Keiservarden 366 moh

Siste topptur-mål på denne Nordlandsturen var Keiservarden, som er et av Bodøs mest besøkte turmål. Fjellet heter egentlig Veten, men har fått kallenavnet Keiservarden. Veten betyr varden og er et vanlig navn på topper der man tidligere brant varder for å varsle at ufred truet. Toppen fikk etterhvert navnet Keiservarden etter keiser Wilhelm II av Tyskland som besøkte toppen i 1891. Besøket ble markert med å reise en varde på toppen. Varden som står der i dag, ble gjenreist i 2013.

Keiservarden ligger 366 moh og er nok spesielt populær på grunn av sin nærhet til byen og den fantastiske utsikten. Herfra har man utsikt ikke bare ut over havet, men også over Bodøhalvøya, Saltenfjorden, Lofotveggen, Børvasstindan og til og med inn til toppene på Saltfjellet og grensefjella i Sulitjelma.

Det er flere veier opp til Keiseervarden. De mest vanlige veiene går fra Turisthytta og Maskinisten. Jeg har en venninne som er fra Bodø og hun hadde en klar anbefaling om at vi burde velge å gå turen fra Turisthytta, og da gjorde vi selvfølgelig det.

Siden ingen av oss var godt kjent i området, måtte vi bruke Google Maps for å finne ut hvordan vi skulle komme oss til Turisthytta. Det ble nemlig en sykkeltur dit, da vi ikke hadde bil tilgjengelig. Fra bydelen Rønvik, fulgte vi Rønvikveien et stykke, før vi tok av mot Fjellveien. Vi var litt usikre på om vi var på riktig vei, siden det stod skiltet mot Rønvikfjellet og ikke mot Keiservarden. Selve Rønvikfjellet er visstnok kun området rundt Turisthytta, men ofte blir Keiservarden regnet med. Vi satte syklene halvveis oppe i bakken i Fjellveien og valgte å gå veien siste stykke opp mot Turisthytta. Det kan altså være litt forvirrende ift skiltingen, men man kan også velge å følge skiltet hvor det står Rønvikfjellet 0,3 - P-plass, halvveis opp i bakken, da dette fører til samme utgangspunkt for turen mot Keiservarden.

Fra Turisthytta gikk første del av turen i åpent skogsterreng langs en smal grusvei. Vi fulgte grusveien et stykke langs vestsiden av Øvre Vollvatnet og Svartvatnet. Ved Svartvatnet var det satt ut en benk til "Bodømarkas venner." Vi måtte stoppe her og ta en selfie før vi fortsatte videre. Like overfor Svartvatnet delte stien seg. Hvis man holder mot høyre her, får man oppleve Sherpastien som ble laget til Bodøs 200-årsjubileum i 2016. Keiserstien ble offisielt åpnet av HKH Dronning Sonja 19. juni 2016.

Sherpastien kunne vi følge helt opp til toppen av Keiservarden. Det er et imponerende arbeid som er lagt ned i denne stien - håndverksarbeid av skikkelig god kvalitet må jeg virkelig si. Stien ble bygget av sherpaer fra Nepal og består av ca 500 trappetrinn bygget av naturstein fra området. Steinene hadde en rødlig farge og med sanden rundt trappene fikk jeg nesten litt ørkenassosiasjoner enkelte steder.

Vi hadde ikke kommet langt opp på Sherpastien før vi begynte å få et inntrykk av utsikten som skulle møte oss. Været hadde vært overskyet med noen regnskyer tidligere på dagen og plutselig så det ut som om det skulle klarne skikkelig opp. Det skjedde så plutselig og jeg fikk det nesten ikke med meg, fordi skyene forsvant på en måte bak oss. Men da vi kom på toppen og skulle nyte "hele" utsikten, var skyene plutselig nesten borte.

Turen opp til Keiservarden er gjort på en drøy halvtime og er derfor en lett tilgjengelig topp for de fleste. Men det betyr ikke at den er noe "dårligere" likevel. Tvert imot, fra toppen er det virkelig flott utsikt, og den presenterte seg ekstra flott i det været vi etterhvert fikk. Fargen på vannet mot vest, mot øya Landegode var absolutt helt magisk. Det er synd at ikke bildene gir det samme inntrykket, for det var virkelig spesielt flott.

På toppen står det en flott skive med forklaring av hva de ulike toppene man ser omkring heter. Retningsskiven peker ut 61 fjelltopper med navn, høyde og avstand fra Keiservarden. Om været er dårlig eller om det blåser mye, kan det være godt å sette seg inn i gapahuken Kværmannsbu. Dette er en fin rasteplass hvor det er flere sitteplasser under tak med flott utsikt over havet.

Hvert år arrangerer Nordland Musikkfestuke konsert på Keiservarden og flere tusen tar ofte turen opp i løpet av denne uka i august. Ellers er Keiservarden også et mye brukt startpunkt for hang- og paraglidere, eller bare for folk som vil ta seg en treningsøkt. Vi så mange som løp både opp og ned fra toppen på den relativt korte tiden vi var der.

Det ble noen selfies på toppen før vi begynte på tilbaketuren. Vi valgte å gå samme vei tilbake, til tross for at det er mange mulige alternative ruter. Man kan blant annet gå både øst og vest for Sherpastien.

Vi ble plutselig så opptatt av å telle alle trappene på vei ned, men vi måtte gi opp, da vi kom ut av tellingen. Vi tippet på at det var ca 500 trinn, noe som viste seg å stemme temmelig nøyaktig.

Det begynte å nærme seg hjemreise, og jeg var utrolig glad for at jeg fikk med meg denne Fantastiske Turgleden til Keiservarden i Bodø før vi skulle sette kursen sørover. Dagene i Bodø hadde også gitt gode minner, og egentlig var vel ingen av oss klare for å dra hjem. Spesielt takk til deg, Jorunn, som" ledet an" og bød på ditt gode humør på denne turen, når minstemann ikke hadde turmotivasjonen helt på topp!

Følg meg gjerne også på Instagram; lindalyby

Kjerringøy - Bodø

Etter noen fine dager i Tromsø, begynte vi på turen sørover igjen. Egentlig hadde jeg lyst til å fortsette nordover, helt til Nordkapp, inspirert av en syklist vi møtte på Senja. Han hadde syklet helt fra Nord-Frankrike med Nordkapp som sitt mål. Imponerende 2 måneder på tur ( da vi møtte han) med en distanse på 8-9 mil på sykkelen hver dag.

Men for oss begynte ferien å nærme seg slutten, og det var på tide å sette kursen mot sør. Med to overnattinger underveis ankom vi Bodø, nærmere bestemt Bodøsjøen camping. Her ventet nok en gang familie på oss, og vi fikk noen utrolig fine dager sammen med de i Bodø og omegn.

Jeg hadde lest om Kjerringøy og hadde visstnok også sagt i løpet av ferien; "hvis ikke det blir Lofoten, så kanskje det i hvert fall blir Kjerringøy." Jeg må nesten le, for det kan jeg faktisk ikke huske at jeg har sagt. Men så er det også slik, at når man har vært på farta så lenge, på så mange forskjellige steder, så kan man nesten ikke huske hvor man har vært heller.

Men det ble altså en Fantastisk Turglede tur til vakre Kjerringøy, en halvøy i den nordlige delen av Bodø i Nordland. Fra Bodø kjører man ca 4 mil nordover til man kommer til ferjeleiet ved Festvåg. Herfra går det en ferje over til Misten på Kjerringøy, ca 10-15 minutters ferjetur.

På Kjerringøy møter man et unikt kystlandskap, fra blankskurte fjell til kritthvite sandstrender. Kjerringøy har mange attraksjoner som er verdt å se, blant annet Kjerringøy Handelssted. Det var hit vi valgte å dra denne dagen, ca 15 minutters biltur fra Misten.

Kjerringøy Handelssted er et unikt kulturminne, et helt miljø som har frosset i tid fra 1800-tallet. Dette handelsstedet er det mest bevarte handelsstedet i Norge og består av 15 fredede bygninger med autentisk interiør. Hvis du kjenner deg igjen når du kommer hit, kan det være at du har sett en av de mange filmene som er spilt inn her.

Vi ble med på en guidet tur på området, en eventyrlig reise tilbake i tid. En reise tilbake til nordlandsbåtene og jektenes tidsalder. Jeg er vanligvis ikke den som er mest interessert i historie, men dette var utrolig gøy å høre om, og jeg levde meg inn i hvordan det må ha vært for de som levde på den tiden.

Som guiden kunne fortelle, ble dette handelsstedet grunnlagt på slutten av 1700-tallet. Som en følge av en endring i lovverket, endret også nordlendingenes mulighet for handel seg. Tidligere regler tilsa at man måtte tilhøre en by for å drive med handel, mens etter lovendringen var ikke dette lenger et krav. Mange handelssteder blomstret dermed opp langs kysten. Handelsmennene på Kjerringøy tjente gode penger på fisk og etterhvert vokste Kjerringøy seg til å bli det rikeste handelsstedet i Nordland. Det var mange fiskere tilknyttet Kjerringøy Handelssted, og det kunne ligge hundrevis av båter dratt opp på land ved Kjerringøysundet.

Handelsmennene solgte og byttet til seg varer og i kramboden kunne vi se uberørt interiør, der til og med deler av vareutvalget fra 1800 og første halvdel av 1900 tallet fremdeles står i hyllene.

Heimbrygga (se bilde over) var på mange måter hjertet i anlegget. Det står nesten uforandret slik den ble bygget i ca 1820. Dette er et av de eldste husene på området og har to tømrede etasjer med loft over. Dette bygget ble brukt som lagerplass for varene. Det var lavt under taket og en veldig spesiell lukt i dette bygget.

Landskapet rundt Kjerringøy er spesielt vakkert og fremstår nesten som et maleri, se bilde over.

På denne tiden var hvite hus et tegn på rikdom. Hus-fasaden som vendte mot havet var derfor hvit, for å vise handelsmenn som kom utenfra, at her var det velstand. Men hvit maling var ofte veldig dyrt, slik at de hadde ikke råd til å male hele huset hvitt. Baksiden på husene var derfor oftest malt i en annen farge. Se bildene av hovedhuset over og under. Hovedhuset står som om det var forlatt i går, med alt interiør intakt, og man får dermed en ekte følelse av livet de levde på denne tiden.

Det ble drevet handel på Kjerringøy fram til ca 1940. Nordlandsmuseet kjøpte handelsstedet i 1959. Det hadde da vært liten eller ingen virksomhet på anlegget i mange år. Bygningene var sterkt forfalt, men er nå opprustet og fremstår i god forfatning.

Handelsstedet har en museumskafe og det er gode muligheter til å sitte både inne og ute. Vi tok en matbit og en kaffe i kafeen før vi begynte på tilbaketuren. Regnet som var meldt hadde nå startet og vi synes det var et godt valg å bruke tiden her til tross for at Kjerringøy har mange flere attraksjoner som det er verdt å besøke. Øyas høyeste punkt er Eidetinden på 1020 moh og gir blant annet flott utsikt mot Lofotfjellene, Mosken, Røst, Steigen og Nord-Salten. På Kjerringøy kan du også la deg forføre av de hvite sandstrendene eller de kvasse tindene som stuper rett i havet.

Turen til Kjerringøy er riktignok ikke en Fantastisk Turglede slik jeg pleier å skrive om her på bloggen. Men jeg hadde lyst til å fortelle om den likevel, fordi øya gir mulighet for mange flotte turopplevelser.

Fløya 671 moh

Nok en gang måtte vi løsrive oss fra familie og fine dager, denne gangen på Andøya. Vi skulle gjerne ha blitt lenger, men hvis vi skulle rekke å oppleve flere nye steder, måtte vi reise videre før ferien begynte å nærme seg slutten.

Planen på denne nordlandsturen var opprinnelig å få med oss både Senja og Lofoten. Etter å ha hørt og lest om at Lofoten ikke har "plass til flere turister," bestemte vi oss for, etter mye fram og tilbake, å gjøre litt om på ruta. Jeg vet fortsatt ikke helt om jeg er fornøyd med det valget, spesielt ikke da vi kom i snakk med noen som akkurat hadde vært i Lofoten, og som ikke hadde den opplevelsen. Men jeg velger å tenke at da har jeg en Lofoten-tur tilgode.

I hvert fall så endte det med at vi bestemte oss for å ta turen om Senja, over Kvaløya og deretter til Tromsø. Jeg hadde ikke vært lengre nord enn Andøya tidligere, så det skulle bli utrolig gøy å se Tromsø også.

Vi tok ferja fra Andenes til Gryllefjord, et sjarmerende lite sted. Herfra kjørte vi langs kysten av Senja i retning Kvaløya. Det ble mange stopp underveis for å nyte Senjas flotte fjell og landskap. Dette vil jeg vise dere i et senere innlegg, som en oppsummering av denne fantastiske ferien.

Vi hadde planlagt en tur med Fjellheisen opp på Fløya 671 moh, men vi ventet på litt bedre vær igjen. Vi hadde hatt noen dager med litt mer ustabilt vær, men det kunne vi absolutt ikke klage på, så mye fint vær som vi har hatt på denne turen.

Så kom godværet tilbake og med Tromsø camping som utgangspunkt, kunne vi rusle bort til Fjellheisen.

Fjellheisen i Tromsø er en gondolbane som går fra Solliveien i Tromsdalen til fjellhylla Storstein på Fløya. Herfra kan man gå videre til fots opp til toppen av Fløya 671 moh. Eller man kan velge å gå en av stiene helt nedenfra som fører opp til toppen. Det er flere stier opp til toppen, hør gjerne med de i billettluka hvilke alternativer som finnes. Vi ble anbefalt å gå mot Fløya via Dalbergstien sørover, da dette gir den beste utsikten over Tromsø. Noen av oss valgte å gå og noen av oss tok banen opp.

Banen bruker kun 4 minutter opp og du er da 421 moh. Mange bruker banen som et utgangspunkt for å gå videre til ulike fjell i området. Blant annet Tromsdalstinden som er lett synlig fra Fløya med sine 1238 moh. Jeg fikk umiddelbart lyst til å gå dit, men måtte nøye meg med Fløya denne gangen.

Turen opp via Dalbergstien var på mage måter en Fantastisk Turglede. Stien startet i et fint, lett skogsterreng sørover, med flotte bjørketrær og skogsblomster langs stien. Terrenget er også godt egnet for en løpetur. Det var ganske mange som benyttet denne muligheten denne dagen.

Etterhvert begynte terrenget å stige, og vi fikk noen skikkelige motbakker som krevde god innsats fra både lår-og leggmuskulaturen. Til gjengjeld ble vi belønnet med flott utsikt over blant annet Tromsøya og Tromsø by.

Etter en drøy halvtime passerte vi tregrensa og da kunne vi virkelig begynne å snakke om fantastisk utsikt. Vi kunne blant annet se Tromsø by, Tromsø-brua, Ishavskatedralen, de omkringliggende øyene og ikke minst flotte fjell, ja rett og slett flott natur. Det som er fascinerende med Tromsø, er at selve byen på en måte er rammet inn av fjell på alle kanter. Tromsø blir ofte kalt "Nordens Paris" eller "Porten til ishavet," og det kan jeg godt forstå.

Stien var godt synlig hele veien, men da vi hadde passert tregrensa, delte stien seg. Man kan da velge å ta til høyre og følge stien opp til Fløya 671 moh, eller man kan holde mot venstre og følge ryggen bort mot Fjellheisen. Stien her deler seg etterhvert i flere småstier, noe som kan være litt forvirrende, men om man skal til Fjellheisen, følg stien rett fram.

Etter ca 1 time, var vi oppe ved toppen av fjellheisen. Vi tok en tur bort dit for å se på utsikten og møte de andre, før vi begynte på siste partiet opp mot Fløya. Heldige som vi var, ville vi få nok en topptur med utsikt i strålende sol.

Toppen av fjellheisen er forøvrig et populært turistmål. Her får man kjøpt mat og drikke i Fjellstua restaurant. Det er fullt mulig å ta banen både opp og ned, hvis man ønsker det. Billetter kan kjøpes både oppe og nede, men hvis man ikke skal gå, vil man spare på å kjøpe tur-retur billett.

Siste partiet opp til Fløya var ganske bratt, men helt overkommelig. Da vi trodde vi var på toppen, så vi plutselig enda en topp litt lengre øst. Og da vi kom dit, så vi nok en topp litt lengre bort. Vi fant ut at toppen ved varden måtte være Fløya 671 moh.

Vi satt en god stund og beskuet utsikten. Hadde det ikke vært for at det var en del knott og klegg, så kunne jeg ha sittet der i timesvis. Man blir virkelig ikke mett på en slik utsikt. Jeg så lengselsfullt bort mot Tromsdalstinden, så nære men likevel et godt stykke unna. Det er vel noe av dette vi har måttet "innfinne" oss med på denne turen nordover, at det er så utrolig mye man har lyst til å se og oppleve, men at vi ikke kan rekke å få med oss alt.

På turen ned mot Fjellheisen, måtte vi bort å kikke på Steinbøhytta. Vi så taket på hytta en god stund før vi kom frem. Hytta er en enkel steinbu som ble restaurert i 1980. Den egner seg ikke for overnatting, men er en fin hytte for en matpause ved dårlig vær eller om man bare vil ha tak over hodet.

På toppen av Fjellheisen, var det et stort platå med orkesterplass, for å kunne nyte Tromsø i panorama. Her kunne man også se gondolene "Selen" og "Bjørnen" kjøre opp og ned, gjennom glassvinduene, eller man kan bruke kikkerten som var montert der til å ta byen i nærmere øyensyn.

Så var vi klare for å ta banen ned. Jeg kunne gjerne ha gått turen ned også, men når jeg først var her, hadde jeg lyst til å "prøve" banen. 4 minutter var veldig raskt, nesten litt for raskt, for plutselig var turen over. Likevel vil jeg si at vi hadde en fin turopplevelse både små og store, og er man i Tromsø er Fjellheisen et "must."

Måtind 408 moh

Vi måtte løsrive oss fra fantastiske Skårvågen og satte kursen videre mot Andøya. Dagene i Skårvågen har skapt gode minner på alle mulige måter. Et fantastisk sted med fine folk. Vemodig å dra, samtidig som vi så fram til nye opplevelser lengre nord.

Vi gledet oss til å besøke familie også på Skarstein på Andøya. Der ble vi tatt godt imot av den fineste 86-åringen jeg noen gang har kjent. Det er en del år siden sist, så det ville bli koselig å tilbringe noen dager her også.

Jeg hadde hørt at Måtind er en tur man "MÅ" gå, når man er på Andøya. Og med min Fantastiske Turglede entusiasme var jeg ikke lei å be.

Jeg hadde sett bilder og var blitt fortalt at utsikten herfra var fantastisk, men at det skulle være så flott, hadde jeg ikke forventet. Jeg har flere ganger skrevet at utsikten "kan ikke beskrives, den må oppleves." Dette kan vel ikke stemme bedre når det gjelder Måtind-turen. Jeg har derfor gledet meg ekstra til å fortelle om denne turopplevelsen.

Turen til Måtind kan gås fra flere steder. Man kan gå fra Bleik, Stave eller fra fylkesvei 976 ca midt mellom Bleik og Stave. Vi gikk det sistnevnte alternativet og kjørte ca 10 min med bil fra Bleik, hvor vi parkerte langs veien. Det står skilt mot Måtind, men er man ikke kjent, kan det kanskje være litt vanskelig å oppdage.

Vi har blitt fortalt at turen fra Bleik og opp til Måtind er en enda flottere tur. Det var ikke vi klar over da vi gikk turen, så det betyr nok at vi må komme tilbake.

Turen starter i et litt slakt terreng, over en myr. Her er det lagt ut plank, slik at man kan gå tørrskodd over. Det neste partiet man møter på er temmelig steinete og jeg anbefaler gode sko, gjerne fjellstøvler for bedre støtte. Turen egner seg godt for barn, til tross for den bratte stigningen man møter på, i starten av turen. Turen er ikke så lang, 3,8 km en vei.

Vi hadde egentlig tenkt å gå denne turen dagen før, men på grunn av været valgte vi å utsette det en dag. Det skulle vise seg å være ganske lurt, da været denne dagen var betydelig bedre. Vi var likevel spente på om vi kom til å oppleve den fantastiske utsikten på toppen, da det fortsatt var noe tåke på toppene rundt.

Etter den bratte stigningen, kom vi opp på et mer flatt platå. Vi fikk nå flott utsikt mot Bleik. Bleik er et utrolig flott sted, med en vakker hvit sandstrand og Bleiksøya rett utenfor. Dette er noe av det som fascinerer meg på denne Nordlandsturen, de hvite "syden-sandstrendene" i kontrast til de mektige fjellene. Jeg har så lyst til å oppleve mer av dette.

Vi begynte nå å nærme oss Måtind-toppen. Men dessverre så det ut til at selveste toppen var dekket av tåke. Jeg har vært på så mange topper uten å få belønningen i form av utsikt. Jeg håpet så inderlig at dette ikke skulle skje i dag.

Vi fikk farten opp, akkurat som om det skulle hjelpe i forhold til tåka. Jeg tror vel at det eneste jeg tenkte på det siste stykket opp, var at vi måtte få oppleve utsikten på riktig vis.

Terrenget her er igjen noe bratt, men likevel helt overkommelig. Det er godt å kjenne at man bruker litt krefter, det hører med til selve turopplevelsen.

Det var nesten ikke til å tro, men da vi kom opp på toppen, var tåka søkk vekk og utsikten var virkelig helt magisk. Jeg vet ikke om dette har sammenheng med min interesse for fjell og landskap, men jeg tør å påstå at de fleste ville blitt trollbundet av denne utsikten. Det som er så spesielt med utsikten herfra, er at den er så spesiell i alle retninger. Fjellformasjonene er virkelig utrolige.

Det var ganske så spennende å legge seg ned og kikke utfor kanten. Tenk 408 meter rett ned. Jeg har som tidligere nevnt ikke høydeskrekk, men jeg må si jeg tenkte "tenk om denne fjellhyllen raser nå," da jeg lå der på magen.

Jeg tror vel jeg kan si at Måtind-turen må være en av mine favoritt-turer. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å gå herfra igjen. Tenk at vi var så heldige at tåka forsvant.

Vi var godt over en time på toppen, og etter en liten stund kom tåka sigende. De som kom opp til toppen like etterpå, måtte gå slukøret ned igjen, uten å ha fått sett den magiske utsikten. Jeg synes litt synd på de, men må innrømme at jeg tenkte mest på at jeg var glad for at jeg hadde fått foreviget utsikten med kamera. Mange fine bilder som jeg nå kan få vise fram på denne bloggen.

Vi gikk turen ned samme vei som vi kom opp. Eller det vil si, da vi kom til det siste bratte partiet holdt vi mot venstre, slik at vi unngikk det steinete partiet. Denne stien kommer inn på den andre stien lengre ned, og tar ikke lengre tid.

Vi brukte ca 4 timer på turen, men da hadde vi riktignok godt over en times pause på toppen. Kanskje vi må realisere drømmen vår om å flytte nordover 1-2 år. Tenkt å kunne bo i et område som har så mange topper og fjell man kan oppleve. Tenk om jeg kunne leve av å blogge om turene mine et par år! Det hadde vært Fantastisk Turglede det!

Vetten 467 moh

Det gjelder å holde tunga rett i munnen når man skal beskrive turene i Vesterålen. Det er nemlig mange av fjellene som er rundt 400-500 moh. På forrige innlegg om Skårvågsfjellet kom jeg nemlig først til å publisere at fjellet er 467 moh, men det er det nemlig Vetten som er. Denne turen gikk vi dagen etter Skårvågsfjellet, klare for en ny Fantastisk Turglede i vakre Bø i Vesterålen.

Vetten ser du ca midt på bildet over. Bilde tatt fra hovedveien mot Steine.

Turen opp til Vetten kan gås fra flere utgangspunkt. Vi valgte å starte turen fra Steine. Her er det en romslig parkeringsplass. Man kan også gå fra Sikan skytebane eventuelt fra Lynghaugtinden, hvis man ønsker å få med seg flere topper på samme tur. Det som er fint med disse toppene er at de ikke er så lange og krevende, slik at man faktisk har mulighet til å gå flere topper og dermed få en fin, men litt lengre dagstur.

Første delen av turen går på en smal kjerrevei med en jevn stigning, som etterhvert går over i en mer steinete sti. Turen er godt merket og er ypperlig også for barneben som er glad i å være på tur.

Ca halvveis til Losjehytta er det laget til en fin liten benk, hvor man kan ta en liten pust i bakken og nyte utsikten sørover. Vår lille hund, som hadde blitt dratt med på topptur to dager på rad, benyttet sjansen til å ta en pause fra sola bak den store steinen. Det var virkelig varmt denne dagen også, nesten for godt til å være sant.

Losjehytta ligger ca halvveis på turen. Denne hytta drives av pensjonister, som daglig tar turen opp for å koke kaffe til de som går turen og ønsker å ta en kaffepause her. Ta med litt småpenger hvis du ønsker å kjøpe kaffe.

Vi tenkte vi skulle ta en liten pause i skyggen bak hytta, men her ble vi overrasket av to sauer som haddde akkurat det samme i tankene. Jeg tror de skvatt like mye som oss. Den ene sauen ble straks veldig interessert i vår hund, men rygget raskt bakover med en gang hunden vår Ludwig gjorde et lite byks.

Vi vandret videre og begynte nå også å få utsikt innover mot Skårvågen. Vi hadde ikke langt igjen til toppen og gledet oss nok en gang til flott utsikt. Det var såpass varmt også denne dagen, slik at varmedisen gjorde det vanskeligere å ta gode bilder. Jeg har vurdert dette med kamera fram og tilbake en del ganger med hensyn til min turblogg. Burde jeg investere i et bedre kamera? Alle mine bilder på bloggen er tatt med I phone kamera. Det er dette som er mest praktisk, samtidig som jeg tenker at bildene bør være mest "i farta bilder" Med det mener jeg at hvis jeg skal bruke masse tid på å ta "riktige bilder" vil kanskje dette ta fokuset noe bort fra selve opplevelsen. Uansett hvilket kamera man bruker, vil nok ikke bildene yte rettferdighet overfor naturen.

Stien fra Losjehytta var bred og tydelig hele veien frem til det siste partiet opp til toppen. Terrenget har en svak stigning og er ganske så lettgått. Siste partiet opp til toppen derimot er en del mer krevende. Ikke så bratt at man må klatre, men noe klyving enkelte steder.

Toppen på Vetten er altså 467 moh og har en utrolig utsikt i alle himmelretninger. Utsikten kan nesten ikke beskrives, den må oppleves. Her kan man blant annet se Lofotfjellene, Skårvågen, Gaukværøya og Hadseløya for å nevne noe. Vi stod også og lurte på om vi kunne se Sortland mot øst, men fant ut at det mest sannsynlig måtte være bak fjellene.

Det er en liten bu på toppen hvor man kan gå inn og varme seg i dårlig vær, eller bare skrive navnet sitt i boka, slik vi gjorde.

Vi beundret utsikten en god stund, og var veldig fornøyd med dagens turmål. Det var mange som hadde tatt turen til Vetten denne dagen, både barn, ungdom, voksne og godt voksne.

Vi gikk turen ned samme vei. Det er som sagt mulig å velge alternative ruter ned. Stiene er godt merket med skilt og rødmerking, så jeg vil tro det er enkelt å finne fram, selv om man ikke er kjent i området. Da vi var tilbake på parkeringen, hadde vi vært på tur i ca 3 timer. Ganske svett, men veldig fornøyd med valget av tur.

Skårvågsfjellet 403 moh

Med et stopp og en overnatting i Ulvsvåg på Hamarøy, dro vi videre til familie på Skårvågen i Bø i Vesterålen, et fantastisk sted med mange Fantastiske Turgleder rett utenfor døra.

Vi campet i hagen og ble vi tatt godt imot av noe av det beste vertskapet i hele Nordland! Endelig skulle vi få se og oppleve dette flotte stedet rett mot havgapet, som vi hadde hørt så mye om.

Skårvågsfjellet ligger rett bak huset vi bodde ved, og var derfor et naturlig turmål. Vi var et turfølge på 6 som gledet seg til storslått utsikt på toppen. Vi startet turen ved Krumsvågen, hvor det var et skilt merket med turløype.

For de som ikke er kjent, men som ønsker å ta turen, kjør fra Straume mot Skårvågen. Ca 600 meter fra krysset mot Søberg kan man parkere langs veien ved et gammelt grustak på venstre side. Stien begynner på andre siden av veien.

Stien er tydelig hele veien opp til toppen. Første del går ganske bratt oppover, over en liten knaus, før stien svinger noe mot høyre. Underlaget består av jordbunn store deler av turen. Det var tørt og fint denne dagen, men i regnvær vil jeg nok tro at det kan bli noe sleipt. Jeg tenker at uansett kan denne turen fint gåes med barn, da det er en fordel at den ikke er så lang.

Været hadde holdt seg fint helt siden Torghatten og vi begynte å lure på om vi virkelig hadde klart å ta med oss sola videre på turen. Det var en herlig sommerdag med sol fra klar himmel og vi følte oss utrolig heldige som skulle få oppleve dette landskapet i slikt vær. Godt og varmt var det også, så det var behov for noen drikkepauser underveis.

Det tok ikke lang tid før vi fikk flott utsikt over blant annet Skårvågen, Skårvågstranda, Søbergfjellet og Straumsjøen. Skårvågen er virkelig en idyllisk plass. Jeg vet nesten ikke hvilke ord jeg skal bruke for å beskrive det, men jeg kan vel nesten si at jeg er trollbundet. Dette er et sted jeg ønsker å reise tilbake til.

Vi fulgte en tydelig rygg oppover til vi kom til et mer slett og lettgått terreng ved Dalheia. Her holdt vi mot nordkanten av heia og fikk flott, men bratt utsikt mot Straumfjorden.

Like ved toppen ligger "Dørholet," skapt av en stor stein som ligger over en bergklippe. Det minte oss nesten om hullet i Torghatten, bare i miniatyr. Det er alltid fascinerende med slike fjellformasjoner, uansett om de er små eller store.

Turen er beregnet til ca 2-3 timer tur retur. Vi brukte 1 time og 20 minutter til toppen i et rolig tempo. Utsikten herfra er mektig imponerende og kan nesten ikke sammenlignes med andre fjelltopper jeg har vært på. I det fjerne, kunne vi skimte Lofotveggen bak varmedisen mot sørøst og Gaukværøya mot sør.

Vi tok oss god tid på toppen, til å nyte utsikten og få i oss en liten matbit. Det eneste som kan være litt plagsomt på denne turen, er svartfluene som surrer rundt deg hele tiden på denne tiden av året. Dersom man har mulighet anbefales det å gå turen en dag det er litt vind.

Turen ned går samme vei, alternativt kan man følge eggen videre vestover før en noe bratt nedstigning mot Skårvågshagan og tilbake til bygda.

Vi valgte å gå samme vei tilbake og kunne dermed nyte utsikten nesten hele veien ned. Man ser seg ikke mett på en slik utsikt, i hvert fall ikke oss østlendinger:-)

Jeg er utrolig glad og takknemlig for denne turopplevelsen sammen med et perfekt turfølge.

Saltstraumen i Bodø

Saltstraumen i Bodø var også en av de tingene jeg hadde gledet meg til å oppleve på denne turen. På nettet kam man lese at 120 000 til 180 000 mennesker besøker Saltstraumen årlig. Jeg må si at det absolutt er verdt et besøk.

Vi ankom Saltstraumen camping, ca 30 km sør for Bodø, i fortsatt strålende solskinn. Vi måtte bare prise oss lykkelig for at vi hadde værgudene med oss fortsatt.

Saltstraumen er verdens sterkeste tidevannsstrøm. Hver 6. time oppstår tidevannsstrømmen ved at vannmasser på nesten 40 millioner m3 passerer i en hastighet på opptil 20 knop gjennom det ca 3 km lange og det 150 meter brede sundet mellom Saltenfjorden og Skjerstadfjorden. Strømmen er på sitt sterkeste visse tider på døgnet og på visse tider i måneden.

Det var ekstra gøy å høre at strømmen denne dagen kl 18.03 ville være på sitt sterkeste. Det finnes en tidevannstabell som beskriver hvilke tidspunkter den er svak og når den er sterk. Det var bare en tilfeldighet at vi skulle treffe på dagen den var sterkest. Saltstraumen er på sitt kraftigste like etter ny- og fullmåne.

Saltstraumen er verdenskjent for havfiske og strømdykking. Sei, torsk, kveite og steinbit er det vanligste å få her. Vi måtte også prøve fiskelykken, men etter at en krok satte seg fast på første forsøk, på grunn av den sterke strømmen, fant vi ut at vi heller fikk prøve lykken et annet sted.

Området rundt er vakkert, med fjellene i bakgrunnen er det ingen tvil om at dette også er en Fantastisk Turglede.

Det er mulig å rafte på Saltstraumen for de som ønsker det. Det er sikkert litt av en opplevelse, men ganske dyrt.

Jeg tok en tur ned til Saltstraumen 6 timer etter, ca kl 00.30, da strømmen var på sitt svakeste. Det var rimelig mye roligere på denne tiden. Det var vakkert å skue utover. Selv om vi ikke kunne oppleve midnattssola her, ble det likevel ikke ordentlig mørkt og himmelen hadde et fint rosa skjær. Hadde ikke mye lyst til å legge meg da. "Vi kan ikkje sove bort sumarnatta, ho er for ljos til det." (Aslaug Låstad Lygre)

Svartisen

Svartisen er en stor turistattraksjon langs Kystriksveien. Det er utrolig mye vi har lyst til å se og oppleve på denne turen mot nord, men vi kan dessverre ikke rekke alt. Vi bestemte derfor at vi bare måtte passere isbreen med et stopp langs veien. Heldigvis hadde vi kikkert med, slik at vi fikk et litt bedre inntrykk av breen. Det å ha med kikkert, er noe jeg forøvrig anbefaler uansett, når man er på tur.

Svartisen er Norges nest største isbre og dekker et areal på 370 kvadratkilometer fordelt på tre kommuner, Rana, Meløy og Rødøy, alle i Nordland fylke. Svartisen er en sammenhengende isbre, delt i to, østisen og vestisen. Høyeste punkt på breen er "Snøtinden" 1594 moh.

Isbreens lavest liggende punkt, målt i 2007, var 20 moh. Dette gjør at isbreen er lett tilgjengelig som turistmål. Det går skyssbåt inn til isen, jevnt gjennom hele dagen i perioden mai til september. Båtturen fra Holandsvik tar 10 minutter. Fra kaia er det 20 minutter å gå opp til Brestua. Fra Brestua må man beregne 30-40 minutter opp til selve brekanten. Siste del av turen går på fjell. Det er også mulig å bestille guide til turen.

Vi skulle gjerne ha fått med oss denne turen, men vi fant ut at det får bli neste gang vi reiser nordover.

Isbreen viser et bredt spekter av fargenyanser, fra blank, krystallklar is til turkis, hvit og lyse og mørke blåfarger. Breen har fått navnet Svartisen på grunn av den karakteristiske dype blåfargen på isen i kontrast til den hvite snøen, derav betegnelsen "Svartis."

Dersom man ønsker å ta turen langs Kystriksveien, som er en opplevelse i seg selv, anbefaler jeg det lille heftet, som man får gratis på blant annet ferjene langs Kystriksveien, se bildet ovenfor. Heftet beskriver det meste det er verdt å se, og her er det Fantastiske Turgleder i fleng.

Toppen av Torghatten

På denne turen gikk vi opp til toppen av selve fjellet Torghatten, ikke til det berømte hullet. Turen opp var virkelig en magisk opplevelse, en Fantastisk Turglede jeg sent vil glemme. Vi startet turen ved 22-tiden på kvelden og gledet oss veldig til å kunne nyte utsikten og solnedgangen på toppen. Været hadde snudd og det var ikke en sky å se. Selv om vi ikke var langt nok mot nord til at vi kunne oppleve midnattssolen, så var det ikke langt unna. Det blir likevel ikke mørkt her, slik vi er vant til på Østlandet.

Turen starter ved Torghatten camping, på samme turvei vi kom fra da vi hadde gått turen gjennom hullet. Et lite stykke fra campingen står det skilt opp mot toppen. Vi fulgte tråkket og rødmerkingen som gikk bratt oppover. Turen er relativt bratt hele veien og enkelte steder kan det sikkert for noen oppleves som litt skummelt. Det er satt opp et kjetting-gjerde på deler av det bratteste partiet.

Det tok ikke lange stunden, før vi fikk en forsmak på utsikten som ventet lenger opp. Vi følte oss utrolig heldige og privilegerte som skulle få oppleve denne turen i slikt vær.

Moro å eksperimentere med skygger!

Det bratte partiet var ganske så utsatt og det var godt å ha kjetting-gjerdet å støtte seg til. Dette partiet minte oss litt om eggen på Besseggen, bare i en mini variant. Da vi trodde at vi hadde nådd toppen, var det en liten kneik til før vi var framme ved det høyeste punktet.

Etter snaue 45 minutter var vi oppe på toppen. Utsikten vi opplevde her kan nesten ikke beskrives med ord. Her har man fantastisk utsikt til alle kanter, til Sømna, Leka, Vega, utallige øyer, holmer og skjær, og mot Brønnøysund og "De syv søstre" i det fjerne. Ja, det var virkelig magisk og litt romantisk å stå her på toppen i vakker solnedgang.

Vi ville prøve å fange solen og ta den med oss resten av ferien:-)

Turen ned går samme vei, og vi brukte i underkant av halvannen time på hele turen. Dette er nok et øyeblikk jeg vil minnes som en FantastiskTurglede i samlingen min om de fantastiske turopplevelsene. Norge er virkelig et flott ferieland vi kan være stolte av. Nå gleder jeg meg til den videre reisen mot nord.

Torghatten

På grunn av dårlig tilgang til nett kommer dette innlegget litt sent. Vi ankom Torghatten camping i noe ruskevær. Hittil hadde ikke ferien startet på sitt beste værmessig. Vi håpet at værvarselet skulle stemme og at vi skulle få sol og fint vær på turen til Torghatten. Jeg hadde gledet meg veldig til denne turen. Må si jeg er veldig fascinert av formasjonen på dette fjellet. På lang avstand ligner det på en hatt og hullet i fjellet er absolutt fascinerende i seg selv.

Torghatten er et fjell som ligger på øya Torget sørvest i Brønnøy kommune i Nordland. Fjellet er kjent for sitt hull som går tvers gjennom fjellet. Dette hullet, som er 160 meter langt, 35 meter høyt, og 20 meter bredt, ble skapt i istiden, men det finnes også et sagn som har sin forklaring på hvorfor fjellet har blitt som det har blitt.

I følge sagnet ble Torghatten dannet da Hestmannen i skuffet kjærlighet skjøt en pil etter Lekamøya som rømte fra ham. Kongen i Sømnafjellet så dette og kastet hatten sin imellom, og pilen gikk tvers gjennom hatten og dannet hullet. Så rant sola, og alle ble til stein.

Turen opp tar bare ca 20 minutter og går på en tydelig sti i et steinete og relativt bratt terreng. Det er også laget en trapp, som gjør adkomsten lettere. De eldste trappetrinnene på stien er faktisk fra 1870 årene. Turen kan fint gås med barn, og det er spennende både for barn og voksne å oppleve selve "hulen."

Et lite stykke på vei opp, snudde jeg meg for å nyte utsikten i sørlig retning. Jeg fikk med en gang følelse av at dette ville bli nok en Fantastisk Turglede i et fantastisk vær.

Oppover i lia går stien mer og mer inn i ei kløft med steile vegger. Turen er merket med ferdsel på eget ansvar, da det kan gå steinras i området. Det så ikke ut til at det var så mange som tenkte på dette, i sin iver etter å komme til topps. Det gjorde ikke vi heller, for maken til flott utsikt gjennom hullet og ut på andre siden i nordvestlig retning skal man lete lenge etter. Jeg har blitt fortalt hvor vakkert det er i Nord-Norge, men dette må bare oppleves.

Inne i hulen er det også laget en trapp, for å komme ned på neste platå og ut av hullet på andre siden.

Utsikten er helt utrolig vakker, her kan du virkelig se Helgelandskysten på sitt aller vakreste, med hundrevis av små øyer. Dette synet alene er verdt å ta turen opp til hullet.

Vi tok en liten pause, rett og slett for å nyte utsikten. Man ser seg virkelig ikke mett på en slik utsikt, spesielt ikke i slikt vær. Helt mot nord kan man se Brønnøysund og "De syv søstre" i det fjerne.

Da vi hadde sugd inn alle inntrykkene i dette flotte landskapet, fortsatte vi turen videre ned mot vest, på en steinete sti. Det er mulig å følge stien rundt hele Torghatten, men vi ruslet tilbake til campingen, med en plan om at vi også skulle gå opp på toppen av Torghatten 258 moh. Dette kommer i neste innlegg.

Bildet under viser Torghatten på lang avstand, da vi kjørte fra campingen dagen etter. Ut fra formen på fjellet kan man absolutt forstå hvorfor det har fått navnet Torghatten.

Dresinsykling i Namsos

Det finnes kun noen få dresinbaner i Norge. En av de finner man ved Namsos camping. Jeg har lest om dette på nettet, og når vi først skulle ta vår andre overnatting i Namsos, måtte vi jo benytte muligheten til å prøve en dresin. Det så utrolig morsomt ut, og det var det virkelig både for liten og stor.

Dresinen leier man i resepsjonen på Namsos camping. Det er mulig å leie enten singel eller tandem dresin. Begge har en liten sittebenk, hvor det er mulig å ha med en passasjer, og man kan faktisk også leie med barnesete for barn opp til 22kg. Det koster 250 kr for singel og 350 kr for tandem i 4 timer.

Namsosbanen er opprinnelig en jernbanelinje mellom Grong og Namsos i Nord-Trøndelag. Strekningen mellom Grong og Skagmo er åpen for togtrafikk, mens strekningen mellom Skagmo og Namsos er stengt, og det er derfor mulig å sykle på dresin fra Namsos til Skage. Det var faktisk Bjarne Brøndbo fra DDE som lanserte ideen om utleie av dresinsykling på Namsosbanen i 2003.

Fra Namsos camping kan man enten sykle 4 km mot Namsos sentrum eller 13 km mot Skage. Vi valgte å sykle mot Skage, da dette var en lengre tur, samtidig som det var denne turen de anbefalte på campingen. Turen til Skage går gjennom et flott landskap med blant annet tre tunneler, badeplasser og en gapahuk som rasteplass underveis.

Dette var en utrolig morsom og absolutt en Fantastisk Turglede. Med en strekning på 2,6 mil tur retur ble det også en skikkelig treningsøkt.

Første stopp Trondheim

Endelig har turen startet! Dette har vi gledet oss til lenge. Forventningsfulle og spente med første stopp i Trondheim, klare for nye eventyr og Fantastiske Turgleder.

Dette blir en ferie med mye kjøring, derfor valgte vi at minstemann og jeg tok fly til Trondheim, mens de andre kjørte avgårde i forveien.

Det skulle bli gøy å se Trondheim igjen, det begynner å bli mange år siden sist. Trondheim er Norges tredje største by med 190 000 innbyggere og verdt et besøk. Byen ble grunnlagt allerede 997 e. Kr og hadde helt fram til Middelalderen navnet Nidaros.

Trondheim har mye å by på, men Nidarosdomen er en turistattraksjon det absolutt er verdt å få med seg. Den er bygd over St Olavs grav, og er verdens nordligste gotiske katedral. Den ble bygd i flere trinn og det tok 230 år å bygge denne mektige kirken, slik den fremstår i dag. Det er begravet tusenvis av mennesker inne i og utenfor kirken. Gravlegging inne i kirken ble forbudt i 1804.

(Det var dessverre ikke lov til å ta bilder inne i kirken.)

I sommersesongen kan man gå opp i tårnet og få en fantastisk utsikt over byen i alle retninger, slik vi valgte å gjøre denne dagen. Det er en lang og trang trapp opp til tårnet med 172 trappetrinn. Man må betale 50 kr ekstra, og hver halvtime er det en gruppe på 20 stk som kan gå opp.

Toppen av spiret som rager 98 meter oppe i lufta. Her sett fra "balkongen."

I Erkebispegården, bygningen ved siden av Nidarosdomen, er de norske kronjuvelene utstilt. Her kan man se kongekronen og resten av de norske kronjuvelene, bestående av blant annet gull, rubiner, edelstener og ametyster.

(Her var det dessverre heller ikke lov til å ta bilder.)

Etter besøket i Nidarosdomen, måtte vi også få med oss et lite besøk i Bakklandet, som er en av den eldre delen i Trondheim by. Her finnes flere koselige kafeer, restauranter og nisjebutikker. Det var koselig å bare rusle i gatene der og kikke på de velholdte, gamle husene.

Vi avsluttet dagen med et kort besøk i Tyholttårnet for å se på utsikten også herfra. Tårnet er 120 meter høyt og er egentlig et telekommunikasjons- og radiotårn for fjernsyns- og FM sendere. På toppen kan man spise på restaurant Egon, hvor tårnet roterer 360 grader i løpet av en time.

Vi hadde bare et kort stopp her før vi dro på campingen på Storsand gård litt utenfor Trondheim.

Drømmetur i Norge!

En drømmetur begynner snart. Drømmen om Norge, drømmen om Nord-Norge, drømmen om Senja, Lofoten og mye mer. Mens mange drømmer om eksotiske steder, drømmer jeg først og fremst om å få oppleve mer av det særnorske og alle de flotte stedene Norge har å by på. Denne ferien blir en eneste stor Fantastisk Turglede som jeg vil fortelle om underveis!

Turen er planlagt lenge og har krevd en del forberedelser. Vi endte opp med å kjøpe campingvogn for å kunne ha friheten til å stoppe akkurat der vi vil når vi vil. Friheten til å kunne ta det akkurat som det kommer ut fra vær og vind og rett og slett hva vi har lyst til. Så gjenstår det å se om vi trives med denne måten å reise på.

Planen er å starte selve turen med et stopp i Trondheim. Vi vil deretter følge Kystriksveien nordover med første stopp i blant annet Namsos. Kystriksveien fra Steinkjer til Bodø kalles ofte som "verdens vakreste turistvei." De fleste tar turen med bil, men det er også mulig å sykle. Man bør beregne 5-7 dager på strekningen og på veien vil man kunne oppleve blant annet attraksjoner som Torghatten, De syv søstre, Svartisen og Saltstraumen. Kystriksveien byr på 650 km fantastisk kystlandskap!

I Brønnøysund har vi planlagt å gå turen til Torghatten, deretter går turen videre forbi Sandnessjøen og Mo i Rana og til Bodø. Planen er å dra videre til Senja, over til Andøya og etterhvert Lofoten, men om det er slik det blir gjenstår å se!

Nå gjenstår bare resten av pakkingen, før vi er klare for tur. Når man skal være borte såpass lenge og man ikke er garantert fint vær, kreves det alt fra badetøy og solkrem til lue, votter og ulltøy. Vi har heldigvis vært mye på tur tidligere og er vant til at været snur fort og at man bør være forberedt på det meste.

Dette blir vårt "hus" i 3 til 4 uker!

Lofoten gleder jeg meg spesielt til å se og jeg tror det kan bli vanskelig å velge mellom alle de flotte turene og stedene Lofoten har å by på. Vi vil komme til å planlegge underveis og forhåpentligvis får vi med oss mye av det som er verdt å se.

Dette blir en ferie full av opplevelser, så får vi bare håpe at Nord-Norge viser seg fra sin beste side værmessig disse ukene.

Sølen 1755 moh

Aller først, tusen takk til alle dere som leser eller følger bloggen min! Jeg samler på Fantastiske Turgleder, og det at jeg kan få muligheten til å dele de med dere, er en glede i seg selv! Målet mitt er å kunne inspirere til tur!

I dette innlegget tenkte jeg at jeg skulle ta dere med til Sølen, et område som er nytt for meg. De fleste av mine turer er fra Jotunheimen, som jeg virkelig har forelsket meg i, men Sølen er absolutt et område jeg kunne tenke meg å dra tilbake til!

Sølen er et fjellområde i Rendalen kommune i Hedmark fylke. Målet for denne turen var fjelltoppen Midtre Sølen 1755 moh. Dette er en relativt krevende tur, med sine 1091 høydemeter. Vi brukte 8,5 timer på turen, riktignok med noen pauser innimellom.

Midtre Sølen kan nås fra flere kanter, både fra Mistdalen i vest, Sølenstua i øst eller fra Grøndalen/Gravåsen i sør, slik som vi gjorde.

Med Åkrestrømmen, og Storsjøsenteret camping som utgangspunkt, kjørte vi ca 20 minutter nordøstover opp på fjellet, før vi tok av en grusvei mot venstre ved Grøndalen, merket mot Sølen. Dette er bomvei og koster 50 kr som legges i konvolutt i en postkasse der. Etter ca 10 min kom vi til en stor parkeringsplass hvor det var skiltet videre mot Sølen til fots.

Allerede på parkeringsplassen kunne vi se toppen på Sølenfjellene, søndre, midtre og nordre Sølen. Navnet Sølen, kommer opprinnelig fra norrøn som betyr sal, dette fordi området mellom søndre og midtre Sølen har en salformet formasjon, som kan ses på lang avstand. Stien er godt synlig og relativt bred mesteparten av veien, og den går i et lett fjellterreng.

Vi var veldig spente på været denne dagen. Det var nemlig meldt en del regn. Heldigvis var det foreløpig opphold, men toppen av Sølen var tidvis dekket av tåke. Vi håpet veldig på at tåka skulle lette innen vi nådde toppen, da vi hadde lest at det var panoramautsikt med mulighet til å se langt inn i Sverige i øst og Rondane i vest i klarvær.

Etter ca 2 km kom vi til et skilt merket Sandbu. Dette er en enkel bu som er åpen både sommer og vinter. Den er lite egnet til overnatting, men er innredet med ovn, noen brisker og litt enkelt kjøkkenutstyr. En fin liten hytte å søke ly i ved dårlig vær. I tillegg ligger den rett ved Sandtjønna, hvor det er mulig å ta en dukkert sommerstid.

Vi stoppet ikke ved hytta, men vandret målbevisst videre, rett fram mot Sølenfjellene.

Vi fulgte stien videre innover forbi Sukkertoppen og krysset Halvorsbekken. Her kan man velge retning, da det er to alternative ruter videre mot Sølenskaret. Vi bestemte oss for å holde mot venstre, se kartet under, og at vi kunne gå den andre veien tilbake, for å få en liten rundturfølese.

Overraskende nok passerte vi også en snøflekk, til tross for det åpne landskapet og at vi er kommet til midten av juli.

Terrenget bød hele tiden på en jevn stigning fram til vi nådde Sølenskaret 1250 moh etter drøye to timer. Vi visste ikke da, akkurat hvor mange høydemeter vi hadde gått, og det var vanskelig å vite nøyaktig, i og med at terrenget hadde gått så slakt oppover. Vi antok at vi hadde ca 500 høydemeter igjen å bestige til toppen og dette skulle vise seg å stemme ganske bra.

Men først skulle vi nyte en deilig lunsj ved vannet Skardtjønna. Her er det fint å ta et forfriskende bad eller slå opp telt for overnatting! Det fristet ikke akkurat med et bad i dette været, selv om vi allerede var ganske så svette.

Fra vi hadde gått fra parkeringen, hadde vi ikke møtt på et eneste menneske, men i kikkerten kunne vi se en som var på vei ned fra toppen og et turfølge på 10 stykker som var på vei opp. Plutselig følte jeg meg som en "kikker" da jeg oppdaget en dame som satt på huk med buksa nede, he, he!

Fra Skardtjønna og opp til toppen er det en bratt stigning og mye stein. Stien er relativt tydelig fordi steinene her var rødoransje hele veien. Vi fant ut at det måtte være fordi de må ha ryddet bort store steiner for å lage en sti, og at steinene under hadde denne rødoransje fargen.

Tåka hadde nå blitt tett rundt oss og det begynte å bli vanskelig å se. Vi hadde ihvertfall ikke utsikt utover, og vi konsentrerte oss mest om å følge vardene oppover.

Etter en drøy time nådde vi toppen i et skikkelig tåkehav. Det hadde nå begynt å regne også, og vi var begge litt skuffet over at vi ikke skulle få oppleve utsikten. På vestsiden av toppen er det en bratt fjellvegg ned mot Mistdalen. Til tross for tåka, kunne vi kjenne litt på suget i magen når vi kikket utfor.

Etter en stund på toppen, virket det plutselig som om det skulle lysne, og vi ble forventningsfulle til at vi skulle få oppleve å se utsikten likevel. Det ble riktignok ikke helt klart, men det åpnet seg litt mot øst, nok til at vi fikk en følelse av hvor flott utsikt det er i klarvær.

Turen tilbake gikk samme vei ned til Skardtjønna. Deretter fulgte vi stien østover og etterhvert sørover. Det regnet stort sett hele veien tilbake til parkeringen, og vi snakket om at vi kunne tenke oss å dra tilbake til dette området i forhåpentligvis noe bedre vær.

Sølenområdet byr også på fine muligheter for multeplukking, jakt og fiske. Vegetasjonen her har stor forekomst av kvitrull og reinlav og gir et flott hvitt teppe i landskapet. Er man riktig heldig kan man også oppleve å se reinsdyr i området.

Turen tilbake føltes noe lang, men vi kunne ikke si annet enn at vi akkurat hadde opplevd en ny Fantastisk Turglede. Turen byr på noen utfordringer, akkurat passe ift hva vi liker. Kombinasjonen fysisk aktivitet og naturopplevelse blir jeg aldri lei av, og jeg gleder meg allerede til å fortelle om neste tur.

Mølen

Med vår nyinnkjøpte campingvogn planlegger vi å dra land og strand rundt på jakt etter nye Fantastiske Turgleder. Før vi legger ut på skikkelig langtur, måtte vi teste vogna på noen småturer, for å kjenne litt på hvordan dette fungerer for oss, hva slags utstyr vi trenger osv.

Mange av oss har kanskje noen "fordommer" mot dette med campingvogn, og kanskje handler det om hvordan campinglivet har blitt fremstilt i blant annet diverse TV programmer, hvor grilldress, tre-sko og rullings er fremtredende "harry-faktorer." Harry eller ikke, så lenge man trives med campinglivets gleder, så er det det viktigste, tross alt! For oss er det først og fremst tur som står i fokus, det å kunne reise rundt med en frihet til å kunne stoppe akkurat hvor man vil når man vil.

Jeg har selv vokst opp med ferieturer med campingvogn og har mange gode minner fra dette. Det å stadig komme til nye plasser og oppleve nye steder, vekker eventyrlysten i meg, og det er noe av det jeg ser fram til ved denne måten å feriere på.

For vi ser virkelig frem til å reise rundt med vogn, først og fremst i Norge, for å oppleve mange nye Fantastiske Turgleder.

Men nok om det, nå har jeg lyst til å fortelle om vår andre tur med vogna til Omlidstranda camping i Vestfold. En fantastisk plass mellom Helgeroa og Nevlunghavn. Stedet assosierer til ekte sørlandsidyll og selv om været ikke var på sitt beste, var dette en super helg med gode opplevelser!

Planen var å oppleve Mølen som tursted, som ligger i Larvik kommune og er navnet på kyststrekningen nettopp mellom Helgeroa og Nevlunghavn.

Mølen er en del av en endemorene fra istiden. Vestfold-raet er en sammenhengende morenerygg som går gjennom hele Vestfold, fra Horten og helt ut til rullesteinene på Mølen. Det store raet strekker seg fra Finland, gjennom Sverige og langs norskekysten helt til Kolahalvøya.

Mølen omtales som Norges mest historiske og fascinerende naturområde. Her finnes 230 gravrøyser fra helt tilbake fra 1800-500 år f.Kr. Man tror at høvdinger og tjenere ble begravet her under små og store steinrøyser. De største gravrøysene er opp til 35 meter i diameter er godt synlig på den store rullesteinstranda.

Mølen og Raet inneholder bergarter av mange ulike alder og opphav, som breen fraktet hit fra mange steder i Sør-Norge. Blant rullesteinene på Mølen kan du finne minst 100 ulike bergartstyper. Noen av disse var utstilt på granittblokker nede på stranda.

Turmulighetene i området er mange både mot Stavern i øst og Helgeroa i vest! Kyststien passerer rett ovenfor rullesteinstranden og er absolutt en opplevelse man bør unne seg.

Mølen viste seg fra en dramatisk side denne dagen. Vinden var oppe i 12 m/s og kraftige dønninger og skumsprøyt slo inn fra det åpne havet. Selv om solen skinte fra klar himmel, var det lite som minnet om en deilig varm sommerdag. Men som en motsats til gårsdagens kraftige regnvær, syntes vi tross alt at vi var heldige med været.

Himmelen og havet er uendelig over Mølen, og Mølen er faktisk det punktet så langt syd du kan komme i Vestfold fylke.

Vi prøvde å legge oss i ly for vinden bak en av gravrøysene. Det var faktisk ganske behagelig å ligge der på rullesteinene og bare lukke øynene og slappe av en liten stund. Vi prøvde å forestille oss hva som hadde skjedd på denne stranden for flere tusen år siden.

Dessverre gir ingen av mine bilder et godt inntrykk av selve gravrøysene. Noen av bildene på Google gir derimot et fantastisk skue av Mølen i solnedgang for de av dere som har lyst til å se dette.

Mølen er et sted jeg vil anbefale, et sted for rekreasjon, hvile, historie eller rett og slett en Fantastisk Turglede!

Bitihorn 1607 moh

Jeg samler på Fantastiske Turgleder og det er ikke så ofte jeg går den samme turen flere ganger. Men fjellet kan virkelig vise seg fra forskjellige sider avhengig av været, og turen til Bitihorn er et godt eksempel på det. Ekstra gøy er det å nå en fjelltopp i strålende sol med utsikt i alle himmelretninger!

Turen til Bitihorn gikk vi i fjor høst, en litt annen årstid enn vi er i nå. Jeg ligger dessverre litt etter i bloggingen og det skal jeg prøve å gjøre noe med nå!

Bitihorn ligger, som sikkert mange kjenner til, i fantastiske Jotunheimen, en liten biltur unna Beitostølen. Det er en helt overkommelig topp beregnet til 4-5 timer. Toppen er kjent for sin karakteristiske form og navnet benyttes også som navn på noe av Norrønas turtøy.

Når jeg nå tok fram bildene fra turen til Bitihorn, fikk jeg raskt tilbake minnene fra denne flotte turen i høstferien i fjor. Sommeren hadde vært fantastisk turmessig og jeg var på ingen måte mettet på turopplevelser!

Vi hadde planlagt et stopp på Beitostølen med bob-bane-kjøring, før vi skulle ta fatt på turen opp til toppen av Bitihorn. På toppen av heisen ved bob-banen kunne vi se rett over til selvste toppen av Bitihorn. Det var et flott skue, med knallblå himmel og nydelige høstfarger!

Vi startet turen fra parkeringsplassen rett overfor sameleiren, ca 10 km fra Bygdin. Det er også mulig å gå turen opp fra Båtskaret, men dette er en betydelig brattere variant.

Vi fulgte den T-merkede stien slakt innover dalen i et ganske gjørmete terreng. Det hadde snødd på toppene denne natten, så vi regnet med at det hadde kommet som regn her nede. Det var ikke så praktisk med en hvit hund, som etterhvert ikke var så hvit lenger. Vi fikk en del kommentarer på dette innover på stien, men han er jo "vaskbar," så hva gjør vel det, så lenge han koser seg på tur.

Første del av turen er godt merket, men etterhvert går terrenget mer og mer over til stein, og det kan da være litt vanskeligere å se T-ene. Utsikten herfra er fantastisk. Jeg begynner å bli godt kjent i området og det er gøy å kunne peke ut de fleste toppene. Det er samtidig en god følelse å føle seg "hjemme" i dette landskapet.

Siste del av turen gikk jeg alene opp til toppen. Vår 10-åring var ikke så motivert for topptur denne dagen og da "vant jeg billetten" om å få gå opp til toppen. Vi er opptatt av å ikke ødelegge turgleden til vår sønn, og presser han derfor ikke hvis han ikke er motivert. Mest sannsynlig er han mer motivert for neste tur.

Ivrig hastet jeg videre opp mot toppen. Underlaget var mer og mer dekket av snø jo lengre opp jeg kom. Enkelte steder var det litt sleipt og glatt og jeg prøvde å ta det med ro. Men med "topptur-syke" og utsiktsabstinens (he, he) var ikke dette så lett.

Så kom mastene på toppen til syne og jeg kunne se varden på toppen. Selve toppen er ikke like uberørt og vakker, som mange av de andre fjelltoppene jeg har vært på. Mastene og søylen (som jeg er usikker på hva benyttes til) ødelegger noe, men til gjengjeld er utsikten storslått. Man kan se store deler av Jotunheimen og Valdres herfra.

Det bratte stupet ned mot Båtskaret gir litt sug i magen, så det gjelder å holde seg godt innenfor kanten. Nå går det riktignok ikke rett ned, da det som tidligere nevnt er mulig å komme seg opp denne veien, men det er viktig å ha respekt for slike høyder likevel.

Jeg stod en stund helt alene og nøt utsikten. Dette er virkelig Fantastisk Turglede på sitt beste. Det var begynt å bli godt ut på ettermiddagen og solen var på vei ned. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde tatt denne turen på nytt, glad for å oppleve slik en fantastisk utsikt i et område jeg "elsker."

På turen ned prøvde jeg å være ganske rask, siden gutta ventet langt der nede. Men jeg fant fort ut at det ikke var så lurt. Det var temmelig sleipt og glatt på steinene og jeg hadde lyst til å komme meg helskinnet ned, noe jeg gjorde etter snaue 4 timer på tur. For en fantastisk tur, for et fantastisk landskap, for noen fantastiske fjell, for et fantastisk land Norge er! Jeg gleder meg allerede til neste Fantastiske Turglede!

Haukenes tårnet, også kalt Branntårnet

Rømskog spa er et perfekt sted for kombinasjonen luksus og tur. Denne helgen i mars gledet vi oss derfor til en skikkelig luksustur! Rømskog spa ligger stille og rolig til rett ved innsjøen Vortungen i Rømskog i Østfold, bare 20 km fra svenskegrensen. Vi kom hit fredag kveld, og det første som møtte oss var en fantastisk tre retters middag. Planen for morgendagen var trening, bading og en tur til Haukenes tårnet. Vi hadde lest om dette tårnet tidligere via DNT sine nettsider og kunne tenkt oss å tatt en overnatting i tårnet, som faktisk også er mulig. Men det får bli en annen gang, nå var vi innstilt på hotell og litt ekstra luksus.

Rømskog spa har mange ulike fasiliteter og egner seg nok spesielt godt på denne tiden av året. Det ligger som sagt et steinkast fra innsjøen Vortungen med mulighet for bading, leie av blant annet kano og SUP. På vinteren kan man leie skøyter og gå på innsjøen. Det var mange som gjorde dette denne helgen da isen fortsatt lå tykk over vannet.

Ellers kan man leie terrengsykler, benytte de ulike turstiene i området, eller rett og slett bare slappe av og nyte stillheten på dette fantastiske stedet.

Lørdag morgen våknet vi til herlig vær, og alt lå til rette for nok en Fantastisk Turglede. Etter noen kilometer på tredemølla, et herlig bad i utebassenget og en deilig lunsj, pakket vi tursekken og var klare for å inspisere Haukenestårnet, også kalt Branntårnet. Dette fordi det fram til 1975 ble benyttet som branntårn for vakthold i området. Tårnet har 4-6 sengeplasser og kan benyttes for de som har DNT nøkkel. Dersom man planlegger overnatting, bør dette bestilles på forhånd for å være sikret å få plass.

Turen til tårnet er godt merket og går på både sti og grusvei. Vi fikk høre at på enkelte partier var det ganske isete og vått, så vi var glade for at vi hadde tatt med oss Goretex-sko. Vi hadde bestemt oss for å ta rundturen som hotellet anbefalte og var klare for en ca 8 km lang tur.

Første delen av turen startet på grusvei, for deretter å gå over til en fin skogssti mot venstre ved en liten brun hytte. Da vi hadde kommet inn på stien holdt vi hele tiden mot høyre, siden det var dette vi var blitt anbefalt.

Etter et lite stykke kunne vi se hotellet i det fjerne. Stien var godt merket og gikk vekselsvis på skogssti og grusvei. Enkelte steder var det skikkelig isete og litt vanskelig å ta seg frem.

Etter ca 1 time var vi framme ved tårnet. Det minnet meg veldig om Mummihuset eller tårnet til Tobias i Kardemommeby. Tårnet ligger virkelig idyllisk til på en liten høyde og var helt folketomt da vi ankom. Ingen overnattingsgjester denne helgen, men kanskje var det litt tidlig på sesongen enda.

Tårnet er 12 meter høyt og dermed Østfoldsk høyeste utsiktspunkt. Fra verandaen på toppen kan man se store deler av indre Østfold og langt innover Sverige. Dersom det er godvær på høsten, kan man faktisk også se Gaustadtoppen ved Rjukan og Blefjell ved Kongsberg.

Vi tok en liten stopp ved tårnet før vi ruslet videre på vei til hotellet.

Rundturen til Haukenestårnet tok oss drøye to timer med stopp. En fin tur som anbefales om man er i området. Nå som våren har kommet, vil det jo også være lettere uten is og snø, og en helt overkommelig tur også med barn.

Resten av helgen skulle vi nyte på hotellet, med god mat, trening og bading. En aktiv helg, akkurat slik vi liker!

Bjørgovarden 1138 moh

Mens jeg forventningsfullt planlegger nye turer for kommende sesong for fotturer i fjellet, er det på sin plass å mimre tilbake til turen til Bjørgovarden i fjor sommer. Turen til Bjørgovarden er en familievennlig tur, som er relativt lett, men litt lang. Jeg vil si at turen passer godt for turglade barn og voksne. Fra toppen er det god utsikt i de fleste himmelretninger, hvor det høyeste punktet er 1138 moh.

Bjørgovarden er et fint turmål både fra Etnedal og fra Nord-Aurdal. Dersom man skal gå turen fra Nord-Aurdal, slik som vi gjorde, kan man starte ved Danebu, følge den blåmerkede stien opp til Fræningen, og deretter videre mot høyre via Storstølknatten til Bjørgovarden. Stien er tydelig hele veien, det er merket med blått på steinene og det er satt opp flere skilt merket Bjørgovarden. Det skal altså være ganske lett å finne fram.

Vi startet turen litt sent på dagen, mamma og jeg, og vi var ikke helt sikre på om vi skulle gå helt til Bjørgovarden. Vi hadde tenkt at vi tar det litt som det kommer, men når vi først hadde begynt å gå, kunne vi jo ikke snu. Fjellvettregel nr 8 sier jo "Vend i tide, det er ingen skam å snu." Dersom vær og føreforhold tilsier det, er jeg veldig enig, men det sitter likevel langt inne for meg å snu, når man først har satt seg et turmål.

Nå var riktignok vær- og føreforholdene absolutt på vår side denne ettermiddagen, men det vi skulle angre på litt senere på denne turen, var at vi ikke hadde tatt med oss drikke. Det er jo nesten galskap å legge ut på tur uten vann, spesielt midt på sommeren og uten mulighet til å drikke fra bekker eller fosser. Det er jo en av de tingene som er en nødvendighet for å kunne få en Fantastisk Turglede, og som jeg alltid har med meg i overkant mye av når vi legger ut på tur. Spesielt hvis jeg vet at det ikke er bekker eller fosser langs stien hvor man kan fylle på.

Men det skulle vise seg å bli en fin tur likevel. Naturen her er frodig og flott, og gir god utsikt mot blant annet Etnedal. Det var en stille ettermiddag, med lite folk ute på tur.

Etterhvert som vi beveget oss opp i høyden, fikk vi Storivdalsvatnet og Langevatnet på hver side av stien, samt at man ser, på ganske lang avstand, den flotte varden på toppen av Bjørgovarden.

Etter ca 1 time og 50 minutter var vi framme på det høyeste punktet. Det ER virkelig fantastisk utsikt på toppen av Bjørgovarden og man HAR faktisk utsikt i alle himmelretninger. Skyene hadde begynt å tetne til og det blåste ganske friskt. Vi tok noen bilder og skrev i gjesteboka som ligger i postkassen der, før vi raskt begynte på tilbaketuren, samme vei som vi hadde kommet. Jeg begynte å lengte litt etter et iskaldt glass med vann og tenkte med meg selv at en spontan tur hit var vel så bra, men at neste tur blir med sekk på ryggen.

Bjørgovarden er også et fint turmål på vinteren. Det kjøres opp mange flotte løyper i området og en av de går til Bjørgovarden. Jeg har tilgode å gå dit på ski, men håper å få til en tur i påsken!

Rundtur fra Bessheim, langs Bessvatnet, opp selve eggen på Besseggen og tilbake til Bessheim.

Når julefreden har senket seg i heimen, passer det ekstra bra å mimre tilbake til høstens fantastiske rundtur fra Bessheim, langs Bessvatnet, over eggen på Besseggen og tilbake til Bessheim igjen.

Det skal sies at det egentlig ikke var dette som var planen for denne turen, men den ble minst like fin, om ikke enda finere likevel. Vi hadde peilet oss ut Besshøe, den kuppelformede fjelltoppen som er godt synlig og et blikkfang fra riksvei 51 over Valdresflye, som turmål. Men på grunn av dårlig vær og mye tåke, fant vi ut at vi skulle starte turen ved Bessheim fjellhotell og se hva dagen ville bringe.

Bessheim ligger i Sjodalen, langs riksvei 51, 964 meter over havet ved Øvre Sjodalsvatnet. Til tross for dårlig vær, gledet vi oss til en herlig tur i den norske fjellheimen. I tillegg var det også fantastiske høstfarger i fjellet denne septemberhelgen og jeg hadde følelsen av at det ville bli en tur med mange Fantastiske Turglede inntrykk.

Vi fulgte den merkede stien opp til utløpet av Bessvatnet. Stigningen var jevn oppover, og da vi kom til Bessvatnet etter ca 1 time, hadde vi allerede tilbakelagt 410 høydemeter.

På grunn av tåken var det noe vanskelig å orientere seg. Vi var derfor litt usikre på hvor det var best å gå, men så møtte vi på en eldre, trivelig fisker, som nøt tiden i en liten koie helt for seg selv. Han anbefalte å følge tråkket videre langs vannkanten. Det kunne enkelte steder være litt vanskelig å se tråkket, men hvis vi holdt oss langs vannet, ville det ikke være noe problem å finne fram.

Etter en stund kom vi til en jakthytte hvor et eldre ektepar tilbrakte tiden. Det er alltid så utrolig koselig å møte folk i fjellet på denne måten, og vi ble stående å prate med kona som hadde så mye å fortelle. Vi fortalte at vi hadde tenkt oss opp på Besshøe, men at vi måtte vurdere det pga tåken. Hun utbrøt: Dere kan ikke finne på å gå opp dit i dette været, men jeg kan vise dere bilder av hvor flott fjellet er i klarvær. Ja, dere skjønner der har jeg vært opptil flere ganger og utsikten er virkelig fantastisk!"

Jeg ergret meg litt over at vi ikke ville komme oss opp på Besshøe denne dagen, men i og med at tåken var temmelig konstant, ville vi uansett ikke ha fått noen utsikt derfra.

Vi bestemte oss for å gå videre langs vannet i retning Besseggen. Derfra ville det være to mulige alternativ; å gå ned til Memurubu og ta båten tilbake til Gjendesheim, for deretter å gå derfra til Bessheim, eller vi kunne gå opp selve eggen på Bessegggen og skrå av mot Bessheim igjen etter topp-punktet på Besseggen. Jeg var mest fristet til det siste. Nå har jeg riktignok gått Besseggen to ganger før, men selve eggen kunne jeg gjerne oppleve en gang til. Og så var det samtidig spennende å få en mer rundturfølelse av hele turen.

Etter hvert som vi nærmet oss eggen, kunne vi begynne å skimte alle menneskene som beveget seg som små maur på det flate partiet før man starter på selve klatringen. Til tross for dårlig vær og mye tåke, var det mange som hadde tatt turen over Besseggen denne dagen. Det skulle vise seg at de arrangerte Norsk fjellfilmfestival denne helgen, og det var derfor rimelig folksomt over fjellet. Jeg var da litt glad for at vi skulle skrå av ned mot Bessheim og slippe å "gå i kø" ned mot Gjendesheim.

Etter ca 4 timer på tur var vi klare for å starte på selveste eggen. Vi hadde da tatt oss en god stopp med litt påfyll av mat og drikke. Vi var også så heldige at akkurat da vi hadde mulighet til å nyte litt utsikt ned mot Gjendevannet, sprakk tåka opp og vi kunne se innover til Gjendebu og over til Knutshøe, hvor jeg hadde vært bare noen uker tidligere.

Merkelig nok, syntes vi det var noe mer "scaring" å klatre opp selve eggen enn tidligere. Vi kom fram til at det måtte skyldes at tåka hang så tett og at det var mye mer sleipt og glatt underlag enn de to foregående gangene jeg hadde gått der. Jeg har riktignok ikke høydeskrekk, men man skal ha respekt for fjellet i vær og vind som dette.

Vi fulgte menneskemengden oppover, og plutselig skjønte vi at vi var litt på villspor. Det er fort gjort å bare følge på og tenke at de foran vet veien, derfor pleier jeg alltid, uansett om det er mye folk eller ikke, å følge med på de merkede T'ene. Denne gangen hadde jeg glemt meg litt bort, men heldigvis var vi mange som hadde kommet litt ut av kurs. Vi fant raskt fram til riktig sti og slo av en prat med andre turglade folk.

Etter ca halvannen time skrådde vi av ved skiltet mot Bessheim. Da var det ikke lenger et eneste menneske å se. Tåken hang fortsatt tungt og vi fikk bare av og til et lite glimt av Bessvatnet ca 400 høydemeter lenger ned. Plutselig møtte vi på en jentegjeng som kom litt lunkende opp fjellsiden. Det viste seg at de hadde prøvd seg på Besshøe, men at de var litt skuffet over at de hadde måttet snu. Vi innså da at vi hadde vært veldig heldige med turvalget, og at vi hadde fått en skikkelig fin rundtur av hele turen. Det er jo alltid litt kjedelig å måtte snu og å ikke få gjennomført det man har planlagt. Da var det lurt av oss å tenke at veien blir til mens vi går og at vi vurderte veien underveis ut fra vær og vind.

Nede ved Bessvatnet igjen tok vi oss en liten pause ved et naust. Det hadde nå begynt å regne, og vi prøvde å søke litt ly under et lite tak. Det ble en kort pause, før vi begynte på siste strekning ned mot Bessheim. Etter hvert som vi beveget oss nedover forsvant også tåka, og vi ble fasinert av de flotte høstfargene rundt oss.

Etter nesten 8 timer på tur var vi tilbake ved Bessheim fjellstue. Vi gledet oss nå til god mat og avslapning på Hindsæter fjellhotell, som nesten har blitt mitt stamsted.

Synshorn 1475 moh

Dette innlegget er en fortsettelse fra forrige innlegg om Knutshøe. Høsten har vært travel i år og det har vært liten tid til blogging, dessverre. Men nå som fottur-sesongen i fjellet er på hell, er det fint å kunne se tilbake på de flotte turene jeg har vært på i løpet av sommeren og høsten. Heldigvis har jeg også fortsatt flere turer tilgode å skrive om.

Turen over Knutshøe var virkelig en Fantastisk Turglede. Lørdagskveld og middagen på Hindsæter fjellhotell derimot er også en opplevelse i seg selv. Det er av god grunn vi valgte å bo på denne fjellstua også denne gangen. Hindsæter har nemlig en hyggelig atmosfære, er relativt lite og intimt, de har egen spa-avdeling med badstu og boblebad, som gjør godt for kropper som har vært på langtur, og sist, men ikke minst, har de lagt stor vekt på gode mattradisjoner. De har skapt en utrolig hyggelig ramme rundt måltidet, og maten er virkelig noe for seg selv.

Søndag morgen våknet vi til godvær, og vi gledet oss til en liten tur opp til Synshorn, før vi måtte reise hjemover. Synshorn ligger mellom innsjøen Bygdin og Vinstervann og er altså fjellet du ser rett ved Bygdin fjellhotell. Turen opp til toppen er ca 2 km og er beregnet til 1 til 1,5 timer. Synshorn har blitt et populært fjell den seneste tiden, på grunn av Via Ferrata ruten opp den bratte fjellveggen, som ble etablert sommeren 2015. Vi vurderte om vi skulle melde oss på og gå Via Ferrata ruten, men bestemte oss for at vi ville gå stien opp til toppen av fjellet. Jeg har skikkelig lyst til å gå Via Ferrata en gang, men kunne egentlig tenke meg en litt lengre rute enn det ruten opp til Synshorn kan tilby.

Vi parkerte ved Bygdin fjellhotell og startet på stien rett bortenfor parkeringsplassen ved skiltet Synshødn. Turen opp til toppen er kun merket til første avsats, ca 800 moh. Deretter er stien umerket, men stort sett synlig hele veien opp til toppen på 1475 moh. Det første partiet er temmelig bratt, men helt overkommelig for både barn og voksne. Man følger stien forbi Hålissstølen og holder mot høyre etter at man har passert bekken. Stien er tydeligere mot venstre, så her gikk vi faktisk litt feil. Vi fulgte automatisk stien mot venstre, videre innover i retning Torfinnsbu/Falketind.

Etterhvert skjønte vi at vi hadde gått feil, og vi måtte ta fram kartet. Det er alltid en god regel å ha med kart på tur, uansett om man planlegger en kort eller lang rute. Jeg har flere ganger erfart hvor lett det er å gå feil, spesielt når ruten ikke er T-merket. Da vi hadde snudd og kommet tilbake der vi hadde passert bekken, kunne vi se at tråkket gikk videre på venstre side av elva.

Etterhvert som vi beveget oss oppover i høyden, ble utsikten stadig bedre og bedre. På en godværsdag som denne, hadde vi god utsikt i alle himmelretninger. På bildet over ser man blant annet fjellet Bitihorn, som er en av turene jeg har skrevet om tidligere her på bloggen.

På toppen av Synshorn har man flott utsikt nord-vestover mot Jotunheimen, østover mot Raslet og Kalvehøgde, samt sørøstover mot Heimdalen og Øystre Sildre. Det er alltid en Fantastisk Turglede å komme til toppen av et fjell og nyte fantastisk utsikt, spesielt på en dag som denne, hvor værgudene virkelig var med oss. Det blåste riktignok ganske friskt på toppen, men når man har på seg godt med klær, gjør det jo ingen ting!

På toppen tok vi oss god tid til å nyte utsikten! Jeg begynner egentlig å bli ganske så bevandret i området, og synes det er gøy å etterhvert ha fått relativt god oversikt over hva de ulike fjellene heter. Jeg har fortsatt planer om nye turmål i området, blant annet Rasletind som er en lett tilgjengelig 2000-meterstopp, og jeg gleder meg allerede til nye opplevelser i vakre Jotunheimen!

Vi fant oss en plass, litt i ly for vinden, og tok oss en liten matbit, før vi ruslet nedover igjen. Ingen av oss hadde lyst til å reise hjem, og spesielt ikke tilbringe mange timer i bil i et slikt vær. Men med visshet om at jeg ganske sikkert skulle få enda en tur til Jotunheimen i løpet av høsten, føltes det greit likevel. Vi hadde hatt en fantastisk tur sammen denne helgen, fylt med mange gode opplevelser, mye latter, frisk luft, god mat og ikke minst godt selskap. Jeg er utrolig heldig som har så gode venninner, som deler samme interesse for fjell og natur som meg.

Vi valgte å ta samme vei ned igjen, men om man ønsker en lengre tur, kan man ta runden nordover langs Fagerdalshøe og ned tilbake langs T-merket sti langs det idylliske Heimre Fagerdalstjednet og tilbake til Bygdin, enten direkte eller via Bygdisheim til Bygdin. Denne ekstra sløyfen tar ca 2-3 timer. Vi derimot brukte ca 3 timer på hele turen, inkludert en liten "feilnavigering" og god pause på toppen. Turen til Synshorn er absolutt en tur jeg vil anbefale, og som også kan kombineres med en deilig middag på Bygdin om man ønsker det!

Knutshøe 1517 moh

Knutshøe har fått navnet "mini Besseggen" eller "Besseggens tøffe lillebror," men man bør absolutt ikke undervurdere dette fjellet, for det byr virkelig på noen luftige utfordringer underveis.

Denne helgen i midten av august var det endelig tid for den årlige jenteturen til fjellet, med mine gode venninner. Det var, som det pleier å være, jeg som hadde planlagt og valgt ut turer for helgen, og jeg var spent på om det ville bli en Fantastisk Turglede helg. Jeg drømmer meg alltid bort når jeg sitter hjemme med fjellbøkene og googler på nettet, og nå skulle en av disse drømmene bli til virkelighet. Knutshøe er nemlig en av de turene jeg har snakket om lenge, og jeg gledet meg skikkelig til å endelig gå denne turen. Men jeg hadde samtidig lest at turen over Knutshøe ikke er anbefalt i dårlig vær, så jeg måtte også ha en plan B på lur.

Vi overnattet på Hindsæter fjellhotell og startet lørdagen med en liten biltur derfra og opp til parkeringen ved Vargebakken langs riksvei 51. Knutshøe er godt synlig fra veien og ligger rett vest for Besseggen. Det er blant annet flott utsikt til Gjendevannet, Leirungsdalen og Besseggen fra Knutshøe.

Vi var klare til å gå allerede kl 9.30. Turen over Knutshøe er anbefalt som en rundtur, hvor man følger ryggen over fjellet og går stien gjennom Leirungsdalen tilbake. Den er beregnet til 5 til 6 timer og har enkelte steder svært bratt og luftig terreng. Turen går på umerket sti, men stien er relativt godt synlig stort sett hele veien over fjellet.

Fra parkeringen på Vargebakken, begynte vi på stien ned til elva Varga. Her krysset vi en bro og fortsatte videre til foten av fjellet. Været så ut til å bli ganske bra denne dagen, men vi regnet med at det var ganske vått underlag pga tåken og det dårlige været dagen i forveien.

Vi hadde ikke gått langt før vi stoppet ved skiltet hvor det stod "Turen over Knutshøe, er du erfaren nok?" Jeg tenkte på det eldre ekteparet jeg hadde møtt på turen til Bukkehåmåren for noen år siden. De hadde anbefalt turen over Knutshøe og mente at den var helt overkommelig. Samtidig husket jeg også, at jeg hadde lest ganske nylig, at det hadde vært en redningsaksjon på Knutshøe, hvor et turfølge hadde blitt hentet ned med helikopter. Men vi valgte å tro at vi absolutt var erfarne nok, og trasket videre i vei.

Ganske tidlig under oppstigningen møtte vi på det første utfordrende partiet. I og med at turen er umerket, var vi først noe usikre på om vi hadde gått riktig. Vi kom fram til at det måtte være rett, men pga det våte underlaget var det nesten umulig å få tak noe sted. Jeg tenkte ganske raskt " hva har jeg begitt oss ut på?" I og med at jeg ikke har gått denne turen tidligere og ikke kunne vite hvor langt dette eksponerte partiet var, begynte jeg å tvile på om vi skulle driste oss opp. Etter litt vurderinger fram og tilbake, kom det etterhvert to karer med en hund. Vi fant ut at vi ville se om de kom seg opp, før vi bestemte oss for hva vi ville satse på. De tuvlet og tvilte akkurat slik som oss. Men så, kom det plutselig to damer i et godt driv oppover. Hun ene hadde gått denne turen to uker i forveien og kunne fortelle oss at det kun var to utfordrende partier over fjellet, og at dette var kanskje det mest vriene. Da vi så hvor lett de kom seg opp, og mannfolkene etter, forsvant tvilen min også. Vi kom oss omsider opp en etter en, og noen kjente på høydeskrekken mer enn andre. Da vi var på toppen av dette partiet, kunne vi i hvert fall kjenne på mestringsfølelsen av at vi hadde kommet oss opp alle sammen.

Etterhvert som vi kom oss opp i høyden, fikk vi utsikt til det flotte Gjendevannet mot øst og Leirungsdalen mot vest. Noen steder er stien litt utydelig, men retningen oppover gir seg i stor grad selv. Heldigvis var det klarvær og greit å finne fram. Det er greit å være oppmerksom på at det er flere stupbratte partier både mot øst og sørvest, men hvis man følger ryggen hele veien, vil man komme seg trygt oppover fjellsiden.

Vi begynte å nærme oss toppen, men skulle først passere noen fortopper og noen nedstigninger. Knutshøe kan nesten assosieres med en pukkelrygg med mange pukler. Man går altså mye opp og ned, men det er kun to steder det er noe utfordrende, ellers er det absolutt helt overkommelig.

Da vi stoppet for å ta oss en liten matbit og en kaffepause, ble vi overrasket av noen sauer på tur. Også her, på ca 1400/1500 moh ferdes det altså sauer. Jeg vil ikke akkurat tro at de var i samme ærend som oss, he, he.

Skaret etter den siste fortroppen så vanskelig ut på avstand, men når vi kom nærmere innpå den, så vi at det åpnet seg muligheter til å ta seg opp. Det var bratt og luftig, og det gjaldt å konsentrere seg for ikke å ta noen feilsteg. Også her kan man kjenne litt på høydeskrekken hvis man har det.

På det høyeste partiet var det flott utsikt i mange retninger. Jeg er nok mest fasinert av utsikten mot Gjendevannet. Den blågrønne fargen ER virkelig helt fantastisk. Tåka lå nå tett over Besshøe, men vi hadde blant annet utsikt rett over til Bandet på Beseggen, der det mest luftige partiet på Besseggen begynner.

Når man har kommet til toppen av Knutshøe, kan man velge å gå sammen vei tilbake, eller man kan gjøre som vi hadde planlagt, å gå videre nordvestover på ryggen ned Leirungsåe ved Øvre Leirungen, og deretter Leirungsdalen tilbake til parkeringen.

Da vi begynte på nedoverturen, så det nesten ut som om det skulle bli vanskelig å komme seg ned, men jo nærmere vi kom disse partiene, jo mer overbevist ble vi om at dette kom til å gå helt fint. Av og til kunne det være litt vanskelig å se hvor stien gikk og spesielt et sted var det en skikkelig bratt fjellside. Her var det satt opp skilt med en advarsel om at man ikke måtte velge en "snarvei," pga utsatte partier. Nå hadde det begynt å regne og blåse også, men det stoppet ikke turgleden vår.

Det var igjen tid for en liten matpause, før vi startet på turen tilbake til Vargebakken, som går langs vannet Øvre Leirungen og Leirungsåe gjennom et idyllisk landskap. Her var det riktignok en del myrete og våte partier. Vi beundret den steile fjellveggen på Knutshøe og var egentlig ganske fornøyde med dagens turmål.

Turen tilbake til parkeringen kjentes litt lang, muligens fordi den går i et flatt terreng og ikke byr på noen utfordringer slik som oppe på Knutshøe.

Leirungsdalen er til gjengjeld ganske så frodig og her kan man observere mange forskjellige plantearter. Plutselig kom vi også til en koselig, men forlatt liten hytte, som vi måtte stoppe opp ved og ta noen bilder.

Etter temmelig nøyaktig 6 timer var vi tilbake ved parkeringen. Da hadde vi tilbakelagt ca 15 km og beveget oss ca 457 høydemeter. Vi var alle fornøyd med egen innsats og gledet oss allerede til turen til Synshorn, som vi hadde planlagt dagen etter. Men aller først skulle vi nyte et bad i boblebadet på Hindsæter og en bedre middag.

Skogshorn 1728 moh

Skogshorn, også kalt Skogshødn, er en fjelltopp vi har god utsikt til fra hytta vår ved Danebu i Valdres. Den er nemlig godt synlig på lang avstand og toppen ligger fritt til på grensa mellom Valdres og Hemsedal. Fjellsiden er svært bratt ned mot Hemsedal, men den er relativt enkelt å bestige fra øst. Turen er likevel beskrevet som en krevende tur på ut.no, som mest sannsynlig skyldes sine 825 høydemeter. For de som ønsker å klatre, er det flere alternative ruter til toppen, blant annet Demonstranten og Overraskelsen. Vi hadde planlagt turen som en fottur, siden vårt turfølge hadde et aldersspenn fra 10 til 63 år.

Turen til Skogshorn har vært planlagt lenge, og endelig i sommer fikk vi tatt turen fra hytta og over fjellet til Hemsedal. Vi kjørte da om Fagernes, tok av mot Vaset og kjørte videre over Panoramavegen (bomvei) mot Lykkja. Panoramavegen fra Valdres er en kjøretur på 45 km, som i seg selv er en ganske fin tur. Dersom man kommer fra Hemsedal, kjør 4 km fra sentrum til Ulsåk, og ta så av veien mot Lykkja. Etter ca 13,5 km er det skiltet Skogshødn på venstre side, og det er en stor parkeringplass på høyre side. Her er det en stor turistinformasjonstavle, som det er lett å se. Parkeringsavgiften betales pr SMS.

Det var meldt bra vær denne dagen og både unge og "gamle" var motivert for en skikkelig topptur. For selv om turen er beskrevet som krevende, kan den fint gåes av barn. Turen i seg selv er ikke så lang, ca 9 km tur retur, men den er bratt og siste del av turen går i steinete terreng.

Fra parkeringen krysset vi veien og begynte på første delen av turen, som går på en grusvei. Det var en deilig og varm sommerdag og vi var forberedt på at det ville bli en varm tur. Til gjengjeld ville vi få en fantastisk utsikt på toppen.

Et lite stykke opp i lia møtte vi på noen sauer. Vi har jammen sett mye sauer på beite i fjellet i sommer. Årlig slippes det faktisk to millioner sauer og lam på beite i utmark, det vil si beiteområder som skog og fjell, som ikke er inngjerdet. Det sies at sauen er en norsk superhelt og at Norge ikke klarer seg uten dette beitedyret. Jeg har lest at vi trenger sau på beite for å opprettholde et artsrikt kulturlandskap. Når sauene beiter i fjellet sørger de for at områder ikke gror igjen samtidig som de påvirker plantesamfunnet og økosystemet.

Etterhvert gikk grusveien over til en sti i lett skogsterreng. Stien har en jevn stigning og den er godt synlig hele veien opp mot toppen.

Etter en stund delte stien seg i to og vi ble straks litt usikre på hvilken vei vi skulle gå. Vi valgte å holde mot venstre, og fant etterhvert ut at begge rutene fører mot toppen.

Det var herlig å være på tur igjen, selv om det bare var noen dager siden sist.

Etterhvert skrår stien oppover mot venstre og utsikten mot Helsingvatnet og Storevatnet var fantastisk. Selv om skyene hadde begynt å sige nærmere og nærmere Skogshorn, var det fortsatt godt og varmt. Vi måtte derfor ta et lite stopp ved elven Hynda for å fylle på litt ekstra drikke.

Ved ca 1200 høydemeter ble terrenget betydelig brattere og det frodige og grønne landskapet gikk mer og mer over til løs småstein. Brått var alt rundt oss litt mer grått og trist, samtidig som det er fasinerende hvordan terrenget endrer seg så brått når man kommer opp i høyden. Underlaget her var også noe vanskelig å gå i, fordi det var lett å skli og steinene da bare raste etter.

Sola skinte fortsatt, men skyene fulgte faretruende etter oss. Vi var liksom ikke helt forberedt på det, siden det var meldt knallvær denne dagen. Nok et bevis på hvor raskt været skifter i fjellet.

Plutselig hadde skyene nærmet seg i rasende fart og vi måtte skynde oss til toppen før det braket løs. Det buldret nemlig i det fjerne og vi tenkte at tordenvær 1728 moh sikkert ikke er så hyggelig.

Etter nøyaktig 2,5 timer nådde vi toppen! Jeg må si jeg er imponert over vår 10 åring, som hadde tilbakelagt ca 830 høydemeter på under 3 timer. Ekstra gøy er det når mestringsfølelsen og gleden ved å ha nådd toppen er like stor hos han som hos meg. Det kaller jeg Fantastisk Turglede!

Skogshorn har virkelig en fantastisk utsikt på toppen. Vi ble stående å lure på hva de ulike toppene, vi så rundt oss, het? Vi kunne utforske dette med appen; "I sikte," og vi kjente blant annet igjen noen av toppene i den sørvestlige delen av Jotunheimen.

Vi hadde akkurat rukket å få i oss litt mat, nyte en deilig kopp kaffe og en sjokoladebit, og fått tatt noen bilder på toppen, før det begynte å blåse opp og de første regndråpene kom. Tordenværet så heldigvis ut til å dra vestover og temperaturen var faktisk ikke så verst. Vi pakket raskt sammen og startet på nedoverturen.

Det første partiet ned fra toppen var faktisk ganske utfordrende å gå i, fordi underlaget nå hadde rukket å bli vått av regnet. Småsteinene var ganske så sleipe og det gjaldt å konsentrere seg for å holde seg på bena.

Turen ned går samme vei som opp. Det vil si vi skrådde av mot høyre litt tidlig og endte etterhvert opp i et skikkelig myrete terreng. Dersom man har gode fjellstøvler, er ikke dette noe problem, men det var til tider litt vanskelig å se stien. Etterhvert kom vi inn på den andre stien og fulgte denne ned til parkeringen.

Da vi kom ned på parkeringen, hadde vi vært på tur i 4 herlige timer.

Torfinnsbu - et knutepunkt med sjel!

Torfinnsbu er uten tvil et idyllisk sted! Mange benytter dette kun som utgangspunkt for turen videre til Gjendebu eller Eidsbugarden, men det er virkelig verdt å stoppe opp og nyte litt tid på Torfinnsbu. Med den fantastiske beliggenheten rett i vannkanten av Bygdinvannet, kan man ikke gjøre annet enn å bli sjarmert av dette stedet.

Selv om hytta var tilnærmet full og mange flere enn oss overnattet i telt, var det likevel en stille og rolig morgen å våkne opp til. Det var en god følelse å krype ut av teltet og vite at man ikke skulle rekke noen verdens ting. Vi hadde ingen bestemt plan for dagen, men fant etterhvert ut at vi ville forhøre oss litt om turen opp til Nørdre Kalvehølotinden.

Det var klart for verdens beste turfrokost; havregrøt med rosiner og nykokt kaffe på stormkjøkkenet. Da vi satt der og nøt frokosten, hørte vi lyden av båten Bitihorn. Etter en liten stund begynte de første turistene å komme forbi leirplassen vår, da følte vi oss som virkelig som ekte turmennesker som hadde overnattet i telt i fjellheimen.

Så var det klart for å sjekke litt mer ut om Nørdre Kalvehølotinden. Det er riktignok en 2000 meterstopp, men vi tenkte at det hadde vært gøy å komme til toppen med vår kjære 10-åring, som nå har blitt smittet litt av vår topptur-syke. Vi kom i snakk med et par med en liten 1-åring. De hadde også overnattet i telt og så ut til å være vant til å gå i fjellet. De kunne fortelle at Nørdre Kalvehølotinden var en helt overkommelig topp, de hadde gått denne turen dagen i forveien med sin datter i bæremeis. De anbefalte å gå turen fra Torfinnsdalen istedenfor stien på framsiden av fjellet. Turen fra Torfinnsdalen var ikke merket, men det ville si seg selv hvor det ville være mulig å komme seg opp. Det vi ikke visste da, men som vi ble fortalt av verten på hytta senere på dagen, var at dette paret hadde gått 100 stk 2000 meterstopper og at datteren på 1 år hadde vært med på 9 av de. Altså litt mer erfarne i fjellet enn oss.

Vi startet på stien oppover Torfinnsdalen med en iver og en forventning om at vi noen timer senere skulle nyte utsikten på toppen av fjellet. Erfaringsmessig bruker man ofte lengre tid på turer som ikke er merket, og av og til kan det være vanskelig å se tråkket, hvis turen heller ikke er vardet, men fordi de hadde vært så tydelige på at man ville se hvor man skulle gå, tenkte vi at vi kunne jo ikke være noe dårligere.

Et lite stykke oppover på stien fikk vi en utrolig fin utsikt over Torfinnsbu. Selv om det ikke var sol fra klar himmel, var det fin temperatur og nesten helt vindstille. Bygdinvannet lå helt blikk der nede ved Torfinnsbu.

Stigningen opp Torfinnsdalen er rimelig bratt det først partiet. Etter hvert flater det mer og mer ut, jo lenger inn i dalen man kommer. Terrenget består av mye stein og med mektige fjell på hver side. Vi møtte på flere som hadde tatt turen over fra Gjendebu, og jeg tenkte at dette skulle jeg veldig gjerne også ha gjort. Men denne turen er bratt og krevende fra begge kanter, og er vel ikke akkurat anbefalt for barn.

Da vi hadde passert broen, skulle vi begynne på partiet som ikke var merket. I begynnelsen var det ganske greit å velge retning. Vi var fortsatt optimistiske og gledet oss til nok en topptur. Litt opp i høyden begynte det å blåse mer og mer, og vi kunne høre tordenskrall i det fjerne. Vi fortsatte å gå oppover, men jeg begynte å tenke på om vi hadde vært litt i overkant ambisiøse. Jeg valgte å ikke si noe foreløpig, så lenge iveren etter å komme til toppen fortsatt var merkbar hos oss alle tre.

Vi hadde hele tiden utsikt til Bygdinvannet og dalsøkket mellom de to 2000 meterstoppene; Torfinnstinden og Nørdre Kalvehølotinden.

Vi kunne ikke helt skjønne at det virkelig skulle være så lett å forstå hvor vi skulle gå, for jo høyere vi kom opp i dalsiden, jo mer usikre ble vi på om det var her paret med 1-åringen hadde gått. Vi kunne ikke helt skjønne at de virkelig hadde gått her med bæremeis på ryggen, for det var rimelig bratt.

Selv oppe i denne fjellveggen, mellom steinene, vokste det søte små fjellblomster.

Vi tok en liten pause og litt påfylling av energi, mens vi vurderte neste distanse. Det var neimen ikke lett å vite hvor man skulle gå opp, for det var rimelig bratt i alle retninger. Vi syntes ikke akkurat at det ga seg selv, og stusset nok en gang på denne bæremeisen. Tordenskrallet hadde nå nærmet seg betraktelig og vi tenkte på ordtaket; Det er ingen skam å snu! Det skal sies at jeg er rimelig målbevisst på tur og liker virkelig ikke når man innser at man ikke vil komme til å nå målet. Men, så er det jo slik at opplevelsene underveis, opp til toppen, faktisk også er Fantastisk Turglede. Med det i bakhodet og av hensyn til vår sønn, valgte vi derfor, etter mange vurderinger fram og tilbake å snu.

Det hadde nå begynt å regne litt og det buldret og braket på den andre siden av Bygdinvannet. Jeg innså at det var et klokt valg å snu og slo meg til ro med det.

Da vi begynte å nærme oss Torfinnsbu hadde vi likevel vært på tur i nesten fire timer.

Tilbake på Torfinnsbu, svette og varme, bestemte vi oss for å ta en liten kattevask. Vi hadde ikke før fått tatt fram såpa og håndkleet før det begynte å regne skikkelig. Det streifet meg, en ørliten tanke om at jeg lengtet hjem til en varm dusj, men så tenkte jeg at er man fjellgeit, så er man fjellgeit, så jeg slo det fra meg. Vår tøffing av en 10-åring tok et skikkelig bad likevel, mens jeg løp i teltet og fikk på meg nytt og rent ullundertøy.

Med både sol og regn om hverandre dukket plutselig regnbuen opp. Det buldret fortsatt og vi tenkte vi hadde vært heldige som unnslapp det verste tordenværet. Men det skulle vi ikke ha tenkt, for da vi la oss denne kvelden, braket det skikkelig løs over oss. Man føler seg ganske liten i et telt, langt oppi fjellheimen da, men så er det litt koselig også, å ligge inne i teltet og kjenne at man er tørr og varm selv om alt utenfor er bløtt og vått.

Tordenværet ga seg ganske raskt og morgenen etter våknet vi til deilig sol og mer lettskyet vær. I og med at vi hadde planer om å gå Skogshorn i Hemsedal et par dager etter, bestemte vi oss for å pakke ned leirplassen, ta båten tilbake til Bygdin og kjøre "hjemover" til hytta på Danebu. Vi hadde ikke lyst til å dra fra Torfinnsbu, og tenkte derfor at hit skal vi tilbake.

Da vi hadde pakket sekkene klare, fant vi plutselig et skikkelig flott gevir, som vi selvfølgelig måtte ta med oss hjem. Vi møtte noen folk på båten, senere på dagen, som akkurat hadde ruslet en tur opp Torfinnsdalen. De kunne fortelle at de hadde sett en flokk med reinsdyr der oppe, og vi ble litt misunnelige på at vi ikke hadde sett noen dagen i forveien. Men vi hadde i hvertfall med oss geviret som et minne.

Før båten kom litt ut på dagen, rakk vi en liten tur opp til fossen ovenfor Torfinnsbu.

Båtturen fra Torfinnsbu til Bygdin tar ca 50 minutter og er også en fin opplevelse. Selv om turen til Torfinnsbu var over for denne gang, var jeg glad for at sommeren skulle gi meg mange flere Fantastiske Turgleder i fjellet.

Bygdin til Torfinnsbu!

I juli hadde vi noen herlige dager ved Torfinnsbu! Jotunheimen har absolutt et hav av turer å by på, men når man skal planlegge tur med barn, kan det være litt vanskelig å velge en tur som er passe lang. Spesielt nå når vi hadde planlagt å være i fjellet noen dager og dermed skulle bære med oss tung sekk. For barn handler det ofte mer om motivasjon enn at de ikke orker å gå. Da er det viktig å ikke ødelegge denne motivasjonen. Jeg pleier alltid å tenke at det er bedre å heller velge en litt for kort tur enn litt for lang.

Først lurte vi litt på om vi skulle dra på sykkeltur i fjellet, her er det også mange muligheter, men etter litt vurdering fram og tilbake fant vi ut, at utstyrsmessig, var det enklest å velge fottur! Vi bestemte oss dermed for at vi ville starte turen fra Bygdin og gå til Torfinnsbu. Deretter hadde vi tenkt å ta båten videre inn til Eidsbugarden, som er et fint utgangspunkt for fjellturer, men da vi oppdaget at det var Vinjerock akkurat disse dagene, landet vi på at vi bare skulle gå til Torfinnsbu og nyte dagene i området der.

Vinjerock er forøvrig landets største musikkfestival over tregrensa, som sikkert er litt av en opplevelse. Den går over tre dager og arrangeres hvert år. Vi hørte på radioen på vei til fjellet at gjennomsnittsalderen pleide å være 26 år, og vi tenkte derfor at vår gutt på 10 år mest sannsynlig ikke ville ha så mye glede av dette.

Turen fra Bygdin til Torfinnsbu er ca 13,5 km lang, og går i lett og relativt flatt terreng langs Bygdinvannet. Dette er en familievennlig tur som er beregnet til 4-6 timer inkludert stopp, dersom man går i rolig tempo med barn. Mange velger å ta båten Bitihorn fra Bygdin og inn til Torfinnsbu for så å gå tilbake, spesielt hvis man planlegger turen som en dagstur. Vi derimot hadde planlagt å gå fra Bygdin og tilbringe 2-3 overnattinger i fjellet og deretter ta båten tilbake. Denne gangen hadde vi også med oss telt i bagasjen, men vi hadde ikke helt bestemt oss for om vi skulle overnatte på turisthytta Torfinnsbu eller i telt, vi ville se an været før vi bestemte oss.

Foreløpig så det ut til at været skulle holde seg ganske bra, men man kan jo aldri vite med været i fjellet, så vi hadde pakket med oss alt fra shorts og badetøy til lue, votter og regntøy.

Vi parkerte ved Bygdin fjellhotell (parkering koster 40kr pr døgn) og gjorde oss klare til å begynne første etappe, som går ca 3 km på grusvei mot Bygdisheim. Etter en liten stund måtte jeg snu meg tilbake og beundre utsikten tilbake mot Bygdin fjellhotell. Fjellet Synshorn kan så vidt ses til venstre på bildet over. Dette har blitt en populær Via Ferrata-tur for de som vil utfordre klatreferdighetene. Eller man kan gå turen til toppen på vestsiden av fjellet. Dette er en fin 2-3 timers tur, som jeg skal skrive om senere her på bloggen.

Det var ikke så mange folk å se foreløpig, bortsett fra en liten familie hvor barna dristet seg til et bad i det kalde vannet. Jeg kan ikke akkurat si at jeg var fristet til et bad, selv om jeg begynte å kjenne svetten på ryggen under den tunge sekken. Av en eller annen merkelig grunn, liker jeg faktisk å gå med tung sekk. Kombinasjonen fysisk aktivitet og opplevelser i naturen er noe som trigger meg.

Etter ca 1 time kom vi til den T-merkede stien langs Bygdinvannet. Her er det også mulig å ta turen videre mot Valdresflya, men vi skulle følge stien vestover.

Ganske tidlig på turen fikk vi flott utsikt innover mot Eidsbugarden, i enden av Bygdinvannet. Vi ble straks oppmerksomme på den karakteristiske formen på Falketind, fjellet som ses som en liten spiss i midten av bildet under. Mange gode minner fra den fantastiske turen til Falketind i fjor sommer, dukket opp.

Et lite stykke innover på stien, dukket plutselig båten Bitihorn opp nede på Bygdinvannet. Jeg vil tro at båten var rimelig full disse dagene som Vinjerock ble arrangert på Eidsbugarden. M/B Bitihorn går fast rute hver sommer med to avganger hver dag. Dette er faktisk Nord Europas høyestliggende båtrute. Vær og snøsmelting er avgjørende for at Bygdinvannet blir tilstrekkelig oppfylt og har betydning for når båtene kan begynne å kjøre på begynnelsen av sesongen. Flere steder kan det se ut til at vannet ikke er dypt nok for en såpass stor båt. På veien innover mot Torfinnsbu og Eidsbugarden ser man noen av Jotunheimens 2000 meterstopper; Torfinnstindene og Nørdre Kalvehølotinden for å nevne noen. Båten frakter ca 10 000 passasjerer i sesongen, mange på vei til Fantastiske Turgleder i fjellet.

Turen til Torfinnsbu er godt merket og flere steder må man krysse små bekker eller elver. Ca halvveis på turen passerer man, vest for Dyrnesodden, både Breidløypa og stidelet til Valdresflya Vandrerhjem, som nå er stengt pga brann.

Store partier av stien var det veldig myrete og vått, så vi var glade for at vi hadde gode fjellstøvler alle tre.

På UT.no hadde vi lest at brua ved Hestvollen var tatt av flommen og vi var litt spente på om de hadde rukket å lage en ny for sesongen. Da vi kom dit, ble vi noe lettet over at brua var på plass, siden det ellers ville vært noe vanskelig å komme over ved mye nedbør og kraftig snøsmelting.

Plutselig kom vi til en fin liten seter. Det var litt morsomt å oppdage at bildet under er det samme bildet som på forsiden av kartet over Jotunheimen som vi alltid har med oss når vi er på tur i området. I bakgrunnen ser man Torfinnstinden til venstre og Nørdre Kalvehølotinden til høyre.

Seteren var utrolig fin, men så temmelig forlatt ut.

Vi begynte nå å nærme oss Torfinnsbu. Selv om vi nesten allerede fra starten av turen kunne se Torfinnstinden, som ligger rett bak Torfinnsbu, så er avstanden ganske lang likevel. Det er vanskelig å beregne avstander i fjellet, det har vi erfart flere ganger.

Det siste partiet er ruta lagt om. Stien går høyere opp fra vannet enn det kartet viser og videre i omtrent 1100 meters høyde til Torfinsdøla og over elva på sommerbru et stykke ovenfor hytta. Vi stoppet opp ved skiltet og vurderte hvilken vei vi skulle gå. Til tross for omlagt rute valgte vi å følge rett fram, videre langs vannet. Vi er litt usikre på hvorfor stien er lagt om, men mest sannsynlig skyldes det at terrenget herfra var ekstra vått.

Selv om det var skikkelig vått, var vi glad for at vi hadde valgt dette alternativet. Vi kom nemlig til en utrolig fin strand, hvor vi valgte å ta en liten pause. Ganske utrolig og litt uventet at det finnes en så stor strand i et fjell-landskap. Selv om det fortsatt ikke fristet med et bad, var det fint å slappe av litt på stranden likevel.

Litt ut på ettermiddagen kom vi endelig fram til Torfinnsbu, som altså ligger rett ved Torfinnstinden og ved utløpet av Svartdalen.

Olav Thon kjøpte Torfinnsbu våren 2016 og hytta drives nå som en selvbetjeningshytte av DNT. Hytta har foreløpig 30 sengeplasser, men det er planer om å utvide. Da vi kom på tunet, ble vi møtt av en hyggelig vert som ønsket oss velkommen. Som selvbetjeningshytte er det vanligvis ikke vertskap, men fordi hytta nylig er overtatt av DNT hadde de ansatt en vert for sommeren som skulle begynne på utbedringen av hytta.

Vi fikk beskjed om at det var ledige sengeplasser til oss på hytta, men etter ønske fra vår 10-åring ble vi enige om å sove i telt, til tross for noe utrygt vær.

Etter at teltet var satt opp og vi hadde fått "installert" oss, smakte det utrolig godt med en pose Real turmat. Vi gledet oss til noen deilige dager i fjellet og var spente på hva morgendagen ville bringe (fortsettelse på neste innlegg).

Gjendehøe 1257 moh

Gjendehøe er fjellet som ligger mellom Knutshøe og Besseggen i Jotunheimen. Dette er en kort, koselig tur som passer fint for barnefamilier eller bare som en liten ettermiddagstur eller en dag to tur. Gjendehøe er bare 1257 moh og ser ut som en liten knaus, men har likevel god utsikt over Gjendevannet og Gjendesheim. For de som har tatt båten fra Gjendesheim, er Gjendehøe fjellet man ser til venstre.

Vi har virkelig hatt en aktiv tursommer i år og jeg har mange turer å skrive om på bloggen, men først vil jeg drømme meg tilbake til den koselige turen til Gjendehøe. Terrenget her er grønt og frodig, og har god utsikt til Knutshøe som også er en fantastisk tur!

Man kan starte turen fra Gjendesheim med båt over Gjendeosen eller man kan kjøre riksvei 51 litt opp mot Valdresflya (fra Gjendesheim). Der stien fra Haugseter krysser veien, tar man av til høyre, ned en bratt grusvei. Nederst i veien er det en parkeringsplass. Vi valgte det siste alternativet da vi tenkte at det var greit å slippe å koordinere med båt.

Fra parkeringsplassen starter turen over et viltgjerde, ved en liten koselig hytte. Deretter over en liten bro, før man etterhvert kommer inn på selve stien.

Været denne dagen var ganske grått og trist, men etter å ha vært i fjellet nesten en uke, tenker man ikke så mye på været. Man venner seg til at været i fjellet skifter raskt og at man bare må kle seg deretter. Så selv om det yret gjennom nesten hele turen, tenker jeg at det var en Fantastisk Turglede likevel.

Litt opp i lia, stoppet vi opp og så på den koselige seteren vi passerte. Her var det mange sauer på beite, men ingen folk å se. Vi var faktisk de eneste på tur til denne toppen.

Etter en liten stund delte stien seg. Turen til Gjendehøe er ikke merket, så vi ble litt i tvil ved dette stidelet. Vi holdt en knapp på å holde mot høyre, noe som viste seg å være ganske lurt. Turen opp til toppen går langs Gjendehøe på sørsiden, før den etterhvert skrår slakt oppover mot nord, i retning Besseggen.

Plutselig hørte vi noe breking oppe i fjellveggen. Vi fikk øye på en sau som stod langt oppe i ura. Vi trodde nesten den hadde satt seg fast og at sauen som møtte oss på stien hadde gått for å hente hjelp, he, he! Men etter å ha sett masse sauer i sommer, har vi skjønt at de er ganske gode på å vandre opp bratte fjellskrenter. Vi har funnet ut at det må være fordi de har fire bein og derfor er mye mer stødige enn oss mennesker på to bein.

Jeg gledet meg skikkelig til å få utsikt mot Gjendevannet igjen. Jeg er så fascinert av den vakre grønnfargen som vannet har fått på grunn av partikler fra brevann. Etter en drøy time i rolig tempo, kunne vi se vannet, til tross for noe tåke. Vi begynte nå å nærme oss toppen.

Toppen av Gjendehøe er ganske vidstrakt. Jeg måtte derfor gå et stykke fra vardene på selve toppen for å få utsikt mot Gjendesheim. Plutselig tittet sola så vidt frem også, og da kom også regnbuen.

Gjendebåten kjørte i skytteltrafikk nede på Gjendevannet. Dersom det virkelig er 30 000 turister som går Besseggen hver sesong, så sier det seg jo selv at det krever jevnlige båtavganger. Ellers kan man jo ta båten helt inn til Gjendebu, som også er et godt utgangspunkt for mange fjellturer.

Vi trosset regnet og tok likevel fram stormkjøkkenet for pølsesteking. Vi fant oss en fin, liten fjellsprekk hvor vi kunne søke ly for regnet. Det blåste ganske mye og vi ble fort kalde, så det ble en rask rast denne gangen.

Vi gikk nogenlunde samme vei tilbake. Det vil si, vi fant ut at vi hadde holdt litt mer mot høyre, da det var noe vanskelig å finne stien på vei ned. Stien vi da kom inn på, møter etterhvert den samme stien vi gikk opp. Det er altså umulig å gå feil.

Tilbake på parkeringen etter nesten tre timer på tur, kunne vi si oss enige i beskrivelsen av Gjendehøe på ut.no, turen til Gjendehøe er virkelig en kosetur!

Styggemann 872 moh

Denne sommeren har vært fylt med mange herlige turopplevelser. Jeg gleder meg virkelig til å fortelle om turen fra Bygdin til Torfinsbu, samt toppturene til Skogshorn, Bjørgovarden og Gjendehøe. Enda har jeg flere turer å glede meg til denne høsten, men aller først vil jeg ta dere med til turen på Skrim i slutten av juni.

Ellers må jeg jo også benytte anledningen til å si at jeg synes det er utrolig gøy å se at så mange har vært innom bloggen min i løpet av sommeren. Jeg har nylig lest at stadig flere nordmenn velger å feriere i eget land og at særlig turer i fjellet har blitt spesielt populært. Dette er kanskje noe av forklaringen på at jeg har hatt overraskende mange treff på bloggen min. Dersom min turglede kan være til inspirasjon og en hjelp til å velge passende turmål, vil jeg bli utrolig glad. Legg også gjerne igjen kommentarer eller spørsmål på innleggene.

Tilbake til turen til Skrim; for de av dere som har lest mine tidligere innlegg, så var vi på Skrim i august i fjor. Planen da, var at vi skulle gå fra hytte til hytte og samtidig ta turen opp til Styggemann 872 moh. Vi fikk dessverre ikke tid til å gå opp på Styggemann, derfor fant vi ut at vi måtte tilbake til turisthytta Sørmyrseter, som er et godt utgangspunkt for dagstur til nettopp Styggemann.

Skrimfjella, eller bare Skrim, er et fjellområde i Kongsberg kommune i Buskerud, beliggende mellom Kongsberg og Skien. Området er et mye benyttet friluftsområde. Høyeste topp er Styggmann med 872 moh, mens Skrim er nest høyest med 859 moh. Den norske turistforening har flere ubetjente hytter i området; Ivarsbu, Sørmyrseter, Darrebu og Sveinsbu, samt en nødbu på toppen av Styggemann.

For å komme til Sørmyrseter kjører man sørover mot Hvittingfoss fra Horten, deretter mot Svarstad og Steinsholt, før man tar av mot Siljan og deretter Grorud. Ved Langlidalen, nord for Bykle tar det ca 45 min å gå til Sørmyrseter turisthytte. Dette er en perfekt avstand å gå en fredag ettermiddag, dersom man planlegger turen til Skrim/Sørmyrseter for en helg!

Vi hadde ikke så flaks med været denne fredags ettermiddagen, vårt turfølge på fire voksne, tre barn og vår lille hund, Ludwig. Men værutsiktene for lørdagen var desto bedre, så vi var optimistiske om at vi ville få en knallfin tur til Styggemann dagen etter. Med ganske tunge sekker, fylt med klær, utstyr og mat for en hel helg, ruslet vi innover skogsstien denne fredagen. Jeg synes alltid det er en god følelse å starte en slik tur, vel vitende om at man er borte fra alle plikter og gjøremål, og kun med et fokus, nemlig bare å nyte at man er på tur! For min del gir det en helt egen følelse av ro og avkobling.

Distansen fra parkeringen og opp til Sørmyrseter er ikke så lang, kun 3,3 km. Det er en lett stigning innover, helt overkommelig selv med blytunge sekker. Ja, min sekk var virkelig blytung denne gangen. Grunnen til dette var at jeg nok hadde tatt med meg kanskje litt i overkant mye vann. Som vi husket fra sist, var vanntilgangen på Sørmyrseter noe begrenset og ikke helt optimal. Vannet lar seg drikke, men det inneholdt litt mer humus enn hva jeg synes er ok, så jeg valgte derfor heller å bære litt ekstra tungt, siden avstanden ikke var så lang. Det skal sies at vannet denne gangen var mye bedre. Det er lagt ut en slange i bekken som fører vann til en kran utenfor hytta. Det hadde vært en del mer nedbør den siste tiden og derav kanskje også bedre vannkvalitet. Jeg har stadig hørt at man skal være noe forsiktig med å drikke vann fra bekker pga fare for harepest. Selv synes jeg dette er ganske synd, da jeg som barn vokste opp med; at å drikke vann fra bekken er det reneste vannet man får.

Vår lille hund tuslet også ivrig på stien innover Langlidalen. Stien er tydelig hele veien, så det er lett å finne fram. Etter en stund kom vi opp på et liten høyde og fikk utsikt over Fagervannet. Det var riktignok ikke klarvær denne ettermiddagen, så utsikten var ikke så god som den sikkert kunne vært.

Det dukker stadig opp fine fotomotiv i naturen!

Rett før Sørmyrseter deler stien seg. Her er det også mulig å ta turen videre mot Ivarsbu om man ønsker en lengre tur eller en rundtur.

Det er alltid like spennende å komme til ubetjente DNT hytter. Man vet jo aldri om det er mange folk der og hvem man møter på. Mitt inntrykk er at det alltid ordner seg med sengeplasser, jeg har ihvertfall foreløpig ikke opplevd at det ikke har vært plass nok. Som medlem i DNT låser man seg inn med en felles nøkkel for alle hyttene. Denne nøkkelen får man blant annet kjøpt for 100 kr på nettbutikken til DNT.

Da vi ankom hytta var det rimelig stille og ingen i hytta, men vi kunne se av det ene soverommet at to personer hadde innlosjert seg. Det skulle vise seg å være to fiskere som hadde mange gode historier å fortelle fra sine utallige jakt- og fisketurer. Mange av DNT hyttene er tilrettelagt for hund. På Sørmyrseter er det et eget rom for de som har med seg dyr. Her var det ledig og vi følte på en måte at vi nesten hadde hytta for oss selv.

Da vi hadde fått innlosjert oss, var vi straks klare for litt tacomiddag, ja faktisk taco! Vi hadde forberedt det meste hjemmefra, men fikk alikevel kommentarer på at taco på ubetjent turisthytte hadde de to fiskerne aldri opplevd. Det smakte ihvertfall veldig godt og vi var fornøyde med middagsvalget.

Lørdag morgen våknet vi til strålende solskinn og herlig temperatur. Vi gledet oss sikkelig til en flott tur til Styggemann denne dagen. Men først måtte vi ha i oss litt frokost. Jeg synes havregrøt til frokost alltid smaker godt på tur. Jeg pleier å kjøpe porsjonspakker med havregrøt, slik at det er lettvint å koke opp og tilsette vann. Med litt rosiner i grøten smaker det ekstra godt og man holder lenge på metthetsfølelsen.

Så var det på med shortsen og fjellstøvlene, og tid for å pakke sekk. Det er alltid viktig å ha med nok drikke på tur, spesielt på varme dager. Ofte synes jeg at man spiser mindre på selve turen, men at man drikker desto mer.

Turen til Styggemann fra Sørmyrseter går i et variert og kupert terreng. Stien er godt skiltet, det er derfor strengt tatt ikke nødvendig med kart. Vi hadde alikevel med et lite kart, for å følge litt med på hvor langt vi hadde kommet. Det var for det meste grønt og frodig, men ganske vått flere steder, så godt fottøy er derfor å anbefale. Turen går over Jotefjell, hvor man har fin utsikt til Styggemann med steinhytta på toppen. Styggemannshytta er en uisolert steinbu med enkel standard. Den ble bygd i 1927, og ble opprinnelig brukt til brannvakt. Et gammelt sagn forteller at det bodde et troll i Styggemannshytta og at det gjaldt å ikke komme for nære, for da ville trollet kaste store steiner nedover mot Sørmyrsetra. I dag er det faktisk mulig å overnatte i hytta og den kan brukes hele året. Den disponeres av Tønsberg og Omegn Turistforening som har spesialnøkkel til hytta. Det koster riktignok 450kr pr natt.

På vei opp møtte vi på en far og en sønn som hadde tilbrakt natta der. De kunne fortelle at det er soveplass til 2-3 stykker, men at det da var noe trangt om plassen. Hytta har noe utstyr og madrasser henges i taket på grunn av mus. Da jeg hørte det, var jeg glad for at vi overnattet på Sørmyrseter.

Det var godt og varmt denne dagen og det var herlig å slippe å ha på seg så mye klær. Det var samtidig fint å se at barna koste seg og at de deler den samme turgleden som oss voksne.

Flere steder langs stien var det tett i tett med "ormeblader."

Skrimområder kjennetegnes for sine mange nedlagte setrer. Vi passerte en av de.

Siste delen av turen opp til Styggemann er temmelig bratt. Her måtte vi faktisk noen steder ned på alle fire. Barna var spesielt ivrige det siste partiet og nådde toppen før oss "gamlingene!" Dette er en tur som er svært godt egnet for barn. Den er ikke lang, ca 5,3 km. Vi brukte ca 2 timer opp til toppen, passelig langt til at vi kunne ta oss god tid til å nyte utsikten, slappe av i solen og spise en god lunsj.

Fra toppen er det utsikt i alle retninger; til Luksefjell, Siljan, Kongsberg, og vi kunne faktisk også se helt til Gaustadtoppen.

Det var flere enn oss som benyttet dagen til en tur til Styggemann og det var i perioder ganske folksomt på toppen. Vi fant oss en fin plass og med stormkjøkken i sekken ble det faktisk pølse og lompe til lunsj.

Etter noen deilige timer på toppen gikk turen tilbake til Sørmyrseter samme vei. Resten av helgen tilbrakte vi på hytta på Sørmyrseter. I løpet av kvelden kom det også fire stykker til, da var hytta tilnærmet full. Til middag denne kvelden spiste vi Real turmat. For de som ikke kjenner til disse, så er det poser med frysetørret mat, hvor man bare koker opp vann og tilsetter i posen. Etter en liten stund er maten klar og faktisk veldig god. Den finnes i ulike varianter og smaker. Lettvint og greit når man er på tur rett og slett.

Søndag var det igjen en grå regnværsdag, men det gjorde ikke så mye, vi var egentlig bare glad for at vi hadde fått så fantastisk vær på turen til Styggemann. Dessuten finnes det jo ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Vi ruslet den lille turen tilbake til parkeringen i Langlidalen og jeg var glad for nok en Fantastisk Turglede med fine folk.

Prekestolen!

Nå som det nærmer seg ferietid for de fleste, kan jeg virkelig anbefale en tur til Prekestolen på det varmeste. Dette er, som de fleste kjenner til, en populær turistattraksjon, med svimlende over 200 000 besøkende hvert år. Om man tror at Prekestolen mister noe av sin sjarm, og heller minner om en tur på Karl Johan en lørdag formiddag, så kan jeg virkelig avkrefte dette. Med den vakre Lysefjorden 604 meter ned og en praktfull utsikt, kan man ikke annet enn å bli fasinert av denne utrolige fjellformasjonen.

Med min store entusiasme for norske fjell og fjelltopper, er Prekestolen i Rogaland en turopplevelse jeg absolutt ønsket å oppleve. Vi hadde snakket om denne turen lenge, og siden Prekestolen er et av Norges mest spektakulære fotomotiv, hadde jeg sett utallige bilder fra dette fjellet og drømt meg bort om at jeg en dag skulle oppleve stedet.

Prekestolen ligger i Rogaland fylke og er et fjellplatå på nordsiden av Lysefjorden i Forsand. Platået er så og si flatt, med en fjellhylle på ca 25 ganger 25 meter. Prekestolen ble trolig dannet ved frostsprengning av en isbre for 10 000 år siden, ved at vann som frøs til is i fjellsprekkene, sprengte løs store kantete blokker, som breen fraktet med seg. Preikestolen som turistmål ble oppdaget rundt år 1900.

I 2013 ble Prekestolen kåret til et av verdens mest spektakulære utsiktspunkter av både CNN Go og Lonely Planet. Det kunne vi nesten forstå da vi så alle de utenlandske turistene som hadde tatt turen hit bare denne ene dagen.

For å komme til Prekestolen måtte vi ta ferje fra Stavanger til Tau, og buss videre fra Tau til Prekestolhytta, der en merka løype starter. Det er godt tilrettelagt for korrespondanse med ferje og buss, med jevnlige avganger.

Takknemlig for at værgudene var med oss denne dagen, startet vi turen allerede kl 9 på morgenen. Vi ville ha maks ut av dagen og masse tid til å nyte dagen i friluft.

Turen fra Prekestolhytta og opp til fjellplatået er relativt kort, men har til gjengjeld en stigning på 330 meter. For de fleste er turen unnagjort på 1 1/2 til 2 timer. Stigningen begynner allerede på starten av løypa, med blant annet steintrapper utbedret av sherpaer fra Nepal i 2013 og 2014. Det anbefales å ha gode sko, gjerne fjellstøvler, da det er mye tråkking fra stein til stein. Vi skjønte fort at mange av turistene ikke helt hadde forutsetning for å forstå hva de bega seg ut på, ut fra klær og skotøy å bedømme. Da er det kanskje en god grunn til at skiltet på starten av stien informerer om hva slags skotøy som anbefales. For oss norske fjellgeiter er det jo nesten en selvfølge.

Som sagt, så regnet vi ikke med at vi skulle få gå turen alene denne lørdagen i begynnelsen av juni. Turist sesongen var så absolutt i gang og det ene busslasset etter det andre strømmet til. Det medførte at vi i begynnelsen gikk ganske mye i kø, men vi tenkte at dette ville være en del av selve opplevelsen. Alt fra små barn, eldre damer, hunder, asiatiske turister og svenske jenter som etter litt svetting, et stykke opp i trappene, lurte på om sminken fortsatt satt på, hadde Prekestolen som turmål denne dagen. Vi lo litt av disse søte, svenske jentene, vi følte oss ikke akkurat like forfengelige som de, vi var jo tross alt på tur.

Et lite stykke opp på stien fikk vi utrolig fin utsikt over Prekestolen fjellstue. Fjellstua er åpen hele året og tilbyr gode overnattingsmuligheter og mange ulike fasiliteter. Hadde det ikke vært for at vi besøkte Stavanger i forbindelse med flere anledninger denne helgen, skulle vi gjerne ha tilbrakt en overnatting på denne fjellstua. Fjellstua ligger veldig fint og fredelig til med utsikt over Refsvatnet.

Etterhvert som vi beveget oss oppover, flatet terrenget ut flere steder. Det var godt å få en liten pause fra motbakkene av og til. For selv om vi er vant til å gå bratte fjellturer, så kjentes det godt i beina likevel.

Løypa opp til Prekestolen varierer fra preparert sti over myrer, til naturlig skogbunn, gjennom et par tøffe steinrøyser og over knallhard Lysefjordgranitt. Myrullen vokste også tett i tett flere steder og ga fine fotomotiv.

Flere steder var stien utbedret med gamle jernbanesviller over myrene. Det var også litt godt å få en liten pause fra all steintråkkingen, da det krever litt konsentrasjon og blikket ned for ikke å tråkke feil.

I 2013 og 2014 har, som tidligere nevnt, sherpaer fra Nepal gjort omfattende utbedringer av stien med trapper og steinsetting. Den raskt økende populariteten for turer til Prekestolen, førte en stund til at turistene måtte gå i endeløse køer. Stien ble etterhvert vasket ut og man måtte balansere fra stein til stein. I enkelte smale partier oppstod det korker og farlige situasjoner. Når vaklevorne asfalt-mennesker møtes i ei ur, ender det ofte med fall. Det er bakgrunnen for at stien ble utbedret med steintrapper og utvidet til 2,5 meter de fleste steder.

Det er ganske utrolig å tenke på hva disse sherpaene faktisk har fått til. Det må ha vært en vanvittig krevende jobb, og at de faktisk utbedret stien med slegge og rå håndmakt, er nesten ikke til å tro.

Da vi hadde kommet omtrent halvveis, fikk vi et lite blikk av Lysefjorden i det fjerne. Den minte meg egentlig ganske mye om Gjendevannet i Jotunheimen, med den klare blågrønne fargen. Gleden ved å nyte flott utsikt, i fantastisk norsk natur, gir meg alltid en god følelse av å bo i dette landet.

Før vi begynte å nærme oss målet, passerte vi et fint, lite vann. Det var nesten fristende med et bad, for svetten på ryggen kjentes godt nå etter alle trappetrinnene og motbakkene. Vi motstod fristelsen og vandret videre, i min iver etter å nå fram til Prekestolen før skyene tok oss igjen. Til tross for at vi våknet til skyfri himmel denne morgenen hadde skyene nå kommet sigende innover Lysefjorden. Jeg hadde friskt i minne fjelltoppene jeg hadde vært på hvor jeg ikke hadde fått sett noe av utsikten, på grunn av tåke og skyer. Dette måtte ikke skje i dag.

Det siste partiet fram til selve Prekestolen var ganske så smalt og sikkert noe skremmende for de med høydeskrekk. Vi observerte flere som virkelig var engstelige og holdt seg trygt inn mot fjellet med lengst mulig avstand til stupet. Det skal sies at jeg har respekt for høyder og er opptatt av at man må ta visse forhåndsregler når man beveger seg i slike områder. Samtidig kunne jeg ikke la være å kikke forsiktig over kanten, og kjenne suget i magen.

604 meter lenger ned så vi nå turistferja nede på Lysefjorden. Det er sikkert også en fantastisk opplevelse, å se Prekestolen nedenfra og opp. Jeg vil tro den ruver ganske så majestetisk der nede fra Lysefjorden.

Omsider framme på Prekestolen, en Fantastisk Turglede, som det nesten er umulig å beskrive. Foruten utsikten, som virkelig er fantastisk, så er det også utrolig fasinerende å observere alle turistene som myldret på Prekestolen denne dagen, ivrige etter å få de beste bildene av seg selv så nærme kanten som mulig. Jeg la spesielt merke til en ung asiatisk turist som lå på ryggen, på tuppen av selve Prekestolen, helt i sin egen verden, med selfiestang og knipset vilt, kanskje for å dokumentere på Facebook.

Mange utfordret skjebnen, ved å sitte avslappende med bena dinglende utenfor kanten, med matpakka i hånden som den naturligste ting i verden. En ting er jo å ha kontroll selv, en annen ting er jo hva andre kan finne på. Faller man utenfor kanten her, har man ingen sjanse til å overleve. Jeg ble ble plutselig litt glad for at jeg bare hadde meg selv å passe på, da jeg så en gutt på 7-8 år reise seg opp ca en halvmeter fra kanten og med foreldrene et lite stykke unna. Hadde jeg hatt med meg barn på denne turen, ville jeg ha passet mye bedre på.

Men, jeg kunne likevel ikke dy meg, jeg måtte utfordre skjebnen noe jeg også, riktignok med god kontroll.

Litt mer trygt er det å legge seg på magen og kikke ned.

Prekestolen har en flere meter dyp sprekk tvers over platået, som trolig også er et resultat av frostsprengninger. Geologer har konkludert med at Prekestolen er trygg selv om mange ugrunnet tror at fjellplatået vil dette ned når de ser sprekken. Jeg må innrømme at jeg tenkte på det, da jeg så sprekken, etter alt fokuset om fare for ras på fjellet Mannen i Romsdalen.

Vi bestemte oss for å ta oss god tid ved Prekestolen. Vi fulgte derfor stien opp til Neverdalsfjellet 706 moh, rett ovenfor Prekestolen, for å få mulighet til å kunne se Prekestolen ovenfra. Det var fortsatt tidlig på dagen og vi var klare for en skikkelig lunsj. Vi hadde ikke før satt oss ned og tatt fram maten, før regnet kom. Heldigvis varte det ikke så lenge, og vi synes faktisk det var litt bra å få oppleve allslags vær på denne turen. Så lenge jeg hadde fått foreviget utsikten med utallige bilder, var det egentlig helt greit. Vi hadde godt med klær med oss, så det var heller ingen problem.

Og det var faktisk utrolig flott å se Prekestolen ovenfra. Da fikk vi et godt inntrykk av den spesielle fjellformasjonen Prekestolen har.

Turistene strømmet fortsatt på og myldret som små ivrige maur der nede. Vi begynte å spekulere på når på døgnet Prekestolen egentlig er folketom. I og med at turen er relativt kort er det jo fullt mulig å ta både dagstur, ettermiddagstur og kveldstur opp hit.

Noen søte, små fjellblomster fanget også min oppmerksomhet.

Før vi begynte på tilbaketuren, måtte vi en tur til ned på Prekestolen. Jeg hadde nesten ikke lyst til å gå derfra, jeg følte liksom at jeg ikke hadde fått sett nok.

Fristelsen ble for stor og vi dristet oss etterhvert til å dingle litt med bena likevel. Galskap for noen, spenning for andre. For vår del er vi vel enig i begge deler.

Etter en drøy time var vi tilbake ved Prekestolen fjellstue. Turen ned gikk veldig radig. Med mange bilder på mobilen, noe dette blogginnlegget bærer preg av, kunne jeg konkludere med at dette var en Fantastisk Turglededag, akkurat slik jeg hadde håpet på. Fordelen med denne turen er at den ikke er så lang, og man har god tid til å nyte Prekestolen når man først er der.

Kajakktur til Store Kvernøy

Så er det igjen en stund siden forrige blogginnlegg og jeg håper at dere lesere likevel ikke har gitt opp bloggen min. Jeg holder nå på med å planlegge turer for sommeren og jeg gleder meg til å være litt mer aktiv her på bloggen fremover. Det å kunne få mulighet til å inspirere til turer er en stor glede og jeg ville bli veldig glad for tilbakemeldinger og kommentarer til innleggene mine. Fantastisk Turglede er min gode hobby og etterhvert min lidenskap.

Andre helgen i mai kom det plutselig et streif av sommer, og vi var glade for at vi benyttet en av disse dagene til en fantastisk kajakktur i Vansjø! Vi er heldige som har nærhet til både sjø og hav her i Rygge, og Vaskeberget ved Huggenes i nærheten av Halmstad er et godt utgangspunkt for kajakktur.

Min mann er en ivrig kajakkpadler og prøver stadig å smitte entusiasmen over på mor og sønn. Så med tre kajakker på taket og litt turproviant i sekken dro vi avgårde denne flotte søndagen! Fordelen ved å ikke alltid ha godt sommervær her i Norge er at man setter ekstra stor pris på varmen når den først inntreffer. Og akkurat det bestemte vi oss for denne dagen, at vi virkelig skulle nyte smaken av sommer!

I og med at jeg er såpass nybegynner på kajakkfronten, bestemte vi oss for å ikke legge ut på noen langtur. Derfor ble det Store Kvernøy som ble målet denne dagen. Store Kvernøy er en øy i Vansjø i Moss som ligger mellom Dillingøya og fastlandet i Våler. Øya er tilgjengelig fra både Våler, Moss og Rygge og avstanden er relativt overkommelig selv med nybegynnere i kajakk.

Jeg kan vel ikke akkurat skryte på meg at jeg var rask, og teknikken var vel heller ikke perfekt, men jeg prøvde å få til en jevn flyt oppover mot Store Kvernøy. Det var litt kjedelig å måtte innrømme at min sønn på 10 år faktisk padlet raskere enn meg. Jeg prøvde å skylde på at jeg hadde tung åre, men vet ikke helt om det var det som var årsaken.

Det var folketomt på øya da vi kom fram, og vi fant oss en fin rasteplass i vannkanten. Store Kvernøy er godt egnet for overnatting og DNT har satt opp en flott gapahuk her, akkurat lik den på Dillingøy. Gapahuken har fått navnet Kvernøyhuken og ligger lunt til med utsikt mot Nåløyet. Gapahuken har plass til 6 personer og leirplassen til to mellomstore telt. Plassen har utedo, godkjent ildsted/grill, ved, sagkrakk og sag, men ikke drikkevann. Vannet i Vansjø må kokes for å kunne drikkes.

Vi ble fristet til å overnatte, men måtte innfinne oss med at det måtte bli en annen gang.

Vannet lå stille og og innbydende som fotomotiv.

Vår 10-åring var ivrig på et lite bad, riktignok med våtdrakt, men for meg var det nok å dyppe føttene forsiktig nedi. Jeg har ikke høydeskrekk og liker å utfordre meg selv ift høyder, men en tøffing i vann skal jeg ikke skryte på meg at jeg er!

Fiskelykken måtte vi også prøve, men det ble dessverre ingen storfangst på kroken.

Vi tuslet litt innover på øya for å gjøre oss litt kjent. Et lite stykke innover i skogen blir veden oppbevart.

Etter noen deilige og late timer på denne øya, padlet vi tilbake langs Lille Kvernøy, ned Vestfjorden og tilbake til Vaskeberget. Padletur er virkelig noe som frister til gjentakelse og vi har allerede bestemt oss for en ny tur i Vansjø, nærmere bestemt Nåløyet! Dersom man har tilgang til kajakk, kano, robåt, gummibåt eller motorbåt er Vansjø og alle dens muligheter verdt et besøk!

Tømmerås - høyeste punkt i Ski, 313 moh!

Tømmerås er en lett tilgjengelig topp i Ski kommune. Når du har nådd toppen vil du få en flott utsikt mot Oslo og fjellene i vest. Herfra kan man blant annet se både Norefjell og Gaustadtoppen ved klarvær.

Utgangspunktet for turen starter ved Krokhol golfbane, her er det en stor parkeringsplass. Det er ca 3,5 km til toppen og turen opp er unnagjort på ca halvannen time.

Det var et nydelig vintervær denne søndags formiddagen og mange hadde tatt fram skiene for en langrennstur i de fine skiløypene. Vi derimot fulgte skiløypa til fots et lite stykke før vi tok av til høyre på en blåmerket sti. Stien var godt merket og steg jevnt oppover i et variert skogsterreng. Stien var også godt opptråkket til tross for et snørikt underlag. Mye tydet på at dette er en populær tur både på sommer- og vinterstid.

Etter et godt stykke kom vi til en spennende kløft. Her ble vi alle fasinert av den enorme isveggen som hang ned langs fjellsiden! Trestammene rundt oss hadde fortsatt et snødryss på seg, noe som gjorde omgivelsene her ekstra vinterlige.

Da vi hadde gått et lite stykke til kom vi til den idylliske rasteplassen ved Paddetjern. Her er det visstnok mulighet for et lite bad på sommeren. Denne vinterdagen lå snøen tykk på tjernet og vi nøyde oss med et lite sjokoladestopp istedet. Vi vurderte om vi skulle ta grillstoppet på denne plassen, men vi var rimelig samstemte på at vi helst ville komme oss til toppen. Barna var kanskje ikke like ivrige, men med litt sjokolade i kroppen, var det lett å overbevise de om at kreftene ville holde helt fram til målet.

Stien snodde seg videre ned og etterhvert opp på den ryggen som utgjør Tømmeråsen, og ganske snart kom vi til skiltet som viste at vi bare var 0,5 km fra målet.

På denne klarværsdagen kunne vi faktisk se både Gaustadtoppen og Norefjell. Med kikkert skal det også være mulig å se Færder fyr som ligger utenfor Tjøme i Vestfold.

Tømmerås ligger som sagt 313 moh og på toppen er det lagt til rette med sittebenker, bålplass, kart over hva du kan se og en gjestebok som indikerer at dette er et populært turmål med flere tusen besøkende hvert år. Ut fra gjesteboka kunne vi også lese at et turfølge nylig hadde overnattet i telt på området.

Etter et par hyggelige timer på toppen, med grilling og kos, tuslet vi avgårde, samme vei som vi kom. Det er mange fine stier i området og det er også mulig å få til en rundtur. Når man følger stien tilbake langs åsen, fortsetter man stien rett fram og passerer over en myr nord for Tretjerna. Like etter myra møter stien Høykrokholveien og man tar til venstre og følger turveien ca 2,5 km tilbake til parkeringsplassen.

Tilbake på parkeringsplassen etter noen herlige timer i friluft og enda en Fantastisk Turglede, var vi glade for at våre gode venner hadde tatt initiativ til denne fine turopplevelsen.

Søndagstur til Våpenhula i Mossemarka!

For meg handler Fantastisk Turglede om så mangt. Det å oppdage nye steder, skape gode opplevelser, være i fysisk aktivitet, utfordre egne grenser, kunne koble av og bare være her og nå, kunne kjenne at man lever og ha mange gode minner å se tilbake på. Det er det som gjør at jeg stadig drømmer om nye turer.

Dessverre er det en stund siden forrige innlegg her på bloggen min! Men etter noen fantastiske dager på hytta på fjellet med flere fine langrennsturer, ble turinstinktet vekket til live igjen! Vinterhalvåret trenger jo absolutt ikke være en begrensning i forhold til turer. Når det er sagt, så drømmer jeg om å kunne pakke sekken, ta ski på bena og gå fra hytte til hytte i et uendelig viddelandskap!

Men, det var jo ikke det jeg tenkte jeg skulle skrive om nå. En søndag tidlig i januar hadde vi en kjempefin tur til Våpenhula i Mossemarka som jeg vil fortelle om!

Utgangspunktet til Våpenhula starter fra parkeringsplassen ved Vanembukken ved riksvei 120 ca 5 min kjøring fra Mosseporten. Det hadde kommet et lett snødryss i løpet av natten og temperaturen var perfekt for en dag i friluft.

Fra parkeringsplassen gikk vi nordover Skihytteveien og etter ca 50 meter tok vi av stien mot høyre.

Etter å ha gått et lite stykke, kom vi til et stikryss, hvor vi fulgte den merkede stien mot Våpenveien, altså rett frem.

Stien gikk slakt nedover en snau kilometer og selv om det var relativt kaldt og stien var dekket av snø, var det ganske bløtt. Vil derfor anbefale godt skotøy på denne turen, da det ofte er bløtt på denne strekningen.

Etter hvert tok vi til venstre over en bekk. Så fikk vi en bakke i mot og etter ca 200 meter oppdaget vi skiltet med «Våpenhula» til venstre. Da var det bare 200 meter ned til selve hula.

Turen fra parkeringen til Våpenhula er drøye 2 km lang og fullt overkommerlig for barnefamilier, også med små barn.

Denne hula ble brukt av Milorg, en militær organisasjon, som våpenlager etter flyslipp i de siste krigsår. Det er fullt mulig for nysgjerrige personer uten klaustrofobi å krype gjennom hula.

I området foran hula er det en fin rasteplass tilrettelagt for bål. Med god varme fra bålet skulle det bli godt med pølser til lunsj!

Vår turglade gutt hadde fått eget stormkjøkken til jul, og var mer enn ivrig med å steke pannekaker til store og små.

Etter et par koselige timer rundt bålet sammen med besteforeldrene, var vi klare for hjemoverturen. Vi hadde planlagt å gå samme veien tilbake, men det er også mulig å gå en rundtur i området. Man går da tilbake til hovedstien og følger denne videre nordover. Ved nærmere beskrivelse, se ut.no.

Mossemarka er absolutt et område det er verdt å utforske, både på sommerstid og vinterstid. Vi planla å kjøpe et kart over området, slik at det kan bli flere fine søndagsturer til Mossemarka!

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits