Mugnetind 1740 moh

For å referere ut.no

«Vi ferdes mer ute i naturen, og vi bruker den på stadig flere ulike måter. Fjellvettreglene hjelper deg å planlegge og gjennomføre en fantastisk tur - som også er trygg.»

I 2016 ble fjellvettreglene modernisert av DNT og Røde kors for å være tilpasset dagens bruk av fjellet. Det har vært en stor økning i antall redningsaksjoner og dessverre også dødsulykker de siste årene i forbindelse med turer i fjellet. Dette skyldes ofte at man er for dårlig forberedt for turen man har lagt ut på. For å unngå slike tragiske utfall, er fjellvettreglene viktige å ha i bakhodet for å kunne få en Fantastlsk Turglede.

De nye reglene lyder slik;

1. Planlegg turen og meld fra hvor du går.

2. Tilpass turen etter evne og forhold.

3. Ta hensyn til vær og skredvarsel.

4. Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.

5. Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.

6. Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.

7. Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.

8. Vend i tide, det er ingen skam å snu.

9. Spar på kreftene og søk ly om nødvendig.

En av disse fjellvettreglene skulle vise seg å bli gjeldende for oss på vei til Mugnetind denne dagen i høstferieuka.

Mugnetind er et fjell i Vang kommune i Oppland, og er det høyeste fjellet i området mellom Bygdin, Tyin og Vangsmjøse med sine 1740 moh.

Turen starter fra Mugnestølen ved elven Mugna. For å komme hit følger man Slettefjellvegen fra Beito/Beitostølen. Dette er en bomvei med mulighet til å betale med kort. Man bruker ca 20 min med bil fra Beitostølen. Etterhvert går veien over til grusvei, og man følger skiltene merket Slettefjellvegen, til man kommer til en stor parkeringsplass. Allerede herfra ser man toppen på selve Mugnetind.

Turen opp til toppen er beregnet til 2,5-3 timer og er gradert som en middels tur. Den passer for voksne og barn, men jeg tenker at det bør være barn som er vant til å gå i fjellet.

Vi var en god gjeng på 2 hunder, 3 barn og 4 voksne som hadde Mugnetind som mål denne dagen. Selv om solen hadde tvunget seg fram bak skyene, var det godt og friskt i luften. Vi hadde tatt fram lue og votter, og ekstra tøy i sekken er alltid viktig når man legger ut på tur.

Turen startet med en slak, jevn stigning fra Mugnestølen langs elven Mugna. Stien er merket med hvite V’er som er godt synlig hele veien. Frosten hadde dessverre tatt med seg de flotteste høstfargene, men det var et flott skue likevel.

Da vi kom litt opp i høyden, kunne vi så vidt skimte fjellene i Jotunheimen, som kong vinter hadde lagt et lett snødryss over. Selv om det fortsatt var høst ved Mugnestølen, tenkte vi at det ikke ville gå mange ukene før vinteren setter inn her også. Høsten i fjellet, kan by på det meste værmessig.

Etter ca 1 time fikk vi synet av et lite vann på vår venstre side. For å komme videre opp mot toppen gikk vi rundt dette vannet før vi fikk Mugnebottjernet på vår høyre side. Stien gikk videre mellom disse to tjernene.

Vi hadde hele veien gått i et relativt slakt, jevnt stigende terreng, men herfra var det en mye mer bratt stigning opp. Vi snakket med noen som hadde gått turen tidligere, som kunne fortelle at det var mer overkommelig enn det så ut som. Turen fra Mugnestølen til toppen av Mugnetind er ca 700 høydemeter. Ved Mugnebottjernet var vi på 1280 moh, og vi hadde derfor nesten 450 høydemeter igjen. Vinden hadde tatt seg opp i styrke, men vi var fortsatt ved godt mot til å fortsette.

På ca 1300 moh hadde vannet frosset til is og det lå et tynt, tynt lag med snø på bakken. Vår lille hund av typen bichon frise er vant til å være med på tur. Han er alltid ivrig og nesten dro oss oppover, til tross for bare sine 5 kg. Vi hadde pakket han inn med ulldekken og regndress, da han nylig hadde klippet pelsen og ble fort kald. Når underlaget nå ble mer og mer dekket av snø, og mer og mer steinete, begynte vi å lure på om det hadde vært så lurt å ta han med på denne turen. Med en gang vi stoppet opp, viste han tydelig tegn på at han frøs. Flere steder måtte vi etterhvert også bære han, men like ivrig var han utrolig nok likevel.

Vi hadde nå fått en fantastisk utsikt til blant annet Bitihorn, som badet i sol, mens vi nå hadde kommet på skyggesiden. Dersom solen hadde varmet på denne siden også, er det ikke sikkert at vinden hadde føltes så isende kald.

Bitihorn er forresten også en utrolig fin tur som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, og som jeg absolutt vil anbefale. En fin familietur på 4-5 timer dette også.

På 1440 moh stoppet vi opp for en vurdering av vær og vind. Vinden var nå så kraftig at vi måtte ha hetta på hodet og snøre godt igjen. Vi visste at det var et godt stykke igjen og at vinden ikke akkurat ville avta oppover fjellskrenten. Etter nøye overveielser ble vi enige om at vi burde følge fjellvettregel nr 8; «Vend i tide, det er ingen skam å snu.»

Jeg så lengselsfullt opp mot toppen og klarte ikke helt å slå meg til ro med at jeg ikke fikk kommet meg til topps. Jeg ble stående noen minutter å vurdere om jeg skulle gå opp alene, men fant fort ut at flertallet må bestemme i slike situasjoner. Vi hadde jo planlagt tur sammen, og det hadde jo vært en fin tur likevel. Men det var først da jeg snakket med noen som nettopp hadde vært på toppen, at jeg fant ut at det hadde vært en klok avgjørelse. De kunne nemlig fortelle at det var svært isete oppover og utrolig sterk vind. Pluss at det var enda 1 time igjen opp, et veldig bratt parti, og ikke akkurat så veldig trivelig der oppe.

Om vi hadde nådd toppen ville vi ha fått en praktfull utsikt til Jotunheimen, Valdresflya, ut over hele Valdres og vestover mot Sognefjellene. Det må bli en annen gang, for hit må jeg dra tilbake.

Før vi begynte på nedoverturen, tok vi raskt et liten pause. Vi hadde ikke før satt oss ned, før mange lemen skvatt omkring bak ryggen vår, på leting etter et nytt gjemmested. Kanskje er det lemen-år i år, for vi hadde nemlig hørt flere snakke om at de hadde sett lemen på vei opp. Jeg var ikke så fristet til å sitte så lenge, da en av våre jenter, for noen år siden, fikk harepest. Harepest skyldes smitte fra ekskrementer fra gnagere. Dette kan overføres via vann, eller dersom man er uheldig og kommer i kontakt med dette når man setter seg ned for en rast.

Det er nok kanskje slik, at om man skal på toppturer i høstferieuka, bør man kanskje velge en topp som er mellom 1200 og 1500 moh. Det så nemlig ut til at det var et værskille ved ca 1400-1500 moh, og at snøen hadde lagt seg flere steder. Snø bør riktignok ikke være noe hinder, hvis det ikke er snakk om betydelige mengder, men det var vinden som stoppet oss denne gangen. Og hadde vi bare vært voksne på tur, så hadde vi nok tatt turen opp, men om vi skal følge fjellvettregel nr 2; «Tilpass turen etter evne og forhold» så vil jeg nok si at evnen til å komme seg til topps for vår lille hund, og kanskje også barna, ikke var tilstede, spesielt i slikt vær. Jeg kan forstå hvorfor turen graderes som middels, det må nok være fordi siste del opp mot toppen er rimelig bratt og krevende.

Hadde vi tenkt på det tidligere, kunne vi faktisk heller ha gått en rundtur, videre forbi Mugnebottjernet, ned mot Skavletjern og videre på sørsiden av Mathamarskarven. Men vi tok samme vei tilbake ned mot Mugnestølen.

Da vi kom tilbake til Mugnestølen hadde vi vært på tur i 3,5 timer. Jeg må si at det var en Fantastisk Turglede likevel, selv om vi ikke nådde målet denne gangen. Jeg gleder meg allerede til å dra tilbake hit. Eller kanskje man ikke skal være så opptatt av å nå toppen, det må jo være tiden i seg selv, tiden man er på tur, som må være det viktigste.

Gjendehøe 1257 moh

Turen til Gjendehøe er en fin liten tur som passer de aller fleste. Selv om fjellet bare er 1257 moh, så skal man ikke undervurdere denne lille toppturen. Utsikten herfra er nemlig utrolig flott, spesielt denne første helgen i september hvor høstfargene hadde begynt å sette sine spor i landskapet.

Gjendehøe er fjellet som ligger mellom Knutshøe og Besseggen. Herfra har man fantastisk utsikt over Gjendevannet, Gjendesheim og fjellene rundt; både vestover mot Memurudalen og Gjendealpene, sørover mot Valdresflya og østover mot Maurvangen.

Turen opp til toppen tar en snau time, litt avhengig av tempo, og passer derfor godt som en ettermiddagstur eller en dag nummer to tur. Turen til Gjendehøe blir betegnet som en "kosetur," og det kan jeg si meg enig i.

Jeg har som tidligere nevnt, også gått denne turen tidligere, men denne dagen viste været seg fra en mye bedre side enn sist, og jeg gledet meg til å få et enda bedre inntrykk av utsikten på toppen.

Vi startet turen fra riksvei 51, et lite stykke fra avkjøringen til Gjendesheim (mot Valdresflya). Der stien fra Haugseter krysser veien, tar man av til høyre ned en liten grusvei, eller man kan parkere langs riksvei 51 på andre siden av veien, en parkeringslomme med plass til flere biler. Man kan også gå turen fra Gjendesheim, dersom man ønsker det.

Fra parkeringsplassen nederst ved grusveien, går man over et viltgjerde ved en liten koselig hytte, og deretter over en bro før man etterhvert kommer inn på selve stien. Der stien begynner står det skiltet mot Gjendesheim. Man følger denne stien et lite stykke, men når stien skrår av mot høyre mot Gjendesheim fortsetter man rett fram. Stien er ikke T-merket, men det er et tydelig tråkk hele veien, så det er likevel lett å finne fram. Man følger stien langs Gjendehøe på sørsiden av fjellet, og etterhvert skrår stien slakt oppover mot nord i retning Besseggen.

Men før vi kom så langt, måtte vi beundre den koselige, lille seteren vi passerte. Sist jeg gikk her, var det mange sauer på beite, men nå var det ikke en sau å se. Kanskje de hadde forlatt seteren for vinteren. Nå var det jo riktignok ikke vinter enda, men høsten var i full anmarsj og vinteren kan jo nesten komme når som helst i fjellet.

Mot venstre kunne vi se hele Knutshøe på langs og vi drømte oss tilbake til fjorårets jentetur. Dette er også en utrolig flott tur som byr på et par utfordrende partier. Knutshøe blir gjerne kalt "Besseggens lillebror" men den er ikke noe mindre krevende av den grunn. En litt kortere tur, men samtidig et par riktig luftige partier. Dette er faktisk også en tur jeg kunne tenkt meg å gå på nytt og som jeg virkelig anbefaler om man ikke allerede har gått turen.

Etterhvert deler stien seg og vi holdt mot høyre. Jeg tror nok egentlig man kan gå begge veier, da begge stiene fører i samme retning og dermed også mest sannsynlig til toppen.

Det var faktisk en del folk på tur til Gjendehøe denne søndag formiddagen, men ingen Besseggen-tendenser hvor man nesten kan bli gående litt i kø. Det var nok flere som oss, som syntes det var deilig å kunne benytte denne formiddagen til en liten topptur før vi skulle reise hjemover.

Etter ca en halv time fikk vi igjen utsikt til Gjendevannet. Med de flotte høstfargene i forgrunnen, gikk jeg nesten amok med kamera. Men det har jeg faktisk bestemt meg for, at det er mye bedre å knipse i vei, enn å komme tilbake fra tur og tenke at man har tatt for lite bilder. Da er det bedre å heller slette de man ikke vil ha.

Litt facinert av dette bildet over, som nesten ligner et maleri. Dette er tatt innover mot Memurubu.

Bildet under viser Gjendebåten på vei inn mot Gjendesheim. Det begynner å gå mot slutten av båtsesongen for i år, da siste avgang er 7.okt.

Toppen av Gjendehøe er ganske vidstrakt, så dersom man vil få utsikt over Gjendesheim, må man gå et lite stykke fra vardene på toppen, i retning Besseggen.

Med en god stopp på toppen, for en liten matbit og siste mulighet til å nyte deilig fjell-luft, gikk vi samme vei tilbake. Det vil si, vi var faktisk litt usikre på om vi fulgte samme sti ned. Det kan være litt vanskelig å finne stien igjen når man har vært på toppen, men retningen var vi uansett ikke i tvil på, så det er ingen problem å finne veien tilbake.

Jotunheimen har gitt meg mange Fantastiske Turgleder og jeg gleder meg over at flere skal det bli. Så blir det spennende å se om jeg rekker noen flere turer i Jotunheimen før vinteren setter inn. Om ikke, så kan jeg jo alltids ta med meg ski!

Bukkelægeret

Når du har en hel helg til å gjøre noe av det du liker aller best. Til rett og slett bare nyte utsikten av vakker natur, kjenne den friske fjell-luften, få være ute og være i fysisk aktivitet. Når din lidenskap er fjell og fantastiske turgleder. Når stillheten rundt er til å ta og føle på. Sammen med de du bryr deg om. Da kjenner man på en indre glede og takknemlighet over alle de gode stundene man får oppleve ute. Fantastisk Turglede er min lidenskap!

Høsten i fjellet er alltid fantastisk, og jeg hadde gledet meg ekstra til denne turen. Sammen med gode venninner, har dette blitt en utrolig koselig tradisjon. Jeg er så glad for at jeg har venninner som jeg også kan dele Fantastiske Turgleder sammen med.

Dessverre ble det bare to av oss som fikk gått denne flotte turen over Bukkelægeret denne helgen. En tur som jeg også har gått tidligere, bare motsatt vei!

Jeg har tidligere skrevet at jeg sjelden går samme tur flere ganger. Grunnen til det er fordi jeg synes det er gøy å stadig oppleve nye steder. Men ved å gå motsatt vei på denne turen, ble det likevel som en ny opplevelse.

Det at vi valgte å gå motsatt vei, var egentlig litt tilfeldig. Man er avhengig av båt når man skal gå turen over Bukkelægeret, hvis man ikke har planer om å være på tur i fjellet over flere dager. Bukkelægeret er nemlig fjellet som ligger i tilknytning til Besseggen. De fleste tar båten inn til Gjendebu, går over Bukkelægeret og tar båten fra Memurubu tilbake til Gjendesheim, eller går videre over Besseggen etter en overnatting på Memurubu. Men fordi båtavgangene ikke var like hyppige nå på høsten og fordi vi ikke var fristet til å stå så tidlig opp, valgte vi altså motsatt vei. Det betyr at vi tok båten fra Gjendesheim til Memurubu. Det var det utrolig mange andre som gjorde også, men alle, bortsett fra oss, hadde tydeligvis planer om å gå Besseggen.

Det skulle vise seg å være et lurt valg, å gå over Bukkelægeret motsatt vei, vi følte nemlig at vi hadde fjellet for oss selv på denne turen.

Jeg vil også nevne at de har byttet ut Gjendebåten med en ny og flott båt. Man bestiller nå billetter på gjende.no god tid i forkant, for å være sikret å få plass. Man kan kjøpe billett på kaien også, men så populær som denne båten er, vil jeg ikke anbefale å ta sjansen. Det er riktignok plass til 97 passasjerer, men jeg kan ikke tenke meg noe kjedeligere enn å stå igjen på kaia når man har planlagt og er klar for tur.

Bukkelægeret ligger altså mellom Memurubu og Gjendebu i Midt-Jotunheimen. Man har utsikt mot det fantastiske, irrgrønne Gjendevannet så å si på mesteparten av turen. Turen er T-merket og er beregnet til 4-5 timer. Nedstigningen eller oppstigningen, alt etter hvilken vei man går, er temmelig bratt, med sikring av kjetting på de bratteste partiene. Det er ikke stup rett ned, da fjellsiden er dekket av vegetasjon, men dersom man har skikkelig høydeskrekk, vil jeg nok kanskje ikke anbefale turen. Det er riktignok mulig å gå "omveien" om Storådalen, men dette er en del lengre tur.

Fra Memurubu gikk vi på en bru over elven Muru og startet på den bratte oppstigningen til Sjugurdtinden.

Som alltid, blir man ekstra opptatt av været når man skal på en slik tur, men det så ikke ut til å skulle bli noen bekymring denne dagen. Etter mye regn og en relativt grå høst hjemme, så det nå ut til at vi skulle få se Gjendevannet bade i sol.

Memurubu ligger 1008 moh og Sjugurdtinden 1490 moh. Vi unnagjorde 480 høydemeter på en snau time, og fikk dermed veldig raskt flott utsikt mot både Memurudalen og Gjendevannet. Jeg slutter aldri å la meg fascinere av Gjendevannet. Denne dagen var det til og med helt vindstille, og skyene speilet seg så fint i vannet.

Stien opp til Sjugurdtind er tydelig hele veien, men til gjengjeld veldig bratt. Enkelte steder var det stablet steiner som en liten mur, for å hindre at man havner utenfor stien. Stien kan vel ikke karakteriseres som utsatt, men det er likevel såpass bratt at man bør ha kontroll på balansen.

Det var mange timer til båten skulle gå tilbake til Gjendesheim, så vi hadde god tid til både å nyte utsikten og å bare nyte å være på tur. Dette er fordelen ved å velge en tur som ikke er så lang, at man kan ta seg god tid til å suge til seg alle inntrykkene. Det er jo gjerne slik at når man går i et såpass kupert terreng, så blir man også gående å se mye ned for ikke å snuble. Da er det fint å ha god tid, slik at man kan ta mange stopp underveis.

Det var første helgen i september og de første høstfargene hadde begynt å gjøre sitt inntog. Jeg liker dette landskapet spesielt godt på grunn av den rike floraen. Dersom man beveger seg høyere enn 1500 moh går som regel vegetasjonen mer over til stein og gir ikke dette varierte landskapet med mose, lav og lyng.

Turen videre fra Sjugurdtinden, går i et relativt kupert terreng, med flere oppstigninger og nedstigninger underveis. Vi hadde hittil ikke møtt på noe særlig med folk. Enten hadde alle satset på Besseggen denne dagen, ellers så ville vi møte på de som eventuelt gikk motsatt vei etterhvert.

På vei over mot Bukkelægeret passerte vi flere fiskevann; Sjugurdtindtjønne, Grunnevatnet og Langtjønne. Dersom man ønsker å ta et lite fiskestopp, så er dette fullt mulig her. Området egner seg nok også bra hvis man vil telte i fjellet.

Det var nå vi begynte å møte på flere folk. Jeg hadde dermed hatt rett i mine antagelser; at de fleste hadde valgt å gå denne turen motsatt vei. Jeg begynte å bli litt spent på hvordan det ville være å gå den bratte stigningen ned Bukkelægeret, men ingen av oss har høydeskrekk, så det skulle nok gå bra.

