Mikaelshulen

Sted: Skien

Lengde: 1,5 km (en vei)

Varighet: 1 time

Vanskelighetsgrad: Lett, med et noe utfordrende parti mot slutten.

Veibeskrivelse: Om du kommer fra Skien, kjør gjennom Skotfoss sentrum og ta til høyre på Dalsbygdveien. Etter ca 1 km ta av mot venstre inn på Pollenvegen og deretter Omdalvegen videre forbi Pollen. Etterhvert vil du passere en liten gravlund på venstre side før grusveien fortsetter ned i skogen. 1 km lenger fremme er det skiltet parkering til Mikaelshulen. Det er to mulige parkeringsplasser rett ved hverandre. Den ene er godt synlig på venstre side og den andre ligger rett bortenfor mellom noen trær.

Instagram: @fantastiskturglede

Stien begynner rett ved den første parkeringen og er godt synlig hele veien fram til hulen. Mikaelshulen, også kalt Sankt Mikaels kirke er en fredet hule som ligger midt i en klippevegg, ca 30 meter over Norsjø, rett nord for Løveid sluse langs Telemarkskanalen. Det er også mulig å komme seg til hulen via sjøveien, man kan da legge til med båt ved en liten brygge og følge en bratt sti opp.

Vi fulgte den merkede løypa fram til hulen, og dette tok oss ca 30 minutter. Langs stien i høydedraget ut mot vannet, er det flere fine plasser hvor man kan raste og nyte fin utsikt mot Norsjø.

Det siste partiet går i bratt terreng og her er det hengt ut tau man kan holde seg i.

Og det aller siste partiet mot hula kan det være noe utfordrende å gå. Her er det satt opp et skilt med “ferdsel på eget ansvar.” Ved nedbør kan det være glatt på stien, men det er også satt opp rekkverk man kan holde seg i.

Og oppstigningen til selve hulen er svært bratt. Her er det satt opp trappetrinn.

Mikaelshulen er ca 5-6 meter bred ved inngangen og går ca 18 meter inn i fjellet. Mikaelshula ble dannet ved at den lett forvitrede bergarten ble vasket vekk den gangen landet lå på nivå med havflaten, og hulen ble brukt som kirke i middelalderen.

Fra hulen har man fin utsikt mot Norsjø og huleinngangen skal visstnok også være godt synlig fra vannflaten.

Akkurat i det vi gikk inn i hulen var det en flaggermus som fløy ut. Bare noen meter inn i hula kjente vi raskt forskjellen mellom varm og god sommervarme utenfor kontra kald og rå luft inne i hula.

Fra hulen er det mulig å få flotte fotomotiv.

På toppen av fjellet skal det også være en gravplass, altså en kirke med kirkegården på taket.

Dersom man er i området, vil jeg absolutt anbefale denne turen. Dette er en spennende tur både for små og store og absolutt en Fantastisk Turglede!


 

Veslehødn/Veslehorn og Kjerringkjeften

Sted: Hemsedal

Lengde: 6,2 km

Varighet: 3 timer

Antall høydemeter: 382

Vanskelighetsgrad: Lett-middels

Veibeskrivelse: Dersom du kommer fra Hemsedal sentrum følger du Rv 52 østover mot Gol. Etter ca 9 km ta av mot høyre mot Torsetstølane og ta deretter til venstre i neste kryss. Følg bomvei (kortbetaling) til Torsetstølane. Grusveien slynger seg oppover i terrenget og hold mot høyre rett over skoggrensa. Kjør rett fram til veien stopper ved den store parkeringen på Hornslie. Man kan også legge inn Hornslie parkeringsplass på Google Maps, hvis du vil være sikker på at du kjører riktig.

Instagram: @fantastiskturglede

En fantastisk bobilturhelg i Hemsedal begynte å gå mot slutten, men før vi begynte på kjøreturen hjemover, hadde vi planlagt å gå Kjerringkjeften og Veslehorn, eller Veslehødn som den også kalles. Dette er en fin 3 timers tur som passer for de fleste og som gir flott utsikt ned mot Hemsedal og omkringliggende fjell.

Vi hadde kommet til midten av august, men likevel hadde vi fortsatt strålende og varmt vær, og Hemsedal hadde virkelig vist seg fra sin aller beste side. Hemsedal har et rikt tilbud til aktive og friluftsinteresserte folk, noe vi hadde benyttet oss av denne helgen. Dagen i forveien hadde vi nemlig klatret Via Ferrata ved Skarsnuten inn mot Vesle Røgjin. Om du er i Hemsedal, bør du absolutt vurdere en klatretur hit.

Men nå var vi klare for turen opp til Kjerringkjeften og Veslehødn. Denne turen kan fint kombineres med en tur opp på Storehødn, men dessverre hadde vi ikke nok med tid denne dagen og måtte derfor nøye oss med “lillebroren” og “kjerringa.” Fra Hornslie følger man stien skrått opp i terrenget, med en relativt bratt stigning det første partiet. Når man har lagt bak seg den første halve kilometeren, flater landskapet ut og du får glimt av Hødnetjedne foran deg. Her kan man ta seg et forfriskende bad om man ønsker det, eller det er også en idyllisk plass for en liten lunsjpause.

På denne turen kan man også få med seg det 140 meter høye vannfallet  til Hydnefossen, som man forøvrig også kan se nedenfra Rv 52. Dessverre oppdaget vi avstikkeren dit litt for sent, og vi valgte derfor ikke å gå tilbake.

Vi hadde nemlig satt kursen mot Kjerringkjeften og holdt oss derfor på stien som gikk mot høyre. Det var en del folk som hadde tatt turen til Kjerringkjeften denne dagen, og siden folk gikk litt på kryss og tvers oppe i fjellsiden, fikk vi ikke helt oversikt over hvor hovedstilen egentlig gikk.

Men alle de små stiene førte mer eller mindre til toppen av Kjerringkjeften, og man ser “kjerringkjeften” tydelig nede fra stien, på en måte som et åpent gap, se bilde over.

Her kan man sitte på den lille kanten og se rett ned mot Hemsedal, men det er trangt om plassen, så vær forsiktig. Om man går videre mot høyre og runder fjellet, kommer man på baksiden og får sett “kjeften” fra den andre siden. Her er det også stup rett ned og man bør trå varsomt.

Utsikten sørover var utrolig flott og med slikt vær presenterte den seg absolutt på sitt beste.

