt forundret over at det er mulig å slå opp telt i et så steinete terreng, men vi var desto mer overrasket over at en hest hadde kommet seg opp dette bratte, steinete og ulendte terrenget.

Da vi hadde gått opp de siste sherpatrappene og kommet opp til platået der Gaustabanen går ned, var det mange som trodde at vi hadde nådd toppen. Her bar det forresten også preg av forberedelser til konserten og nattevandringen, som skulle arrangeres på kvelden, med salg av diverse drikke og snacks.

Men det er altså et lite stykke til, opp til Gaustatoppen turisthytte og platået over hvor man kan nyte utsikten i klarvær. Dette platået ligger 1820 moh og er heller ikke Gaustatoppens høyeste punkt. Da vi kom opp hit var tåken fortsatt så tett, at det ikke var sjans til å nyte noen utsikt. Jeg hadde lagt merke til på veien opp at det bare var selve toppen som var dekket av tåke. Det er jo ikke så rart siden dette var den høyeste toppen i området, men så lenge ikke hele området var tåkelagt, hadde jeg fortsatt troen på at tåken skulle sprekke opp.

Mens vi håpet på at tåka skulle forsvinne, tok vi oss en god matpause og ventet på de siste som var på vei opp. Første pulje hadde brukt ca 2 timer og 20 minutter opp og siste pulje var oppe etter drøye 2,5 timer. Jeg er utrolig imponert over denne gjengen og veldig glad for at vi kunne dele denne Fantastiske Turgleden. Slike felles opplevelser er så viktig for samholdet i klassen.

Hvis man skal nå det høyeste punktet på Gaustatoppen, må man følge eggen bortover bak "tårnet." Sist jeg var på Gaustatoppen kom vi oss aldri helt bort hit. Vi var en god gjeng med både barn og foreldre, som klatret oss bortover eggen. Eggen er ikke et veldig utsatt parti, men krever noe klatring enkelte steder. Fra platået over turisthytta og bort brukte vi ca 20 minutter. Det var en del folk bortover, det ble derfor også litt venting på de smaleste partiene.

Da vi hadde nådd høyeste punkt 1883 moh begynte tåka å sprekke opp. Vi fikk flott utsikt over Rjukan og fjellene rundt. Selv om Gaustatoppen er temmelig "grå" med sitt steinete terreng, må jeg si at det er en fantastisk turopplevelse likevel. Men dersom man foretrekker mer frodig terreng, er det ikke denne toppen jeg vil anbefale først og fremst.

På vei tilbake over eggen lettet tåka mer og mer, og jeg var utrolig glad for at alle fikk oppleve den flotte utsikten, som en god belønning på dagens prestasjon.

Som tidligere nevnt, ønsket mange av oss å ta banen ned. Gaustabanen er en kabelbane som går i en tunnel inne i fjellet. Deretter går man over i en batteridrevet motorvogn som går horisontalt ut av fjellet. Det er mulig å ta banen både opp og ned, men veldig mange velger å gå fjellet opp og ta banen ned, slik som oss.

Gaustabanen ble opprinnelig bygget for å frakte folk og utstyr opp til 1800 meters høyde for montering av radiolinjer. Banen var ferdig i 1958 og fungerte som hovedsender for radio og fjernsyn fra 1960. Kostnadene for byggingen var da 1 million dollar. I dag ville prisen vært så høy at banen aldri ville blitt bygget. De første 50 årene var Gaustabanen også et hermetisk lukket NATO-anlegg.

Banen ble først åpnet for allmen turisme i 2010.

Å ta banen ned er en spennende opplevelse for både små og store. Dersom man ikke orker å gå ned igjen er banen et fint alternativ. Den bruker ca 15 min ned og kan frakte 23 passasjerer pr vogn. På folksomme dager må man beregne en del ventetid.

Det var også en del venting denne dagen, slik at vi som gikk ned til fots var nede ved parkeringen ikke lenge etter de andre. Turen ned går radig, vi brukte ca halvannen time ned. Jeg synes ofte det er mer vrient å gå ned, spesielt i et slikt steinete terreng. Man blir gående å se mye ned, så vi måtte stoppe litt underveis for å få et glimt av utsikten.

Tilbake ved Stavsro etter herlige timer på tur, hadde sherpaene, imponerende nok gjort seg ferdige. De virket fornøyde med eget arbeid og fikk en tommel opp fra meg.

Det hadde nå begynt å strømme på med folk, som gjorde seg klare til nattevandringen. Mange hadde slått teltleir i området rundt og det var kaos med biler og folk overalt. Ikke visste jeg at dette var en stor happening med 7000 besøkende. Det så også ut til at de skulle få flott vær og en vindstille kveld og natt på toppen. Jeg var nesten fristet til å gå opp igjen, men vi dro tilbake til Kvitåvatn fjellstue for en deilig middag og en hyggelig kveld sammen med klassen.

Dagen etterpå våknet vi til et fantastisk vær, med sol fra klar himmel! Vi måtte benytte anledningen til å ta noen fine bilder før avreise.

Utrolig gøy at denne turen ble så vellykket. Gøy å se og høre at mange hadde en god mestringsopplevelse av å ha nådd en topp på 1883 moh, og at det for mange fristet til gjentakelse. Kanskje blir det en avslutningstur til våren for denne fine klassen. Jeg er i hvert fall ikke lei å be når det gjelder å planlegge en ny Fantastisk Turglede. Takk til dere alle som var med på å gjøre dette til en perfekt tur og takk til deg, Pål for lånet av noen av disse bildene:-)

Å oppsummere vår drømmeferie i Norge blir virkelig ikke lett. Dette har vært en ferie full av bare gode opplevelser, faktisk mer enn vi kunne drømt om. Med kjøp av campingvogn, var vi ganske spente på om vi ville trives med denne måten å reise på. Vi tenkte at det kanskje ville bli lenge å bo i en vogn i nesten fire uker, men vi kunne gjerne vært borte i fire uker til. Turen mot nord har gått over all forventning, til tross for mange smale veier og tuneller, mange ferjeturer og en del mil i bilen. Men selve reisen er en del av ferien, og det var supert å kunne ha friheten til å kunne ta det som det kommer og stoppe akkurat der vi ønsket.