Stien er som tidligere nevnt godt merket og godt synlig hele veien. Ved to veiskiller står det skiltet mot Bukkelægeret, men det er også mulig å ta av mot Memurudalen og etterhvert Storådalen. Vi holdt mot venstre ved disse stiskillene og kom etterhvert til Memurutunga.

På platået på Memurutunga er det praktfull utsikt i alle retninger. Mot syd ligger Gjendealpene, med blant annet Tjønnholstinden, Mesmogtinden, Svartdalspiggene og Knutsholstindene på rekke og rad. Det begynner å bli noen år siden jeg var på toppen av Store Knutsholstind, men jeg kan fortsatt godt huske følelsen av å stå på det høyeste punktet av dette mektige fjellet og beundre utsikten av alle de flotte fjellene rundt. Til tross for at vi ikke skulle bestige en topp på denne turen, var utsikten upåklagelig likevel.

Mot nord og øst dominerer Memurutindene, Surtningssue og Besshø, mens Hurrungane strekker seg mot horisonten i vest.

Etter en liten pause, startet vi nå på den smale stien ned mot Gjendebu. Det er altså strekningen mellom Memurutunga og Gjendebu som er selve Bukkelægeret. Lia skråner 400 meter ned mot Gjendevannet. Jeg er ingen ekspert på flora, men jeg har lest at i denne frodige lia vokser det soleier, jonsokblom, tyrihjelm og storkonvall. Rikelig med fuktighet og en berggrunn som gir godt jordsmonn danner grunnlaget for denne artsrikdommen.

Vi hadde fortsatt god tid til båten skulle gå, så vi satte oss rett og slett ned, midt i lia for å beundre alt det vakre rundt oss, og nyte solen som varmet så godt.

På de mest utsatte stedene er det sikret med kjetting og wire som man kan holde seg i, og det gikk egentlig like bra å gå ned som å gå opp.

Da vi hadde kommet oss ned den bratte skråningen, gikk siste delen av turen i lett skogsterreng bort mot Gjendebu, vestover langs Gjendevannet.

Gjendebu ligger i hjertet av Jotunheimen, i vestenden av det irrgrønne Gjendevannet, omkranset av mange spennende topper og breer. Gjendebu er DNT's eldste hytte som ble bygget i 1871. Jeg liker atmosfæren her utrolig godt, beliggende i skjæringspunktet mellom høyfjell og skog. Her er den ingen mobildekning og langt fra allfarvei. Eneste mulighet herfra til sivilisasjonen er til fots eller med båt. Til gjengjeld er Gjendebu et flott utgangspunkt for mange flotte turer. Herfra er det mulig å gå fra hytte til hytte både til Torfinnsbu, Fondsbu og Leirvassbu, eller bare velge seg en topp i området.

Vi hadde en hel time til å nyte dette vakre stedet og jeg var egentlig fristet til å bare bli. Men det var en herlig middag på Hindsæter som ventet på oss, så vi fikk vel ta båten tilbake til Gjendesheim.

Før vi dro fikk vi hilse på tre små bukker som kanskje skulle til seters for å gjøre seg fete:-)

Dagen og turen over Bukkelægeret ble virkelig en Fantastisk Turglede. Det har ingen betydning for opplevelsen at jeg har gått denne turen tidligere, snarere tvert i mot. Man ser og opplever turer forskjellig avhengig av vær og vind, årstid og hvem man går sammen med. Kanskje må jeg revurdere min oppfatning av at jeg ikke ønsker å gå samme tur flere ganger. Dagen etter gikk vi nemlig turen til Gjendehøe, også en tur jeg har gått før. Denne turen kommer som neste innlegg her på bloggen.

Følg meg ellers gjerne på Instagram under navnet; lindalyby

Klassetur til Gaustatoppen 1883 moh

Gaustatoppen er en tur jeg har skrevet om tidligere her på bloggen, men denne gangen fikk jeg mulighet til å arrangere tur for en herlig 7.klasse-gjeng med foreldre. Det skulle vise seg å bli en vellykket tur, noe jeg er spesielt glad for, siden det var jeg som hadde hovedansvaret for selve turen. Det krever litt mer planlegging når man er 41 stykker som skal dra på tur, men til gjengjeld er det ekstra gøy når alle var fornøyde med denne helgens turopplevelse.

Jeg er glad for å få mulighet til å kunne inspirere og motivere til tur gjennom bloggen min, men det ga samtidig også mersmak å få mulighet til å arrangere tur for en større turgruppe.

Kvitåvatn fjellstue var et perfekt utgangspunkt for turen til Gaustatoppen. Fjellstua ligger 945 meter over havet med utsikt over Kvitåvatnet, og med imponerende utsikt til Gaustatoppen 1883 moh, bare 5 kilometer unna. På Kvitåvatn er det en hyggelig, uformell og avslappet stemning, med utrolig god mat og hyggelig betjening. Her får man også mye igjen for pengene.

Når man skal på tur i fjellet er det viktig å være godt forberedt. Med en så stor gruppe, med såpass ulik erfaring med fjellturer, hadde jeg derfor laget en pakkeliste på forhånd. For at forutsetningene for en Fantastisk Turglede skal være tilstede, synes jeg det er viktig å ha nok, og ikke minst riktig utstyr tilpasset vær og vind.

Vi var mange som hadde fulgt med på værmeldingen i forkant, spente på om været skulle være på vår side. Når man går på topptur er man jo gjerne opptatt av om man får nyte utsikten på toppen, som en bonus på selve turen. Været begynte veldig bra på morgenen, noe som jeg dessverre ofte har erfart at kan føre til at skyene og tåken kommer sigende utover dagen. Det gjorde det også denne dagen, men jeg hadde hele tiden troen på at tåken ville lette. På toppen av Gaustatoppen kan man faktisk se en sjettedel av Norge i klarvær. Det er nesten utrolig å tenke på når toppen "bare" er 1883 moh.

Turen opp til Gaustatoppen kan gås fra flere utgangspunkt. Vi valgte å gå fra Stavsro, hvor turen er beregnet til 2,5 timer opp. Vi måtte kjøre ca 10-15 minutter fra Kvitåvatn fjellstue til parkeringen på Stavsro. Det lønner seg å være tidlig ute, da parkeringen ofte blir fort full. Ellers kan man også parkere langs veien, ca 1 km fra utgangspunktet for turen, men det er da viktig at alle fire hjulene på bilen er utenfor veibanen, for å unngå å bli bøtelagt. Parkeringen på Stavsro koster 100kr.

En del av oss hadde planlagt å ta Gaustabanen ned, vi måtte derfor sette igjen en bil ved parkeringen på Svineroi, der banen kommer ned. Det er mulig å gå fra Svineroi til Stavsro hvis man ønsker å ta banen ned, men ikke har tilgang på flere biler. Men det er et godt stykke å gå, da strekningen er 5 km.

Gaustatoppen er et populært turmål for mange. Dette skyldes nok at det er en relativt lett tilgjengelig topp til tross for sine drøye 700 høydemeter. Denne helgen ble det også arrangert nattevandring og konsert på toppen, på kvelds-og nattestid, så vi tenkte kanskje at det ikke ville være fullt så mange som ville gå turen på dagtid. Men, det skal sies at det VAR mye folk likevel.

Fire Sherpaer fra Nepal var i full sving med å gjøre ferdig porten og trappen nede ved Stavsro. De hadde nok press på seg til å få det ferdig til nattevandringen skulle starte kl 20.00. Sherpaene er innleid av Turistforeningen og Gaustabanen, og hadde også bygget trapper oppe ved turisthytta for å gjøre det enklere å komme seg opp til Gaustatoppen.

Turen fra Stavsro starter med en tydelig og bred sti, som ganske raskt går over til et mer steinete terreng. Stigningen er jevn allerede fra starten, og vi hadde ikke gått langt før vi begynte å få flott utsikt over landskapet rundt. Det er alltid litt vanskelig å kle seg på slike turer, men mitt tips er å være litt kald når man starter. Man blir nemlig veldig fort varm med en gang man begynner på oppstigningen. Det er også viktig at man tar små drikkestopp underveis, for å være sikker på at man får i seg nok væske. Er man ikke vant til å gå slike turer, er det lett å glemme å drikke.

Til tross for at dagen hadde startet med nesten skyfri himmel, hadde tåka altså kommet sigende. Selve toppen var nå fullstendig dekket av tåke, bare innimellom kunne vi få et lite glimt av toppen. Stemningen i gruppa var likevel god, og jeg ble veldig glad da jeg overhørte to av guttene snakke sammen; "Dette er faktisk veldig hyggelig og en veldig fin tur!" Det er jo nettopp det jeg er opptatt av når man har med barn på tur; at de skal få en god opplevelse og at de kanskje får lyst til å gjøre det igjen.

Vi fulgte de røde T'ene hele veien. Tråkket er tydelig hele veien opp, og jeg vil ikke tro at det er mulig å ta feil, men jeg har likevel vent meg til å følge med på merkingen. Jeg har nemlig selv erfart at det er lett å glemme seg bort og plutselig havne utenfor stien.

Med drøye 700 høydemeter er stigningen ganske bratt hele veien, og det siste partiet opp mot toppen kjennes godt i bena. Jeg er virkelig imponert over denne fine turgjengen. Det skal sies at mange ikke har gått en slik fjelltur før, og selv om noen kanskje ble litt slitne underveis, var det likevel god stemning og stor motivasjon til å komme seg til topps.

Plutselig oppdaget vi en liten teltleir et lite stykke fra toppen. Vi var litt forundret over at det er mulig å slå opp telt i et så steinete terreng, men vi var desto mer overrasket over at en hest hadde kommet seg opp dette bratte, steinete og ulendte terrenget.

Da vi hadde gått opp de siste sherpatrappene og kommet opp til platået der Gaustabanen går ned, var det mange som trodde at vi hadde nådd toppen. Her bar det forresten også preg av forberedelser til konserten og nattevandringen, som skulle arrangeres på kvelden, med salg av diverse drikke og snacks.

Men det er altså et lite stykke til, opp til Gaustatoppen turisthytte og platået over hvor man kan nyte utsikten i klarvær. Dette platået ligger 1820 moh og er heller ikke Gaustatoppens høyeste punkt. Da vi kom opp hit var tåken fortsatt så tett, at det ikke var sjans til å nyte noen utsikt. Jeg hadde lagt merke til på veien opp at det bare var selve toppen som var dekket av tåke. Det er jo ikke så rart siden dette var den høyeste toppen i området, men så lenge ikke hele området var tåkelagt, hadde jeg fortsatt troen på at tåken skulle sprekke opp.

Mens vi håpet på at tåka skulle forsvinne, tok vi oss en god matpause og ventet på de siste som var på vei opp. Første pulje hadde brukt ca 2 timer og 20 minutter opp og siste pulje var oppe etter drøye 2,5 timer. Jeg er utrolig imponert over denne gjengen og veldig glad for at vi kunne dele denne Fantastiske Turgleden. Slike felles opplevelser er så viktig for samholdet i klassen.

Hvis man skal nå det høyeste punktet på Gaustatoppen, må man følge eggen bortover bak "tårnet." Sist jeg var på Gaustatoppen kom vi oss aldri helt bort hit. Vi var en god gjeng med både barn og foreldre, som klatret oss bortover eggen. Eggen er ikke et veldig utsatt parti, men krever noe klatring enkelte steder. Fra platået over turisthytta og bort brukte vi ca 20 minutter. Det var en del folk bortover, det ble derfor også litt venting på de smaleste partiene.

Da vi hadde nådd høyeste punkt 1883 moh begynte tåka å sprekke opp. Vi fikk flott utsikt over Rjukan og fjellene rundt. Selv om Gaustatoppen er temmelig "grå" med sitt steinete terreng, må jeg si at det er en fantastisk turopplevelse likevel. Men dersom man foretrekker mer frodig terreng, er det ikke denne toppen jeg vil anbefale først og fremst.

På vei tilbake over eggen lettet tåka mer og mer, og jeg var utrolig glad for at alle fikk oppleve den flotte utsikten, som en god belønning på dagens prestasjon.

Som tidligere nevnt, ønsket mange av oss å ta banen ned. Gaustabanen er en kabelbane som går i en tunnel inne i fjellet. Deretter går man over i en batteridrevet motorvogn som går horisontalt ut av fjellet. Det er mulig å ta banen både opp og ned, men veldig mange velger å gå fjellet opp og ta banen ned, slik som oss.

Gaustabanen ble opprinnelig bygget for å frakte folk og utstyr opp til 1800 meters høyde for montering av radiolinjer. Banen var ferdig i 1958 og fungerte som hovedsender for radio og fjernsyn fra 1960. Kostnadene for byggingen var da 1 million dollar. I dag ville prisen vært så høy at banen aldri ville blitt bygget. De første 50 årene var Gaustabanen også et hermetisk lukket NATO-anlegg.

Banen ble først åpnet for allmen turisme i 2010.

Å ta banen ned er en spennende opplevelse for både små og store. Dersom man ikke orker å gå ned igjen er banen et fint alternativ. Den bruker ca 15 min ned og kan frakte 23 passasjerer pr vogn. På folksomme dager må man beregne en del ventetid.

Det var også en del venting denne dagen, slik at vi som gikk ned til fots var nede ved parkeringen ikke lenge etter de andre. Turen ned går radig, vi brukte ca halvannen time ned. Jeg synes ofte det er mer vrient å gå ned, spesielt i et slikt steinete terreng. Man blir gående å se mye ned, så vi måtte stoppe litt underveis for å få et glimt av utsikten.

Tilbake ved Stavsro etter herlige timer på tur, hadde sherpaene, imponerende nok gjort seg ferdige. De virket fornøyde med eget arbeid og fikk en tommel opp fra meg.

Det hadde nå begynt å strømme på med folk, som gjorde seg klare til nattevandringen. Mange hadde slått teltleir i området rundt og det var kaos med biler og folk overalt. Ikke visste jeg at dette var en stor happening med 7000 besøkende. Det så også ut til at de skulle få flott vær og en vindstille kveld og natt på toppen. Jeg var nesten fristet til å gå opp igjen, men vi dro tilbake til Kvitåvatn fjellstue for en deilig middag og en hyggelig kveld sammen med klassen.

Dagen etterpå våknet vi til et fantastisk vær, med sol fra klar himmel! Vi måtte benytte anledningen til å ta noen fine bilder før avreise.

Utrolig gøy at denne turen ble så vellykket. Gøy å se og høre at mange hadde en god mestringsopplevelse av å ha nådd en topp på 1883 moh, og at det for mange fristet til gjentakelse. Kanskje blir det en avslutningstur til våren for denne fine klassen. Jeg er i hvert fall ikke lei å be når det gjelder å planlegge en ny Fantastisk Turglede. Takk til dere alle som var med på å gjøre dette til en perfekt tur og takk til deg, Pål for lånet av noen av disse bildene:-)

Norgesferie

Å oppsummere vår drømmeferie i Norge blir virkelig ikke lett. Dette har vært en ferie full av bare gode opplevelser, faktisk mer enn vi kunne drømt om. Med kjøp av campingvogn, var vi ganske spente på om vi ville trives med denne måten å reise på. Vi tenkte at det kanskje ville bli lenge å bo i en vogn i nesten fire uker, men vi kunne gjerne vært borte i fire uker til. Turen mot nord har gått over all forventning, til tross for mange smale veier og tuneller, mange ferjeturer og en del mil i bilen. Men selve reisen er en del av ferien, og det var supert å kunne ha friheten til å kunne ta det som det kommer og stoppe akkurat der vi ønsket.

Det har samtidig også vært utrolig fint å besøke familie, se mange flotte steder i Norge og ikke minst oppleve mange nye Fantastiske Turgleder.

Vi kjørte Kystriksveien nordover som planlagt og mange av opplevelsene har jeg skrevet om underveis her på bloggen. Vi fant fort ut at vi ikke hadde sjanse til å rekke alt vi kunne hatt lyst til, blant annet turen til "De syv søstre" ved Sandnessjøen.Denne fjellrekka kunne vi se allerede på ferja mellom Forvik og Tjøtta ca 7 mil sør for Sandnessjøen. "De syv søstre" er et av de mest populære turmålene på Helgelandskysten. Fjellrekken har merkede turløyper og kan gås uten klatreutstyr. De mest ekstreme går alle toppene på en dag, men de fleste velger gjerne ut 2-3 av de. At jeg må tilbake hit og få oppleve disse fjellene er helt sikkert.,

For oss ble det heller et lite stopp ved Petter Dass museet. Midtveis mellom Tjøtta og Sandnessjøen ligger nemlig Alstahaug kirke og Petter Dass museet. Alstahaug prestegjeld var i lang tid det mektigste, og dikterpresten Petter Dass bodde og virket her fra 1689 til sin død. Bak museet var det en stor statue oppe på en liten høyde med flott utsikt.

Turen langs Kystriksveien fra Steinkjer til Bodø innebærer syv ferjer. Ferjetiden varierer med alt fra 10 minutter til 1 time. Med vogn på slep, koster dette en del tusen, men det synes jeg absolutt er vel verdt pengene. I og med at vi var så heldige med været også, ble disse ferjeturene bare et deilig avbrekk og en pause i sola.

Underveis på turen mot nord, gjorde vi litt om på den videre ruta vi hadde planlagt. Etter turen langs Kystriksveien og et stopp ved Saltstraumen ved Bodø, kjørte vi over Hamarøy, til Sortland og deretter til Bø i Vesterålen. Videre dro vi til Andøya, deretter til Senja, over Kvaløya og så til Tromsø. Fra Tromsø kjørte vi E6 sørover igjen mot Bodø hvor vi avsluttet ferien og minstemann og jeg tok fly hjem. Det har blitt en del mil i bilen i sommer, men fordelt på nesten fire uker har ingen av oss en opplevelse at det ble alt for mye kjøring! Det har bare vært utrolig flott å oppdage nye steder underveis. Det eneste jeg må si er litt synd, er at vi ikke fikk oppleve Lofoten, som jeg hadde gledet meg slik til. Til gjengjeld fikk vi se Tromsø som er en utrolig koselig by.

Noe av det beste med denne ferien var blant annet lyset. Selv om vi ikke opplevde midnattssola på sitt beste, blir det likevel aldri helt mørkt. Bildene over og under er tatt kl 00.40 - midt på natta. Hvem har vel da lyst til å gå og legge seg? Det ble mange sene netter og mindre søvn enn tidligere ferier, men derimot masse tid til å nyte flotte solnedganger og tiden i nord.

Strendene i nord, ser ut som sydenstrender. Det er utrolig fascinerende med de høye og mektige fjellene i kontrast til de flotte og kritthvite strendene. Mange av dagene i ferien var det absolutt strandvær, selv om vi aldri "fikk tid til" å ligge på stranda. Vi hadde så mange andre ting vi hadde lyst til å gjøre, men det ble likevel noen bad på de tøffe gutta.

Dersom man er på Andøya, er Alveland ved Dverberg verdt et besøk. Her lager de hjemmelagede såper med bare naturlige ingredienser, i alle mulige varianter og typer. Moltebær, blåbær, tyttebær, brennesle, og geitmelk fra Andøya er bare noen av de spennende ingrediensene de bruker i såpene.

Butikken er dessuten utrolig innbydende og det finnes også en koselig liten cafe der.

Vi tok ferja fra Andenes på Andøya til Gryllefjord på Senja. Innseilingen til Gryllefjord var utrolig flott. Det var mange turister ombord på ferja som stod på dekk, klare til å ta bilder av dette sjarmerende stedet.