Vi gikk ned fra Kjerringkjeften samme vei som vi kom opp og fulgte stien videre på høyre side av vannet. Etterhvert kom vi til skiltet som viser stien videre mot Veslehødn og Storehødn. Visstnok skal det være mulig å gå direkte opp fra Kjerringkjeften til toppen av Veslehødn, men det oppdaget vi først etterpå. Men det er uansett ikke langt å gå rundt.

Litt nedenfor toppen av Veslehødn er det en liten mini trolltunge man kan sitte på, hvis man tør….

Og det kiler litt i magen. Jeg pleier å si at jeg ikke har høydeskrekk, men respekt for høyder, og man bør absolutt ikke ta noen sjanser.

…Eller man kan heller nyte utsikten i alle retninger på toppen av Veslehødn som raver 1300 moh og skrive deg inn i turboka som ligger i postkassen.

Fra Veslehødn har man også god utsikt mot Storehødn. Jeg klarte ikke helt å slå meg til ro med at vi ikke ville rekke å gå opp hit, men det får bli neste gang.

På vei ned fra Veslehødn, fulgte vi stien som går på nordsiden av tjernet, slik at vi fikk en liten rundtur. Det var faktisk fristende med et avkjølende bad, men vi tok heller en liten spisepause før vi ruslet ned til bilen.

Fra lunsjplassen vår kunne vi se opp på både Veslehødn og Kjerringkjeften, se bilde over.

Og også rett fram der Hydnefossen har sitt utspring.

Da vi hadde rundet vannet, var vi igjen tilbake på stien som vi hadde gått på vei opp. Dette hadde virkelig vært en utrolig Fantastisk Turglede helg med min kjære datter. Med hus på hjul, kan man dra hvorsomhelst nårsomhelst og jeg gleder meg til mange flere bobilturer framover. Å kjøpe bobil er virkelig den beste investeringen vi har gjort!

Via Ferrata på Nomelandsfjell i Valle i Setesdal

Sted: Nomelandsfjell Valle, Setesdal

Lengde: 850 meter Via Ferrata rute, samt returen ned på sti/veg ca 1+2 km

Varighet: 3-4 timer

Antall høydemeter: 400

Vanskelighetsgrad: Middels

Veibeskrivelse: Startstedet for denne Via Ferrata ruten opp Nomelandsfjell, starter i Valle sentrum fra Nordibøvegen 151. For mer informasjon og bestilling, se Bratt Friluftsliv 

Instagram: @fantastiskturglede

Jeg kan vel si at jeg har blitt hekta på Via Ferrata, og klatreruta på Nomelandsfjell i Valle ble virkelig et høydepunkt denne sommeren. Via Ferrata betyr jernsti, hvor man klatrer en fastlagt klatrerute sikret i en jernvaier. Det finnes mange slike klatre-ruter i Norge med ulik vanskelighetsgrad, men jeg hadde hørt at denne ruta skulle være en av de bedre, og gledet meg derfor litt ekstra til å komme i gang.

Nomelandsfjellet er godt synlig fra Valle sentrum med sin markante fjellvegg. Denne Via Ferrata-ruta har noen av Nord-Europas lengste sva-ruter, det vil si glattslipt svaberg. I tillegg til å være sikret i en stålvarer, har også denne ruta jerntrinn som er festet i fjellet som en stige.

For å komme til startpunktet av løypa, går man fra Valle sentrum og over hengebrua som krysser elva Otra. På andre siden av brua holder man mot høyre til man kommer til et skilt som viser vei til en sti inn i skogen. Siden vi har klatret en del tidligere, trengte vi ikke guide. Vi leide da bare sele og hjelm hos Bratt friluftsliv og kunne starte turen en god stund etter alle andre, Fordelen med dette er at man slipper å måtte oppleve kø/venting i fjellveggen. Men dersom man ikke har klatreerfaring, bør man gå ruten med guide.

Jeg kan forøvrig skryte av virkelig god service og hyggelig betjening på Bratt Friluftsliv.

Man skal ikke mange meterne opp i høyden før man får flott utsikt ned mot Bygelandsfjorden. Og med strålende sol, ble egentlig utsikten bare finere og finere jo høyere opp vi kom.

Ruta har jevn stigning allerede fra start, hvor man blir gående en del krumbøyd for å feste karabinkrokene over vaier-festene. Her må man alltid ha en krok festet fast i vaieren når man flytter den andre. Da er man godt sikret og trygg under hele ruta.

Etterhvert ble terrenget brattere og det anbefales sko med god såle, kanskje aller helst vibram-såle. Dersom det har vært mye fuktig vær, kan det bli sleipt og glatt og vanskelig å få godt fotfeste.

Et stykke opp i fjellveggen deler ruta seg i to, med to ulike vanskelighetsgrader. Hvis du har klatret tidligere og vil ha en skikkelig utfordring, vil jeg anbefale veggen, se bilde under. Her bør du være i god fysisk form og tåle høyder godt, for her er det virkelig rett opp eller rett ned alt ettersom hvordan man ser det. Dette partiet er riktignok relativt kort, men likevel vil man kjenne det godt i både armer og bein. Noe av teknikken man bør ha fokus på når man klatrer, er at man bruker bena godt istedenfor å dra seg opp etter armene. Da kan det være lurt å huske på å flytte karabinkrokene litt for tidlig enn litt for sent, slik at man ikke må bøye seg ned igjen for å få de med seg. Ikke det at jeg er noen klatre-ekspert, men det er i hvert fall et godt tips.

Den andre ruta byr også på noen luftige partier, så hvis man ikke vil velge det bratteste partiet, får man absolutt utfordringer her også.

Via Ferrata gir virkelig en god blanding av fysisk aktivitet, utfordringer, sug i magen, utsikt og mestringsfølelse. Så lenge man stoler på selen og føler seg trygg er dette en Fantastisk Turglede.

Mange av Via Ferrata rutene i Norge er godt egnet også for barn helt ned i 11-12 årsalderen og dette er derfor en fin aktivitet man kan gjøre sammen som familie.

Jeg hadde ikke lyst til at denne turen skulle ta slutt, og jeg bestemte meg allerede der og da for at denne ruta vil jeg gå igjen en annen gang.

Siste partiet før toppen av Nomelandsfjell og slutten av ruta er også ganske bratt. Her er det en stige rett opp, men dette partiet er relativt kort.

