Bjørgovarden 1138 moh

Mens jeg forventningsfullt planlegger nye turer for kommende sesong for fotturer i fjellet, er det på sin plass å mimre tilbake til turen til Bjørgovarden i fjor sommer. Turen til Bjørgovarden er en familievennlig tur, som er relativt lett, men litt lang. Jeg vil si at turen passer godt for turglade barn og voksne. Fra toppen er det god utsikt i de fleste himmelretninger, hvor det høyeste punktet er 1138 moh.

Bjørgovarden er et fint turmål både fra Etnedal og fra Nord-Aurdal. Dersom man skal gå turen fra Nord-Aurdal, slik som vi gjorde, kan man starte ved Danebu, følge den blåmerkede stien opp til Fræningen, og deretter videre mot høyre via Storstølknatten til Bjørgovarden. Stien er tydelig hele veien, det er merket med blått på steinene og det er satt opp flere skilt merket Bjørgovarden. Det skal altså være ganske lett å finne fram.

Vi startet turen litt sent på dagen, mamma og jeg, og vi var ikke helt sikre på om vi skulle gå helt til Bjørgovarden. Vi hadde tenkt at vi tar det litt som det kommer, men når vi først hadde begynt å gå, kunne vi jo ikke snu. Fjellvettregel nr 8 sier jo "Vend i tide, det er ingen skam å snu." Dersom vær og føreforhold tilsier det, er jeg veldig enig, men det sitter likevel langt inne for meg å snu, når man først har satt seg et turmål.

Nå var riktignok vær- og føreforholdene absolutt på vår side denne ettermiddagen, men det vi skulle angre på litt senere på denne turen, var at vi ikke hadde tatt med oss drikke. Det er jo nesten galskap å legge ut på tur uten vann, spesielt midt på sommeren og uten mulighet til å drikke fra bekker eller fosser. Det er jo en av de tingene som er en nødvendighet for å kunne få en Fantastisk Turglede, og som jeg alltid har med meg i overkant mye av når vi legger ut på tur. Spesielt hvis jeg vet at det ikke er bekker eller fosser langs stien hvor man kan fylle på.

Men det skulle vise seg å bli en fin tur likevel. Naturen her er frodig og flott, og gir god utsikt mot blant annet Etnedal. Det var en stille ettermiddag, med lite folk ute på tur.

Etterhvert som vi beveget oss opp i høyden, fikk vi Storivdalsvatnet og Langevatnet på hver side av stien, samt at man ser, på ganske lang avstand, den flotte varden på toppen av Bjørgovarden.

Etter ca 1 time og 50 minutter var vi framme på det høyeste punktet. Det ER virkelig fantastisk utsikt på toppen av Bjørgovarden og man HAR faktisk utsikt i alle himmelretninger. Skyene hadde begynt å tetne til og det blåste ganske friskt. Vi tok noen bilder og skrev i gjesteboka som ligger i postkassen der, før vi raskt begynte på tilbaketuren, samme vei som vi hadde kommet. Jeg begynte å lengte litt etter et iskaldt glass med vann og tenkte med meg selv at en spontan tur hit var vel så bra, men at neste tur blir med sekk på ryggen.

Bjørgovarden er også et fint turmål på vinteren. Det kjøres opp mange flotte løyper i området og en av de går til Bjørgovarden. Jeg har tilgode å gå dit på ski, men håper å få til en tur i påsken!

Rundtur fra Bessheim, langs Bessvatnet, opp selve eggen på Besseggen og tilbake til Bessheim.

Når julefreden har senket seg i heimen, passer det ekstra bra å mimre tilbake til høstens fantastiske rundtur fra Bessheim, langs Bessvatnet, over eggen på Besseggen og tilbake til Bessheim igjen.

Det skal sies at det egentlig ikke var dette som var planen for denne turen, men den ble minst like fin, om ikke enda finere likevel. Vi hadde peilet oss ut Besshøe, den kuppelformede fjelltoppen som er godt synlig og et blikkfang fra riksvei 51 over Valdresflye, som turmål. Men på grunn av dårlig vær og mye tåke, fant vi ut at vi skulle starte turen ved Bessheim fjellhotell og se hva dagen ville bringe.

Bessheim ligger i Sjodalen, langs riksvei 51, 964 meter over havet ved Øvre Sjodalsvatnet. Til tross for dårlig vær, gledet vi oss til en herlig tur i den norske fjellheimen. I tillegg var det også fantastiske høstfarger i fjellet denne septemberhelgen og jeg hadde følelsen av at det ville bli en tur med mange Fantastiske Turglede inntrykk.

Vi fulgte den merkede stien opp til utløpet av Bessvatnet. Stigningen var jevn oppover, og da vi kom til Bessvatnet etter ca 1 time, hadde vi allerede tilbakelagt 410 høydemeter.

På grunn av tåken var det noe vanskelig å orientere seg. Vi var derfor litt usikre på hvor det var best å gå, men så møtte vi på en eldre, trivelig fisker, som nøt tiden i en liten koie helt for seg selv. Han anbefalte å følge tråkket videre langs vannkanten. Det kunne enkelte steder være litt vanskelig å se tråkket, men hvis vi holdt oss langs vannet, ville det ikke være noe problem å finne fram.

Etter en stund kom vi til en jakthytte hvor et eldre ektepar tilbrakte tiden. Det er alltid så utrolig koselig å møte folk i fjellet på denne måten, og vi ble stående å prate med kona som hadde så mye å fortelle. Vi fortalte at vi hadde tenkt oss opp på Besshøe, men at vi måtte vurdere det pga tåken. Hun utbrøt: Dere kan ikke finne på å gå opp dit i dette været, men jeg kan vise dere bilder av hvor flott fjellet er i klarvær. Ja, dere skjønner der har jeg vært opptil flere ganger og utsikten er virkelig fantastisk!"

Jeg ergret meg litt over at vi ikke ville komme oss opp på Besshøe denne dagen, men i og med at tåken var temmelig konstant, ville vi uansett ikke ha fått noen utsikt derfra.

Vi bestemte oss for å gå videre langs vannet i retning Besseggen. Derfra ville det være to mulige alternativ; å gå ned til Memurubu og ta båten tilbake til Gjendesheim, for deretter å gå derfra til Bessheim, eller vi kunne gå opp selve eggen på Bessegggen og skrå av mot Bessheim igjen etter topp-punktet på Besseggen. Jeg var mest fristet til det siste. Nå har jeg riktignok gått Besseggen to ganger før, men selve eggen kunne jeg gjerne oppleve en gang til. Og så var det samtidig spennende å få en mer rundturfølelse av hele turen.

Etter hvert som vi nærmet oss eggen, kunne vi begynne å skimte alle menneskene som beveget seg som små maur på det flate partiet før man starter på selve klatringen. Til tross for dårlig vær og mye tåke, var det mange som hadde tatt turen over Besseggen denne dagen. Det skulle vise seg at de arrangerte Norsk fjellfilmfestival denne helgen, og det var derfor rimelig folksomt over fjellet. Jeg var da litt glad for at vi skulle skrå av ned mot Bessheim og slippe å "gå i kø" ned mot Gjendesheim.

Etter ca 4 timer på tur var vi klare for å starte på selveste eggen. Vi hadde da tatt oss en god stopp med litt påfyll av mat og drikke. Vi var også så heldige at akkurat da vi hadde mulighet til å nyte litt utsikt ned mot Gjendevannet, sprakk tåka opp og vi kunne se innover til Gjendebu og over til Knutshøe, hvor jeg hadde vært bare noen uker tidligere.

Merkelig nok, syntes vi det var noe mer "scaring" å klatre opp selve eggen enn tidligere. Vi kom fram til at det måtte skyldes at tåka hang så tett og at det var mye mer sleipt og glatt underlag enn de to foregående gangene jeg hadde gått der. Jeg har riktignok ikke høydeskrekk, men man skal ha respekt for fjellet i vær og vind som dette.

Vi fulgte menneskemengden oppover, og plutselig skjønte vi at vi var litt på villspor. Det er fort gjort å bare følge på og tenke at de foran vet veien, derfor pleier jeg alltid, uansett om det er mye folk eller ikke, å følge med på de merkede T'ene. Denne gangen hadde jeg glemt meg litt bort, men heldigvis var vi mange som hadde kommet litt ut av kurs. Vi fant raskt fram til riktig sti og slo av en prat med andre turglade folk.

Etter ca halvannen time skrådde vi av ved skiltet mot Bessheim. Da var det ikke lenger et eneste menneske å se. Tåken hang fortsatt tungt og vi fikk bare av og til et lite glimt av Bessvatnet ca 400 høydemeter lenger ned. Plutselig møtte vi på en jentegjeng som kom litt lunkende opp fjellsiden. Det viste seg at de hadde prøvd seg på Besshøe, men at de var litt skuffet over at de hadde måttet snu. Vi innså da at vi hadde vært veldig heldige med turvalget, og at vi hadde fått en skikkelig fin rundtur av hele turen. Det er jo alltid litt kjedelig å måtte snu og å ikke få gjennomført det man har planlagt. Da var det lurt av oss å tenke at veien blir til mens vi går og at vi vurderte veien underveis ut fra vær og vind.

Nede ved Bessvatnet igjen tok vi oss en liten pause ved et naust. Det hadde nå begynt å regne, og vi prøvde å søke litt ly under et lite tak. Det ble en kort pause, før vi begynte på siste strekning ned mot Bessheim. Etter hvert som vi beveget oss nedover forsvant også tåka, og vi ble fasinert av de flotte høstfargene rundt oss.

Etter nesten 8 timer på tur var vi tilbake ved Bessheim fjellstue. Vi gledet oss nå til god mat og avslapning på Hindsæter fjellhotell, som nesten har blitt mitt stamsted.

Synshorn 1475 moh

Dette innlegget er en fortsettelse fra forrige innlegg om Knutshøe. Høsten har vært travel i år og det har vært liten tid til blogging, dessverre. Men nå som fottur-sesongen i fjellet er på hell, er det fint å kunne se tilbake på de flotte turene jeg har vært på i løpet av sommeren og høsten. Heldigvis har jeg også fortsatt flere turer tilgode å skrive om.

Turen over Knutshøe var virkelig en Fantastisk Turglede. Lørdagskveld og middagen på Hindsæter fjellhotell derimot er også en opplevelse i seg selv. Det er av god grunn vi valgte å bo på denne fjellstua også denne gangen. Hindsæter har nemlig en hyggelig atmosfære, er relativt lite og intimt, de har egen spa-avdeling med badstu og boblebad, som gjør godt for kropper som har vært på langtur, og sist, men ikke minst, har de lagt stor vekt på gode mattradisjoner. De har skapt en utrolig hyggelig ramme rundt måltidet, og maten er virkelig noe for seg selv.

Søndag morgen våknet vi til godvær, og vi gledet oss til en liten tur opp til Synshorn, før vi måtte reise hjemover. Synshorn ligger mellom innsjøen Bygdin og Vinstervann og er altså fjellet du ser rett ved Bygdin fjellhotell. Turen opp til toppen er ca 2 km og er beregnet til 1 til 1,5 timer. Synshorn har blitt et populært fjell den seneste tiden, på grunn av Via Ferrata ruten opp den bratte fjellveggen, som ble etablert sommeren 2015. Vi vurderte om vi skulle melde oss på og gå Via Ferrata ruten, men bestemte oss for at vi ville gå stien opp til toppen av fjellet. Jeg har skikkelig lyst til å gå Via Ferrata en gang, men kunne egentlig tenke meg en litt lengre rute enn det ruten opp til Synshorn kan tilby.

Vi parkerte ved Bygdin fjellhotell og startet på stien rett bortenfor parkeringsplassen ved skiltet Synshødn. Turen opp til toppen er kun merket til første avsats, ca 800 moh. Deretter er stien umerket, men stort sett synlig hele veien opp til toppen på 1475 moh. Det første partiet er temmelig bratt, men helt overkommelig for både barn og voksne. Man følger stien forbi Hålissstølen og holder mot høyre etter at man har passert bekken. Stien er tydeligere mot venstre, så her gikk vi faktisk litt feil. Vi fulgte automatisk stien mot venstre, videre innover i retning Torfinnsbu/Falketind.

Etterhvert skjønte vi at vi hadde gått feil, og vi måtte ta fram kartet. Det er alltid en god regel å ha med kart på tur, uansett om man planlegger en kort eller lang rute. Jeg har flere ganger erfart hvor lett det er å gå feil, spesielt når ruten ikke er T-merket. Da vi hadde snudd og kommet tilbake der vi hadde passert bekken, kunne vi se at tråkket gikk videre på venstre side av elva.

Etterhvert som vi beveget oss oppover i høyden, ble utsikten stadig bedre og bedre. På en godværsdag som denne, hadde vi god utsikt i alle himmelretninger. På bildet over ser man blant annet fjellet Bitihorn, som er en av turene jeg har skrevet om tidligere her på bloggen.

På toppen av Synshorn har man flott utsikt nord-vestover mot Jotunheimen, østover mot Raslet og Kalvehøgde, samt sørøstover mot Heimdalen og Øystre Sildre. Det er alltid en Fantastisk Turglede å komme til toppen av et fjell og nyte fantastisk utsikt, spesielt på en dag som denne, hvor værgudene virkelig var med oss. Det blåste riktignok ganske friskt på toppen, men når man har på seg godt med klær, gjør det jo ingen ting!

På toppen tok vi oss god tid til å nyte utsikten! Jeg begynner egentlig å bli ganske så bevandret i området, og synes det er gøy å etterhvert ha fått relativt god oversikt over hva de ulike fjellene heter. Jeg har fortsatt planer om nye turmål i området, blant annet Rasletind som er en lett tilgjengelig 2000-meterstopp, og jeg gleder meg allerede til nye opplevelser i vakre Jotunheimen!

Vi fant oss en plass, litt i ly for vinden, og tok oss en liten matbit, før vi ruslet nedover igjen. Ingen av oss hadde lyst til å reise hjem, og spesielt ikke tilbringe mange timer i bil i et slikt vær. Men med visshet om at jeg ganske sikkert skulle få enda en tur til Jotunheimen i løpet av høsten, føltes det greit likevel. Vi hadde hatt en fantastisk tur sammen denne helgen, fylt med mange gode opplevelser, mye latter, frisk luft, god mat og ikke minst godt selskap. Jeg er utrolig heldig som har så gode venninner, som deler samme interesse for fjell og natur som meg.

Vi valgte å ta samme vei ned igjen, men om man ønsker en lengre tur, kan man ta runden nordover langs Fagerdalshøe og ned tilbake langs T-merket sti langs det idylliske Heimre Fagerdalstjednet og tilbake til Bygdin, enten direkte eller via Bygdisheim til Bygdin. Denne ekstra sløyfen tar ca 2-3 timer. Vi derimot brukte ca 3 timer på hele turen, inkludert en liten "feilnavigering" og god pause på toppen. Turen til Synshorn er absolutt en tur jeg vil anbefale, og som også kan kombineres med en deilig middag på Bygdin om man ønsker det!

Knutshøe 1517 moh

Knutshøe har fått navnet "mini Besseggen" eller "Besseggens tøffe lillebror," men man bør absolutt ikke undervurdere dette fjellet, for det byr virkelig på noen luftige utfordringer underveis.

Denne helgen i midten av august var det endelig tid for den årlige jenteturen til fjellet, med mine gode venninner. Det var, som det pleier å være, jeg som hadde planlagt og valgt ut turer for helgen, og jeg var spent på om det ville bli en Fantastisk Turglede helg. Jeg drømmer meg alltid bort når jeg sitter hjemme med fjellbøkene og googler på nettet, og nå skulle en av disse drømmene bli til virkelighet. Knutshøe er nemlig en av de turene jeg har snakket om lenge, og jeg gledet meg skikkelig til å endelig gå denne turen. Men jeg hadde samtidig lest at turen over Knutshøe ikke er anbefalt i dårlig vær, så jeg måtte også ha en plan B på lur.

Vi overnattet på Hindsæter fjellhotell og startet lørdagen med en liten biltur derfra og opp til parkeringen ved Vargebakken langs riksvei 51. Knutshøe er godt synlig fra veien og ligger rett vest for Besseggen. Det er blant annet flott utsikt til Gjendevannet, Leirungsdalen og Besseggen fra Knutshøe.

Vi var klare til å gå allerede kl 9.30. Turen over Knutshøe er anbefalt som en rundtur, hvor man følger ryggen over fjellet og går stien gjennom Leirungsdalen tilbake. Den er beregnet til 5 til 6 timer og har enkelte steder svært bratt og luftig terreng. Turen går på umerket sti, men stien er relativt godt synlig stort sett hele veien over fjellet.

Fra parkeringen på Vargebakken, begynte vi på stien ned til elva Varga. Her krysset vi en bro og fortsatte videre til foten av fjellet. Været så ut til å bli ganske bra denne dagen, men vi regnet med at det var ganske vått underlag pga tåken og det dårlige været dagen i forveien.

Vi hadde ikke gått langt før vi stoppet ved skiltet hvor det stod "Turen over Knutshøe, er du erfaren nok?" Jeg tenkte på det eldre ekteparet jeg hadde møtt på turen til Bukkehåmåren for noen år siden. De hadde anbefalt turen over Knutshøe og mente at den var helt overkommelig. Samtidig husket jeg også, at jeg hadde lest ganske nylig, at det hadde vært en redningsaksjon på Knutshøe, hvor et turfølge hadde blitt hentet ned med helikopter. Men vi valgte å tro at vi absolutt var erfarne nok, og trasket videre i vei.

Ganske tidlig under oppstigningen møtte vi på det første utfordrende partiet. I og med at turen er umerket, var vi først noe usikre på om vi hadde gått riktig. Vi kom fram til at det måtte være rett, men pga det våte underlaget var det nesten umulig å få tak noe sted. Jeg tenkte ganske raskt " hva har jeg begitt oss ut på?" I og med at jeg ikke har gått denne turen tidligere og ikke kunne vite hvor langt dette eksponerte partiet var, begynte jeg å tvile på om vi skulle driste oss opp. Etter litt vurderinger fram og tilbake, kom det etterhvert to karer med en hund. Vi fant ut at vi ville se om de kom seg opp, før vi bestemte oss for hva vi ville satse på. De tuvlet og tvilte akkurat slik som oss. Men så, kom det plutselig to damer i et godt driv oppover. Hun ene hadde gått denne turen to uker i forveien og kunne fortelle oss at det kun var to utfordrende partier over fjellet, og at dette var kanskje det mest vriene. Da vi så hvor lett de kom seg opp, og mannfolkene etter, forsvant tvilen min også. Vi kom oss omsider opp en etter en, og noen kjente på høydeskrekken mer enn andre. Da vi var på toppen av dette partiet, kunne vi i hvert fall kjenne på mestringsfølelsen av at vi hadde kommet oss opp alle sammen.

Etterhvert som vi kom oss opp i høyden, fikk vi utsikt til det flotte Gjendevannet mot øst og Leirungsdalen mot vest. Noen steder er stien litt utydelig, men retningen oppover gir seg i stor grad selv. Heldigvis var det klarvær og greit å finne fram. Det er greit å være oppmerksom på at det er flere stupbratte partier både mot øst og sørvest, men hvis man følger ryggen hele veien, vil man komme seg trygt oppover fjellsiden.

Vi begynte å nærme oss toppen, men skulle først passere noen fortopper og noen nedstigninger. Knutshøe kan nesten assosieres med en pukkelrygg med mange pukler. Man går altså mye opp og ned, men det er kun to steder det er noe utfordrende, ellers er det absolutt helt overkommelig.

Da vi stoppet for å ta oss en liten matbit og en kaffepause, ble vi overrasket av noen sauer på tur. Også her, på ca 1400/1500 moh ferdes det altså sauer. Jeg vil ikke akkurat tro at de var i samme ærend som oss, he, he.

Skaret etter den siste fortroppen så vanskelig ut på avstand, men når vi kom nærmere innpå den, så vi at det åpnet seg muligheter til å ta seg opp. Det var bratt og luftig, og det gjaldt å konsentrere seg for ikke å ta noen feilsteg. Også her kan man kjenne litt på høydeskrekken hvis man har det.

På det høyeste partiet var det flott utsikt i mange retninger. Jeg er nok mest fasinert av utsikten mot Gjendevannet. Den blågrønne fargen ER virkelig helt fantastisk. Tåka lå nå tett over Besshøe, men vi hadde blant annet utsikt rett over til Bandet på Beseggen, der det mest luftige partiet på Besseggen begynner.

Når man har kommet til toppen av Knutshøe, kan man velge å gå sammen vei tilbake, eller man kan gjøre som vi hadde planlagt, å gå videre nordvestover på ryggen ned Leirungsåe ved Øvre Leirungen, og deretter Leirungsdalen tilbake til parkeringen.

Da vi begynte på nedoverturen, så det nesten ut som om det skulle bli vanskelig å komme seg ned, men jo nærmere vi kom disse partiene, jo mer overbevist ble vi om at dette kom til å gå helt fint. Av og til kunne det være litt vanskelig å se hvor stien gikk og spesielt et sted var det en skikkelig bratt fjellside. Her var det satt opp skilt med en advarsel om at man ikke måtte velge en "snarvei," pga utsatte partier. Nå hadde det begynt å regne og blåse også, men det stoppet ikke turgleden vår.

Det var igjen tid for en liten matpause, før vi startet på turen tilbake til Vargebakken, som går langs vannet Øvre Leirungen og Leirungsåe gjennom et idyllisk landskap. Her var det riktignok en del myrete og våte partier. Vi beundret den steile fjellveggen på Knutshøe og var egentlig ganske fornøyde med dagens turmål.

Turen tilbake til parkeringen kjentes litt lang, muligens fordi den går i et flatt terreng og ikke byr på noen utfordringer slik som oppe på Knutshøe.

Leirungsdalen er til gjengjeld ganske så frodig og her kan man observere mange forskjellige plantearter. Plutselig kom vi også til en koselig, men forlatt liten hytte, som vi måtte stoppe opp ved og ta noen bilder.

Etter temmelig nøyaktig 6 timer var vi tilbake ved parkeringen. Da hadde vi tilbakelagt ca 15 km og beveget oss ca 457 høydemeter. Vi var alle fornøyd med egen innsats og gledet oss allerede til turen til Synshorn, som vi hadde planlagt dagen etter. Men aller først skulle vi nyte et bad i boblebadet på Hindsæter og en bedre middag.

Skogshorn 1728 moh

Skogshorn, også kalt Skogshødn, er en fjelltopp vi har god utsikt til fra hytta vår ved Danebu i Valdres. Den er nemlig godt synlig på lang avstand og toppen ligger fritt til på grensa mellom Valdres og Hemsedal. Fjellsiden er svært bratt ned mot Hemsedal, men den er relativt enkelt å bestige fra øst. Turen er likevel beskrevet som en krevende tur på ut.no, som mest sannsynlig skyldes sine 825 høydemeter. For de som ønsker å klatre, er det flere alternative ruter til toppen, blant annet Demonstranten og Overraskelsen. Vi hadde planlagt turen som en fottur, siden vårt turfølge hadde et aldersspenn fra 10 til 63 år.

Turen til Skogshorn har vært planlagt lenge, og endelig i sommer fikk vi tatt turen fra hytta og over fjellet til Hemsedal. Vi kjørte da om Fagernes, tok av mot Vaset og kjørte videre over Panoramavegen (bomvei) mot Lykkja. Panoramavegen fra Valdres er en kjøretur på 45 km, som i seg selv er en ganske fin tur. Dersom man kommer fra Hemsedal, kjør 4 km fra sentrum til Ulsåk, og ta så av veien mot Lykkja. Etter ca 13,5 km er det skiltet Skogshødn på venstre side, og det er en stor parkeringplass på høyre side. Her er det en stor turistinformasjonstavle, som det er lett å se. Parkeringsavgiften betales pr SMS.

Det var meldt bra vær denne dagen og både unge og "gamle" var motivert for en skikkelig topptur. For selv om turen er beskrevet som krevende, kan den fint gåes av barn. Turen i seg selv er ikke så lang, ca 9 km tur retur, men den er bratt og siste del av turen går i steinete terreng.

Fra parkeringen krysset vi veien og begynte på første delen av turen, som går på en grusvei. Det var en deilig og varm sommerdag og vi var forberedt på at det ville bli en varm tur. Til gjengjeld ville vi få en fantastisk utsikt på toppen.

Et lite stykke opp i lia møtte vi på noen sauer. Vi har jammen sett mye sauer på beite i fjellet i sommer. Årlig slippes det faktisk to millioner sauer og lam på beite i utmark, det vil si beiteområder som skog og fjell, som ikke er inngjerdet. Det sies at sauen er en norsk superhelt og at Norge ikke klarer seg uten dette beitedyret. Jeg har lest at vi trenger sau på beite for å opprettholde et artsrikt kulturlandskap. Når sauene beiter i fjellet sørger de for at områder ikke gror igjen samtidig som de påvirker plantesamfunnet og økosystemet.

Etterhvert gikk grusveien over til en sti i lett skogsterreng. Stien har en jevn stigning og den er godt synlig hele veien opp mot toppen.

Etter en stund delte stien seg i to og vi ble straks litt usikre på hvilken vei vi skulle gå. Vi valgte å holde mot venstre, og fant etterhvert ut at begge rutene fører mot toppen.

Det var herlig å være på tur igjen, selv om det bare var noen dager siden sist.

Etterhvert skrår stien oppover mot venstre og utsikten mot Helsingvatnet og Storevatnet var fantastisk. Selv om skyene hadde begynt å sige nærmere og nærmere Skogshorn, var det fortsatt godt og varmt. Vi måtte derfor ta et lite stopp ved elven Hynda for å fylle på litt ekstra drikke.

Ved ca 1200 høydemeter ble terrenget betydelig brattere og det frodige og grønne landskapet gikk mer og mer over til løs småstein. Brått var alt rundt oss litt mer grått og trist, samtidig som det er fasinerende hvordan terrenget endrer seg så brått når man kommer opp i høyden. Underlaget her var også noe vanskelig å gå i, fordi det var lett å skli og steinene da bare raste etter.

Sola skinte fortsatt, men skyene fulgte faretruende etter oss. Vi var liksom ikke helt forberedt på det, siden det var meldt knallvær denne dagen. Nok et bevis på hvor raskt været skifter i fjellet.

Plutselig hadde skyene nærmet seg i rasende fart og vi måtte skynde oss til toppen før det braket løs. Det buldret nemlig i det fjerne og vi tenkte at tordenvær 1728 moh sikkert ikke er så hyggelig.

Etter nøyaktig 2,5 timer nådde vi toppen! Jeg må si jeg er imponert over vår 10 åring, som hadde tilbakelagt ca 830 høydemeter på under 3 timer. Ekstra gøy er det når mestringsfølelsen og gleden ved å ha nådd toppen er like stor hos han som hos meg. Det kaller jeg Fantastisk Turglede!

Skogshorn har virkelig en fantastisk utsikt på toppen. Vi ble stående å lure på hva de ulike toppene, vi så rundt oss, het? Vi kunne utforske dette med appen; "I sikte," og vi kjente blant annet igjen noen av toppene i den sørvestlige delen av Jotunheimen.

Vi hadde akkurat rukket å få i oss litt mat, nyte en deilig kopp kaffe og en sjokoladebit, og fått tatt noen bilder på toppen, før det begynte å blåse opp og de første regndråpene kom. Tordenværet så heldigvis ut til å dra vestover og temperaturen var faktisk ikke så verst. Vi pakket raskt sammen og startet på nedoverturen.

Det første partiet ned fra toppen var faktisk ganske utfordrende å gå i, fordi underlaget nå hadde rukket å bli vått av regnet. Småsteinene var ganske så sleipe og det gjaldt å konsentrere seg for å holde seg på bena.

Turen ned går samme vei som opp. Det vil si vi skrådde av mot høyre litt tidlig og endte etterhvert opp i et skikkelig myrete terreng. Dersom man har gode fjellstøvler, er ikke dette noe problem, men det var til tider litt vanskelig å se stien. Etterhvert kom vi inn på den andre stien og fulgte denne ned til parkeringen.

Da vi kom ned på parkeringen, hadde vi vært på tur i 4 herlige timer.

Torfinnsbu - et knutepunkt med sjel!

Torfinnsbu er uten tvil et idyllisk sted! Mange benytter dette kun som utgangspunkt for turen videre til Gjendebu eller Eidsbugarden, men det er virkelig verdt å stoppe opp og nyte litt tid på Torfinnsbu. Med den fantastiske beliggenheten rett i vannkanten av Bygdinvannet, kan man ikke gjøre annet enn å bli sjarmert av dette stedet.

Selv om hytta var tilnærmet full og mange flere enn oss overnattet i telt, var det likevel en stille og rolig morgen å våkne opp til. Det var en god følelse å krype ut av teltet og vite at man ikke skulle rekke noen verdens ting. Vi hadde ingen bestemt plan for dagen, men fant etterhvert ut at vi ville forhøre oss litt om turen opp til Nørdre Kalvehølotinden.

Det var klart for verdens beste turfrokost; havregrøt med rosiner og nykokt kaffe på stormkjøkkenet. Da vi satt der og nøt frokosten, hørte vi lyden av båten Bitihorn. Etter en liten stund begynte de første turistene å komme forbi leirplassen vår, da følte vi oss som virkelig som ekte turmennesker som hadde overnattet i telt i fjellheimen.

Så var det klart for å sjekke litt mer ut om Nørdre Kalvehølotinden. Det er riktignok en 2000 meterstopp, men vi tenkte at det hadde vært gøy å komme til toppen med vår kjære 10-åring, som nå har blitt smittet litt av vår topptur-syke. Vi kom i snakk med et par med en liten 1-åring. De hadde også overnattet i telt og så ut til å være vant til å gå i fjellet. De kunne fortelle at Nørdre Kalvehølotinden var en helt overkommelig topp, de hadde gått denne turen dagen i forveien med sin datter i bæremeis. De anbefalte å gå turen fra Torfinnsdalen istedenfor stien på framsiden av fjellet. Turen fra Torfinnsdalen var ikke merket, men det ville si seg selv hvor det ville være mulig å komme seg opp. Det vi ikke visste da, men som vi ble fortalt av verten på hytta senere på dagen, var at dette paret hadde gått 100 stk 2000 meterstopper og at datteren på 1 år hadde vært med på 9 av de. Altså litt mer erfarne i fjellet enn oss.

Vi startet på stien oppover Torfinnsdalen med en iver og en forventning om at vi noen timer senere skulle nyte utsikten på toppen av fjellet. Erfaringsmessig bruker man ofte lengre tid på turer som ikke er merket, og av og til kan det være vanskelig å se tråkket, hvis turen heller ikke er vardet, men fordi de hadde vært så tydelige på at man ville se hvor man skulle gå, tenkte vi at vi kunne jo ikke være noe dårligere.

Et lite stykke oppover på stien fikk vi en utrolig fin utsikt over Torfinnsbu. Selv om det ikke var sol fra klar himmel, var det fin temperatur og nesten helt vindstille. Bygdinvannet lå helt blikk der nede ved Torfinnsbu.

Stigningen opp Torfinnsdalen er rimelig bratt det først partiet. Etter hvert flater det mer og mer ut, jo lenger inn i dalen man kommer. Terrenget består av mye stein og med mektige fjell på hver side. Vi møtte på flere som hadde tatt turen over fra Gjendebu, og jeg tenkte at dette skulle jeg veldig gjerne også ha gjort. Men denne turen er bratt og krevende fra begge kanter, og er vel ikke akkurat anbefalt for barn.

Da vi hadde passert broen, skulle vi begynne på partiet som ikke var merket. I begynnelsen var det ganske greit å velge retning. Vi var fortsatt optimistiske og gledet oss til nok en topptur. Litt opp i høyden begynte det å blåse mer og mer, og vi kunne høre tordenskrall i det fjerne. Vi fortsatte å gå oppover, men jeg begynte å tenke på om vi hadde vært litt i overkant ambisiøse. Jeg valgte å ikke si noe foreløpig, så lenge iveren etter å komme til toppen fortsatt var merkbar hos oss alle tre.

Vi hadde hele tiden utsikt til Bygdinvannet og dalsøkket mellom de to 2000 meterstoppene; Torfinnstinden og Nørdre Kalvehølotinden.

Vi kunne ikke helt skjønne at det virkelig skulle være så lett å forstå hvor vi skulle gå, for jo høyere vi kom opp i dalsiden, jo mer usikre ble vi på om det var her paret med 1-åringen hadde gått. Vi kunne ikke helt skjønne at de virkelig hadde gått her med bæremeis på ryggen, for det var rimelig bratt.

Selv oppe i denne fjellveggen, mellom steinene, vokste det søte små fjellblomster.

Vi tok en liten pause og litt påfylling av energi, mens vi vurderte neste distanse. Det var neimen ikke lett å vite hvor man skulle gå opp, for det var rimelig bratt i alle retninger. Vi syntes ikke akkurat at det ga seg selv, og stusset nok en gang på denne bæremeisen. Tordenskrallet hadde nå nærmet seg betraktelig og vi tenkte på ordtaket; Det er ingen skam å snu! Det skal sies at jeg er rimelig målbevisst på tur og liker virkelig ikke når man innser at man ikke vil komme til å nå målet. Men, så er det jo slik at opplevelsene underveis, opp til toppen, faktisk også er Fantastisk Turglede. Med det i bakhodet og av hensyn til vår sønn, valgte vi derfor, etter mange vurderinger fram og tilbake å snu.

Det hadde nå begynt å regne litt og det buldret og braket på den andre siden av Bygdinvannet. Jeg innså at det var et klokt valg å snu og slo meg til ro med det.

Da vi begynte å nærme oss Torfinnsbu hadde vi likevel vært på tur i nesten fire timer.

Tilbake på Torfinnsbu, svette og varme, bestemte vi oss for å ta en liten kattevask. Vi hadde ikke før fått tatt fram såpa og håndkleet før det begynte å regne skikkelig. Det streifet meg, en ørliten tanke om at jeg lengtet hjem til en varm dusj, men så tenkte jeg at er man fjellgeit, så er man fjellgeit, så jeg slo det fra meg. Vår tøffing av en 10-åring tok et skikkelig bad likevel, mens jeg løp i teltet og fikk på meg nytt og rent ullundertøy.

Med både sol og regn om hverandre dukket plutselig regnbuen opp. Det buldret fortsatt og vi tenkte vi hadde vært heldige som unnslapp det verste tordenværet. Men det skulle vi ikke ha tenkt, for da vi la oss denne kvelden, braket det skikkelig løs over oss. Man føler seg ganske liten i et telt, langt oppi fjellheimen da, men så er det litt koselig også, å ligge inne i teltet og kjenne at man er tørr og varm selv om alt utenfor er bløtt og vått.

Tordenværet ga seg ganske raskt og morgenen etter våknet vi til deilig sol og mer lettskyet vær. I og med at vi hadde planer om å gå Skogshorn i Hemsedal et par dager etter, bestemte vi oss for å pakke ned leirplassen, ta båten tilbake til Bygdin og kjøre "hjemover" til hytta på Danebu. Vi hadde ikke lyst til å dra fra Torfinnsbu, og tenkte derfor at hit skal vi tilbake.

Da vi hadde pakket sekkene klare, fant vi plutselig et skikkelig flott gevir, som vi selvfølgelig måtte ta med oss hjem. Vi møtte noen folk på båten, senere på dagen, som akkurat hadde ruslet en tur opp Torfinnsdalen. De kunne fortelle at de hadde sett en flokk med reinsdyr der oppe, og vi ble litt misunnelige på at vi ikke hadde sett noen dagen i forveien. Men vi hadde i hvertfall med oss geviret som et minne.

Før båten kom litt ut på dagen, rakk vi en liten tur opp til fossen ovenfor Torfinnsbu.

Båtturen fra Torfinnsbu til Bygdin tar ca 50 minutter og er også en fin opplevelse. Selv om turen til Torfinnsbu var over for denne gang, var jeg glad for at sommeren skulle gi meg mange flere Fantastiske Turgleder i fjellet.

Bygdin til Torfinnsbu!

I juli hadde vi noen herlige dager ved Torfinnsbu! Jotunheimen har absolutt et hav av turer å by på, men når man skal planlegge tur med barn, kan det være litt vanskelig å velge en tur som er passe lang. Spesielt nå når vi hadde planlagt å være i fjellet noen dager og dermed skulle bære med oss tung sekk. For barn handler det ofte mer om motivasjon enn at de ikke orker å gå. Da er det viktig å ikke ødelegge denne motivasjonen. Jeg pleier alltid å tenke at det er bedre å heller velge en litt for kort tur enn litt for lang.

Først lurte vi litt på om vi skulle dra på sykkeltur i fjellet, her er det også mange muligheter, men etter litt vurdering fram og tilbake fant vi ut, at utstyrsmessig, var det enklest å velge fottur! Vi bestemte oss dermed for at vi ville starte turen fra Bygdin og gå til Torfinnsbu. Deretter hadde vi tenkt å ta båten videre inn til Eidsbugarden, som er et fint utgangspunkt for fjellturer, men da vi oppdaget at det var Vinjerock akkurat disse dagene, landet vi på at vi bare skulle gå til Torfinnsbu og nyte dagene i området der.

Vinjerock er forøvrig landets største musikkfestival over tregrensa, som sikkert er litt av en opplevelse. Den går over tre dager og arrangeres hvert år. Vi hørte på radioen på vei til fjellet at gjennomsnittsalderen pleide å være 26 år, og vi tenkte derfor at vår gutt på 10 år mest sannsynlig ikke ville ha så mye glede av dette.

Turen fra Bygdin til Torfinnsbu er ca 13,5 km lang, og går i lett og relativt flatt terreng langs Bygdinvannet. Dette er en familievennlig tur som er beregnet til 4-6 timer inkludert stopp, dersom man går i rolig tempo med barn. Mange velger å ta båten Bitihorn fra Bygdin og inn til Torfinnsbu for så å gå tilbake, spesielt hvis man planlegger turen som en dagstur. Vi derimot hadde planlagt å gå fra Bygdin og tilbringe 2-3 overnattinger i fjellet og deretter ta båten tilbake. Denne gangen hadde vi også med oss telt i bagasjen, men vi hadde ikke helt bestemt oss for om vi skulle overnatte på turisthytta Torfinnsbu eller i telt, vi ville se an været før vi bestemte oss.

Foreløpig så det ut til at været skulle holde seg ganske bra, men man kan jo aldri vite med været i fjellet, så vi hadde pakket med oss alt fra shorts og badetøy til lue, votter og regntøy.

Vi parkerte ved Bygdin fjellhotell (parkering koster 40kr pr døgn) og gjorde oss klare til å begynne første etappe, som går ca 3 km på grusvei mot Bygdisheim. Etter en liten stund måtte jeg snu meg tilbake og beundre utsikten tilbake mot Bygdin fjellhotell. Fjellet Synshorn kan så vidt ses til høyre på bildet over. Dette har blitt en populær Via Ferrata-tur for de som vil utfordre klatreferdighetene. Eller man kan gå turen til toppen på vestsiden av fjellet. Dette er en fin 2-3 timers tur, som jeg skal skrive om senere her på bloggen.