Vi kjørte videre på østkysten av Senja, forbi Hamn, Senjatrollet, Skaland og Ersfjordstranda. Vi måtte stoppe flere ganger denne dagen, bare for å ta bilder av de flotte stedene og det flotte landskapet. Veiene her var virkelig smale, det kunne se ut som om det flere steder var enveiskjøring, men det var det altså ikke. Det gjaldt å ta det med ro, og det var kanskje en grunn til at vi ikke møtte så mange campingvogner på denne strekningen.

Senjatrollet er en spennende turistattraksjon for de med små barn. Trollet er nesten 18 meter høyt og veier 125 tonn. Inne i trollet er det en egen eventyrverden fordelt på to etasjer med mange flotte troll.

Innerst i Ersfjorden ligger Ersfjordstranda med hvit, finkornet sand. Omgitt av spisse, høye fjell er dette Norge på noe av sitt vakreste.

Etter fine dager i Tromsø var det vemodig å måtte sette kursen sørover igjen. Jeg skulle gjerne ha fortsatt turen videre mot Nordkapp, noe jeg drømmer om at vi kan få til neste år. Ferie med campingvogn ga absolutt mersmak og må vel være den mest opplevelsesrike ferien vi har hatt. Det sies ofte at Norgesferie er så dyrt, men med campingvogn er det nesten bare ferjer, bensin og mat man bruker penger på.

Turen til nord har vært en Fantastisk Turglede fra start til slutt. Vi har i tillegg vært utrolig heldige med været, noe som ikke er en selvfølge i Norge, men som har gjort denne ferien perfekt.

Fiske i nord

For oss østlendinger er det virkelig et fiske-eldorado i nord. Vi har vært på utallige fisketurer hjemme på Østlandet, uten å fått noe som helst. Men havet utenfor Nord-Norge er verdens rikeste når det gjelder fisk. Hver vinter kommer den norsk-arktiske torsken til Lofoten for å gyte og på sommeren kommer storseien inn til kysten. Kysttorsk, kveite, steinbit, breiflabb, hyse, uer og flere andre fiskeslag finnes hele året. Jeg forstår derfor godt at vår ivrige 11-åring gledet seg spesielt til å prøve fiskelykken på denne nordlandsferien vår.

For mange er det å fiske en Fantastisk Turglede. Jeg kan ikke si at jeg har hatt så stor interesse for fisking, men etter denne ferien må jeg kanskje skifte mening.

Første fiskelykke opplevde vi på Torghatten camping, hvor storfiskeren i familien dro inn 6 fine makrell på kort tid. Vi måtte endre middagsplanene for kvelden, og når fisken var lagt på grillen, spredte straks ryktene seg på campingen om storfiskerens fangst. Vi måtte bidra med vår lille fiskekunnskap på hva man burde ha på stanga for å lokke fisken på kroken.

På Offersøy camping opplevde vi å få den første torsken. Gleden var stor, da det var litt mer gjevt å få torsk enn makrell. Men det vi ikke visste da, var hva som ventet oss i havet på Hamarøy.

For høydepunktet på turen skulle nemlig bli en 5 kilos torsk som storfiskeren vår fikk ved Ulsvåg, på nettopp Hamarøy. Det var stor glede og stormende jubel. Ikke hver dag man får en 5 kilos torsk på kroken.

Her møtte vi også et par fra Sverige, som hadde dratt helt hit, kun for å fiske. De hadde vært her flere år, på en bitteliten campingplass, et godt stykke fra det meste, med kun en plan, nettopp å fiske.

Da vi kom til Skårvågen i Bø i Vesterålen fikk vi tilgang til å låne en liten båt. Mulighetene for å få fisk er jo nettopp større hvis man kan komme seg ut på havet. Jeg ble med ut på fisketur en kveld, og det var virkelig moro, for vi dro opp den ene fisken etter den andre. Det var riktignok mest småsei, som vi for det meste kastet ut igjen, men moro var det likevel. Vi hadde ikke før fått kastet snøret uti, før fisken bet på nytt.

I tillegg fikk vi også noen torsk og det ble flere fiskemiddager på dagene vi var i Skårvågen. En av dagene tok vi også turen til "rekemannen" for å kjøpe ferske reker. Jeg trodde jeg hadde smakt ferske reker tidligere, men det har jeg nok kanskje ikke, i hvert fall ikke så ferske. Det gjaldt å passe klokka for å få tak i rekene, før det ryktes på bygda at fiskeren hadde rekefangst. Jeg tror nok aldri reker hjemme på Østlandet kommer til å smake så godt, for det må være de beste rekene jeg har smakt noengang. Det er nesten turen verdt å dra til nord bare for å spise reker, he, he:-)

Det er altså mange muligheter for fiske i Nord-Norge, men jeg er som sagt ingen fiskeekspert. Jeg hadde likevel lyst til å skrive et lite innlegg om fiske her, nettopp fordi dere som er glad i å dra på fisketur, vil få en utrolig fiskeopplevelse i nord. Det er ikke snakk om "om du får fisk," men hvor mange.

Og hva er vel ikke mer idyllisk enn å sitte i en båt, utpå havet og se på solnedgangen, mens fisken spretter i vannet. Jo, det må være en Fantastisk Turglede det også.

Keiservarden 366 moh

Siste topptur-mål på denne Nordlandsturen var Keiservarden, som er et av Bodøs mest besøkte turmål. Fjellet heter egentlig Veten, men har fått kallenavnet Keiservarden. Veten betyr varden og er et vanlig navn på topper der man tidligere brant varder for å varsle at ufred truet. Toppen fikk etterhvert navnet Keiservarden etter keiser Wilhelm II av Tyskland som besøkte toppen i 1891. Besøket ble markert med å reise en varde på toppen. Varden som står der i dag, ble gjenreist i 2013.

Keiservarden ligger 366 moh og er nok spesielt populær på grunn av sin nærhet til byen og den fantastiske utsikten. Herfra har man utsikt ikke bare ut over havet, men også over Bodøhalvøya, Saltenfjorden, Lofotveggen, Børvasstindan og til og med inn til toppene på Saltfjellet og grensefjella i Sulitjelma.

Det er flere veier opp til Keiseervarden. De mest vanlige veiene går fra Turisthytta og Maskinisten. Jeg har en venninne som er fra Bodø og hun hadde en klar anbefaling om at vi burde velge å gå turen fra Turisthytta, og da gjorde vi selvfølgelig det.

Siden ingen av oss var godt kjent i området, måtte vi bruke Google Maps for å finne ut hvordan vi skulle komme oss til Turisthytta. Det ble nemlig en sykkeltur dit, da vi ikke hadde bil tilgjengelig. Fra bydelen Rønvik, fulgte vi Rønvikveien et stykke, før vi tok av mot Fjellveien. Vi var litt usikre på om vi var på riktig vei, siden det stod skiltet mot Rønvikfjellet og ikke mot Keiservarden. Selve Rønvikfjellet er visstnok kun området rundt Turisthytta, men ofte blir Keiservarden regnet med. Vi satte syklene halvveis oppe i bakken i Fjellveien og valgte å gå veien siste stykke opp mot Turisthytta. Det kan altså være litt forvirrende ift skiltingen, men man kan også velge å følge skiltet hvor det står Rønvikfjellet 0,3 - P-plass, halvveis opp i bakken, da dette fører til samme utgangspunkt for turen mot Keiservarden.

Fra Turisthytta gikk første del av turen i åpent skogsterreng langs en smal grusvei. Vi fulgte grusveien et stykke langs vestsiden av Øvre Vollvatnet og Svartvatnet. Ved Svartvatnet var det satt ut en benk til "Bodømarkas venner." Vi måtte stoppe her og ta en selfie før vi fortsatte videre. Like overfor Svartvatnet delte stien seg. Hvis man holder mot høyre her, får man oppleve Sherpastien som ble laget til Bodøs 200-årsjubileum i 2016. Keiserstien ble offisielt åpnet av HKH Dronning Sonja 19. juni 2016.

Sherpastien kunne vi følge helt opp til toppen av Keiservarden. Det er et imponerende arbeid som er lagt ned i denne stien - håndverksarbeid av skikkelig god kvalitet må jeg virkelig si. Stien ble bygget av sherpaer fra Nepal og består av ca 500 trappetrinn bygget av naturstein fra området. Steinene hadde en rødlig farge og med sanden rundt trappene fikk jeg nesten litt ørkenassosiasjoner enkelte steder.

Vi hadde ikke kommet langt opp på Sherpastien før vi begynte å få et inntrykk av utsikten som skulle møte oss. Været hadde vært overskyet med noen regnskyer tidligere på dagen og plutselig så det ut som om det skulle klarne skikkelig opp. Det skjedde så plutselig og jeg fikk det nesten ikke med meg, fordi skyene forsvant på en måte bak oss. Men da vi kom på toppen og skulle nyte "hele" utsikten, var skyene plutselig nesten borte.

Turen opp til Keiservarden er gjort på en drøy halvtime og er derfor en lett tilgjengelig topp for de fleste. Men det betyr ikke at den er noe "dårligere" likevel. Tvert imot, fra toppen er det virkelig flott utsikt, og den presenterte seg ekstra flott i det været vi etterhvert fikk. Fargen på vannet mot vest, mot øya Landegode var absolutt helt magisk. Det er synd at ikke bildene gir det samme inntrykket, for det var virkelig spesielt flott.

På toppen står det en flott skive med forklaring av hva de ulike toppene man ser omkring heter. Retningsskiven peker ut 61 fjelltopper med navn, høyde og avstand fra Keiservarden. Om været er dårlig eller om det blåser mye, kan det være godt å sette seg inn i gapahuken Kværmannsbu. Dette er en fin rasteplass hvor det er flere sitteplasser under tak med flott utsikt over havet.

Hvert år arrangerer Nordland Musikkfestuke konsert på Keiservarden og flere tusen tar ofte turen opp i løpet av denne uka i august. Ellers er Keiservarden også et mye brukt startpunkt for hang- og paraglidere, eller bare for folk som vil ta seg en treningsøkt. Vi så mange som løp både opp og ned fra toppen på den relativt korte tiden vi var der.

Det ble noen selfies på toppen før vi begynte på tilbaketuren. Vi valgte å gå samme vei tilbake, til tross for at det er mange mulige alternative ruter. Man kan blant annet gå både øst og vest for Sherpastien.

Vi ble plutselig så opptatt av å telle alle trappene på vei ned, men vi måtte gi opp, da vi kom ut av tellingen. Vi tippet på at det var ca 500 trinn, noe som viste seg å stemme temmelig nøyaktig.

Det begynte å nærme seg hjemreise, og jeg var utrolig glad for at jeg fikk med meg denne Fantastiske Turgleden til Keiservarden i Bodø før vi skulle sette kursen sørover. Dagene i Bodø hadde også gitt gode minner, og egentlig var vel ingen av oss klare for å dra hjem. Spesielt takk til deg, Jorunn, som" ledet an" og bød på ditt gode humør på denne turen, når minstemann ikke hadde turmotivasjonen helt på topp!

Følg meg gjerne også på Instagram; lindalyby

Kjerringøy - Bodø

Etter noen fine dager i Tromsø, begynte vi på turen sørover igjen. Egentlig hadde jeg lyst til å fortsette nordover, helt til Nordkapp, inspirert av en syklist vi møtte på Senja. Han hadde syklet helt fra Nord-Frankrike med Nordkapp som sitt mål. Imponerende 2 måneder på tur ( da vi møtte han) med en distanse på 8-9 mil på sykkelen hver dag.

Men for oss begynte ferien å nærme seg slutten, og det var på tide å sette kursen mot sør. Med to overnattinger underveis ankom vi Bodø, nærmere bestemt Bodøsjøen camping. Her ventet nok en gang familie på oss, og vi fikk noen utrolig fine dager sammen med de i Bodø og omegn.

Jeg hadde lest om Kjerringøy og hadde visstnok også sagt i løpet av ferien; "hvis ikke det blir Lofoten, så kanskje det i hvert fall blir Kjerringøy." Jeg må nesten le, for det kan jeg faktisk ikke huske at jeg har sagt. Men så er det også slik, at når man har vært på farta så lenge, på så mange forskjellige steder, så kan man nesten ikke huske hvor man har vært heller.

Men det ble altså en Fantastisk Turglede tur til vakre Kjerringøy, en halvøy i den nordlige delen av Bodø i Nordland. Fra Bodø kjører man ca 4 mil nordover til man kommer til ferjeleiet ved Festvåg. Herfra går det en ferje over til Misten på Kjerringøy, ca 10-15 minutters ferjetur.

På Kjerringøy møter man et unikt kystlandskap, fra blankskurte fjell til kritthvite sandstrender. Kjerringøy har mange attraksjoner som er verdt å se, blant annet Kjerringøy Handelssted. Det var hit vi valgte å dra denne dagen, ca 15 minutters biltur fra Misten.

Kjerringøy Handelssted er et unikt kulturminne, et helt miljø som har frosset i tid fra 1800-tallet. Dette handelsstedet er det mest bevarte handelsstedet i Norge og består av 15 fredede bygninger med autentisk interiør. Hvis du kjenner deg igjen når du kommer hit, kan det være at du har sett en av de mange filmene som er spilt inn her.

Vi ble med på en guidet tur på området, en eventyrlig reise tilbake i tid. En reise tilbake til nordlandsbåtene og jektenes tidsalder. Jeg er vanligvis ikke den som er mest interessert i historie, men dette var utrolig gøy å høre om, og jeg levde meg inn i hvordan det må ha vært for de som levde på den tiden.

Som guiden kunne fortelle, ble dette handelsstedet grunnlagt på slutten av 1700-tallet. Som en følge av en endring i lovverket, endret også nordlendingenes mulighet for handel seg. Tidligere regler tilsa at man måtte tilhøre en by for å drive med handel, mens etter lovendringen var ikke dette lenger et krav. Mange handelssteder blomstret dermed opp langs kysten. Handelsmennene på Kjerringøy tjente gode penger på fisk og etterhvert vokste Kjerringøy seg til å bli det rikeste handelsstedet i Nordland. Det var mange fiskere tilknyttet Kjerringøy Handelssted, og det kunne ligge hundrevis av båter dratt opp på land ved Kjerringøysundet.

Handelsmennene solgte og byttet til seg varer og i kramboden kunne vi se uberørt interiør, der til og med deler av vareutvalget fra 1800 og første halvdel av 1900 tallet fremdeles står i hyllene.

Heimbrygga (se bilde over) var på mange måter hjertet i anlegget. Det står nesten uforandret slik den ble bygget i ca 1820. Dette er et av de eldste husene på området og har to tømrede etasjer med loft over. Dette bygget ble brukt som lagerplass for varene. Det var lavt under taket og en veldig spesiell lukt i dette bygget.

Landskapet rundt Kjerringøy er spesielt vakkert og fremstår nesten som et maleri, se bilde over.

På denne tiden var hvite hus et tegn på rikdom. Hus-fasaden som vendte mot havet var derfor hvit, for å vise handelsmenn som kom utenfra, at her var det velstand. Men hvit maling var ofte veldig dyrt, slik at de hadde ikke råd til å male hele huset hvitt. Baksiden på husene var derfor oftest malt i en annen farge. Se bildene av hovedhuset over og under. Hovedhuset står som om det var forlatt i går, med alt interiør intakt, og man får dermed en ekte følelse av livet de levde på denne tiden.

Det ble drevet handel på Kjerringøy fram til ca 1940. Nordlandsmuseet kjøpte handelsstedet i 1959. Det hadde da vært liten eller ingen virksomhet på anlegget i mange år. Bygningene var sterkt forfalt, men er nå opprustet og fremstår i god forfatning.

Handelsstedet har en museumskafe og det er gode muligheter til å sitte både inne og ute. Vi tok en matbit og en kaffe i kafeen før vi begynte på tilbaketuren. Regnet som var meldt hadde nå startet og vi synes det var et godt valg å bruke tiden her til tross for at Kjerringøy har mange flere attraksjoner som det er verdt å besøke. Øyas høyeste punkt er Eidetinden på 1020 moh og gir blant annet flott utsikt mot Lofotfjellene, Mosken, Røst, Steigen og Nord-Salten. På Kjerringøy kan du også la deg forføre av de hvite sandstrendene eller de kvasse tindene som stuper rett i havet.

Turen til Kjerringøy er riktignok ikke en Fantastisk Turglede slik jeg pleier å skrive om her på bloggen. Men jeg hadde lyst til å fortelle om den likevel, fordi øya gir mulighet for mange flotte turopplevelser.

Fløya 671 moh

Nok en gang måtte vi løsrive oss fra familie og fine dager, denne gangen på Andøya. Vi skulle gjerne ha blitt lenger, men hvis vi skulle rekke å oppleve flere nye steder, måtte vi reise videre før ferien begynte å nærme seg slutten.

Planen på denne nordlandsturen var opprinnelig å få med oss både Senja og Lofoten. Etter å ha hørt og lest om at Lofoten ikke har "plass til flere turister," bestemte vi oss for, etter mye fram og tilbake, å gjøre litt om på ruta. Jeg vet fortsatt ikke helt om jeg er fornøyd med det valget, spesielt ikke da vi kom i snakk med noen som akkurat hadde vært i Lofoten, og som ikke hadde den opplevelsen. Men jeg velger å tenke at da har jeg en Lofoten-tur tilgode.

I hvert fall så endte det med at vi bestemte oss for å ta turen om Senja, over Kvaløya og deretter til Tromsø. Jeg hadde ikke vært lengre nord enn Andøya tidligere, så det skulle bli utrolig gøy å se Tromsø også.

Vi tok ferja fra Andenes til Gryllefjord, et sjarmerende lite sted. Herfra kjørte vi langs kysten av Senja i retning Kvaløya. Det ble mange stopp underveis for å nyte Senjas flotte fjell og landskap. Dette vil jeg vise dere i et senere innlegg, som en oppsummering av denne fantastiske ferien.

Vi hadde planlagt en tur med Fjellheisen opp på Fløya 671 moh, men vi ventet på litt bedre vær igjen. Vi hadde hatt noen dager med litt mer ustabilt vær, men det kunne vi absolutt ikke klage på, så mye fint vær som vi har hatt på denne turen.

Så kom godværet tilbake og med Tromsø camping som utgangspunkt, kunne vi rusle bort til Fjellheisen.

Fjellheisen i Tromsø er en gondolbane som går fra Solliveien i Tromsdalen til fjellhylla Storstein på Fløya. Herfra kan man gå videre til fots opp til toppen av Fløya 671 moh. Eller man kan velge å gå en av stiene helt nedenfra som fører opp til toppen. Det er flere stier opp til toppen, hør gjerne med de i billettluka hvilke alternativer som finnes. Vi ble anbefalt å gå mot Fløya via Dalbergstien sørover, da dette gir den beste utsikten over Tromsø. Noen av oss valgte å gå og noen av oss tok banen opp.

Banen bruker kun 4 minutter opp og du er da 421 moh. Mange bruker banen som et utgangspunkt for å gå videre til ulike fjell i området. Blant annet Tromsdalstinden som er lett synlig fra Fløya med sine 1238 moh. Jeg fikk umiddelbart lyst til å gå dit, men måtte nøye meg med Fløya denne gangen.