Det har samtidig også vært utrolig fint å besøke familie, se mange flotte steder i Norge og ikke minst oppleve mange nye Fantastiske Turgleder.

Vi kjørte Kystriksveien nordover som planlagt og mange av opplevelsene har jeg skrevet om underveis her på bloggen. Vi fant fort ut at vi ikke hadde sjanse til å rekke alt vi kunne hatt lyst til, blant annet turen til "De syv søstre" ved Sandnessjøen.Denne fjellrekka kunne vi se allerede på ferja mellom Forvik og Tjøtta ca 7 mil sør for Sandnessjøen. "De syv søstre" er et av de mest populære turmålene på Helgelandskysten. Fjellrekken har merkede turløyper og kan gås uten klatreutstyr. De mest ekstreme går alle toppene på en dag, men de fleste velger gjerne ut 2-3 av de. At jeg må tilbake hit og få oppleve disse fjellene er helt sikkert.,

For oss ble det heller et lite stopp ved Petter Dass museet. Midtveis mellom Tjøtta og Sandnessjøen ligger nemlig Alstahaug kirke og Petter Dass museet. Alstahaug prestegjeld var i lang tid det mektigste, og dikterpresten Petter Dass bodde og virket her fra 1689 til sin død. Bak museet var det en stor statue oppe på en liten høyde med flott utsikt.

Turen langs Kystriksveien fra Steinkjer til Bodø innebærer syv ferjer. Ferjetiden varierer med alt fra 10 minutter til 1 time. Med vogn på slep, koster dette en del tusen, men det synes jeg absolutt er vel verdt pengene. I og med at vi var så heldige med været også, ble disse ferjeturene bare et deilig avbrekk og en pause i sola.

Underveis på turen mot nord, gjorde vi litt om på den videre ruta vi hadde planlagt. Etter turen langs Kystriksveien og et stopp ved Saltstraumen ved Bodø, kjørte vi over Hamarøy, til Sortland og deretter til Bø i Vesterålen. Videre dro vi til Andøya, deretter til Senja, over Kvaløya og så til Tromsø. Fra Tromsø kjørte vi E6 sørover igjen mot Bodø hvor vi avsluttet ferien og minstemann og jeg tok fly hjem. Det har blitt en del mil i bilen i sommer, men fordelt på nesten fire uker har ingen av oss en opplevelse at det ble alt for mye kjøring! Det har bare vært utrolig flott å oppdage nye steder underveis. Det eneste jeg må si er litt synd, er at vi ikke fikk oppleve Lofoten, som jeg hadde gledet meg slik til. Til gjengjeld fikk vi se Tromsø som er en utrolig koselig by.

Noe av det beste med denne ferien var blant annet lyset. Selv om vi ikke opplevde midnattssola på sitt beste, blir det likevel aldri helt mørkt. Bildene over og under er tatt kl 00.40 – midt på natta. Hvem har vel da lyst til å gå og legge seg? Det ble mange sene netter og mindre søvn enn tidligere ferier, men derimot masse tid til å nyte flotte solnedganger og tiden i nord.

Strendene i nord, ser ut som sydenstrender. Det er utrolig fascinerende med de høye og mektige fjellene i kontrast til de flotte og kritthvite strendene. Mange av dagene i ferien var det absolutt strandvær, selv om vi aldri "fikk tid til" å ligge på stranda. Vi hadde så mange andre ting vi hadde lyst til å gjøre, men det ble likevel noen bad på de tøffe gutta.

Dersom man er på Andøya, er Alveland ved Dverberg verdt et besøk. Her lager de hjemmelagede såper med bare naturlige ingredienser, i alle mulige varianter og typer. Moltebær, blåbær, tyttebær, brennesle, og geitmelk fra Andøya er bare noen av de spennende ingrediensene de bruker i såpene.

Butikken er dessuten utrolig innbydende og det finnes også en koselig liten cafe der.

Vi tok ferja fra Andenes på Andøya til Gryllefjord på Senja. Innseilingen til Gryllefjord var utrolig flott. Det var mange turister ombord på ferja som stod på dekk, klare til å ta bilder av dette sjarmerende stedet.

Vi kjørte videre på østkysten av Senja, forbi Hamn, Senjatrollet, Skaland og Ersfjordstranda. Vi måtte stoppe flere ganger denne dagen, bare for å ta bilder av de flotte stedene og det flotte landskapet. Veiene her var virkelig smale, det kunne se ut som om det flere steder var enveiskjøring, men det var det altså ikke. Det gjaldt å ta det med ro, og det var kanskje en grunn til at vi ikke møtte så mange campingvogner på denne strekningen.

Senjatrollet er en spennende turistattraksjon for de med små barn. Trollet er nesten 18 meter høyt og veier 125 tonn. Inne i trollet er det en egen eventyrverden fordelt på to etasjer med mange flotte troll.

Innerst i Ersfjorden ligger Ersfjordstranda med hvit, finkornet sand. Omgitt av spisse, høye fjell er dette Norge på noe av sitt vakreste.

Etter fine dager i Tromsø var det vemodig å måtte sette kursen sørover igjen. Jeg skulle gjerne ha fortsatt turen videre mot Nordkapp, noe jeg drømmer om at vi kan få til neste år. Ferie med campingvogn ga absolutt mersmak og må vel være den mest opplevelsesrike ferien vi har hatt. Det sies ofte at Norgesferie er så dyrt, men med campingvogn er det nesten bare ferjer, bensin og mat man bruker penger på.

Turen til nord har vært en Fantastisk Turglede fra start til slutt. Vi har i tillegg vært utrolig heldige med været, noe som ikke er en selvfølge i Norge, men som har gjort denne ferien perfekt.

For oss østlendinger er det virkelig et fiske-eldorado i nord. Vi har vært på utallige fisketurer hjemme på Østlandet, uten å fått noe som helst. Men havet utenfor Nord-Norge er verdens rikeste når det gjelder fisk. Hver vinter kommer den norsk-arktiske torsken til Lofoten for å gyte og på sommeren kommer storseien inn til kysten. Kysttorsk, kveite, steinbit, breiflabb, hyse, uer og flere andre fiskeslag finnes hele året. Jeg forstår derfor godt at vår ivrige 11-åring gledet seg spesielt til å prøve fiskelykken på denne nordlandsferien vår.

For mange er det å fiske en Fantastisk Turglede. Jeg kan ikke si at jeg har hatt så stor interesse for fisking, men etter denne ferien må jeg kanskje skifte mening.

Første fiskelykke opplevde vi på Torghatten camping, hvor storfiskeren i familien dro inn 6 fine makrell på kort tid. Vi måtte endre middagsplanene for kvelden, og når fisken var lagt på grillen, spredte straks ryktene seg på campingen om storfiskerens fangst. Vi måtte bidra med vår lille fiskekunnskap på hva man burde ha på stanga for å lokke fisken på kroken.

På Offersøy camping opplevde vi å få den første torsken. Gleden var stor, da det var litt mer gjevt å få torsk enn makrell. Men det vi ikke visste da, var hva som ventet oss i havet på Hamarøy.

For høydepunktet på turen skulle nemlig bli en 5 kilos torsk som storfiskeren vår fikk ved Ulsvåg, på nettopp Hamarøy. Det var stor glede og stormende jubel. Ikke hver dag man får en 5 kilos torsk på kroken.

Her møtte vi også et par fra Sverige, som hadde dratt helt hit, kun for å fiske. De hadde vært her flere år, på en bitteliten campingplass, et godt stykke fra det meste, med kun en plan, nettopp å fiske.

Da vi kom til Skårvågen i Bø i Vesterålen fikk vi tilgang til å låne en liten båt. Mulighetene for å få fisk er jo nettopp større hvis man kan komme seg ut på havet. Jeg ble med ut på fisketur en kveld, og det var virkelig moro, for vi dro opp den ene fisken etter den andre. Det var riktignok mest småsei, som vi for det meste kastet ut igjen, men moro var det likevel. Vi hadde ikke før fått kastet snøret uti, før fisken bet på nytt.

I tillegg fikk vi også noen torsk og det ble flere fiskemiddager på dagene vi var i Skårvågen. En av dagene tok vi også turen til "rekemannen" for å kjøpe ferske reker. Jeg trodde jeg hadde smakt ferske reker tidligere, men det har jeg nok kanskje ikke, i hvert fall ikke så ferske. Det gjaldt å passe klokka for å få tak i rekene, før det ryktes på bygda at fiskeren hadde rekefangst. Jeg tror nok aldri reker hjemme på Østlandet kommer til å smake så godt, for det må være de beste rekene jeg har smakt noengang. Det er nesten turen verdt å dra til nord bare for å spise reker, he, he:-)

Det er altså mange muligheter for fiske i Nord-Norge, men jeg er som sagt ingen fiskeekspert. Jeg hadde likevel lyst til å skrive et lite innlegg om fiske her, nettopp fordi dere som er glad i å dra på fisketur, vil få en utrolig fiskeopplevelse i nord. Det er ikke snakk om "om du får fisk," men hvor mange.

Og hva er vel ikke mer idyllisk enn å sitte i en båt, utpå havet og se på solnedgangen, mens fisken spretter i vannet. Jo, det må være en Fantastisk Turglede det også.

Siste topptur-mål på denne Nordlandsturen var Keiservarden, som er et av Bodøs mest besøkte turmål. Fjellet heter egentlig Veten, men har fått kallenavnet Keiservarden etter keiser Wilhelm II av Tyskland som besøkte toppen i 1891. Besøket ble markert med å reise en varde på toppen.

Keiservarden ligger 366 moh og er nok spesielt populær på grunn av sin nærhet til byen og den fantastiske utsikten. Herfra har man utsikt ikke bare ut over havet, men også over Bodøhalvøya, Saltenfjorden, Lofotveggen, Børvasstindan og til og med inn til toppene på Saltfjellet og grensefjella i Sulitjelma.

Det er flere veier opp til Keiseervarden. De mest vanlige veiene går fra Turisthytta og Maskinisten. Jeg har en venninne som er fra Bodø og hun hadde en klar anbefaling om at vi burde velge å gå turen fra Turisthytta, og da gjorde vi selvfølgelig det.

Siden ingen av oss var godt kjent i området, måtte vi bruke Google Maps for å finne ut hvordan vi skulle komme oss til Turisthytta. Det ble nemlig en sykkeltur dit, da vi ikke hadde bil tilgjengelig. Fra bydelen Rønvik, fulgte vi Rønvikveien et stykke, før vi tok av mot Fjellveien. Vi var litt usikre på om vi var på riktig vei, siden det stod skiltet mot Rønvikfjellet og ikke mot Keiservarden. Selve Rønvikfjellet er visstnok kun området rundt Turisthytta, men ofte blir Keiservarden regnet med. Vi satte syklene halvveis oppe i bakken i Fjellveien og valgte å gå veien siste stykke opp mot Turisthytta. Det kan altså være litt forvirrende ift skiltingen, men man kan også velge å følge skiltet hvor det står Rønvikfjellet 0,3 – P-plass, halvveis opp i bakken, da dette fører til samme utgangspunkt for turen mot Keiservarden.

Fra Turisthytta gikk første del av turen i åpent skogsterreng langs en smal grusvei. Vi fulgte grusveien et stykke langs vestsiden av Øvre Vollvatnet og Svartvatnet. Ved Svartvatnet var det satt ut en benk til “Bodømarkas venner.” Vi måtte stoppe her og ta en selfie før vi fortsatte videre. Like overfor Svartvatnet delte stien seg. Hvis man holder mot høyre her, får man oppleve Sherpastien som ble laget til Bodøs 200-årsjubileum i 2016. Keiserstien ble offisielt åpnet av HKH Dronning Sonja 19. juni 2016.

Sherpastien kunne vi følge helt opp til toppen av Keiservarden. Det er et imponerende arbeid som er lagt ned i denne stien – håndverksarbeid av skikkelig god kvalitet må jeg virkelig si. Stien ble bygget av sherpaer fra Nepal og består av ca 500 trappetrinn bygget av naturstein fra området. Steinene hadde en rødlig farge og med sanden rundt trappene fikk jeg nesten litt ørkenassosiasjoner enkelte steder.

Vi hadde ikke kommet langt opp på Sherpastien før vi begynte å få et inntrykk av utsikten som skulle møte oss. Været hadde vært overskyet med noen regnskyer tidligere på dagen og plutselig så det ut som om det skulle klarne skikkelig opp. Det skjedde så plutselig og jeg fikk det nesten ikke med meg, fordi skyene forsvant på en måte bak oss. Men da vi kom på toppen og skulle nyte “hele” utsikten, var skyene plutselig nesten borte.

Turen opp til Keiservarden er gjort på en drøy halvtime og er derfor en lett tilgjengelig topp for de fleste. Men det betyr ikke at den er noe “dårligere” likevel. Tvert imot, fra toppen er det virkelig flott utsikt, og den presenterte seg ekstra flott i det været vi etterhvert fikk. Fargen på vannet mot vest, mot øya Landegode var absolutt helt magisk. Det er synd at ikke bildene gir det samme inntrykket, for det var virkelig spesielt flott.

På toppen står det en flott skive med forklaring av hva de ulike toppene man ser omkring heter. Retningsskiven peker ut 61 fjelltopper med navn, høyde og avstand fra Keiservarden. Om været er dårlig eller om det blåser mye, kan det være godt å sette seg inn i gapahuken Kværmannsbu. Dette er en fin rasteplass hvor det er flere sitteplasser under tak med flott utsikt over havet.

Keiservarden er et mye brukt startpunkt for hang- og paraglidere, eller bare for folk som vil ta seg en treningsøkt. Vi så mange som løp både opp og ned fra toppen på den relativt korte tiden vi var der.

Det ble noen selfies på toppen før vi begynte på tilbaketuren. Vi valgte å gå samme vei tilbake, til tross for at det er mange mulige alternative ruter. Man kan blant annet gå både øst og vest for Sherpastien.

Vi ble plutselig så opptatt av å telle alle trappene på vei ned, men vi måtte gi opp, da vi kom ut av tellingen. Vi tippet på at det var ca 500 trinn, noe som viste seg å stemme temmelig nøyaktig.

Det begynte å nærme seg hjemreise, og jeg var utrolig glad for at jeg fikk med meg denne Fantastiske Turgleden til Keiservarden i Bodø før vi skulle sette kursen sørover. Dagene i Bodø hadde også gitt gode minner, og egentlig var vel ingen av oss klare for å dra hjem. Spesielt takk til deg, Jorunn, som” ledet an” og bød på ditt gode humør på denne turen, når minstemann ikke hadde turmotivasjonen helt på topp!

Følg meg gjerne også på Instagram; fantastiskturglede

Etter noen fine dager i Tromsø, begynte vi på turen sørover igjen. Egentlig hadde jeg lyst til å fortsette nordover, helt til Nordkapp, inspirert av en syklist vi møtte på Senja. Han hadde syklet helt fra Nord-Frankrike med Nordkapp som sitt mål. Imponerende 2 måneder på tur ( da vi møtte han) med en distanse på 8-9 mil på sykkelen hver dag.

Men for oss begynte ferien å nærme seg slutten, og det var på tide å sette kursen mot sør. Med to overnattinger underveis ankom vi Bodø, nærmere bestemt Bodøsjøen camping. Her ventet nok en gang familie på oss, og vi fikk noen utrolig fine dager sammen med de i Bodø og omegn.

Jeg hadde lest om Kjerringøy og hadde visstnok også sagt i løpet av ferien; "hvis ikke det blir Lofoten, så kanskje det i hvert fall blir Kjerringøy." Jeg må nesten le, for det kan jeg faktisk ikke huske at jeg har sagt. Men så er det også slik, at når man har vært på farta så lenge, på så mange forskjellige steder, så kan man nesten ikke huske hvor man har vært heller.

Men det ble altså en Fantastisk Turglede tur til vakre Kjerringøy, en halvøy i den nordlige delen av Bodø i Nordland. Fra Bodø kjører man ca 4 mil nordover til man kommer til ferjeleiet ved Festvåg. Herfra går det en ferje over til Misten på Kjerringøy, ca 10-15 minutters ferjetur.

På Kjerringøy møter man et unikt kystlandskap, fra blankskurte fjell til kritthvite sandstrender. Kjerringøy har mange attraksjoner som er verdt å se, blant annet Kjerringøy Handelssted. Det var hit vi valgte å dra denne dagen, ca 15 minutters biltur fra Misten.

Kjerringøy Handelssted er et unikt kulturminne, et helt miljø som har frosset i tid fra 1800-tallet. Dette handelsstedet er det mest bevarte handelsstedet i Norge og består av 15 fredede bygninger med autentisk interiør. Hvis du kjenner deg igjen når du kommer hit, kan det være at du har sett en av de mange filmene som er spilt inn her.

Vi ble med på en guidet tur på området, en eventyrlig reise tilbake i tid. En reise tilbake til nordlandsbåtene og jektenes tidsalder. Jeg er vanligvis ikke den som er mest interessert i historie, men dette var utrolig gøy å høre om, og jeg levde meg inn i hvordan det må ha vært for de som levde på den tiden.

Som guiden kunne fortelle, ble dette handelsstedet grunnlagt på slutten av 1700-tallet. Som en følge av en endring i lovverket, endret også nordlendingenes mulighet for handel seg. Tidligere regler tilsa at man måtte tilhøre en by for å drive med handel, mens etter lovendringen var ikke dette lenger et krav. Mange handelssteder blomstret dermed opp langs kysten. Handelsmennene på Kjerringøy tjente gode penger på fisk og etterhvert vokste Kjerringøy seg til å bli det rikeste handelsstedet i Nordland. Det var mange fiskere tilknyttet Kjerringøy Handelssted, og det kunne ligge hundrevis av båter dratt opp på land ved Kjerringøysundet.

Handelsmennene solgte og byttet til seg varer og i kramboden kunne vi se uberørt interiør, der til og med deler av vareutvalget fra 1800 og første halvdel av 1900 tallet fremdeles står i hyllene.

Heimbrygga (se bilde over) var på mange måter hjertet i anlegget. Det står nesten uforandret slik den ble bygget i ca 1820. Dette er et av de eldste husene på området og har to tømrede etasjer med loft over. Dette bygget ble brukt som lagerplass for varene. Det var lavt under taket og en veldig spesiell lukt i dette bygget.

Landskapet rundt Kjerringøy er spesielt vakkert og fremstår nesten som et maleri, se bilde over.

På denne tiden var hvite hus et tegn på rikdom. Hus-fasaden som vendte mot havet var derfor hvit, for å vise handelsmenn som kom utenfra, at her var det velstand. Men hvit maling var ofte veldig dyrt, slik at de hadde ikke råd til å male hele huset hvitt. Baksiden på husene var derfor oftest malt i en annen farge. Se bildene av hovedhuset over og under. Hovedhuset står som om det var forlatt i går, med alt interiør intakt, og man får dermed en ekte følelse av livet de levde på denne tiden.

Det ble drevet handel på Kjerringøy fram til ca 1940. Nordlandsmuseet kjøpte handelsstedet i 1959. Det hadde da vært liten eller ingen virksomhet på anlegget i mange år. Bygningene var sterkt forfalt, men er nå opprustet og fremstår i god forfatning.

Handelsstedet har en museumskafe og det er gode muligheter til å sitte både inne og ute. Vi tok en matbit og en kaffe i kafeen før vi begynte på tilbaketuren. Regnet som var meldt hadde nå startet og vi synes det var et godt valg å bruke tiden her til tross for at Kjerringøy har mange flere attraksjoner som det er verdt å besøke. Øyas høyeste punkt er Eidetinden på 1020 moh og gir blant annet flott utsikt mot Lofotfjellene, Mosken, Røst, Steigen og Nord-Salten. På Kjerringøy kan du også la deg forføre av de hvite sandstrendene eller de kvasse tindene som stuper rett i havet.

Turen til Kjerringøy er riktignok ikke en Fantastisk Turglede slik jeg pleier å skrive om her på bloggen. Men jeg hadde lyst til å fortelle om den likevel, fordi øya gir mulighet for mange flotte turopplevelser.

Nok en gang måtte vi løsrive oss fra familie og fine dager, denne gangen på Andøya. Vi skulle gjerne ha blitt lenger, men hvis vi skulle rekke å oppleve flere nye steder, måtte vi reise videre før ferien begynte å nærme seg slutten.

Planen på denne nordlandsturen var opprinnelig å få med oss både Senja og Lofoten. Etter å ha hørt og lest om at Lofoten ikke har "plass til flere turister," bestemte vi oss for, etter mye fram og tilbake, å gjøre litt om på ruta. Jeg vet fortsatt ikke helt om jeg er fornøyd med det valget, spesielt ikke da vi kom i snakk med noen som akkurat hadde vært i Lofoten, og som ikke hadde den opplevelsen. Men jeg velger å tenke at da har jeg en Lofoten-tur tilgode.

I hvert fall så endte det med at vi bestemte oss for å ta turen om Senja, over Kvaløya og deretter til Tromsø. Jeg hadde ikke vært lengre nord enn Andøya tidligere, så det skulle bli utrolig gøy å se Tromsø også.

Vi tok ferja fra Andenes til Gryllefjord, et sjarmerende lite sted. Herfra kjørte vi langs kysten av Senja i retning Kvaløya. Det ble mange stopp underveis for å nyte Senjas flotte fjell og landskap. Dette vil jeg vise dere i et senere innlegg, som en oppsummering av denne fantastiske ferien.

Vi hadde planlagt en tur med Fjellheisen opp på Fløya 671 moh, men vi ventet på litt bedre vær igjen. Vi hadde hatt noen dager med litt mer ustabilt vær, men det kunne vi absolutt ikke klage på, så mye fint vær som vi har hatt på denne turen.

Så kom godværet tilbake og med Tromsø camping som utgangspunkt, kunne vi rusle bort til Fjellheisen.

Fjellheisen i Tromsø er en gondolbane som går fra Solliveien i Tromsdalen til fjellhylla Storstein på Fløya. Herfra kan man gå videre til fots opp til toppen av Fløya 671 moh. Eller man kan velge å gå en av stiene helt nedenfra som fører opp til toppen. Det er flere stier opp til toppen, hør gjerne med de i billettluka hvilke alternativer som finnes. Vi ble anbefalt å gå mot Fløya via Dalbergstien sørover, da dette gir den beste utsikten over Tromsø. Noen av oss valgte å gå og noen av oss tok banen opp.

Banen bruker kun 4 minutter opp og du er da 421 moh. Mange bruker banen som et utgangspunkt for å gå videre til ulike fjell i området. Blant annet Tromsdalstinden som er lett synlig fra Fløya med sine 1238 moh. Jeg fikk umiddelbart lyst til å gå dit, men måtte nøye meg med Fløya denne gangen.

Turen opp via Dalbergstien var på mage måter en Fantastisk Turglede. Stien startet i et fint, lett skogsterreng sørover, med flotte bjørketrær og skogsblomster langs stien. Terrenget er også godt egnet for en løpetur. Det var ganske mange som benyttet denne muligheten denne dagen.

Etterhvert begynte terrenget å stige, og vi fikk noen skikkelige motbakker som krevde god innsats fra både lår-og leggmuskulaturen. Til gjengjeld ble vi belønnet med flott utsikt over blant annet Tromsøya og Tromsø by.

Etter en drøy halvtime passerte vi tregrensa og da kunne vi virkelig begynne å snakke om fantastisk utsikt. Vi kunne blant annet se Tromsø by, Tromsø-brua, Ishavskatedralen, de omkringliggende øyene og ikke minst flotte fjell, ja rett og slett flott natur. Det som er fascinerende med Tromsø, er at selve byen på en måte er rammet inn av fjell på alle kanter. Tromsø blir ofte kalt "Nordens Paris" eller "Porten til ishavet," og det kan jeg godt forstå.

Stien var godt synlig hele veien, men da vi hadde passert tregrensa, delte stien seg. Man kan da velge å ta til høyre og følge stien opp til Fløya 671 moh, eller man kan holde mot venstre og følge ryggen bort mot Fjellheisen. Stien her deler seg etterhvert i flere småstier, noe som kan være litt forvirrende, men om man skal til Fjellheisen, følg stien rett fram.

Etter ca 1 time, var vi oppe ved toppen av fjellheisen. Vi tok en tur bort dit for å se på utsikten og møte de andre, før vi begynte på siste partiet opp mot Fløya. Heldige som vi var, ville vi få nok en topptur med utsikt i strålende sol.

Toppen av fjellheisen er forøvrig et populært turistmål. Her får man kjøpt mat og drikke i Fjellstua restaurant. Det er fullt mulig å ta banen både opp og ned, hvis man ønsker det. Billetter kan kjøpes både oppe og nede, men hvis man ikke skal gå, vil man spare på å kjøpe tur-retur billett.

Siste partiet opp til Fløya var ganske bratt, men helt overkommelig. Da vi trodde vi var på toppen, så vi plutselig enda en topp litt lengre øst. Og da vi kom dit, så vi nok en topp litt lengre bort. Vi fant ut at toppen ved varden måtte være Fløya 671 moh.

Vi satt en god stund og beskuet utsikten. Hadde det ikke vært for at det var en del knott og klegg, så kunne jeg ha sittet der i timesvis. Man blir virkelig ikke mett på en slik utsikt. Jeg så lengselsfullt bort mot Tromsdalstinden, så nære men likevel et godt stykke unna. Det er vel noe av dette vi har måttet "innfinne" oss med på denne turen nordover, at det er så utrolig mye man har lyst til å se og oppleve, men at vi ikke kan rekke å få med oss alt.

På turen ned mot Fjellheisen, måtte vi bort å kikke på Steinbøhytta. Vi så taket på hytta en god stund før vi kom frem. Hytta er en enkel steinbu som ble restaurert i 1980. Den egner seg ikke for overnatting, men er en fin hytte for en matpause ved dårlig vær eller om man bare vil ha tak over hodet.

På toppen av Fjellheisen, var det et stort platå med orkesterplass, for å kunne nyte Tromsø i panorama. Her kunne man også se gondolene "Selen" og "Bjørnen" kjøre opp og ned, gjennom glassvinduene, eller man kan bruke kikkerten som var montert der til å ta byen i nærmere øyensyn.

Så var vi klare for å ta banen ned. Jeg kunne gjerne ha gått turen ned også, men når jeg først var her, hadde jeg lyst til å "prøve" banen. 4 minutter var veldig raskt, nesten litt for raskt, for plutselig var turen over. Likevel vil jeg si at vi hadde en fin turopplevelse både små og store, og er man i Tromsø er Fjellheisen et "must."

Vi måtte løsrive oss fra fantastiske Skårvågen og satte kursen videre mot Andøya. Dagene i Skårvågen har skapt gode minner på alle mulige måter. Et fantastisk sted med fine folk. Vemodig å dra, samtidig som vi så fram til nye opplevelser lengre nord.

Vi gledet oss til å besøke familie også på Skarstein på Andøya. Der ble vi tatt godt imot av den fineste 86-åringen jeg noen gang har kjent. Det er en del år siden sist, så det ville bli koselig å tilbringe noen dager her også.

Jeg hadde hørt at Måtind er en tur man "MÅ" gå, når man er på Andøya. Og med min Fantastiske Turglede entusiasme var jeg ikke lei å be.

Jeg hadde sett bilder og var blitt fortalt at utsikten herfra var fantastisk, men at det skulle være så flott, hadde jeg ikke forventet. Jeg har flere ganger skrevet at utsikten "kan ikke beskrives, den må oppleves." Dette kan vel ikke stemme bedre når det gjelder Måtind-turen. Jeg har derfor gledet meg ekstra til å fortelle om denne turopplevelsen.

Turen til Måtind kan gås fra flere steder. Man kan gå fra Bleik, Stave eller fra fylkesvei 976 ca midt mellom Bleik og Stave. Vi gikk det sistnevnte alternativet og kjørte ca 10 min med bil fra Bleik, hvor vi parkerte langs veien. Det står skilt mot Måtind, men er man ikke kjent, kan det kanskje være litt vanskelig å oppdage.

Vi har blitt fortalt at turen fra Bleik og opp til Måtind er en enda flottere tur. Det var ikke vi klar over da vi gikk turen, så det betyr nok at vi må komme tilbake.

Turen starter i et litt slakt terreng, over en myr. Her er det lagt ut plank, slik at man kan gå tørrskodd over. Det neste partiet man møter på er temmelig steinete og jeg anbefaler gode sko, gjerne fjellstøvler for bedre støtte. Turen egner seg godt for barn, til tross for den bratte stigningen man møter på, i starten av turen. Turen er ikke så lang, 3,8 km en vei.

Vi hadde egentlig tenkt å gå denne turen dagen før, men på grunn av været valgte vi å utsette det en dag. Det skulle vise seg å være ganske lurt, da været denne dagen var betydelig bedre. Vi var likevel spente på om vi kom til å oppleve den fantastiske utsikten på toppen, da det fortsatt var noe tåke på toppene rundt.

Etter den bratte stigningen, kom vi opp på et mer flatt platå. Vi fikk nå flott utsikt mot Bleik. Bleik er et utrolig flott sted, med en vakker hvit sandstrand og Bleiksøya rett utenfor. Dette er noe av det som fascinerer meg på denne Nordlandsturen, de hvite "syden-sandstrendene" i kontrast til de mektige fjellene. Jeg har så lyst til å oppleve mer av dette.

Vi begynte nå å nærme oss Måtind-toppen. Men dessverre så det ut til at selveste toppen var dekket av tåke. Jeg har vært på så mange topper uten å få belønningen i form av utsikt. Jeg håpet så inderlig at dette ikke skulle skje i dag.

Vi fikk farten opp, akkurat som om det skulle hjelpe i forhold til tåka. Jeg tror vel at det eneste jeg tenkte på det siste stykket opp, var at vi måtte få oppleve utsikten på riktig vis.

Terrenget her er igjen noe bratt, men likevel helt overkommelig. Det er godt å kjenne at man bruker litt krefter, det hører med til selve turopplevelsen.

Det var nesten ikke til å tro, men da vi kom opp på toppen, var tåka søkk vekk og utsikten var virkelig helt magisk. Jeg vet ikke om dette har sammenheng med min interesse for fjell og landskap, men jeg tør å påstå at de fleste ville blitt trollbundet av denne utsikten. Det som er så spesielt med utsikten herfra, er at den er så spesiell i alle retninger. Fjellformasjonene er virkelig utrolige.

Det var ganske så spennende å legge seg ned og kikke utfor kanten. Tenk 408 meter rett ned. Jeg har som tidligere nevnt ikke høydeskrekk, men jeg må si jeg tenkte "tenk om denne fjellhyllen raser nå," da jeg lå der på magen.

Jeg tror vel jeg kan si at Måtind-turen må være en av mine favoritt-turer. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å gå herfra igjen. Tenk at vi var så heldige at tåka forsvant.

Vi var godt over en time på toppen, og etter en liten stund kom tåka sigende. De som kom opp til toppen like etterpå, måtte gå slukøret ned igjen, uten å ha fått sett den magiske utsikten. Jeg synes litt synd på de, men må innrømme at jeg tenkte mest på at jeg var glad for at jeg hadde fått foreviget utsikten med kamera. Mange fine bilder som jeg nå kan få vise fram på denne bloggen.

Vi gikk turen ned samme vei som vi kom opp. Eller det vil si, da vi kom til det siste bratte partiet holdt vi mot venstre, slik at vi unngikk det steinete partiet. Denne stien kommer inn på den andre stien lengre ned, og tar ikke lengre tid.

Vi brukte ca 4 timer på turen, men da hadde vi riktignok godt over en times pause på toppen. Kanskje vi må realisere drømmen vår om å flytte nordover 1-2 år. Tenkt å kunne bo i et område som har så mange topper og fjell man kan oppleve. Tenk om jeg kunne leve av å blogge om turene mine et par år! Det hadde vært Fantastisk Turglede det!

Det gjelder å holde tunga rett i munnen når man skal beskrive turene i Vesterålen. Det er nemlig mange av fjellene som er rundt 400-500 moh. På forrige innlegg om Skårvågsfjellet kom jeg nemlig først til å publisere at fjellet er 467 moh, men det er det nemlig Vetten som er. Denne turen gikk vi dagen etter Skårvågsfjellet, klare for en ny Fantastisk Turglede i vakre Bø i Vesterålen.

Vetten ser du ca midt på bildet over. Bilde tatt fra hovedveien mot Steine.

Turen opp til Vetten kan gås fra flere utgangspunkt. Vi valgte å starte turen fra Steine. Her er det en romslig parkeringsplass. Man kan også gå fra Sikan skytebane eventuelt fra Lynghaugtinden, hvis man ønsker å få med seg flere topper på samme tur. Det som er fint med disse toppene er at de ikke er så lange og krevende, slik at man faktisk har mulighet til å gå flere topper og dermed få en fin, men litt lengre dagstur.

Første delen av turen går på en smal kjerrevei med en jevn stigning, som etterhvert går over i en mer steinete sti. Turen er godt merket og er ypperlig også for barneben som er glad i å være på tur.

Ca halvveis til Losjehytta er det laget til en fin liten benk, hvor man kan ta en liten pust i bakken og nyte utsikten sørover. Vår lille hund, som hadde blitt dratt med på topptur to dager på rad, benyttet sjansen til å ta en pause fra sola bak den store steinen. Det var virkelig varmt denne dagen også, nesten for godt til å være sant.

Losjehytta ligger ca halvveis på turen. Denne hytta drives av pensjonister, som daglig tar turen opp for å koke kaffe til de som går turen og ønsker å ta en kaffepause her. Ta med litt småpenger hvis du ønsker å kjøpe kaffe.

Vi tenkte vi skulle ta en liten pause i skyggen bak hytta, men her ble vi overrasket av to sauer som haddde akkurat det samme i tankene. Jeg tror de skvatt like mye som oss. Den ene sauen ble straks veldig interessert i vår hund, men rygget raskt bakover med en gang hunden vår Ludwig gjorde et lite byks.

Vi vandret videre og begynte nå også å få utsikt innover mot Skårvågen. Vi hadde ikke langt igjen til toppen og gledet oss nok en gang til flott utsikt. Det var såpass varmt også denne dagen, slik at varmedisen gjorde det vanskeligere å ta gode bilder. Jeg har vurdert dette med kamera fram og tilbake en del ganger med hensyn til min turblogg. Burde jeg investere i et bedre kamera? Alle mine bilder på bloggen er tatt med I phone kamera. Det er dette som er mest praktisk, samtidig som jeg tenker at bildene bør være mest "i farta bilder" Med det mener jeg at hvis jeg skal bruke masse tid på å ta "riktige bilder" vil kanskje dette ta fokuset noe bort fra selve opplevelsen. Uansett hvilket kamera man bruker, vil nok ikke bildene yte rettferdighet overfor naturen.

Stien fra Losjehytta var bred og tydelig hele veien frem til det siste partiet opp til toppen. Terrenget har en svak stigning og er ganske så lettgått. Siste partiet opp til toppen derimot er en del mer krevende. Ikke så bratt at man må klatre, men noe klyving enkelte steder.

Toppen på Vetten er altså 467 moh og har en utrolig utsikt i alle himmelretninger. Utsikten kan nesten ikke beskrives, den må oppleves. Her kan man blant annet se Lofotfjellene, Skårvågen, Gaukværøya og Hadseløya for å nevne noe. Vi stod også og lurte på om vi kunne se Sortland mot øst, men fant ut at det mest sannsynlig måtte være bak fjellene.

Det er en liten bu på toppen hvor man kan gå inn og varme seg i dårlig vær, eller bare skrive navnet sitt i boka, slik vi gjorde.

Vi beundret utsikten en god stund, og var veldig fornøyd med dagens turmål. Det var mange som hadde tatt turen til Vetten denne dagen, både barn, ungdom, voksne og godt voksne.

Vi gikk turen ned samme vei. Det er som sagt mulig å velge alternative ruter ned. Stiene er godt merket med skilt og rødmerking, så jeg vil tro det er enkelt å finne fram, selv om man ikke er kjent i området. Da vi var tilbake på parkeringen, hadde vi vært på tur i ca 3 timer. Ganske svett, men veldig fornøyd med valget av tur.

Med et stopp og en overnatting i Ulvsvåg på Hamarøy, dro vi videre til familie på Skårvågen i Bø i Vesterålen, et fantastisk sted med mange Fantastiske Turgleder rett utenfor døra.

Vi campet i hagen og ble vi tatt godt imot av noe av det beste vertskapet i hele Nordland! Endelig skulle vi få se og oppleve dette flotte stedet rett mot havgapet, som vi hadde hørt så mye om.

Skårvågsfjellet ligger rett bak huset vi bodde ved, og var derfor et naturlig turmål. Vi var et turfølge på 6 som gledet seg til storslått utsikt på toppen. Vi startet turen ved Krumsvågen, hvor det var et skilt merket med turløype.

For de som ikke er kjent, men som ønsker å ta turen, kjør fra Straume mot Skårvågen. Ca 600 meter fra krysset mot Søberg kan man parkere langs veien ved et gammelt grustak på venstre side. Stien begynner på andre siden av veien.

Stien er tydelig hele veien opp til toppen. Første del går ganske bratt oppover, over en liten knaus, før stien svinger noe mot høyre. Underlaget består av jordbunn store deler av turen. Det var tørt og fint denne dagen, men i regnvær vil jeg nok tro at det kan bli noe sleipt. Jeg tenker at uansett kan denne turen fint gåes med barn, da det er en fordel at den ikke er så lang.

Været hadde holdt seg fint helt siden Torghatten og vi begynte å lure på om vi virkelig hadde klart å ta med oss sola videre på turen. Det var en herlig sommerdag med sol fra klar himmel og vi følte oss utrolig heldige som skulle få oppleve dette landskapet i slikt vær. Godt og varmt var det også, så det var behov for noen drikkepauser underveis.

Det tok ikke lang tid før vi fikk flott utsikt over blant annet Skårvågen, Skårvågstranda, Søbergfjellet og Straumsjøen. Skårvågen er virkelig en idyllisk plass. Jeg vet nesten ikke hvilke ord jeg skal bruke for å beskrive det, men jeg kan vel nesten si at jeg er trollbundet. Dette er et sted jeg ønsker å reise tilbake til.

Vi fulgte en tydelig rygg oppover til vi kom til et mer slett og lettgått terreng ved Dalheia. Her holdt vi mot nordkanten av heia og fikk flott, men bratt utsikt mot Straumfjorden.

Like ved toppen ligger "Dørholet," skapt av en stor stein som ligger over en bergklippe. Det minte oss nesten om hullet i Torghatten, bare i miniatyr. Det er alltid fascinerende med slike fjellformasjoner, uansett om de er små eller store.

Turen er beregnet til ca 2-3 timer tur retur. Vi brukte 1 time og 20 minutter til toppen i et rolig tempo. Utsikten herfra er mektig imponerende og kan nesten ikke sammenlignes med andre fjelltopper jeg har vært på. I det fjerne, kunne vi skimte Lofotveggen bak varmedisen mot sørøst og Gaukværøya mot sør.

Vi tok oss god tid på toppen, til å nyte utsikten og få i oss en liten matbit. Det eneste som kan være litt plagsomt på denne turen, er svartfluene som surrer rundt deg hele tiden på denne tiden av året. Dersom man har mulighet anbefales det å gå turen en dag det er litt vind.

Turen ned går samme vei, alternativt kan man følge eggen videre vestover før en noe bratt nedstigning mot Skårvågshagan og tilbake til bygda.

Vi valgte å gå samme vei tilbake og kunne dermed nyte utsikten nesten hele veien ned. Man ser seg ikke mett på en slik utsikt, i hvert fall ikke oss østlendinger:-)

Jeg er utrolig glad og takknemlig for denne turopplevelsen sammen med et perfekt turfølge.

Saltstraumen i Bodø var også en av de tingene jeg hadde gledet meg til å oppleve på denne turen. På nettet kam man lese at 120 000 til 180 000 mennesker besøker Saltstraumen årlig. Jeg må si at det absolutt er verdt et besøk.

Vi ankom Saltstraumen camping, ca 30 km sør for Bodø, i fortsatt strålende solskinn. Vi måtte bare prise oss lykkelig for at vi hadde værgudene med oss fortsatt.

Saltstraumen er verdens sterkeste tidevannsstrøm. Hver 6. time oppstår tidevannsstrømmen ved at vannmasser på nesten 40 millioner m3 passerer i en hastighet på opptil 20 knop gjennom det ca 3 km lange og det 150 meter brede sundet mellom Saltenfjorden og Skjerstadfjorden. Strømmen er på sitt sterkeste visse tider på døgnet og på visse tider i måneden.

Det var ekstra gøy å høre at strømmen denne dagen kl 18.03 ville være på sitt sterkeste. Det finnes en tidevannstabell som beskriver hvilke tidspunkter den er svak og når den er sterk. Det var bare en tilfeldighet at vi skulle treffe på dagen den var sterkest. Saltstraumen er på sitt kraftigste like etter ny- og fullmåne.

Saltstraumen er verdenskjent for havfiske og strømdykking. Sei, torsk, kveite og steinbit er det vanligste å få her. Vi måtte også prøve fiskelykken, men etter at en krok satte seg fast på første forsøk, på grunn av den sterke strømmen, fant vi ut at vi heller fikk prøve lykken et annet sted.

Området rundt er vakkert, med fjellene i bakgrunnen er det ingen tvil om at dette også er en Fantastisk Turglede.

Det er mulig å rafte på Saltstraumen for de som ønsker det. Det er sikkert litt av en opplevelse, men ganske dyrt.

Jeg tok en tur ned til Saltstraumen 6 timer etter, ca kl 00.30, da strømmen var på sitt svakeste. Det var rimelig mye roligere på denne tiden. Det var vakkert å skue utover. Selv om vi ikke kunne oppleve midnattssola her, ble det likevel ikke ordentlig mørkt og himmelen hadde et fint rosa skjær. Hadde ikke mye lyst til å legge meg da. "Vi kan ikkje sove bort sumarnatta, ho er for ljos til det." (Aslaug Låstad Lygre)