Endelig var vi klare for en etterlengtet helg i fjellet, første helgen i juli. Uten barn og med et vennepar fra Oslo, hadde planen denne helgen lenge vært å gå Aurlandsdalen, men på grunn av fortsatt mye snø og fare for flom, måtte vi endre på planene.

Men hvor skulle ferden gå da mon tro? Sesongen for fotturer i fjellet er riktignok kort, men at snøen skulle ligge så lenge, hadde vi ikke trodd.

Etter litt resarch for hvor det muligens ville være mindre snø, falt valget på Smuksjøseter fjellstue ved Høvringen i Rondane. Det skulle virkelig vise seg å være et godt valg! Makan til god service og hyggelig betjening skal man lete lenge etter! Og beliggenheten var også ypperlig; kun få meter fra grensa til Rondane Nasjonalpark.

Da vi kom fram til Smuksjøseter fredag ettermiddag, benyttet vi sjansen til å gå en liten tur før middag. Været var virkelig godt og varmt og det var godt å få beveget seg litt etter en lang biltur, samtidig som vi fikk gjort oss litt kjent i området. Etter en times gåtur kunne vi skimte Peer Gynt hytta i det fjerne, men vi måtte dessverre snu for å rekke tilbake til middag.

Etter middagen planla vi morgendagens Fantastiske Turglede. Vi var alle sammen klare for en topptur, så derfor falt valget naturlig nok på den høyeste toppen i området, Bråkdalsbelgen 1915 moh.

Vi startet tidlig neste morgen etter en god frokost. Vi hadde håpet på godt vær, men at det skulle være shorts og t-skjorte-vær og 25 grader, hadde vi ikke kunnet forestille oss. Det lovet godt for en fantastisk dag i fjellet!

Vi fulgte stien på nordsiden av Solsidevassberget i retning Kjondalsbekken.

Vi hadde på forhånd lest at berggrunnen i Nasjonalparken er karrig og gir en fattig vegetasjon der lav og lyng dominerer. Vi ble straks oppmerksomme på disse teppene av lav i vegetasjonen rundt oss. I Rondane nasjonalpark er all vegetasjon fredet og det finnes 240 arter høye planter og over 300 sorter mose og lav i ulike farger.

Etter en snau time kom vi til Søre Kjondalsbekken. Her hoppet gutta så sprekt over bekken, mens vi jentene ikke tok sjansen på å plumpe uti så tidlig på turen. Vi fikk derfor et forfriskende fotbad, som var utrolig kaldt, men faktisk også ganske deilig etterpå.

Vi fulgte skiltingen mot Peer Gynt hytta. Den var ikke så lett å få øye på med en gang, da den er laget av stein og dermed går veldig i ett med naturen. Da vi kom nærmere kunne vi se at den bestod også av mange småhytter rundt omkring.

Men det som fasinerte oss mest akkurat der og da, var fossen som buldret nedover fjellsiden mellom oss og Peer Gynt hytta. Vi begynte å fundere på hvordan vi skulle komme oss over på den andre siden? Men så møtte vi på noen andre turgåere som kunne fortelle oss at de store vannmengdene i fossen nylig hadde revet med seg broen. På denne varme sommerdagen i fjellet var det ikke vanskelig å forstå at snøsmeltingen var på sitt største og at kreftene i vannmassene var enorme.

Vi fikk en ekstra omvei og noen utfordringer med å komme oss over noen elvestryk, men til slutt kom vi til broen opp mot Peer Gynt hytta hvor vi var klare for en matpause.

Peer Gynt hytta er en DNT hytte med servering og mulighet for overnatting. Denne dagen var hytta lukket og låst, men vi hadde med oss mye godt i sekken, så det var ingen fare med oss.

Jeg ble virkelig fasinert av roen på dette stedet. Tydeligvis hadde ikke fottursesongen i fjellet kommet skikkelig i gang enda, for det var jammen ikke mange folk å se. Egentlig var det bare deilig og vi nøt det alle fire.

Det var nå den virklige oppstigningen skulle begynne. Fra 1100 moh til målet på toppen av Bråkdalsbelgen 1915 moh. Vi kunne skimte toppen så vidt, noe snedekt, bak fjellrekken foran oss. (til venstre på bildet over)

Ved Tomasholet måtte vi alle sammen av med fjellstøvlene for å komme oss over elva. Det ble virkelig en kald fornøyelse, siden det her var nesten umulig å finne et smalt parti. Som belønning var prikkingen i bena etterpå, når varmen begynte å komme tilbake i føttene – en deilig følelse!

Selv om vi hadde kommet oss et stykke opp i høyden, kunne vi likevel også beundre de fine fjellblomstene.

Utsikten ble fantastisk etterhvert som vi jobbet oss oppover i høyden. Vi kunne nå se det snødekte Jotunheimen i det fjerne. Men det var fortsatt godt og varmt og egentlig helt utrolig at vi kunne gå i shorts så høyt oppe i fjellheimen.

Da vi kom opp til det første platået 1760 moh satte vi fra oss sekkene og mer eller mindre hoppet fra stein til stein opp til toppen. Utsikten her er det som gjør at jeg stadig drømmer om nye turer, suget i magen man får av bratte stup, her ned mot Verkilsdalsvatnet, gleden ved å bo i et så flott land, gjør at jeg allerede nå gleder meg til neste Fantastiske Turglede.

Vel tilbake ved Smuksjøseter fjellstue, etter 9 timer på tur, var det utrolig deilig og forfriskende med et isbad i Høvringsvatnet.