Turen opp via Dalbergstien var på mage måter en Fantastisk Turglede. Stien startet i et fint, lett skogsterreng sørover, med flotte bjørketrær og skogsblomster langs stien. Terrenget er også godt egnet for en løpetur. Det var ganske mange som benyttet denne muligheten denne dagen.

Etterhvert begynte terrenget å stige, og vi fikk noen skikkelige motbakker som krevde god innsats fra både lår-og leggmuskulaturen. Til gjengjeld ble vi belønnet med flott utsikt over blant annet Tromsøya og Tromsø by.

Etter en drøy halvtime passerte vi tregrensa og da kunne vi virkelig begynne å snakke om fantastisk utsikt. Vi kunne blant annet se Tromsø by, Tromsø-brua, Ishavskatedralen, de omkringliggende øyene og ikke minst flotte fjell, ja rett og slett flott natur. Det som er fascinerende med Tromsø, er at selve byen på en måte er rammet inn av fjell på alle kanter. Tromsø blir ofte kalt "Nordens Paris" eller "Porten til ishavet," og det kan jeg godt forstå.

Stien var godt synlig hele veien, men da vi hadde passert tregrensa, delte stien seg. Man kan da velge å ta til høyre og følge stien opp til Fløya 671 moh, eller man kan holde mot venstre og følge ryggen bort mot Fjellheisen. Stien her deler seg etterhvert i flere småstier, noe som kan være litt forvirrende, men om man skal til Fjellheisen, følg stien rett fram.

Etter ca 1 time, var vi oppe ved toppen av fjellheisen. Vi tok en tur bort dit for å se på utsikten og møte de andre, før vi begynte på siste partiet opp mot Fløya. Heldige som vi var, ville vi få nok en topptur med utsikt i strålende sol.

Toppen av fjellheisen er forøvrig et populært turistmål. Her får man kjøpt mat og drikke i Fjellstua restaurant. Det er fullt mulig å ta banen både opp og ned, hvis man ønsker det. Billetter kan kjøpes både oppe og nede, men hvis man ikke skal gå, vil man spare på å kjøpe tur-retur billett.

Siste partiet opp til Fløya var ganske bratt, men helt overkommelig. Da vi trodde vi var på toppen, så vi plutselig enda en topp litt lengre øst. Og da vi kom dit, så vi nok en topp litt lengre bort. Vi fant ut at toppen ved varden måtte være Fløya 671 moh.

Vi satt en god stund og beskuet utsikten. Hadde det ikke vært for at det var en del knott og klegg, så kunne jeg ha sittet der i timesvis. Man blir virkelig ikke mett på en slik utsikt. Jeg så lengselsfullt bort mot Tromsdalstinden, så nære men likevel et godt stykke unna. Det er vel noe av dette vi har måttet "innfinne" oss med på denne turen nordover, at det er så utrolig mye man har lyst til å se og oppleve, men at vi ikke kan rekke å få med oss alt.

På turen ned mot Fjellheisen, måtte vi bort å kikke på Steinbøhytta. Vi så taket på hytta en god stund før vi kom frem. Hytta er en enkel steinbu som ble restaurert i 1980. Den egner seg ikke for overnatting, men er en fin hytte for en matpause ved dårlig vær eller om man bare vil ha tak over hodet.

På toppen av Fjellheisen, var det et stort platå med orkesterplass, for å kunne nyte Tromsø i panorama. Her kunne man også se gondolene "Selen" og "Bjørnen" kjøre opp og ned, gjennom glassvinduene, eller man kan bruke kikkerten som var montert der til å ta byen i nærmere øyensyn.

Så var vi klare for å ta banen ned. Jeg kunne gjerne ha gått turen ned også, men når jeg først var her, hadde jeg lyst til å "prøve" banen. 4 minutter var veldig raskt, nesten litt for raskt, for plutselig var turen over. Likevel vil jeg si at vi hadde en fin turopplevelse både små og store, og er man i Tromsø er Fjellheisen et "must."

Måtind 408 moh

Vi måtte løsrive oss fra fantastiske Skårvågen og satte kursen videre mot Andøya. Dagene i Skårvågen har skapt gode minner på alle mulige måter. Et fantastisk sted med fine folk. Vemodig å dra, samtidig som vi så fram til nye opplevelser lengre nord.

Vi gledet oss til å besøke familie også på Skarstein på Andøya. Der ble vi tatt godt imot av den fineste 86-åringen jeg noen gang har kjent. Det er en del år siden sist, så det ville bli koselig å tilbringe noen dager her også.

Jeg hadde hørt at Måtind er en tur man "MÅ" gå, når man er på Andøya. Og med min Fantastiske Turglede entusiasme var jeg ikke lei å be.

Jeg hadde sett bilder og var blitt fortalt at utsikten herfra var fantastisk, men at det skulle være så flott, hadde jeg ikke forventet. Jeg har flere ganger skrevet at utsikten "kan ikke beskrives, den må oppleves." Dette kan vel ikke stemme bedre når det gjelder Måtind-turen. Jeg har derfor gledet meg ekstra til å fortelle om denne turopplevelsen.

Turen til Måtind kan gås fra flere steder. Man kan gå fra Bleik, Stave eller fra fylkesvei 976 ca midt mellom Bleik og Stave. Vi gikk det sistnevnte alternativet og kjørte ca 10 min med bil fra Bleik, hvor vi parkerte langs veien. Det står skilt mot Måtind, men er man ikke kjent, kan det kanskje være litt vanskelig å oppdage.

Vi har blitt fortalt at turen fra Bleik og opp til Måtind er en enda flottere tur. Det var ikke vi klar over da vi gikk turen, så det betyr nok at vi må komme tilbake.

Turen starter i et litt slakt terreng, over en myr. Her er det lagt ut plank, slik at man kan gå tørrskodd over. Det neste partiet man møter på er temmelig steinete og jeg anbefaler gode sko, gjerne fjellstøvler for bedre støtte. Turen egner seg godt for barn, til tross for den bratte stigningen man møter på, i starten av turen. Turen er ikke så lang, 3,8 km en vei.

Vi hadde egentlig tenkt å gå denne turen dagen før, men på grunn av været valgte vi å utsette det en dag. Det skulle vise seg å være ganske lurt, da været denne dagen var betydelig bedre. Vi var likevel spente på om vi kom til å oppleve den fantastiske utsikten på toppen, da det fortsatt var noe tåke på toppene rundt.

Etter den bratte stigningen, kom vi opp på et mer flatt platå. Vi fikk nå flott utsikt mot Bleik. Bleik er et utrolig flott sted, med en vakker hvit sandstrand og Bleiksøya rett utenfor. Dette er noe av det som fascinerer meg på denne Nordlandsturen, de hvite "syden-sandstrendene" i kontrast til de mektige fjellene. Jeg har så lyst til å oppleve mer av dette.

Vi begynte nå å nærme oss Måtind-toppen. Men dessverre så det ut til at selveste toppen var dekket av tåke. Jeg har vært på så mange topper uten å få belønningen i form av utsikt. Jeg håpet så inderlig at dette ikke skulle skje i dag.

Vi fikk farten opp, akkurat som om det skulle hjelpe i forhold til tåka. Jeg tror vel at det eneste jeg tenkte på det siste stykket opp, var at vi måtte få oppleve utsikten på riktig vis.

Terrenget her er igjen noe bratt, men likevel helt overkommelig. Det er godt å kjenne at man bruker litt krefter, det hører med til selve turopplevelsen.

Det var nesten ikke til å tro, men da vi kom opp på toppen, var tåka søkk vekk og utsikten var virkelig helt magisk. Jeg vet ikke om dette har sammenheng med min interesse for fjell og landskap, men jeg tør å påstå at de fleste ville blitt trollbundet av denne utsikten. Det som er så spesielt med utsikten herfra, er at den er så spesiell i alle retninger. Fjellformasjonene er virkelig utrolige.

Det var ganske så spennende å legge seg ned og kikke utfor kanten. Tenk 408 meter rett ned. Jeg har som tidligere nevnt ikke høydeskrekk, men jeg må si jeg tenkte "tenk om denne fjellhyllen raser nå," da jeg lå der på magen.

Jeg tror vel jeg kan si at Måtind-turen må være en av mine favoritt-turer. Jeg hadde absolutt ikke lyst til å gå herfra igjen. Tenk at vi var så heldige at tåka forsvant.

Vi var godt over en time på toppen, og etter en liten stund kom tåka sigende. De som kom opp til toppen like etterpå, måtte gå slukøret ned igjen, uten å ha fått sett den magiske utsikten. Jeg synes litt synd på de, men må innrømme at jeg tenkte mest på at jeg var glad for at jeg hadde fått foreviget utsikten med kamera. Mange fine bilder som jeg nå kan få vise fram på denne bloggen.

Vi gikk turen ned samme vei som vi kom opp. Eller det vil si, da vi kom til det siste bratte partiet holdt vi mot venstre, slik at vi unngikk det steinete partiet. Denne stien kommer inn på den andre stien lengre ned, og tar ikke lengre tid.

Vi brukte ca 4 timer på turen, men da hadde vi riktignok godt over en times pause på toppen. Kanskje vi må realisere drømmen vår om å flytte nordover 1-2 år. Tenkt å kunne bo i et område som har så mange topper og fjell man kan oppleve. Tenk om jeg kunne leve av å blogge om turene mine et par år! Det hadde vært Fantastisk Turglede det!

Vetten 467 moh

Det gjelder å holde tunga rett i munnen når man skal beskrive turene i Vesterålen. Det er nemlig mange av fjellene som er rundt 400-500 moh. På forrige innlegg om Skårvågsfjellet kom jeg nemlig først til å publisere at fjellet er 467 moh, men det er det nemlig Vetten som er. Denne turen gikk vi dagen etter Skårvågsfjellet, klare for en ny Fantastisk Turglede i vakre Bø i Vesterålen.

Vetten ser du ca midt på bildet over. Bilde tatt fra hovedveien mot Steine.

Turen opp til Vetten kan gås fra flere utgangspunkt. Vi valgte å starte turen fra Steine. Her er det en romslig parkeringsplass. Man kan også gå fra Sikan skytebane eventuelt fra Lynghaugtinden, hvis man ønsker å få med seg flere topper på samme tur. Det som er fint med disse toppene er at de ikke er så lange og krevende, slik at man faktisk har mulighet til å gå flere topper og dermed få en fin, men litt lengre dagstur.

Første delen av turen går på en smal kjerrevei med en jevn stigning, som etterhvert går over i en mer steinete sti. Turen er godt merket og er ypperlig også for barneben som er glad i å være på tur.

Ca halvveis til Losjehytta er det laget til en fin liten benk, hvor man kan ta en liten pust i bakken og nyte utsikten sørover. Vår lille hund, som hadde blitt dratt med på topptur to dager på rad, benyttet sjansen til å ta en pause fra sola bak den store steinen. Det var virkelig varmt denne dagen også, nesten for godt til å være sant.

Losjehytta ligger ca halvveis på turen. Denne hytta drives av pensjonister, som daglig tar turen opp for å koke kaffe til de som går turen og ønsker å ta en kaffepause her. Ta med litt småpenger hvis du ønsker å kjøpe kaffe.

Vi tenkte vi skulle ta en liten pause i skyggen bak hytta, men her ble vi overrasket av to sauer som haddde akkurat det samme i tankene. Jeg tror de skvatt like mye som oss. Den ene sauen ble straks veldig interessert i vår hund, men rygget raskt bakover med en gang hunden vår Ludwig gjorde et lite byks.

Vi vandret videre og begynte nå også å få utsikt innover mot Skårvågen. Vi hadde ikke langt igjen til toppen og gledet oss nok en gang til flott utsikt. Det var såpass varmt også denne dagen, slik at varmedisen gjorde det vanskeligere å ta gode bilder. Jeg har vurdert dette med kamera fram og tilbake en del ganger med hensyn til min turblogg. Burde jeg investere i et bedre kamera? Alle mine bilder på bloggen er tatt med I phone kamera. Det er dette som er mest praktisk, samtidig som jeg tenker at bildene bør være mest "i farta bilder" Med det mener jeg at hvis jeg skal bruke masse tid på å ta "riktige bilder" vil kanskje dette ta fokuset noe bort fra selve opplevelsen. Uansett hvilket kamera man bruker, vil nok ikke bildene yte rettferdighet overfor naturen.

Stien fra Losjehytta var bred og tydelig hele veien frem til det siste partiet opp til toppen. Terrenget har en svak stigning og er ganske så lettgått. Siste partiet opp til toppen derimot er en del mer krevende. Ikke så bratt at man må klatre, men noe klyving enkelte steder.

Toppen på Vetten er altså 467 moh og har en utrolig utsikt i alle himmelretninger. Utsikten kan nesten ikke beskrives, den må oppleves. Her kan man blant annet se Lofotfjellene, Skårvågen, Gaukværøya og Hadseløya for å nevne noe. Vi stod også og lurte på om vi kunne se Sortland mot øst, men fant ut at det mest sannsynlig måtte være bak fjellene.

Det er en liten bu på toppen hvor man kan gå inn og varme seg i dårlig vær, eller bare skrive navnet sitt i boka, slik vi gjorde.

Vi beundret utsikten en god stund, og var veldig fornøyd med dagens turmål. Det var mange som hadde tatt turen til Vetten denne dagen, både barn, ungdom, voksne og godt voksne.

Vi gikk turen ned samme vei. Det er som sagt mulig å velge alternative ruter ned. Stiene er godt merket med skilt og rødmerking, så jeg vil tro det er enkelt å finne fram, selv om man ikke er kjent i området. Da vi var tilbake på parkeringen, hadde vi vært på tur i ca 3 timer. Ganske svett, men veldig fornøyd med valget av tur.

Skårvågsfjellet 403 moh

Med et stopp og en overnatting i Ulvsvåg på Hamarøy, dro vi videre til familie på Skårvågen i Bø i Vesterålen, et fantastisk sted med mange Fantastiske Turgleder rett utenfor døra.

Vi campet i hagen og ble vi tatt godt imot av noe av det beste vertskapet i hele Nordland! Endelig skulle vi få se og oppleve dette flotte stedet rett mot havgapet, som vi hadde hørt så mye om.

Skårvågsfjellet ligger rett bak huset vi bodde ved, og var derfor et naturlig turmål. Vi var et turfølge på 6 som gledet seg til storslått utsikt på toppen. Vi startet turen ved Krumsvågen, hvor det var et skilt merket med turløype.

For de som ikke er kjent, men som ønsker å ta turen, kjør fra Straume mot Skårvågen. Ca 600 meter fra krysset mot Søberg kan man parkere langs veien ved et gammelt grustak på venstre side. Stien begynner på andre siden av veien.

Stien er tydelig hele veien opp til toppen. Første del går ganske bratt oppover, over en liten knaus, før stien svinger noe mot høyre. Underlaget består av jordbunn store deler av turen. Det var tørt og fint denne dagen, men i regnvær vil jeg nok tro at det kan bli noe sleipt. Jeg tenker at uansett kan denne turen fint gåes med barn, da det er en fordel at den ikke er så lang.

Været hadde holdt seg fint helt siden Torghatten og vi begynte å lure på om vi virkelig hadde klart å ta med oss sola videre på turen. Det var en herlig sommerdag med sol fra klar himmel og vi følte oss utrolig heldige som skulle få oppleve dette landskapet i slikt vær. Godt og varmt var det også, så det var behov for noen drikkepauser underveis.

Det tok ikke lang tid før vi fikk flott utsikt over blant annet Skårvågen, Skårvågstranda, Søbergfjellet og Straumsjøen. Skårvågen er virkelig en idyllisk plass. Jeg vet nesten ikke hvilke ord jeg skal bruke for å beskrive det, men jeg kan vel nesten si at jeg er trollbundet. Dette er et sted jeg ønsker å reise tilbake til.

Vi fulgte en tydelig rygg oppover til vi kom til et mer slett og lettgått terreng ved Dalheia. Her holdt vi mot nordkanten av heia og fikk flott, men bratt utsikt mot Straumfjorden.

Like ved toppen ligger "Dørholet," skapt av en stor stein som ligger over en bergklippe. Det minte oss nesten om hullet i Torghatten, bare i miniatyr. Det er alltid fascinerende med slike fjellformasjoner, uansett om de er små eller store.

Turen er beregnet til ca 2-3 timer tur retur. Vi brukte 1 time og 20 minutter til toppen i et rolig tempo. Utsikten herfra er mektig imponerende og kan nesten ikke sammenlignes med andre fjelltopper jeg har vært på. I det fjerne, kunne vi skimte Lofotveggen bak varmedisen mot sørøst og Gaukværøya mot sør.

Vi tok oss god tid på toppen, til å nyte utsikten og få i oss en liten matbit. Det eneste som kan være litt plagsomt på denne turen, er svartfluene som surrer rundt deg hele tiden på denne tiden av året. Dersom man har mulighet anbefales det å gå turen en dag det er litt vind.

Turen ned går samme vei, alternativt kan man følge eggen videre vestover før en noe bratt nedstigning mot Skårvågshagan og tilbake til bygda.

Vi valgte å gå samme vei tilbake og kunne dermed nyte utsikten nesten hele veien ned. Man ser seg ikke mett på en slik utsikt, i hvert fall ikke oss østlendinger:-)

Jeg er utrolig glad og takknemlig for denne turopplevelsen sammen med et perfekt turfølge.

Saltstraumen i Bodø

Saltstraumen i Bodø var også en av de tingene jeg hadde gledet meg til å oppleve på denne turen. På nettet kam man lese at 120 000 til 180 000 mennesker besøker Saltstraumen årlig. Jeg må si at det absolutt er verdt et besøk.

Vi ankom Saltstraumen camping, ca 30 km sør for Bodø, i fortsatt strålende solskinn. Vi måtte bare prise oss lykkelig for at vi hadde værgudene med oss fortsatt.

Saltstraumen er verdens sterkeste tidevannsstrøm. Hver 6. time oppstår tidevannsstrømmen ved at vannmasser på nesten 40 millioner m3 passerer i en hastighet på opptil 20 knop gjennom det ca 3 km lange og det 150 meter brede sundet mellom Saltenfjorden og Skjerstadfjorden. Strømmen er på sitt sterkeste visse tider på døgnet og på visse tider i måneden.

Det var ekstra gøy å høre at strømmen denne dagen kl 18.03 ville være på sitt sterkeste. Det finnes en tidevannstabell som beskriver hvilke tidspunkter den er svak og når den er sterk. Det var bare en tilfeldighet at vi skulle treffe på dagen den var sterkest. Saltstraumen er på sitt kraftigste like etter ny- og fullmåne.

Saltstraumen er verdenskjent for havfiske og strømdykking. Sei, torsk, kveite og steinbit er det vanligste å få her. Vi måtte også prøve fiskelykken, men etter at en krok satte seg fast på første forsøk, på grunn av den sterke strømmen, fant vi ut at vi heller fikk prøve lykken et annet sted.

Området rundt er vakkert, med fjellene i bakgrunnen er det ingen tvil om at dette også er en Fantastisk Turglede.

Det er mulig å rafte på Saltstraumen for de som ønsker det. Det er sikkert litt av en opplevelse, men ganske dyrt.

Jeg tok en tur ned til Saltstraumen 6 timer etter, ca kl 00.30, da strømmen var på sitt svakeste. Det var rimelig mye roligere på denne tiden. Det var vakkert å skue utover. Selv om vi ikke kunne oppleve midnattssola her, ble det likevel ikke ordentlig mørkt og himmelen hadde et fint rosa skjær. Hadde ikke mye lyst til å legge meg da. "Vi kan ikkje sove bort sumarnatta, ho er for ljos til det." (Aslaug Låstad Lygre)

Svartisen

Svartisen er en stor turistattraksjon langs Kystriksveien. Det er utrolig mye vi har lyst til å se og oppleve på denne turen mot nord, men vi kan dessverre ikke rekke alt. Vi bestemte derfor at vi bare måtte passere isbreen med et stopp langs veien. Heldigvis hadde vi kikkert med, slik at vi fikk et litt bedre inntrykk av breen. Det å ha med kikkert, er noe jeg forøvrig anbefaler uansett, når man er på tur.

Svartisen er Norges nest største isbre og dekker et areal på 370 kvadratkilometer fordelt på tre kommuner, Rana, Meløy og Rødøy, alle i Nordland fylke. Svartisen er en sammenhengende isbre, delt i to, østisen og vestisen. Høyeste punkt på breen er "Snøtinden" 1594 moh.

Isbreens lavest liggende punkt, målt i 2007, var 20 moh. Dette gjør at isbreen er lett tilgjengelig som turistmål. Det går skyssbåt inn til isen, jevnt gjennom hele dagen i perioden mai til september. Båtturen fra Holandsvik tar 10 minutter. Fra kaia er det 20 minutter å gå opp til Brestua. Fra Brestua må man beregne 30-40 minutter opp til selve brekanten. Siste del av turen går på fjell. Det er også mulig å bestille guide til turen.

Vi skulle gjerne ha fått med oss denne turen, men vi fant ut at det får bli neste gang vi reiser nordover.

Isbreen viser et bredt spekter av fargenyanser, fra blank, krystallklar is til turkis, hvit og lyse og mørke blåfarger. Breen har fått navnet Svartisen på grunn av den karakteristiske dype blåfargen på isen i kontrast til den hvite snøen, derav betegnelsen "Svartis."

Dersom man ønsker å ta turen langs Kystriksveien, som er en opplevelse i seg selv, anbefaler jeg det lille heftet, som man får gratis på blant annet ferjene langs Kystriksveien, se bildet ovenfor. Heftet beskriver det meste det er verdt å se, og her er det Fantastiske Turgleder i fleng.

Toppen av Torghatten

På denne turen gikk vi opp til toppen av selve fjellet Torghatten, ikke til det berømte hullet. Turen opp var virkelig en magisk opplevelse, en Fantastisk Turglede jeg sent vil glemme. Vi startet turen ved 22-tiden på kvelden og gledet oss veldig til å kunne nyte utsikten og solnedgangen på toppen. Været hadde snudd og det var ikke en sky å se. Selv om vi ikke var langt nok mot nord til at vi kunne oppleve midnattssolen, så var det ikke langt unna. Det blir likevel ikke mørkt her, slik vi er vant til på Østlandet.

Turen starter ved Torghatten camping, på samme turvei vi kom fra da vi hadde gått turen gjennom hullet. Et lite stykke fra campingen står det skilt opp mot toppen. Vi fulgte tråkket og rødmerkingen som gikk bratt oppover. Turen er relativt bratt hele veien og enkelte steder kan det sikkert for noen oppleves som litt skummelt. Det er satt opp et kjetting-gjerde på deler av det bratteste partiet.

Det tok ikke lange stunden, før vi fikk en forsmak på utsikten som ventet lenger opp. Vi følte oss utrolig heldige og privilegerte som skulle få oppleve denne turen i slikt vær.

Moro å eksperimentere med skygger!

Det bratte partiet var ganske så utsatt og det var godt å ha kjetting-gjerdet å støtte seg til. Dette partiet minte oss litt om eggen på Besseggen, bare i en mini variant. Da vi trodde at vi hadde nådd toppen, var det en liten kneik til før vi var framme ved det høyeste punktet.

Etter snaue 45 minutter var vi oppe på toppen. Utsikten vi opplevde her kan nesten ikke beskrives med ord. Her har man fantastisk utsikt til alle kanter, til Sømna, Leka, Vega, utallige øyer, holmer og skjær, og mot Brønnøysund og "De syv søstre" i det fjerne. Ja, det var virkelig magisk og litt romantisk å stå her på toppen i vakker solnedgang.

Vi ville prøve å fange solen og ta den med oss resten av ferien:-)

Turen ned går samme vei, og vi brukte i underkant av halvannen time på hele turen. Dette er nok et øyeblikk jeg vil minnes som en FantastiskTurglede i samlingen min om de fantastiske turopplevelsene. Norge er virkelig et flott ferieland vi kan være stolte av. Nå gleder jeg meg til den videre reisen mot nord.

Torghatten

På grunn av dårlig tilgang til nett kommer dette innlegget litt sent. Vi ankom Torghatten camping i noe ruskevær. Hittil hadde ikke ferien startet på sitt beste værmessig. Vi håpet at værvarselet skulle stemme og at vi skulle få sol og fint vær på turen til Torghatten. Jeg hadde gledet meg veldig til denne turen. Må si jeg er veldig fascinert av formasjonen på dette fjellet. På lang avstand ligner det på en hatt og hullet i fjellet er absolutt fascinerende i seg selv.

Torghatten er et fjell som ligger på øya Torget sørvest i Brønnøy kommune i Nordland. Fjellet er kjent for sitt hull som går tvers gjennom fjellet. Dette hullet, som er 160 meter langt, 35 meter høyt, og 20 meter bredt, ble skapt i istiden, men det finnes også et sagn som har sin forklaring på hvorfor fjellet har blitt som det har blitt.

I følge sagnet ble Torghatten dannet da Hestmannen i skuffet kjærlighet skjøt en pil etter Lekamøya som rømte fra ham. Kongen i Sømnafjellet så dette og kastet hatten sin imellom, og pilen gikk tvers gjennom hatten og dannet hullet. Så rant sola, og alle ble til stein.

Turen opp tar bare ca 20 minutter og går på en tydelig sti i et steinete og relativt bratt terreng. Det er også laget en trapp, som gjør adkomsten lettere. De eldste trappetrinnene på stien er faktisk fra 1870 årene. Turen kan fint gås med barn, og det er spennende både for barn og voksne å oppleve selve "hulen."

Et lite stykke på vei opp, snudde jeg meg for å nyte utsikten i sørlig retning. Jeg fikk med en gang følelse av at dette ville bli nok en Fantastisk Turglede i et fantastisk vær.

Oppover i lia går stien mer og mer inn i ei kløft med steile vegger. Turen er merket med ferdsel på eget ansvar, da det kan gå steinras i området. Det så ikke ut til at det var så mange som tenkte på dette, i sin iver etter å komme til topps. Det gjorde ikke vi heller, for maken til flott utsikt gjennom hullet og ut på andre siden i nordvestlig retning skal man lete lenge etter. Jeg har blitt fortalt hvor vakkert det er i Nord-Norge, men dette må bare oppleves.

Inne i hulen er det også laget en trapp, for å komme ned på neste platå og ut av hullet på andre siden.

Utsikten er helt utrolig vakker, her kan du virkelig se Helgelandskysten på sitt aller vakreste, med hundrevis av små øyer. Dette synet alene er verdt å ta turen opp til hullet.

Vi tok en liten pause, rett og slett for å nyte utsikten. Man ser seg virkelig ikke mett på en slik utsikt, spesielt ikke i slikt vær. Helt mot nord kan man se Brønnøysund og "De syv søstre" i det fjerne.

Da vi hadde sugd inn alle inntrykkene i dette flotte landskapet, fortsatte vi turen videre ned mot vest, på en steinete sti. Det er mulig å følge stien rundt hele Torghatten, men vi ruslet tilbake til campingen, med en plan om at vi også skulle gå opp på toppen av Torghatten 258 moh. Dette kommer i neste innlegg.

Bildet under viser Torghatten på lang avstand, da vi kjørte fra campingen dagen etter. Ut fra formen på fjellet kan man absolutt forstå hvorfor det har fått navnet Torghatten.

Dresinsykling i Namsos

Det finnes kun noen få dresinbaner i Norge. En av de finner man ved Namsos camping. Jeg har lest om dette på nettet, og når vi først skulle ta vår andre overnatting i Namsos, måtte vi jo benytte muligheten til å prøve en dresin. Det så utrolig morsomt ut, og det var det virkelig både for liten og stor.

Dresinen leier man i resepsjonen på Namsos camping. Det er mulig å leie enten singel eller tandem dresin. Begge har en liten sittebenk, hvor det er mulig å ha med en passasjer, og man kan faktisk også leie med barnesete for barn opp til 22kg. Det koster 250 kr for singel og 350 kr for tandem i 4 timer.

Namsosbanen er opprinnelig en jernbanelinje mellom Grong og Namsos i Nord-Trøndelag. Strekningen mellom Grong og Skagmo er åpen for togtrafikk, mens strekningen mellom Skagmo og Namsos er stengt, og det er derfor mulig å sykle på dresin fra Namsos til Skage. Det var faktisk Bjarne Brøndbo fra DDE som lanserte ideen om utleie av dresinsykling på Namsosbanen i 2003.

Fra Namsos camping kan man enten sykle 4 km mot Namsos sentrum eller 13 km mot Skage. Vi valgte å sykle mot Skage, da dette var en lengre tur, samtidig som det var denne turen de anbefalte på campingen. Turen til Skage går gjennom et flott landskap med blant annet tre tunneler, badeplasser og en gapahuk som rasteplass underveis.

Dette var en utrolig morsom og absolutt en Fantastisk Turglede. Med en strekning på 2,6 mil tur retur ble det også en skikkelig treningsøkt.

Første stopp Trondheim

Endelig har turen startet! Dette har vi gledet oss til lenge. Forventningsfulle og spente med første stopp i Trondheim, klare for nye eventyr og Fantastiske Turgleder.

Dette blir en ferie med mye kjøring, derfor valgte vi at minstemann og jeg tok fly til Trondheim, mens de andre kjørte avgårde i forveien.

Det skulle bli gøy å se Trondheim igjen, det begynner å bli mange år siden sist. Trondheim er Norges tredje største by med 190 000 innbyggere og verdt et besøk. Byen ble grunnlagt allerede 997 e. Kr og hadde helt fram til Middelalderen navnet Nidaros.

Trondheim har mye å by på, men Nidarosdomen er en turistattraksjon det absolutt er verdt å få med seg. Den er bygd over St Olavs grav, og er verdens nordligste gotiske katedral. Den ble bygd i flere trinn og det tok 230 år å bygge denne mektige kirken, slik den fremstår i dag. Det er begravet tusenvis av mennesker inne i og utenfor kirken. Gravlegging inne i kirken ble forbudt i 1804.

(Det var dessverre ikke lov til å ta bilder inne i kirken.)

I sommersesongen kan man gå opp i tårnet og få en fantastisk utsikt over byen i alle retninger, slik vi valgte å gjøre denne dagen. Det er en lang og trang trapp opp til tårnet med 172 trappetrinn. Man må betale 50 kr ekstra, og hver halvtime er det en gruppe på 20 stk som kan gå opp.

Toppen av spiret som rager 98 meter oppe i lufta. Her sett fra "balkongen."

I Erkebispegården, bygningen ved siden av Nidarosdomen, er de norske kronjuvelene utstilt. Her kan man se kongekronen og resten av de norske kronjuvelene, bestående av blant annet gull, rubiner, edelstener og ametyster.

(Her var det dessverre heller ikke lov til å ta bilder.)

Etter besøket i Nidarosdomen, måtte vi også få med oss et lite besøk i Bakklandet, som er en av den eldre delen i Trondheim by. Her finnes flere koselige kafeer, restauranter og nisjebutikker. Det var koselig å bare rusle i gatene der og kikke på de velholdte, gamle husene.

Vi avsluttet dagen med et kort besøk i Tyholttårnet for å se på utsikten også herfra. Tårnet er 120 meter høyt og er egentlig et telekommunikasjons- og radiotårn for fjernsyns- og FM sendere. På toppen kan man spise på restaurant Egon, hvor tårnet roterer 360 grader i løpet av en time.

Vi hadde bare et kort stopp her før vi dro på campingen på Storsand gård litt utenfor Trondheim.

Drømmetur i Norge!

En drømmetur begynner snart. Drømmen om Norge, drømmen om Nord-Norge, drømmen om Senja, Lofoten og mye mer. Mens mange drømmer om eksotiske steder, drømmer jeg først og fremst om å få oppleve mer av det særnorske og alle de flotte stedene Norge har å by på. Denne ferien blir en eneste stor Fantastisk Turglede som jeg vil fortelle om underveis!

Turen er planlagt lenge og har krevd en del forberedelser. Vi endte opp med å kjøpe campingvogn for å kunne ha friheten til å stoppe akkurat der vi vil når vi vil. Friheten til å kunne ta det akkurat som det kommer ut fra vær og vind og rett og slett hva vi har lyst til. Så gjenstår det å se om vi trives med denne måten å reise på.

Planen er å starte selve turen med et stopp i Trondheim. Vi vil deretter følge Kystriksveien nordover med første stopp i blant annet Namsos. Kystriksveien fra Steinkjer til Bodø kalles ofte som "verdens vakreste turistvei." De fleste tar turen med bil, men det er også mulig å sykle. Man bør beregne 5-7 dager på strekningen og på veien vil man kunne oppleve blant annet attraksjoner som Torghatten, De syv søstre, Svartisen og Saltstraumen. Kystriksveien byr på 650 km fantastisk kystlandskap!

I Brønnøysund har vi planlagt å gå turen til Torghatten, deretter går turen videre forbi Sandnessjøen og til Bodø. Planen er å dra videre til Senja, over til Andøya og etterhvert Lofoten, men om det er slik det blir gjenstår å se!

Nå gjenstår bare resten av pakkingen, før vi er klare for tur. Når man skal være borte såpass lenge og man ikke er garantert fint vær, kreves det alt fra badetøy og solkrem til lue, votter og ulltøy. Vi har heldigvis vært mye på tur tidligere og er vant til at været snur fort og at man bør være forberedt på det meste.

Dette blir vårt "hus" i 3 til 4 uker!

Lofoten gleder jeg meg spesielt til å se og jeg tror det kan bli vanskelig å velge mellom alle de flotte turene og stedene Lofoten har å by på. Vi vil komme til å planlegge underveis og forhåpentligvis får vi med oss mye av det som er verdt å se.

Dette blir en ferie full av opplevelser, så får vi bare håpe at Nord-Norge viser seg fra sin beste side værmessig disse ukene.

Sølen 1755 moh

Aller først, tusen takk til alle dere som leser eller følger bloggen min! Jeg samler på Fantastiske Turgleder, og det at jeg kan få muligheten til å dele de med dere, er en glede i seg selv! Målet mitt er å kunne inspirere til tur!

I dette innlegget tenkte jeg at jeg skulle ta dere med til Sølen, et område som er nytt for meg. De fleste av mine turer er fra Jotunheimen, som jeg virkelig har forelsket meg i, men Sølen er absolutt et område jeg kunne tenke meg å dra tilbake til!

Sølen er et fjellområde i Rendalen kommune i Hedmark fylke. Målet for denne turen var fjelltoppen Midtre Sølen 1755 moh. Dette er en relativt krevende tur, med sine 1091 høydemeter. Vi brukte 8,5 timer på turen, riktignok med noen pauser innimellom.

Midtre Sølen kan nås fra flere kanter, både fra Mistdalen i vest, Sølenstua i øst eller fra Grøndalen/Gravåsen i sør, slik som vi gjorde.

Med Åkrestrømmen, og Storsjøsenteret camping som utgangspunkt, kjørte vi ca 20 minutter nordøstover opp på fjellet, før vi tok av en grusvei mot venstre ved Grøndalen, merket mot Sølen. Dette er bomvei og koster 50 kr som legges i konvolutt i en postkasse der. Etter ca 10 min kom vi til en stor parkeringsplass hvor det var skiltet videre mot Sølen til fots.

Allerede på parkeringsplassen kunne vi se toppen på Sølenfjellene, søndre, midtre og nordre Sølen. Navnet Sølen, kommer opprinnelig fra norrøn som betyr sal, dette fordi området mellom søndre og midtre Sølen har en salformet formasjon, som kan ses på lang avstand. Stien er godt synlig og relativt bred mesteparten av veien, og den går i et lett fjellterreng.

Vi var veldig spente på været denne dagen. Det var nemlig meldt en del regn. Heldigvis var det foreløpig opphold, men toppen av Sølen var tidvis dekket av tåke. Vi håpet veldig på at tåka skulle lette innen vi nådde toppen, da vi hadde lest at det var panoramautsikt med mulighet til å se langt inn i Sverige i øst og Rondane i vest i klarvær.

Etter ca 2 km kom vi til et skilt merket Sandbu. Dette er en enkel bu som er åpen både sommer og vinter. Den er lite egnet til overnatting, men er innredet med ovn, noen brisker og litt enkelt kjøkkenutstyr. En fin liten hytte å søke ly i ved dårlig vær. I tillegg ligger den rett ved Sandtjønna, hvor det er mulig å ta en dukkert sommerstid.

Vi stoppet ikke ved hytta, men vandret målbevisst videre, rett fram mot Sølenfjellene.

Vi fulgte stien videre innover forbi Sukkertoppen og krysset Halvorsbekken. Her kan man velge retning, da det er to alternative ruter videre mot Sølenskaret. Vi bestemte oss for å holde mot venstre, se kartet under, og at vi kunne gå den andre veien tilbake, for å få en liten rundturfølese.

Overraskende nok passerte vi også en snøflekk, til tross for det åpne landskapet og at vi er kommet til midten av juli.

Terrenget bød hele tiden på en jevn stigning fram til vi nådde Sølenskaret 1250 moh etter drøye to timer. Vi visste ikke da, akkurat hvor mange høydemeter vi hadde gått, og det var vanskelig å vite nøyaktig, i og med at terrenget hadde gått så slakt oppover. Vi antok at vi hadde ca 500 høydemeter igjen å bestige til toppen og dette skulle vise seg å stemme ganske bra.

Men først skulle vi nyte en deilig lunsj ved vannet Skardtjønna. Her er det fint å ta et forfriskende bad eller slå opp telt for overnatting! Det fristet ikke akkurat med et bad i dette været, selv om vi allerede var ganske så svette.

Fra vi hadde gått fra parkeringen, hadde vi ikke møtt på et eneste menneske, men i kikkerten kunne vi se en som var på vei ned fra toppen og et turfølge på 10 stykker som var på vei opp. Plutselig følte jeg meg som en "kikker" da jeg oppdaget en dame som satt på huk med buksa nede, he, he!

Fra Skardtjønna og opp til toppen er det en bratt stigning og mye stein. Stien er relativt tydelig fordi steinene her var rødoransje hele veien. Vi fant ut at det måtte være fordi de må ha ryddet bort store steiner for å lage en sti, og at steinene under hadde denne rødoransje fargen.

Tåka hadde nå blitt tett rundt oss og det begynte å bli vanskelig å se. Vi hadde ihvertfall ikke utsikt utover, og vi konsentrerte oss mest om å følge vardene oppover.

Etter en drøy time nådde vi toppen i et skikkelig tåkehav. Det hadde nå begynt å regne også, og vi var begge litt skuffet over at vi ikke skulle få oppleve utsikten. På vestsiden av toppen er det en bratt fjellvegg ned mot Mistdalen. Til tross for tåka, kunne vi kjenne litt på suget i magen når vi kikket utfor.