Det var ikke så mange folk å se foreløpig, bortsett fra en liten familie hvor barna dristet seg til et bad i det kalde vannet. Jeg kan ikke akkurat si at jeg var fristet til et bad, selv om jeg begynte å kjenne svetten på ryggen under den tunge sekken. Av en eller annen merkelig grunn, liker jeg faktisk å gå med tung sekk. Kombinasjonen fysisk aktivitet og opplevelser i naturen er noe som trigger meg.

Etter ca 1 time kom vi til den T-merkede stien langs Bygdinvannet. Her er det også mulig å ta turen videre mot Valdresflya, men vi skulle følge stien vestover.

Ganske tidlig på turen fikk vi flott utsikt innover mot Eidsbugarden, i enden av Bygdinvannet. Vi ble straks oppmerksomme på den karakteristiske formen på Falketind, fjellet som ses som en liten spiss i midten av bildet under. Mange gode minner fra den fantastiske turen til Falketind i fjor sommer, dukket opp.

Et lite stykke innover på stien, dukket plutselig båten Bitihorn opp nede på Bygdinvannet. Jeg vil tro at båten var rimelig full disse dagene som Vinjerock ble arrangert på Eidsbugarden. M/B Bitihorn går fast rute hver sommer med to avganger hver dag. Dette er faktisk Nord Europas høyestliggende båtrute. Vær og snøsmelting er avgjørende for at Bygdinvannet blir tilstrekkelig oppfylt og har betydning for når båtene kan begynne å kjøre på begynnelsen av sesongen. Flere steder kan det se ut til at vannet ikke er dypt nok for en såpass stor båt. På veien innover mot Torfinnsbu og Eidsbugarden ser man noen av Jotunheimens 2000 meterstopper; Torfinnstindene og Nørdre Kalvehølotinden for å nevne noen. Båten frakter ca 10 000 passasjerer i sesongen, mange på vei til Fantastiske Turgleder i fjellet.

Turen til Torfinnsbu er godt merket og flere steder må man krysse små bekker eller elver. Ca halvveis på turen passerer man, vest for Dyrnesodden, både Breidløypa og stidelet til Valdresflya Vandrerhjem, som nå er stengt pga brann.

Store partier av stien var det veldig myrete og vått, så vi var glade for at vi hadde gode fjellstøvler alle tre.

På UT.no hadde vi lest at brua ved Hestvollen var tatt av flommen og vi var litt spente på om de hadde rukket å lage en ny for sesongen. Da vi kom dit, ble vi noe lettet over at brua var på plass, siden det ellers ville vært noe vanskelig å komme over ved mye nedbør og kraftig snøsmelting.

Plutselig kom vi til en fin liten seter. Det var litt morsomt å oppdage at bildet under er det samme bildet som på forsiden av kartet over Jotunheimen som vi alltid har med oss når vi er på tur i området. I bakgrunnen ser man Torfinnstinden til venstre og Nørdre Kalvehølotinden til venstre.

Seteren var utrolig fin, men så temmelig forlatt ut.

Vi begynte nå å nærme oss Torfinnsbu. Selv om vi nesten allerede fra starten av turen kunne se Torfinnstinden, som ligger rett bak Torfinnsbu, så er avstanden ganske lang likevel. Det er vanskelig å beregne avstander i fjellet, det har vi erfart flere ganger.

Det siste partiet er ruta lagt om. Stien går høyere opp fra vannet enn det kartet viser og videre i omtrent 1100 meters høyde til Torfinsdøla og over elva på sommerbru et stykke ovenfor hytta. Vi stoppet opp ved skiltet og vurderte hvilken vei vi skulle gå. Til tross for omlagt rute valgte vi å følge rett fram, videre langs vannet. Vi er litt usikre på hvorfor stien er lagt om, men mest sannsynlig skyldes det at terrenget herfra var ekstra vått.

Selv om det var skikkelig vått, var vi glad for at vi hadde valgt dette alternativet. Vi kom nemlig til en utrolig fin strand, hvor vi valgte å ta en liten pause. Ganske utrolig og litt uventet at det finnes en så stor strand i et fjell-landskap. Selv om det fortsatt ikke fristet med et bad, var det fint å slappe av litt på stranden likevel.

Litt ut på ettermiddagen kom vi endelig fram til Torfinnsbu, som altså ligger rett ved Torfinnstinden og ved utløpet av Svartdalen.

Olav Thon kjøpte Torfinnsbu våren 2016 og hytta drives nå som en selvbetjeningshytte av DNT. Hytta har foreløpig 30 sengeplasser, men det er planer om å utvide. Da vi kom på tunet, ble vi møtt av en hyggelig vert som ønsket oss velkommen. Som selvbetjeningshytte er det vanligvis ikke vertskap, men fordi hytta nylig er overtatt av DNT hadde de ansatt en vert for sommeren som skulle begynne på utbedringen av hytta.

Vi fikk beskjed om at det var ledige sengeplasser til oss på hytta, men etter ønske fra vår 10-åring ble vi enige om å sove i telt, til tross for noe utrygt vær.

Etter at teltet var satt opp og vi hadde fått "installert" oss, smakte det utrolig godt med en pose Real turmat. Vi gledet oss til noen deilige dager i fjellet og var spente på hva morgendagen ville bringe (fortsettelse på neste innlegg).

Gjendehøe 1257 moh

Gjendehøe er fjellet som ligger mellom Knutshøe og Besseggen i Jotunheimen. Dette er en kort, koselig tur som passer fint for barnefamilier eller bare som en liten ettermiddagstur eller en dag to tur. Gjendehøe er bare 1257 moh og ser ut som en liten knaus, men har likevel god utsikt over Gjendevannet og Gjendesheim. For de som har tatt båten fra Gjendesheim, er Gjendehøe fjellet man ser til venstre.

Vi har virkelig hatt en aktiv tursommer i år og jeg har mange turer å skrive om på bloggen, men først vil jeg drømme meg tilbake til den koselige turen til Gjendehøe. Terrenget her er grønt og frodig, og har god utsikt til Knutshøe som også er en fantastisk tur!

Man kan starte turen fra Gjendesheim med båt over Gjendeosen eller man kan kjøre riksvei 51 litt opp mot Valdresflya (fra Gjendesheim). Der stien fra Haugseter krysser veien, tar man av til høyre, ned en bratt grusvei. Nederst i veien er det en parkeringsplass. Vi valgte det siste alternativet da vi tenkte at det var greit å slippe å koordinere med båt.

Fra parkeringsplassen starter turen over et viltgjerde, ved en liten koselig hytte. Deretter over en liten bro, før man etterhvert kommer inn på selve stien.

Været denne dagen var ganske grått og trist, men etter å ha vært i fjellet nesten en uke, tenker man ikke så mye på været. Man venner seg til at været i fjellet skifter raskt og at man bare må kle seg deretter. Så selv om det yret gjennom nesten hele turen, tenker jeg at det var en Fantastisk Turglede likevel.

Litt opp i lia, stoppet vi opp og så på den koselige seteren vi passerte. Her var det mange sauer på beite, men ingen folk å se. Vi var faktisk de eneste på tur til denne toppen.

Etter en liten stund delte stien seg. Turen til Gjendehøe er ikke merket, så vi ble litt i tvil ved dette stidelet. Vi holdt en knapp på å holde mot høyre, noe som viste seg å være ganske lurt. Turen opp til toppen går langs Gjendehøe på sørsiden, før den etterhvert skrår slakt oppover mot nord, i retning Besseggen.

Plutselig hørte vi noe breking oppe i fjellveggen. Vi fikk øye på en sau som stod langt oppe i ura. Vi trodde nesten den hadde satt seg fast og at sauen som møtte oss på stien hadde gått for å hente hjelp, he, he! Men etter å ha sett masse sauer i sommer, har vi skjønt at de er ganske gode på å vandre opp bratte fjellskrenter. Vi har funnet ut at det må være fordi de har fire bein og derfor er mye mer stødige enn oss mennesker på to bein.

Jeg gledet meg skikkelig til å få utsikt mot Gjendevannet igjen. Jeg er så fascinert av den vakre grønnfargen som vannet har fått på grunn av partikler fra brevann. Etter en drøy time i rolig tempo, kunne vi se vannet, til tross for noe tåke. Vi begynte nå å nærme oss toppen.

Toppen av Gjendehøe er ganske vidstrakt. Jeg måtte derfor gå et stykke fra vardene på selve toppen for å få utsikt mot Gjendesheim. Plutselig tittet sola så vidt frem også, og da kom også regnbuen.

Gjendebåten kjørte i skytteltrafikk nede på Gjendevannet. Dersom det virkelig er 30 000 turister som går Besseggen hver sesong, så sier det seg jo selv at det krever jevnlige båtavganger. Ellers kan man jo ta båten helt inn til Gjendebu, som også er et godt utgangspunkt for mange fjellturer.

Vi trosset regnet og tok likevel fram stormkjøkkenet for pølsesteking. Vi fant oss en fin, liten fjellsprekk hvor vi kunne søke ly for regnet. Det blåste ganske mye og vi ble fort kalde, så det ble en rask rast denne gangen.

Vi gikk nogenlunde samme vei tilbake. Det vil si, vi fant ut at vi hadde holdt litt mer mot høyre, da det var noe vanskelig å finne stien på vei ned. Stien vi da kom inn på, møter etterhvert den samme stien vi gikk opp. Det er altså umulig å gå feil.

Tilbake på parkeringen etter nesten tre timer på tur, kunne vi si oss enige i beskrivelsen av Gjendehøe på ut.no, turen til Gjendehøe er virkelig en kosetur!

Styggemann 872 moh

Denne sommeren har vært fylt med mange herlige turopplevelser. Jeg gleder meg virkelig til å fortelle om turen fra Bygdin til Torfinsbu, samt toppturene til Skogshorn, Bjørgovarden og Gjendehøe. Enda har jeg flere turer å glede meg til denne høsten, men aller først vil jeg ta dere med til turen på Skrim i slutten av juni.

Ellers må jeg jo også benytte anledningen til å si at jeg synes det er utrolig gøy å se at så mange har vært innom bloggen min i løpet av sommeren. Jeg har nylig lest at stadig flere nordmenn velger å feriere i eget land og at særlig turer i fjellet har blitt spesielt populært. Dette er kanskje noe av forklaringen på at jeg har hatt overraskende mange treff på bloggen min. Dersom min turglede kan være til inspirasjon og en hjelp til å velge passende turmål, vil jeg bli utrolig glad. Legg også gjerne igjen kommentarer eller spørsmål på innleggene.

Tilbake til turen til Skrim; for de av dere som har lest mine tidligere innlegg, så var vi på Skrim i august i fjor. Planen da, var at vi skulle gå fra hytte til hytte og samtidig ta turen opp til Styggemann 872 moh. Vi fikk dessverre ikke tid til å gå opp på Styggemann, derfor fant vi ut at vi måtte tilbake til turisthytta Sørmyrseter, som er et godt utgangspunkt for dagstur til nettopp Styggemann.

Skrimfjella, eller bare Skrim, er et fjellområde i Kongsberg kommune i Buskerud, beliggende mellom Kongsberg og Skien. Området er et mye benyttet friluftsområde. Høyeste topp er Styggmann med 872 moh, mens Skrim er nest høyest med 859 moh. Den norske turistforening har flere ubetjente hytter i området; Ivarsbu, Sørmyrseter, Darrebu og Sveinsbu, samt en nødbu på toppen av Styggemann.

For å komme til Sørmyrseter kjører man sørover mot Hvittingfoss fra Horten, deretter mot Svarstad og Steinsholt, før man tar av mot Siljan og deretter Grorud. Ved Langlidalen, nord for Bykle tar det ca 45 min å gå til Sørmyrseter turisthytte. Dette er en perfekt avstand å gå en fredag ettermiddag, dersom man planlegger turen til Skrim/Sørmyrseter for en helg!

Vi hadde ikke så flaks med været denne fredags ettermiddagen, vårt turfølge på fire voksne, tre barn og vår lille hund, Ludwig. Men værutsiktene for lørdagen var desto bedre, så vi var optimistiske om at vi ville få en knallfin tur til Styggemann dagen etter. Med ganske tunge sekker, fylt med klær, utstyr og mat for en hel helg, ruslet vi innover skogsstien denne fredagen. Jeg synes alltid det er en god følelse å starte en slik tur, vel vitende om at man er borte fra alle plikter og gjøremål, og kun med et fokus, nemlig bare å nyte at man er på tur! For min del gir det en helt egen følelse av ro og avkobling.

Distansen fra parkeringen og opp til Sørmyrseter er ikke så lang, kun 3,3 km. Det er en lett stigning innover, helt overkommelig selv med blytunge sekker. Ja, min sekk var virkelig blytung denne gangen. Grunnen til dette var at jeg nok hadde tatt med meg kanskje litt i overkant mye vann. Som vi husket fra sist, var vanntilgangen på Sørmyrseter noe begrenset og ikke helt optimal. Vannet lar seg drikke, men det inneholdt litt mer humus enn hva jeg synes er ok, så jeg valgte derfor heller å bære litt ekstra tungt, siden avstanden ikke var så lang. Det skal sies at vannet denne gangen var mye bedre. Det er lagt ut en slange i bekken som fører vann til en kran utenfor hytta. Det hadde vært en del mer nedbør den siste tiden og derav kanskje også bedre vannkvalitet. Jeg har stadig hørt at man skal være noe forsiktig med å drikke vann fra bekker pga fare for harepest. Selv synes jeg dette er ganske synd, da jeg som barn vokste opp med; at å drikke vann fra bekken er det reneste vannet man får.

Vår lille hund tuslet også ivrig på stien innover Langlidalen. Stien er tydelig hele veien, så det er lett å finne fram. Etter en stund kom vi opp på et liten høyde og fikk utsikt over Fagervannet. Det var riktignok ikke klarvær denne ettermiddagen, så utsikten var ikke så god som den sikkert kunne vært.

Det dukker stadig opp fine fotomotiv i naturen!

Rett før Sørmyrseter deler stien seg. Her er det også mulig å ta turen videre mot Ivarsbu om man ønsker en lengre tur eller en rundtur.

Det er alltid like spennende å komme til ubetjente DNT hytter. Man vet jo aldri om det er mange folk der og hvem man møter på. Mitt inntrykk er at det alltid ordner seg med sengeplasser, jeg har ihvertfall foreløpig ikke opplevd at det ikke har vært plass nok. Som medlem i DNT låser man seg inn med en felles nøkkel for alle hyttene. Denne nøkkelen får man blant annet kjøpt for 100 kr på nettbutikken til DNT.

Da vi ankom hytta var det rimelig stille og ingen i hytta, men vi kunne se av det ene soverommet at to personer hadde innlosjert seg. Det skulle vise seg å være to fiskere som hadde mange gode historier å fortelle fra sine utallige jakt- og fisketurer. Mange av DNT hyttene er tilrettelagt for hund. På Sørmyrseter er det et eget rom for de som har med seg dyr. Her var det ledig og vi følte på en måte at vi nesten hadde hytta for oss selv.

Da vi hadde fått innlosjert oss, var vi straks klare for litt tacomiddag, ja faktisk taco! Vi hadde forberedt det meste hjemmefra, men fikk alikevel kommentarer på at taco på ubetjent turisthytte hadde de to fiskerne aldri opplevd. Det smakte ihvertfall veldig godt og vi var fornøyde med middagsvalget.

Lørdag morgen våknet vi til strålende solskinn og herlig temperatur. Vi gledet oss sikkelig til en flott tur til Styggemann denne dagen. Men først måtte vi ha i oss litt frokost. Jeg synes havregrøt til frokost alltid smaker godt på tur. Jeg pleier å kjøpe porsjonspakker med havregrøt, slik at det er lettvint å koke opp og tilsette vann. Med litt rosiner i grøten smaker det ekstra godt og man holder lenge på metthetsfølelsen.

Så var det på med shortsen og fjellstøvlene, og tid for å pakke sekk. Det er alltid viktig å ha med nok drikke på tur, spesielt på varme dager. Ofte synes jeg at man spiser mindre på selve turen, men at man drikker desto mer.

Turen til Styggemann fra Sørmyrseter går i et variert og kupert terreng. Stien er godt skiltet, det er derfor strengt tatt ikke nødvendig med kart. Vi hadde alikevel med et lite kart, for å følge litt med på hvor langt vi hadde kommet. Det var for det meste grønt og frodig, men ganske vått flere steder, så godt fottøy er derfor å anbefale. Turen går over Jotefjell, hvor man har fin utsikt til Styggemann med steinhytta på toppen. Styggemannshytta er en uisolert steinbu med enkel standard. Den ble bygd i 1927, og ble opprinnelig brukt til brannvakt. Et gammelt sagn forteller at det bodde et troll i Styggemannshytta og at det gjaldt å ikke komme for nære, for da ville trollet kaste store steiner nedover mot Sørmyrsetra. I dag er det faktisk mulig å overnatte i hytta og den kan brukes hele året. Den disponeres av Tønsberg og Omegn Turistforening som har spesialnøkkel til hytta. Det koster riktignok 450kr pr natt.

På vei opp møtte vi på en far og en sønn som hadde tilbrakt natta der. De kunne fortelle at det er soveplass til 2-3 stykker, men at det da var noe trangt om plassen. Hytta har noe utstyr og madrasser henges i taket på grunn av mus. Da jeg hørte det, var jeg glad for at vi overnattet på Sørmyrseter.

Det var godt og varmt denne dagen og det var herlig å slippe å ha på seg så mye klær. Det var samtidig fint å se at barna koste seg og at de deler den samme turgleden som oss voksne.

Flere steder langs stien var det tett i tett med "ormeblader."

Skrimområder kjennetegnes for sine mange nedlagte setrer. Vi passerte en av de.

Siste delen av turen opp til Styggemann er temmelig bratt. Her måtte vi faktisk noen steder ned på alle fire. Barna var spesielt ivrige det siste partiet og nådde toppen før oss "gamlingene!" Dette er en tur som er svært godt egnet for barn. Den er ikke lang, ca 5,3 km. Vi brukte ca 2 timer opp til toppen, passelig langt til at vi kunne ta oss god tid til å nyte utsikten, slappe av i solen og spise en god lunsj.

Fra toppen er det utsikt i alle retninger; til Luksefjell, Siljan, Kongsberg, og vi kunne faktisk også se helt til Gaustadtoppen.

Det var flere enn oss som benyttet dagen til en tur til Styggemann og det var i perioder ganske folksomt på toppen. Vi fant oss en fin plass og med stormkjøkken i sekken ble det faktisk pølse og lompe til lunsj.

Etter noen deilige timer på toppen gikk turen tilbake til Sørmyrseter samme vei. Resten av helgen tilbrakte vi på hytta på Sørmyrseter. I løpet av kvelden kom det også fire stykker til, da var hytta tilnærmet full. Til middag denne kvelden spiste vi Real turmat. For de som ikke kjenner til disse, så er det poser med frysetørret mat, hvor man bare koker opp vann og tilsetter i posen. Etter en liten stund er maten klar og faktisk veldig god. Den finnes i ulike varianter og smaker. Lettvint og greit når man er på tur rett og slett.

Søndag var det igjen en grå regnværsdag, men det gjorde ikke så mye, vi var egentlig bare glad for at vi hadde fått så fantastisk vær på turen til Styggemann. Dessuten finnes det jo ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Vi ruslet den lille turen tilbake til parkeringen i Langlidalen og jeg var glad for nok en Fantastisk Turglede med fine folk.

Prekestolen!

Nå som det nærmer seg ferietid for de fleste, kan jeg virkelig anbefale en tur til Prekestolen på det varmeste. Dette er, som de fleste kjenner til, en populær turistattraksjon, med svimlende over 200 000 besøkende hvert år. Om man tror at Prekestolen mister noe av sin sjarm, og heller minner om en tur på Karl Johan en lørdag formiddag, så kan jeg virkelig avkrefte dette. Med den vakre Lysefjorden 604 meter ned og en praktfull utsikt, kan man ikke annet enn å bli fasinert av denne utrolige fjellformasjonen.

Med min store entusiasme for norske fjell og fjelltopper, er Prekestolen i Rogaland en turopplevelse jeg absolutt ønsket å oppleve. Vi hadde snakket om denne turen lenge, og siden Prekestolen er et av Norges mest spektakulære fotomotiv, hadde jeg sett utallige bilder fra dette fjellet og drømt meg bort om at jeg en dag skulle oppleve stedet.

Prekestolen ligger i Rogaland fylke og er et fjellplatå på nordsiden av Lysefjorden i Forsand. Platået er så og si flatt, med en fjellhylle på ca 25 ganger 25 meter. Prekestolen ble trolig dannet ved frostsprengning av en isbre for 10 000 år siden, ved at vann som frøs til is i fjellsprekkene, sprengte løs store kantete blokker, som breen fraktet med seg. Preikestolen som turistmål ble oppdaget rundt år 1900.

I 2013 ble Prekestolen kåret til et av verdens mest spektakulære utsiktspunkter av både CNN Go og Lonely Planet. Det kunne vi nesten forstå da vi så alle de utenlandske turistene som hadde tatt turen hit bare denne ene dagen.

For å komme til Prekestolen måtte vi ta ferje fra Stavanger til Tau, og buss videre fra Tau til Prekestolhytta, der en merka løype starter. Det er godt tilrettelagt for korrespondanse med ferje og buss, med jevnlige avganger.

Takknemlig for at værgudene var med oss denne dagen, startet vi turen allerede kl 9 på morgenen. Vi ville ha maks ut av dagen og masse tid til å nyte dagen i friluft.

Turen fra Prekestolhytta og opp til fjellplatået er relativt kort, men har til gjengjeld en stigning på 330 meter. For de fleste er turen unnagjort på 1 1/2 til 2 timer. Stigningen begynner allerede på starten av løypa, med blant annet steintrapper utbedret av sherpaer fra Nepal i 2013 og 2014. Det anbefales å ha gode sko, gjerne fjellstøvler, da det er mye tråkking fra stein til stein. Vi skjønte fort at mange av turistene ikke helt hadde forutsetning for å forstå hva de bega seg ut på, ut fra klær og skotøy å bedømme. Da er det kanskje en god grunn til at skiltet på starten av stien informerer om hva slags skotøy som anbefales. For oss norske fjellgeiter er det jo nesten en selvfølge.

Som sagt, så regnet vi ikke med at vi skulle få gå turen alene denne lørdagen i begynnelsen av juni. Turist sesongen var så absolutt i gang og det ene busslasset etter det andre strømmet til. Det medførte at vi i begynnelsen gikk ganske mye i kø, men vi tenkte at dette ville være en del av selve opplevelsen. Alt fra små barn, eldre damer, hunder, asiatiske turister og svenske jenter som etter litt svetting, et stykke opp i trappene, lurte på om sminken fortsatt satt på, hadde Prekestolen som turmål denne dagen. Vi lo litt av disse søte, svenske jentene, vi følte oss ikke akkurat like forfengelige som de, vi var jo tross alt på tur.

Et lite stykke opp på stien fikk vi utrolig fin utsikt over Prekestolen fjellstue. Fjellstua er åpen hele året og tilbyr gode overnattingsmuligheter og mange ulike fasiliteter. Hadde det ikke vært for at vi besøkte Stavanger i forbindelse med flere anledninger denne helgen, skulle vi gjerne ha tilbrakt en overnatting på denne fjellstua. Fjellstua ligger veldig fint og fredelig til med utsikt over Refsvatnet.

Etterhvert som vi beveget oss oppover, flatet terrenget ut flere steder. Det var godt å få en liten pause fra motbakkene av og til. For selv om vi er vant til å gå bratte fjellturer, så kjentes det godt i beina likevel.

Løypa opp til Prekestolen varierer fra preparert sti over myrer, til naturlig skogbunn, gjennom et par tøffe steinrøyser og over knallhard Lysefjordgranitt. Myrullen vokste også tett i tett flere steder og ga fine fotomotiv.

Flere steder var stien utbedret med gamle jernbanesviller over myrene. Det var også litt godt å få en liten pause fra all steintråkkingen, da det krever litt konsentrasjon og blikket ned for ikke å tråkke feil.

I 2013 og 2014 har, som tidligere nevnt, sherpaer fra Nepal gjort omfattende utbedringer av stien med trapper og steinsetting. Den raskt økende populariteten for turer til Prekestolen, førte en stund til at turistene måtte gå i endeløse køer. Stien ble etterhvert vasket ut og man måtte balansere fra stein til stein. I enkelte smale partier oppstod det korker og farlige situasjoner. Når vaklevorne asfalt-mennesker møtes i ei ur, ender det ofte med fall. Det er bakgrunnen for at stien ble utbedret med steintrapper og utvidet til 2,5 meter de fleste steder.

Det er ganske utrolig å tenke på hva disse sherpaene faktisk har fått til. Det må ha vært en vanvittig krevende jobb, og at de faktisk utbedret stien med slegge og rå håndmakt, er nesten ikke til å tro.

Da vi hadde kommet omtrent halvveis, fikk vi et lite blikk av Lysefjorden i det fjerne. Den minte meg egentlig ganske mye om Gjendevannet i Jotunheimen, med den klare blågrønne fargen. Gleden ved å nyte flott utsikt, i fantastisk norsk natur, gir meg alltid en god følelse av å bo i dette landet.

Før vi begynte å nærme oss målet, passerte vi et fint, lite vann. Det var nesten fristende med et bad, for svetten på ryggen kjentes godt nå etter alle trappetrinnene og motbakkene. Vi motstod fristelsen og vandret videre, i min iver etter å nå fram til Prekestolen før skyene tok oss igjen. Til tross for at vi våknet til skyfri himmel denne morgenen hadde skyene nå kommet sigende innover Lysefjorden. Jeg hadde friskt i minne fjelltoppene jeg hadde vært på hvor jeg ikke hadde fått sett noe av utsikten, på grunn av tåke og skyer. Dette måtte ikke skje i dag.

Det siste partiet fram til selve Prekestolen var ganske så smalt og sikkert noe skremmende for de med høydeskrekk. Vi observerte flere som virkelig var engstelige og holdt seg trygt inn mot fjellet med lengst mulig avstand til stupet. Det skal sies at jeg har respekt for høyder og er opptatt av at man må ta visse forhåndsregler når man beveger seg i slike områder. Samtidig kunne jeg ikke la være å kikke forsiktig over kanten, og kjenne suget i magen.

604 meter lenger ned så vi nå turistferja nede på Lysefjorden. Det er sikkert også en fantastisk opplevelse, å se Prekestolen nedenfra og opp. Jeg vil tro den ruver ganske så majestetisk der nede fra Lysefjorden.

Omsider framme på Prekestolen, en Fantastisk Turglede, som det nesten er umulig å beskrive. Foruten utsikten, som virkelig er fantastisk, så er det også utrolig fasinerende å observere alle turistene som myldret på Prekestolen denne dagen, ivrige etter å få de beste bildene av seg selv så nærme kanten som mulig. Jeg la spesielt merke til en ung asiatisk turist som lå på ryggen, på tuppen av selve Prekestolen, helt i sin egen verden, med selfiestang og knipset vilt, kanskje for å dokumentere på Facebook.

Mange utfordret skjebnen, ved å sitte avslappende med bena dinglende utenfor kanten, med matpakka i hånden som den naturligste ting i verden. En ting er jo å ha kontroll selv, en annen ting er jo hva andre kan finne på. Faller man utenfor kanten her, har man ingen sjanse til å overleve. Jeg ble ble plutselig litt glad for at jeg bare hadde meg selv å passe på, da jeg så en gutt på 7-8 år reise seg opp ca en halvmeter fra kanten og med foreldrene et lite stykke unna. Hadde jeg hatt med meg barn på denne turen, ville jeg ha passet mye bedre på.

Men, jeg kunne likevel ikke dy meg, jeg måtte utfordre skjebnen noe jeg også, riktignok med god kontroll.

Litt mer trygt er det å legge seg på magen og kikke ned.

Prekestolen har en flere meter dyp sprekk tvers over platået, som trolig også er et resultat av frostsprengninger. Geologer har konkludert med at Prekestolen er trygg selv om mange ugrunnet tror at fjellplatået vil dette ned når de ser sprekken. Jeg må innrømme at jeg tenkte på det, da jeg så sprekken, etter alt fokuset om fare for ras på fjellet Mannen i Romsdalen.

Vi bestemte oss for å ta oss god tid ved Prekestolen. Vi fulgte derfor stien opp til Neverdalsfjellet 706 moh, rett ovenfor Prekestolen, for å få mulighet til å kunne se Prekestolen ovenfra. Det var fortsatt tidlig på dagen og vi var klare for en skikkelig lunsj. Vi hadde ikke før satt oss ned og tatt fram maten, før regnet kom. Heldigvis varte det ikke så lenge, og vi synes faktisk det var litt bra å få oppleve allslags vær på denne turen. Så lenge jeg hadde fått foreviget utsikten med utallige bilder, var det egentlig helt greit. Vi hadde godt med klær med oss, så det var heller ingen problem.

Og det var faktisk utrolig flott å se Prekestolen ovenfra. Da fikk vi et godt inntrykk av den spesielle fjellformasjonen Prekestolen har.

Turistene strømmet fortsatt på og myldret som små ivrige maur der nede. Vi begynte å spekulere på når på døgnet Prekestolen egentlig er folketom. I og med at turen er relativt kort er det jo fullt mulig å ta både dagstur, ettermiddagstur og kveldstur opp hit.

Noen søte, små fjellblomster fanget også min oppmerksomhet.

Før vi begynte på tilbaketuren, måtte vi en tur til ned på Prekestolen. Jeg hadde nesten ikke lyst til å gå derfra, jeg følte liksom at jeg ikke hadde fått sett nok.

Fristelsen ble for stor og vi dristet oss etterhvert til å dingle litt med bena likevel. Galskap for noen, spenning for andre. For vår del er vi vel enig i begge deler.

Etter en drøy time var vi tilbake ved Prekestolen fjellstue. Turen ned gikk veldig radig. Med mange bilder på mobilen, noe dette blogginnlegget bærer preg av, kunne jeg konkludere med at dette var en Fantastisk Turglededag, akkurat slik jeg hadde håpet på. Fordelen med denne turen er at den ikke er så lang, og man har god tid til å nyte Prekestolen når man først er der.

Kajakktur til Store Kvernøy

Så er det igjen en stund siden forrige blogginnlegg og jeg håper at dere lesere likevel ikke har gitt opp bloggen min. Jeg holder nå på med å planlegge turer for sommeren og jeg gleder meg til å være litt mer aktiv her på bloggen fremover. Det å kunne få mulighet til å inspirere til turer er en stor glede og jeg ville bli veldig glad for tilbakemeldinger og kommentarer til innleggene mine. Fantastisk Turglede er min gode hobby og etterhvert min lidenskap.

Andre helgen i mai kom det plutselig et streif av sommer, og vi var glade for at vi benyttet en av disse dagene til en fantastisk kajakktur i Vansjø! Vi er heldige som har nærhet til både sjø og hav her i Rygge, og Vaskeberget ved Huggenes i nærheten av Halmstad er et godt utgangspunkt for kajakktur.

Min mann er en ivrig kajakkpadler og prøver stadig å smitte entusiasmen over på mor og sønn. Så med tre kajakker på taket og litt turproviant i sekken dro vi avgårde denne flotte søndagen! Fordelen ved å ikke alltid ha godt sommervær her i Norge er at man setter ekstra stor pris på varmen når den først inntreffer. Og akkurat det bestemte vi oss for denne dagen, at vi virkelig skulle nyte smaken av sommer!

I og med at jeg er såpass nybegynner på kajakkfronten, bestemte vi oss for å ikke legge ut på noen langtur. Derfor ble det Store Kvernøy som ble målet denne dagen. Store Kvernøy er en øy i Vansjø i Moss som ligger mellom Dillingøya og fastlandet i Våler. Øya er tilgjengelig fra både Våler, Moss og Rygge og avstanden er relativt overkommelig selv med nybegynnere i kajakk.

Jeg kan vel ikke akkurat skryte på meg at jeg var rask, og teknikken var vel heller ikke perfekt, men jeg prøvde å få til en jevn flyt oppover mot Store Kvernøy. Det var litt kjedelig å måtte innrømme at min sønn på 10 år faktisk padlet raskere enn meg. Jeg prøvde å skylde på at jeg hadde tung åre, men vet ikke helt om det var det som var årsaken.

Det var folketomt på øya da vi kom fram, og vi fant oss en fin rasteplass i vannkanten. Store Kvernøy er godt egnet for overnatting og DNT har satt opp en flott gapahuk her, akkurat lik den på Dillingøy. Gapahuken har fått navnet Kvernøyhuken og ligger lunt til med utsikt mot Nåløyet. Gapahuken har plass til 6 personer og leirplassen til to mellomstore telt. Plassen har utedo, godkjent ildsted/grill, ved, sagkrakk og sag, men ikke drikkevann. Vannet i Vansjø må kokes for å kunne drikkes.

Vi ble fristet til å overnatte, men måtte innfinne oss med at det måtte bli en annen gang.

Vannet lå stille og og innbydende som fotomotiv.

Vår 10-åring var ivrig på et lite bad, riktignok med våtdrakt, men for meg var det nok å dyppe føttene forsiktig nedi. Jeg har ikke høydeskrekk og liker å utfordre meg selv ift høyder, men en tøffing i vann skal jeg ikke skryte på meg at jeg er!

Fiskelykken måtte vi også prøve, men det ble dessverre ingen storfangst på kroken.

Vi tuslet litt innover på øya for å gjøre oss litt kjent. Et lite stykke innover i skogen blir veden oppbevart.

Etter noen deilige og late timer på denne øya, padlet vi tilbake langs Lille Kvernøy, ned Vestfjorden og tilbake til Vaskeberget. Padletur er virkelig noe som frister til gjentakelse og vi har allerede bestemt oss for en ny tur i Vansjø, nærmere bestemt Nåløyet! Dersom man har tilgang til kajakk, kano, robåt, gummibåt eller motorbåt er Vansjø og alle dens muligheter verdt et besøk!

Tømmerås - høyeste punkt i Ski, 313 moh!

Tømmerås er en lett tilgjengelig topp i Ski kommune. Når du har nådd toppen vil du få en flott utsikt mot Oslo og fjellene i vest. Herfra kan man blant annet se både Norefjell og Gaustadtoppen ved klarvær.

Utgangspunktet for turen starter ved Krokhol golfbane, her er det en stor parkeringsplass. Det er ca 3,5 km til toppen og turen opp er unnagjort på ca halvannen time.

Det var et nydelig vintervær denne søndags formiddagen og mange hadde tatt fram skiene for en langrennstur i de fine skiløypene. Vi derimot fulgte skiløypa til fots et lite stykke før vi tok av til høyre på en blåmerket sti. Stien var godt merket og steg jevnt oppover i et variert skogsterreng. Stien var også godt opptråkket til tross for et snørikt underlag. Mye tydet på at dette er en populær tur både på sommer- og vinterstid.

Etter et godt stykke kom vi til en spennende kløft. Her ble vi alle fasinert av den enorme isveggen som hang ned langs fjellsiden! Trestammene rundt oss hadde fortsatt et snødryss på seg, noe som gjorde omgivelsene her ekstra vinterlige.

Da vi hadde gått et lite stykke til kom vi til den idylliske rasteplassen ved Paddetjern. Her er det visstnok mulighet for et lite bad på sommeren. Denne vinterdagen lå snøen tykk på tjernet og vi nøyde oss med et lite sjokoladestopp istedet. Vi vurderte om vi skulle ta grillstoppet på denne plassen, men vi var rimelig samstemte på at vi helst ville komme oss til toppen. Barna var kanskje ikke like ivrige, men med litt sjokolade i kroppen, var det lett å overbevise de om at kreftene ville holde helt fram til målet.

Stien snodde seg videre ned og etterhvert opp på den ryggen som utgjør Tømmeråsen, og ganske snart kom vi til skiltet som viste at vi bare var 0,5 km fra målet.

På denne klarværsdagen kunne vi faktisk se både Gaustadtoppen og Norefjell. Med kikkert skal det også være mulig å se Færder fyr som ligger utenfor Tjøme i Vestfold.

Tømmerås ligger som sagt 313 moh og på toppen er det lagt til rette med sittebenker, bålplass, kart over hva du kan se og en gjestebok som indikerer at dette er et populært turmål med flere tusen besøkende hvert år. Ut fra gjesteboka kunne vi også lese at et turfølge nylig hadde overnattet i telt på området.

Etter et par hyggelige timer på toppen, med grilling og kos, tuslet vi avgårde, samme vei som vi kom. Det er mange fine stier i området og det er også mulig å få til en rundtur. Når man følger stien tilbake langs åsen, fortsetter man stien rett fram og passerer over en myr nord for Tretjerna. Like etter myra møter stien Høykrokholveien og man tar til venstre og følger turveien ca 2,5 km tilbake til parkeringsplassen.

Tilbake på parkeringsplassen etter noen herlige timer i friluft og enda en Fantastisk Turglede, var vi glade for at våre gode venner hadde tatt initiativ til denne fine turopplevelsen.

Søndagstur til Våpenhula i Mossemarka!

For meg handler Fantastisk Turglede om så mangt. Det å oppdage nye steder, skape gode opplevelser, være i fysisk aktivitet, utfordre egne grenser, kunne koble av og bare være her og nå, kunne kjenne at man lever og ha mange gode minner å se tilbake på. Det er det som gjør at jeg stadig drømmer om nye turer.

Dessverre er det en stund siden forrige innlegg her på bloggen min! Men etter noen fantastiske dager på hytta på fjellet med flere fine langrennsturer, ble turinstinktet vekket til live igjen! Vinterhalvåret trenger jo absolutt ikke være en begrensning i forhold til turer. Når det er sagt, så drømmer jeg om å kunne pakke sekken, ta ski på bena og gå fra hytte til hytte i et uendelig viddelandskap!

Men, det var jo ikke det jeg tenkte jeg skulle skrive om nå. En søndag tidlig i januar hadde vi en kjempefin tur til Våpenhula i Mossemarka som jeg vil fortelle om!

Utgangspunktet til Våpenhula starter fra parkeringsplassen ved Vanembukken ved riksvei 120 ca 5 min kjøring fra Mosseporten. Det hadde kommet et lett snødryss i løpet av natten og temperaturen var perfekt for en dag i friluft.

Fra parkeringsplassen gikk vi nordover Skihytteveien og etter ca 50 meter tok vi av stien mot høyre.

Etter å ha gått et lite stykke, kom vi til et stikryss, hvor vi fulgte den merkede stien mot Våpenveien, altså rett frem.

Stien gikk slakt nedover en snau kilometer og selv om det var relativt kaldt og stien var dekket av snø, var det ganske bløtt. Vil derfor anbefale godt skotøy på denne turen, da det ofte er bløtt på denne strekningen.

Etter hvert tok vi til venstre over en bekk. Så fikk vi en bakke i mot og etter ca 200 meter oppdaget vi skiltet med «Våpenhula» til venstre. Da var det bare 200 meter ned til selve hula.

Turen fra parkeringen til Våpenhula er drøye 2 km lang og fullt overkommerlig for barnefamilier, også med små barn.

Denne hula ble brukt av Milorg, en militær organisasjon, som våpenlager etter flyslipp i de siste krigsår. Det er fullt mulig for nysgjerrige personer uten klaustrofobi å krype gjennom hula.

I området foran hula er det en fin rasteplass tilrettelagt for bål. Med god varme fra bålet skulle det bli godt med pølser til lunsj!

Vår turglade gutt hadde fått eget stormkjøkken til jul, og var mer enn ivrig med å steke pannekaker til store og små.

Etter et par koselige timer rundt bålet sammen med besteforeldrene, var vi klare for hjemoverturen. Vi hadde planlagt å gå samme veien tilbake, men det er også mulig å gå en rundtur i området. Man går da tilbake til hovedstien og følger denne videre nordover. Ved nærmere beskrivelse, se ut.no.

Mossemarka er absolutt et område det er verdt å utforske, både på sommerstid og vinterstid. Vi planla å kjøpe et kart over området, slik at det kan bli flere fine søndagsturer til Mossemarka!

Vardåsen utsiktstårn i Rygge!

Vi er priviligert her i Rygge med Fantastiske Turgleder omtrent rett utenfor stuedøra. Det er mange fine steder å utforske og turen trenger ikke alltid å være så lang, slik som denne flotte høstdagen i oktober. Med sol fra klar himmel, ville vi benytte dagen og planla derfor en tur til Vardåsen utsiktstårn.

Turen til Vardåsen starter ved parkeringsplassen rett sør for Evje golfbane. Man tar av fra Larkollveien ved et treskilt merket Blomsterstien. Blomsterveien er samlenavnet for et turveisystem som går "Rygge rundt." Veisystemet er på ca 55 km og går gjennom deler av Rygges rike natur-og kulturlandskap. Turveien er merket med skilt påtegnet en blomst som veisymbol.

Fra parkeringen er det også mulig å gå til Kaialunden, men for å komme til Vardåsen holdt vi mot venstre og fulgte stien sørover langs golfbanen.

Etter et lite stykke tok vi av mot høyre og fulgte stien videre svakt oppover mot skogen. Her er det også et skilt som viser vei til tårnet på Vardåsen. Det var skikkelig høststemning i skogen denne søndagen og mange fine høstfarger.

Etter en snau halvtime i rolig tempo var vi framme ved Vardåsen utsiktstårn, med sine 89 moh og faktisk høyeste punkt i Rygge. Utsiktstårnet er 12 meter høyt og gir fantastisk utsikt i alle retninger. Tårnet ligger i Vardåsen naturreservat og her finnes også gravrøyser fra bronsealderen.

Det er laget til en flott grillplass rett ved tårnet. Vi derimot, valgte å ta lunsjen oppe i tårnet, hvor vi kunne nyte høstsola og den fantastiske utsikten.

Det er mulig å gå en rundtur rundt hele Vardåsen dersom man ønsker en litt lengre tur. Denne turen er beregnet til ca 4 timer og fører blant annet ned til idylliske Evjesund. For nærmere beskrivelse, se ut.no.

Vi valgte å gå samme vei tilbake denne dagen, men bestemte oss for at vi ville få med oss hele rundturen ved en senere anledning.

Helgetur til Skrim!

Siste helgen i august hadde vi en fantastisk helgetur til Skrim sammen med gode venner!

De fleste turene jeg har gått har vært dagsturer eller toppturer, men jeg har alltid syntes det høres spennende ut å gå fra hytte til hytte. Ved å overnatte på Den norske turistforenings hytter i området ville dette være mulig.

Jeg hadde hørt at turen til Skrim skulle være både barnevennlig og by på relativt korte avstander, altså et godt utgangspunkt for Fantastisk Turglede for små og store.

For å komme til Skrim fra Horten kjørte vi ut på E18, fulgte riksvei 40 gjennom Hvittingfoss og videre mot Kongsberg. 8 km etter Hvittingfoss tok vi til venstre ved skilt mot Hvål. Like etter den smale broen, tok vi av til høyre mot Passebekk. Ved "sentrum" ca 4 km fra broen tok vi detetter grusveien opp til venstre ved skiltet Skrim N. Dette er Digerhaugveien og er en bomvei hvor man må bruke Visa eller Mastercard. Etter bommen fulgte vi veien i ca. 4,5 km til vi kom til en avkjøring til høyre merket Støle parkering og et lite Ivarsbuskilt. Dette er Nordre Stølevei og det var da snaue 2 km til parkeringsplassen. Vi fulgte denne veien, og holdt til venstre ved neste veiskille. Parkeringsplassen har plass til 15-20 biler. Veien opp til parkeringsplassen var temmelig bratt og bestod av ganske løs grus. Det kan være litt vanskelig å finne fram om man ikke følger skiltingen/veibeskrivelsen nøye.

Fredag ettermiddag ankom vi parkeringsplassen, ferdig opp-pakket med sekker og spente på om det ville være ledig plass til oss alle på første hytte, Ivarsbu. Hytta ligger kun 30 minutters gange fra parkeringsplassen, og det var lett å finne fram langs kjerreveien på østsiden av Vesle Stølevann.

På Ivarsbu var det riktig så god plass, stedet har tre bygninger for overnatting, Båthuset, Smia og Hovedhuset og vi fikk faktisk nesten hele Båthuset for oss selv.

Hytta ligger utrolig idyllisk til, like ved vannkanten. Da vi kom fram til hytta fikk vi solnedgangen rett imot oss og naturen speilet seg så flott i vannet. Her er det også både fiske-og bademuligheter for de som ønsker det. Ivarsbu er et ypperlig utgangspunkt for dagsturer i nærområdet eller for en rundtur fra hytte til hytte slik vi hadde planlagt. En spennende topptur til fjellet Styggemann hadde vi også et håp om å få til i løpet av denne helgen. Men det skulle vise seg at både planene og veien måtte endres litt i løpet av helgen, pga en uheldig hendelse.

Lørdag morgen våknet vi til nok en dag med sol fra klar himmel. Etter en god frokost og ferdig pakkede sekker, vandret vi avsted i retning Sørmyrseter. Vi hadde god tid og drøye 8 km foran oss på godt merket sti til Sørmyrseter turisthytte. Terrenget i området kjennetegnes med glissen høyfjellskog, mange småtjern, myrdrag og en og annen nedlagt seter. Landskapet er noe ulendt, men spennende og litt eventyraktig flere steder. Skrimområdet består av flere topper som ligger 800 til 900 moh, Styggemann, Breistulfjell og Skrimtoppen gir alle en imponerende utsikt.

Heldigvis hadde vi tatt med oss kart over området. Vi var tidvis litt usikre på retning og veivalg, men ved hjelp av kartet kunne vi forsikre oss om at vi var på rett spor.

Det som var så flott med denne turen, er at avstanden mellom hyttene er relativt kort og at vi derfor kunne ta oss god tid til å nyte hvert sekund. Vi gikk i et rolig tempo og naturen hadde utrolig mye blåbær å by på, så det ble derfor også mange "blåbærstopp" underveis.

Litt under halvveis på turen, tok vi en liten lunsjpause ved en koselig liten seter. Solen varmet godt og det var helt stille rundt oss. Plutselig kom det en energisk hund løpende, med jaktinstinket på plass. Det var så vidt vi fikk beholde lunsjen vår, før eieren heldigvis kom oss til unsetning.

På turen fra Ivarsbu til Sørmyrseter passerte vi flere myrområder. Det var lagt ut stokker stort sett over de fleste myrene, men jeg vil likevel anbefale gode fjellstøvler for å unngå å bli våt på bena.

Ellers var vi virkelig imponert over barna som bar hver sin sekk i mange timer. Det krever god planlegging når man skal gå fra hytte til hytte, for å unngå å bære med seg for mye. Klær, mat og utstyr for en hel helg tar litt plass, samtidig som vi ble oppmerksomme på hvor lite man faktisk kan klare seg med. Jeg likte primitiviteten ved selve turen godt og syntes faktisk det var litt "gøy" å gå med tung sekk.

Da vi hadde gått et godt stykke til, kunne vi skimte Styggemann i det fjerne. Dersom man ønsker kan man legge turen innom Styggemann på veien. Det er da mulig å sette igjen sekken i stikyrsset vest for Jotefjellet. Turen opp på Styggemann er nemlig temmelig bratt, men så er utsikten deretter.

Vi var fristet til en tur opp på Styggemann denne lørdagen for å nyte utsikten, men barna var ikke like motivert for dette, derfor fortsatte vi videre på stien mot Sørmyrseter.

Sørmyrseter ligger fint til sørvest for setervollen Sørmyr sør for Styggemann på Skrim og kan brukes hele året.

Dette er en velholdt hytte som har et stort, koselig oppholdsrom og flere soverom. Da vi kom fram til Sørmyrseter ut på ettermiddagen, etter en fantastisk dag på tur, var det allerede noen andre som hadde "flyttet" inn, men heldigvis var det rikelig med sengeplasser til oss alle. Det er utrolig hvor naturlig det føles på disse hyttene, å bo under samme tak med vilt fremmede.

Barna var fortsatt ikke lei av å plukke blåbær, det ble derfor også et lite "blåbærsyltetøyprosjekt" på ettermiddagen.

Brått ble idyllen brutt, da et av barna i vårt turfølge skadet seg alvorlig i benet. Heldigvis har det gått bra i ettertid, men litt dramatikk ble det der og da!

Sørmyrseter ligger et godt stykke fra bilvei og bilene hadde vi jo parkert på andre siden av Skrimområdet, nesten en mil unna. Hva gjør man da når man er langt fra allfarvei og ikke har mulighet til å komme seg ned fra fjellet til fots? Vi lot det bero til dagen etterpå, men så tilslutt ingen annen utvei enn å ringe 113. Det vi erfarte i ettertid er at om man er i tvil, skal man ikke være så redd for å ringe 113. Det er jo deres jobb å koordinere hva slags type hjelp de kan tilby.

I og med at planene måtte endres, gikk gutta tilbake til Ivarsbu for å hente bilene tidlig søndag morgen, slik at det ikke skulle bli så lang dag på tur denne søndagen. De måtte da kjøre et stykke sørover mot Hvittingfoss, Svarstad og Steinsholt, før de tok av mot Siljan og deretter Grorud. Ved Langlidalen, nord for Bykle tar det ca 45 min å gå til Sørmyrseter turisthytte. Det vi da faktisk oppdaget, var at dette også er et godt utgangspunkt for tur til Skrimfjellene og forhåpentligvis en topptur til Styggemann ved en senere anledning.

Det er ikke alltid en tur blir som planlagt, men det er ingen tvil om at vi alle opplevde turen til Skrim som en Fantastisk Turglede likevel. Vi koste oss veldig sammen med våre gode turvenner og gleder oss til mange nye og gode turopplevelser sammen.

Med barn på tur!

Etter mange fjellturer i sommer, men dessverre ingen turer til hytta vår i Valdres, gledet vi oss veldig til en deilig hyttetur i høstfjellet. Det å komme på hytta er alltid en frihet i seg selv og må nytes i fulle drag, en liten pause fra hverdagens hektiske liv og med mye tid til kos og ro.

Denne gangen handler ikke blogginnlegget om en spesifikk topptur eller nye turideer, men mest om hvordan gi barna Fantastiske Turgleder.

Da våre to eldste jenter er i alderen hvor fjell og natur ikke står øverst på ønskelisten, benyttet vi anledningen til at vår yngste sønn kunne få ha med seg en kompis på tur. Det var meldt strålende vær og jeg gledet meg virkelig til å komme til fjells igjen!

Jeg er alltid klar for en topptur, men prøver samtidig å minne meg selv på at det er ikke den lengste turen eller den høyeste toppen som er det viktigste, men gleden ved "bare" å være på tur.

For at barna skal lære å like å gå i fjellet, er jeg opptatt av å planlegge turen ut fra barnas forutsetninger. Det samme gjelder forsåvidt også for oss voksne, for å oppleve Fantastisk Turglede er det viktig å gå på en tur man føler at man mestrer og er motivert for. Vi hadde derfor først og fremst planlagt noen små toppturer i nærheten av hytta denne høstferien.

Første topp var Fjellenden, også kalt "Sukkertoppen." Denne toppen ligger et lite stykke fra Danebu i Nord-Aurdal. Se tidligere innlegg for nærmere veibeskrivelse. I et fantastisk vær, viste toppen seg fra sin beste side denne dagen, og jo lengre opp mot toppen vi kom, jo flottere ble høstfargene.

Stigningen opp til toppen er ganske bratt og til min store glede sier plutselig vår sønn "dettte begynner jeg faktisk å like!" Det er virkelig godt å høre at vår turglede er i ferd med å smitte over på yngstemann.

Da jeg spurte han i ettertid, hva han tenker Fantastisk Turglede er, fikk jeg et ganske klokt svar. Han mente at det beste var å være sammen, kunne være ute i frisk luft og å nyte sola. Men det viktigste var å være utholdende og å samarbeide om hvor langt man orker å gå. I og med at han har begynt å like fjellturer, er det forhåpentligvis noe av dette vi har gjort riktig!

Både når det gjelder barn og voksne på tur, så er det viktig å fylle på med ny energi tidlig nok. Det å ta en matbit før man begynner å bli skikkelig sulten, er etter min erfaring en god ting for å unngå å miste energien og motivasjonen. Og hva smaker ikke da bedre enn pølser på tur?

Vi stekte pølsene på stormkjøkkenet denne dagen, lettvint og greit, samtidig som man sparer naturen for svimerker. Barna var ivrige hjelpere og de syntes det var spennende å få lov til å være med på å tenne på.

En annen ting som er lurt å ha med på tur, er kikkert! Både barna og vi voksne hadde mye glede av denne på disse dagene i fjellet.

Høsten i fjellet er en opplevelse i seg selv, med alle de flotte fargene den har å by på. Jeg ble så begeistret for de flotte fargene og ble heller ikke lei av å fange alle de fine fotomotivene.

Oppe på neste topp, litt sør for "Sukkertoppen," ble gutta inspirert av den store varden. Vi tok oss god tid på denne toppen, slik at de kunne bygge sin egen lille varde. Planen var at vi skulle komme tilbake neste dag, for å se om det var noen som hadde lagt på flere stein på "varden vår." Det var mange folk i fjellet, så det ville jo ikke være så usannsynelig.

En god motivasjonsfaktor for barna på tur, er å leke gjemsel langs stien. Gutta løp i forveien, gjemte seg i buskene eller mellom trærne og vi voksne skulle komme etter og finne de. Om de begynte å bli slitne, så var dette plutselig glemt og de fant mange gode gjemmesteder. Dette er selvfølgelig ikke mulig over tregrensa, men i Valdres ligger tregrensa noe høyere og det ble mye moro på veien opp til toppene.

Det var fortsatt mye blåbær i fjellet og vi koste oss med naturens eget godteri på turene våre.

Andre dagen på tur besøkte vi flere av småtoppene i området. Gutta var like ivrige og begynte å telle vardene vi hadde besøkt. Et naturlig stoppested ble selvfølgelig også varden de hadde laget selv og vi lurte litt på om noen hadde lagt på flere stein? Det kunne nesten se slik ut!

Plutselig dukket det opp en liten klatrevegg og gutta ble straks ivrige på å klatre opp. Ellers passerte vi noen småvann her og der og da var det klart for fiskesprettkonkurranse. Men det var ikke like lett å finne små flate stein som spratt godt i vannet.

Barn syntes alltid det er gøy med vann og det ble derfor også noen stopp og prosjekter ved bekken. Denne bekken har fått navnet "sjøpølsa" og ble et naturlig stoppested flere ganger i løpet av disse høstferiedagene.

Tilbake ved hytta, og fortsatt mye energi igjen, var gutta klare for vedhogging. De hadde god dreis på dette begge to, og var ganske så stolte over å kunne vise alt de hadde hogget opp etterhvert.

En annen aktivitet, som også er morsom for både barn og voksne, er å leke mørkegjemsel. Bestem et avgrenset område og velg om det skal være med eller uten lykt. Vi prøvde oss uten lykt den første kvelden, det var jammen ikke lett, så vi måtte "gi et lite pip."

For å gi barna Fantastiske Turgleder, tror jeg ellers man bør la barna få være med på planleggingen, planlegge overkommelige turmål, ha noe godt i sekken, ta pauser på barnas initiativ og ha fokus på det positive ved det å være ute i friluft!

Glittertinden 2464 moh

Denne sommeren har vært rik på gode turopplevelser. Turen til Glittertind ble virkelig også en minnerik og Fantastisk Turglede.

Norges nest høyeste fjell, måtte jo selvfølgelig også oppleves, og sammen med mine to gode venninner, ble dette en perfekt helg i den norske fjellheimen!

Nest etter Norges høyeste fjell; Galdhøpiggen, er Glittertinden den mest besøkte 2000 meterstoppen. Uten breen på toppen er høyden 2452 moh. Glittertinden var tidligere Norges høyeste fjell, men breen har smeltet mye de siste tiårene. I 1940 var toppen av breen regnet å ligge 2487 moh. Glittertinden har en forholdsvis enkel atkomst og en storslått utsikt over store deler av Jotunheimen. Den er et karakteristisk og vakkert fjell, og når du nærmer deg fra øst blir toppskavlen mer og mer markant. Selve toppen er en skrånende egg med breskavl på toppen og et stup mot nord. Sammenlignet med Galdhøpiggen er det en helt annen ro og atmosfære over Glittertind.

Vi ankom Hindsæter Fjellhotell fredag ettermiddag i strålende vær, og vi gledet oss til en deilig helg på fjellet. Hindsæter er et historisk, lite tømmerhotell fra 1898 som ligger langs den Nasjonale Turistveien Valdresflya, på 950 moh, et lite stykke fra Besseggen/Gjende. Hindsæter er en fjellstue jeg absolutt vil anbefale; god service, hyggelig atmosfære og ikke minst utsøkt mat.

Lørdag morgen var været like strålende og vi stod tidlig opp for å få mest mulig ut av dagen.

Vi måtte først kjøre et stykke med bil; først på fylkesvei 51 mot Randsverk og deretter bomveien fra Randsverk inn til nasjonalparkgrensa i retning Glitterheim. Denne strekningen føltes veldig lang og skiltingen var ikke helt optimal. Et godt stykke inn i fjellheimen delte veien seg og vi ble veldig i tvil på hvilken vei vi skulle velge. Heldigvis kom det en bil akkurat da som kunne bekrefte at vi skulle holde mot høyre og at vi faktisk kunne se Glittertinden. Toppbreen på Gliteertind har nemlig blitt såpass liten med årene, slik at den kan være vanskelig å se på avstand. Jeg hadde sett fjellet en stund, men tenkte at det ikke kunne være Glittertind, da den ikke så ut til å være det høyeste fjellet i området. Se bildet under.

Like etterpå kom vi til parkeringsplassen i Veodalen. Herfra skulle vi sykle den 8 km lange strekningen inn til DNT hytta Glitterheim.

På parkeringen stod det sykler som Glitterheim turisthytte leier ut. Man velger en sykkel og betaler for leie når man kommer inn til Glitterheim. Syklene som stod igjen denne dagen, var ikke akkurat av beste kvalitet, men vi fant hver vår sykkel og var ivrige på å komme oss avgårde!

Etter snaue 40 minutter kunne vi skimte Glitterheim som ligger vakkert til i noen av de flotteste omgivelsene Jotunheimen kan by på.

Glitterheim ligger på 1390 moh så vi hadde nå en stigning på ca 1100 høydemeter foran oss. Fra Glitterheim fulgte vi den godt merkede DNT-stien nordvestover til Steinbudalen ved Nedre Steinbuvatnet. Stien snor seg i en jevn stigning oppover dalsida, og vi fikk etterhvert flott utsikt til Nedre Steinbuvatnet. Det ville bli en varm dag i fjellet, så vi måtte ganske tidlig "hive" av oss litt klær. Det er ekstra deilig å kunne gå med shorts i fjellet. Jeg begynte å tenke på hvor heldig jeg var som hadde fått oppleve så mange fjellturer denne sommeren i stort sett bare strålende vær. Fantastisk Turglede er det uansett, men opplevelsen blir alltid et hakk bedre når man får nyte utsikten på toppen av et fjell i knallvær!

Et godt stykke opp i høyden kunne vi nå se morenelandskapet rundt Gråsubreen og toppskavlen på selveste Glittertinden. Mot nord ser toppen helt annerledes ut, her er det et ravnsort stup på 200 meter ned mot Grotbreen, mens utsikten mot sørvest var utrolig flott! Videre fulgte vi stien over restene av Glitterbrean. Det gikk et tydelig tråkk i snøen, men fra den siste varden og opp den førtste stigningen på Glitterbrean er det viktig å ikke holde for langt mot høyre. Her er det en delvis snødekt bresprekk som går på tvers ikke langt unna varderuta.

Etter drøye 3 timers vandring fra Glitterheim, nådde vi toppen. Det var mange andre som også hadde valgt Glittertind som turmål denne dagen. Toppen av Glittertind har et relativt stort areal, og det er faktisk mulig å gå videre over toppen og ned den andre siden mot Spiterstulen i vest.

Etter å ha beundret utsikten på toppen, beveget vi oss et lite stykke nedover hvor vi var klare for en pause og en liten matbit.

Jeg hadde i forkant av denne turen til Glittertind vært i kontakt med Glitterheim turisthytte for å sjekke litt ut hvordan forholdene var på Glittertind på denne tiden av året. Jeg hadde da blitt anbefalt å ta med rompeakebrett, slik at man kunne ta vinterruta ned. Vi var nå superklare for årets lengste aketur. Fra Glitterbreen skulle det nemlig være mulig å ake ca 900 høydemeter ned mot Glitterbekken og Steinbudalen. Det var flere som hadde akt før oss og det var derfor blitt en fin "bob-bane" nedover. Nå gjaldt det å holde godt fast i rompeakebrettet og spenne magemusklene!

Det er bare en ting å si om denne aketuren, det var virkelig utrolig morsomt! Litt slitsomt også, spesielt for magemusklene, siden vi akte mer eller mindre nedover i ca en time. Noen steder måtte vi bare "skifte spor" før vi kunne usje avgårde på nytt!

Nede i Steinbudalen krysset vi Glitterbekken og vandret den siste timen ned mot Glitterheim. Vi ble virkelig overrasket over hvor langt ned vi hadde akt og hvor kort avstand det var igjen til Glitterheim.

Nede ved turisthytta var vi klare for sykkelturen tilbake til parkeringsplassen. Til tross for at vi hadde regnet med å være litt "tunge" i bena, gikk syklingen som en lek. Strekningen tilbake til parkeringen var, til vår overraskelse, unnagjort på snaue 20 minutter!

På bilturen tilbake til Hindsæter møtte vi på noen kuer som var ute og beitet! Det så først ut som om de ikke hadde tenkt å slippe oss forbi, men da vi nærmet oss sakte men sikkert, tuslet de avgårde.

Tilbake på Hindsæter var det utrolig deilig med et bad i boblebadet før middagen. At sæterkjøkkenet er opptatt av genuin matlaging med bruk av friske, sunne og bærekraftige råvarer, var ikke vanskelig å forstå når vi fikk servert middagen. En imponerende meny både fredag og lørdag, og spesielt godt smakte det denne kvelden etter en lang dag ute i frisk fjell-luft.

Denne helgeturen til Hindsæter og Glittertind avsluttet vi med en liten rusletur ned til Stuttgongfossen, et lite stykke nedenfor Hindsæter, søndag morgen, før vi begynte på veien hjem. Vi var utrolig fornøyde med opplevelsene denne helgen og glad for å ha med en ny Fantastisk Turglede i ryggsekken!

Pionerruta til Falketind 2068 moh, Midtre Stølsnostind 2001 moh og Stølsnostind 2074 moh

Jeg har gledet meg skikkelig til å fortelle om turen vår til Falketind. Dette ble virkelig en drømmetur fra start til slutt! Det er nesten så det er vanskelig å gjenfortelle, det må rett og slett bare oppleves. Men jeg skal gjøre et forsøk på å beskrive denne fantastiske turen og opplevelsen vi hadde!

Turen til Falketind fikk jeg i 40-årsgave av min kjære mann. Da jeg gikk Uranostind for to år siden, fikk jeg høre om pionerruta til Falketind. Falketind er så godt som "nabotoppen" til Uranostind. Jeg tenkte at denne toppen ville jeg oppleve en eller annen gang. Så da jeg fikk spørsmålet om hva jeg ønsket meg i 40-års gave var svaret enkelt!

Falketind er en vakker og karakteristisk tind i Jotunheimen. Toppen ligger forholdsvis langt sørvest i Jotunheimen, utenfor nasjonalparken, men innenfor Utladalen landskapsvernområde. Toppen har en imponerende profil, spesielt fra øst og er i dag blant de mer populære toppene i Jotunheimen. Det finnes flere alternative ruter til toppen. Pionerruta er krevende og går både på bre og i landskap med luftige punkter. Dette er en spesielt bratt rute fra Falkbreen og opp østveggen og kan derfor kreve sikring enkelte partier. Ruta anbefales derfor å gås sammen med en fjellfører.

Jeg gledet meg veldig til denne turen, men samtidig var det stor usikkerhet om vi i det hele tatt skulle få gjennomført turen med tanke på de store snømengdene det har vært langt ut på sommeren dette året. Vi hadde i forkant avtalt med føreren, at dersom ikke været tillot det, måtte vi være innstilt på en alternativ tur til en annen fjelltopp.

Vi ankom Tyinholmen fjellstue fredag kveld i regn og tåke, og vi visste fortsatt ikke om det ville være mulig å gå Falketind. Værutsiktene var noe bedre for lørdagen, men vi begynte å tvile på om det ville la seg gjøre.

Tidlig lørdag morgen våknet vi, utrolig nok til sol fra klar himmel. Det var nesten ikke til å tro at vi skulle ha så flaks med været. Vi møtte vår fjellfører til frokost, som kunne bekrefte at det ville bli tur til Falketind. Jeg kjente sommerfuglene i magen, men tenkte at dette kunne ikke bli annet enn en Fantastisk Turglede-dag!

Med stegjern, isøks, tau og godt med mat og drikke i sekken, dro vi, en gruppe på 5 turglade folk, fra Tyinholmen ved 9-tiden. Vi kjørte et stykke på grusveien innover Koldedalen til vi kom til Koldedalsvatnet, hvor vi parkerte og begynte på stigningen opp mot Falkebreen.

Turen opp til Falkbreen/Snøggeken gikk stort sett på snø. Vi gikk i et rolig, men jevnt tempo og kjente solen varmet i ryggen. Det gikk ikke lang tid før vi måtte stoppe for å få av oss litt tøy og fylle på med drikke. Vi møtte på et annet turfølge som også ville benytte den flotte dagen til å bestige Falketind.

Et lite stykke opp på Falkbreen kunne vi beundre Falkungen i front og Falketind rett bak.

Vi gikk et lite stykke til før vi gjorde oss klare med sikring av tau på breen. I og med at breen var dekket av mye snø, var det ikke behov for å benytte stegjern. Opplevelsen av å gå på bre ble derfor noe annerledes enn om det hadde vært blåis og synlige sprekker.

Pionerruta til Falketind går, som tidligere nevnt, bratt opp østveggen, og vi var straks klare for å begynne på det bratteste partiet. Ruta går svakt på skrå fra høyre mot venstre, se bildet over.

Ruta har klyveklatring i grad 2, 2+. Om man trenger sikring eller ikke når man skal gå pionerruta er et vanskelig spørsmål. Klatreteknisk er ruta meget enkel, men den er nokså vedvarende og man er avhengig av å finne rett vei. Det er flere steder hvor fall eller utglidning vil være fatalt, så man bør være ganske trygg på foten før man vurderer å gå den usikret. Vi var derfor glad for at vi hadde med oss en kompetent fjellfører som var godt kjent i området og som hadde gått denne turen mange ganger før.

I og med at været var bra og det ikke var vått og glatt i fjellet, valgte vi å begynne klatringen uten sikring.

Jeg har så absolutt ikke høydeskrekk, men etter hvert som vi beveget oss oppover i høyden, begynte vi å kjenne suget i magen. Jeg tenkte på at jeg var i ferd med å bevege meg litt utenfor min egen comfortsone og at konsekvensene av et fall ville være stor. Jeg konsentrerte meg derfor om å ta det rolig steg for steg.

Et stykke opp i fjellveggen, begynte utsikten å bli fantastisk og folkene på breen langt der nede kunne vi så vidt bare skimte.

Godt over halvveis opp i fjellveggen, var vi klare for å sikre med tau siste delen opp til platået. Det lå nemlig et tykt lag med snø på toppen av platået og enkelte steder helte skavelen utover, med en viss mulighet for rasfare.

Det var trangt om plassen på fjellhylla vi hadde til disposisjon, så det gjaldt å bevege seg forsiktig. Da alle var klare for neste etappe, gikk vår dyktige fjellfører opp først for å sikre i fjellet oppe på platået. Deretter klatret vi oppover en etter en i "trappen" han hadde laget i snøen.

Vel oppe alle fem, hadde vi nå kommet oss opp på flatryggen ca1900 moh like til høyre for laveste punkt på ryggen mellom Falketind og Austre Stølsnostinden. Utsikten østover var utrolig flott, det var overraskene stille og lite vind her oppe, og vi var klare for en liten matpause i solen!

Turen opp hit hadde gått så radig og vi hadde fortsatt mye igjen av dagen, vi begynte derfor å vurdere muligheten for å få med oss tre 2000 meterstopper på samme dag. Midtre Stølsnostind 2001 moh og Stølsnostind 2074 moh lå bare et steinkast unna, se bilde under.

Men først skulle vi opp på toppen av Falketind i underkant av 200 høydemeter fra platået. Solen varmet godt, så vi måtte få av oss litt klær før vi startet på selve oppstigningen.

Første del gikk på nysnø faktisk. Regnet som kom dagen før, hadde kommet som snø her oppe. Det var ganske bratt og vi måtte lage oss en trapp oppover. For å ikke miste grepet, brukte vi isøksa for å få skikkelig feste oppover.

Vi måtte stoppe litt opp og nyte utsikten. Da kunne vi igjen se ned på turfølget etter oss, som nå kun kunne ses som små fyrstikkmennesker.

Etter en stund kom vi til et snøfritt parti og vi gikk stort sett fra stein til stein opp til toppen.

Vel oppe på toppen med en fantastisk følelse og en vakker utsikt, som måtte nytes i fulle drag. Turen opp til toppen av Falketind hadde virkelig innfridd, for min del, på alle måter.

Fotoshoot hører selvfølgelig også med!

Falketind kan by på en 360 graders panoramautsikt hvor man kan se Koldedalsvatnet, Andrevatnet, Stølsnosbreen og ikke minst alle de vakre fjellene omkring. En Fantastisk Turglede-opplevelse som ikke kan sammenlignes med noen av de andre toppene jeg har vært på tidligere.

Så var vi klare for nedstigningen, tilbake mot platået på flatryggen mellom Falketind og Austre Stølsnostind. Opplevelsen ved å gå nedover føltes helt annerledes enn da vi gikk opp. Det var skikkelig bratt, så vi måtte gå baklengs ned i "trappa" vi hadde laget på vei opp. For hvert steg nedover festet vi isøksa godt i snøen for ikke å miste grepet.

Da vi hadde kommet et stykke nedover, forbi steinrøysa, satte vi oss ned og rett og slett akte nedover. Vi brukte isøksa for å bremse farta og det var utrolig morsomt. Følte ikke helt at jeg hadde bremseteknikken inne, men moro var det likevel.

Vi hadde bestemt oss for at vi ønsket å gå alle tre 2000 meterstoppene, så vi var nå klare for Midtre Stølsnostind. For å komme til Midtre Stølsnostind gikk vi fra Falketinds nordrygg og over Austre Stølsnostinden 1960 moh.

Midtre Stølsnostind er den laveste av toppene som bryter den "magiske" grensen på 2000 moh.

Toppen er pyramideformet med stup mot nordvest og ligger drøyt 500 meter øst for Stølsnostinden.

Turen hit var relativt enkelt og ikke så langt å gå fra platået. Vi var så ivrige på å komme oss til Stølsnostind, at vi rett og slett glemte å stoppe og ta bilder på denne toppen.

Ned vestryggen av Midtre Stølsnostind bød derimot på litt nye utfordringer. Enkelte steder var det ganske så luftige omgivelser og vi måtte sette oss ned for å ake oss nedover.

I passasjen mellom Midtre Stølsnostind og Stølsnostind, ved kanten av Stølsnosbreen, satte vi fra oss sekkene og begynte på siste etappe opp ryggen av Stølsnostind. Herfra og opp var det temmelig bratt, men forholdsvis enkel klyving opp til toppen.

Stølsnostind er en usedvanlig vakker fjelltopp. Omgitt av breer på nesten alle kanter, reiser den seg steilt mot himmelen. På avstand kan det se ut som om toppen er utilgjengelig, men etterhvert som vi nærmet oss, oppdaget vi at det ikke er så umulig likevel, bare man kjenner "stien."

Vi oppdaget raskt at Stølsnostind er en utrolig utsiktstopp, og på en så fantastisk dag som denne, kunne vi nesten "ta på" tindene i Hurrungane tvers over Utladalen. Fra Stølsnostind hadde vi også god utsikt til Falketind, som vi også nesten kunne ta på!

Turen ned fra skaret mellom de to toppene, gikk i et raskt tempo. Vi sikret med tau og satte opp farten ned på Stølsnosbreen i øst. Breen her var temmelig bratt og et lite stykke ned på breen satte vi oss ned og akte igjen nedover i full fart. Vi passerte dalen mellom Midtre Stølsnostind og toppen Snøggeknosi mot øst i raskt tempo da rasfaren fra vest var tilstede.

Vel forbi Stølsnostindene, like nord for Falkbreen, tok vi av oss sikringen. Vi hadde da gjort unna 700 høydemeter på en drøy halvtime.

Siste delen av turen gikk på snøen ved foten av Falkbreen/Snøggeken i retning Koldedalsvatnet der vi hadde parkert.

Jeg måtte flere ganger stoppe og nyte utsikten av Falketind høyt der oppe, og måtte tenke gjennom hva vi faktisk hadde opplevd denne fantastiske dagen i fjellet.

Etter 10 timer på tur var vi trygt tilbake ved bilen ved Koldedalsvatnet.

Tusen takk til vår fantastiske fjellfører Henning Gladheim for en uforglemmelig tur som jeg vil "leve lenge" på! Og takk til dere to turglade damer! Det var utrolig hyggelig at det var dere som meldte dere på denne turen sammen med oss. Vi kunne ikke vært et bedre turfølge, og kanskje ses vi igjen!

Telttur til Dillingøy i Vansjø

Vi hadde lovet yngstemann i familien en telttur i løpet av sommerferien og ekstra stas var det at vi fikk selskap av våre turglade venner fra Oslo!

Men hvor i distriktet finnes det gode teltmuligheter. Vi vurderte ulike steder, men fant ut at vi burde velge en lun plass uten altfor mye vind. Været viste seg å bli veldig bra, men dessverre har det ofte vært slik denne sommeren, når det først er fint vær, så blåser det til gjengjeld desto mer.

Valget falt detfor til slutt på Dillingøya som er en øy i Vansjø her i Østfold. Dillingøya ligger i Moss kommune og er Vansjøs største øy.

Den eneste veien å nå øya på fra Moss uten å krysse vann med båt, går gjennom Våler kommune. Siden vi ikke har båt, måtte vi derfor benytte bilen. Rett før butikken på Sperrebotn tok vi av til høyre, og fulgte skiltingen mot Dillingøy. Vi parkerte ved Viken hotell som ligger på østsiden av øya.

For å komme til leirplassen på vestsiden av øya, gikk vi grusveien gjennom Dillingøy gård. Etter en drøy halvtime i rolig tempo, fulgte vi stien i ytterkanten av jordet, for deretter å dreie mot høyre ned mot vannet.

Leirplassen har fått navnet Havnahuken og er gjort i stand av Den norske turistforeningen. Her er det en gapahuk med plass til 6 og leirplass for 2 mellomstore telt. Plassen har utedo, godkjent ildsted/grill, ved, sagkrakk og sag.

Plassen ligger noen få meter fra vannet og har også fine fiske- og bade-muligheter.

Da vi kom fram til leirplassen, var det mange proskjekter på gang; "montering" av slakk line, som umiddelbart vekket konkurranseinstinktet hos de fleste av oss, oppsetting av telt, og matlaging og kokkelering av hamburgere på stormkjøkken.

For de tøffe gutta ble det også noen forfriskende bad i løpet av ettermiddagen/kvelden. Da var det godt å kunne varme seg ved bålet etterpå. Barna var ivrige bålsjefer og samarbeidet godt for å holde liv i bålet hele kvelden.

Så var det klart for dagens dessert; pannekakesteking som alltid smaker ekstra godt i det fri.

Det beste med slike turer er å se at barna koser seg ute i naturen, at man kan være ute hele dagen og stillheten man opplever. Det var ikke mange folk å se, bortsett fra noen forbipasserende båter i ny og ne. Vi hadde plassen helt for oss selv og vi nøt det!

Fiskelykken måtte også prøves, men ingen Vansjøgjedder lot seg lure til å bite på kroken denne kvelden.

Solnedgangen var virkelig flott og det var straks leggetid for små og store.

Da vi våknet etter en god natts søvn var det på nytt klart for litt kokkelering. "Cowboyfrokost" bestående av stekte egg, pytt i panne og rundstykker hører også med på telttur og smakte virkelig godt denne morgenen.

Etter litt lek og moro, var vi klare for å pakke sammen og "gi fra oss leirplassen" til en ny familie som kom padlende. Selv om vi bare hadde overnattet en natt, føltes det nesten som om vi hadde vært på en liten ferietur. Nok en Fantastisk Turglede!

Bråkdalsbelgen 1915 moh

Endelig var vi klare for en etterlengtet helg i fjellet, første helgen i juli. Uten barn og med et vennepar fra Oslo, hadde planen denne helgen lenge vært å gå Aurlandsdalen, men på grunn av fortsatt mye snø og fare for flom, måtte vi endre på planene.

Men hvor skulle ferden gå da mon tro? Sesongen for fotturer i fjellet er riktignok kort, men at snøen skulle ligge så lenge, hadde vi ikke trodd.

Etter litt resarch for hvor det muligens ville være mindre snø, falt valget på Smuksjøseter fjellstue ved Høvringen i Rondane. Det skulle virkelig vise seg å være et godt valg! Makan til god service og hyggelig betjening skal man lete lenge etter! Og beliggenheten var også ypperlig; kun få meter fra grensa til Rondane Nasjonalpark.

Da vi kom fram til Smuksjøseter fredag ettermiddag, benyttet vi sjansen til å gå en liten tur før middag. Været var virkelig godt og varmt og det var godt å få beveget seg litt etter en lang biltur, samtidig som vi fikk gjort oss litt kjent i området. Etter en times gåtur kunne vi skimte Peer Gynt hytta i det fjerne, men vi måtte dessverre snu for å rekke tilbake til middag.

Etter middagen planla vi morgendagens Fantastiske Turglede. Vi var alle sammen klare for en topptur, så derfor falt valget naturlig nok på den høyeste toppen i området, Bråkdalsbelgen 1915 moh.

Vi startet tidlig neste morgen etter en god frokost. Vi hadde håpet på godt vær, men at det skulle være shorts og t-skjorte-vær og 25 grader, hadde vi ikke kunnet forestille oss. Det lovet godt for en fantastisk dag i fjellet!

Vi fulgte stien på nordsiden av Solsidevassberget i retning Kjondalsbekken.

Vi hadde på forhånd lest at berggrunnen i Nasjonalparken er karrig og gir en fattig vegetasjon der lav og lyng dominerer. Vi ble straks oppmerksomme på disse teppene av lav i vegetasjonen rundt oss. I Rondane nasjonalpark er all vegetasjon fredet og det finnes 240 arter høye planter og over 300 sorter mose og lav i ulike farger.

Etter en snau time kom vi til Søre Kjondalsbekken. Her hoppet gutta så sprekt over bekken, mens vi jentene ikke tok sjansen på å plumpe uti så tidlig på turen. Vi fikk derfor et forfriskende fotbad, som var utrolig kaldt, men faktisk også ganske deilig etterpå.

Vi fulgte skiltingen mot Peer Gynt hytta. Den var ikke så lett å få øye på med en gang, da den er laget av stein og dermed går veldig i ett med naturen. Da vi kom nærmere kunne vi se at den bestod også av mange småhytter rundt omkring.

Men det som fasinerte oss mest akkurat der og da, var fossen som buldret nedover fjellsiden mellom oss og Peer Gynt hytta. Vi begynte å fundere på hvordan vi skulle komme oss over på den andre siden? Men så møtte vi på noen andre turgåere som kunne fortelle oss at de store vannmengdene i fossen nylig hadde revet med seg broen. På denne varme sommerdagen i fjellet var det ikke vanskelig å forstå at snøsmeltingen var på sitt største og at kreftene i vannmassene var enorme.

Vi fikk en ekstra omvei og noen utfordringer med å komme oss over noen elvestryk, men til slutt kom vi til broen opp mot Peer Gynt hytta hvor vi var klare for en matpause.

Peer Gynt hytta er en DNT hytte med servering og mulighet for overnatting. Denne dagen var hytta lukket og låst, men vi hadde med oss mye godt i sekken, så det var ingen fare med oss.

Jeg ble virkelig fasinert av roen på dette stedet. Tydeligvis hadde ikke fottursesongen i fjellet kommet skikkelig i gang enda, for det var jammen ikke mange folk å se. Egentlig var det bare deilig og vi nøt det alle fire.

Det var nå den virklige oppstigningen skulle begynne. Fra 1100 moh til målet på toppen av Bråkdalsbelgen 1915 moh. Vi kunne skimte toppen så vidt, noe snedekt, bak fjellrekken foran oss. (til venstre på bildet over)

Ved Tomasholet måtte vi alle sammen av med fjellstøvlene for å komme oss over elva. Det ble virkelig en kald fornøyelse, siden det her var nesten umulig å finne et smalt parti. Som belønning var prikkingen i bena etterpå, når varmen begynte å komme tilbake i føttene - en deilig følelse!

Selv om vi hadde kommet oss et stykke opp i høyden, kunne vi likevel også beundre de fine fjellblomstene.

Utsikten ble fantastisk etterhvert som vi jobbet oss oppover i høyden. Vi kunne nå se det snødekte Jotunheimen i det fjerne. Men det var fortsatt godt og varmt og egentlig helt utrolig at vi kunne gå i shorts så høyt oppe i fjellheimen.

Da vi kom opp til det første platået 1760 moh satte vi fra oss sekkene og mer eller mindre hoppet fra stein til stein opp til toppen. Utsikten her er det som gjør at jeg stadig drømmer om nye turer, suget i magen man får av bratte stup, her ned mot Verkilsdalsvatnet, gleden ved å bo i et så flott land, gjør at jeg allerede nå gleder meg til neste Fantastiske Turglede.

Vel tilbake ved Smuksjøseter fjellstue, etter 9 timer på tur, var det utrolig deilig og forfriskende med et isbad i Høvringsvatnet.

Bitihorn 1607 moh

Jeg har tilgode å fortelle om turen til Bitihorn i fjor sommer! Dette er en fin familietur i den sørøstre delen av Jotunheimen. Fjellet ligger på grensen mellom kommunene Vang og Øystre Slidre, i Oppland.

Turen opp til toppen av Bitihorn er en middels krevende topptur med fantastisk utsikt til Jotunheimen og store deler av Valdres. Den er anbefalt fra ca 6-7 år og stigningen er på ca 550 høydemeter. Beregn ca 2 timer til toppen.

For å komme til Bitihorn fulgte vi riksvei 51 fra Beitostølen forbi Båtskaret. Etter en stund fikk vi Bitihorn på venstre side. Fjellets formasjon er lett å kjenne igjen. Vi fortsatte i retning Bygdin, ca. 10 km. På venstre side av veien, ovenfor sameleiren var det en stor parkeringsplass hvor vi parkerte.

Bitihorn kan også nås fra fremsiden. Dette er et brattere og mer luftig alternativ, men litt kortere. Man må da parkere ved Båtskaret, ca. 8 km fra Beitostølen sentrum.

Selv om været ikke var det beste denne lørdagen i slutten av juni, var vi likevel 8 stykker klare for tur. Tåka lå tykk over fjelltoppen, men vi hadde et lite håp om at tåka skulle lette, så vi kunne nyte den storslåtte utsikten over Jotunheimen på toppen.

Vi fulgte den T-merkede stien, ca. 1 km innover i fjellheimen. Etter vinterens snødekke, var det fortsatt ganske vått og sølete på stien.

Etterhvert som vi beveget oss oppover i høyden, fikk vi et fint overblikk over det flotte Bygdinvannet!

Etter passering gjennom et reingjerde dreide stien til venstre mot toppen. (T-ruta fortsetter rett fram mot Yksendalsbu). Stien var tydelig uten spesielle vanskeligheter, men gikk etterhvert over til mer stein og ur.

Minstemann i turfølget var dessverre ikke denne dagen overbevist om at dette ville bli en Fantastisk Turglede, og det ble derfor bare 6 av oss som fullførte turen.

Rett før vi nådde toppen, var det faktisk ganske bratt. Pga snøen som lå igjen enkelte steder var det også ganske glatt, så det gjaldt å smyge seg rolig oppover for ikke å miste grepet.

På vei inn i tåka, begynte det å bli vanskelig å orientere seg. Vi møtte også på en gruppe utenlandske turister som tydeligvis ikke var kjent med de raske værskiftene i det norske fjell-landskapet. Med tynne sommersko og tynn genser er jeg usikker på om de ville oppleve en Fantastisk Turglede. Etter mange fjellturer har jeg heldigvis lært meg at lue, votter, fjellstøvler og vind-og regntette klær er et must, selv om det skulle være midt på sommeren.

På toppen av Bitihorn denne dagen, så vi rett og slett ingenting. Det ble en rask matbit i le av "hytta" før vi snek oss nedover igjen.

Ganske typisk var det at tåka skulle lette da vi hadde konmet oss et stykke nedover. Men da fikk vi jo likevel se litt mer av utsikten som var så flott.

Tilbake på parkeringsplassen, kikket vi opp på fjellet. Det kunne jo nesten se ut som om det kom røyk fra fjellet.

Turen til Bitihorn er nok en god turopplevelse å se tilbake på og anbefales til turglade familier!

En fin maidag på tur til Kråkesølvgruven på Nordre Spro på Nesodden

Vi er stadig på tur til fjell, skog og vann, men dessverre har det gått lang tid siden mitt forrige innlegg.

Det å oppdage nye tursteder har blitt en ny tradisjon med våre venner fra Oslo, og forhåpentligvis vil det også bidra til at jeg kan skrive om flere turideer her på bloggen.

Kunsten er å finne tid og rom for dagsturer i en travel hverdag, men jeg ser også fram til de litt lengre turene vi har planer om denne sommeren; tur til Falketind, Aurlandsdalen og Glittertind. Gleder meg til å kunne fortelle om disse turene senere i sommer/høst.

Denne dagsturen til Nordre Spro skulle vise seg å bli en Fantastisk turglede. Ut fra google oppdaget jeg at Nesodden virkelig har mange spennede tursteder å by på. Jeg ble straks nysgjerrig på gruven ved Nordre Spro og det var et perfekt møtested for oss fra Rygge og våre venner fra Oslo.

For å komme til gruven kjører man E6 og tar av mot Drøbak/Oslofjordtunnelen. Kjør deretter mot Fagerstrand, til høyre i første rundkjøring. Følg veien et stykke og ta av mot venstre, riksvei 157. Ta så av til Nordre Spro, ned til venstre på en smal grusvei. Veien går bratt nedover og det er en parkeringsplass ved bryggen på Nordre Spro på Nesoddens vestside.

Det er bare ca en kilometer å gå til gruven fra Nordre Spro brygge, så dette er en ypperlig tur for barnefamilier, uten barnevogn vel å merke. Fra brygga gikk vi nordover langs sjøen, på en smal grusvei og etterhvert delvis merket sti. Der grusveien slutter holder man mot venstre langs vannet ved svabergene. Det var flere turglade familier på vei til gruven denne flotte maidagen.Tydeligvis et populært turmål!

Om ikke lenge så vi gruveinngangen og bålplassene som er laget utenfor. Både barna og vi voksne var nysgjerrige på gruven, så vi var ikke sene om å smyge oss innover.

Selve gruven er en trang gang som går ca 30 meter innover i fjellet og ender i en mektig "hall". Her har taket falt sammen, så midt i hovedhulen kunne vi se opp på himmelen. Lyset som faller fra himmelen, gjør stemningen spesiell. Dette var virkelig et spennende sted som gav mange inntrykk. Kråkesølv glitret og lyste i veggene, lufta var fuktig og rå, og man kunne høre vann dryppe. Det var ganske mørkt og vått enkelte steder inne i hula, så det anbefales å ha med hodelykt og gore tex sko eller støvler.

Vi oppdaget små spennende vann flere steder inne i hulen og det var mange interesante fotomotiv! Vær oppmerksom på at det også kan være glatt enkelte steder.

Til venstre inne i hulen, gikk vi nedover mot en trang, liten gang. Her måtte vi bruke lykt og helt i enden, før vi kom ut i friluft, måtte vi krype og kravle litt!

Ute av hulen kunne vi nyte utsikten mot Oslofjorden med et yrende båtliv denne solrike maidagen!

I vannkanten utenfor gruvene var det en flott liten "sydenstrand" med mange forskjellige typer stein. Her kan man faktisk finne vakre krystaller som er gjemt inne i andre steiner.

På denne flotte stranden var det også fine bademuligheter og barna ble fristet til årets første bad. Riktignok temmelig kaldt, men vannet var friskt og klart.

Vær oppmerksom på at bølgene fra de store båtene som passerer, slår langt opp på svaberget ved stranden! Det resulterte i et lite tørkeprosjekt for vår del, men hva gjør vel det, når solen varmet som aldri før denne våren.

Det er satt ut griller/laget bålplasser flere steder utenfor gruven, og det smaker alltid godt med pølser på tur, også denne dagen! Vi ble sittende i flere timer og nyte utsikten, og det var godt å kjenne hvordan solen varmet!

Etter mat, var det tur for en liten oppdagelsesferd for barna! Mange spennende kriker og kroker på svabergene skulle utforskes før vi avsluttet dagen med pannekakesteking på stranden!

Turen til Kråkesølvgruven er virkelig å anbefale - en Fantastisk turglede for små og store!

Feltspatgruvene i Råde

Feltspatgruvene i Råde er et lokalt og spennedene tursted som jeg anbefaler - virkelig verdt et besøk. Jeg hadde hørt om stedet via Moss Avis sine nettsider og ble straks nysgjerrig på turmålet som er anbefalt for små og store...

Gruvene i Råde var i drift fra rundt 1880 til starten av 1900-tallet. Feltspat tilhører den viktigste bergartsdannende gruppen av mineraler og utgjør inntil 60 % av jordskorpen, og er dermed det vanligste mineralet i jordskorpa. Både kalifeltspat og natronfeltspat utgjør en viktig del av mineralblandinger som brukes til framstilling av forskjellige typer glass, porselen, keramikk, glasur og emalje. Dessuten brukes feltspat som slipemiddel og fyllmasse i maling, sparkel og plast.

Fra Moss kjører du E6 til Missingmyr, og følger derfra fylkesvei 282 mot Svinndal. Etter et lite stykke på denne veien, tar man inn til høyre på 363 Trøskeveien (skiltet). Vi parkerte i veikanten der jordene slutter, rett ved Kleiva/Engen, som ligger like ved Slangsvoll i Råde, ikke langt fra kommunegrensen mot Sarpsborg. Alternativ rute til gruvene er fra Solli via Isebakktjern.

Selve stien kan være noe vanskelig å finne, men begynner på høyre side av veien ved et hvitt ubebodd hus. Vi følte at vi gikk i "hagen til folk," men da vi hadde passert huset oppdaget vi stien mellom trærne. Herfra var stien tydelig helt fram til målet; merket som 2 på kartet.

Stien går gjennom lett skogsterreng, med mindre nivåforskjeller, og etter ca 15-20 minutters gange, der stien krysser bekken, kan man til venstre se restene av en gammel kvernstein/møllestein.

Stien fortsetter videre langs bekken, og i lysningen ser man en grus-sti som tar bratt opp til venstre. Vi er da fremme ved målet. Turen tar ca 30 minutter hver vei.

Det er faktisk også mulig å overnatte inne i hula for de som ønsker det. Hula har to store åpninger og det finnes en fin bålplass på stedet. Fra toppen av gruvefjellet (rett over hulene), er det noe utsikt over Råde-landskapet. For å komme seg opp dit, kreves noe klatring!

Hula er godt skjermet for vær og vind og kan med fordel besøkes til tross for ruskete vær.

Med bålbrenning og mye godt i sekken skulle dette også bli en Fantastisk Turglede!

Fra Gjendebu over Bukkelægeret til Memurubu

Etter mange timer på tur til Store Knutsholstind dagen før, kjentes stølheten godt i både lår og legger søndags morgen. Men lysten til å få gått en ny tur, var likevel absolutt tilstede.

Dagens turmål var turen fra Gjendebu over Bukkelægeret til Memurubu og deretter ta Gjendebåten tilbake til Gjendesheim. Det er mulig å sende bagasjen med Gjendebåten, så vi pakket kun dagstursekkene og sendte resten med båten til Memurubu.

Bukkelægeret ligger på den T-merkede stien mellom Gjendebu og Memurubu i Midt-Jotunheimen, og har en bratt stigning fra Gjendebu på ca 500 høydemeter opp til platået på Memurutunga. Fra Memurutunga går turen videre over Sjugurdtinden og ned til Memerubu. Turen er på mange måter mer spektakulær enn Besseggen. Her er det mindre folk, og utfordringene er større. På de bratteste partiene er det sikret med kjetting og wire som det går an å holde seg i. Man har hele veien praktfull utsikt over vestenden av Gjende og fjellene på sørsiden. Bukkelægeret er også kjent for sin rike flora. Turen over fjellet er beregnet til 4-5timer.

Forbi rutebåtkaia fulgte vi stien langs Gjendevannet mot Bukkelægeret og Memurubu. Lite ante vi da, at dette skulle bli en drømmetur i fantastiske omgivelser.

Etter en stunds traving i lett skogsterreng, begynte vi på den bratte stigningen opp det legendariske Bukkelægeret og vi ble straks oppmerksomme på de flotte høstfargene i naturen rundt oss.

Stigningen var bratt, krevende og ga, etterhvert som vi kom oss mer og mer opp i høyden, en luftig opplevelse. Tidvis var stigningen så bratt at kjettingene i fjellsiden var god å ha.

Utsikten ned mot Gjendevannet og Gjendebu var virkelig ubeskrivelig. Grønnfargen viser at Gjendevannet er et brevann. Små partikler fra breer holder seg flytende og skaper en lysbrytning, som særlig i solskinn gir en sterk blågrønn farge. Mens vi stod der et øyeblikk og sugde til oss utsikten, kom Gjendebåten kjørende innover mot Gjendebu.

Etter et par timers gange begynte vi å nærme oss toppen av Bukkelægeret ca 1500 moh. Det var tid for en liten pause og en matbit. Synd var det at tåka og skyene lå tett og sperret utsikten mot Svartdalen og fjellene i sør. Utsikten mot Gjendebu og Gjendevannet var derimot ikke mindre sjarmerende fra dette suverene utsiktspunktet.

Vi fulgte de røde T'ene videre mot Memurubu forbi Langtjønne, Grunnevatnet og Sjugurdtindtjønne, mulige fiskevann for de som ønsker det. Fargene i omgivelsene var med på å gjøre dette til nok en Fantastisk Turglede.

Da vi nærmet oss Sjugurdtinden kunne vi skimte Memurubu langt der nede. Det hadde begynt å regne, og vi kunne nå merke at høsten var i anmarsj.

Plutselig oppdaget jeg et fantastisk fotomotiv!

Så var vi klare for nedstigningen mot Memurubu, heldigvis i tide til å rekke båten til Gjendesheim.

Utsikten mot Memurudalen var også verdt et fotostopp.

Vel nede ved Memurubu, var jeg ganske mør i beina, men utrolig fornøyd og takknemlig for de flotte opplevelsene naturen hadde gitt meg denne unike helgen i magiske Jotunheimen.

Store Knutsholstind 2341 moh

Etter en god og næringsrik frokost på Gjendebu, og ferdig pakket sekk, var vi klare for avmarsj til Store Knutsholstind. Været var perfekt og det lovet virkelig godt for en Fantastisk Turglede med utsikt!

Knutsholstinden, også kalt Store Knutsholstinden, er det høyeste fjellet sør-øst i Jotunheimen og er nr 14 i rekka av Norges høyeste fjell. Store Knutsholstind er selve majesteten i Gjendealpane, der toppen er spiss og utsikten på klare dager er usedvanlig god.

Fjellet ligger på en høy rygg mellom Knutsholet mot øst og Svartdalen mot vest. Fra Svartdalen ruver toppen som en symmetrisk kjegle i Gjendealpene. Mot Knutsholet er tinden alpin, med store hengebreer.

Det går en bratt og delvis varda sti fra Svartdalen og opp. Enkelte går turen uten fører, men det er lett å miste stien om en ikke er kjent.

Etter avmarsj fra Gjendebu, fulgte vi den godt merkede stien mot Torfinnsbu over en hengebru og inn i en eventyrlig fjellbjørk-skog.

Ute av skogen, begynte vi på den bratte stigningen på kanten av dalsøkket mellom de to fjellene. Se bildet under.

Utsikten tilbake mot Gjendebu var utrolig flott, med det irrgrønne Gjendevannet og de begynnende høstfargene i landskapet.

Vel oppe på toppen av første stigning, måtte vi ha en liten pust i bakken.

Jeg var utrolig glad for at vi hadde gått til innkjøp av vandrestaver. Jeg merket med en gang at belastningen straks ble mer jevnt fordelt, og med mange timers gange foran oss, måtte det jo udelt være positivt. Det streifet oss at vi kanskje ble betegnet som "gamlinger" med disse stavene, men så lenge gevinsten var positiv, lot vi det bare streife forbi!

Vi fulgte bekken innover Svartdalen. Etter hvert begynte Store Knutsholstind å vise seg, med en liten bre mot nord. Vi passerte også Svartdalspiggene og Mesmogtinden liggende på vår høyre side.

Omtrent midt på det første, vesle vannet, i en liten bekkedal før vi kom til de grove morenene, lå det en stor stein med en liten varde på. Vi tok av stien mot venstre og fulgte den beskjedne vardingen og en og annen gammel rød T oppover. Da vi kikket opp mot toppen, kunne vi nesten ikke tro at det var mulig å komme seg til topps. Men så hadde vi jo også lest at før i tiden trodde man at dette fjellet var uoppnåelig.

Vi ble fasinert av kontrastene i landskapet; blåklokkene på marken og isbreen oppe i fjellsiden mellom Svartdalspiggen og Mesmogtinden. Høsten hadde foreløpig ikke tatt knekken på de blå-blåe blåklokkene!

Om vi hadde tenkt at stigningen etter bjørkeskogen og opp til starten på Svartdalen var bratt, så var det ingenting mot den stigningen vi nå møtte. Vi måtte holde tunga rett i munnen for å klare å følge den beskjedne vardingen. Den var jammen ikke lett å få øye på oppover, og et lite feilskjær, så var vi straks på "villspor."

Halvveis opp i steinura, var det tid for en liten matpause og påfylling av ny energi. Utsikten oppe i fjellsiden var fabelaktig. Vi oppdaget straks den spesielle utformingen på fjellet som vi muligens mente kunne være Kyrkja, en fjelltopp som jeg også har planer om å komme meg til topps på en gang. Se bilde under, toppen nest mot venstre.

Litt høyere opp mot toppen, oppdaget jeg til min store glede at vi kunne se Bygdinvannet. Da vi planla turen til Store Knutsholstind, hadde jeg nemlig hatt et håp om å faktisk kunne se både Bygdinvannet og Gjendevannet fra toppen, og nå så det ut til at ønsket mitt skulle gå i oppfyllelse.

Siste delen opp til toppen var en temmelig luftig opplevelse. Jeg kunne kjenne suget i magen og gledet meg virkelig til å kunne nyte utsikten på toppen!

Synet som møtte oss på toppen var en 360 graders utsikt jeg bare kunne ha drømt om. Fantastiske fjelltopper så langt øyet kunne se. Gleden over endelig å kunne nyte fantastisk utsikt på toppen av en fjelltopp var overveldende. Jeg kunne virkelig ikke se meg mett. Vi kunne til og med skimte Gjendebåten langt der nede på Gjendevannet.

Stupet ned mot breen Knutsholet var også enorm.

Tiden begynte å fly avsted, og det var klart for å komme seg nedover igjen. Nå gjaldt det virkelig å være forsiktig, for den luftige følelsen er mye større på vei ned enn opp.

Smått om senn var vi igjen nede i Svartdalen og jeg må innrømme at jeg begynte å tenke på hvor godt det ville smake med en deilig middag på Gjendebu denne kvelden. Belastningen på ben og knær begynte nemlig å merkes.

På vei ned var vi ganske enige om at dette måtte være en av favoritt-turene våre, en tur som vi absolutt kan anbefale dersom man ikke er høyderedd, vel å merke.

Etter 9,5 timer på tur, var vi igjen tilbake på Gjendebu og klare for middag! For en Fantastisk Turglede-dag!

En fantastisk helg på Gjendebu; midt i Jotunheimens nasjonalpark!

Turisthytta på Gjendebu er den eldste hytta til Den Norske Turistforening, bygget i 1871. Gjendebu står på en gammel setertomt og har fremdeles mye av særpreget fra tida da det var seterdrift der. Hytta ligger 995 meter over havet, i vestenden av Gjende, altså midt i Jotunheimen, så langt inn i fjellet som du kan komme. Det er mulig å komme seg dit fra flere utgangspunkt, ved å følge Turistforeningens stier, eller man kan ta båten inn fra Gjendesheim ved Besseggen.

En helg på fjellet hadde vi sett fram til lenge og vi var overbevist om at Gjendebu var et godt utgangspunkt for Fantastiske Turgleder denne helgen!

Vi tok Gjendebåten inn til Gjendebu fredag kveld, og var spente på om været denne helgen, ville bli så bra som det var meldt. Lengselen etter å nå en fjelltopp uten tåke og regn hadde begynt å melde seg. Mørke skyer ruvet innover i landskapet, men da vi kom fram til Gjendebu etter ca 40 min med båt, kom kveldssola til syne. Utsikten fra rommet var dermed upåklagelig!

Vi fikk innlosjert oss på rommet, og så var det tid for en liten rusletur for å utforske området før middagen. Gjendebu er en betjent turisthytte i høysesongen, hvor man kan bestille frokost/niste og middag på oppholdet. Vi så virkelig fram til en tre retters middag etter en lang dag på reisefot.

Vi oppdaget raskt at Gjendebu er et fantastisk sted for ro, stillhet og naturopplevelser! Utsikten mot det flotte Gjendevannet, alle fjellene omkring og sauene og kuene som beitet fredelig på området gjorde inntrykk på oss begge.

Området rundt Gjendebu inneholder et vell av fiskevann, breeer og tinder. Mulighet for fiske er også stor, blant annet i Gjendevannet, på Grisletjønnane, i Langvatnet og Storåi, og i de mange småvannene på Memurutunga. Dagsturer til 2000-meterstopper er det mange av, men den enkleste er Svartdalspiggen. Knutsholstind og Semmeltind er også greie dagsturer som kan gi luftige opplevelser. De mest populære dagsturene fra Gjendebu er;

Gjendetunga, 2-4 timer (se bilde under)

Bukkelægret, 2-4 timer

Svartdalspiggen, ca 5 timer

Vi hadde så godt som bestemt oss for morgendagens turmål, og etter å ha snakket med Gjendebu's betjening var vi overbevist om at Store Knutsholstind var et perfekt valg!

Middagen på turisthyttene er alltid hyggelige. Pådekket langbord, innbyr til sosial prat om det de fleste på disse hyttene er opptatt av; Fantastiske turgleder!

Så var det tid for opplading og en god natts søvn før morgendagens fysiske anstrengelser.

Veslesmeden 2015moh

Denne sommeren har vært fantastisk, med mange gode opplevelser. Sommer-Norge har virkelig vist seg fra sitt beste og muligheten til å kunne nyte flott utsikt på noen av Norges fjelltopper, har så absolutt vært tilstede. Men, denne sommeren har vi hatt andre planer og hungeren etter å komme seg til fjells har nå meldt seg. Da passer det bra å kunne mimre tilbake til turen til Veslesmeden i Rondane siste helgen i juni.

Etter et "mislykket" forsøk på å komme oss til topps på Rondeslottet, var vi virkelig tent på å komme oss opp på en 2000 meterstopp. Været var også noe ustabilt denne dagen, så vi bestemte oss for Veslesmeden 2015moh, den laveste toppen i Rondane! Vi tenkte at sjansen for å komme seg til topps, til tross for tåke og ruskevær, var større, dersom fjellet var noe lavere.

For Veslesmeden er riktignok ikke blant de høyeste toppene i Rondane, men kan allikevel gi et fantastiske utsyn mot Rondslottmassivet, med Rondslottet, Vinjeronden og Storronden som ruver i terrenget. På dager med klarvær kan man også se til Jotunheimen.

Etter å ha tilbakelagt strekningen fra Spranget til Rondvassbu, var vi klare for å begynne på den merkede ruten fra Rondvassbu mot Dørålseter via Rondhalsen. Været så ikke ut til å bli så verst og utsikten mot Rondvassbu, da vi hadde kommet oss litt opp i høyden, var fantastisk. Blikkstille vann og vakker natur.

Fra Rondvassbu gikk det jevnt oppover mot Rondhalsen fram til stiskille til Veslesmeden. Her startet vi på den virkelige stigningen og vi kunne raskt kjenne svetten sile på ryggen. Naturen endret seg betraktelig; det ble stadig mer storblokket ur og mindre frodig.

Ruta var godt merket med turistforeningens røde T'er og vi fulgte disse over ryggen opp mot nordvest. Vi hadde lest på forhånd at den storslåtte utsikten får du først når du er kommet opp på toppen, men er vel verdt turen.

Da vi kunne skimte den sukkertoppformede toppen av Veslesmeden gjennom tåka, var det bare å innse at vi dessverre ikke skulle få nyte noen flott utsikt på toppen denne dagen. Men vi fikk oppleve gleden ved faktisk å komme oss til topps, som faktisk er en Fantastisk Turglede i seg selv.

Været på toppen endret seg raskt, fra helt vindstille, til plutselig vind og kraftig haglbyger. Nok en påminnelse på at man skal ha respekt for vær og vind i fjellet.

Toppen på Veslesmeden er ganske luftig. Ned mot Smedbotn var det et stup på 500 høydemeter som selvfølgelig måtte besiktiges.

Vel fremme på toppen av Veslesmeden kan man som en forlengelse av turen følge eggen fra Veslesmeden vestover mot Storsmeden. Denne traversen er en krevende tur uten merking med luftige partier og klyving, spesielt fra skaret og ved stigningen opp mot Storsmeden. En fin tur om man har litt fjellerfaring, men bør kun gåes i fint vær med god sikt, da det er mye løs stein på stigningen opp mot Storsmeden.

Vi derimot hadde planer om retur samme vei som vi kom opp, så etter at en liten matbit var blitt fortært, begynte vi på nedstigningen.

Vi ble slått av hvor grå naturen rundt oss var. Enkelte steder assosierte faktisk til en gravplass eller en krigssone. Vi begynte å lengte til Jotunheimens frodige fjell og vidder, men tenkte på mannen som åt gråstein i eventyret om Espen Askeladd, han ville nok likt seg godt i dette terrenget.

Veien tilbake til Rondvassbu og etterhvert Spranget føltes lang og tung. Det tar på for bena å gå timesvis i stein og ur. Anskaffelse av staver for å avlaste, er helt klart en nyttig investering til neste tur.

Etter 7,5 timer på tur var vi ganske enige om at hadde vi vært like glade i gråstein som han i eventyret om Espen Askeladd og de gode hjelperne, så hadde vi nok latt oss facinere av fjellmassivet, men siden jeg ikke er det, vil jeg nok si at Jotunheimen ligger mitt hjerte nærmest!

Rondane nasjonalpark

Rondane nasjonalpark ligger sentralt i Norge mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, i et høyfjellsområde i Hedmark og Oppland. Nasjonalparken består av tre markerte fjellgrupper, alle med topper på over 2000 meter over havet. Nede i et dypt skar ligger Rondvatnet, som skjærer seg inn mellom fjellene.

Nasjonalparken omfatter et variert fjellområde med frodige fjelldaler og mektige fjelltopper. Berggrunnen er karrig og gir en fattig vegetasjon der lav og lyng dominerer.

Det er ti fjelltopper i Rondane som rager over 2 000 moh.:

Rondslottet 2 178 moh.
Storronden 2 142 moh.
Høgronden 2 115 moh.
Midtronden Vest 2 060 moh.
Vinjeronden 2 044 moh.
Midtronden Øst 2 024 moh.
Trolltinden (tidl. Sagtinden) 2 018 moh.
Storsmeden 2 016 moh.
Digerronden 2 016 moh.
Veslesmeden 2 015 moh.

Rondane Høyfjellshotell på Mysusæter, er det hotellet som ligger nærmest Norges eldste nasjonalpark og et av landets mest populære fjellpartier.

Fra hotellet er det et lite stykke med bil opp til Spranget. Dette er en bomvei, så husk 20kr. Herfra går det en grusvei inn til turistforeningens turisthytte Rondvassbu, en drøy times gåtur eller en snau halv time med sykkel. Det er mulighet for å leie sykkel hvis man ønsker det. Man ringer da til turisthytta, får en kode og betaler når man kommer inn til Rondvassbu.

Fra Rondvassbu ligger de fleste 2000 meterstoppene i umiddelbar nærhet.

Dessverre hadde vi ikke værgudene helt med oss denne første dagen i Rondanes rike. Men vi valgte å være optimistiske; været i fjellet kan jo skifte raskt, så vi håpet på det beste.

Målet for turen var Rondeslottet 2178 moh. Turen dit går på merket sti fra Rondvassbu oppover mot Rondholet. Ved bandet mellom Rondholet og Storbotn dreier stien nordover og følger eggen oppovet til toppen av Vinjeronden. Fra Vinjeronden går man bratt ned i et skar for så å gå bratt opp igjen og følge eggen mellom Storbotn og Styggebotn videre opp til Rondeslottet.

Da vi hadde tilbakelagt strekningen fra Spranget til Rondvassbu til fots, var vi klare for å komme oss opp i terrenget. Det startet med en utrolig bratt stigning opp fra Rondvassbu og opp til stidelet mot Storronden og Rondeslottet. Her var det på sin plass å nyte den flotte utsikten.

Vi fulgte deretter den godt merkede stien oppover mot Rondholbekken og Rondholet.

Selve stien er ikke så tydelig i seg selv på grunn av mye stein, men Turistforeningen har merket løypa godt med røde T'er.

Vi ble fascinert av fjellets mønster med fargekombinasjonen av grønt og grått og var enige om at fjellet her skiller seg betraktelig ut fra fjellene i Jotunheimen.

Etterhvert som vi kom oss lenger og lenger inn i Rondholet, skjønte vi at sannsynligheten for klarvær ble mindre og mindre. Tåka lå tett og sikten ble stadig dårligere og dårligere. Men så lenge vi lett kunne følge de røde T'ene, fortsatte vi innover i dalsøkket.

Terrenget endret seg etterhvert fra småstein til mer og mer større steinblokker, slik at vi måtte "hoppe" fra stein til stein.

Så kom snøen... Rart å tenke på hvor raskt været egentlig kan skifte og hvor store kontraster man faktisk kan oppleve på så kort tid.

Etter en stund, ca 2 timer, måtte vi stoppe opp og se oss rundt. Da oppdaget vi at vi plutselig var "fanget" inne i en tåkesky. Det var ikke lenger mulig å se fjellene omkring. Vi ble derfor enige om at "det er faktisk ingen skam å snu." Så burde vi kanskje ha hatt med oss kart og kompass likevel, men vi trøstet oss med at siden tåka lå så tett som den gjorde, ville vi heller ikke kunne nyte utsikten på toppen av verken Vinjeronden eller Rondeslottet.

Vel ute av tåka og en smule skuffet over ikke å få kommet seg til topps, men likevel i godt humør over å kunne kjenne den fantastiske fjell-luften og samtidig kjenne den gode følelsen over å kunne være i fysisk aktivitet.

Da vi nærmet oss nedstigningen til Rondvassbu igjen, begynte tåkelaget å sprekke opp mot nord og den blå himmelen kom mer og mer tilsyne. Men Vinjeronden og Rondeslottet lå fortsatt gjemt bak de tykke tåkebankene.

Nede ved Rondvassbu, fikk vi faktisk et glimt av selveste Rondeslottet langt der oppe. Toppen skilte seg ut med sitt tynne lag med nysnø.

På vei tilbake til Spranget, beundret vi Rondanemassivet mot nord og begynte samtidig å planlegge turmålet for neste dag. En ting var vi ganske bestemte på, og det var at vi skulle komme oss opp på en fjelltopp i løpet av disse dagene i Rondane. Men så er det jo også slik at Turgleden kan være Fantastisk selv om man ikke nødvendigvis når målet, det er jo veien dit som er den største delen av opplevelsen!

Langrennstur via Stølslidalen

Gøy er det å oppdage nye løyper, og når mulighetene er så mange som i Aurdal, er det bare å velge og vrake.

Med godt med drikke og bananer i sekken, var vi klare for turen rundt Stølslidalen.

Vi valgte å gå turen fra Fræningen i retning Ividalen, mot Stølslidalen og deretter mot Fjellstølen og tilbake til Grønnkinn/Fræningen.

Denne ruten skulle vise seg å bli tyngre enn forventet, med alle motbakkene ved Ragnhildtjernet og Fjelltjernet. Da vi kom dit, skjønte vi straks hvorfor de fleste gikk motsatt vei! Til gjengjeld var det ganske morsomt å suse avgårde nedover bakkene mot Ividalen!

Nok en fantastisk dag i fjellet og med klister på skia, skulle dette også bli en Fantastisk Turglede!

Da vi hadde passert Ividalen og Ividalsskaret kom vi plutselig til en liten bekk, en påminnelse om at våren er i anmarsj! Mange benyttet sjansen til å fylle opp drikkeflaskene her, med friskt og godt fjellvann.

Flere steder delte løypa seg opp og vi ble nysgjerrige på alle løypemulighetene. Men vi holdt oss til planen og fulgte skiltingen mot Fjellstølen.

Plutselig dukket det opp en liten, sjarmerende seter! Ingen folk å se her heller. Ved Stølslidalen kunne vi derimot se fjellene mot Etnedal i Øst.

Så ble det virkelig behov for superkreftene ved Ragnhildtjernet og Fjelltjernet! Nesten 2 km bare oppover, påvirket motivasjonen til mine to jenter. Men, da vi nærmet oss Fjellenden, kunne vi gli helt ned til Fjellstølen og det var da bare et kort stykke igjen til Grønnkinn.

Tilbake ved Grønnkinn hadde vi tilbakelagt en distanse på 11,5 km. Dersom man ønsker å gå videre, har man mulighet til å velge retningen mot Smørlifjell og Kruk, eller man kan ta turen innom Danebu eller Aurdal Fjellpark på toppen av Valdres Alpinsenter for noe godt i glasset eller noe varmt i koppen! Vi, for vår del, valgte å ta turen tilbake til hytta, for å nyte påskesolen i hytteveggen.

Langrennstur via Ividalen

For oss er fjellet det mest naturlige stedet å tilbringe i påsken! Det skulle virkelig vise seg å være et lurt valg!

Påsken i fjellet er fantastisk, spesielt når vær og føreforhold fortsatt tillater langrennsturer, slalom, aking og vinterlige aktiviteter!

Som tidligere nevnt i et av de andre blogginnleggene, finnes det mange og varierte skiløyper i Nord-Aurdal.

Og selv om ikke løypene var like "kvikklunsj-perfekte" som i vinterferien, var skiføret relativt upåklagelig til årstiden å dømme....

Den planlagte turen denne dagen var fra Fræningen mot Ividalen, forbi Steintjednet mot Storstølen og tilbake til Fræningen. En runde på ca 1mil, som fint kan gås med barn dersom man legger inn små pauser underveis. Eller man kan ta det som en treningstur, slik vi hadde planlagt denne dagen.

Da vi hadde passert skiltingen mot Ividalen, bød naturen virkelig på fiskebeinstråkk og litt ekstra krefter måtte til...

Men straks vi hadde kommet opp det bratteste partiet, begynte landskapet å flate ut og vi kunne snu oss, nyte utsikten og såvidt skimte fjellene mot vest. Godt var det å kunne være i fysisk aktivitet og kjenne hjertepumpa slå, samtidig som man kunne nyte naturen og stillheten omkring.

Ved Ividalen kunne vi raskt kjenne igjen leirplassen fra den tidligere lavvoturen sommeren 2012, til tross for at landskapet endrer seg betraktelig med snødekte fjell. Fantastisk Turglede handler like mye om opplevelsene som inntrykkene naturen gir, det å virkelig kjenne stoltheten over den flotte, norske naturen!

Da vi hadde rundet Ividalen og vendte retningen mot Danebu, var det godt å kjenne solen varme i ansiktet. Vi kikket opp på den lille seteren i skråningen mot øst. Ingen folk å se noen steds og stillheten var til å ta og føle på... En total avkobling fra alle plikter og hverdagens travelhet. Da var det godt å vite at vi hadde en uke til rådighet her oppe i fjellheimen!

Tilbake ved hytta, noen flere inntrykk rikere. I et magisk lys fra solen kunne vi se Skogshorn i Hemsedal, toppen som er lett å kjenne igjen ut fra dens utforming. Dette er et planlagt turmål sommeren som kommer.

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Desember 2016 » Oktober 2016
Linda Lyby

Linda Lyby

42, Rygge

Jeg er en aktiv person som er glad i å være mye ute på tur. Jeg liker meg spesielt godt i fjellet, men også på turer i skog og mark! I denne bloggen vil jeg fortelle om mine Fantastiske Turgleder og opplevelser og komme med tips og ideer til aktuelle turer for store og små!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits