Knutshøe har fått navnet "mini Besseggen" eller "Besseggens tøffe lillebror," men man bør absolutt ikke undervurdere dette fjellet, for det byr virkelig på noen luftige utfordringer underveis.

Denne helgen i midten av august var det endelig tid for den årlige jenteturen til fjellet, med mine gode venninner. Det var, som det pleier å være, jeg som hadde planlagt og valgt ut turer for helgen, og jeg var spent på om det ville bli en Fantastisk Turglede helg. Jeg drømmer meg alltid bort når jeg sitter hjemme med fjellbøkene og googler på nettet, og nå skulle en av disse drømmene bli til virkelighet. Knutshøe er nemlig en av de turene jeg har snakket om lenge, og jeg gledet meg skikkelig til å endelig gå denne turen. Men jeg hadde samtidig lest at turen over Knutshøe ikke er anbefalt i dårlig vær, så jeg måtte også ha en plan B på lur.

Vi overnattet på Hindsæter fjellhotell og startet lørdagen med en liten biltur derfra og opp til parkeringen ved Vargebakken langs riksvei 51. Knutshøe er godt synlig fra veien og ligger rett vest for Besseggen. Det er blant annet flott utsikt til Gjendevannet, Leirungsdalen og Besseggen fra Knutshøe.

Vi var klare til å gå allerede kl 9.30. Turen over Knutshøe er anbefalt som en rundtur, hvor man følger ryggen over fjellet og går stien gjennom Leirungsdalen tilbake. Den er beregnet til 5 til 6 timer og har enkelte steder svært bratt og luftig terreng. Turen går på umerket sti, men stien er relativt godt synlig stort sett hele veien over fjellet.

Fra parkeringen på Vargebakken, begynte vi på stien ned til elva Varga. Her krysset vi en bro og fortsatte videre til foten av fjellet. Været så ut til å bli ganske bra denne dagen, men vi regnet med at det var ganske vått underlag pga tåken og det dårlige været dagen i forveien.

Vi hadde ikke gått langt før vi stoppet ved skiltet hvor det stod "Turen over Knutshøe, er du erfaren nok?" Jeg tenkte på det eldre ekteparet jeg hadde møtt på turen til Bukkehåmåren for noen år siden. De hadde anbefalt turen over Knutshøe og mente at den var helt overkommelig. Samtidig husket jeg også, at jeg hadde lest ganske nylig, at det hadde vært en redningsaksjon på Knutshøe, hvor et turfølge hadde blitt hentet ned med helikopter. Men vi valgte å tro at vi absolutt var erfarne nok, og trasket videre i vei.

Ganske tidlig under oppstigningen møtte vi på det første utfordrende partiet. I og med at turen er umerket, var vi først noe usikre på om vi hadde gått riktig. Vi kom fram til at det måtte være rett, men pga det våte underlaget var det nesten umulig å få tak noe sted. Jeg tenkte ganske raskt " hva har jeg begitt oss ut på?" I og med at jeg ikke har gått denne turen tidligere og ikke kunne vite hvor langt dette eksponerte partiet var, begynte jeg å tvile på om vi skulle driste oss opp. Etter litt vurderinger fram og tilbake, kom det etterhvert to karer med en hund. Vi fant ut at vi ville se om de kom seg opp, før vi bestemte oss for hva vi ville satse på. De tuvlet og tvilte akkurat slik som oss. Men så, kom det plutselig to damer i et godt driv oppover. Hun ene hadde gått denne turen to uker i forveien og kunne fortelle oss at det kun var to utfordrende partier over fjellet, og at dette var kanskje det mest vriene. Da vi så hvor lett de kom seg opp, og mannfolkene etter, forsvant tvilen min også. Vi kom oss omsider opp en etter en, og noen kjente på høydeskrekken mer enn andre. Da vi var på toppen av dette partiet, kunne vi i hvert fall kjenne på mestringsfølelsen av at vi hadde kommet oss opp alle sammen.

Etterhvert som vi kom oss opp i høyden, fikk vi utsikt til det flotte Gjendevannet mot øst og Leirungsdalen mot vest. Noen steder er stien litt utydelig, men retningen oppover gir seg i stor grad selv. Heldigvis var det klarvær og greit å finne fram. Det er greit å være oppmerksom på at det er flere stupbratte partier både mot øst og sørvest, men hvis man følger ryggen hele veien, vil man komme seg trygt oppover fjellsiden.

Vi begynte å nærme oss toppen, men skulle først passere noen fortopper og noen nedstigninger. Knutshøe kan nesten assosieres med en pukkelrygg med mange pukler. Man går altså mye opp og ned, men det er kun to steder det er noe utfordrende, ellers er det absolutt helt overkommelig.

Da vi stoppet for å ta oss en liten matbit og en kaffepause, ble vi overrasket av noen sauer på tur. Også her, på ca 1400/1500 moh ferdes det altså sauer. Jeg vil ikke akkurat tro at de var i samme ærend som oss, he, he.

Skaret etter den siste fortroppen så vanskelig ut på avstand, men når vi kom nærmere innpå den, så vi at det åpnet seg muligheter til å ta seg opp. Det var bratt og luftig, og det gjaldt å konsentrere seg for ikke å ta noen feilsteg. Også her kan man kjenne litt på høydeskrekken hvis man har det.

På det høyeste partiet var det flott utsikt i mange retninger. Jeg er nok mest fasinert av utsikten mot Gjendevannet. Den blågrønne fargen ER virkelig helt fantastisk. Tåka lå nå tett over Besshøe, men vi hadde blant annet utsikt rett over til Bandet på Beseggen, der det mest luftige partiet på Besseggen begynner.

Når man har kommet til toppen av Knutshøe, kan man velge å gå sammen vei tilbake, eller man kan gjøre som vi hadde planlagt, å gå videre nordvestover på ryggen ned Leirungsåe ved Øvre Leirungen, og deretter Leirungsdalen tilbake til parkeringen.

Da vi begynte på nedoverturen, så det nesten ut som om det skulle bli vanskelig å komme seg ned, men jo nærmere vi kom disse partiene, jo mer overbevist ble vi om at dette kom til å gå helt fint. Av og til kunne det være litt vanskelig å se hvor stien gikk og spesielt et sted var det en skikkelig bratt fjellside. Her var det satt opp skilt med en advarsel om at man ikke måtte velge en "snarvei," pga utsatte partier. Nå hadde det begynt å regne og blåse også, men det stoppet ikke turgleden vår.

Det var igjen tid for en liten matpause, før vi startet på turen tilbake til Vargebakken, som går langs vannet Øvre Leirungen og Leirungsåe gjennom et idyllisk landskap. Her var det riktignok en del myrete og våte partier. Vi beundret den steile fjellveggen på Knutshøe og var egentlig ganske fornøyde med dagens turmål.

Turen tilbake til parkeringen kjentes litt lang, muligens fordi den går i et flatt terreng og ikke byr på noen utfordringer slik som oppe på Knutshøe.

Leirungsdalen er til gjengjeld ganske så frodig og her kan man observere mange forskjellige plantearter. Plutselig kom vi også til en koselig, men forlatt liten hytte, som vi måtte stoppe opp ved og ta noen bilder.

Etter temmelig nøyaktig 6 timer var vi tilbake ved parkeringen. Da hadde vi tilbakelagt ca 15 km og beveget oss ca 457 høydemeter. Vi var alle fornøyd med egen innsats og gledet oss allerede til turen til Synshorn, som vi hadde planlagt dagen etter. Men aller først skulle vi nyte et bad i boblebadet på Hindsæter og en bedre middag.