Etter en stund på toppen, virket det plutselig som om det skulle lysne, og vi ble forventningsfulle til at vi skulle få oppleve å se utsikten likevel. Det ble riktignok ikke helt klart, men det åpnet seg litt mot øst, nok til at vi fikk en følelse av hvor flott utsikt det er i klarvær.

Turen tilbake gikk samme vei ned til Skardtjønna. Deretter fulgte vi stien østover og etterhvert sørover. Det regnet stort sett hele veien tilbake til parkeringen, og vi snakket om at vi kunne tenke oss å dra tilbake til dette området i forhåpentligvis noe bedre vær.

Sølenområdet byr også på fine muligheter for multeplukking, jakt og fiske. Vegetasjonen her har stor forekomst av kvitrull og reinlav og gir et flott hvitt teppe i landskapet. Er man riktig heldig kan man også oppleve å se reinsdyr i området.

Turen tilbake føltes noe lang, men vi kunne ikke si annet enn at vi akkurat hadde opplevd en ny Fantastisk Turglede. Turen byr på noen utfordringer, akkurat passe ift hva vi liker. Kombinasjonen fysisk aktivitet og naturopplevelse blir jeg aldri lei av, og jeg gleder meg allerede til å fortelle om neste tur.

Mølen

Med vår nyinnkjøpte campingvogn planlegger vi å dra land og strand rundt på jakt etter nye Fantastiske Turgleder. Før vi legger ut på skikkelig langtur, måtte vi teste vogna på noen småturer, for å kjenne litt på hvordan dette fungerer for oss, hva slags utstyr vi trenger osv.

Mange av oss har kanskje noen "fordommer" mot dette med campingvogn, og kanskje handler det om hvordan campinglivet har blitt fremstilt i blant annet diverse TV programmer, hvor grilldress, tre-sko og rullings er fremtredende "harry-faktorer." Harry eller ikke, så lenge man trives med campinglivets gleder, så er det det viktigste, tross alt! For oss er det først og fremst tur som står i fokus, det å kunne reise rundt med en frihet til å kunne stoppe akkurat hvor man vil når man vil.

Jeg har selv vokst opp med ferieturer med campingvogn og har mange gode minner fra dette. Det å stadig komme til nye plasser og oppleve nye steder, vekker eventyrlysten i meg, og det er noe av det jeg ser fram til ved denne måten å feriere på.

For vi ser virkelig frem til å reise rundt med vogn, først og fremst i Norge, for å oppleve mange nye Fantastiske Turgleder.

Men nok om det, nå har jeg lyst til å fortelle om vår andre tur med vogna til Omlidstranda camping i Vestfold. En fantastisk plass mellom Helgeroa og Nevlunghavn. Stedet assosierer til ekte sørlandsidyll og selv om været ikke var på sitt beste, var dette en super helg med gode opplevelser!

Planen var å oppleve Mølen som tursted, som ligger i Larvik kommune og er navnet på kyststrekningen nettopp mellom Helgeroa og Nevlunghavn.

Mølen er en del av en endemorene fra istiden. Vestfold-raet er en sammenhengende morenerygg som går gjennom hele Vestfold, fra Horten og helt ut til rullesteinene på Mølen. Det store raet strekker seg fra Finland, gjennom Sverige og langs norskekysten helt til Kolahalvøya.

Mølen omtales som Norges mest historiske og fascinerende naturområde. Her finnes 230 gravrøyser fra helt tilbake fra 1800-500 år f.Kr. Man tror at høvdinger og tjenere ble begravet her under små og store steinrøyser. De største gravrøysene er opp til 35 meter i diameter er godt synlig på den store rullesteinstranda.

Mølen og Raet inneholder bergarter av mange ulike alder og opphav, som breen fraktet hit fra mange steder i Sør-Norge. Blant rullesteinene på Mølen kan du finne minst 100 ulike bergartstyper. Noen av disse var utstilt på granittblokker nede på stranda.

Turmulighetene i området er mange både mot Stavern i øst og Helgeroa i vest! Kyststien passerer rett ovenfor rullesteinstranden og er absolutt en opplevelse man bør unne seg.

Mølen viste seg fra en dramatisk side denne dagen. Vinden var oppe i 12 m/s og kraftige dønninger og skumsprøyt slo inn fra det åpne havet. Selv om solen skinte fra klar himmel, var det lite som minnet om en deilig varm sommerdag. Men som en motsats til gårsdagens kraftige regnvær, syntes vi tross alt at vi var heldige med været.

Himmelen og havet er uendelig over Mølen, og Mølen er faktisk det punktet så langt syd du kan komme i Vestfold fylke.

Vi prøvde å legge oss i ly for vinden bak en av gravrøysene. Det var faktisk ganske behagelig å ligge der på rullesteinene og bare lukke øynene og slappe av en liten stund. Vi prøvde å forestille oss hva som hadde skjedd på denne stranden for flere tusen år siden.

Dessverre gir ingen av mine bilder et godt inntrykk av selve gravrøysene. Noen av bildene på Google gir derimot et fantastisk skue av Mølen i solnedgang for de av dere som har lyst til å se dette.

Mølen er et sted jeg vil anbefale, et sted for rekreasjon, hvile, historie eller rett og slett en Fantastisk Turglede!

Bitihorn 1607 moh

Jeg samler på Fantastiske Turgleder og det er ikke så ofte jeg går den samme turen flere ganger. Men fjellet kan virkelig vise seg fra forskjellige sider avhengig av været, og turen til Bitihorn er et godt eksempel på det. Ekstra gøy er det å nå en fjelltopp i strålende sol med utsikt i alle himmelretninger!

Turen til Bitihorn gikk vi i fjor høst, en litt annen årstid enn vi er i nå. Jeg ligger dessverre litt etter i bloggingen og det skal jeg prøve å gjøre noe med nå!

Bitihorn ligger, som sikkert mange kjenner til, i fantastiske Jotunheimen, en liten biltur unna Beitostølen. Det er en helt overkommelig topp beregnet til 4-5 timer. Toppen er kjent for sin karakteristiske form og navnet benyttes også som navn på noe av Norrønas turtøy.

Når jeg nå tok fram bildene fra turen til Bitihorn, fikk jeg raskt tilbake minnene fra denne flotte turen i høstferien i fjor. Sommeren hadde vært fantastisk turmessig og jeg var på ingen måte mettet på turopplevelser!

Vi hadde planlagt et stopp på Beitostølen med bob-bane-kjøring, før vi skulle ta fatt på turen opp til toppen av Bitihorn. På toppen av heisen ved bob-banen kunne vi se rett over til selvste toppen av Bitihorn. Det var et flott skue, med knallblå himmel og nydelige høstfarger!

Vi startet turen fra parkeringsplassen rett overfor sameleiren, ca 10 km fra Bygdin. Det er også mulig å gå turen opp fra Båtskaret, men dette er en betydelig brattere variant.

Vi fulgte den T-merkede stien slakt innover dalen i et ganske gjørmete terreng. Det hadde snødd på toppene denne natten, så vi regnet med at det hadde kommet som regn her nede. Det var ikke så praktisk med en hvit hund, som etterhvert ikke var så hvit lenger. Vi fikk en del kommentarer på dette innover på stien, men han er jo "vaskbar," så hva gjør vel det, så lenge han koser seg på tur.

Første del av turen er godt merket, men etterhvert går terrenget mer og mer over til stein, og det kan da være litt vanskeligere å se T-ene. Utsikten herfra er fantastisk. Jeg begynner å bli godt kjent i området og det er gøy å kunne peke ut de fleste toppene. Det er samtidig en god følelse å føle seg "hjemme" i dette landskapet.

Siste del av turen gikk jeg alene opp til toppen. Vår 10-åring var ikke så motivert for topptur denne dagen og da "vant jeg billetten" om å få gå opp til toppen. Vi er opptatt av å ikke ødelegge turgleden til vår sønn, og presser han derfor ikke hvis han ikke er motivert. Mest sannsynlig er han mer motivert for neste tur.

Ivrig hastet jeg videre opp mot toppen. Underlaget var mer og mer dekket av snø jo lengre opp jeg kom. Enkelte steder var det litt sleipt og glatt og jeg prøvde å ta det med ro. Men med "topptur-syke" og utsiktsabstinens (he, he) var ikke dette så lett.

Så kom mastene på toppen til syne og jeg kunne se varden på toppen. Selve toppen er ikke like uberørt og vakker, som mange av de andre fjelltoppene jeg har vært på. Mastene og søylen (som jeg er usikker på hva benyttes til) ødelegger noe, men til gjengjeld er utsikten storslått. Man kan se store deler av Jotunheimen og Valdres herfra.

Det bratte stupet ned mot Båtskaret gir litt sug i magen, så det gjelder å holde seg godt innenfor kanten. Nå går det riktignok ikke rett ned, da det som tidligere nevnt er mulig å komme seg opp denne veien, men det er viktig å ha respekt for slike høyder likevel.

Jeg stod en stund helt alene og nøt utsikten. Dette er virkelig Fantastisk Turglede på sitt beste. Det var begynt å bli godt ut på ettermiddagen og solen var på vei ned. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde tatt denne turen på nytt, glad for å oppleve slik en fantastisk utsikt i et område jeg "elsker."

På turen ned prøvde jeg å være ganske rask, siden gutta ventet langt der nede. Men jeg fant fort ut at det ikke var så lurt. Det var temmelig sleipt og glatt på steinene og jeg hadde lyst til å komme meg helskinnet ned, noe jeg gjorde etter snaue 4 timer på tur. For en fantastisk tur, for et fantastisk landskap, for noen fantastiske fjell, for et fantastisk land Norge er! Jeg gleder meg allerede til neste Fantastiske Turglede!

Haukenes tårnet, også kalt Branntårnet

Rømskog spa er et perfekt sted for kombinasjonen luksus og tur. Denne helgen i mars gledet vi oss derfor til en skikkelig luksustur! Rømskog spa ligger stille og rolig til rett ved innsjøen Vortungen i Rømskog i Østfold, bare 20 km fra svenskegrensen. Vi kom hit fredag kveld, og det første som møtte oss var en fantastisk tre retters middag. Planen for morgendagen var trening, bading og en tur til Haukenes tårnet. Vi hadde lest om dette tårnet tidligere via DNT sine nettsider og kunne tenkt oss å tatt en overnatting i tårnet, som faktisk også er mulig. Men det får bli en annen gang, nå var vi innstilt på hotell og litt ekstra luksus.

Rømskog spa har mange ulike fasiliteter og egner seg nok spesielt godt på denne tiden av året. Det ligger som sagt et steinkast fra innsjøen Vortungen med mulighet for bading, leie av blant annet kano og SUP. På vinteren kan man leie skøyter og gå på innsjøen. Det var mange som gjorde dette denne helgen da isen fortsatt lå tykk over vannet.

Ellers kan man leie terrengsykler, benytte de ulike turstiene i området, eller rett og slett bare slappe av og nyte stillheten på dette fantastiske stedet.

Lørdag morgen våknet vi til herlig vær, og alt lå til rette for nok en Fantastisk Turglede. Etter noen kilometer på tredemølla, et herlig bad i utebassenget og en deilig lunsj, pakket vi tursekken og var klare for å inspisere Haukenestårnet, også kalt Branntårnet. Dette fordi det fram til 1975 ble benyttet som branntårn for vakthold i området. Tårnet har 4-6 sengeplasser og kan benyttes for de som har DNT nøkkel. Dersom man planlegger overnatting, bør dette bestilles på forhånd for å være sikret å få plass.

Turen til tårnet er godt merket og går på både sti og grusvei. Vi fikk høre at på enkelte partier var det ganske isete og vått, så vi var glade for at vi hadde tatt med oss Goretex-sko. Vi hadde bestemt oss for å ta rundturen som hotellet anbefalte og var klare for en ca 8 km lang tur.

Første delen av turen startet på grusvei, for deretter å gå over til en fin skogssti mot venstre ved en liten brun hytte. Da vi hadde kommet inn på stien holdt vi hele tiden mot høyre, siden det var dette vi var blitt anbefalt.

Etter et lite stykke kunne vi se hotellet i det fjerne. Stien var godt merket og gikk vekselsvis på skogssti og grusvei. Enkelte steder var det skikkelig isete og litt vanskelig å ta seg frem.

Etter ca 1 time var vi framme ved tårnet. Det minnet meg veldig om Mummihuset eller tårnet til Tobias i Kardemommeby. Tårnet ligger virkelig idyllisk til på en liten høyde og var helt folketomt da vi ankom. Ingen overnattingsgjester denne helgen, men kanskje var det litt tidlig på sesongen enda.

Tårnet er 12 meter høyt og dermed Østfoldsk høyeste utsiktspunkt. Fra verandaen på toppen kan man se store deler av indre Østfold og langt innover Sverige. Dersom det er godvær på høsten, kan man faktisk også se Gaustadtoppen ved Rjukan og Blefjell ved Kongsberg.

Vi tok en liten stopp ved tårnet før vi ruslet videre på vei til hotellet.

Rundturen til Haukenestårnet tok oss drøye to timer med stopp. En fin tur som anbefales om man er i området. Nå som våren har kommet, vil det jo også være lettere uten is og snø, og en helt overkommelig tur også med barn.

Resten av helgen skulle vi nyte på hotellet, med god mat, trening og bading. En aktiv helg, akkurat slik vi liker!

Bjørgovarden 1138 moh

Mens jeg forventningsfullt planlegger nye turer for kommende sesong for fotturer i fjellet, er det på sin plass å mimre tilbake til turen til Bjørgovarden i fjor sommer. Turen til Bjørgovarden er en familievennlig tur, som er relativt lett, men litt lang. Jeg vil si at turen passer godt for turglade barn og voksne. Fra toppen er det god utsikt i de fleste himmelretninger, hvor det høyeste punktet er 1138 moh.

Bjørgovarden er et fint turmål både fra Etnedal og fra Nord-Aurdal. Dersom man skal gå turen fra Nord-Aurdal, slik som vi gjorde, kan man starte ved Danebu, følge den blåmerkede stien opp til Fræningen, og deretter videre mot høyre via Storstølknatten til Bjørgovarden. Stien er tydelig hele veien, det er merket med blått på steinene og det er satt opp flere skilt merket Bjørgovarden. Det skal altså være ganske lett å finne fram.

Vi startet turen litt sent på dagen, mamma og jeg, og vi var ikke helt sikre på om vi skulle gå helt til Bjørgovarden. Vi hadde tenkt at vi tar det litt som det kommer, men når vi først hadde begynt å gå, kunne vi jo ikke snu. Fjellvettregel nr 8 sier jo "Vend i tide, det er ingen skam å snu." Dersom vær og føreforhold tilsier det, er jeg veldig enig, men det sitter likevel langt inne for meg å snu, når man først har satt seg et turmål.

Nå var riktignok vær- og føreforholdene absolutt på vår side denne ettermiddagen, men det vi skulle angre på litt senere på denne turen, var at vi ikke hadde tatt med oss drikke. Det er jo nesten galskap å legge ut på tur uten vann, spesielt midt på sommeren og uten mulighet til å drikke fra bekker eller fosser. Det er jo en av de tingene som er en nødvendighet for å kunne få en Fantastisk Turglede, og som jeg alltid har med meg i overkant mye av når vi legger ut på tur. Spesielt hvis jeg vet at det ikke er bekker eller fosser langs stien hvor man kan fylle på.

Men det skulle vise seg å bli en fin tur likevel. Naturen her er frodig og flott, og gir god utsikt mot blant annet Etnedal. Det var en stille ettermiddag, med lite folk ute på tur.

Etterhvert som vi beveget oss opp i høyden, fikk vi Storivdalsvatnet og Langevatnet på hver side av stien, samt at man ser, på ganske lang avstand, den flotte varden på toppen av Bjørgovarden.

Etter ca 1 time og 50 minutter var vi framme på det høyeste punktet. Det ER virkelig fantastisk utsikt på toppen av Bjørgovarden og man HAR faktisk utsikt i alle himmelretninger. Skyene hadde begynt å tetne til og det blåste ganske friskt. Vi tok noen bilder og skrev i gjesteboka som ligger i postkassen der, før vi raskt begynte på tilbaketuren, samme vei som vi hadde kommet. Jeg begynte å lengte litt etter et iskaldt glass med vann og tenkte med meg selv at en spontan tur hit var vel så bra, men at neste tur blir med sekk på ryggen.

Bjørgovarden er også et fint turmål på vinteren. Det kjøres opp mange flotte løyper i området og en av de går til Bjørgovarden. Jeg har tilgode å gå dit på ski, men håper å få til en tur i påsken!

Rundtur fra Bessheim, langs Bessvatnet, opp selve eggen på Besseggen og tilbake til Bessheim.

Når julefreden har senket seg i heimen, passer det ekstra bra å mimre tilbake til høstens fantastiske rundtur fra Bessheim, langs Bessvatnet, over eggen på Besseggen og tilbake til Bessheim igjen.

Det skal sies at det egentlig ikke var dette som var planen for denne turen, men den ble minst like fin, om ikke enda finere likevel. Vi hadde peilet oss ut Besshøe, den kuppelformede fjelltoppen som er godt synlig og et blikkfang fra riksvei 51 over Valdresflye, som turmål. Men på grunn av dårlig vær og mye tåke, fant vi ut at vi skulle starte turen ved Bessheim fjellhotell og se hva dagen ville bringe.

Bessheim ligger i Sjodalen, langs riksvei 51, 964 meter over havet ved Øvre Sjodalsvatnet. Til tross for dårlig vær, gledet vi oss til en herlig tur i den norske fjellheimen. I tillegg var det også fantastiske høstfarger i fjellet denne septemberhelgen og jeg hadde følelsen av at det ville bli en tur med mange Fantastiske Turglede inntrykk.

Vi fulgte den merkede stien opp til utløpet av Bessvatnet. Stigningen var jevn oppover, og da vi kom til Bessvatnet etter ca 1 time, hadde vi allerede tilbakelagt 410 høydemeter.

På grunn av tåken var det noe vanskelig å orientere seg. Vi var derfor litt usikre på hvor det var best å gå, men så møtte vi på en eldre, trivelig fisker, som nøt tiden i en liten koie helt for seg selv. Han anbefalte å følge tråkket videre langs vannkanten. Det kunne enkelte steder være litt vanskelig å se tråkket, men hvis vi holdt oss langs vannet, ville det ikke være noe problem å finne fram.

Etter en stund kom vi til en jakthytte hvor et eldre ektepar tilbrakte tiden. Det er alltid så utrolig koselig å møte folk i fjellet på denne måten, og vi ble stående å prate med kona som hadde så mye å fortelle. Vi fortalte at vi hadde tenkt oss opp på Besshøe, men at vi måtte vurdere det pga tåken. Hun utbrøt: Dere kan ikke finne på å gå opp dit i dette været, men jeg kan vise dere bilder av hvor flott fjellet er i klarvær. Ja, dere skjønner der har jeg vært opptil flere ganger og utsikten er virkelig fantastisk!"

Jeg ergret meg litt over at vi ikke ville komme oss opp på Besshøe denne dagen, men i og med at tåken var temmelig konstant, ville vi uansett ikke ha fått noen utsikt derfra.