Jeg vil også anbefale bruk av hansker når man klatrer Via Ferrata. Dette får man som oftest kjøpt når man leier sele og hjelm.

Jeg ble virkelig bergtatt av den flotte utsikten ned mot Bygelandsfjord, spesielt på en dag om denne.

Og for vår kjære sønn, bød høyden denne gangen på litt ekstra utfordringer. Da er det ekstra godt å komme i mål og kjenne på mestringsfølelsen over at man har kommet seg til topps.

På toppen av Nomelandsfjell kan du ta deg et forfriskende bad i Fingredalstjørni eller bare finne deg en fin plass for en liten pause.

Nedstigningen fra Nomelandsfjellet går på skogsti ned mot Honnevje raste- og badeplass på nordsiden av fjellet. Returen ned er ca 1 km lang og går på noe svaberg og ned mot en skogsti.

Honnevje ligger i gangavstand, ca 2 km fra Valle sentrum. Dersom man ønsker det, kan man evt plassere sykkel her slik at man kan sykle tilbake til Valle, eller om man har to biler tilgjengelig. Hvis ikke er gangavstanden helt overkommelig og er gjort unna på en snau halvtime.

Tidligere har jeg også gått Via Ferrata i Loen, denne beskrivelsen kan du lese om her, eller om ruta på Munkestigen i Nord-Trøndelag her.

Langfjell – panoramasti

Sted: Telemark, Nissedal

Lengde: 6,5 km

Varighet: 3,5 timer

Antall høydemeter: ca 500

Vanskelighetsgrad: Middels

Veibeskrivelse: Turen over Langfjell Panoramasti starter ved Gaurak. Om du kommer fra Treungen, ta av fra rv 41 og inn på rv 354 mot Fjone. Etter ca 2,5 km er det skiltet til Langfjell inn til venstre ved et grustak, hvor du kan parkere.

Turen over Langfjell går fra A til B. Om du ikke har transport tilbake til parkeringen, må du beregne avstand (ca 3 km – noe usikker mht distansen) og tid langs asfaltveien tilbake, evt om du setter sykler ved Naurak, sluttpunktet av turen, før du parkerer ved Gaurak.

Instagram: @fantastiskturglede

Med skyfri himmel og god temperatur var vi veldig fornøyde med å ha valgt Langfjell panoramasti denne turhelgen i Telemark. Panoramastien byr på flott utsikt ned mot innsjøen Nisser store deler av turen, og med mye skogsterreng på turen om Raudbles og Brautestøl dagen i forveien (les gjerne om denne turen her) så var vi klare for en Fantastisk Turglede med mye utsikt.

Ved parkeringen er det en infotavle hvor du kan lese om turen. Det første stykket følger man en noe gjengrodd traktorvei til man kommer til et lite skilt som viser hvor stien begynner, se bilde under.

Oppstigningen til fjellet kan føles noe tung, da det de første kilometerne er bratt og ulendt og med ca 450 meter stigning. Enkelte steder er det satt opp tau som man kan holde seg i, og for en liten hund, som vi hadde med, var det noe utfordrende flere steder, men ikke verre enn at man kan bære den over de vanskeligste partiene.

Men når du først har kommet deg opp på fjellet er Langfjell lett å gå. Og etter en noe strevsom start får man raskt belønning i form av flott utsikt.

Når man har kommet til toppen, flater terrenget altså ut og man kommer etterhvert til et stidele. Her er det skiltet til “Panoramasti – varden 3,1 km og “Hattetjønn – varden 2,9 km.” Det er Panoramastien som leder deg til kanten av det bratte fjellet og som gir deg fantastisk utsikt over Nisser. Den andre stien går lengre inn på fjellet og forbi Hattetjønn. Stiene møtes etterhvert igjen og går sammen til varden, men jeg vil absolutt anbefale å velge Panoramastien.

Allerede etter en drøy time fikk vi godt utsyn til utsikten som ville følge oss på store deler av turen.

Og med ikke en sky på himmelen og stille vann fremstod Nisser som knallblått denne dagen.

I sørlig retning får man også flott utsikt ned mot det idylliske tettstedet Treungen og fjellene rundt. Området rundt Treungen har mange flotte turer å by på. Blant annet Skuggenatten, som jeg nylig har gått og som vil komme her på bloggen etterhvert, men også Kronfjell som jeg har fått anbefalt av de lokale i bygda, men som jeg foreløpig ikke har gått.

Telemark har virkelig mange flotte perler, og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å utforske flere av turene i dette området.

Etter ca 2 timer fikk vi øye på varden som markerer det høyeste punktet på turen 753 moh. Men etter postkassen å dømme, ser det ut til at det er noe uenighet om høyden på dette fjellet, da det kan se ut til at det står 654 moh på postkassen.

Skiltet ved varden viser i hvert fall 753 moh. Herfra er det mulig å gå mot Skulhomvarden, som jeg forøvrig ikke kjenner til, så vi fulgte skiltingen som planlagt videre nordover, ned mot Naurak.

Men først måtte vi ha en liten pause med påfyll av mat og drikke. Til tross for at dette var siste helgen i august, var det likevel godt og varmt, og det er viktig å få i seg nok drikke på tur. Også for en liten hund som ble tørst i varmen, var det godt med et lite fjellvann på toppen.

To glade fjellgeiter på tur!

Fra varden kan man velge å gå tilbake samme vei som man kom, eller man kan altså følge stien videre ned mot Naurak. Jeg vil da anbefale å sørge for transport tilbake til parkeringen, for å slippe å måtte gå langs asfaltveien tilbake. Jeg er noe usikker på hvor lang denne distansen er, da beskrivelsene som står om turen på nettet er noe forskjellig og jeg ikke selv har målt. Selv om vi ikke hadde transport tilbake, valgte vi likevel å gå videre mot Naurak. Vi hadde møtt en mann tidligere på turen. Vi håpet på at han hadde bil og at han ville være nede omtrent samtidig med oss.

Jeg måtte knipse noen flere bilder, før jeg klarte å løsrive meg fra utsikten.

Turen ned går på godt synlig sti som slynger seg i terrenget. Etterhvert kommer man inn på en traktorvei som man følger ned til Haukåsen hyttegrend.

Blåbærlyngen ga signaler om at høsten var i anmarsj, selv om det ikke var mye som minnet om høst denne dagen.

Da vi kom ned til hovedveien hadde vi vært på tur i 3,5 timer. Varme og svette var det fristende med et lite bad i Nisser før vi begynte på hjemoverturen. Vi skulle bare ned og kjenne på vannet før vi skulle begynne på den lange turen tilbake til bilen. Og der, nede på stranda satt jammen mannen vi hadde møtt oppe på fjellet. Han tilbød seg å kjøre oss tilbake. Takknemlig og glade takket vi ja til dette. Man møter alltid hyggelige folk på tur.

Og da ble det også tid til et bad, en perfekt avslutning på en herlig turhelg!

Igletjønnuten og rundtur om Raudbles og Brautestøl

Sted: Telemark, Fyresdal

Lengde: 18,8 km

Varighet: 5 timer rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels, men lang tur

Veibeskrivelse: Turen starter ved Fv 355 ved Basthommen, ca 12 km sør for Fyresdal sentrum på østsiden av Fyresvatn. Dersom du kommer kjørende på Rv 41 sørfra, ta av mot Fv 355 rett nord for Tjonnefoss og følg veien langs Fyresvatn ca 35 min. Du vil da få parkeringen ved Basthommen på venstre side, der turen starter.

Instagram: @fantastiskturglede

Sammen med en god turvenninne var jeg klar for nye turer denne helgen i slutten av august. Sommeren hadde vært rik på Fantastiske Turgleder i nord, men jeg var absolutt ikke mettet på gode turopplevelser. Denne gangen var det Telemark og nærmere bestemt Igletjønnuten 949 moh som skulle bestiges. Da startpunktet for turen ligger på 650 moh, er dette i seg selv ikke en krevende tur, men om man velger å gå hele rundturen om Raudbles, som er merket av på informasjonstavla, er den i og for seg noe krevende i den forstand at det er en lang tur. Jeg vil derfor gjøre oppmerksom på at det er mulig å velge å bare gå deler av turen og likevel få med seg det som er verdt å se. Hadde vi skullet velge på nytt, hadde vi nok gjort det, men vi valgte altså å gå hele turen.

Telemark har vist seg for meg å være en skjult perle. Jeg ble virkelig sjarmert av dette fylket på turen over Lårdalsstigen på forsommeren, les gjerne om denne turen her. Og nå var jeg spent på om turen til Igletjønnuten ville innfri mine forventninger. Vi valgte å starte turen rett på andre siden av veien for parkeringsplassen, først over et fjellparti og deretter på en skogsti merket med blått. På informasjonstavlen nede ved veien står det skiltet “Start Igletjønnuten 250 m”. Begge rutene fører deg opp til toppen, så det er litt hipp som happ hva man velger. Bruk gjerne UT appen for å orientere deg.

Det var fortsatt smak av sommer med god temperatur, og med den jevne stigningen opp mot toppen av Igletjønnuten, ble det fort godt og varmt. Etter ca 30 minutter minnet terrenget mer om høyfjellsterreng, og vi hadde da kommet såpass høyt opp at vi fikk noe utsikt ned mot Fyresvatn. Vi brukte ytterligere 30 min før vi nådde toppen, hvor vi fikk utsikt i alle retninger. Vi hadde så vidt startet turen og var derfor ivrige på å vandre videre, da vi hadde sett på bildene på UT.no at utsikten fra utsiktspunktet var enda finere.

Vi fulgte stien videre nedover på denne rundturen i retning Fyresvatn i lett skrånende terreng før vi etter ca 30 minutter kom til skiltet som er merket “Rundtur – Utsiktspunkt”. Her flater landskapet ut og stien går over noen myrer og forbi et lite vann i retning mot Storsteinheia.

Plutselig fikk vi øye på det vi trodde var blåbær. Med sportsbriller på som gir et litt annet lys, slo det oss ikke at det ikke kunne være blåbær. Vi satte oss ned i lyngen og begynte å plukke, og tenkte at det kunne være godt med litt blåbærsyltetøy til kveldskos. Noen bær gikk også i munnen, og det var da vi etterhvert skjønte at det ikke var blåbær. Heldigvis var det bare blokkebær som ikke er giftig, men kanskje heller ikke anbefalt å spise. Vi fikk oss en god latter og konkluderte med at alt som er blått ikke er blåbær, og at vi hadde vært helt på bærtur:-)

Vi trasket videre til neste kryss ved Raudbleshei, hvor vi holdt mot høyre, skiltet mot utsiktspunktet. Her begynner man på en ny sløyfe av turen, hvor det er mulig å gå rundturen om Brautestøl rundt Raudblestjønn. Vi valgte å gå i retning utsiktspunktet først, da vi ville ta en pause der, men det er altså mulig å gå motsatt vei enn det vi gjorde.

Terrenget er fortsatt variert med noen fjell- og myrpartier, men stien er godt merket og synlig hele veien. Vi var spente på om utsikten ned mot Fyresvatn var like flott som utsikten ned mot Bandak ved Lårdalsstigen.

Og selv om det egentlig ikke kan sammenlignes, så var vi enige om at synet som møtte oss ved Raudblesbergene, var nesten like flott. Med solen som glitret i vannet og med blå himmel og nesten vindstille var det en fin plass å nyte utsikten nede ved den store steinen som har blitt liggende utpå kanten etter istida.

Vi ble litt fascinert av den store steinen og tenkte at vi skulle dytte den litt på plass før vi satte oss ned for en pause, he, he! Og her kunne vi gjerne ha sittet i timesvis og beundre utsikten, men vi hadde bestemt oss for å gå hele rundturen og tenkte det var på tide å rusle videre.

Hvis vi skulle valgt på nytt ville vi altså valgt å gå tilbake her, da turen om Brautestøl er noe langtekkelig og går for det meste i skogs-terreng i ca 1 time. Vi fulgte stien videre og ganske raskt mistet vi utsikten mot Fyresvatn.

Etter å ha gått en stund i skogsterreng, kom vi plutselig til Raudblesberga, og vi ble litt overrasket over dette rødbrune fjellpartiet som dukket opp midt inne i skogen.

Rett før vi kom til Brautestøl måtte vi også gjennom en bregneskog.

Fra Brautestøl skrår stien igjen etterhvert vestover og et lite stykke er terrenget noe bratt, før man kommer opp på Brautestøylrista rett nord for Brautestølnuten.

Også her måtte vi over flere myrområder, og vi oppdaget etterhvert mange dyrespor. Vi ble litt nysgjerrige på om det bare var hundespor eller om vi plutselig ville møte på andre dyrearter. Fyresdal har nemlig et varierende plante-og dyreliv som blant annet omfatter elg, hjort og rein, og jeg var ikke så lysten til å møte på skogens konge enda en gang denne sommeren.

Da vi hadde kommet tilbake til krysset ved Storsteinane, fulgte vi stien videre rett fram tilbake til skiltet “Rundtur – Utsiktspunkt”. Herfra holdt vi mot venstre og fikk da flott utsikt ned mot Fyresvatn igjen.

Siste stykket ned er det ganske bratt og det er festet tau som man kan holde seg i.

Turen begynte nå å nærme seg slutten, og selv om vi syntes at rundturen om Raudblestjønn og Brautestøl hadde vært litt lang, hadde vi uansett kost oss veldig på tur. Vi hadde allerede begynt å planlegge tur for neste dag, hvor valget falt på Langfjell Panoramasti. Dette skulle vise seg å bli en knallfin tur med utsikt ned mot innsjøen Nisser på mesteparten av turen. Se neste innlegg som kommer her på bloggen.

Men først skulle kvelden nytes ved den sjarmerende lille innsjøen Drang hvor vi hadde funnet en fantastisk fricamp-plass. Livet er virkelig aller best ute, det var vi absolutt enige om.

Landstrykerstien Hamarøy

 

Sted: Hamarøy, Halsen

Lengde: 10 km

Varighet: 3,5 timer rundtur

Vanskelighetsgrad: Middels, men lang tur

Veibeskrivelse: Om du kommer kjørende fra Ulvsvåg, følg E81 i retning Skutvik ca 30 km, og ta av til høyre ved skiltet Halsen. Hvis du kommer fra Skutvik, er det ca 9 km til avkjøringen. Følg Halsenveien innover et lite stykke til du kommer til en bom. Denne er åpen i sommersesongen, men husk å betale for passeringen med Vipps og kjør videre til du kommer til en parkeringsplass på Vassenga, hvor turen starter.

Instagram: @fantastiskturglede

Landstrykerstien ble den siste turen på Hamarøy denne sommeren. De fleste som tar turen hit, kommer nok for å oppleve Hamarøyskaftet, som er et karakteristisk landemerke på Hamarøy og et populært fjell å bestige. Vi var utrolig fristet til dette, men for å klatre opp på “skaftet,” må man ha tau og sikring, samt gå turen sammen med en guide. Dessverre kostet dette så mye som 2500 kr pr pers, så vi nøyde oss med å betrakte fjellet nedenfra, selv om det var veldig fristende å klatre til topps og nyte utsikten derfra.

Vi hadde forhørt oss litt om Landstrykerstien på forhånd og beskrivelsen vi fikk var at det var en veldig lang tur. Vi tenkte at 10 km ikke var så langt, men når store deler av turen går i noe ulendt terreng i en bregne-og bjørkeskog, føltes det faktisk ganske langt.

Siden Landstrykerstien er en rundtur, kan man velge hvilken vei man vil gå, og vi valgte å følge skiltingen mot Hamarøyskaftet først. Vi møtte på noen karer som vi kom i snakk med. De hadde med seg hjelm, tau og seler og hadde planer om å klatre opp på Hamarøyskaftet. Vi ble ganske misunnelige og hadde vi hatt med oss utstyr vi også, så kunne de tatt oss med, sa de.

Allerede etter noen få høydemeter opp i terrenget og ca 20 minutter senere, kom vi over toppen ved foten av Hamarøyskaftet, hvor fikk flott utsikt over Straumvatnet, Vestfjorden og Lofotveggen i det fjerne. I tillegg hadde vi Hamarøyskaftet rett imot oss, men vi var overrasket over hvor lite det minnet om et spisst skaft fra denne kanten.

Vi stod en stund og vurderte om vi skulle gå hele rundturen, da vi kanskje var mest fristet til en topptur, men vi valgte å ta turen når vi allerede var i gang. Vi fulgte dermed stien videre nedover mot Straumvatnet og brått var vi inne i bregne-og bjørkeskogen. Vi hadde hatt flere opplevelser med treff på elg de foregående dagene på Hamarøy, og faktisk også ganske nært på, så nå lurte vi på om vi hadde havnet midt i “elgeskogen.” Heldigvis møtte vi ikke på elg på denne turen.

Nede ved Straumvatnet var det utrolig flott og her er det både fiske- og teltmuligheter. Hadde det ikke vært for at vi nesten akkurat hadde begynt turen, hadde det vært utrolig fint å satt seg litt ned her. Vi fulgte stranda bortover, men før vi forsvant inn i skogen igjen, måtte vi snu oss og og få et siste glimt av Hamarøyskaftet, som nå på lengre avstand var sitt navn verdig.

Ruta er godt skiltet, og det som er verdt å se under turen er også godt merket, blant annet flere utsiktspunkt. Da vi hadde gått ganske lenge i skogen, var det flott å se havet igjen.

Underveis på turen, kan man også ta flere avstikkere, blant annet for å se på klippegrotter ved Mølnvika. Selv om vi var litt nysgjerrige, prioriterte vi ikke dette, men fortsatte turen videre langs Nordlandsdalen.

Plutselig åpnet terrenget seg og vi passerte nå Nordland, som fra gammelt av var en liten kystbygd. Dette var en utrolig sjarmerende plass, stille og rolig og sikkert et fantastisk sted å ha sommerbolig. Her er det visstnok også en flott rullesteinsfjære som anbefales et besøk.Vi hadde ikke møtt på mange folk underveis på turen, men her ved Nordland bodde det faktisk folk. Vi begynte å undre oss over hvordan adkomsten til dette avsidesliggende stedet var og om eneste framkomstmiddelet var med båt.

Vi fortsatte videre forbi og opp stigningen mot Dalsmælan, hvor man etterhvert ser ned på Sørland. I gamle dager var det flere gårder og skole her, og deler av filmen Landstrykeren ble spilt inn her.

Ved Dalsmælan er det en fin rasteplass med bord og benker hvor man kan ta seg en matpause eller bare sette seg ned å beundre utsikten. Vi nærmet oss nå slutten av turen og hadde da ca 2 km igjen.

Siste delen av turen opp til parkeringen på Vassenga, går på god skogsvei. Vi ble gående og evaluere turen og min motivasjon hadde nok ikke vært helt på topp denne dagen. Ikke fordi det ikke hadde vært en fin tur, men fordi min motivasjon er størst i forhold til toppturer, spesielt i et slik Fantastisk Turglede paradis som Hamarøy er.

Hamnestinden 878 moh

Sted: Hamarøy, ved Buvåg

Lengde og varighet: 5 timer tur/retur

Antall høydemeter: 878 m

Vanskelighetsgrad: Middels – krevende

Veibeskrivelse: Turen til Hamnestinden eller Hamnesfjellet som det også blir kalt, starter ved Børvika på veien mot Buvåg. Om du kommer fra Oppeid, kjør vestover på E81 og ta av på fylkesvei 7528 mot Hamsund og Buvåg til du kommer til Børvika, etter at du har passert Egerdalen. Kjøreturen hit tar ca 10 min fra Oppeide. Her er det en liten parkeringsplass på venstre side av veien. Om det er fullt her, så er det også mulig å parkere langs veien et lite stykke lengre bort.

Instagram: @fantastiskturglede

Godværet hadde virkelig slått til her på Hamarøy, og vi var et turfølge på fire personer som var skikkelig klare for en fin, men krevende topptur. Jeg vil gradere turen til middels til krevende, fordi dette er en skikkelig motbakketur. Og fordi denne turen byr på 878 høydemeter, anbefaler jeg derfor å gå turen med staver. På den måten får man avlastet rygg og knær, og jeg vil også påstå at man vil få en enda bedre turopplevelse.

Stien mot Hamnestinden starter ved sørsiden av Åslivatnet. Etter ca 150 meter på flatt terreng, tar man av mot venstre, og allerede her får man inntrykk av hva denne turen vil by på. Stigningen som møter deg vil fortsette omtrent hele veien opp. Men det gjelder å ikke miste motet allerede her, for utsikten som venter deg på toppen er vel verdt alle svettedråper underveis.

Og svettedråper skulle det bli tusenvis av på denne varme dagen i slutten av juli, men vi var likevel utrolig takknemlige for at vår “gamle” nabo hadde tatt oss med på turen. Hun er nemlig oppvokst på Hamarøy og var tilfeldigvis her samtidig med oss. Hadde det ikke vært for henne, er det ikke sikkert at vi hadde begitt oss ut på akkurat denne turen, denne dagen.

Etter å ha passert både en bregneskog og bjørkeskog på en tydelig sti langs Geitbergan, samt at vi måtte ha et stopp for å beundre utsikten og fylle på med litt drikke, begynte vi, etter en drøy time, å nærme oss skaret ved Drakevatnet. Når du kommer hit, har du tilbakelagt ca 550 høydemeter og du kan få pusten litt tilbake, da terrenget her flater noe ut, før siste etappen opp til toppen. Eller du kan rett og slett ta deg en liten hvilepause.

Ved Drakevatnet er det nemlig gode muligheter for en liten pause, samt å fylle på friskt vann fra bekken som sildrer forbi. Landskapet her er imponerende grønt, med den flotte mosen som brer seg utover. Vi begynte nå også å ane hvilken panoramautsikt, som ville møte oss, og etter en liten pause var vi alle sammen ivrige etter å ta fatt på det siste partiet.

I skaret mellom Hamnestinden og Dalstinden, to mektige fjell på hver side, er det lett å la seg imponere av de bratte fjellveggene.

Fra vannet følger du bunnen av ura vestover, opp den bratte fjellsiden. Når man står nede og ser opp, er det nesten ikke til å tro at det er mulig å komme seg opp, da det er temmelig bratt. Men sakte men sikkert nærmet vi oss toppen. Tråkket oppover er relativt tydelig, men da vi gikk ned igjen så vi at det var flere ruter/stier. Det er uansett åpent terreng, så det er lett å finne fram, men det er viktig å være oppmerksom på løse steiner.

Ca halvveis opp det siste partiet, måtte vi igjen stoppe og beundre utsikten. Omtrent midt i bildet over, ser man Hamarøyskaftet. Dette er et karakteristisk landemerke på Hamarøy og et populært fjell å bestige, riktignok med klatreutstyr, men som jeg gjerne vil oppleve.

Etter ca to timer nådde vi toppen, og det første synet som møtte oss var et fantastisk skue over Vestfjorden og Lofotveggen. Det var ikke en sky på himmelen og det var faktisk mulig å se hele Lofoten fra Røst og Værøy i sør til Austvågøya mot nord.

Etter å ha forsert 878 høydemeter kjenner man virkelig på en mestringsfølelse når man når toppen, men også en glede ved å få mulighet til å oppleve en slik Fantastisk Turglede i vårt flotte land. Vi var også ganske enige om at vi følte oss heldige som har mulighet til å kunne gå en slik tur.

Det var vanskelig å løsrive seg fra utsikten. På toppen av Hamnestinden har du nemlig fantastisk utsikt over store deler av Nord-Salten med blant annet Hamarøy, Tysfjord og Steigen. Det er flotte fjell og blått hav så langt du kan se.

Vi var en fin liten turgjeng som hadde det utrolig hyggelig sammen på tur, men jeg må få lov til å si at det var ekstra fint å få dele denne turgleden sammen med min datter. Det at mine barn deler den samme turgleden som meg og ser verdien ved det å være ute i naturen, er utrolig stas.

Et siste bilde på toppen, før vi begynte på nedoverturen. Turen ned går samme vei som vi gikk opp, men som tidligere nevnt, var det flere ulike tråkk ned mot skaret. Da vi gikk opp, var det lett å se tråkket, men nedover var det faktisk litt vanskeligere, men ikke verre enn at vi bare måtte stoppe opp innimellom for å få øye på “stien” igjen.

Etter ca 5 timer, med en god pause på toppen, var turen over. Tusen takk til vår kjære “gamlenabo” for at du tok oss med. Vi kunne ikke hatt en bedre tur, et bedre vær eller et bedre turfølge.

Etter turen ble det også et besøk på Tranøy fyr, som absolutt er verdt et besøk når man er på Hamarøy. Her kan du oppleve Hamarøy på sitt vakreste, nyte et godt måltid eller rett og slett bare ta inn alle inntrykkene dette stedet gir.

Nordskaret 475 moh

Sted: Hamarøy, Skutvik

Lengde og varighet: Ca 2 timer tur/retur

Antall høydemeter: Ca 400

Vanskelighetsgrad: Lett

Veibeskrivelse: For å komme til Nordskaret, dersom man kommer kjørende fra Skutvik, følg Rv 81 nordover. Etter ca 9 km ta av til venstre ved et buss-skur og følg veien et lite stykke til du kommer til et veikryss, hvor det er mulighet for å parkere. Turen starter ved Hestbakkveien opp mot høyre forbi et eldre bolighus. Det er et lite stykke å gå på denne grusveien før man kommer inn gjennom tunet til den fraflyttede gården Eidislia i Hestbakk, og som etterhvert leder deg inn på den godt synlige stien mot Nordskaret.

Instagram: @fantastiskturglede

Endelig hadde sola kommet til nord og det ble virkelig en magisk kveld på Nordskaret, slik jeg hadde håpet på. Hvis man har mulighet, vil jeg absolutt anbefale å gå turen på kveldstid dersom det er klarvær, slik at man får oppleve den fantastiske solnedgangen på toppen. Dette er også en tur vi har gått tidligere, og hvis du ønsker en mer detaljert beskrivelse av selve turen, så kan du finne det her.

Vi hadde fått besøk av familie på denne Norgesferien vår, og jeg hadde hatt et stort ønske om at de skulle få den samme fantastiske wow-følelsen som vi hadde fått første gang vi gikk denne turen. Derfor timet vi det til at vi skulle være på toppen av Nordskaret senest kl 22.00 denne dagen i slutten av juli, slik at vi skulle få se sola før den forsvant bak fjellene. Dersom man går turen tidligere på sommeren, når sola står høyere på himmelen, kan man nok gå turen enda noe senere om man ønsker.

Sist vi gikk denne turen, brukte vi ca 1 time opp, men denne gangen hadde vi et relativt høyt tempo, da jeg var litt redd for at vi ikke skulle rekke opp tidsnok. Selv om jeg vil betegne dette som en relativt enkel tur, så kan den likevel være noe krevende, da turen er kort og bratt med sine drøye 400 høydemeter.

Stien er tydelig mesteparten av turen og leder deg gjennom et skogparti, før landskapet åpner seg igjen. Rett før det siste bratte partiet, deler stien seg i to. Jeg vil da anbefale å holde mot høyre og heller velge den andre ruten ned igjen. Vi hadde nå Nordskaret rett imot oss, som ligger som en flate mellom to fjelltopper; Eldridtinden 648 moh og Hansbakkfjellet 895 moh.

Temmelig nøyaktig 50 minutter etter at vi hadde startet turen, kom vi over kanten av Nordskaret og fikk sola rett og slett midt i fleisen. Og selv om jeg visste hva som ventet meg, ble vi alle like imponert av utsikten som møtte oss.

Tåken hadde ligget lavt store deler av dagen og jeg hadde også vært litt spent på om det ville skygge for utsikten, men det var nesten enda finere enn sist, med tanke på at tåka hadde lagt seg som et flott teppe ned mot havet.

Fra Nordskaret har man flott utsikt over Vestfjorden med Lofotveggen i bakgrunnen. Etter 11 dager med regn, tåke og sterk vind hittil på denne Norgesferien, ble det et ekstra spesielt Fantastisk Turglede øyeblikk  denne kvelden.

Vi hadde rukket opp akkurat i tide til å få se sola, men når den forsvant bak fjellene, ble det faktisk nesten enda finere.

Omsider klarte vi å løsrive oss fra den vakre utsikten og begynne på nedoverturen. Jeg var ekstra glad for at vårt turfølge hadde fått den samme flotte opplevelsen som vi hadde fått første gangen vi gikk denne turen. Og dagen etter skulle vi få enda en fantastisk turopplevelse her på Hamarøy, nemlig turen til Hamnestinden, som vil bli neste innlegg her på bloggen.

Tuva 477 moh

Sted: Lofoten, Austvågøya

Lengde og varighet: Ca 3-4 timer tur/retur

Antall høydemeter: Ca 450

Vanskelighetsgrad: Lett/middels

Veibeskrivelse: Tuva ligger på Austvågøya, ca 3 km fra Svolvær sentrum. Turen starter rett ved Røde kors huset i Knutmarka. Etter at du har passert det lille tjernet; Sommartjønna, følger du Knutvikveien oppover et lite stykke til du ser treskiltet merket Tuva og Blåtind til venstre der veien svinger. Du kan parkere her eller nede ved Røde kors huset.

Instagram: @fantastiskturglede

Vi hadde gitt opp å vente på godværet denne ferien, men vi hadde ikke gitt opp motivasjonen til å komme oss ut på topptur og oppleve Fantastiske Turgleder i Lofoten. Tåka lå tidvis ganske tykk over topp-punktet av Tuva, men vi tok sjansen på at det ville åpne seg litt etter hvert, slik at vi forhåpentligvis kunne få noe utsikt.

Da vi hadde kommet oss inn på stien, gikk terrenget slakt oppover gjennom en lav bjørkeskog og over noen små fjellpartier, før vi kom til Grønnåsvatnet. Her er det mulig å få fisk, hvis man er interessert i fiske. Det er forsåvidt mitt turfølge, men dessverre hadde vi ikke tatt med oss fiskestengene. Det er jo gjerne ikke det man pakker i sekken, når man skal på topp-tur.

Vi fulgte stien videre på den nordvestre siden av vannet, og ved enkelte myrete steder, var det lagt ut klopper, slik at man kunne passere tørrskodd. Men på en fuktig dag som denne, hadde vi tatt på oss fjellstøvler og var uansett tørre og varme på føttene.

Turen går videre i et relativt bratt skogsterreng, og det var nok ekstra sleipt og glatt denne dagen etter mye nedbør over lengre tid. Enkelte steder måtte vi holde oss litt fast i vegetasjonen og klyve opp.

Bekken sildret langs store deler av stien og etter ca en halvtimes tid kom vi til et lite fossefall.

Etter den bratte stigningen, kom vi opp på et platå, før vi skulle følge ryggen av Tuva opp til toppen. Herfra kan man også velge å gå opp til Blåtinden og fortsette videre over mot Djevelporten og Fløya, hvis man ønsker en lengre tur. Turen til Djevelporten og Fløya er også absolutt verdt et besøk om man er i Lofoten. Om du vil lese om turen min dit, så kan du gjøre det her.

Siste stykket opp mot toppen, var noe smalt og luftig, og ganske bratt ned mot nordvest. De som eventuelt har litt høydeskrekk, kan nok kjenne litt kiling i magen her.

Med Tuvvatnet i ryggen, klatret vi opp det siste stykket opp til toppen 477 moh. Det var litt irriterende å tenke på at vi ville ha fått et helt annet inntrykk av denne turen, om været hadde vært litt bedre. Tåka lå fortsatt relativt tykk og vi ville dermed ikke få oppleve den imponerende utsikten som denne toppen kan by på.

Fra toppen av Tuva har man nemlig utsikt over Svolvær, Skrova, Kabelvåg, flotte holmer og skjær, og nesten til alle de høyeste toppene på Austvågøya. Slik det var nå, kunne vi så vidt skimte Vestfjorden og Svolvær der nede. Men turgeden min var likevel tilstede, man kan jo ikke bare gå på tur i godvær. Og jeg prøvde å ikke tenke så mye på at det akkurat denne dagen var 27 grader og sol fra klar himmel hjemme i sør, he, he.

Turen ned går samme vei som vi gikk opp, med mindre man velger å gå videre over Blåtinden mot Djevelporten og Fløya. Da kan man få en fin rundtur og gå ned mot Blåtindveien ved Svolvær kapell, hvis man er villig til å gå langs veien tilbake til Knutmarka (ca 30 min).

Planen for denne Norgesferien var nå å reise videre til Hamarøy, på andre siden av Vestfjorden. Vi forelsket oss helt i Hamarøy i fjor sommer og gledet oss veldig til å komme tilbake for nye turopplevelser der. Og det beste av alt, var at det var meldt sol og sommervarme også her oppe i nord.

Reinebringen 448 moh

Sted: Lofoten, Moskenesøy

Lengde og varighet: Ca 1,5-2 timer tur/retur

Antall høydemeter: 448 moh

Vanskelighetsgrad: Lett/middels

Veibeskrivelse: Startpunktet til Reinebringen finner du ved Ramsvika, langs E10, like ved Reinehalsen, der veien tar av fra E10 inn til Reine sentrum. Hovedparkeringen finner man ved Reinehalsen, men dersom det ikke er plass her kan man også parkere i Reine sentrum. Det er uansett ikke langt å gå tilbake.

Instagram: @fantastiskturglede

Det er vanskelig å beskrive akkurat hvor fantastisk utsikten på Reinebringen er, den må nesten bare oppleves. Men det er ingen tvil om at den skiller seg ut fra alle andre toppturer jeg har vært på, og jeg kan godt forstå at Reinebringen er en av Norges mest ettertraktede utsiktspunkter. Selv om jeg har gått denne turen to ganger tidligere, var jeg like forventningsfull til utsikten denne gangen. Dersom du ønsker å lese en litt mer detaljert beskrivelse fra min forrige tur hit, så kan du gjøre det her.

På grunn av mye vind og mye dårlig vær, hadde vi måttet sende vår datter hjem med båten over til Bodø en dag tidligere, da vi ikke tok sjansen på innstilt ferje nok en gang og at hun skulle bli værfast her opp i nord. Vi hadde virkelig fått kjenne på hvordan det nord-norske været kunne være, de siste dagene, men denne dagen var det utrolig nok relativt fint vær, men fortsatt en del vind. Jeg var supermotivert for en tur opp på Reinebringen og fikk med meg to noe motvillige karer. Jeg forstår at ikke nødvendigvis alle har like stor topptur-entusiasme som meg, men Reinebringen må jo være en obligatorisk tur når man er i området.

Turen opp er bratt fra start til slutt. Trappene som sherpaene fra Nepal har bygget starter allerede ved startpunktet av turen. Det er kun det siste stykket opp til første utsiktspunkt hvor det ikke er trapper. Her skal man være ganske forsiktig, da terrenget er sårbart og det kan være glatt og sleipt, spesielt hvis det har vært eller er mye nedbør. Jeg trodde faktisk at trappen nå skulle skulle være bygget ferdig helt opp til første utsiktspunkt, men det var den altså ikke, og kanskje er ikke det planen heller.

Etter alt slitet med utallige trappetrinn, får man virkelig en fantastisk belønning når man kommer til første utsiktspunkt. Man blir jo nesten målløs av synet som møter deg over kanten. Og selv om jeg har sett det før, ble jeg like bergtatt denne gangen.

Egentlig har man sett mesteparten av utsikten på dette utsiktspunktet, men det er også mulig å gå et lite stykke videre opp, slik at man får utsikt også noe mer vestover. Opp hit måtte jeg gå alene og på topp-punktet 448 moh blåste det så kraftig denne dagen at jeg måtte sette meg ned på huk, da jeg følte at jeg nesten skulle blåse avgårde. Og utrolig nok hadde jeg toppen helt for meg selv ganske lenge, selv om mange hadde valgt Reinebringen som turmål denne dagen.

Lofoten er virkelig et tureldorado og jeg skulle gjerne ha bodd her et år for å utforske hver krik og krok av dette turparadiset. Men så minnet jeg meg på det utfordrende været vi hadde hatt de siste dagene, og ble derfor litt usikker på om jeg hadde trivdes et helt år med nord-norskt vær:- )

Etter å ha gått amok med kamera på toppen, måtte jeg løsrive meg og gå ned til gutta igjen. Men det er mulig å gå videre dersom man har lyst på en lengre tur. Da fortsetter man videre vestover, over eggen mot neste topp-punkt. Stien her er tydelig, men smal. Dette er noe jeg må gjøre neste gang jeg går denne turen, for at jeg skal tilbake hit er helt sikkert. Man blir aldri lei en slik utsikt som Reinebringen byr på.

Skylaget lå tung over fjellene og det var bare et tidsspørsmål før regnet igjen ville være over oss, men jeg var utrolig takknemlig for at vi hadde fått oppleve denne turen i relativt godt vær.

Det ble en liten pause i skråningen før vi begynte på nedoverturen. Fram til man igjen kommer ned til trappene, er det altså bratt og sleipt. Terrenget bærer mye preg av at dette er et populært turistmål og at det i høysesongen er opp mot 800-1000 personer som går denne turen hver dag.

Selv om jeg har gått denne turen to ganger før, må jeg si meg enig i, slik jeg skrev på forrige innlegg om Reinebringen her på bloggen, at denne turen er en Fantastisk Turglede som står på min topp 10 favoritt tur-liste.