Vi bestemte oss for å gå videre langs vannet i retning Besseggen. Derfra ville det være to mulige alternativ; å gå ned til Memurubu og ta båten tilbake til Gjendesheim, for deretter å gå derfra til Bessheim, eller vi kunne gå opp selve eggen på Bessegggen og skrå av mot Bessheim igjen etter topp-punktet på Besseggen. Jeg var mest fristet til det siste. Nå har jeg riktignok gått Besseggen to ganger før, men selve eggen kunne jeg gjerne oppleve en gang til. Og så var det samtidig spennende å få en mer rundturfølelse av hele turen.

Etter hvert som vi nærmet oss eggen, kunne vi begynne å skimte alle menneskene som beveget seg som små maur på det flate partiet før man starter på selve klatringen. Til tross for dårlig vær og mye tåke, var det mange som hadde tatt turen over Besseggen denne dagen. Det skulle vise seg at de arrangerte Norsk fjellfilmfestival denne helgen, og det var derfor rimelig folksomt over fjellet. Jeg var da litt glad for at vi skulle skrå av ned mot Bessheim og slippe å "gå i kø" ned mot Gjendesheim.

Etter ca 4 timer på tur var vi klare for å starte på selveste eggen. Vi hadde da tatt oss en god stopp med litt påfyll av mat og drikke. Vi var også så heldige at akkurat da vi hadde mulighet til å nyte litt utsikt ned mot Gjendevannet, sprakk tåka opp og vi kunne se innover til Gjendebu og over til Knutshøe, hvor jeg hadde vært bare noen uker tidligere.

Merkelig nok, syntes vi det var noe mer "scaring" å klatre opp selve eggen enn tidligere. Vi kom fram til at det måtte skyldes at tåka hang så tett og at det var mye mer sleipt og glatt underlag enn de to foregående gangene jeg hadde gått der. Jeg har riktignok ikke høydeskrekk, men man skal ha respekt for fjellet i vær og vind som dette.

Vi fulgte menneskemengden oppover, og plutselig skjønte vi at vi var litt på villspor. Det er fort gjort å bare følge på og tenke at de foran vet veien, derfor pleier jeg alltid, uansett om det er mye folk eller ikke, å følge med på de merkede T'ene. Denne gangen hadde jeg glemt meg litt bort, men heldigvis var vi mange som hadde kommet litt ut av kurs. Vi fant raskt fram til riktig sti og slo av en prat med andre turglade folk.

Etter ca halvannen time skrådde vi av ved skiltet mot Bessheim. Da var det ikke lenger et eneste menneske å se. Tåken hang fortsatt tungt og vi fikk bare av og til et lite glimt av Bessvatnet ca 400 høydemeter lenger ned. Plutselig møtte vi på en jentegjeng som kom litt lunkende opp fjellsiden. Det viste seg at de hadde prøvd seg på Besshøe, men at de var litt skuffet over at de hadde måttet snu. Vi innså da at vi hadde vært veldig heldige med turvalget, og at vi hadde fått en skikkelig fin rundtur av hele turen. Det er jo alltid litt kjedelig å måtte snu og å ikke få gjennomført det man har planlagt. Da var det lurt av oss å tenke at veien blir til mens vi går og at vi vurderte veien underveis ut fra vær og vind.

Nede ved Bessvatnet igjen tok vi oss en liten pause ved et naust. Det hadde nå begynt å regne, og vi prøvde å søke litt ly under et lite tak. Det ble en kort pause, før vi begynte på siste strekning ned mot Bessheim. Etter hvert som vi beveget oss nedover forsvant også tåka, og vi ble fasinert av de flotte høstfargene rundt oss.

Etter nesten 8 timer på tur var vi tilbake ved Bessheim fjellstue. Vi gledet oss nå til god mat og avslapning på Hindsæter fjellhotell, som nesten har blitt mitt stamsted.

Synshorn 1475 moh

Dette innlegget er en fortsettelse fra forrige innlegg om Knutshøe. Høsten har vært travel i år og det har vært liten tid til blogging, dessverre. Men nå som fottur-sesongen i fjellet er på hell, er det fint å kunne se tilbake på de flotte turene jeg har vært på i løpet av sommeren og høsten. Heldigvis har jeg også fortsatt flere turer tilgode å skrive om.

Turen over Knutshøe var virkelig en Fantastisk Turglede. Lørdagskveld og middagen på Hindsæter fjellhotell derimot er også en opplevelse i seg selv. Det er av god grunn vi valgte å bo på denne fjellstua også denne gangen. Hindsæter har nemlig en hyggelig atmosfære, er relativt lite og intimt, de har egen spa-avdeling med badstu og boblebad, som gjør godt for kropper som har vært på langtur, og sist, men ikke minst, har de lagt stor vekt på gode mattradisjoner. De har skapt en utrolig hyggelig ramme rundt måltidet, og maten er virkelig noe for seg selv.

Søndag morgen våknet vi til godvær, og vi gledet oss til en liten tur opp til Synshorn, før vi måtte reise hjemover. Synshorn ligger mellom innsjøen Bygdin og Vinstervann og er altså fjellet du ser rett ved Bygdin fjellhotell. Turen opp til toppen er ca 2 km og er beregnet til 1 til 1,5 timer. Synshorn har blitt et populært fjell den seneste tiden, på grunn av Via Ferrata ruten opp den bratte fjellveggen, som ble etablert sommeren 2015. Vi vurderte om vi skulle melde oss på og gå Via Ferrata ruten, men bestemte oss for at vi ville gå stien opp til toppen av fjellet. Jeg har skikkelig lyst til å gå Via Ferrata en gang, men kunne egentlig tenke meg en litt lengre rute enn det ruten opp til Synshorn kan tilby.

Vi parkerte ved Bygdin fjellhotell og startet på stien rett bortenfor parkeringsplassen ved skiltet Synshødn. Turen opp til toppen er kun merket til første avsats, ca 800 moh. Deretter er stien umerket, men stort sett synlig hele veien opp til toppen på 1475 moh. Det første partiet er temmelig bratt, men helt overkommelig for både barn og voksne. Man følger stien forbi Hålissstølen og holder mot høyre etter at man har passert bekken. Stien er tydeligere mot venstre, så her gikk vi faktisk litt feil. Vi fulgte automatisk stien mot venstre, videre innover i retning Torfinnsbu/Falketind.

Etterhvert skjønte vi at vi hadde gått feil, og vi måtte ta fram kartet. Det er alltid en god regel å ha med kart på tur, uansett om man planlegger en kort eller lang rute. Jeg har flere ganger erfart hvor lett det er å gå feil, spesielt når ruten ikke er T-merket. Da vi hadde snudd og kommet tilbake der vi hadde passert bekken, kunne vi se at tråkket gikk videre på venstre side av elva.

Etterhvert som vi beveget oss oppover i høyden, ble utsikten stadig bedre og bedre. På en godværsdag som denne, hadde vi god utsikt i alle himmelretninger. På bildet over ser man blant annet fjellet Bitihorn, som er en av turene jeg har skrevet om tidligere her på bloggen.

På toppen av Synshorn har man flott utsikt nord-vestover mot Jotunheimen, østover mot Raslet og Kalvehøgde, samt sørøstover mot Heimdalen og Øystre Sildre. Det er alltid en Fantastisk Turglede å komme til toppen av et fjell og nyte fantastisk utsikt, spesielt på en dag som denne, hvor værgudene virkelig var med oss. Det blåste riktignok ganske friskt på toppen, men når man har på seg godt med klær, gjør det jo ingen ting!

På toppen tok vi oss god tid til å nyte utsikten! Jeg begynner egentlig å bli ganske så bevandret i området, og synes det er gøy å etterhvert ha fått relativt god oversikt over hva de ulike fjellene heter. Jeg har fortsatt planer om nye turmål i området, blant annet Rasletind som er en lett tilgjengelig 2000-meterstopp, og jeg gleder meg allerede til nye opplevelser i vakre Jotunheimen!

Vi fant oss en plass, litt i ly for vinden, og tok oss en liten matbit, før vi ruslet nedover igjen. Ingen av oss hadde lyst til å reise hjem, og spesielt ikke tilbringe mange timer i bil i et slikt vær. Men med visshet om at jeg ganske sikkert skulle få enda en tur til Jotunheimen i løpet av høsten, føltes det greit likevel. Vi hadde hatt en fantastisk tur sammen denne helgen, fylt med mange gode opplevelser, mye latter, frisk luft, god mat og ikke minst godt selskap. Jeg er utrolig heldig som har så gode venninner, som deler samme interesse for fjell og natur som meg.

Vi valgte å ta samme vei ned igjen, men om man ønsker en lengre tur, kan man ta runden nordover langs Fagerdalshøe og ned tilbake langs T-merket sti langs det idylliske Heimre Fagerdalstjednet og tilbake til Bygdin, enten direkte eller via Bygdisheim til Bygdin. Denne ekstra sløyfen tar ca 2-3 timer. Vi derimot brukte ca 3 timer på hele turen, inkludert en liten "feilnavigering" og god pause på toppen. Turen til Synshorn er absolutt en tur jeg vil anbefale, og som også kan kombineres med en deilig middag på Bygdin om man ønsker det!

Knutshøe 1517 moh

Knutshøe har fått navnet "mini Besseggen" eller "Besseggens tøffe lillebror," men man bør absolutt ikke undervurdere dette fjellet, for det byr virkelig på noen luftige utfordringer underveis.

Denne helgen i midten av august var det endelig tid for den årlige jenteturen til fjellet, med mine gode venninner. Det var, som det pleier å være, jeg som hadde planlagt og valgt ut turer for helgen, og jeg var spent på om det ville bli en Fantastisk Turglede helg. Jeg drømmer meg alltid bort når jeg sitter hjemme med fjellbøkene og googler på nettet, og nå skulle en av disse drømmene bli til virkelighet. Knutshøe er nemlig en av de turene jeg har snakket om lenge, og jeg gledet meg skikkelig til å endelig gå denne turen. Men jeg hadde samtidig lest at turen over Knutshøe ikke er anbefalt i dårlig vær, så jeg måtte også ha en plan B på lur.

Vi overnattet på Hindsæter fjellhotell og startet lørdagen med en liten biltur derfra og opp til parkeringen ved Vargebakken langs riksvei 51. Knutshøe er godt synlig fra veien og ligger rett vest for Besseggen. Det er blant annet flott utsikt til Gjendevannet, Leirungsdalen og Besseggen fra Knutshøe.

Vi var klare til å gå allerede kl 9.30. Turen over Knutshøe er anbefalt som en rundtur, hvor man følger ryggen over fjellet og går stien gjennom Leirungsdalen tilbake. Den er beregnet til 5 til 6 timer og har enkelte steder svært bratt og luftig terreng. Turen går på umerket sti, men stien er relativt godt synlig stort sett hele veien over fjellet.

Fra parkeringen på Vargebakken, begynte vi på stien ned til elva Varga. Her krysset vi en bro og fortsatte videre til foten av fjellet. Været så ut til å bli ganske bra denne dagen, men vi regnet med at det var ganske vått underlag pga tåken og det dårlige været dagen i forveien.

Vi hadde ikke gått langt før vi stoppet ved skiltet hvor det stod "Turen over Knutshøe, er du erfaren nok?" Jeg tenkte på det eldre ekteparet jeg hadde møtt på turen til Bukkehåmåren for noen år siden. De hadde anbefalt turen over Knutshøe og mente at den var helt overkommelig. Samtidig husket jeg også, at jeg hadde lest ganske nylig, at det hadde vært en redningsaksjon på Knutshøe, hvor et turfølge hadde blitt hentet ned med helikopter. Men vi valgte å tro at vi absolutt var erfarne nok, og trasket videre i vei.

Ganske tidlig under oppstigningen møtte vi på det første utfordrende partiet. I og med at turen er umerket, var vi først noe usikre på om vi hadde gått riktig. Vi kom fram til at det måtte være rett, men pga det våte underlaget var det nesten umulig å få tak noe sted. Jeg tenkte ganske raskt " hva har jeg begitt oss ut på?" I og med at jeg ikke har gått denne turen tidligere og ikke kunne vite hvor langt dette eksponerte partiet var, begynte jeg å tvile på om vi skulle driste oss opp. Etter litt vurderinger fram og tilbake, kom det etterhvert to karer med en hund. Vi fant ut at vi ville se om de kom seg opp, før vi bestemte oss for hva vi ville satse på. De tuvlet og tvilte akkurat slik som oss. Men så, kom det plutselig to damer i et godt driv oppover. Hun ene hadde gått denne turen to uker i forveien og kunne fortelle oss at det kun var to utfordrende partier over fjellet, og at dette var kanskje det mest vriene. Da vi så hvor lett de kom seg opp, og mannfolkene etter, forsvant tvilen min også. Vi kom oss omsider opp en etter en, og noen kjente på høydeskrekken mer enn andre. Da vi var på toppen av dette partiet, kunne vi i hvert fall kjenne på mestringsfølelsen av at vi hadde kommet oss opp alle sammen.

Etterhvert som vi kom oss opp i høyden, fikk vi utsikt til det flotte Gjendevannet mot øst og Leirungsdalen mot vest. Noen steder er stien litt utydelig, men retningen oppover gir seg i stor grad selv. Heldigvis var det klarvær og greit å finne fram. Det er greit å være oppmerksom på at det er flere stupbratte partier både mot øst og sørvest, men hvis man følger ryggen hele veien, vil man komme seg trygt oppover fjellsiden.

Vi begynte å nærme oss toppen, men skulle først passere noen fortopper og noen nedstigninger. Knutshøe kan nesten assosieres med en pukkelrygg med mange pukler. Man går altså mye opp og ned, men det er kun to steder det er noe utfordrende, ellers er det absolutt helt overkommelig.

Da vi stoppet for å ta oss en liten matbit og en kaffepause, ble vi overrasket av noen sauer på tur. Også her, på ca 1400/1500 moh ferdes det altså sauer. Jeg vil ikke akkurat tro at de var i samme ærend som oss, he, he.

Skaret etter den siste fortroppen så vanskelig ut på avstand, men når vi kom nærmere innpå den, så vi at det åpnet seg muligheter til å ta seg opp. Det var bratt og luftig, og det gjaldt å konsentrere seg for ikke å ta noen feilsteg. Også her kan man kjenne litt på høydeskrekken hvis man har det.

På det høyeste partiet var det flott utsikt i mange retninger. Jeg er nok mest fasinert av utsikten mot Gjendevannet. Den blågrønne fargen ER virkelig helt fantastisk. Tåka lå nå tett over Besshøe, men vi hadde blant annet utsikt rett over til Bandet på Beseggen, der det mest luftige partiet på Besseggen begynner.

Når man har kommet til toppen av Knutshøe, kan man velge å gå sammen vei tilbake, eller man kan gjøre som vi hadde planlagt, å gå videre nordvestover på ryggen ned Leirungsåe ved Øvre Leirungen, og deretter Leirungsdalen tilbake til parkeringen.

Da vi begynte på nedoverturen, så det nesten ut som om det skulle bli vanskelig å komme seg ned, men jo nærmere vi kom disse partiene, jo mer overbevist ble vi om at dette kom til å gå helt fint. Av og til kunne det være litt vanskelig å se hvor stien gikk og spesielt et sted var det en skikkelig bratt fjellside. Her var det satt opp skilt med en advarsel om at man ikke måtte velge en "snarvei," pga utsatte partier. Nå hadde det begynt å regne og blåse også, men det stoppet ikke turgleden vår.

Det var igjen tid for en liten matpause, før vi startet på turen tilbake til Vargebakken, som går langs vannet Øvre Leirungen og Leirungsåe gjennom et idyllisk landskap. Her var det riktignok en del myrete og våte partier. Vi beundret den steile fjellveggen på Knutshøe og var egentlig ganske fornøyde med dagens turmål.

Turen tilbake til parkeringen kjentes litt lang, muligens fordi den går i et flatt terreng og ikke byr på noen utfordringer slik som oppe på Knutshøe.

Leirungsdalen er til gjengjeld ganske så frodig og her kan man observere mange forskjellige plantearter. Plutselig kom vi også til en koselig, men forlatt liten hytte, som vi måtte stoppe opp ved og ta noen bilder.

Etter temmelig nøyaktig 6 timer var vi tilbake ved parkeringen. Da hadde vi tilbakelagt ca 15 km og beveget oss ca 457 høydemeter. Vi var alle fornøyd med egen innsats og gledet oss allerede til turen til Synshorn, som vi hadde planlagt dagen etter. Men aller først skulle vi nyte et bad i boblebadet på Hindsæter og en bedre middag.

Skogshorn 1728 moh

Skogshorn, også kalt Skogshødn, er en fjelltopp vi har god utsikt til fra hytta vår ved Danebu i Valdres. Den er nemlig godt synlig på lang avstand og toppen ligger fritt til på grensa mellom Valdres og Hemsedal. Fjellsiden er svært bratt ned mot Hemsedal, men den er relativt enkelt å bestige fra øst. Turen er likevel beskrevet som en krevende tur på ut.no, som mest sannsynlig skyldes sine 825 høydemeter. For de som ønsker å klatre, er det flere alternative ruter til toppen, blant annet Demonstranten og Overraskelsen. Vi hadde planlagt turen som en fottur, siden vårt turfølge hadde et aldersspenn fra 10 til 63 år.

Turen til Skogshorn har vært planlagt lenge, og endelig i sommer fikk vi tatt turen fra hytta og over fjellet til Hemsedal. Vi kjørte da om Fagernes, tok av mot Vaset og kjørte videre over Panoramavegen (bomvei) mot Lykkja. Panoramavegen fra Valdres er en kjøretur på 45 km, som i seg selv er en ganske fin tur. Dersom man kommer fra Hemsedal, kjør 4 km fra sentrum til Ulsåk, og ta så av veien mot Lykkja. Etter ca 13,5 km er det skiltet Skogshødn på venstre side, og det er en stor parkeringplass på høyre side. Her er det en stor turistinformasjonstavle, som det er lett å se. Parkeringsavgiften betales pr SMS.

Det var meldt bra vær denne dagen og både unge og "gamle" var motivert for en skikkelig topptur. For selv om turen er beskrevet som krevende, kan den fint gåes av barn. Turen i seg selv er ikke så lang, ca 9 km tur retur, men den er bratt og siste del av turen går i steinete terreng.

Fra parkeringen krysset vi veien og begynte på første delen av turen, som går på en grusvei. Det var en deilig og varm sommerdag og vi var forberedt på at det ville bli en varm tur. Til gjengjeld ville vi få en fantastisk utsikt på toppen.

Et lite stykke opp i lia møtte vi på noen sauer. Vi har jammen sett mye sauer på beite i fjellet i sommer. Årlig slippes det faktisk to millioner sauer og lam på beite i utmark, det vil si beiteområder som skog og fjell, som ikke er inngjerdet. Det sies at sauen er en norsk superhelt og at Norge ikke klarer seg uten dette beitedyret. Jeg har lest at vi trenger sau på beite for å opprettholde et artsrikt kulturlandskap. Når sauene beiter i fjellet sørger de for at områder ikke gror igjen samtidig som de påvirker plantesamfunnet og økosystemet.

Etterhvert gikk grusveien over til en sti i lett skogsterreng. Stien har en jevn stigning og den er godt synlig hele veien opp mot toppen.

Etter en stund delte stien seg i to og vi ble straks litt usikre på hvilken vei vi skulle gå. Vi valgte å holde mot venstre, og fant etterhvert ut at begge rutene fører mot toppen.

Det var herlig å være på tur igjen, selv om det bare var noen dager siden sist.

Etterhvert skrår stien oppover mot venstre og utsikten mot Helsingvatnet og Storevatnet var fantastisk. Selv om skyene hadde begynt å sige nærmere og nærmere Skogshorn, var det fortsatt godt og varmt. Vi måtte derfor ta et lite stopp ved elven Hynda for å fylle på litt ekstra drikke.

Ved ca 1200 høydemeter ble terrenget betydelig brattere og det frodige og grønne landskapet gikk mer og mer over til løs småstein. Brått var alt rundt oss litt mer grått og trist, samtidig som det er fasinerende hvordan terrenget endrer seg så brått når man kommer opp i høyden. Underlaget her var også noe vanskelig å gå i, fordi det var lett å skli og steinene da bare raste etter.

Sola skinte fortsatt, men skyene fulgte faretruende etter oss. Vi var liksom ikke helt forberedt på det, siden det var meldt knallvær denne dagen. Nok et bevis på hvor raskt været skifter i fjellet.

Plutselig hadde skyene nærmet seg i rasende fart og vi måtte skynde oss til toppen før det braket løs. Det buldret nemlig i det fjerne og vi tenkte at tordenvær 1728 moh sikkert ikke er så hyggelig.

Etter nøyaktig 2,5 timer nådde vi toppen! Jeg må si jeg er imponert over vår 10 åring, som hadde tilbakelagt ca 830 høydemeter på under 3 timer. Ekstra gøy er det når mestringsfølelsen og gleden ved å ha nådd toppen er like stor hos han som hos meg. Det kaller jeg Fantastisk Turglede!

Skogshorn har virkelig en fantastisk utsikt på toppen. Vi ble stående å lure på hva de ulike toppene, vi så rundt oss, het? Vi kunne utforske dette med appen; "I sikte," og vi kjente blant annet igjen noen av toppene i den sørvestlige delen av Jotunheimen.

Vi hadde akkurat rukket å få i oss litt mat, nyte en deilig kopp kaffe og en sjokoladebit, og fått tatt noen bilder på toppen, før det begynte å blåse opp og de første regndråpene kom. Tordenværet så heldigvis ut til å dra vestover og temperaturen var faktisk ikke så verst. Vi pakket raskt sammen og startet på nedoverturen.

Det første partiet ned fra toppen var faktisk ganske utfordrende å gå i, fordi underlaget nå hadde rukket å bli vått av regnet. Småsteinene var ganske så sleipe og det gjaldt å konsentrere seg for å holde seg på bena.

Turen ned går samme vei som opp. Det vil si vi skrådde av mot høyre litt tidlig og endte etterhvert opp i et skikkelig myrete terreng. Dersom man har gode fjellstøvler, er ikke dette noe problem, men det var til tider litt vanskelig å se stien. Etterhvert kom vi inn på den andre stien og fulgte denne ned til parkeringen.

Da vi kom ned på parkeringen, hadde vi vært på tur i 4 herlige timer.

Torfinnsbu - et knutepunkt med sjel!

Torfinnsbu er uten tvil et idyllisk sted! Mange benytter dette kun som utgangspunkt for turen videre til Gjendebu eller Eidsbugarden, men det er virkelig verdt å stoppe opp og nyte litt tid på Torfinnsbu. Med den fantastiske beliggenheten rett i vannkanten av Bygdinvannet, kan man ikke gjøre annet enn å bli sjarmert av dette stedet.

Selv om hytta var tilnærmet full og mange flere enn oss overnattet i telt, var det likevel en stille og rolig morgen å våkne opp til. Det var en god følelse å krype ut av teltet og vite at man ikke skulle rekke noen verdens ting. Vi hadde ingen bestemt plan for dagen, men fant etterhvert ut at vi ville forhøre oss litt om turen opp til Nørdre Kalvehølotinden.

Det var klart for verdens beste turfrokost; havregrøt med rosiner og nykokt kaffe på stormkjøkkenet. Da vi satt der og nøt frokosten, hørte vi lyden av båten Bitihorn. Etter en liten stund begynte de første turistene å komme forbi leirplassen vår, da følte vi oss som virkelig som ekte turmennesker som hadde overnattet i telt i fjellheimen.

Så var det klart for å sjekke litt mer ut om Nørdre Kalvehølotinden. Det er riktignok en 2000 meterstopp, men vi tenkte at det hadde vært gøy å komme til toppen med vår kjære 10-åring, som nå har blitt smittet litt av vår topptur-syke. Vi kom i snakk med et par med en liten 1-åring. De hadde også overnattet i telt og så ut til å være vant til å gå i fjellet. De kunne fortelle at Nørdre Kalvehølotinden var en helt overkommelig topp, de hadde gått denne turen dagen i forveien med sin datter i bæremeis. De anbefalte å gå turen fra Torfinnsdalen istedenfor stien på framsiden av fjellet. Turen fra Torfinnsdalen var ikke merket, men det ville si seg selv hvor det ville være mulig å komme seg opp. Det vi ikke visste da, men som vi ble fortalt av verten på hytta senere på dagen, var at dette paret hadde gått 100 stk 2000 meterstopper og at datteren på 1 år hadde vært med på 9 av de. Altså litt mer erfarne i fjellet enn oss.

Vi startet på stien oppover Torfinnsdalen med en iver og en forventning om at vi noen timer senere skulle nyte utsikten på toppen av fjellet. Erfaringsmessig bruker man ofte lengre tid på turer som ikke er merket, og av og til kan det være vanskelig å se tråkket, hvis turen heller ikke er vardet, men fordi de hadde vært så tydelige på at man ville se hvor man skulle gå, tenkte vi at vi kunne jo ikke være noe dårligere.

Et lite stykke oppover på stien fikk vi en utrolig fin utsikt over Torfinnsbu. Selv om det ikke var sol fra klar himmel, var det fin temperatur og nesten helt vindstille. Bygdinvannet lå helt blikk der nede ved Torfinnsbu.

Stigningen opp Torfinnsdalen er rimelig bratt det først partiet. Etter hvert flater det mer og mer ut, jo lenger inn i dalen man kommer. Terrenget består av mye stein og med mektige fjell på hver side. Vi møtte på flere som hadde tatt turen over fra Gjendebu, og jeg tenkte at dette skulle jeg veldig gjerne også ha gjort. Men denne turen er bratt og krevende fra begge kanter, og er vel ikke akkurat anbefalt for barn.

Da vi hadde passert broen, skulle vi begynne på partiet som ikke var merket. I begynnelsen var det ganske greit å velge retning. Vi var fortsatt optimistiske og gledet oss til nok en topptur. Litt opp i høyden begynte det å blåse mer og mer, og vi kunne høre tordenskrall i det fjerne. Vi fortsatte å gå oppover, men jeg begynte å tenke på om vi hadde vært litt i overkant ambisiøse. Jeg valgte å ikke si noe foreløpig, så lenge iveren etter å komme til toppen fortsatt var merkbar hos oss alle tre.

Vi hadde hele tiden utsikt til Bygdinvannet og dalsøkket mellom de to 2000 meterstoppene; Torfinnstinden og Nørdre Kalvehølotinden.

Vi kunne ikke helt skjønne at det virkelig skulle være så lett å forstå hvor vi skulle gå, for jo høyere vi kom opp i dalsiden, jo mer usikre ble vi på om det var her paret med 1-åringen hadde gått. Vi kunne ikke helt skjønne at de virkelig hadde gått her med bæremeis på ryggen, for det var rimelig bratt.

Selv oppe i denne fjellveggen, mellom steinene, vokste det søte små fjellblomster.

Vi tok en liten pause og litt påfylling av energi, mens vi vurderte neste distanse. Det var neimen ikke lett å vite hvor man skulle gå opp, for det var rimelig bratt i alle retninger. Vi syntes ikke akkurat at det ga seg selv, og stusset nok en gang på denne bæremeisen. Tordenskrallet hadde nå nærmet seg betraktelig og vi tenkte på ordtaket; Det er ingen skam å snu! Det skal sies at jeg er rimelig målbevisst på tur og liker virkelig ikke når man innser at man ikke vil komme til å nå målet. Men, så er det jo slik at opplevelsene underveis, opp til toppen, faktisk også er Fantastisk Turglede. Med det i bakhodet og av hensyn til vår sønn, valgte vi derfor, etter mange vurderinger fram og tilbake å snu.

Det hadde nå begynt å regne litt og det buldret og braket på den andre siden av Bygdinvannet. Jeg innså at det var et klokt valg å snu og slo meg til ro med det.

Da vi begynte å nærme oss Torfinnsbu hadde vi likevel vært på tur i nesten fire timer.

Tilbake på Torfinnsbu, svette og varme, bestemte vi oss for å ta en liten kattevask. Vi hadde ikke før fått tatt fram såpa og håndkleet før det begynte å regne skikkelig. Det streifet meg, en ørliten tanke om at jeg lengtet hjem til en varm dusj, men så tenkte jeg at er man fjellgeit, så er man fjellgeit, så jeg slo det fra meg. Vår tøffing av en 10-åring tok et skikkelig bad likevel, mens jeg løp i teltet og fikk på meg nytt og rent ullundertøy.

Med både sol og regn om hverandre dukket plutselig regnbuen opp. Det buldret fortsatt og vi tenkte vi hadde vært heldige som unnslapp det verste tordenværet. Men det skulle vi ikke ha tenkt, for da vi la oss denne kvelden, braket det skikkelig løs over oss. Man føler seg ganske liten i et telt, langt oppi fjellheimen da, men så er det litt koselig også, å ligge inne i teltet og kjenne at man er tørr og varm selv om alt utenfor er bløtt og vått.

Tordenværet ga seg ganske raskt og morgenen etter våknet vi til deilig sol og mer lettskyet vær. I og med at vi hadde planer om å gå Skogshorn i Hemsedal et par dager etter, bestemte vi oss for å pakke ned leirplassen, ta båten tilbake til Bygdin og kjøre "hjemover" til hytta på Danebu. Vi hadde ikke lyst til å dra fra Torfinnsbu, og tenkte derfor at hit skal vi tilbake.

Da vi hadde pakket sekkene klare, fant vi plutselig et skikkelig flott gevir, som vi selvfølgelig måtte ta med oss hjem. Vi møtte noen folk på båten, senere på dagen, som akkurat hadde ruslet en tur opp Torfinnsdalen. De kunne fortelle at de hadde sett en flokk med reinsdyr der oppe, og vi ble litt misunnelige på at vi ikke hadde sett noen dagen i forveien. Men vi hadde i hvertfall med oss geviret som et minne.

Før båten kom litt ut på dagen, rakk vi en liten tur opp til fossen ovenfor Torfinnsbu.

Båtturen fra Torfinnsbu til Bygdin tar ca 50 minutter og er også en fin opplevelse. Selv om turen til Torfinnsbu var over for denne gang, var jeg glad for at sommeren skulle gi meg mange flere Fantastiske Turgleder i fjellet.

Bygdin til Torfinnsbu!

I juli hadde vi noen herlige dager ved Torfinnsbu! Jotunheimen har absolutt et hav av turer å by på, men når man skal planlegge tur med barn, kan det være litt vanskelig å velge en tur som er passe lang. Spesielt nå når vi hadde planlagt å være i fjellet noen dager og dermed skulle bære med oss tung sekk. For barn handler det ofte mer om motivasjon enn at de ikke orker å gå. Da er det viktig å ikke ødelegge denne motivasjonen. Jeg pleier alltid å tenke at det er bedre å heller velge en litt for kort tur enn litt for lang.

Først lurte vi litt på om vi skulle dra på sykkeltur i fjellet, her er det også mange muligheter, men etter litt vurdering fram og tilbake fant vi ut, at utstyrsmessig, var det enklest å velge fottur! Vi bestemte oss dermed for at vi ville starte turen fra Bygdin og gå til Torfinnsbu. Deretter hadde vi tenkt å ta båten videre inn til Eidsbugarden, som er et fint utgangspunkt for fjellturer, men da vi oppdaget at det var Vinjerock akkurat disse dagene, landet vi på at vi bare skulle gå til Torfinnsbu og nyte dagene i området der.

Vinjerock er forøvrig landets største musikkfestival over tregrensa, som sikkert er litt av en opplevelse. Den går over tre dager og arrangeres hvert år. Vi hørte på radioen på vei til fjellet at gjennomsnittsalderen pleide å være 26 år, og vi tenkte derfor at vår gutt på 10 år mest sannsynlig ikke ville ha så mye glede av dette.

Turen fra Bygdin til Torfinnsbu er ca 13,5 km lang, og går i lett og relativt flatt terreng langs Bygdinvannet. Dette er en familievennlig tur som er beregnet til 4-6 timer inkludert stopp, dersom man går i rolig tempo med barn. Mange velger å ta båten Bitihorn fra Bygdin og inn til Torfinnsbu for så å gå tilbake, spesielt hvis man planlegger turen som en dagstur. Vi derimot hadde planlagt å gå fra Bygdin og tilbringe 2-3 overnattinger i fjellet og deretter ta båten tilbake. Denne gangen hadde vi også med oss telt i bagasjen, men vi hadde ikke helt bestemt oss for om vi skulle overnatte på turisthytta Torfinnsbu eller i telt, vi ville se an været før vi bestemte oss.

Foreløpig så det ut til at været skulle holde seg ganske bra, men man kan jo aldri vite med været i fjellet, så vi hadde pakket med oss alt fra shorts og badetøy til lue, votter og regntøy.

Vi parkerte ved Bygdin fjellhotell (parkering koster 40kr pr døgn) og gjorde oss klare til å begynne første etappe, som går ca 3 km på grusvei mot Bygdisheim. Etter en liten stund måtte jeg snu meg tilbake og beundre utsikten tilbake mot Bygdin fjellhotell. Fjellet Synshorn kan så vidt ses til venstre på bildet over. Dette har blitt en populær Via Ferrata-tur for de som vil utfordre klatreferdighetene. Eller man kan gå turen til toppen på vestsiden av fjellet. Dette er en fin 2-3 timers tur, som jeg skal skrive om senere her på bloggen.

Det var ikke så mange folk å se foreløpig, bortsett fra en liten familie hvor barna dristet seg til et bad i det kalde vannet. Jeg kan ikke akkurat si at jeg var fristet til et bad, selv om jeg begynte å kjenne svetten på ryggen under den tunge sekken. Av en eller annen merkelig grunn, liker jeg faktisk å gå med tung sekk. Kombinasjonen fysisk aktivitet og opplevelser i naturen er noe som trigger meg.

Etter ca 1 time kom vi til den T-merkede stien langs Bygdinvannet. Her er det også mulig å ta turen videre mot Valdresflya, men vi skulle følge stien vestover.

Ganske tidlig på turen fikk vi flott utsikt innover mot Eidsbugarden, i enden av Bygdinvannet. Vi ble straks oppmerksomme på den karakteristiske formen på Falketind, fjellet som ses som en liten spiss i midten av bildet under. Mange gode minner fra den fantastiske turen til Falketind i fjor sommer, dukket opp.

Et lite stykke innover på stien, dukket plutselig båten Bitihorn opp nede på Bygdinvannet. Jeg vil tro at båten var rimelig full disse dagene som Vinjerock ble arrangert på Eidsbugarden. M/B Bitihorn går fast rute hver sommer med to avganger hver dag. Dette er faktisk Nord Europas høyestliggende båtrute. Vær og snøsmelting er avgjørende for at Bygdinvannet blir tilstrekkelig oppfylt og har betydning for når båtene kan begynne å kjøre på begynnelsen av sesongen. Flere steder kan det se ut til at vannet ikke er dypt nok for en såpass stor båt. På veien innover mot Torfinnsbu og Eidsbugarden ser man noen av Jotunheimens 2000 meterstopper; Torfinnstindene og Nørdre Kalvehølotinden for å nevne noen. Båten frakter ca 10 000 passasjerer i sesongen, mange på vei til Fantastiske Turgleder i fjellet.

Turen til Torfinnsbu er godt merket og flere steder må man krysse små bekker eller elver. Ca halvveis på turen passerer man, vest for Dyrnesodden, både Breidløypa og stidelet til Valdresflya Vandrerhjem, som nå er stengt pga brann.

Store partier av stien var det veldig myrete og vått, så vi var glade for at vi hadde gode fjellstøvler alle tre.

På UT.no hadde vi lest at brua ved Hestvollen var tatt av flommen og vi var litt spente på om de hadde rukket å lage en ny for sesongen. Da vi kom dit, ble vi noe lettet over at brua var på plass, siden det ellers ville vært noe vanskelig å komme over ved mye nedbør og kraftig snøsmelting.

Plutselig kom vi til en fin liten seter. Det var litt morsomt å oppdage at bildet under er det samme bildet som på forsiden av kartet over Jotunheimen som vi alltid har med oss når vi er på tur i området. I bakgrunnen ser man Torfinnstinden til venstre og Nørdre Kalvehølotinden til høyre.

Seteren var utrolig fin, men så temmelig forlatt ut.

Vi begynte nå å nærme oss Torfinnsbu. Selv om vi nesten allerede fra starten av turen kunne se Torfinnstinden, som ligger rett bak Torfinnsbu, så er avstanden ganske lang likevel. Det er vanskelig å beregne avstander i fjellet, det har vi erfart flere ganger.

Det siste partiet er ruta lagt om. Stien går høyere opp fra vannet enn det kartet viser og videre i omtrent 1100 meters høyde til Torfinsdøla og over elva på sommerbru et stykke ovenfor hytta. Vi stoppet opp ved skiltet og vurderte hvilken vei vi skulle gå. Til tross for omlagt rute valgte vi å følge rett fram, videre langs vannet. Vi er litt usikre på hvorfor stien er lagt om, men mest sannsynlig skyldes det at terrenget herfra var ekstra vått.

Selv om det var skikkelig vått, var vi glad for at vi hadde valgt dette alternativet. Vi kom nemlig til en utrolig fin strand, hvor vi valgte å ta en liten pause. Ganske utrolig og litt uventet at det finnes en så stor strand i et fjell-landskap. Selv om det fortsatt ikke fristet med et bad, var det fint å slappe av litt på stranden likevel.

Litt ut på ettermiddagen kom vi endelig fram til Torfinnsbu, som altså ligger rett ved Torfinnstinden og ved utløpet av Svartdalen.

Olav Thon kjøpte Torfinnsbu våren 2016 og hytta drives nå som en selvbetjeningshytte av DNT. Hytta har foreløpig 30 sengeplasser, men det er planer om å utvide. Da vi kom på tunet, ble vi møtt av en hyggelig vert som ønsket oss velkommen. Som selvbetjeningshytte er det vanligvis ikke vertskap, men fordi hytta nylig er overtatt av DNT hadde de ansatt en vert for sommeren som skulle begynne på utbedringen av hytta.

Vi fikk beskjed om at det var ledige sengeplasser til oss på hytta, men etter ønske fra vår 10-åring ble vi enige om å sove i telt, til tross for noe utrygt vær.

Etter at teltet var satt opp og vi hadde fått "installert" oss, smakte det utrolig godt med en pose Real turmat. Vi gledet oss til noen deilige dager i fjellet og var spente på hva morgendagen ville bringe (fortsettelse på neste innlegg).

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits